Den ene er Sissel som ble kåret til Årets Raumaværing.
Og for dere som ikke bor i Rauma, så skal jeg fortelle hvorfor.
Hun gjør nemlig det jeg skulle ønske alle i jobb med mennesker gjorde, hun ser deg.
Det skal jeg komme tilbake til, men årsaken bak prisen er at hun har hatt ansvaret for vaksineringen i Rauma og gjort en så god jobb at hun fikk over 30% av stemmene.
Selvfølgelig også en stor takk til alle nominerte og flere med, som gjør en fantastisk jobb i kommunen vår.
Til og med egen skøytearena har vi her i lille bygda, kun lagd på dugnad.
ÅRETS RAUMAVÆRING: Våre lesere stemte frem Sissel Kamsvåg (t.v.) som Årets raumaværing 2021. Her er overrekkes et maleri laget av Halvard Hatlen, som synlig bevis på utmerkelsen. Til høyre ses redaktør i Åndalsnes Avis, Lis Homdal. FOTO: JANNIKE SVENSVIK (Jeg lånte bildet av Åndalsnes avis)
Rauma har vært en av de beste i landet når det gjelder organisering av vaksineringen.
Jeg har selv vært der og fått tre doser.
Et velsmurt apparat, der alle er blide og hjelpsomme.
Selvfølgelig er ikke Sissel alene om det.
De er mange som fortjener ros der, men nå gir jeg rosen gjennom Sissel.
Hurra for hele vaksinasjonsgjengen i Rauma.
Egentlig kan jeg rope hurra for hele kommunen.
Vi har ligget på en femtedel av gjennomsnittet i landet, når det gjelder corona.
Når det da er sagt, tilbake til Sissel.
Er dere klar over hvor viktig et smil og imøtekommenhet er, når du møter noen?
Overalt i en jobb der du møter mennesker, men ellers også.
Men ekstra viktig når du selv er sårbar og trenger hjelp.
Jeg møter mange som Sissel, når jeg er på legekontoret i Rauma.
Alle er de så blide og smiler og hilser og det er så herlig.
Hun beskriver med enkle ord, hvordan disse tre bokstavene påvirker hverdagen.
Det å ha dødsdommen hengende over seg.
Ikke vite fra dag til dag hva som skjer og hvor lenge hun får være her sammen med sine.
Samtidig er det ikke bare tungt og trist å følge Vivian, for hun viser oss også at den friske Vivian er inni henne fortsatt.
Og hun har en fantastisk herlig humor.
Når hun beskriver sin kjære Finnmarking med alle de gloser som hører han til, da ler jeg så jeg nesten tisser meg ut.
Som når hun beskrev gassangrepet når han skulle hjelpe henne i dusjen.
Eller nå om dagen når bilen til en av ungene var “fettedau”.
Jeg ser det jo for meg det hun skriver.
Men så er det vondt å lese om kampen de har hatt for fortsatt å få den hjelpen de har bruk for, slik at hun kan få leve så godt som mulig.
Frihet til å komme seg ut på turer når det er mulig.
Kjempeviktig for hele familien å få opplevelser sammen.
Så Vivian gjør en kjempejobb med bloggen sin.
Hun lærer oss at inni en syk kropp, er faktisk personen du er glad i fortsatt.
Husk derfor å se personen, når noen du er glad i blir syk, ikke bare sykdommen.
Og hun lærer oss hvordan det er å leve med denne grusomme sykdommen.
Så følg gjerne Vivian sin blogg, Mamma på hjul.
Det var en liten hyllest til en Sissel og en Vivian og alle rundt de i dag.
Tenk over hvor viktig det er å se hverandre i hverdagen.
Vær ikke likegyldig til de menneskene du møter.
Selv de små menneskemøtene, kan sette store spor etter seg.
Ofte kan vi føle oss små og usynlige og uten betydning, men slik er det ikke.
Med et smil og med øynene våre, setter vi spor etter oss.
Jeg har selv bittesmå menneskemøter, som enda gleder meg.
Som damen jeg vekslet noen ord med på Drammen stasjon mens vi ventet på toget, han som bodde i et skur i Kreta som ville jeg skulle ta bilde av blomstene hans, hun som gråt på en benk i Puerto Rico eller den lille jenta i barnehagen, som spurte, hva heter du.
Små møter mellom mennesker som varmer hjertet.
Og når du kjenner denne varmen, skjer det noe med deg.
Det lyser opp dagen din.
Slik er du med å forandre verden til et bedre sted å være.
I dag
ps. Siden jeg er i Rauma må jeg også sende en hilsen til Tommy, som er blitt sogneprest. Aldri har vel et menneske passet bedre til den jobben enn han. Han er også en som ser de som er rundt han, møter deg med blikk og smil og medmenneskelighet. Vi gjør det egentlig ganske bra på det menneskelige planet her i kommunen. Fin kommune å bo i, på den måten.(skal ikke nevne økonomi)
Island er et lite land med få innbyggere, men med flere svært gode forfattere. Stefánsson er etter to bøker allerede blitt en av mine favorittforfattere. Han skriver eksepsjonelt vakkert rett og slett. Jeg har kun lest to, men er allerede hekta. Nå har denne fått ligge på vent noen måneder så ventetiden måtte være over. Dette måtte bli en av de første i 2022. Gledet meg.
Jeg har også Romanene om Keflavik i hylla på vent.
Ordene under skrev jeg før jeg var ferdig med boken. Bøker er nemlig følelser, de griper deg og hvis du ikke lagrer disse øyeblikkene av lykke når du leser, ja da finner du dem ikke igjen så du kan få satt ord på de. De blir borte for deg. Derfor måtte jeg skrive mens jeg følte.
Det er utrolig vanskelig å forklare hvordan det er å lese Stefánssons romaner.
For det første må man være tålmodig, noe jeg ikke er.
Så må man være konsentrert, noe jeg heller ikke er.
Jeg må lese om igjen og om igjen.
Hvem snakker han om nå, hva mener han nå, hvem er det det handler om nå.
Det føles nesten som om man får er puslespill med 5000 biter.
Man må rolig og forsiktig lete seg frem blant ordene.
Og innimellom så dukker det opp fantastiske ordbilder som får deg til å stønne henført.
Lykksalig lener du deg tilbake og nyter øyeblikket.
Før du igjen klør deg i hodet og tenker hæ? Hvem er dette? Hva sier han nå?
Men så etterhvert utover i boken, finner du flere og flere puslespillbiter som hører sammen.
Bildet blir større og du ser mer hva det hele dreier seg om.
Du forstår at igjen er du blitt tatt med på en reise inn i et univers som ingen andre kan gi deg.
Det er som om du har vært på leting etter en av de mest sjeldne blomstene i verden og plutselig åpenbarer den seg foran deg.
Og du ser den utvikle seg fra en liten forvirret knopp til den vakreste, vakreste rose.
I fargesjatteringer ingen andre kan gi deg.
Ja slik er den eneste måten jeg kan beskrive Jon Kalmar Stefanssons litterære univers på.
Og så sitter jeg litt forvirret og tenker, hvem er egentlig fortelleren?
Sitat:
Hvorfor må sånne dager ta en ende, hvorfor stopper ikke lykken opp når den kommer til oss, så vi kan bære den gjennom livet som en skilpadde bærer huset sitt; som et uknuselig skjold mot ulykkens piler
Sitat:
Noen liv er så begivenhetsfattige at det knapt er mulig å beskrive dem. Ikke mer enn en gjerdestolpe. Likevel er det dem som holder gjerdene oppe.
Fortid og nåtid blir sømløst spunnet sammen i denne uforglemmelig familiesagaen som strekker seg over flere generasjoner. Ditt fravær er mørke er en historie om medmenneskelighet og skjørhet, drømmer og forfengelighet, savn og begjær, feiltrinn og lykke, og skjebnens standhaftige besluttsomhet. Fortelleren, som lider av hukommelsestap, forteller historier om dem som er rundt ham: en mor som er tvunget til å forlate sitt barn, en død tysk dikter, en fisker som spesialiserer seg på Kierkegaard, en deprimert rockestjerne, døde valper og en bussjåfør som tidligere var prest. Akkompagnert av Dødens spilleliste blir kjærlighet og sorg blottlagt, og et portrett av en familie trer fram.
Jón Kalman Stefánsson viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere, og er blitt en favoritt blant lesere og kritikere både i hjemlandet og internasjonalt.
Foto: Einar Falur Ingólfsson
Jón Kalman Stefánsson (f. 1963) er en av Islands største nålevende forfattere, og en favoritt blant kritikere og lesere både i Norden og internasjonalt.
Med romanen Sommerlys, og så kommer natten nådde den tidligere poeten for alvor ut til brede lesergrupper, og Stefánssons store internasjonale gjennombrudd kom så med den enestående trilogien om Gutten. Bøkene hans er i dag oversatt til 27 språk. Stefánsson har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris fire ganger i alt, og i 2017 ble han nominert til den prestisjefylte Man Booker International Prize. Han har vunnet P.O. Enquistprisen og Den store islandske litteraturprisen.
Jeg leser veldig variert. Kanskje derfor jeg sjelden går lei. Når jeg nå er ferdig med å konsentrere meg dypt i Stefánssons verden, 540 sider, må jeg ha noe lett og avslappende.
Nå leser jeg:
Caroline Säfstrand, Klubben for lykkelige avslutninger
Leseeksemplar fra Strawberry publishing
Jeg har lest en av forfatteren før og fant den lett, men fin. Jeg går ut fra at denne blir noe av det samme.
En varm og håpefull roman om å gå seg vill i livet, og finne veien tilbake gjennom nye venner, en skriveterapeut og «Klubben for lykkelige avslutninger». Cecilia har mistet mannen sin altfor tidlig, Lisbeth innser at livet hennes har stagnert og Ivy går rundt og uroer seg for alt mulig hele tiden. Disse tre svært ulike kvinnene befinner seg ved et veiskille i livet da de finner en reklamelapp på bilen sin med invitasjon til skrivekurset «Klubben for lykkelige avslutninger». Uten at de er klar over det, tar livet deres nå en helt ny retning. De treffes en gang i uken og hemmeligheter fra fortiden nøstes opp. Skritt for skritt lærer de seg å elske, leve og le igjen. Men kommer de til å klare å lage sin egen lykkelige slutt?
Jeg bestemte meg i 2020, for å lese færre krimbøker. Jeg følte meg en stund mettet på drap og overgrep og lemlestelser for underholdningens skyld. Jeg leser mange andre bøker, som kan være like spennende og like vonde, som er inspirert av virkelige hendelser.
Men det er jo spenningsbøker og jeg slutter ikke å lese de. Jeg har dusinvis av forfattere jeg prøver å lese alt av og jeg liker også å snuse på de som for meg, er nye.
En bokelsker er stadig på jakt etter nye favoritter og livredd for å gå glipp av noe bra.
Jeg kan synes mange krimbøker er bra og spennende, men ofte er ikke det nok for meg til å nå helt opp til å bli bøker som setter spor. De må gripe litt tak i hjertet mitt i tillegg.
I oktober var jeg og gubben på Osterøy utenfor Bergen på krimhelg, tema fiksjon møter virkelighet. Her fikk vi møte både krimforfattere og de som jobber med drap, nemlig etterforskerne. Det var utrolig interessant og vi satt der som tente lys og lyttet. Jeg har allerede meldt oss på til neste år. Kanskje sees vi der?
Disse møtene gjorde at jeg igjen ble mer interessert i krim igjen. Jeg har aldri tenkt over at mange krimforfattere er opptatt av å sette søkelyset på samfunnsaktuelle saker i sine bøker. I de jeg trekker frem her, så har alle et bakteppe for historien. Dette førte til ny inspirasjon for meg, for det gir litt mer mening, enn bare fokus på ondskap, blod og gørr.
Jeg liker også best etterforskingskrim, der jeg kan være med å gjette på hva som har skjedd.
Men som bokidiot går det jo med det meste i løpet av et år.
Her er de jeg vil trekke frem som de som har satt mest spor i år. De er ikke rangert, de blir presentert etter når de ble lest i løpet av året.
Tekst under bildene er fra omslaget.
Geir Tangen, Vargtimen
Leseeksemplar fra forfatteren
Jeg har ikke lest noen av Tangens tidligere bøker, men da er det fint for meg at han nå starter en ny serie, med nye hovedpersoner. Så får jeg heller lese de tidligere utgivelsene senere.
Vargtimen var velskrevet og spennende og jeg anbefaler den til alle som liker spenningsbøker. I tillegg lurte han meg trill rundt.
Temaet er viktig. Selvmord og depresjon blant unge, Om hvor sårbare vi kan være, når det destruktive tankesurret tar oss og noen vil utnytte det. Jeg vet fra eget hode, at negative tanker lett går i loop. Når man grubler på noe er det akkurat som Tangen beskriver.
Bøkene til Tangen er også solgt til flere land.
Vargtimen er første bok i en ny krimserie av Geir Tangen fra Haugesund. En selvmordsbølge blant ungdom i byen setter førstebetjent Gabriel Fjell på store prøver da ofrene viser seg å være knyttet opp mot en selvmordspakt som sprer seg på nettet.
Førstebetjent Gabriel Fjell er akkurat forfremmet til etterforskningsleder i Haugesund, og hans første sak gir han enorme utfordringer både privat og profesjonelt. En selvmordsbølge sprer seg blant ungdommene i byen, og Gabriel og hans team føler seg maktesløse i kampen mot de destruktive kreftene. Snart finner de ut at ungdommene er tilknyttet et internasjonalt nettverk som kaller seg “Blue Whale Challenge”. Et spill der ungdommene etter 57 ulike utfordringer til slutt ender med å ta livet av seg.
