Jeg leste en julebok nå, fra en av mine favorittforfattere, Caroline Säfstrand.

En lykkeligere jul:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

https://lillasjel.blogg.no/caroline-safstrand-en-lykkeligere-jul.html

Denne var en oppfølger av en tidligere bok

Caroline Säfstrand, Klubben for lykkelige avslutninger

Det handler om friskriving.

Om når du setter deg ned og skriver uten å tenke.

Du lar bare ordene komme, uten å vurdere de.

Ofte kan det gi oss svar på dyptliggende problemstillinger vi har båret på i årevis, uten å vite om de bevisst.

Jeg skriver jo Lillasjelord på bestilling.

De ordene kommer også dalende, men til fremmede mennesker og det handler om deres liv.

For på en merkelig måte, vet jeg også hva andre bærer på.

Innimellom er de ordene så dype og går så langt tilbake i tid, at vi må hjelpe hukommelsen litt, for å finne de frem og plutselig går det et lys opp.

I det jeg hadde lest ferdig boken i går, følte jeg at det strømmer på ord til meg selv.

Denne gangen om det stresset jeg alltid har i kroppen når det er noe jeg skal.

Det kan være små ting.

Jeg kan jo dra til London på kurs helt alene.

Det har derfor ikke noe med hva en tør eller vil, rent realistisk sett.

Det kan være som denne uken når jeg hadde legetime mandag.

Jeg må ut av døren hjemme og med det trigges stresset inni meg, noe inni meg er redd for ikke å ha kontroll.

Selv om det er filleting og jeg realistisk sett har kontroll og styrer alt selv, så er det noe som skjer i kroppen fysisk.

Prøv å sette deg ned og skriv og se hva som dukker opp.

Og trenger du hjelp, ta kontakt så kan jeg skrive ord til deg.

Vil du gi ord til noen, må jeg ha en godkjenning fra dem, før jeg skriver.

Og les gjerne bøkene til Säfstrand, nydelige feelgoodbøker om vennskap og kjærlighet og livet vi lever.

Og husk: Frykt går i arv i generasjoner. Du kan ha arvet den fra dine foreldre, besteforeldre , oldeforeldre….

Og får du ikke healet det, overfører du de kanskje til de i neste generasjon som er mottakelige.

Disse ordene kom til meg.

En av grunnene til at du stresser når du skal noe, er en følelse som sitter i deg fra langt tilbake

Det er fra den dagen når livet ditt raknet og du lærte at det er ikke trygt, du har ikke kontroll

Selv om du vet realistisk sett at du har kontroll, sitter den lille piken inni deg og er redd fortsatt

så snart du skal noe, trigges den følelsen av å miste fotfeste

Og det forsterkes med årene

Så i tillegg til at kroppen allerede har dårlig stressmestring, grunnet fysiske ting, men som også har med det samme å gjøre, så trigges hjelpesløsheten og frykten

Du har måtte tidlig lære deg å selv passe på og ha kontroll

Det var ingen som passet på for deg

Du følte deg aldri beskyttet og trygg

Alltid en redsel inni deg for hva som kunne skje nest

Du hadde ingen å rådføre deg med og følte tidlig på en annerledeshet enn de du hadde rundt deg

Tankene dine var annerledes, de fløy langt, hva hvis hva hvis

Du fikk høre at det alltid var noe styr med deg og den følelsen har satt seg dypt i deg som en knute

Og du er annerledes

men det skal du være

Du skal la tankene favne vidt, du skal forske og du skal sense

Du vet at det er deg og når du bruker dette, skjer det gode ting

Du vet at du kan aldri være som alle andre

Ofte føler du det sårt.

Du spør deg hvorfor er jeg sånn.

