Mine tanker om angst

 


Angst kommer av at kroppen er i konstant alarmberedskap

Dette er gjerne innlærte fryktmønstre

Ofte går det helt tilbake til barndommen

Barn som hele tiden må være på vakt i familien, går konstant på tåhev

Frykt er også noe man kan overta fra foreldre og besteforeldre

Det kan gå i arv

 

Uansett hvor sterk du er psykisk, kan du bli rammet av angst

Det er kroppen sin måte å passe på deg

Den liker ikke endringer

Da er den på vakt

Den fylles med indre stress

Man kan få pustevansker, smerte i brystet eller klump i magen

Man kan føle seg lammet

Man kan bli tett av slim og få brekninger

Man dør ikke av angst, men det er svært ubehagelig og vondt

 

Så hvordan klarer man å bli kvitt angsten

Kanskje aldri

Men det kan avlæres så man kan lettere leve med det

Anfallene kan bli færre og mildere

Det første er å ikke føle skyld eller skam

Dette er rett og slett kroppen som er i alarmberedskap

Og når den aktiverer alarm, starter kroppens alarmsentral og stresset i kroppen øker

Å anerkjenne angsten er første steg

Ikke være redd for den

Godta at ok nå starter det, nå skal vi ta imot den på best mulig måte

Pusteøvelser er et godt verktøy

Mindfulness, yoga, meditasjon, healing, musikk, natur

Alt som kan gi en ro

Noen ganger mestrer en og anfallet går lettere over

Andre ganger tar kroppen kontrollen og det blir vondere

Aksepter dette

Slik er det bare, pust deg gjennom det

Gjør de tingene som gleder deg, de tingene du får til å gjøre

 

Ha fokus på det du får til, ikke det du ikke mestret

Vær snill med deg selv

Dette er ikke noe du er skyld i

Og det er en lidelse veldig mange har

 

Å klippe tråder bakover i tid kan hjelpe

Endre energiene på hendelser i fortiden så de ikke blir så fysisk vonde lenger

Det kan gjøres med healing

Akkurat på samme måte som en renser hus, kan en rense opplevelser

Og godta at det tar tid å endre

Det krever en innsats

Men samtidig er det spennende for man lærer seg selv å kjenne på en ny måte

Og man vokser seg tryggere og stødigere og gladere

Og det må ikke koste noe, man kan gjøre det selv

 

Men vil man ha hjelp er det mange man kan oppsøke

Psykomotorisk fysioterapeut kan hjelpe med avslapping og traumebehandling

Psykologer, tankefeltterapi, healing

Følg hjertet, søk dit du føler du kan få hjelp og støtte

Tenk at heretter er det du selv som skal styre livet ditt

Og husk å være snill med deg selv

Ingen dager er like, noen dager er bedre enn andre

Jobb når du får til, aksepter når det ikke går

Lykke til

 

ps. Dette er kun mine tanker om angst. Jeg gjør oppmerksom på at jeg har ingen fagkompetanse.

 

Jeg tenker på det å være flink

 

Jeg tenker på det å være flink

Hvordan de fleste av oss strever med å være bra nok

Eller rettere sagt, føle oss bra nok

Gi oss selv denne følelsen inni oss av tilfredshet

Vi ønsker å få bruke oss selv, gjøre ting bra

Og så får vi ikke alltid til dette

 

Selv funderer jeg ofte på om jeg burde presse meg mer

Er det det at jeg er lat

Kunne jeg fått til mer, vært mer aktiv?

 

Jeg ønsker jo å gjøre så mye mer

Er det kroppen som holder meg tilbake eller er det viljen

Og hvordan bruker man viljestyrken?

Blir man mer avkreftet bare ved å tenke på alt man ikke får til?

 

Man blir ihvertfall oppgitt.