For Gabriel blir saken ekstra belastende i og med at hans egen storesøster begikk selvmord for atten år siden, og han sliter med ubearbeidede traumer etter det som skjedde den gangen.
Agnes Matre, Uvigslet jord
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg leste
Jeg leste
Lunsj
Jeg leste
Jeg leste
Ja dere skjønner tegninga.
Å kjære vene det er midnatt blitt ja.
Du fyker inn i handlingen fra første side og du nileser til siste side, for du klarer ikke å legge den fra deg. Lettlest, velskrevet og spennende etterforskningskrim. Akkurat slik jeg liker de.
Den er allerede solgt til Tyskland.
Temaet er fordommer mot homofili.
Jeg har lest de to nyeste av Matre, men må etterhvert anskaffe meg de første jeg ikke har fått lest enda.
Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda.
Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.
Roar Ræstad, Sovende hunder
Det har kommet ut 4 bøker i serien til Ræstad og jeg anbefaler å lese de kronologisk, selv om det er avsluttende, er Navarseths historie en like viktig del av boken
Vi har lest de to første både jeg og gubben og vi er svært fornøyd. Vi gleder oss begge til neste bok om Navarseth. Annerledes plott med andre verdenskrig som bakteppe.
Første bok om Gabriel Navarseth «Solid debut» Arne Ruset, Romsdals Budstikke «Sovende hunder er en krim det er lett å anbefale.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil og kamp med egen samvittighet går utover ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser. Sovende hunder er en stilsikker krimroman fra okkupasjonstiden i Norge. Gabriel Navarseth er en mann dratt mellom personlig ambisjon, lojalitet, samvittighet og kjærlighet. I en tid preget av medløpere og krigsprofitører må han navigere med stor varsomhet mellom tyske myndigheter og gode nordmenn. I gråsonen er forskjellen på lojalitet og svik ikke alltid like opplagt. Roar Ræstad (f. 1968) underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. Sovende hunder er hans debutroman.
Myriam Bjerkli, Engelens fall
Leseeksemplar fra Strawberry publishing
Bjerkli skriver gode krimbøker og jeg gledet meg til den fjerde i serien, som jeg så fikk gode kritikker. De kan leses frittstående. Temaet Bjerkli er opptatt av, er overgrep mot kvinner og barn.
Lille linerle er kanskje den som har grepet meg mest i hjertet av de fire jeg har lest.
De tre første, hører litt sammen, men er likevel helt greit å lese de frittstående.
Det som slår meg mest når jeg leser Bjerklis bøker er at de er svært viktige.
Ja, det er solid, god og gripende krim. De er ikke så intenst spennende at du holder pusten og med makabre utbroderinger med blod og gørr, så du fryser nedover ryggen og nesten ikke orker å lese de av den grunn.
De er noe mye mer viktig enn det. De tar opp et viktig tema, nemlig seksuelle overgrep mot både barn og voksne.
Vibeke Olden har aldri vært redd for mørket. Ikke før nå. Det var for et halvt år siden de underlige tingene begynte å skje. De tause telefonene fra ukjent nummer. Bilen, som det stadig er noe i veien med. Parfymen, som bare ble borte. Vibeke frykter at hun er i ferd med å bli like gal som moren sin. Eller er det virkelig noe som truer henne? 17 år gamle Angela fra Sandefjord er alene i verden. Hun lever som stripper og prostituert, men er sakte i ferd med å reise seg. Så en dag blir hun borte. Politiførstebetjent Håkon Haakonsen mottar meldingen om at Angela er savnet. Han tar den på alvor fra første stund. I jakten på Angela og på hva som har skjedd med henne, skal han bli stilt overfor en umenneskelighet han ikke trodde var mulig.
Camilla Grebe, Alle lyver
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest de fire første Siri Bergman bøkene, som Grebe har skrevet sammen med søsteren Åsa Träff og de tre siste Grebe har gitt ut alene.
Grebe er virkelig en forfatter å se opp for. Hun skriver kjempebra. 71 sider ut i boken, tenkte jeg, jeg tror dette er virkelig. Hun forteller det så menneskelig at vi føler vi blir kjent med personene.
Når jeg var på krimhelg på Osterøy, fortalte de at nordiske krimforfattere var flinke til å ta opp viktige samfunnsrelaterte temaer i sine krimbøker og det tenkte jeg på her. Temaer som barn med downs syndrom, rasisme og hvilke holdninger vi har og for ikke å snakke om hvordan vi lyver og hva konsekvensene kan bli av våre løgner. Alle lyver, fantastisk tittel.
I forrige bok, lot Grebe ulike kvinnelige etterforskere i flere generasjoner, etterforske den samme morderen. I denne lar hun ulike personer fortelle historien, ut fra ditt ståsted, og i ulike tidsperioder. Annerledes og spennende. Når jeg først oppdaget det, tenkte jeg å,nei, nå var det så spennende, må hun ødelegge det, men når jeg fortsatte var det faktisk ok.
Nok en gang en innertier fra Grebe, jeg bruker jo ikke terningkast, for finner det vanskelig, men finner ingen feil med Alle lyver. Den er både velskrevet og spennende og uten blodige, makabre utbroderinger.
Maria er heldig, og hun vet det. Hun trives i jobben som lærer, hun elsker sønnen sin, sin nye mann Samir og – som oftest – bonusdatteren Yasmin. Men når Yasmin sporløst forsvinner en desembernatt og Samir blir anklaget for å ha drept sin egen datter, raser Marias tilværelse sammen.
Ingen kan vel drepe sitt eget barn? I alle fall ikke mannen hun elsker og kjenner så godt?
Alle lyver handler om den fine linjen mellom løgn og sannhet som vi stadig balanserer på. En besettende kriminalroman og en skildring av en familie i fritt fall.
Etter at jeg satt litt for lenge opp i går, for jeg bare måtte lese ut boken min og jeg bare måtte spille Candy Crush, for jeg hadde en time med kulørtkuler, (ja uforståelig hvis du ikke spiller, men det er et hjelpemiddel så du lettere greier brettet), så føles det som jeg er fyllesyk. Helt uten alkohol.
Jeg har Lillasjelarbeid utover dagen, så da hviler jeg litt nå først.
Egentlig er det et godt tegn, for det kan nok hende “slitenheten” er fordi energiene bygger seg opp her. (Sikkert også uforståelig hvis du ikke har kjent det selv)
Når jeg skriver Lillasjelord og har healinger, særlig de med åndebesøk, da endrer energiene seg i rommet.
Da kjennes det fysisk på kroppen.
Selv om jeg sitter i ro, er det mye å sysle med.
Jeg fikk lest ut Ditt fravær er mørke i går kveld.
Den skal jeg skrive omtale av.
Den krever konsentrasjon ved lesing, så nå fant jeg frem en forhåpentligvis lettlest en, Klubben for lykkelige avslutninger.
Leseeksemplarer, plikter jeg å skrive når jeg har fått de.
Jeg skal også skrive om topp 5, krimbøker i fjor.
Og så var det den ryddingen i papirer jeg ikke på langt nær ble ferdig med i går.
Takk og lov sier jeg, for at jeg forstod at jeg ikke kunne begynne på noe 30 dagers omstart med Berit Nordstrand.
Jeg har ikke nubbsjans i havet en gang, til å begynne med diett.
Nei, jeg har nok med å få summet meg litt her nå på nyåret, komme i orden og så begynne å studere omstart, i små porsjoner.
Hvis jeg skal klare å gjennomføre det, må jeg ha alt tilrettelagt og ha en plan.
Lære meg fermentering, står derfor på planen, men ikke denne uken.
Hvis jeg får unna det som må gjøres først, kan jeg kanskje begynne studiene i slutten av neste uke.
Jeg vil ta dere med på den reisen også.
Alt er lettere å motivere seg til, når man kan få dele det med noen.
Jeg deler derfor med deg jeg.
I dag
Tutta har også sine oppgaver, nemlig å slappe av til våren kommer.
Du bestemmer selv om de skal postes anonymt her i bloggen.
Du føler litt at du har hatt skylapper for øynene
Som om det er mye som har gått deg hus forbi
Du forstår ikke hvordan du kunne unngått å se det
Når du nå ser det, så forstår du så mye mer
Du forstår hva som har preget deg
Hva du har gjemt på inni deg
Og du forstår at nå er det på tide å rydde veien
Fylle hull, rydde kvist, få farbar vei, så du ser fremover
Du gruer deg litt, men du synes også det er spennende
Du er klar for å stå bak roret selv og styre skuta
Du retter deg opp i ryggen, står stødig og kjenner kraften inni deg
Det er på tide du ser hvilken ressurs du er
Du føler du ikke bidrar nok noen gang
Det er jo bare tull
Det er ikke mange som står på slik som du
Du ser det bare ikke selv
Og det er lett at andre tar det for gitt
De er så vant til at du ordner opp
Og det er ikke noe galt i å være hjelpsom
Det er en fin egenskap
Men du skal se din egen verdi
Det du ofte gjør, er å trekke deg selv ned
Du ser hva andre gjør men ikke deg selv
Du er så fint et menneske, varm og forståelsesfull
Du vil alles beste på alle vis
Vær snill med deg selv
Hvis ikke møter du veggen en dag
Det er jobben din å gjøre dagene dine best mulig
Når du har det godt, da er også det å hjelpe andre
Da har du mer energi og sende gode tanker ut til alle
Det er som om det venter deg ny lærdom
Dette kan være i menneskemøter
Kanskje handler det nettopp om å lære deg å stå stødig som den du er
Læring er ikke bestandig like hyggelig når det står på
Men etterpå, når man har lært og erfart endring, da er det fint
Når du nå skal lære noe nytt, er dette noe du gjør for din egen skyld
Da vil du kanskje få noen sure kommentarer fra noen som ikke liker så godt at du gjør dette
Det er da styrken din må frem
Du trenger ikke gå i forsvar eller forklare noe for andre
Det vil ikke hjelpe, da vil de bare angripe mer
La det bare bero så vil de se etterhvert at dette ble fint for deg
Så hold øynene oppe for hva som kommer deg i møte
Grip ikke det første og beste, men kjenn godt etter hva hjertet ditt vil
Kjennes det riktig ut, da sier du ja inni deg
Det er som om du har hatt noen ønsker du ville gjerne skulle blitt oppfylt, en god stund
Du har holdt tilbake og ventet
Kanskje gruer du litt også, alt nytt er spennende men også litt angstfylt
La alt skje i ditt eget tempo
Og skulle det bli feil, stopp opp
Du kan snu eller du kan bli og se om det leder deg inn på en ny sti
Det er ikke sikkert du har kommet til stoppestedet
Det kan bare være at en dør skulle åpnes, så du kan komme videre
Synes du det er vanskelig å komme i gang, bruk tankene
Ikke noe skjer før tanken er tenkt
Visualiser det du ønsker deg
Tenk deg løsningen, se for deg at det allerede har skjedd
Hjertet ditt taler ganske høyt til deg
Du har bare latt være å høre
Husk at det leder deg bare til neste steg
Hjertet har ikke de store vyene som virker uoverkommelig
Nei det dytter deg bare forsiktig frem
Så små steg at du noengang undres hvorfor du skal gjøre dette
Men du vil erfare at lytter du og gjør disse små tingene, enten det er å lese en bok som nærmest faller ned foran deg eller ta kontakt med et menneske eller melde deg på et kurs, så vil det gi deg nydelig opplevelser
Det vil ofte virke magisk
Så lytt godt men la ikke hjernen lure deg
Den baserer alt på tidligere erfaringer og er ikke interessert i nytenking så den kan gjerne prøve å holde deg tilbake
Jeg plikter å gjøre oppmerksom på at dette er leseeksemplarer. Jeg har ikke betalt eller er pålagt å lese de.
Å skulle plukke ut sine favoritter er vanskelig. Jeg velger ut de som har satt mest spor. De som griper meg mest. Bøker som lett popper opp, hvis noen spør meg om å anbefale bøker.
Det er temaer som går igjen, som andre verdenskrig, fordømmelse og vanskelig oppvekst.
Skal du skrive deg inn i hjertet mitt, må jeg føle at det er ekte. Derfor kommer bøker som handler om forfatterens vanskelige oppvekst, ofte høyt opp. Jeg er også svært glad i bøker inspirert av virkelige hendelser.
Det ble ti bøker på topp. Jeg greier ikke å utelukke flere. Egentlig var det flere jeg ønsket å ha med. Mange ligger helt i grenseland, slik at det smerter å la de ligge, men det blir jo ingen favorittliste hvis den rommer dusinvis.
6-10 greier jeg ikke å rangere. De er like god, på ulike måter. Topp 5, kommer her nederst i innlegget.
Det som kanskje forundrer meg aller mest når jeg har denne gjennomgangen, er at flere av de bøkene jeg har på topp, har jeg sett få omtaler av. Jeg lurer på hva det skyldes. Mange klager på omslag med dame med ryggen til, men jeg funderer på om de omslagene er der, fordi de selger best. De jeg ser få omtaler om, har ikke disse omslagene. Kun tre av de bøkene jeg har på topp 10, har “med ryggen til'” omslag.
Det er noe annet som forundrer meg også. Det er at mange tror heftede bøker som blir solgt i kiosk og butikk, med disse “ryggen til” omslagene, er dårlige bøker. Jeg har trukket frem flere av de i oppsummeringen min, for det er gripende og bra skrevne bøker som fortjener å bli lest. Ja det finnes superlette kjærlighetsromaner også, for de selger godt, men mange av disse bøkene er sterke historier.
Jeg skriver bare litt fra hver bok. For fyldigere omtale, åpne linken.
Teksten under bildene, er hentet fra omslaget.
Alex Schulman, Overleverne
Leseeksemplar fra Gyldendal
Historien er fiktiv med forfatterens oppvekst som inspirasjon.
Romanen er spesielt oppbygd. Det hadde vært fint å få vite på forhånd, for det skapte mye forvirring i starten.
Boken er i to tider. Den ene delen starter med slutten når brødrene skal spre asken etter moren og går bakover i tid, til moren er død og de leser brevet hun har skrevet.
Den andre delen tar for seg barndom og oppvekst, frem til samme tidspunkt. Delene møtes derfor på slutten.
Slutten kan også være vanskelig å forstå.
Jeg skal komme med et hint, uten å røpe noe fra handlingen. Jeg måtte bla tilbake nemlig og lete litt.
Når en opplevelse er for psykisk vondt å leve med, endrer vi historien, så vi overlever.
Anbefales varmt. Når det først gikk opp for meg hvordan boken var konstruert, ble historien rett og slett genial.
Fra omslaget:
Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen.
Alex Schulman har skrevet en rekke kritikerroste bøker. Han behandler familierelasjoner med en spesiell følsomhet, og skildrer klokt hvordan et felles minne kan oppleves helt ulikt, og hvordan dette påvirker livet som voksen og forholdet til de som burde vært oss nærest.
Kristin Hannah, For alle vinder
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Denne gledet jeg meg veldig til. Jeg har lest tre bøker av Hannah. Jeg likte svært godt Nattergalen og Det store ødet, mens Sommernatten falt igjennom her, den ble for lett.
Denne leste jeg ut i dag, mens snørr og tårer rant. Nok en bra bok fra Hannah. Jeg ble veldig berørt og et emne jeg har lest lite om, nemlig tørken og depresjonen som var i deler av Amerika i 1930~årene. Aktuelt er også temaet med flyktninger, hvordan de blir mottatt som dårlige folk fordi de har møtt stor motgang. Husker jeg reagerte på det når jeg leste om de som ble evakuert fra Finnmark også. Og slik er det dessverre med flyktninger fra hele verden. Vi glemmer at det er vanlige folk, som er nødt til å flykte fra hjemlandene sine av en årsak.
Texas, 1934. Millioner av mennesker har mistet arbeidet, og en ekstrem tørke holder på å ødelegge De store slettene. Bøndene står på for å redde levebrødet sitt mens avlingene visner av vannmangel, og voldsomme støvstormer truer med å begrave dem alle. Dette er en av de mørkeste periodene under den store depresjonen. I disse desperate tidene må Elsa Martinelli som så mange av sine naboer ta et vanskelig valg: bli og slåss for hjemmet og levebrødet, eller flytte vestover til California, i søken etter et bedre liv.
Tommy Kinnunen, Ingen Anger
Leseeksemplar fra Pax forlag
Denne så jeg i høstkatalogen til Pax og ble veldig interessert for jeg prøver å lese bøker fra andre verdenskrig, og her får vi en interessant vinkling. Ikke visste jeg at noen kvinner fulgte etter tyskerne.
Ingen anger er en solid, god roman som setter spor. En roman jeg bil huske og anbefale og en forfatter jeg vil lese mer av.
Ingen anger» er Tommi Kinnunens fjerde bok på norsk. Boken ble kortlistet til Finlandiaprisen – Finlands største litteraturpris. «Ingen anger» er en gripende beretning om fem finske kvinner som av ulike årsaker har fulgt tyskerne til krig i Norge, og som ved krigens slutt må betale dyrt for valgene sine.
Etter et kort opphold i fengselsleir i Tromsø, må Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera finne veien hjem til Finland på egen hånd, til fots langs minelagte veier. Hodene deres er snauklipte for å markere at de blir ansett for å være «tyskerjenter» eller kollaboratører. På sine vandringer gjennom ødelagte byer og bygder må de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stå til rette for feiltrinnene sine. For det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Tommi Kinnunen viser nok en gang at han er en briljant karakterforfatter. «Ingen anger» er en tankevekkende roman om andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, om mange kvinners umulige krigsvalg og skammen som gjerne ledsaget valgene.
Pam Jenoff, Jenta med blå stjerne
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest to av Jenoff før og de er blant bøker jeg liker aller best å lese, historisk og basert virkelige hendelser.
Hvis du enda ikke har lest Jenoff, ja da må du bare, hvis du liker sjangeren. De er ikke såkalte “damebøker”, det er gripende historier.
En utrolig bra bok av Jenoff. La dere ikke lure av omslaget med damer med ryggen til. Umulig å legge fra seg for det er innmari spennende fra side en og hele boken igjennom. Helt fantastisk. Det er en roman, altså fiksjon, men basert på historien om jødene som gjemte seg i kloakken så ikke tyskerne skulle finne dem. Jeg greide ikke å legge den fra meg.
Anbefales varmt til alle som liker historiske romaner inspirert av virkelige hendelser.
Fra omslaget: Jenta med blå stjerne av den bestselgende forfatteren Pam Jenoff, er inspirert av opprivende, sanne historier fra andre verdenskrig. Den er en følelsesladd hyllest til vennskapets kraft og den ekstraordinære styrken hos et menneske som bare ønsker én ting: å overleve.
Krakow, 1942: Sadie er 18 år og bor sammen med foreldrene i en jødisk ghetto. Når nazistene ransaker ghettoen, må familien søke tilflukt i kloakknettet under byen. Her blir de boende, sammen med andre jøder som skjuler seg for å berge livet.
En dag kikker Sadie opp gjennom en rist i taket, og får øye på en ung jente på hennes egen alder. Jenta på utsiden bestemmer seg for å hjelpe Sadie og familien hennes, og det utvikler seg et vennskap mellom de to unge kvinnene. Men etter hvert som tiden går, blir møtene deres mer og mer risikofylte.
Eddie Jaku, Verdens lykkeligste mann
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Når en mann på over 100 år skriver bok om at han på tross av alt det vonde han har opplevd, føler han er verdens lykkeligste mann, ja da følte jeg bare at den må jeg bare lese.
Dette var en flott bok som setter spor. En sterk historie fra en som var i fangeleir under krigen. Et foredrag ligger på youtube og skulle vært vist i alle skoler i dag. Det er en viktig del av vår historie og noe som aldri må glemmes.
Hvis du føler deg liten og betydningsløs i verden, så les boken om Eddie Jaku. Han forteller oss hvordan vi ganske enkelt kan sette spor etter oss, hvordan vi kan forandre verden. Det er ganske så sterkt å oppleve hva han måtte gjennom som jøde under krigen, men også fint lese om hvordan han ser på livet og hvor mange han har inspirert. en bok man ikke lett glemmer, en bok og en mann som har fått følelsene frem i meg og som jeg vil bære med meg. Takk Eddie Jaku.
Livet kan være vakkert hvis du gjør det vakkert. Det er opp til deg.
Eddie Jaku så først og fremst på seg selv som tysk, dernest jødisk. Men alt skulle forandre seg den 9. november 1938, da han ble banket opp, arrestert og ført til en konsentrasjonsleir. De neste sju årene opplevde Eddie grusomheter det er vanskelig å forestille seg, først i Buchenwald, deretter i Auschwitz og til sist i nazistenes dødsmarsj.
Eddie kom fra prøvelsene med livet i behold og lovet seg selv å smile hver dag. Han hedrer dem som ikke overlevde ved å dele det han har lært og leve livet på best mulig måte. Nå ser han på seg selv som «verdens lykkeligste mann». Hundreåringen har mye å lære oss om takknemlighet, lykke og et godt liv. Gjennom denne hjerteskjærende, men mest av alt håpefulle fortellingen, lærer vi hvordan det er mulig å finne lykke selv når det ser som mørkest ut.
Plass 5:
Sterk historie inspirert av virkelige personer og hendelser.
Elisabeth Gifford, Den gode doktoren fra Warszava
Leseeksemplar fra Aschehoug
Dette er en helt ny bok, derfor ikke utgitt i pocket, men jeg har fått den uinnbundet og derfor inngår den i min pocketsommer. Vil du ha den lett i kofferten, kjøp e-boken.
Jeg er glad i bøker som er basert på virkelige historier. Jeg gledet meg til denne og den innfridde. For meg ny lærdom fra forfølgelsen av jødene. Fra ghettoen i Warszawa, der jødene ble stuet sammen som i et fengsel og deretter sendt til konsentrasjonsleire. Å si at en gleder seg til å lese om slik ondskap, blir kanskje feil. Men en velskrevet bok som berører og samtidig lærer en noe, er en glede. Elisabeth Gifford, Den gode doktoren fra Warszawa
Studentene Mischa og Zofia er forelsket og vil gjerne gifte seg. Men året er 1939, og Polen blir okkupert. De to førsøker å rømme, men blir tvunget tilbake til Warszawa, der de begynner å jobbe på et barnehjem drevet av doktor Korczak. Under umenneskelige forhold kjemper doktoren for hvert enkelt barn, og gir håp i mørket for de etter hvert tusenvis av menneskene som lever innenfor gettoens murer. Presset på gettoen øker, barnehjemmet trues, og doktor Korczak har mulighet til å redde seg selv, men nekter å forlate barna. Sammen må de møte den store trusselen. Mischa og Zofia kommer bort fra hverandre, men gir ikke opp håpet om at de en gang skal få se hverandre igjen. Boka er basert på den virkelige historien om Mischa og Zofia, og om legen, forfatteren og pedagogen Janusz Korczak, en glødende forkjemper for barns ukrenkelige verdi.
Plass 4:
Dette er en utrolig bra bok om rasisme som jeg har sett veldig få omtaler av. Det er for meg uforståelig og jeg undres om det er bøker med dame med ryggen til som sørger for flest lesere, selv om mange protesterer og ikke vil ha de.
Brit Bennett, Det som forsvinner
Leseeksemplar fra Gyldendal
Se på det bildet utenpå boken. Det er så flott og representerer historien. Den tar for seg rasisme på en ny måte, nemlig hvordan en gruppe med mørk hud, vil gjerne være hvit.
Så sterkt er dette ønsket at de har et tettsted der det bor kun mennesker som er svarte, men har hvit hud. Hva skjer da når det kommer inn en liten pike med kullsort hud?
Rasisme finnes i alle varianter. Vi mennesker har en tendens til å dømme hverandre og det er vel få som er helt uskyldig, uansett hvilken farge en har.
Ja, det handler om rasisme i denne romanen, men det handler også om så mye mer. Den er rett og slett genial synes jeg.
Det står fint forklart på omslaget hva det handler om, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det.
Det handler om identitet. For en hver pris prøve å være noe annet enn det man er,istedet for å være stolt av den man er som menneske, uavhengig av rase og kjønn.
Det rant en tåre når jeg hadde lest ut denne romanen. Dette er en følelse de kjenner til de som elsker bøkene. At man på et vis er så inne i fortellingen at man føler vemod når man forlater den.
Bennett tegner et slående portrett av raseidentitet i USA.» TIME
Tvillingsøstrene Stella og Desiree vokser opp i sørstatene på sekstitallet, i en liten by befolket av svarte med lys hud. De to jentene er uatskillelige, og da faren deres blir myrdet, rømmer de hjemmefra sammen. Men en dag er Stella borte. Hun har oppdaget at hun kan passere som hvit, og har dratt til California for å starte et nytt liv, med en hvit mann, en ny identitet, uten noen bånd til fortiden. Desiree sørger over søsterens sporløse forsvinning og slutter aldri å lete etter henne. De to søstrene får hver sin datter, en hvit og en svart, som ikke vil la fortidens hemmeligheter ligge. Slik fortsetter skjebnene til Stella og Desiree å flettes sammen, på godt og vondt. Det som forsvinner er en spennende historie om familie, identitet og tilhørighet. Klokt og følsomt skildrer Brit Bennett hvordan bakgrunnen vår er med oss uansett hvor vi er og hvilke valg vi tar. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om søstre, mødre og døtre – om hvor sterke båndene er, selv på sitt svakeste
Plass 3:
En roman som lærte meg mye, spesielt at det er nesten umulig for oss som lever i fred og velstand, å kunne forstå hvordan det er å vokse opp under slike forhold.
Jesmyn Ward, Menn vi høstet
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jesmyn Ward er en forfatter å se opp for. Jeg har lest to av henne tidligere.
Veldig bra skrevet. Den grep meg mye og lærte meg mye. Jesmyn Ward blir bare bedre og bedre. Dette er en oppvekstroman om forfatterens eget liv. Det er så langt fra min tilværelse her i fredelige Romsdal, som man kan komme nesten. Et samfunn der man vokser opp med menn uten jobb å gå til, skaper ikke noe godt og trygt oppvekstmiljø. Mye rus og vold i hverdagen og tydelig at hverdagsrasismen fortsatt er høyst aktuell. Det er bøker som dette som utdanner oss fredelige nordmenn til å forstå at ikke alle har det like bra som oss og vi vet at oppvekst former oss på godt og vondt, så vi må ikke være så snar å dømme. Og andre veien må man også forstå hvorfor vi har så vanskelig for å sette oss inn i deres utfordringer, for det blir så fjernt for oss.
I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)
Plass 2:
Christy Lefteri, Birøkteren fra Aleppo
Leseeksemplar fra Gyldendal
Birøkteren fra Aleppo satte også dype spor. Jeg lærte mye mer om hva flyktningene må igjennom for å klare å komme seg til tryggheten. Forfatteren klarer å skrive så det føles ekte.
Utdrag av omtalen:
I 2020 toppet jo en bok om flukt fra Irak favorittlista mi,Å samle solstråler fra Modul til Drammen, så vi får se hvor høyt opp denne kommer på årets liste.
Birøkteren fra Aleppo var veldig bra skrevet om et trist og aktuelt tema, flyktingeproblematikken. Anbefales veldig varmt, en bok som nok vil gripe alle som leser den og gir forståelse for alle de som må forlate sine hjemland på grunn av krig.
Vi var også en tur til Gran Canaria nå før jul og det gjorde sterkt inntrykk å se båtene flyktningene kommer med over havet fra Afrika. Bilder i linken under.
Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.
Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?
Vinneren:
Douglas Stuart, Shuggie Bain
Leseeksemplar fra Gyldendal
Shuggie Bain er den som satte aller mest spor etter seg i år. Den grep meg langt inn i hjerterota og er der enda. Grunnen er at forfatteren skrev slik at jeg kunne føle smerten og sorgen Shuggie bar på.
Utdrag fra omtalen:
Shuggie Bain var også en roman jeg hadde stor forventning til vil gripe meg. Vg gir en sekser, selv om det de mener ikke bestandig stemmer med hva jeg mener, så skaper det forventning.
Jeg har også sett mange sterke omtaler av denne romanen, så jeg gledet meg. Dette er nok den boken som grep meg mest denne måneden, bedre kan man ikke skrive en oppvekstroman. Shuggie Bain blir en av de romanene jeg ikke vil glemme og som nok vil stille sterkt blant favorittbøkene i år. Et mesterverk av de sjeldne. Ikke en sluke bok, men en lese sakte bok, vakkert skrevet og det som er så vondt, når man vokser opp med en mor som er alkhoholiker, der alkoholen er viktigere enn mat. Historien er basert på forfatterens egen barndom.
Handlingen i Shuggie Bain utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet. I skyggen av en teknologisk revolusjon og økende arbeidsledighet ser mange drømmene sine forvitre. Midt i alt dette står Agnes Bain. Som forelder ønsker hun det aller beste for seg og barna sine, og visst har hun store forventninger til livet. Men så blir hun forlatt av barnas far, og mens Agnes døyver smerten med et stadig økende alkoholmisbruk, forlater barna henne, en etter en. Den som holder ut til sist, er lille Shuggie Bain – gutten som ikke finner seg til rette, og som elsker sin mor over alt.
Douglas Stuarts store verk Shuggie Bain er av flere kritikere løftet fram som den store Glasgow-romanen, og for den er han nominert til både Bookerprisen og National Book Award. Med et språk fullt av driv og med en varme for karakterene speiler han en periode i britisk historie med enorm politisk og samfunnsmessig omveltning. Midt i dette står en familie på vei mot avgrunnen. Det som binder dem sammen, er en intens, gjensidig kjærlighet og en drøm om at noe bedre skal komme.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
Været er begredelig, grått, regn, vind, men ikke så kaldt.
Og selvfølgelig legger alt seg til rette for meg, med godt strødde veier.
Magefølelsen sa at jeg skulle ta den største posen, selv om hjernen sa at den mindre, var stor nok.
Kjempestor pakke, men bare halvfull med pocket, så ikke for tung.
Hadde jeg tatt den mindre, ville jeg ikke fått plass.
Så da er tur to unnagjort.
På vei hjem.
Jeg bor 100 meter bortenfor de hvite husene der fremme.
Det er ikke langt å gå, ca 1 km t/r, men langt nok for meg.
I dag
Nå har jeg hele serien, 7 bøker av Kurt Aust.
Endelig har jeg Mormor danset i regnet, i papir, ikke e-bok, så nå skal den bli lest.
Joyce Carol Oates har jeg nå alle av.
Agnes Matre, der mangler jeg en, nemlig Kledd naken.
Når skal de leses, sukk, aner ikke.
Mormor kanskje i februar, norske forfattere.
Bok 1 i Aust-serien, muligens i mars, tema bøker i serie, men den stabelen er allerede på 20 bøker og mange av de er tykke, så noen må ut.
Heldigvis er det ikke av de mest kranglevorne. De er fredelige disse.
Januar var en god lesemåned. Temaet var norske forfattere.
Tore Renberg, Tollak til Ingeborg
Leseeksemplar fra min lokale bokhandel, Norli Åndalsnes
Tollak til Ingeborg er også bygd opp som en psykologisk thriller. Spenningen bygger seg opp utover i boken etter som vi forstår mer og mer at her ligger det mer bak enn det vi først får forståelsen av.
Jeg likte denne boken. Tollak er ikke en person jeg ville ønsket å ha i omgangskretsen men han ser selv hvor vanskelig han er. Samtidig som han er en sint mann som ikke er enkel å ha med å gjøre, har han også mye kjærlighet i seg.
Det er en dyster roman, ikke noe å bli kjempeglad av. Det er nok en bok du enten liker eller så kan du ikke fordra den. Den er rimelig spesiell, men jeg anbefaler den for den er svært velskrevet og den er tankevekkende.
Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.
Det er på tide å fortelje.
Lars Mytting, Hekneveven
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg likte veldig veldig godt Søsterklokkene og var svært takknemlig når jeg fikk oppfølgeren Hekneveven. Jeg gledet meg veldig til å lese den og den var bare utrolig bra. Enda bedre enn den første vil jeg si, for her var det mer som skjedde.
Han skriver bare helt fantastisk den mannen der. Det er ikke alle som liker disse bøkene, for språket blir litt sånn, hva skal jeg si, “gammeldags”, for å speile tiden historien er fra og da må man være konsentrert når man leser. Det hender jeg må lese om igjen setninger for å forstå. Men leser man sakte og gir seg tid til å komme inn i historien, vil jeg si det finnes ikke hans make. Jeg gleder meg sykt til den neste boken. Lærerikt er det også, for man får mye historiekunnskap på kjøpet.
Første boken jeg leste av Mytting og ble fan, var Svøm med den som drukner. Den var også helt fantastisk.
Året er 1903, og tjueto år har passert siden sogneprest Kai Schweigaard kom hjem til Butangen med Astrid Heknes nyfødte sønn Jehans på fanget. Foran en velstelt grav utenfor nykirken på Butangen nages han av sitt gamle svik, som førte til dødsfall og til at to mektige kirkeklokker ble skilt fra hverandre. Klokkene var støpt til minne om to sammenvokste søstre i Astrids slekt, to myteomspunne veversker. Schweigaard blir besatt av å finne Hekneveven, en eldgammel billedvev som søstrene lagde, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger og føre klokkene sammen igjen.
Jehans er blitt voksen og lever i små kår på en husmannsplass, utstøtt av sin egen slekt. Han søker seg i stedet mot fjellet, mot frihet, fiske og reinsjakt. En augustmorgen feller Jehans en mektig reinsbukk og møter i samme øyeblikk en gåtefull jeger.
Hekneveven er en storslått fortelling om et Norge på vei inn i en ny tid, om nyrydding og fåfengt slit, om temming av fossefall og det første elektriske lysglimtet i bygdenatta, og om den store krigen i Europa der bror står mot bror.
Geir Tangen, Vargtimen
Leseeksemplar fra forfatteren
Jeg har ikke lest noen av Tangens tidligere bøker, men da er det fint for meg at han nå starter en ny serie, med nye hovedpersoner. Så får jeg heller lese de tidligere utgivelsene senere.
Vargtimen var velskrevet og spennende og jeg anbefaler den til alle som liker spenningsbøker. I tillegg lurte han meg trill rundt.
Temaet er viktig. Om hvor sårbare vi kan være, når det destruktive tankesurret tar oss og noen vil utnytte det. Jeg vet fra eget hode, at negative tanker lett går i loop. Når man grubler på noe er det akkurat som Tangen beskriver.
Vargtimen er første bok i en ny krimserie av Geir Tangen fra Haugesund. En selvmordsbølge blant ungdom i byen setter førstebetjent Gabriel Fjell på store prøver da ofrene viser seg å være knyttet opp mot en selvmordspakt som sprer seg på nettet.
Førstebetjent Gabriel Fjell er akkurat forfremmet til etterforskningsleder i Haugesund, og hans første sak gir han enorme utfordringer både privat og profesjonelt. En selvmordsbølge sprer seg blant ungdommene i byen, og Gabriel og hans team føler seg maktesløse i kampen mot de destruktive kreftene. Snart finner de ut at ungdommene er tilknyttet et internasjonalt nettverk som kaller seg “Blue Whale Challenge”. Et spill der ungdommene etter 57 ulike utfordringer til slutt ender med å ta livet av seg.
For Gabriel blir saken ekstra belastende i og med at hans egen storesøster begikk selvmord for atten år siden, og han sliter med ubearbeidede traumer etter det som skjedde den gangen.
Februar:
tema Dramatiske romaner og feelgood, fra hele verden
I 2020 toppet jo en bok om flukt fra Irak favorittlista mi,Å samle solstråler fra Modul til Drammen, så vi får se hvor høyt opp denne kommer på årets liste.
Birøkteren fra Aleppo var veldig bra skrevet om et trist og aktuelt tema, flyktingeproblematikken. Anbefales veldig varmt, en bok som nok vil gripe alle som leser den og gir forståelse for alle de som må forlate sine hjemland på grunn av krig.
Vi var også en tur til Gran Canaria nå før jul og det gjorde sterkt inntrykk å se båtene flyktningene kommer med over havet fra Afrika. Bilder i linken under.
Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.
Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?
Jesmyn Ward, Menn vi høstet
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jesmyn Ward er en forfatter å se opp for. Jeg har lest to av henne tidligere.
Veldig bra skrevet. Den grep meg mye og lærte meg mye. Jesmyn Ward blir bare bedre og bedre. Dette er en oppvekstroman om forfatterens eget liv. Det er så langt fra min tilværelse her i fredelige Romsdal, som man kan komme nesten. Et samfunn der man vokser opp med menn uten jobb å gå til, skaper ikke noe godt og trygt oppvekstmiljø. Mye rus og vold i hverdagen og tydelig at hverdagsrasismen fortsatt er høyst aktuell. Det er bøker som dette som utdanner oss fredelige nordmenn til å forstå at ikke alle har det like bra som oss og vi vet at oppvekst former oss på godt og vondt, så vi må ikke være så snar å dømme. Og andre veien må man også forstå hvorfor vi har så vanskelig for å sette oss inn i deres utfordringer, for det blir så fjernt for oss.
I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)
Historien er fiktiv med forfatterens oppvekst som inspirasjon.
Romanen er spesielt oppbygd. Det hadde vært fint å få vite på forhånd, for det skapte mye forvirring i starten.
Boken er i to tider. Den ene delen starter med slutten når brødrene skal spre asken etter moren og går bakover i tid, til moren er død og de leser brevet hun har skrevet.
Den andre delen tar for seg barndom og oppvekst, frem til samme tidspunkt. Delene møtes derfor på slutten.
Slutten kan også være vanskelig å forstå.
Jeg skal komme med et hint, uten å røpe noe fra handlingen. Jeg måtte bla tilbake nemlig og lete litt.
Når en opplevelse er for psykisk vondt å leve med, endrer vi historien, så vi overlever.
Anbefales varmt. Når det først gikk opp for meg hvordan boken var konstruert, ble historien rett og slett genial.
Fra omslaget:
Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen.
Alex Schulman har skrevet en rekke kritikerroste bøker. Han behandler familierelasjoner med en spesiell følsomhet, og skildrer klokt hvordan et felles minne kan oppleves helt ulikt, og hvordan dette påvirker livet som voksen og forholdet til de som burde vært oss nærest.
Natasha Lester, Den hemmelige gaven
Leseeksemplar fra Strawberry publishing
Jeg har lest to bøker av Lester og gledet meg til en ny.
Jeg gikk derfor ut fra at dette ville bli en bra leseopplevelse, 538 sider. Og det ble det ja. Kanskje hennes beste. Jeg elsket særlig den delen om de kvinnelige flyverne. I omtalen under finner dere både bilder og youtubeklipp som vedrører boken.
Veldig lærerikt og spennende å høre om alle de kvinnelige pilotene under den andre verdenskrig. Jeg snoket videre på youtube og der er det også mye fra de russiske kvinnelige pilotene som fløy om natten for å ødelegge for tyskerne.
Har du ikke oppdaget Natasha Lester enda, anbefaler jeg de bøkene er varmt. Underholdningsbøker, men med historie basert på virkelige hendelser
Åpne linken under hvis du vil se noen av youtubeklippene av pilotene og noen av kjolene som var nevnt.
England 1939: Den talentfulle flyveren Skye Penrose er fast bestemt på å gjøre en innsats i krigen, til tross for at kvinner ikke har adgang til det britiske flyvåpenet. Det leder til en gjenforening med barndomsvennen Nicholas Crawford, som i mellomtiden har giftet seg med den gåtefulle franske kvinnen Margaux Jourdan.
Paris 1947: Designer Christian Dior viser sin ekstravagante første kolleksjon til en verden som er trøtt av krig og sorg. Han navngir også sin første parfyme, Miss Dior, etter søsteren Catherine, som en hyllest til hennes innsats i den franske motstandsbevegelsen.
England 2012: Den australske motekonservatoren Kat Jourdan oppdager en hemmelig garderobe full av uvurderlige Dior kjoler i bestemorens forlatte hytte i England. Etter hvert som Kat dykker ned i mysteriet, begynner hun å tvile på alt hun trodde hun visste om den kjære bestemoren.