Hvorfor må jeg være så vanskelig

Men du er ikke vanskelig, du bærer på en visdom og den bruker du

Vi vet dette har vært et tema før

Når skal du lære deg helt og fullt bare å være deg

Du sender healing i øst og vest, hva med å heale deg selv

Hva med å heale de minnene som skaper frustrasjonen hos deg

Du jobber med å heale andres fortid, hva med å heale din

Husk at alt du har erfart har du hatt bruk for

Du bruker det for igjen å hjelpe andre

Men det sitter igjen en hard liten knute der

Og det er fra den dagen alt endret seg

Fra å være lykkelig uvitende til å få døden i fanget

Den knuten må vi få løst opp, i takt med at kroppen repareres fysisk

Men litt på vakt vil du alltid være

Du sanser jo, du healer, du hjelper og rettleder

Og du er da avhengig av å fange opp energiene og lese de

Men pass på å ikke gjøre det som en døgnåpen vaktstasjon

Dette har vi også snakket om før.

Noen gangen skal du kun være i deg selv

og tenk da, om du ikke var den du er, jo da ville du kjede deg

Du vil egentlig være høyt og lavt og mange steder på en gang

Du vil være som en lite bie som surrer rundt fra blomst til blomst

Overgi deg, ikke strev, bare vær

Ja, vi vet det er vanskelig men du må innimellom pakke ned radaren og ta ferie

Og vi må få løst opp den frytknuten dypt inni deg

I dag

Caroline Säfstrand, Den hemmelige ingrediensen

Caroline Säfstrand, Villa havbris

Caroline Säfstrand, Sannheten om østersjenta

Caroline Säfstrand, La meg fortelle alt.

Og heldige meg, jeg har en til i stabelen denne måneden

Fra omslaget:

En ny roman fra Sveriges feelgood-dronning!

Stellas sommerplaner tar en uventet vending da det dukker opp et testamente fra en fremmed kvinne som oppgir at Stella og sønnen skal få bo to uker i en hytte på den idylliske øya Ven. Snart viser det seg at flere har fått samme beskjed: den nyskilte Ossian som trenger en ny retning i livet, og kunstneren Monika som flyktet utenlands for mange år siden.

Samtidig hjelper Bea vennen Klas med å rydde i morens dødsbo. Blant tingene finner de både nedskrevne hemmeligheter og drømmer, og for hvert funn kommer de nærmere en avsløring som vil forandre livet til fl ere på øya. Det blir en annerledes

sommer på Ven …

En hjertevarm og tankevekkende roman om en sommer ved havet helt utenom det vanlige – fra bestselgende Caroline Säfstrand.

Alt vi har opplevd, bærer vi på

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ofte er vi ikke klar over hvor mye det preger oss i hverdagen

Men det er som en sprekk i veggen der det siver ut vann

I starten drypper det kanskje bare litt

Men ettersom tiden går, vil det renne mer og mer

Og plutselig en dag sprekker det og velter innover oss som et skred

Det kan føles overveldende og ekstremt vondt

Vi føler vi drukner

Det første vi da gjør, er ofte å legge skylden på noen

Vi klandrer gjerne den som vi føler der og da, var årsaken til skredet

Det er da det er viktig å la det synke litt inn

Vi er gjerne proppfull av anklager og vil ta igjen

Men egentlig var det ingens skyld

Det var en prosess som kroppen setter i gang over tid

Dette gjør den ikke for å være slem

Den gjør det for at vi skal forstå hva som skjer og gi slipp

Når vi gir oss litt tid, vil kroppen gi oss de minnene vi trenger for å forstå

Det kan gå langt tilbake i tid, fra da vi var barn

Det kan også være opplevelser vi har båret på fra mor eller bestemor eller andre i familien

Plutselig kan vi se sammenhenger

Det er ulike situasjoner, men samme vonde følelsene

Bare i ulik innpakning

Vi kan føle vi er til bry, at vi ikke duger, ikke er bra nok, sorg over å ha mistet eller det vi har manglet

Hvor mange har vel ikke tatt på seg “snill pike” ansiktet på grunn av dette ønsket om å bli sett, vær bra nok

Og plutselig skjer skredet og hele fasaden revner.

Du blir dratt ned i sluket igjen og føler avmakten

Gi deg tid

Gi deg tid,  så kroppen får bearbeide disse minnene

Vær snill med deg selv

Dette er ikke noe hverken du eller andre er skyld i

Selv om det er forståelig at man blir sint og fortvilet, se på det som en hjelp

Få minnene opp og gi de healing, kjærlighet

Det er på denne måten du kan gi slipp

Og når forståelsen kommer, sitter du der mørbanket, sliten, men likevel føler du en lettelse

Og det blir bedre med tiden

Reaksjonene når skredet kommer, vil bli mildere

Men vær obs på at de første små kickene er gjerne noen små spark

Så vil de komme nærmere og nærmere, helt til du får tak i de

Og etter hvert vil du forstå raskere og du vil kunne riste litt oppgitt på hodet og tenke, steike nå var jeg god

Så blir du glad for å ha kommet et steg nærmere fred i sjela

I dag

Jeg tenker på ønsket mange av oss har om å være flink

Vi føler vi gjør aldri nok

Det er så dustete

Et ønske om å få til noe, vise at vi duger

Det er jo en bra drivkraft det

Det er positivt

Men det blir aldri nok

Selv holder jeg på med rydding av alt gammelt vi har samlet på gjennom 45 år.

Jeg når å rydde noe og er fornøyd med det, men hvor lenge varer den fornøydheten

Jeg får et par dager jeg ikke orker noe og da er det pån igjen.

Jeg blir misfornøyd med meg selv.

Vi har ønsker om å bli bedre til noe.

Så får vi det til en gang eller to og så er det pause.

Hvorfor kan vi ikke da tenke at det er bra det vi har gjort ?

Ikke forvente at vi skal få det til hele tiden.

Uansett ønsker, trim, mat, besøk, rydding, hva som helst.

Får vi det til en gang eller to, la oss ha fokus på det.

Da vil vi lettere få det til flere ganger enn om vi blir misfornøyde.

Blir vi misfornøyd, blir det tyngre neste gang.

Og skriv det gjerne ned i en bok.

Jeg gjør selv ganske så lite, men de som leser bloggen min, synes jeg gjør mye.

Hvorfor?

Jo fordi det ser mer ut når det dokumenteres i ord og bilder.

Jeg er sikker på at hvis man skriver ned det man gjør i løpet av en dag, blir det mer enn man tror.

Og dette gjelder kanskje mest oss som har hele dagen til rådighet.

Fyker man hit og dit og er på jobb, er man jo travel.

Så her sitter jeg og er misfornøyd.

Jo da, jeg har ryddet mye, men er det det jeg tenker på?

Nei, jeg tenker jeg må prøve å få gjort mer.

Ett skap til?

Det er målet.

Og hvis det ikke blir?

Kan jeg da love meg selv å være like blid?

Hmmmmm, det kan være hovedoppgaven.

Være fornøyd.

Men får jeg det til?

I dag

Bilde tatt av Julie i Åndalsnes avis

Som larven transformeres til den vakreste sommerfuggel, kan vi også gjøre det med blott å virkelig se hvem vi er fra sjelen og ut, og slik slutte å holde oss nede ❤️

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vakre ord fra aktiviteten på Lillasjel på Facebook.

Jeg lar meg inspirere

Tenker du noen gang over hvem du egentlig er?

Tillater du deg å være deg?

Eller prøver du å være som andre vil du skal være?

Jeg strevde i årevis med å være slik jeg følte jeg burde være.

Jeg prøvde å finne min plass.

Jeg prøvde å bli likt.

Jeg var ensom, følte meg revet opp med roten, redd for morgendagen.

Morgendagen var nemlig skummel.