Men jeg orker ikke alltid å være flink

Jeg orker ikke å presse hele tiden

Og jeg får bevis for at presser jeg for mye, da blir jeg syk

Kroppen nekter

Og med det, blir man redd for å gjøre for mye

 

Man vil dra teppet over hodet og få være i fred

Men man får ikke fred for tankene

De lar en aldri være i fred

De roper burde burde burde

Alt du burde gjøre, burde gjøre

Jeg svarer, jeg orker ikke

Kan jeg ikke bare få være i fred

 

Jeg må bare få hvile meg

Snart skal jeg ut å reise, da trenger jeg kreftene mine til det

Likevel surrer det, burde, burde, burde

Dette er bare unnskyldninger, du er bare lat, lat, lat, du gidder ikke

Disse slåsskampene med tankene, er også slitsomme

Hvorfor kan jeg ikke finne fred i hodet i det minste

Det føles ofte som et nederlag å ikke greie det man vil

Og selvfølgelig henger man seg opp i det man ikke greier

 

Man ser lite på det man faktisk får til

Det får man til, ja det føles derfor ubetydelig

Det har man jo greid, da betyr det ingenting

Merkelige greier

Så hva gjør man?

 

Jeg vet ikke

Jeg vet faktisk ikke

Jeg prøver være positiv

Men skal man klare å være positiv, må man også anerkjenne det som føles vondt

Og kanskje er det så enkelt

Anerkjenne at til tider er det vanskelig

Og det er helt ok

I dag

Bekymringer er noe herk

 

Til en venn, ord på bestilling om bekymringer.


Bekymringer er noe herk

Hvor deilig ville ikke livet vært uten

Dessverre så kommer ikke livet dalende, uten noe å bekymre seg for

Man har ikke noe annet valg enn å hanskes med dem

Men hvordan gjør vi det

Det første som er lurt er å godta det

Slutte fred med at de er der

Og det er heller ingen enkel sak

Noen bekymringer vil komme og gå. Noen får mange, noen slipper lett unna

Men uten bekymringer vil vi ingenting lære

Vi vil heller ikke sette pris på det vi har som er bra

Det høres lettvint ut sier du

Nei det er ikke lett

Det kan være svært tunge og tøffe tak

En mulighet er å sortere dem

Først skriver man de ut av hodet

Det er ofte svært lurt, for da kan det ofte lette

Det er nok at bekymringen er der om en ikke konstant må tenke på den

Og har man mange bekymringer vil tankene slite enda mer på en, en selve bekymringen

Så skriv ned alt man tenker og føler

Liker man ikke skrive søker en opp talefunksjonen på telefonen

Der kan man øse ut alle sine frustrasjoner som om det var til et annet menneske

Og det letter når man får snakket om det

Så kan man sortere ut alle de som som en kan kaste

Alt som er ubetydelig må ut

Alt som er ubetydelig og i tillegg ikke noe en kan gjøre noe med, det kastes

Da sitter man igjen med det som er virkelige situasjoner

Der Kan man skrive en plan

Er det noe man kan gjøre?

Hva er gjort?

Og så kommer det viktigste av alt

Istedetfor å bruke tankene til å gruble over bekymringen, bruk heller tankene til å sende gode energier inn i situasjonen

Da hjelper en både seg selv og andre

Er det sykdom, kan det hjelpe tilfriskning, om enn ikke annet ved å gi ro.

Og hvor mye bedre er det ikke å tenke på at la det beste skje og se for seg det, istedetfor å la tusenvis av negative spiraler rase rundt i hodet.

Noen ganger havner man midt oppi et helvete og må deale med, det enten en vil eller ei.

Da er det greit å sile ut det man kan legge bort.

Ta vare på deg selv når det røyner på

Ikke bruk deg opp på ting som er ubetydelig og kan vente

 

Noen verktøy for negative tanker:

Se for deg at du sender tankene nedover et bånd, som stein som blir knust til grus. La de renne ut i havet og bli renset.

Eller sorter dem etter hvor viktig de er.

Arkivmapper der du ser for deg at du pakker dem bort.

Sett navn på de. Legg de i skuffen så du vet du kan finne dem.

Eller Send tankene ned i en stor tank og skru igjen lokket så de ikke kommer opp igjen (ofte den beste for meg hvis jeg ikke får sove)

Jeg skal bare……….