Lisa Wingate, Hannies bok
Leseeksemplar fra Strawberry publishing
Denne var jeg veldig spent på, for dette så ut til å være en bok som passer meg godt og jeg likte den forrige boken hennes, Barna fra elven
Over 500 sider og jeg ville ikke unnvært et eneste ord. Fantastisk underholdningsbok. Jeg kunne faktisk tenkt meg 50 sider til om Hannie.
Den er delt i to historier, en fra 1875 og en fra 1987. I bøker som er delt opp slik, finner jeg ofte den delen fra nyere tid, ganske kjedelig, men slik var det ikke her.
Når du startet på den delen fra 1800 tallet, gledet du deg til å lese videre på delen fra nyere tid og omvendt.
Dette er ikke en typisk dameroman, men passer for alle leseglade og her er jeg enig med det som står på omslaget, En engasjerende historisk roman, fengslende og gripende.
Louisiana 1875: I den turbulente tiden etter borgerkrigen legger den unge slavejenta Hannie ut på en farefull ferd mot Texas for å finne moren og de åtte søsknene som alle i sin tid ble bortført av slavehandlere og solgt videre.
Hannie har tre blå glassperler fra bestemorens halskjede som hun vokter som en skatt. Perlene ble fordelt til søsken og søskenbarn sånn at de skulle ha et kjennetegn hvis det gikk mange år før de ble gjenforent. Målet er at en dag skal alle samles og perlekjedet bli komplett igjen.
Louisiana 1987: Den nyutdannede læreren Benny Silva takker ja til å jobbe på en skole i en fattig, avsidesliggende by for å få nedbetalt studielånet. Hun er rystet over boforholdene til elevene, samtidig som hun med sin akademiske bakgrunn blir møtt med skepsis fra foreldrene.
Men en dag finner hun en helt spesiell og over hundre år gammel bok som skal komme til å forandre alt.
Shuggie Bain var også en roman jeg hadde stor forventning til vil gripe meg. Vg gir en sekser, selv om det de mener ikke bestandig stemmer med hva jeg mener, så skaper det forventning.
Jeg har også sett mange sterke omtaler av denne romanen, så jeg gledet meg. Dette er nok den boken som grep meg mest denne måneden, bedre kan man ikke skrive en oppvekstroman. Shuggie Bain blir en av de romanene jeg ikke vil glemme og som nok vil stille sterkt blant favorittbøkene i år. Et mesterverk av de sjeldne. Ikke en sluke bok, men en lese sakte bok, vakkert skrevet og det som er så vondt, når man vokser opp med en mor som er alkhoholiker, der alkoholen er viktigere enn mat. Historien er basert på forfatterens egen barndom.
Handlingen i Shuggie Bain utspiller seg i Glasgows arbeiderklassestrøk på 80-tallet. I skyggen av en teknologisk revolusjon og økende arbeidsledighet ser mange drømmene sine forvitre. Midt i alt dette står Agnes Bain. Som forelder ønsker hun det aller beste for seg og barna sine, og visst har hun store forventninger til livet. Men så blir hun forlatt av barnas far, og mens Agnes døyver smerten med et stadig økende alkoholmisbruk, forlater barna henne, en etter en. Den som holder ut til sist, er lille Shuggie Bain – gutten som ikke finner seg til rette, og som elsker sin mor over alt.
Douglas Stuarts store verk Shuggie Bain er av flere kritikere løftet fram som den store Glasgow-romanen, og for den er han nominert til både Bookerprisen og National Book Award. Med et språk fullt av driv og med en varme for karakterene speiler han en periode i britisk historie med enorm politisk og samfunnsmessig omveltning. Midt i dette står en familie på vei mot avgrunnen. Det som binder dem sammen, er en intens, gjensidig kjærlighet og en drøm om at noe bedre skal komme.
Agnes Matre, Uvigslet jord
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg leste
Jeg leste
Lunsj
Jeg leste
Jeg leste
Ja dere skjønner tegninga.
Å kjære vene det er midnatt blitt ja.
Du fyker inn i handlingen fra første side og du nileser til siste side, for du klarer ikke å legge den fra deg. Lettlest, velskrevet og spennende etterforskningskrim. Akkurat slik jeg liker de.
Den er allerede solgt til Tyskland.
Jeg har lest de to nyeste av Matre, men må etterhvert anskaffe meg de første jeg ikke har fått lest enda.
Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda.
Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.
Kristin Harmel, Boken med glemte navn
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Boken med glemte navn syntes jeg var utrolig bra, allerede fra første side. På side 50 ropte jeg høyt, hold kjeften din nå da, for da var jeg så frustrert over hovedpersonens mor som ikke klarte å være stille når de skulle komme seg ut av Paris med falske navn.
Det står jo på omslaget at de flykter, så egentlig vet jeg jo de greier det, likevel ble jeg så engasjert.
Engasjert var jeg helt til boken var utlest og for meg må dette være Harmels beste. Og som hun skriver selv så liker hun å vise til motstandsarbeid under krigen, som kanskje ikke alle kjenner til, slik som i den første boken, Så lenge det finnes stjerner på himmelen, der hun forteller om muslimene som hjalp til med å skjule jøder for tyskerne. Og i forrige boken, Vingårdens hemmeligheter, var det motstandsarbeidet på vingårdene vi hørte om.
Den er ikke hjerteskjærende vond for de som ikke takler det, ingen groteske detaljer.
Boken med glemte navnhandler om en ung kvinne hjelper hundrevis av barn å rømme fra nazistene. Boken er basert på en sann historie fra andre verdenskrig.
Paris, våren 1942. Den unge studenten Eva må flykte fra Paris sammen med sin mor fordi faren, en polsk jøde, blir arrestert. Flukten fører dem til en liten landsby i den såkalte frisonen, hvor Eva kommer med i en motstandsgruppe som smuglet jødiske barn over grensen til Sveits. Mange av barna er foreldreløse, og for at deres opprinnelige navn aldri skal bli glemt, fører Eva og hennes venn Remy dem inn med en hemmelig kode i en gammel bok med religiøse tekster.
Mange år senere arbeider Eva som bibliotekar i Florida. En morgen faller blikket hennes på et fotografi i et magasin. Hun stivner; det er et bilde av en bok hun ikke har sett på sekstifem år – en bok hun bare husker som Boken med glemte navn. Boken er nå trygt plassert på et bibliotek i Berlin. Den ser ut til å inneholde noen hemmelige koder, men forskere vet ikke hvor den kommer fra eller hva kodene betyr. Bare Eva har svaret på gåten, men har hun krefter nok til å oppsøke gamle minner og krigens grusomheter?
Erica James, Del det med skyene
Leseeksemplar fra Bastion, Strawberry publishing.
Jeg skrev om både Isaacs og Harmels nyeste at de to var for meg deres beste bok til nå og sannelig kan jeg si det også om Erica James nyeste, Del det med skyene. Enda en pageturner, umulig å legge fra seg, 459 sider og jeg følte aldri det var noe pjatt man kunne utelatt. Jeg er jo litt allergisk mot både det og mot for mye hjerte/smerte, men det ble akkurat passe av alt.
Jeg snuste nesten inn atmosfæren i Venezia, mens jeg leste. Jeg skulle egentlig på cruise fra Roma til Venezia i juli. Derfor var det kanskje ekstra vemodig å få vandre langs kanalene, om enn bare i boka.
Hovedhistorien er lagt til Lydias oppvekst i England. En tøff oppvekst hos strengt religiøse besteforeldre.
. Det er en fin roman for alle som er glad i å lese, vil jeg påstå. Underholdende og avslappende lesing.
Vakre Venezia har vært britiske Lydias hjem i mange år, og det er her hun har funnet ro. Inntil hun en dag skimter ansiktet til en ung mann i folkemengden, et ansikt som vekker minner om en hemmelighet hun trodde hun hadde begravd …
Lydia bestemmer seg for å forlate det trygge livet hun har skapt for seg selv i Italia. Hun vender tilbake til England for å ta et oppgjør med fortiden – og kanskje møte sin egen fremtid?
“Del det med skyene” er en tankevekkende og rørende roman om hemmeligheter, kjærlighet og forsoning, og det motet som kreves for å gå videre og hengi seg til fremtiden.
Bernardine Evaristo, Jente Kvinne Annet
Leseeksemplar fra Gyldendal
Det var noen setninger innimellom som ble litt uforståelige og jeg måtte lese de om igjen, da jeg ikke har den type terminologi innpodet i min lille hjerne, men jeg elsket denne leseopplevelsen. Det handler om 12 kvinner, ett kapittel hver.
Veldig fascinerende, de er unge og de er gamle og de har ulike jobber og bakgrunn, men de har en forbindelse mellom seg som nøstes for det meste opp i nest siste kapittel, forresten det eneste kapitlet jeg syntes ikke helt passet inn i historien for øvrig.
Romanen er veldig spesielt skrevet og i starten tenkte jeg hva skal dette være godt for. Det er kun stor bokstav ved egennavn og kun komma og spørsmåltegn som tegnsetting, ikke et eneste punktum. Men så oppdaget jeg jo at det er slik jeg selv skriver de poetiske innslagene mine i bloggen, av en eller annen grunn jeg ikke vet hvorfor jeg gjør. Men man leser teksten annerledes og det var så fint. Jeg leste på en helt annen måte, som i en rytme, som ble så fin.
Sitat:
Penelope klarte ikke å rikke på en potet som satt fast i halssen, gikk fra bordet uten lov, løp halvkvalt opp trappa til rommet sitt og falt sammen i en hulkende haug på senga, håpet fortvilet at moren i det minste kom til å sjekke hvordan det gikk med henne, lyttet etter tassingen fra tøffelkledde føtter i trappa, forsiktig banking, døra som gikk opp, et klapp på ryggen
en omfavnelse var for mye å håpe på
i stedet
hørte hun mannen hun helt til for en liten stund siden hadde trodd var faren hennes forlate huset for å spille golf med broren sin(som ikke lenger var onkelen hennes). slik han gjorde hver lørdag ettermiddag
kvinnen som før hadde været moren hennese satt sikkert ved peisen og heklet hvite ullsokker til sin yngste niese, Linda(som ikke lenger var Penelopes lille kusine)
Penelope hørte komedie og latter fra radione nede
for dem var det en vanlig lørdagsettermiddag
Penelope brøt sammen i gråt i månedsvis etterpå, i enerom, ikke når hun var sammen med de to menneskene hun bodde sammen med, som ikke ville like den slagt demonstrativ oppførsel
ikke når hun var sammen med vennene på skolen, som ikke kunne innvies i en så skammelig hemmelighet
hun var foreldreløs
en lausunge
uønsket
avvist
Med det samme kan det se ut som om det er vanskelig å lese på denne måten men jeg likte det svært godt. Ordene fikk en helt annen betoning som hadde mye å si for forståelsen av teksten.
Dette er ikke noe lettlest slukebok. Jeg måtte konsentrere meg og flere ganger lese om igjen avsnitt, men det blir nok en leseopplevelse jeg vil bære med meg som fascinerende. Fantastisk skrevet rett og slett.
Anbefales varmt til de som vil ha en litt annerledes leseopplevelse.
Jeg vil også rose Kirsti Vogt som har oversatt den. Det var sikkert ikke noen enkel bok å oversette, men det har hun klart fint synes jeg.
Jente, kvinne, annet er tolv personlige historier fortalt gjennom blikket til tolv ulike kvinner. Alle søker de etter noe – en felles fortid, en meningsfylt framtid, noen å elske. Forståelse fra en mor, anerkjennelse fra en far. Et sted å høre til. Eller kanskje bare et glimt av håp.
Med varme, humor og tempo lar Bernardine Evaristo hver enkelt stemme tre fram på sin unike måte, og skaper en fortelling om identitet, feminisme, tilhørighet, rase og klassekamp. Dette er historien om England slik du aldri har lest den før.
Eddie Jaku, Verdens lykkeligste mann
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Når en mann på over 100 år skriver bok om at han på tross av alt det vonde han har opplevd, føler han er verdens lykkeligste mann, ja da følte jeg bare at den må jeg bare lese.
Dette var en flott bok som setter spor. En sterk historie fra en som var i fangeleir under krigen. Et foredrag ligger på youtube og skulle vært vist i alle skoler i dag. Det er en viktig del av vår historie og noe som aldri må glemmes.
Hvis du føler deg liten og betydningsløs i verden, så les boken om Eddie Jaku. Han forteller oss hvordan vi ganske enkelt kan sette spor etter oss, hvordan vi kan forandre verden. Det er ganske så sterkt å oppleve hva han måtte gjennom som jøde under krigen, men også fint lese om hvordan han ser på livet og hvor mange han har inspirert. en bok man ikke lett glemmer, en bok og en mann som har fått følelsene frem i meg og som jeg vil bære med meg. Takk Eddie Jaku.
Livet kan være vakkert hvis du gjør det vakkert. Det er opp til deg.
Eddie Jaku så først og fremst på seg selv som tysk, dernest jødisk. Men alt skulle forandre seg den 9. november 1938, da han ble banket opp, arrestert og ført til en konsentrasjonsleir. De neste sju årene opplevde Eddie grusomheter det er vanskelig å forestille seg, først i Buchenwald, deretter i Auschwitz og til sist i nazistenes dødsmarsj.
Eddie kom fra prøvelsene med livet i behold og lovet seg selv å smile hver dag. Han hedrer dem som ikke overlevde ved å dele det han har lært og leve livet på best mulig måte. Nå ser han på seg selv som «verdens lykkeligste mann». Hundreåringen har mye å lære oss om takknemlighet, lykke og et godt liv. Gjennom denne hjerteskjærende, men mest av alt håpefulle fortellingen, lærer vi hvordan det er mulig å finne lykke selv når det ser som mørkest ut.
Elin Anna Labba, Herrene sendt oss hit
Om tvangsflyttingen av samene
Leseeksemplar fra Pax forlag
.
Dette er en fin bok om noe jeg ikke har hørt noe om før, men så er ikke jeg noen mester i Norsk historie. Men jeg er halvt finnmarking og historien til samene interesserer meg.
Det var en sterk, fin bok og trist selvfølgelig, hvordan samene ble jagd fra plass til plass. Myndighetene var opptatt av grenser. Enten er du svensk eller så er du norsk og da kan du ikke flytte frem og tilbake over grensene, slik samene den gang gjorde. Reinsdyrene de kunne veien de. Det ble en av utfordringen med flyttingene for reinen den følger instinktet og drar dit den er ment til å være, noe som gjorde at samene mistet mye av reinen under flytting.
Vi kan også tenke oss til hvordan det var dit de kom. De ble nok ikke så godt mottatt overalt og barna ble lett mobbet på skolen. Foreldrene ble bedt om å lære barna svensk men det er jo vanskelig når de ikke snakket svensk selv.
I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting.
De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake. Samiske Elin Anna Labba, som selv kommer fra en familie som ble flyttet på 1920-tallet, forteller nå historien sett gjennom de tvangsflyttedes øyne.Teksten bygger på nærmere hundre intervjuer med tvangsflyttede samer i Sverige. Labba har samlet beretninger, bilder, brev og joiker, og fremmaner et kor av røster fra de som ikke lenger kan fortelle. Boken skildrer harde liv, store reinsflokker som går tapt, barn som overlates til slektninger i Norge og som ikke får se familien på mange år.
Labba levendegjør sorgen over tapet av det norske havslandet og ikke minst den dype respekten overfor og kjærligheten til naturen.
Brit Bennett, Det som forsvinner
Leseeksemplar fra Gyldendal
Se på det bildet utenpå boken. Det er så flott og representerer historien. Den tar for seg rasisme på en ny måte, nemlig hvordan en gruppe med mørk hud, vil gjerne være hvit.
Så sterkt er dette ønsket at de har et tettsted der det bor kun mennesker som er svarte, men har hvit hud. Hva skjer da når det kommer inn en liten pike med kullsort hud?
Rasisme finnes i alle varianter. Vi mennesker har en tendens til å dømme hverandre og det er vel få som er helt uskyldig, uansett hvilken farge en har.
Ja, det handler om rasisme i denne romanen, men det handler også om så mye mer. Den er rett og slett genial synes jeg.
Det står fint forklart på omslaget hva det handler om, så jeg skal ikke gå nærmere inn på det.
Det handler om identitet. For en hver pris prøve å være noe annet enn det man er,istedet for å være stolt av den man er som menneske, uavhengig av rase og kjønn.
Det rant en tåre når jeg hadde lest ut denne romanen. Dette er en følelse de kjenner til de som elsker bøkene. At man på et vis er så inne i fortellingen at man føler vemod når man forlater den.
Bennett tegner et slående portrett av raseidentitet i USA.» TIME
Tvillingsøstrene Stella og Desiree vokser opp i sørstatene på sekstitallet, i en liten by befolket av svarte med lys hud. De to jentene er uatskillelige, og da faren deres blir myrdet, rømmer de hjemmefra sammen. Men en dag er Stella borte. Hun har oppdaget at hun kan passere som hvit, og har dratt til California for å starte et nytt liv, med en hvit mann, en ny identitet, uten noen bånd til fortiden. Desiree sørger over søsterens sporløse forsvinning og slutter aldri å lete etter henne. De to søstrene får hver sin datter, en hvit og en svart, som ikke vil la fortidens hemmeligheter ligge. Slik fortsetter skjebnene til Stella og Desiree å flettes sammen, på godt og vondt. Det som forsvinner er en spennende historie om familie, identitet og tilhørighet. Klokt og følsomt skildrer Brit Bennett hvordan bakgrunnen vår er med oss uansett hvor vi er og hvilke valg vi tar. Men først og fremst er dette en fascinerende fortelling om søstre, mødre og døtre – om hvor sterke båndene er, selv på sitt svakeste
Joyce Carol Oates, Natten. Søvnen. Døden. Stjernene
Leseeksemplar fra Pax forlag
Etter å ha lest Mitt liv som rotte, ble jeg umiddelbart fan av Oates. En fantastisk forfatter. En tjukk murstein på 784 sider.
Jeg likte denne svært godt. Det er mange personer involvert så det tok noen sider før jeg ble kjent med alle.
Som i de fleste familier var søskene svært ulike. De var litt av noen typer alle sammen. Jeg så noen kommenterte i en gruppe at de kanskje ble for “typene” men jeg føler at det ofte er slik i søskenflokker. Jeg kjenner flere der man skulle trodd de ikke var søsken i det hele tatt.
Ganske så typisk er det også hvordan de gjerne vil bestemme hva enken skal gjøre og ikke gjøre. Tankevekkende rett og slett.
Ja jeg likte den godt og gleder meg til å lese flere av Oates.
I Natten. Søvnen. Døden. Stjernene settes familiebånd på prøve i etterdønningene etter en dyp tragedie. Joyce Carol Oates bruker familietragedien som prisme for å utforske dagens amerikanske samfunn. Den tidligere borgermesteren i en amerikansk småby, den viljesterke og populære John Earle «Whitey» McClaren, utløser en personlig tragedie da han prøver å gripe inn i det han oppfatter som et grovt politiovergrep. I kjølvannet av dette sammenstøtet, som utløser store bølger i livet til medlemmene av McClaren-familien, reagerer de voksne barna med sjokk og på uventede måter. Men den mest overraskende reaksjonen av dem alle er det hans sørgende enke, Jessalyn, som står for.
Joyce Carol Oates’ siste roman er en skarp og inntrengende analyse av rasespørsmål, psykologiske traumer, klassemotsetninger, sorg, og dertil en nær og varm familieroman av godt gammelt merke fra forfatteren av bestselgeren Vi var familien Mulvaney.
Nino Haratischwili, Det åttende livet
Forhåndseeksemplar fra Aschehoug
1147 sider. Det skal fenge når det er en så omfattende historie.
Og her var det mange personer å bli kjent med. Heldigvis hopper den ikke frem og tilbake i tid, den følger på et vis person for person, men selv om kapittelet har navnet til en person, handler det likevel om hele familien.
For de som elsker historiske gode romaner, er dette et prakteksemplar.
Ja dette er en roman som vil huskes, det er jeg sikker på.
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon. Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Isabel Allende er en av mine favorittforfattere og jeg kjøper alle bøker jeg kommer over av henne, som jeg ikke har lest. Denne fikk jeg av en bokvenn.
Dette var en fabelaktig historie, mye er fornøyelig, men det er også mye trist, blant annet de små kinesiske pikene, barn som ble solgt og misbrukt til de døde.
Allende er en stor historieforteller. Jeg har ikke så mye å tilføye til det som står under bildet der det står hva det handler om.
Dette er ingen ny bok, den kom ut i 1999. Det er en frittstående oppfølger, Aurora, et portrett i sepia.
Omtale fra forlaget
En lykkens datter er en stor, fortellende roman om den foreldreløse Eliza Sommers og adoptivfamilien hennes. Historien tar utgangspunkt i Valparaíso, Chile, rundt midten av forrige århundre. Eliza . som har ekstremt god luktesans og hukommelse . vokser opp hos en engelsk handelsfamilie og må lære seg å spille piano, kle seg pent og oppføre seg som om hun ikke hadde noen indianske trekk. Familien er stor og sammensatt; alle bærer på fargerike historier; kjærligheten blomstrer . og avblomstrer . i dramatiske og humoristiske episoder.
Isabel Allende, Et portrett i sepia
Fortsettelsen av En lykkens datter. Denne fikk jeg også av en bokvenn.
Glad jeg leste de kronologisk for det gir en bedre forståelse når man kjenner personene fra før.
Aurora .; et portrett i sepia er en frittstående fortsettelse av En lykkens datter fra 1999. Lynn og Lucky .; den ene vakker, den andre lykkebringende .; er datter og sønn av chilenske Eliza og kinesiske Tao Chi’en, som på grunn av rasefordommene i California i 1860-årene ikke kan gifte seg. Lynn vikles inn i en kaotisk kjærlighetshistorie med fetterne Matías og Severo; den ene gjør henne gravid, og den andre gifter seg med henne. Men det er datteren Aurora som er den viktigste personen i denne svimlende, handlingsmettede romanen av kjent Allende-merke. Aurora .; et portrett i sepia bringer leseren fra California til England, fra Chile til Paris og Kina i løpet av femti år og tre generasjoner.
Isabel Allende, Inés jeg elsker deg
Boken har jeg fått av en bokvenn
Allende brukte fire år på å skrive denne romanen om Ines Suarez som var med og grunnla byen Santiago i Chile. Hun måtte lese seg opp på utallige bøker som omhandler denne tiden for å få historien mest mulig autentisk.
Allende skriver eventyrlig, men historien er mer rå og brutal enn romantisk. Det er vanvittig å lese om hvordan de behandler i indianerne på sin vei for å finne rikdom. Det er ikke rart at de slår tilbake.
Dere kan lese det meste av handlingen fra omslaget. Allende må være en av verdens beste forfattere og er du glad i historiske romaner og har enda ikke lest noe av henne, anbefaler jeg de varmt. Men du må tåle at det er rått og brutalt for det er umulig å fortelle disse historiene uten, for det var dette som var den tids virkelighet.
Sitat: Grusomhet avler mer grusomhet i et evig krigsløp.
Chiles trange fødsel «Inés Suarez reiste fra Spania til Peru i 1537 for å lete etter sin savnede ektemann», står det å lese på en obskur nettside for historiens kvinnelige soldater, krigere, bødler og banditter. Når Isabel Allende nå forteller om den historiske personen Inés Suarez, så stemmer det at hun reiste fra Spania, men ektemannen var ikke savnet – av henne. Han var en gang hennes lidenskapelige elsker, men ble etter hvert kun en unnskyldning for å komme seg vekk fra det innestengte kvinnelivet i det spanske Extremadura. Inés ville til den nye verden.
Kathleen Grissom, Mellom to verdener
Jeg leste Tilbake til Tall Oaks av samme forfatter og likte den svært godt. De kan fint leses hver for seg.
Jeg likte også denne svært godt. Vi får høre historien til flere mennesker så det blir aldri kjedelig og på slutten er det rett så spennende.
Det er bestandig litt trist å lese historier fra slavetiden. De kvinnelige slavene blir brukt av hvite menn som i neste omgang selger barna fordi de er mørkhudet. Det er egentlig helt sykt. Ligge med dem skal de, oftest ved tvang og når det da blir barn av det, vil de ikke vite av dem.
Men det er også mye varme og kjærlighet i denne romanen. Den er gripende men også fin, så det er ikke sånn at det er veldig vondt å lese den. Såpass må vi tåle. Anbefales varmt. En sånn roman der man blir glad i de som er med. Det er en del barn med, så er vi heldig, får vi enda en oppfølger.
Jamie Pyke var tretten år da han måtte flykte fra Tall Oaks-plantasjen. Etter en privilegert oppvekst i herskapshuset ble livet brått utrygt da hans kjære bestemor døde. Da fikk han vite sannheten om sin herkomst: at hans virkelige mor var slavekvinnen Belle, og at faren ville selge ham som slave.
Nå har han etablert seg i Philadelphia, der han har lykkes som sølvsmed. Han gjør alt for å skjule fortiden sin, men da hans unge tjener Pan blir fanget og solgt til slaveri i sør, innser Jamie at han blir nødt til å hente gutten hjem. Reisen bringer ham faretruende nær Tall Oaks, der en hensynsløs slavejeger fremdeles leter etter ham.
Dette er en helt ny bok, derfor ikke utgitt i pocket, men jeg har fått den uinnbundet og derfor inngår den i min pocketsommer. Vil du ha den lett i kofferten, kjøp e-boken.
Jeg er glad i bøker som er basert på virkelige historier. Jeg gledet meg til denne og den innfridde. For meg ny lærdom fra forfølgelsen av jødene. Fra ghettoen i Warszawa, der jødene ble stuet sammen som i et fengsel og deretter sendt til konsentrasjonsleire. Å si at en gleder seg til å lese om slik ondskap, blir kanskje feil. Men en velskrevet bok som berører og samtidig lærer en noe, er en glede. Elisabeth Gifford, Den gode doktoren fra Warszawa
Studentene Mischa og Zofia er forelsket og vil gjerne gifte seg. Men året er 1939, og Polen blir okkupert. De to førsøker å rømme, men blir tvunget tilbake til Warszawa, der de begynner å jobbe på et barnehjem drevet av doktor Korczak. Under umenneskelige forhold kjemper doktoren for hvert enkelt barn, og gir håp i mørket for de etter hvert tusenvis av menneskene som lever innenfor gettoens murer. Presset på gettoen øker, barnehjemmet trues, og doktor Korczak har mulighet til å redde seg selv, men nekter å forlate barna. Sammen må de møte den store trusselen. Mischa og Zofia kommer bort fra hverandre, men gir ikke opp håpet om at de en gang skal få se hverandre igjen. Boka er basert på den virkelige historien om Mischa og Zofia, og om legen, forfatteren og pedagogen Janusz Korczak, en glødende forkjemper for barns ukrenkelige verdi.
Fiona Valpy, I tykt og tynt
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Selv om jeg har lest utrolig mange bøker fra krig og motstandsarbeidet er jeg ikke lei. Mange tror fortsatt at disse heftede bøkene kun er romantikk, men det er direkte feil. Jeg liker nemlig ikke bøker med for mye klissete romantikk. Jeg liker gode, sterke historier.
Dette er en bok man må planlegge å lese for når du begynner, greier du ikke å legge den bort før den er ferdig lest.
Liker du historiske bøker med handling fra krigen, anbefaler jeg gjerne denne.
Romantikk, spenning, historie, mote, gripende om motstandsarbeidet i Frankrike under andre verdenskrig.
Paris i 1940 er okkupert av tyskerne, men tre unge syersker forsøker å ha en så normal hverdag som mulig. Alle har de noe å skjule. Mireille er med i motstandsbevegelsen, Claire har blitt forført av en tysk offiser, og Vivienne er innblandet i noe hun ikke kan fortelle noen om.
Mange år senere reiser Claires barnebarn Harriet til Paris. Hun er rotløs, og ønsker å finne ut mer om familiens fortid. Snart bor og jobber hun i den samme bygningen som bestemoren gjorde i sin tid – og er i ferd med å avdekke en familiehistorie som er mye mørkere og vondere enn hun kunne forestilt seg.
Kristin Hannah, For alle vinder
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Denne gledet jeg meg veldig til. Jeg har lest tre bøker av Hannah. Jeg likte svært godt Nattergalen og Det store ødet, mens Sommernatten falt igjennom her, den ble for lett.
Denne leste jeg ut i dag, mens snørr og tårer rant. Nok en bra bok fra Hannah. Jeg ble veldig berørt og et emne jeg har lest lite om, nemlig tørken og depresjonen som var i deler av Amerika i 1930~årene. Aktuelt er også temaet med flyktninger, hvordan de blir mottatt som dårlige folk fordi de har møtt stor motgang. Husker jeg reagerte på det når jeg leste om de som ble evakuert fra Finnmark også. Og slik er det dessverre med flyktninger fra hele verden. Vi glemmer at det er vanlige folk, som er nødt til å flykte fra hjemlandene sine av en årsak.
Texas, 1934. Millioner av mennesker har mistet arbeidet, og en ekstrem tørke holder på å ødelegge De store slettene. Bøndene står på for å redde levebrødet sitt mens avlingene visner av vannmangel, og voldsomme støvstormer truer med å begrave dem alle. Dette er en av de mørkeste periodene under den store depresjonen. I disse desperate tidene må Elsa Martinelli som så mange av sine naboer ta et vanskelig valg: bli og slåss for hjemmet og levebrødet, eller flytte vestover til California, i søken etter et bedre liv.
Gill Thompson, Barnet på plattform 1
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
Jeg leste nettopp første boken til Thompson og hun skriver bra, så jeg tar gjerne en til.
Barnet på plattform 1 derimot, var bare fantastisk bra. Basert på virkelige hendelser, men med annerledes og uventede vinklinger. Liker man bøker fra andre verdenskrig, er dette en “må lese bok”. Den første boken til Thompson følte jeg manglet litt, den hoppet for lett mellom situasjonene, mens denne var helt perfekt for meg. Anbefales varmt.
Inspirert av sanne hendelser om barna som klarte å flyktet fra nazistene. En roman for alle som likte Tatovøren fra Auschwitz.
Praha 1939. Den unge moren Eva bærer på en hemmelighet fra fortiden. Da nazistene invaderer landet, vet hun at den eneste måten datteren vil være trygg på, er om hun blir sendt vekk. Selv om det kan bety at hun aldri vil se henne igjen. Men da Eva blir sendt til en konsentrasjonsleir, står hemmeligheten hennes i fare for å bli oppdaget.
I London melder Pamela seg som frivillig til å finne hjem til jødiske barn som kommer fra Europa. En dag står en liten jente alene igjen på perrongen. Pamela tar henne med seg. Da hennes egen sønn melder seg til det britiske luftforsvaret, innser hun hvor lett hennes egen verden kan rase sammen rundt henne
Der blir ikke mange krimbøker med, for selv om jeg finner mange svært spennende så griper de meg ikke slik en roman kan. Men jeg vil nevne noen som jeg synes utmerker seg. Tangen med Vargtimen med sitt tema selvmord, Ræstad som klarer mesterstykket å både skrive spennende om et mord men også om motstandsarbeidet under andre verdenskrig og Bjerkli som fronter overgrep mot kvinner og barn.
Roar Ræstad, Sovende hunder
Jeg hadde de to siste bøkene i serien til Ræstad og ble anbefalt å lese de kronologisk.
Vi leste den begge to og vi var svært fornøyd. Vi gleder oss begge til neste bok om Navarseth. Annerledes plott med andre verdenskrig som bakteppe.
Første bok om Gabriel Navarseth «Solid debut» Arne Ruset, Romsdals Budstikke «Sovende hunder er en krim det er lett å anbefale.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen Trondheim 1942: En rutinemessig forsvinningssak får store konsekvenser for den allerede hardt pressede politibetjent Gabriel Navarseth. Han snakker flytende tysk og er trondheimspolitiets bindeledd til det tyske sikkerhetspolitiet. Gabriel er av den grunn uglesett blant flere av sine kolleger på kammeret, men han havner også i søkelyset til det forhatte norske Statspolitiet. Gabriels tvil og kamp med egen samvittighet går utover ekteskapet, og han føler seg tiltrukket av Anna Rohne, konen til en tysk SS-offiser. Sovende hunder er en stilsikker krimroman fra okkupasjonstiden i Norge. Gabriel Navarseth er en mann dratt mellom personlig ambisjon, lojalitet, samvittighet og kjærlighet. I en tid preget av medløpere og krigsprofitører må han navigere med stor varsomhet mellom tyske myndigheter og gode nordmenn. I gråsonen er forskjellen på lojalitet og svik ikke alltid like opplagt. Roar Ræstad (f. 1968) underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. Sovende hunder er hans debutroman.
Bjerkli skriver gode krimbøker og jeg gledet meg til den fjerde i serien, som jeg så fikk gode kritikker. De kan leses frittstående. Temaet Bjerkli er opptatt av, er overgrep mot kvinner og barn.
Lille linerle er kanskje den som har grepet meg mest i hjertet av de fire jeg har lest.
De tre første, hører litt sammen, men er likevel helt greit å lese de frittstående.
Det som slår meg mest når jeg leser Bjerklis bøker er at de er svært viktige.
Ja, det er solid, god og gripende krim. De er ikke så intenst spennende at du holder pusten og med makabre utbroderinger med blod og gørr, så du fryser nedover ryggen og nesten ikke orker å lese de av den grunn.
De er noe mye mer viktig enn det. De tar opp et viktig tema, nemlig seksuelle overgrep mot både barn og voksne.
Vibeke Olden har aldri vært redd for mørket. Ikke før nå. Det var for et halvt år siden de underlige tingene begynte å skje. De tause telefonene fra ukjent nummer. Bilen, som det stadig er noe i veien med. Parfymen, som bare ble borte. Vibeke frykter at hun er i ferd med å bli like gal som moren sin. Eller er det virkelig noe som truer henne? 17 år gamle Angela fra Sandefjord er alene i verden. Hun lever som stripper og prostituert, men er sakte i ferd med å reise seg. Så en dag blir hun borte. Politiførstebetjent Håkon Haakonsen mottar meldingen om at Angela er savnet. Han tar den på alvor fra første stund. I jakten på Angela og på hva som har skjedd med henne, skal han bli stilt overfor en umenneskelighet han ikke trodde var mulig.
Jeg liker denne forfatteren bedre og bedre. Han skriver på en måte som griper meg. Det føles ekte.
Hard land er en ny god roman av Wells. Om en sårbar tenåring som sliter med å finne sin plass og i tillegg har en alvorlig syk mor.
Jeg vet ikke om alle vil like Wells romaner. Noen kan muligens finne de kjedelig. Hvis du søker lettlest feelgood, så er ikke dette tingen kanskje. Den er ikke tung å lese og den er velskrevet, men det er heller ikke actionfylt. Det handler om mennesker og hvordan vi alle preges av det vi opplever og at det er ikke så enkelt å finne seg selv og riktig vei å gå når vi føler oss alene og grunnmurene rakner rundt oss. Kanskje hans beste til nå.
Missouri, 1985: Femten år gamle Sam skaffer seg sommerjobb i en gammel kino for å komme seg bort fra problemene hjemme. I løpet av en magisk sommer blir alt snudd på hodet. Han får seg venner, blir forelsket og oppdager hjemstedets hemmeligheter. For første gang i livet er han ikke en ubetydelig outsider. Helt til noe skjer som tvinger ham til å bli voksen.
Hard Land er en hyllest til åttitallets oppvekstfilmer som The Breakfast Club og Stand By Me – en fortelling om en sommer som aldri vil bli glemt.
Benedict Wells debuterte med romanen Becks siste sommer som tjuefireåring i 2008 (norsk utgave, Forlaget Press, 2020). Hans internasjonale gjennombrudd kom med Ut av ensomheten i 2016 som lå på Spiegels bestselgerliste i over åtti uker. Wells´ bøker er oversatt til 38 språk og høsten 2020 mottok han «Golden Diogenes Owl» for å ha solgt over en million bøker på tysk.
Hunter Biden, Alt det vakre
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Rus kan ramme enhver familie, også en velutdannet, rik og på alle måter suksessfylt presidentsønn. Litt politikk er det. Han har et behov for å forsvare seg mot alle beskyldninger, men mest av alt bretter han ut rusavhengigheten. Det er jo en biografi så han forteller også mye fra oppveksten. Han var bare tre år når moren og søsteren ble drept i en bilulykke. Når så broren dør av kreft, tipper det over helt. Han mister fotfestet. Etter flere perioder med rus før, var veien tilbake kort.
Han rømmer fra jobb og familie, leier seg hotellrom og bare ruser seg uten tanke for noe annet. Vokst opp i en familie fylt av kjærlighet betyr ingenting når avhengigheten suger det til seg.
Jeg kommer fra en familie som er blitt sammensveiset av tragedier og knyttet til hverandre med en særegen, usvikelig kjærlighet.» skriver Hunter Biden i sin dypt rørende selvbiografi, som på engelsk har tittelen Beautiful Things. I boken forteller han en oppsiktsvekkende historie om avhengighet, tap og selvopprettholdelse.
Alt det vakre viser usminket hvordan Hunter Biden i årene etter broren Beaus død henfalt til stoffmisbruk, og gir et smertefullt innblikk i hans lange og tunge vei til rusfrihet. Det er en bok om en helt spesiell familie, med en helt spesiell historie. Det er også en fortelling om Joe, en helt spesiell far, som etter kona og datterens brå og tragiske død, måtte kombinere livet som nyvalgt senator med en tilværelse som alenefar for to små gutter.
At den samme faren skulle ende opp som USAs 46. president gjør Alt det vakre til en desto mer bemerkelsesverdig bok. Sjelden har en sittende president og hans familie blitt skildret så hudløst og kjærlig fra innsiden.
Glendy Vanderah, Der skogen møter stjernene
Leseeksemplar fra Verbena forlag
En av de romanene du vil ha mer av når du har lest ferdig. Der du håper å tilbringe mer tid sammen med personene i boken for du er blitt så glad i de og du tror de er virkelige mennesker.
Det er en kjærlighetsroman med noggå attåt, ja ganske mye attåt, nemlig Yrsa, en åtteåring som påstår hun kommer fra en annen planet.
Jeg greide nesten ikke å legge den fra meg. Det var en såkalt slukebok. Anbefales varmt.
Der skogen møter stjernene er en annerledes, varm og humørfylt fortelling om vanskelige valg, med overraskende vendinger som har trollbundet lesere over hele verden. Ute på feltarbeide får den karrierebevisste fugleforskeren Jo besøk av ei påståelig lita jente som nekter å gå hjem. Sammen med den mutte naboen Gabriel må Jo finne ut hvor jenta, som kaller seg Ursa, hører hjemme. De slites mellom fornuft og medmenneskelighet, og når de nærmer seg sannheten om mysteriet Ursa, blir det farlig. Om å beskytte de man elsker, forstå og tilgi. Kan mirakler skje når man velger å følge hjertet? Der skogen møter stjernene forteller originalt og innsiktsfullt om båndene mellom oss, både de vi velger selv og de som tilsynelatende velger oss.
Denne så jeg i høstkatalogen til Pax og ble veldig interessert for jeg prøver å lese bøker fra andre verdenskrig, og her får vi en interessant vinkling. Ikke visste jeg at noen kvinner fulgte etter tyskerne.
Ingen anger er en solid, god roman som setter spor. En roman jeg bil huske og anbefale og en forfatter jeg vil lese mer av.
Ingen anger» er Tommi Kinnunens fjerde bok på norsk. Boken ble kortlistet til Finlandiaprisen – Finlands største litteraturpris. «Ingen anger» er en gripende beretning om fem finske kvinner som av ulike årsaker har fulgt tyskerne til krig i Norge, og som ved krigens slutt må betale dyrt for valgene sine.
Etter et kort opphold i fengselsleir i Tromsø, må Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera finne veien hjem til Finland på egen hånd, til fots langs minelagte veier. Hodene deres er snauklipte for å markere at de blir ansett for å være «tyskerjenter» eller kollaboratører. På sine vandringer gjennom ødelagte byer og bygder må de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stå til rette for feiltrinnene sine. For det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Tommi Kinnunen viser nok en gang at han er en briljant karakterforfatter. «Ingen anger» er en tankevekkende roman om andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, om mange kvinners umulige krigsvalg og skammen som gjerne ledsaget valgene.
Hilde K. Kvalvaag, Djuphavsslettene
Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
En mor skriver roman om sin sønns selvmord. Intervju i tv 2, frokost-tv i linken under.
Denne leste jeg ut ganske raskt. Vakkert skrevet, men også rått og brutalt, for det er jo slik det er, når man opplever at et barn tar sitt eget liv. Her er alle følelser representert uten filter. Bra skrevet.
Mora hadde fire barn, no har ho tre. Den nest eldste sonen har tatt livet sitt, berre nitten år gamal. Livet for familien i romanen er blitt eit uroleg hav med ufattelege djup og mørker, som truar med å trekke mora under. Men minsteguten hennar er berre fire år. Med han på ryggen, på reise med familien i Noreg og utlandet, må ho finne ut korleis ho skal halde seg flytande. Han treng ho. For han og dei andre barna, må ho redde seg sjølv. Romanen er eit brev til den døde sonen. «Går det an å skrive roman om ein son som har teke sitt eige liv?
Oktober:
Tema kjente og kjære, forfattere jeg har lest før. Dette skulle egentlig vært en måned med favoritter for det var mange forfattere jeg er veldig glad i. Det var mye bra, men ikke mange som kom helt på topp
Jeg har lest alle Richmans bøker og likt alle svært godt.
Den lange reisen var et desidert høydepunkt i oktober.
Jeg ville ikke endret et eneste ord i denne romanen. Den var helt magisk, må være en av hennes beste. Jeg elsket den. En av de bøkene som gjør meg så takknemlig over at jeg liker å lese. Passer både menn og kvinner som liker gode romaner.
I sin nyeste roman vever Richman sammen en gripende fortelling om tre liv sammenflettet av skjebnen: en tobarnsmor i en amerikansk forstad, en ti år gammel vietnamesisk båtflyktning og en hardt skadet krigsveteran.
Året er 1979, og Grace Golden finner en forlatt gutt på gaten i den lille forstaden hun bor i. Hennes eget liv, som er preget av lengsel til hjemlandet og traumer etter en barndomsulykke, gjør at hun føler et intenst behov for å beskytte den lille gutten som åpenbart er langt hjemmefra.
Bakgrunnen er Amerika i årene etter Vietnam-krigen, og i Den lange reisen vever Richman sammen tre historier om lengsel, smerte og kjærlighet. Hvordan kommer man seg videre etter et ufattelig tap? Iblant er det de mest uventede vennskapene som helbreder oss.
Camilla Grebe, Alle lyver
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest de fire første Siri Bergman bøkene, som Grebe har skrevet sammen med søsteren Åsa Träff og de tre siste Grebe har gitt ut alene.
Grebe er virkelig en forfatter å se opp for. Hun skriver kjempebra. 71 sider ut i boken, tenkte jeg, jeg tror dette er virkelig. Hun forteller det så menneskelig at vi føler vi blir kjent med personene.
Når jeg var på krimhelg på Osterøy, fortalte de at nordiske krimforfattere var flinke til å ta opp viktige samfunnsrelaterte temaer i sine krimbøker og det tenkte jeg på her. Temaer som barn med downs syndrom, rasisme og hvilke holdninger vi har og for ikke å snakke om hvordan vi lyver og hva konsekvensene kan bli av våre løgner. Alle lyver, fantastisk tittel.
I forrige bok, lot Grebe ulike kvinnelige etterforskere i flere generasjoner, etterforske den samme morderen. I denne lar hun ulike personer fortelle historien, ut fra ditt ståsted, og i ulike tidsperioder. Annerledes og spennende. Når jeg først oppdaget det, tenkte jeg å,nei, nå var det så spennende, må hun ødelegge det, men når jeg fortsatte var det faktisk ok.
Nok en gang en innertier fra Grebe, jeg bruker jo ikke terningkast, for finner det vanskelig, men finner ingen feil med Alle lyver. Den er både velskrevet og spennende og uten blodige, makabre utbroderinger.
Maria er heldig, og hun vet det. Hun trives i jobben som lærer, hun elsker sønnen sin, sin nye mann Samir og – som oftest – bonusdatteren Yasmin. Men når Yasmin sporløst forsvinner en desembernatt og Samir blir anklaget for å ha drept sin egen datter, raser Marias tilværelse sammen.
Ingen kan vel drepe sitt eget barn? I alle fall ikke mannen hun elsker og kjenner så godt?
Alle lyver handler om den fine linjen mellom løgn og sannhet som vi stadig balanserer på. En besettende kriminalroman og en skildring av en familie i fritt fall.
Denne lå øverst og det er selvfølgelig fordi jeg gledet meg veldig til å lese den. Dette er jo mitt største interessefelt. Jeg prøver så godt jeg kan å følge hjertet og det leder meg til mange nydelige opplevelser.
Jeg likte svært godt den forrige boken hennes, Balansekvinnen, som også er basert på hennes egne erfaringer.
For meg er det bekreftelser på at uansett hvilken vei man velger eller for min del, må velge, siden jeg ble ufrivillig hjemmeværende, så kommer vi dit vi skal, hvis vi følger hjertet.
Uansett om du har erfaring eller er ny når det gjelder det spirituelle, vil du finne mye fint i denne boken.
Hun tar opp så mye viktig. Synkroniteten. Hvordan ting magisk legger seg til rette når du følger hjertet.
Hvordan skille mellom intuisjonen, stemmen fra hjertet og stemmen fra hjernen, fra egoet vårt. Der er det lett å bli lurt.
Fine øvelser og meditasjoner du kan gjøre når det passer inn for deg. For når du følger hjertet, da gjør du det når du kjenner et lite dytt og en stemme som hvisker til deg hva du skal gjøre. En god stemme som vil bare godt.
Fra omslaget:
Hvem spør du når du skal ta små og store valg i livet? Spør du alle andre, eller lytter du innover og til deg selv? Hva med intuisjonen, ditt indre kompass, stoler du på det?
I denne boken får du nærkontakt med hjerte og sjel og en høyere bevissthet i alt du gjør. Dette kan gjøre at du ser annerledes på livet og døden og får større tro på hva du faktisk har av egne evner og muligheter. Du henter frem din indre visdom og opplever ro og balanse.
Vi følger forfatterens personlige reise og får mange eksempler på hvordan kontakt med energier, guider og hjelpere bidrar til å gi livet mening og magi. Du blir blant annet tatt med til en sjamanprest i Machu Picchu, pilgrimsvandring i Maria Magdalenas fotspor og merkelige sammentreff. Mange sterke historier som viser hvordan du kan oppdage ditt indre skattekammer.
Herbjørg Wassmo, Det sjuende møte
Det er bare å ta av seg hatten og bukke dypt for Herbjørg Wassmo. Hun er en fantastisk forfatter. Ja jeg tør å påstå at hun er en av Norges beste. Ikke bare har hun de dype menneskelige fortellingene, men hun har et så vakkert språk.
Bøkene kan leses frittstående, men jeg er glad jeg fikk hele historien til Rut og Gorm, før jeg begynte på bok 2, Mitt menneske.
I det jeg begynner på den, sukker jeg dypt og inderlig og det er et spesielt sukk jeg har, når jeg etter noen setninger faller inn i en intenst lykkelig leseboble.
I det sjuende møte får vi historien til Rut og historien til Gorm og hvordan de møter hverandre i små øyeblikk som aldri blir noe mer, for livet kommer mellom dem.
Fra omslaget:
Det sjuende møtet mellom Rut Nesset og Gorm Grande finner sted i forbindelse med Ruts første utstilling i Norge. Hun er blitt en kontroversiell, internasjonalt berømt kunstner. Gorm eier et av hennes første malerier, en dalmatiner i sprang. Nå vil han gjerne kjøpe bildet av kvinnen som går på vannet. Og han vil gjerne bortføre Rut. To mennesker møtes sju ganger. Møtene setter spor, uten at noen av dem helt forstår hvorfor. Det første møtet skjer da de ennå er barn. Det to vokser opp i vidt forskjellige familier og miljøer. Rut har en sterk vilje i seg til å gå sine egne veier. Det koster. Bildet hun har malt av kvinnen som går på vannet, forteller om en hendelse hun aldri kan legge bak seg. Gorm Grande blir som gutt kalt for Prinsen. Det skiller ham ut og gjør ham ensom. At moren klamrer seg til ham, gjør ham ikke mindre alene. Han skal erfare hva det koster ikke å erkjenne eller leve ut de drømmene en har. Livet hans tar mange omveier før hans sjuende møte med Rut Nesset. Som alltid i Herbjørg Wassmos romaner handler det også om familiens makt over individet, på godt og vondt. Hun forteller oss om de vanskelige valgene, og om de berøringene som skaper sterke lengsler.
Herbjørg Wassmo, Mitt menneske
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg kjøpte og leste Det sjuende møte først, for Mitt menneske er en frittstående oppfølger. Jeg er glad jeg leste den først, for da får vi høre hele historien om Rut og Gorm, hvordan de hadde det i oppveksten.
Fra omslaget: Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.
Roar Ræstad, Elven
Kjøpt selv
Vi, gubben og jeg, leste den første boken om Gabriel Navarseth på forrige ferie.
Fra omslaget: En politimann står foran umulige valg i en ubarmhjertig tid.
Liket av en ung kvinne blir høsten 1942 funnet i Nidelven i Trondheim. I hendene holder hun et Narvikskjold, en tysk krigsutmerkelse. Politibetjent Gabriel Navarseth må igjen være bindeleddet til okkupantene, samtidig som han i dyp hemmelighet jobber for motstandsbevegelsen.
Drapsetterforskningen kommer helt inn på livet til Gabriel Navarseth. Han oppdager at offeret hadde en forbindelse til hans tidligere forlovede, jødiske Rakel. Det spisser seg ytterligere til når en serie sabotasjeaksjoner får nazistene til å stramme grepet om befolkningen. Da kreves det mye for å stå oppreist, i den strieste strøm.
Roar Ræstad (f. 1968) debuterte med «Sovende hunder» i 2014 Han underviser på Strinda videregående skole i Trondheim og har en master i historie fra NTNU. «Sovende hunder» ble nominert til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut i 2014.
Desember:
Tema: Forsiktig, så fersk at det fortsatt ryker av dem.
Jeg så en omtale i ei bokgruppe at denne skulle være så fin så jeg ønsket å lese den. Håper det blir mulig å komme til Italia igjen til sommeren. Jeg må innrømme at omslaget denne gang fristet meg til å lese og det passet også fint til historien.
Dette var en fin, gripende leseopplevelse. Vakkert skrevet var den også. Om fattigdom, medmenneskelig, hjertevarme, men også om svik og hvordan man blir preget av sin oppvekst så det påvirker oss i voksen alder. Anbefales varmt til alle som er glad i gode romaner.
Hjertevarm og sorgmunter roman om en prøvet barndom.
Napoli 1946. Sju år gamle Amerigo strever seg gjennom dagene sammen med moren sin i et av Napolis fattigste kvarterer. Men så får moren tilbud om å sende ham til det mer velstående Nord-Italia, og Amerigo blir satt på et tog til Bologna for å tilbringe vinteren der. Der blir han kjent med en familie som skal forandre livet hans for alltid, og et hjem fylt av varme, latter og musikk.
Førti år senere vender Amerigo tilbake til Napoli for å begrave moren og få svar på alle spørsmålene han har båret på siden barndommen.
Gutten fra Napoli forteller om en kritisk periode i Italias historie, en tid da nøden fikk fram det mest hjelpsomme i et hardt prøvet folk. Samtidig er det en hjertevarm fortelling om tilknytning, identitet og familie, som også stiller spørsmålet: Hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne?
Pam Jenoff, Jenta med blå stjerne
Leseeksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest to av Jenoff før og de er blant bøker jeg liker aller best å lese, historisk og basert virkelige hendelser.
Hvis du enda ikke har lest Jenoff, ja da må du bare, hvis du liker sjangeren. De er ikke såkalte “damebøker”, det er gripende historier.
En utrolig bra bok av Jenoff. La dere ikke lure av omslaget med damer med ryggen til. Umulig å legge fra seg for det er innmari spennende fra side en og hele boken igjennom. Helt fantastisk. Det er en roman, altså fiksjon, men basert på historien om jødene som gjemte seg i kloakken så ikke tyskerne skulle finne dem. Jeg greide ikke å legge den fra meg.
Anbefales varmt til alle som liker historiske romaner inspirert av virkelige hendelser.
Fra omslaget: Jenta med blå stjerne av den bestselgende forfatteren Pam Jenoff, er inspirert av opprivende, sanne historier fra andre verdenskrig. Den er en følelsesladd hyllest til vennskapets kraft og den ekstraordinære styrken hos et menneske som bare ønsker én ting: å overleve.
Krakow, 1942: Sadie er 18 år og bor sammen med foreldrene i en jødisk ghetto. Når nazistene ransaker ghettoen, må familien søke tilflukt i kloakknettet under byen. Her blir de boende, sammen med andre jøder som skjuler seg for å berge livet.
En dag kikker Sadie opp gjennom en rist i taket, og får øye på en ung jente på hennes egen alder. Jenta på utsiden bestemmer seg for å hjelpe Sadie og familien hennes, og det utvikler seg et vennskap mellom de to unge kvinnene. Men etter hvert som tiden går, blir møtene deres mer og mer risikofylte.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