Jeg hadde ikke kontroll over den og jeg måtte ha kontroll.

Kanskje er det derfor vi higer etter å være som alle andre, for da har vi kontroll?

Ofte får de gjennomgå de som våger å være annerledes.

Vi ler, rister på hodet, hvem tror de at de er?

Men egentlig bør vi hylle de, for de tør å begynne reisen for å finne seg selv.

Det krever mot å gå nye veier.

Og jeg ble aldri lykkelig når jeg prøvde å oppføre meg som alle andre.

Når jeg desperat prøvde å unngå kritikk, men likevel var det det jeg møtte.

Jeg tok inn følelsene, lot meg såre – gang på gang.

Men til slutt skjønte jeg det.

Det er bedre å gå veien alene.

La meg heller finne de som vil ha meg som jeg er.

Etter den bestemmelsen, gikk alt så mye bedre.

Kritikken stilnet og kom den, ja da tenkte jeg at dette gidder jeg ikke bry meg om.

Men det måtte bli både nært og sårt, før jeg endelig stod der støtt i egen kraft – som meg selv.

Kanskje passer vi ikke inn overalt, men hvorfor skal vi det?

Vi skal være der vi ønsker å være, omgi oss med de som godtar oss.

Og det merkelige er at når vi slutter fred med oss selv, da er det som om vi flyter avgårde.

Vi senker skuldrene og vi sender ut fred.

Og kanskje er det nettopp der det ligger.

Det vi sender ut, får vi tilbake – midt i fleisen

Er jeg redd for kritikk, ja da får jeg det.

Har jeg frykt i meg for ikke å være en del av gjengen, da sender jeg ut den frykten for avvisning.

Og jeg blir avvist.

Vi er energi og vi er magneter.

I møtet med andre mennesker, utveksler vi energier.

Står du i en konflikt, send gode tanker til best mulig løsning.

Ikke gruble på det negative, men ha fokus på det gode.

Send inn gode tanker.

Da kan det ofte løse seg mirakuløst.

Så senk skuldrene dine.

Vær den du er.

Se på det gode du gjør.

La det være fokus.

Det er det eneste som betyr noe.

Og jo mer du er deg selv, jo mer flyter du avsted i livet.

Du merker at sakte, men sikkert, blir du både tryggere og gladere.

Hva andre mener om deg, blir deg klekkende likegyldig.

De om det, det har med de å gjøre, ikke deg.

Vær deg selv, men vær deg selv med det gode i hjertet.

Ikke vær den du selv ikke ønsket å møte.

Finn fred inni deg.

For det er viktig å huske at vi også lar andre finne sin vei.

At også de får være seg selv.

Vi har kun ansvar for vår egen vei.

Da transformerer vi oss selv fra larven til sommerfuglen.

Vi setter oss selv fri.

I dag

Jeg har to typer sorg; den vakre, etter at mitt unge barnebarn avsluttet eget liv. Vakker sorg fordi jeg var heldig som fikk være farmor for henne.

Og den vonde ventesorgen der jeg for 25 år siden innså at det var nødvendig å ta totalt avstand fra en narcisisstisk mor. Å måtte leve med løgnene hun spredte, og at hun fornektet meg da jeg ble funksjonshemmet. Befrielsen da hun døde.

Jeg har en aktivitet på Lillasjelsiden min og det er en aktivitet som skal følge meg utover vinteren.

Jeg ber om å bli inspirert.

Og jeg kjente at ordene over her, grep meg og i det jeg sitter her med spillet mitt, daler det også ned ny innsikt, om sorg, frykt og angst.

Slik er det med meg. På samme måte som personlige ord på bestilling  daler ned, mens jeg skriver dem, daler også nye tanker ned innimellom. Nå blir disse ordene til mens jeg skriver, jeg lar de bare komme, men jeg vet noe av det som kommer.

Det er slik vi kaller inspirert tale når vi er på kurs. Da tar vi ned ord som kommer til alle eller individuelt.

I dag vil jeg skrive om sorg.

Jeg vil skrive om hvor viktig det er å ta sorg på alvor.

Jeg tror nemlig at sorg kan sette seg i kroppen og senere komme ut i frykt og angst og sykdom.

Sorg kan være så mangt.

Ikke bare det å miste noen en er glad i.

Det kan også være sorgen over det man ikke fikk eller det man må forlate.

For ikke å snakke om sorgen over det man blir utsatt for og ikke kan skjerme seg mot.

Når man er barn, er det mye som kan sette seg i kroppen, som sorg.

Med årene vil vi gå der med et sår i hjertet.

Kanskje lukker vi det, for å prøve å skjerme oss.

Morgendagen er ikke trygg.

Vi vet ikke hva som venter oss bak neste sving.

Vi er konstant på vakt, vi tør ikke å stole på at det er godt det som kommer.

Vi stålsetter oss, gjør oss klar til å ta imot nederlagene.

Likevel må vi gå veien fremover mot det ukjente.

Det kan være skummelt, vi er i konstant alarmberedskap.

Og nettopp der starter vi på veien mot et nedsatt nervesystem.

Et nervesystem som etterhvert kan bryte sammen.

For en kropp som konstant er på vakt, får ikke det vedlikeholdet en har bruk for.

Ubevisst holder vi fast, for hva skjer hvis vi ikke passer på?

Og husk, dette kan skje helt  ubevisst.

Kroppen husker det du prøver å glemme.

Sorgen og smerten sitter der og skyter piler.

Og vi blir truffet gang på gang.

Usynlige giftpiler som forstyrrer oss.

Som påvirker handlingsmønsteret våre.

Vi tør ikke stole på at alt går bra, når skjer neste krise?

Og plutselig en dag slår de oss ut.

Depresjon, angst, sykdom, frykt.

Og vi forstår ikke hvorfor

Men går du tilbake i tid og ser litt på dine opplevelser, kan det nok gå opp et lys.

Og med det, kan du begynne å nøste deg bakover i tid.

Du kan begynne å gi slipp.

Det kan ta tid og det skal ta tid.

Husk at du kan også bære på dine forfedres traumer, i tillegg til dine.

Hadde din mormor store, vonde opplevelser, vil det påvirke deg.

Både ved hennes liv sammen med din mor, men du var også et egg i din mors livmor, før hun var født.

Ofte daler opplevelser ned til deg når du er klar for å si gi slipp.

Setter du deg ned og grubler, kommer det sjelden noe.

Det kommer gjerne, når du er litt ukonsentrert, pusser tenner, i bilen, i dusjen.

I stunder når du ikke tenker.

Benytt disse flashbackene til å la dem gå, anerkjenn det du føler, send de godhet.

Tenk at du med det, bedrer egen helse.

Du bearbeider følelser.

Kanskje kommer det en tåre eller to, det er ok.

Ta derfor all sorg på alvor.

Vær særlig bevisst når det gjelder barn.

Og husk at alle har vi hver vår måte å sørge på.

Noen kan bli stille, gjemme seg, andre kan bli utagerende.

Som med oss voksne.

Noen vil snakke, noen vil være alene.

Ta sorgen på alvor, sier jeg.

I dag

Husk jeg er ingen psykolog, dette er bare mine tanker. Continue reading “Ta sorgen på alvor”

I dag tenker jeg

Er det noe nytt, sier du da.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Inni deg?

Og det er det jeg tenker på.

Hvor mye vi kunne latt være å si høyt.

Ok, vi sier det inni oss, men må det komme ut høyt?

Og hvis det kommer ut, i hvilken form?

Det man ofte glemmer, er respekt for andres meninger.

Ja, jeg mener mye og mangt, om ulike ting.

Jeg forventer at de jeg snakker med, respekterer mine valg, ikke sant?

Da må jeg respektere deres også.

Da kan vi dele synspunkter fredelig.

Jeg tror ikke jeg har en eneste uvenn i hele verden.

Jo da, noen synes sikkert jeg er ufordragelig.

Det er ok.

Noen blokkerer meg på Facebook og synes jeg er teit.

Det er også ok.

Gjør det du må for å beholde freden, tenker jeg.

Blir du irritert, la de gå.

Men jeg kommer ikke på en eneste sjel jeg kjenner, som jeg ikke kan si hei til.

Slå av noen ord, på tross av ulikheter og uenigheter.

Og det føles innmari godt.

For hvem skader vi mest når vi er irritert og sur?

Jo, oss selv.

Å gå rundt med irritasjon og sinne innabords, er direkte skadelig for kroppen vår.

Og det er også den eneste personen vi kan endre.

Og vet du hva det lureste er hvis du desperat vil at noen andre skal endre seg?

Jo, det er å sende dem godhet, gode tanker.

Ikke enkelt?

Jo, veldig enkelt.

Det er bare å gjøre det.

Og nå snakker jeg ikke om alvorlige ting her som svik og overgrep av ulike slag.

Jeg snakker om hverdagslige irritasjoner.

Vi har det så mye bedre inni oss, hvis vi er fredelige og ønsker folk alt vel.

Ja, på tross av ulike meninger.

Vi kan behandle hverandre med vennlighet.

Vi kan snakke om hva vi mener, uten å gå til angrep på andres meninger.

Jeg liker å tenke på at hvis jeg forsvinner fra jordens overflate i morgen, da forsvinner jeg i fred.

Jeg håper ihvertfall det.

I dag

Angst kommer av at kroppen er i konstant alarmberedskap

Dette er gjerne innlærte fryktmønstre

Ofte går det helt tilbake til barndommen

Barn som hele tiden må være på vakt i familien, går konstant på tåhev

Frykt er også noe man kan overta fra foreldre og besteforeldre

Det kan gå i arv

Uansett hvor sterk du er psykisk, kan du bli rammet av angst

Det er kroppen sin måte å passe på deg

Den liker ikke endringer

Da er den på vakt

Den fylles med indre stress

Man kan få pustevansker, smerte i brystet eller klump i magen

Man kan føle seg lammet

Man kan bli tett av slim og få brekninger

Man dør ikke av angst, men det er svært ubehagelig og vondt

Så hvordan klarer man å bli kvitt angsten

Kanskje aldri

Men det kan avlæres så man kan lettere leve med det

Anfallene kan bli færre og mildere

Det første er å ikke føle skyld eller skam

Dette er rett og slett kroppen som er i alarmberedskap

Og når den aktiverer alarm, starter kroppens alarmsentral og stresset i kroppen øker

Å anerkjenne angsten er første steg

Ikke være redd for den

Godta at ok nå starter det, nå skal vi ta imot den på best mulig måte

Pusteøvelser er et godt verktøy

Mindfulness, yoga, meditasjon, healing, musikk, natur

Alt som kan gi en ro

Noen ganger mestrer en og anfallet går lettere over

Andre ganger tar kroppen kontrollen og det blir vondere

Aksepter dette

Slik er det bare, pust deg gjennom det

Gjør de tingene som gleder deg, de tingene du får til å gjøre

Ha fokus på det du får til, ikke det du ikke mestret

Vær snill med deg selv

Dette er ikke noe du er skyld i

Og det er en lidelse veldig mange har

Å klippe tråder bakover i tid kan hjelpe

Endre energiene på hendelser i fortiden så de ikke blir så fysisk vonde lenger

Det kan gjøres med healing

Akkurat på samme måte som en renser hus, kan en rense opplevelser

Og godta at det tar tid å endre

Det krever en innsats

Men samtidig er det spennende for man lærer seg selv å kjenne på en ny måte

Og man vokser seg tryggere og stødigere og gladere

Og det må ikke koste noe, man kan gjøre det selv

Men vil man ha hjelp er det mange man kan oppsøke

Psykomotorisk fysioterapeut kan hjelpe med avslapping og traumebehandling

Psykologer, tankefeltterapi, healing

Følg hjertet, søk dit du føler du kan få hjelp og støtte

Tenk at heretter er det du selv som skal styre livet ditt

Og husk å være snill med deg selv

Ingen dager er like, noen dager er bedre enn andre

Jobb når du får til, aksepter når det ikke går

Lykke til

ps. Dette er kun mine tanker om angst. Jeg gjør oppmerksom på at jeg har ingen fagkompetanse.

Jeg tenker på det å være flink

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan de fleste av oss strever med å være bra nok

Eller rettere sagt, føle oss bra nok

Gi oss selv denne følelsen inni oss av tilfredshet

Vi ønsker å få bruke oss selv, gjøre ting bra

Og så får vi ikke alltid til dette

Selv funderer jeg ofte på om jeg burde presse meg mer

Er det det at jeg er lat

Kunne jeg fått til mer, vært mer aktiv?

Jeg ønsker jo å gjøre så mye mer

Er det kroppen som holder meg tilbake eller er det viljen

Og hvordan bruker man viljestyrken?

Blir man mer avkreftet bare ved å tenke på alt man ikke får til?

Man blir ihvertfall oppgitt.

Men jeg orker ikke alltid å være flink

Jeg orker ikke å presse hele tiden

Og jeg får bevis for at presser jeg for mye, da blir jeg syk

Kroppen nekter

Og med det, blir man redd for å gjøre for mye

Man vil dra teppet over hodet og få være i fred

Men man får ikke fred for tankene

De lar en aldri være i fred

De roper burde burde burde

Alt du burde gjøre, burde gjøre

Jeg svarer, jeg orker ikke

Kan jeg ikke bare få være i fred

Jeg må bare få hvile meg

Snart skal jeg ut å reise, da trenger jeg kreftene mine til det

Likevel surrer det, burde, burde, burde

Dette er bare unnskyldninger, du er bare lat, lat, lat, du gidder ikke

Disse slåsskampene med tankene, er også slitsomme

Hvorfor kan jeg ikke finne fred i hodet i det minste

Det føles ofte som et nederlag å ikke greie det man vil

Og selvfølgelig henger man seg opp i det man ikke greier

Man ser lite på det man faktisk får til

Det får man til, ja det føles derfor ubetydelig

Det har man jo greid, da betyr det ingenting

Merkelige greier

Så hva gjør man?

Jeg vet ikke

Jeg vet faktisk ikke

Jeg prøver være positiv

Men skal man klare å være positiv, må man også anerkjenne det som føles vondt

Og kanskje er det så enkelt

Anerkjenne at til tider er det vanskelig

Og det er helt ok

I dag

Til en venn, ord på bestilling om bekymringer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bekymringer er noe herk

Hvor deilig ville ikke livet vært uten

Dessverre så kommer ikke livet dalende, uten noe å bekymre seg for

Man har ikke noe annet valg enn å hanskes med dem

Men hvordan gjør vi det

Det første som er lurt er å godta det

Slutte fred med at de er der

Og det er heller ingen enkel sak

Noen bekymringer vil komme og gå. Noen får mange, noen slipper lett unna

Men uten bekymringer vil vi ingenting lære

Vi vil heller ikke sette pris på det vi har som er bra

Det høres lettvint ut sier du

Nei det er ikke lett

Det kan være svært tunge og tøffe tak

En mulighet er å sortere dem

Først skriver man de ut av hodet

Det er ofte svært lurt, for da kan det ofte lette

Det er nok at bekymringen er der om en ikke konstant må tenke på den

Og har man mange bekymringer vil tankene slite enda mer på en, en selve bekymringen

Så skriv ned alt man tenker og føler

Liker man ikke skrive søker en opp talefunksjonen på telefonen

Der kan man øse ut alle sine frustrasjoner som om det var til et annet menneske

Og det letter når man får snakket om det

Så kan man sortere ut alle de som som en kan kaste

Alt som er ubetydelig må ut

Alt som er ubetydelig og i tillegg ikke noe en kan gjøre noe med, det kastes

Da sitter man igjen med det som er virkelige situasjoner

Der Kan man skrive en plan

Er det noe man kan gjøre?

Hva er gjort?

Og så kommer det viktigste av alt

Istedetfor å bruke tankene til å gruble over bekymringen, bruk heller tankene til å sende gode energier inn i situasjonen

Da hjelper en både seg selv og andre

Er det sykdom, kan det hjelpe tilfriskning, om enn ikke annet ved å gi ro.

Og hvor mye bedre er det ikke å tenke på at la det beste skje og se for seg det, istedetfor å la tusenvis av negative spiraler rase rundt i hodet.

Noen ganger havner man midt oppi et helvete og må deale med, det enten en vil eller ei.

Da er det greit å sile ut det man kan legge bort.

Ta vare på deg selv når det røyner på

Ikke bruk deg opp på ting som er ubetydelig og kan vente

Noen verktøy for negative tanker:

Se for deg at du sender tankene nedover et bånd, som stein som blir knust til grus. La de renne ut i havet og bli renset.

Eller sorter dem etter hvor viktig de er.

Arkivmapper der du ser for deg at du pakker dem bort.

Sett navn på de. Legg de i skuffen så du vet du kan finne dem.

Eller Send tankene ned i en stor tank og skru igjen lokket så de ikke kommer opp igjen (ofte den beste for meg hvis jeg ikke får sove)

Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og jeg sitter her og grubler som vanlig.

Tankene mine tar aldri ferie.

De kaller det vel en høysensitiv hjerne.

Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.

Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

Jeg leser denne boka på senga.

I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.

Jeg tror jeg aldri er det.

Jeg er tusen plasser i hvert sekund.

Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.

Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.

Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.

Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.

Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.

Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.

Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.

Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.

Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.

Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.

Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.

Alt dette romsterer i hodet samtidig.

Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.

Og tankene sloss om plassen.

Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.

Er det rart man blir sliten?

Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.

Men i det jeg skriver, kommer svaret.

Slik det ofte gjør når en skriver.

Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.

Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.

Du handler ubevisst uten at du er klar over det.

Jeg har en aktiv hjerne.

Den jobber på høygir.

Temaet er kontroll.

Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.

Slik flyr tankene.

Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.

Jeg må følge med.

Jeg må ha kontroll.

Jeg må passe på.

Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.

Derfor greier ikke jeg å være i nuet.

Kanskje vil jeg aldri greie det.

Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.

Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.

Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.

Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.

Det gikk ikke.

Jeg hadde avslørt de lenge før.

Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.

Hmmmmm, så begynner tankespinningen.

Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm

Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.

Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.

Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.

hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.

Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.

Der kom den, da visste jeg.

De måtte ha noen nye klær.

Slik jobber hjernen min.

Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.

Da sprakk bobla.

FERRARI

Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.

Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊

Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.

Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.

Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.

Når jeg går ned i transen.

Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.

Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.

Jeg bruker det jo bevisst under healing.

Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.

Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.

Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.

Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.

Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.

For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.

Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.

Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.

Men jeg tar ikke bort noe.

Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.

Jeg har bruk for å være den jeg er.

Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.

Skal jeg klare å meditere oftere?

Jeg sier det til andre, ta 5 min innimellom.

Jeg burde klare det selv også.

5 minutter er alt jeg ber om, dier kroppen.

Har ikke tid, tenker jeg.

Er vel ikke det tåpelig?

Jeg har hele dagen foran meg.

I dag

Men….. jeg må bare…