 

Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.

Og jeg sitter her og grubler som vanlig.

Tankene mine tar aldri ferie.

De kaller det vel en høysensitiv hjerne.

 

Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.

Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

 

 

Jeg leser denne boka på senga.

I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.

Jeg tror jeg aldri er det.

Jeg er tusen plasser i hvert sekund.

 

Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.

Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.

Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.

Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.

Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.

Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.

Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.

Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.

Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.

Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.

Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.

Alt dette romsterer i hodet samtidig.

Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.

Og tankene sloss om plassen.

Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.

Er det rart man blir sliten?

Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.

 

Men i det jeg skriver, kommer svaret.

Slik det ofte gjør når en skriver.

Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.

Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.

Du handler ubevisst uten at du er klar over det.

 

Jeg har en aktiv hjerne.

Den jobber på høygir.

Temaet er kontroll.

Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.

Slik flyr tankene.

 

Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.

Jeg må følge med.

Jeg må ha kontroll.

Jeg må passe på.

Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.

Derfor greier ikke jeg å være i nuet.

Kanskje vil jeg aldri greie det.

Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.

Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.

Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.

 

Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.

Det gikk ikke.

Jeg hadde avslørt de lenge før.

Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.

Hmmmmm, så begynner tankespinningen.

Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm

Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.

Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.

Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.

hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.

Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.

Der kom den, da visste jeg.

De måtte ha noen nye klær.

Slik jobber hjernen min.

Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.

Da sprakk bobla.

FERRARI

Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.

Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊

Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.

 

Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.

Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.

Når jeg går ned i transen.

Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.

Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.

Jeg bruker det jo bevisst under healing.

Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.

Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.

Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.

Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.

Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.

For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.

Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.

 

Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.

Men jeg tar ikke bort noe.

Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.

Jeg har bruk for å være den jeg er.

Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.

Skal jeg klare å meditere oftere?

Jeg sier det til andre, ta 5 min innimellom.

Jeg burde klare det selv også.

5 minutter er alt jeg ber om, dier kroppen.

Har ikke tid, tenker jeg.

Er vel ikke det tåpelig?

Jeg har hele dagen foran meg.

I dag

 

Men….. jeg må bare…

 

Å nære dramaet

 

En venn av meg har mange gode ord han deler

Jeg plukket opp en setning om at vi kan velge om vi vil nære dramaet

Jeg vet inni meg at det er jeg veldig flink til

Hvis jeg står i noe som føles ubehagelig eller urettferdig, gir jeg det altfor mye næring.

Det er nesten som om jeg tror det er en blomst som skal gjødsles og stelles og vokse.

Jeg grubler inni meg og klarer ikke la det gå.

Jeg tar det frem igjen, om og om igjen.

Jeg snakker om det og gremmes.

Jeg klarer ikke å kaste, enda det er over.

Dette er usedvanlig dumt av meg.

På den måten nærer jeg dramaet.

Det betyr at jeg faktisk gjør dramaet sterkere i energi.

Det er jo helt motsatt av hva jeg ønsker.

Jeg ønsker jo at det skal forsvinne.

Likevel er jeg med på å holde det i live.

Er ikke det forferderlig dumt?

 

Gjør du dette skal tro?

Holder du ved like noe som er over,

Jeg gjør det definitivt.

Tankene går i loop, slik er det i et kaotisk hode.

Det kommer igjen og igjen.

Men ikke nok med det, jeg snakker om det også, til de som vil høre.

De som jeg vet vil være enig med meg, gi meg bifall.

 

Det er bare så tåpelig.

Jeg vet at dette er noe jeg må jobbe med.

Jeg vet jo at jeg ikke må gi det negative styrke, for da vokser det.

Og jeg vet løsningen.

Utfordringen er om jeg får det til.

Hver gang tanken kommer, tar jeg tak i den og sender healing.

Enkelt og greit.

Du tenker kanskje du ikke er noen healer?

Se for deg at du sender gode tanker og kjærlighet til det som har skjedd.

Se for deg at du brenner det eller kaster det bak deg og går videre.

Det er ikke for å si at det var ok, men det vil gi deg fred med at det skjedde.

Det er nok at det skjedde en gang, om ikke du selv skal gjøre det verre.

Jeg ønsker både deg og meg selv lykke til.

I dag

 

Bare vås?

 


 

Jeg skal gi dere en sang i dag.

Jeg synes den er så nydelig.

Jeg elsker serien om Strike og Robin på hbo.

Damen bak Harry Potter har skrevet serien under pseudonymet Robert Galbraith.

Bøkene blir tykkere og tykkere og jeg elsker hver side og forstår ikke hvorfor.

Det er en krim av type, detaljert, som jeg ikke liker, men likevel liker jeg så godt.

Og de to som spiller hovedrollene, ja de er på et vis Robin og Strike for meg.

Og hvorfor denne sangen kom og hva de gjør her i dag, vet jeg ikke.

Ja, jeg aner ikke, men det er slik jeg er.

Ting daler ned og jeg tar tak i det uten å ane hvor det bærer hen.

Men i det jeg nå har kommet hit ned i teksten, kan det være en sammenheng med det som egentlig skulle være dagens tema, men jeg vet ikke enda.

 

 

Temaet var nemlig hvordan dørstokkmila vokser.

Jeg elsker jo å reise, jeg elsker opplevelser.

Men akkurat nå elsker jeg å få være i ro hjemme.

Og det rare er at når jeg vet at jeg stort sett skal være hjemme fremover, får jeg motstand mot å gjøre noe annet.

Jeg vil bare være i ro dag etter dag etter dag etter dag.

Det er som om jeg ikke orker tanken på å skulle pakke og reise og være i bevegelse.

Jeg vil være i stillstans, bare få være i fred.

Men hva vil da skje, dager, måneder, år?

Hvis jeg bare skal gå her hver dag.

 

 

Jo, jeg vil etterhvert få mer og mer motstand mot å reise.

Det er ofte slik at det vi gjør sjelden, det blir en utfordring.

Når vi lar være å gjøre noe, vokser det en motstand i oss.

Ja, for selv om jeg liker å reise, så er det utfordrende for kroppen.

Jeg blir utrolig sliten og kroppen stresser, til og med før jeg drar.

Så har du noe du synes er tungt, pass deg for å ta fri for lenge.

Det blir nemlig ikke lettere etterhvert, nei det blir vanskeligere.

Så ser jeg Fix y, yndlingssangen min.

 

 

 

Og jeg lurer fælt på hva jeg roter med i teksten i dag.

Jeg tenker vi må være oss selv, akkurat slik vi er.

I dag har jeg hatt flere fine menneskemøter der jeg har vært nettopp det.

Og for å være meg selv, kan jeg ikke stagnere.

Da mister jeg meg selv.

Kanskje derfor denne sangen dukker opp.

True colors

Like a rainbow

 

Og så kommer vi til deg.

Tør du å være deg selv.

Lar du være å gjøre ting fordi dørstokkmila blir for vanskelig å forsere?

Vi har dette livet vi kan bruke til å være den vi er ment til å være.

Bruk deg selv, utvikle deg, lær deg å takle utfordringer.

Vær hele deg.

Følg hjertet ditt, hør på den indre stemmen som kommer innenfra, ikke fra den formanende hjernen din som ikke vil noe som helst.

Slik jeg gjør når jeg bare vaser meg inn i en hel masse ord.

Publiserer flere sanger, jeg ikke har hørt før, bare for å følge intuisjonen min.

Det begynte med en sang og nå er det blitt flere.

Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare gjør det som faller meg inn.

Og jeg vet inni meg at jeg må ut og reise igjen, selvom det akkurat nå føles trygt å være hjemme.

 

 

 

 

Jeg må hele tiden slippe taket i det trygge.

Hvis ikke stagnerer jeg og tør ingenting.

 

 

 

 

En av de jeg snakket med i dag, hadde hentet frem mye mot denne uken og gjort mye hun ikke har trodd hun kunne.

Hun jobber beinhard for å kvitte seg med frykt.

Og hun var så glad over alt hun greide.

Og jeg var så glad på hennes vegne.

Så en sang ble til mange.

Slik går det når man tør å følge hjertet.

Da får man mer av det fine.

Så ta mot til deg, ikke la deg stoppe av frykten din.

I dag

 

 

 

A moment like this

 

Når jeg er i det humøret

 

 

Noen ganger er jeg nedstemt

Når jeg er i det humøret, har jeg null tiltakslyst

Til og med gubben har skjønt at noen tale om positiv tenking, nei det bør han unngå

Best å la det forbigå i stillhet

Ja, for jeg er en person som svinger høyt og lavt.

Både fysisk og følelsesmessig.

Når jeg er litt nede i humør, da orker jeg ikke ta fatt på kjedelige oppgaver som husarbeid.

Og ja, jeg vet at å gjøre noe, kan hjelpe.

Men jeg må få velge selv, det jeg føler er overkommelig, akkurat der og da.

Ikke er jeg snill med de som prøver å hjelpe med gode råd og støtte heller.

Jeg vil bare være i fred med meg selv.

 

Kom gjerne på besøk.

Jeg drikker kaffe og skravler, men jeg orker bare ikke å ta fatt på noen oppgaver som vanligvis kjeder meg.

Jeg har mye i huset her jeg må rydde opp i.

Første prosjekt er gamle sko som aldri blir brukt.

Jeg kjøper ikke mange par sko.

i fjor kjøpte jeg to par scetchers eller var det året før?

Og et par blå sandaler, er vel tre år siden.

Men jeg kaster jo ikke de gamle, så jeg må rydde opp.

Jeg skal kjøpe meg nye i år.

Jeg vil ha nye sandaler, hvite og sorte, gjerne scetchers det også.

Finsko kjøper jeg ikke lenger.

Jeg orker ikke gå i de.

 

Men om du har få sko eller mange sko, for meg er ikke det poenget.

Det viktige er at du tar hensyn til deg selv, når du har behov for det.

Gjør det som du kjenner gjør deg godt.

Til og med om det er ingenting.

Ha ikke skyldfølelse, for at du ikke orker å styre på.

Kanskje greier du å gjøre bittelitt.

Å gjøre litt er nemlig oppmuntrende, for da er man i gang.

Det skal jeg gjøre med skoryddingen min.

Jeg skal åpne skapet og ta ut noen.

For da er jeg i gang.

Nå, mener du?

Nei aldri i verden

Med verdens beste samvittighet, gjør jeg ingenting.

I dag

 

Ps. Dette var en annen dag 😍

Jeg har arbeidslyst

Og humøret er bra

Og det går mot vår

Hurra

Slik kan dagene variere

Er det mørkt en dag, kan det lette neste dag

Er ikke det fint?

I dag

Energityver

Energityver er det noe som heter.

Har du hørt om de?

Det skal være slike som stjeler energien fra deg, tapper deg for krefter.

 

Vet du hva jeg har funnet ut?

Hvis du er redd for tyver, da må du passe på tingene dine.

Har du de forsvarlig lagret, ja da kan ingen stjele de.

Du kan ha innbruddsalarm også.

En liten bjelle som ringer inni deg og sier at nå er det en tyv i nærheten, pass på.

 

Om jeg tuller nå?

Nei jeg gjør ikke det.

Det heter energityver, men de stjeler ingenting.

De er seg selv så godt de kan.

De er ikke ute etter å stjele energien din.

De kaster ikke ut garna sine, for å fange kreftene dine.

Nei, de blir like slitne selv.

 

Jeg har vært en sånn jeg.

Jeg var ulykkelig inni meg, jeg hadde lite krefter, jeg så svart på det meste.

Og jeg er av den snakkesalige typen som gjerne forteller alle hvordan jeg har det.

På innpust og utpust, så du nesten ikke kommer til orde.

Og når mye av det som kommer ut er negativt, ja da kan det bli slitsomt.

Fikk jeg kritikk, kunne jeg gråte i tre dager.

Jeg gikk hele tiden på tå hev, for jeg var redd for at noen skulle bli såret av meg.

 

Nå er ikke jeg slik lenger.

Jeg forstod at det handler om å være meg selv.

Endringen kom ved hjelp av noen som kom på besøk til meg og ville at jeg skulle være annerledes enn det jeg var.

Da gråt jeg også i flere dager, før det endelig gikk opp et lys.

Jeg kan ikke være noe annen enn den jeg er.

Jeg kan bare være meg og vil du ikke ha meg, ja da må du gå.

Og når det var bestemt, begynte ting sakte, men sikkert å endre seg.

Jeg fikk mine prøver, jeg møtte motstand, det tar tid.

Men mer og mer skjønte jeg at føler jeg meg god nok, akkurat som jeg er, jo færre tyver kommer på besøk.

Jeg må passe på meg selv.

 

Hvis du møter mennesker du føler tapper deg ved sin væremåte, ja da er det opp til deg selv hva du vil gjøre.

Det har ingen hensikt å angripe de.

De har rett til å være seg selv, de i likhet med deg.

Du kan velge å la deres ord være nettopp det, ordene deres.

Det betyr ikke at de sitter på en sannhet som du trenger å forsvare deg mot.

La de bare være, uten å bry deg så hardt.

Tenk at sånn er de, sånn er ikke du, vi mennesker er forskjellige.

 

Når du sier stopp inni deg, vil ikke kroppen din reagere så sterkt lenger.

Du kan være mer avslappet.

Og i det du er mer avslappet, sender du ut en roligere energi.

Den kan du gi til “tyven”, for det vil gjøre vedkommende godt.

Det er ikke så enkelt som jeg skisserer det her.

Dette krever viljestyrke, ønske om endring og trening.

Men du kan ikke skylde på andre.

Du må ta jobben selv.

Jeg har både vært tyv og følt jeg har møtt tyver.

Nå er begge deler nesten en saga blott.

Det var så deilig bekreftende når jeg var på kurs i høst og en av de som møtte motbør for hun var utagerende, sa til meg at jeg føler meg rolig sammen med deg.

Da ble jeg rørt og tenkte godt jobbet Mariann, nå er du selv mye roligere inni deg.

Du verden hvor deilig det er.

Jeg skal love dere, det er ikke noe godt å gå rundt og være “energityv”

La oss heller møte de med ro i sinnet og gode tanker.

I dag

 

 

KAST!!!

 

I posten i dag, kom denne hyggelige overaskelsen.

Det er fra en av de som liker bokomtalene mine.

For en som er ganske så hekta på å lese og inspirere til lesing, er dette varme til hjertet.

Vi hadde også en fin samtale.

 

Vi snakket om dårlig samvittighet og hvordan det påvirker kroppen vår negativt.

I tillegg er det noe som er fullstendig bortkastet og helt ubrukelig.

Ja, det kan faktisk være ganske så skadelig i tillegg.

 

Når vi er syke, trenger kroppen hvile.

Det må den ha for å gjøre oss friske.

Har vi vært veldig syk, vil kroppen huske dette for evig tid.

Den vil passe på oss.

Derfor er det viktig for oss å lytte til det dem sier.

Dette har jeg skrevet om utallige ganger, men det blir aldri nok.

 

 

Det er nemlig mange som ikke lytter.

Det skulle vært gjort og det skulle vært gjort.

og hvis jeg ikke greier det, da skal jeg i tillegg legge på meg en skyldfølse som trekker meg enda mer ned.

Hva i helsike er hensikten?

Det har jo ingen logikk i det hele tatt.

Er ikke situasjonen ille nok, om du ikke selv skal forverre den?

Slike følelser skaper nemlig et negativt miljø i kroppen vår.

Det er ikke et bli frisk miljø, nei det gjør oss sykeregningen.

Så hvorfor?

Hvorfor?

 

 

Sett i gang med prosjekt kast.

Det er mye bedre å rydde ut slike negative unyttige følelser enn å rydde og vaske til jul.

Ofte skylder man på familie.

Ja de er jo vant til at du fikser alt.

Ja, ikke her hos meg, for jeg har gitt opp det her, for mange år siden.

Lag deg et prosjekt.

Hver gang du får dårlig samvittighet, skriv det ned.

Dkriv også hva godt du kan gjøre for deg selv istedetfor.

Forventer familien at du fikser alt, la være.

Mest sannsynlig hører de ikke etter om du prøver å fortelle dem det.

Du har sagt det så mange ganger at de har sluttet å høre, kanskje har de aldri giddet å høre heller for etter at du har sagt det, gjør du det likevel.

Lær dem å bidra.

Fin jobb er å skape ansvarlige voksne, hvis du har barn.

De lærer ingenting, de blir helt hjelpesløse, hvis du fikser alt.

 

 

Si fra, men velg en ny metode.

Bruker du å stå og kjefte, sett deg ned og snakk veldig stille.

Er du vanligvis lavmælt, så rop.

Skriv dem gjerne et kort brev der du forklarer med veldig få ord.

Jeg må ha mer hvile, derfor må jeg ha hjelp.

Og slutt å ordne opp i ting.

Er klærne deres skitne, ok, lær dem å vaske.

Skitne kopper, la de stå.

Du er ingen tjener.

Ja, men da gror vi ned, sier du.

Ja, så gro ned en stund, til de begynner å våkne opp.

 

Høres så enkelt ut, men er det ikke?

Nei, det er ikke enkelt, men lag små endringer og bli bevisst hva du gjør i hverdagen.

Hvis du ikke tar tak i ditt liv og din kropp, da blir du syk.

Og hvem skal da være tjener?

Kan det være at den dårlige samvittigheten egentlig er et skalkeskjul?

Liker du følelsen av å være den viktige som fikser alt?

Gir det deg “flink pike” følelse?

Kanskje er det den som gjorde deg syk i utgangspunktet.

Kast negative følelser som ikke gagner deg.

I dag

Det er bare så rasende morsomt og frustrerende på en gang

Vi mennesker er egentlig ofte noen idioter.

Ja kanskje ikke du, men jeg er det.

Altfor ofte henger jeg meg opp i hva andre gjør, ja for det ville ihvertfall ikke jeg gjort.

Uff, det der antrekket var ikke fint, ikke den hårfrisyren heller.

Og vet du hva hun sa de brukte å gjøre, jeg tror de er gal.

Joda, jeg er ikke noe bedre enn de fleste andre.

Selv om jeg innser hvor dumt det er.

 

 

Er dere klar over hvor mange som henger seg opp i at jeg bruker bilder med grimaser?

Det er mange.

Flere føler de må blokkere meg for det er så dumt at de ikke greier å se at jeg er så teit.

Og vet dere.

Det er faktisk en av de riktige måtene å reagere på.

Er det noe du ikke ønsker å se, ja da lar du være.

Vi er ikke nødt til å la andre irritere oss.

Vi har muligheten til å ignorere.

 

 

Når det gjelder meg, så blir jeg nemlig aldri bedre.

Bare på gøy, gravde jeg frem noe gammel øyenskygge og mascara i dag.

Jeg har ikke sminket meg siden sønnen giftet seg for flere år siden.

Så i dag får dere et bilde med øyenskygge på.

Men hva hjelper det?

Det er jo samme gamle kjerringa likevel.

Jeg er jo like gal jeg, med eller uten maling.

 

 

Nei, ingen får forandret meg.

Og en fasade har jeg ikke lenger bruk for.

Men…..

Er det ikke da også på tide å godta at andre må få ta sine velg?

Hva i all verden har jeg med å irritere meg over hva andre gjør, så lenge ikke noe galt blir gjort mot meg.

Hvorfor er vi mennesker sånn?

Hvorfor kan vi ikke heller glede oss over ulikhetene våre.

Være glad for alle de ulike preferansene vi har?

Alt jeg kan si er at jeg vet at jeg er sånn og jeg øver hardt på å la være.

Men er usikker på om jeg noen gang vil greie det.

I dag