Christy Lefteri, Birøkteren fra Aleppo

Christy Lefteri, Birøkteren fra Aleppo

Leseeksemplar fra Gyldendal

Jeg har lest en bok av Lefteri før og den likte jeg godt.

En vannmelon, en fisk og en bibel

I 2020 toppet jo en bok om flukt fra Irak favorittlista mi, Å samle solstråler fra Modul til Drammen, så vi får se hvor høyt opp denne kommer på årets liste.

Mine 15 favorittbøker 2020

Ja at den kommer til å havne på favorittlista, det er jeg ganske så sikker på. En fantastisk bok og den som ikke feller en eneste tåre her, må være hard som stein. Jeg klarte meg helt til slutten men da var det gjort.

Det hoppes i tid. For min del var det godt at historien begynner når de er trygge. Det gjør at jeg vet at de kommer seg frem. Det er ikke noe krimbok dette, så poenget er å høre historien fortalt, ikke ha høyoktan spenning om de overlever.
Så får vi servert historien i passe porsjoner.

Det er sterkt. Det er sårt, men det er også utrolig vakkert skrevet.

Ja dette er en av de bøkene du bør lese i år. Høyaktuelt tema, flyktningestrømmen fra Syria.

Sitat:

“Afra”, sier han. “Du kommer til å like deg der. Dahab og Aya venter på deg, og det er så mange blomster, enger med lavendel og lyng, og biene sanker også nektar fra private hager og kolonihager og langs jernbanelinjene. Du vil kunne se fargene – jeg skal ta deg med ut; vi kan gå tur når det er varmt, og jeg skal ta deg med til stedene biene flyr til. Og vi har funnet en butikk som selger halva og baklava!” Han snakker med entusiasmen til et barn igjen, men jeg legger merke til en undertone av fortvilelse – jeg kjenner ham, og det han egentlig sier, er dette: Det er slik historien må ende; hjertene våre tåler ikke å miste mer.

Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.

Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?

Nå leser jeg

Jesmyn Ward, Menn vi høstet

Leseeksemplar fra Aschehoug

Jesmyn Ward er en forfatter å se opp for. Jeg har lest to av henne.

Det som reddes kan, nådde ikke helt opp hos meg, selv om jeg likte deler av den.
Jesmyn Ward, Det som reddes kan

Syng, gravløse, syng, syntes jeg derimot var utrolig bra.

Jesmyn Ward, Syng, gravløse, syng

I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)

Februar: