Det som forundrer meg mest med denne ryddingen er hva er vitsen i å legge ting hit opp når jeg ikke husker at de er her.
Men noe vet jeg om.
Og forundres også på hvorfor jeg gjemmer på det.
Det er vel et håp om at et barnebarn en gang finner det gøy å ha noe fra besteforeldre og oldeforeldre.
Dette er sengeteppe og duk.
Jeg har nok aldri i mitt liv lagt et sengeteppe på senga mi.
Jeg rer ikke opp heller.
Jeg bretter dynen min så det kommer luft til lakenet.
Da synes jeg det er best når jeg legger meg om kvelden.
Dukene er jo ikke moderne i dag og de er i andre størrelser enn vi bruker.
Bak til høyre er kjøkkengardiner jeg hekla.
Til to vinduer Vet ikke om det er noe å samle på egentlig.
Digert lappeteppe.
Jeg synes det er gruelig stygt nå i dag.
Ikke noe jeg vil henge på veggen.
Kanskje det kan brukes som et leketeppe på gulvet?
Tja, det ligger nok ikke glatt nok kanskje.
I en periode sydde jeg lappeteknikk og solgte på messer og i butikker.
Det var jo moderne en stund det også.
Dette var nok i begynnelsen av 1990 årene kanskje.
Jeg sydde puter og løpere og babytepper.
Jeg hadde de liggende for salg på Lillehammer, Ringebu(tror jeg eller Hundorp) og Åndalsnes.
Var nok ikke noe jeg tjente meg rik på.
Enda et teppe jeg ikke vil bruke i dag så hvorfor tar jeg vare på det.
Usikker. Det er vel fordi jeg tenker på all tiden jeg brukte på å sy det.
Påske gardiner.
Alt ble sydd. Kjøpe ferdig var den gangen for dyrt.
Var nok mye brukt denne genseren, for den er nuppete.
Tror det var eldstemann som tegnet figur.
Alt det merkelige jeg fant på å gjøre.
Var ihvertfall kreativ.
Jeg husker jeg strikket gensere til alle tantebarna et år.
Ikke alle var født da, men var sikkert 10-12
Men mye skal gis bort.
Helt ubrukt foret fleecepledd.
Kanskje noen vil på picnic eller sy en barnejakke?
Kjøkkengardiner jeg ikke husker.
Venninna mi husket de.
Kappene kan jeg faktisk bruke.
Hvert fag har to deler, er vel det de kaller kafegardin?
Jeg vil bruke kun kappene for jeg vil ha lys inn.
Finnluggene fikk jeg av mitt søskenbarn i 1973 når min mor og jeg var i Finnmark.
De har jo aldri vært brukt, men kaste? Neida 🤓
Skal tro om noen vil ha et helt plastnett med bind og truseinnlegg.
Ikke av helt nyeste dato, men helt grei å bruke.
Selv er jeg blitt for gammel ja.
Fra tiden jeg jobbet for det vi da kalte Saba.
Poser til lagring, ikke bruk for.
Og hadde jeg hatt bruk for de, ville jeg ikke visst de var der.
Puslespill skal lagres.
De vil nok noen ha etterhvert som de vokser til.
En fin kofte men ikke noe som blir brukt.
Tror det må være fra svigermor.
Eller hva med en cowboyhatt?
Ikke en skikkelig en, men en utkledningshatt.
Kanskje noen skal på karneval?
Et fag kjøkkengardiner.
Ikke mine, for jeg har alltid hatt to vinduer.
De vil kanskje noen ha.
Jeg får legge de ut på Rauma arveside.
Der har jeg fått gitt bort det meste av det jeg har lagt ut.
Og så kommer nostalgien for fullt.
Når guttene var små.
Noe av dette håper jeg dukkene til småjentene kan bruke, men er redd det er litt for stort.
Dette gule settet er like fint.
Denne har jeg sydd selv, men den er nok for stor for dukkene dessverre.
Men kanskje et håndkle med hette på?
Denne kjøpte vi på Raufoss på en barneklærbutikk vi passerte, på vei til Seljord.
Da ventet jeg vår førstefødte i januar, så dette måtte være sommeren 1985.
Denne ble kjøpt på Hamar våren 1987, når jeg var på besøk hos ei venninne og mistenkte ny graviditet, så jeg oppsøkte legesenteret og de kunne da bekrefte det.
Jeg ringte hjem til gubben og fortalte det og han tørt utbrøt(i kjent stil), å ja, hvem er faren?
Kosedyr har jeg visst også gjemt på.
Her er både katter, kyr og kaniner.
Og denne er med på mange bilder.
Eldstemann forgudet denne sparkebuksa. Han kunne ikke krabbe, men han ålet seg frem og da hadde han med seg denne i hånda.
Når nestemann ble født, var den derfor slitt og mor måtte sy på svart på armer og bein.
Dette var tiden vi hadde 16% rente på lån og jeg var hjemmeværende.
Og den gangen fikk vi et engangsbeløp ved fødsel, det var ikke lønn i månedsvis slik som nå.
Jeg sluttet i jobben når jeg skulle ha førstemann for jeg ville være hjemme med de.
Men det gikk jo ikke, etter tre år, måtte jeg finne meg deltidsjobb.
Vi sier alt er blitt dyrt nå, men gud bedre det var dyrt den tiden.
Det er jo først de siste årene at prisene har steget.
Klær og utstyr for oss var kjempedyrt.
Vi kjørte til Trondheim, når det var tilbud på bleier. 31mil.
Vi fylte bilen, jeg husker vi en gang hadde 19 pakker bleier med hjem.
Vi hadde ingen lavprisbutikk.
Ikke visste vi hvilket kjønn vi ville få heller.
Selv om vi var på ultralyd den gangen også.
Det gikk derfor i lilla og gult.
Dette settet er nok for stort for dukka.
Men denne lille jakken kan de kanskje bruke.
Jeg kan jo kjøpe en litt større dukke de kan leke med, når de kommer på besøk.
Det var kanskje lurt.
Dette settet var det nok en svigerinne tror jeg, som strikket.
Ofte med disse settene, passer de ikke sammen i størrelse.
Lua er kjempediger i forhold til jakka.
Og igjen er jakka for vid.
I dag bruker vi mykere garn så klærne får litt bedre passform, tror jeg.
Og hva tenkte jeg på når jeg strikket denne?
Syntetisk, loddent garn til liten baby.
Trang i halsen. Fysj.
Sikkert noe garn jeg hadde kjøpt på salg, går jeg ut fra.
Denne er jo søt, men den er jo så vid.
Det samme med denne genseren.
Burde vært mye smalere.
Passer vel 3 år kanskje.
Babydynetrekk. Dette tror jeg nok er når første barnebarnet kom i 2018.
Og ikke bare jobben med å sortere.
Det skal også flyttes på, gis bort eller kastes.
Men jeg ble så godt som ferdig.
De to plasteskene er bilder.
De skal jeg bære ned på garderoben og lagre der.
Når all ryddingen er ferdig, vil det bli neste prosjekt.
Dronningland var en bra etterforskingskrim og jeg var spent på Fuglekongen.
Jeg likte Fuglekongen enda bedre enn Dronningland. Ja, jeg likte den svært godt.
Den er velskrevet og den er lett å lese.
Hun kommer stadig med nye innspill så du grubler deg nesten ihjel på hvordan dette henger sammen. Og selv om du får flere og flere hint og blir mer og mer kjent med historien, fortsetter du å gruble. Ja det er faktisk fornøyelig hvor mye hjernen min hopper og danser for å klare å finne ut hva som har skjedd her. Og ja, jeg tipper på den ene og den andre, jeg er vel innom alle sammen til slutt, men hele sammenhenger før jeg ikke før det nærmer seg slutt og også da kommer hun med en overraskelse. Kanskje er ikke hele saken løst likevel.
Dette er rolig etterforskingskrim, ikke høyspenning, ikke makabert. Dette tror jeg alle vil like, ihvertfall hvis du liker et mysterie.
Genialt hvordan Fretheim bygger opp historien. Synes jeg.
Da Lars Ove Jansen – på folkemunne kjent som Love – blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro – og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst?
Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene – og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.
På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.
Nå begynner jeg på denne på dagtid:
Hanne Gellein, Aldri være trygg
Leseksemplar fra Cappelen Damm
Bok 3 av Gellein. Den første syntes jeg var helt topp, den andre var jeg litt lunken til, da det ikke ble så spennende for meg, siden jeg kjente til historien bak. Jeg er ikke så glad i å følge morderen, men liker å fundere på hva som skjer.
Aldri være trygg er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Hanne Gelleins tredje krimroman om rettspatologen Silje Andersen, der fortidens skygger er i ferd med å ødelegge livet for både Luca og Silje på hvert sitt grufulle vis.
Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.
Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?
På senga:
Kirsti Eline Torhaug, Fornuftens skjøre grense
Leseeksemplar fra forlaget Pitch
Denne kom som en overraskelse i postkassa og jeg aner ingenting om dette er noe for meg, men jeg er glad i historiske bøker. Dette er første bok i en trilogi.
Per vokser opp i en liten bygd utenfor Oslo på 1920-tallet og beundrer de store oppdagelsesreisende vilt og hemningsløst. Selv drømmer han om en dag å reise ut i den store verden og til Amazonas. Andre verdenskrig, studier og Pers egen rastløshet kommer mellom ham og drømmen. Samtidig holder den ham oppe gjennom en barndom fylt av bitterhet og svik, lange år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og i en vanskelig etterkrigstid der han må skape seg ny mening, og der han stadig stilles overfor spørsmål som: Hva er et menneske? Hva er normalt? Hva er galskap? Hva er meningen med livet?
Amazonas-trilogien forteller livshistorien til Per. Den spenner over et århundre og tre verdensdeler og forteller om menneskelig ondskap og smerte, men også om vennskap, håp og eventyrlyst. Fornuftens skjøre grense er første bind og delvis basert på opplevelsene til forfatterens onkel, Per Torhaug, og hans roman Stubbebrytere.
Inger Johanne Øen skal til Osterøy krimfestival og derfor en forfatter jeg ønsket å lese. Selv om jeg har lovt meg selv å begrense antall nye serier. Jeg er jo ikke av de som kun leser krim, så jeg blir hengende etter og det liker jeg ikke. Øen blir derfor prioritert.
Jeg må si meg kjempeimponert over Øen. Dette er så bra skrevet, at det er vanskelig å tro at hun er debutant. Det er lett å lese, bra språk og utrolig fengende. Sidene flyr avgårde. Og jeg bommet helt på hvem som stod bak. Ja, jeg var ikke inne på det en gang. Jeg var helt sikker på at det var noen andre.
For første gang i verdenshistorien, måtte jeg bare lese de siste sidene, selv om jeg så MasterChef Australia, mitt favorittprogram, live.
Jeg greide ikke legge den fra meg.
Jeg er blitt utrolig sær og kresen når jeg lese krim nå og blir lett pirkete. Men her finner jeg veldig lite å pirke på. Jeg storkoste meg allerede fra første side og det holdt helt til mål.
Eneste jeg håper på at det ikke blir bok etter bok med hjerte/smerte/ forhold/ikke forhold. Litt lei av disse nestenkjærlighetsforholdene til etterforskerne. Men vet at mange liker dette. For jeg skal helt klart lese den neste også.
Silja Frost hadde aldri tenkt å flytte fra hovedstaden, men en syk bestemor tvinger politietterforskeren hjem til Åsa utenfor Hønefoss. I barndomsbygda er det som om tida har stått stille. Vennene, naboene og festene er de samme – og Leo har fortsatt en farlig tiltrekningskraft.
Siljas gamle bestevenninne, Ann, er fortsatt savnet etter at hun forsvant på vei hjem fra en fest for 19 år siden. Traumet har hengt over bygda siden.
Så blir liket av en kvinne funnet i en tønne på en nedlagt gård. Det viser seg raskt at det er Ann. Etterforskningen vekker uro i bygda, og gammelt grums kommer til overflaten. For Silja blir det personlig – så personlig at flere ønsker henne av saken. Jo nærmere hun kommer svaret, dess farligere blir jakten på morderen. Kan det være en hun kjenner?
Det du eier evig er første bok i en troverdig og velskrevet krimserie om Silja Frost og hennes kolleger på Hønefoss politistasjon.
På dagtid starter jeg på denne:
Agnes Matre, Fritt vilt
Leseeksemplar fra Gyldendal
Vi leser også alle Matre sine bøker, her i huset. Jeg har igjen de to første som ikke er om Alvsaker, men de står i hylla og venter
En ung gutt blir funnet drept i Hardangerbadet i Øystese sentrum. Samtidig meldes en femten år gammel jente savnet. Hun har ikke kommet hjem om kvelden, og ute raser en av vinterens kraftigste stormer. Enorme snømengder har falt på få dager, og det har gått flere store ras innover Hardangerfjorden. Flyplasser og fjelloverganger er stengt. Bygda er praktisk talt isolert fra omverdenen.
Drapsetterforskningen og den desperate leteaksjonen etter jenta strekker det lokale lensmannskontorets kapasitet langt utover bristepunktet. Og så begynner bygdedyret å røre på seg.
Langsomt avdekkes et ungdomsmiljø der småjenter selger nakenbilder, sårbare tenåringsjenter ruser seg, og omgås voksne menn. Politistasjonssjef Bengt Alvsaker leder en etterforskning der sporene de leter etter, gjemmes unna i dysfunksjonelle familier der det å skjule egne synder synes viktigere enn å ta vare på sine nærmeste.
Og på senga:
Kristine T.G. Hardeberg, De fordømte
Leseeksemplar fra forfatteren
Denne gleder jeg meg veldig mye til, for den forrige, De uskyldige var helt fantastisk. Har du ikke lest den, anbefaler jeg den varmt. Jeg har derfor store forventninger.
«Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male. Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.»
Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?
Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.
De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.
I denne frittstående oppfølgeren til De uskyldige møter vi mennesker som strever med livet og med rollene de er tildelt. Hvordan forstår vi egen og andres historie? Og sannheter, er de absolutte?
Vi beveger oss fra Firenzes gater til en strand i Norge, og mens måkeskrikene overdøver både stemmer og hammerslag, nøstes fortellingen opp – og danner et bilde som alltid inneholder mer enn det vi først trodde.
