Frykten for nederlaget.
Er du klar over hvor mye det påvirker deg?
Det gikk opp for meg i dag.
Plutselig tenkte jeg at i dag skal jeg gå en liten tur.
Ja nå skrev jeg gå en tur men endret til en liten tur.
Hvorfor?
Jo fordi jeg får panikk.
Panikk over å si noe som jeg kanskje ikke mestrer.
Hva med nederlaget hvis jeg ikke får det til.
Hva hvis jeg nå sier det og så går det på rævva.
Ja slik som tusen ganger før.
Hvor ofte har jeg ikke tenkt
Hvor ofte har jeg ikke prøvd
Og så har det feilet
Igjen og igjen
Ja ikke at det bestandig er min feil
Jeg vil og prøver men så prøver jeg gjerne for hardt
Ja for når man så gjerne vil vise at man duger, da er det lett å presse for hardt
For man vil mestre
Man vil ikke kjenne på nederlaget ved å måtte gi seg
Ja, så jeg tenkte jeg ville prøve å gå en liten tur.
Skal vi gå en tur sier jeg til treneren.
Ja, han skulle bare måke litt snø.
Jeg tenker på det å ha på alle uteklærne, sier jeg.
Det er fort gjort, svarer han.
Nei, det er det ikke, roper det inni meg.
Det er et stort steg og slitsomt.
Vintersko som skal knytes, tykk jakke og lue.
Kanskje fnyser du og tenker at nå overdriver hun innmari.
Hvis du tenker det, da har du ikke vært der
Ja for er man i kjelleren der det er tomt energimessig
Ja da er det å kle på seg tungt arbeid
Ikke bare fysisk men også psykist
Når tanken på fiasko henger over skulderen og påvirker deg
Når det sitter en på skulderen din og roper
Greier du dette da
Greier du dette da
Du vet vel hvor mange ganger det har gått på rævva før
Ja du kjenner tårene i øyekroken
Hvis du tror det handler bare om å dra på seg ei jakke, ja da tror du feil
Det er et ras av følelser som rir kroppen
Greier du dette da
Kanskje må du gi opp igjen
Blir det enda et nederlag
Men jeg manner meg opp.
Jeg drar frem viljestyrken min.
I dag er jeg villig til å prøve.
Jeg vet at det er ikke lett.
Ikke bare i dag, men i morgen og neste dag og i dagene fremover.
Når skal jeg presse?
Å jeg er så lei av å presse meg.
Drita lei av å måtte tyne meg selv til noe andre synes er svada og ingenting
Og redselen for å måtte gi opp
Gi opp det andre synes er ingenting
For meg er det fjell som skal forseres
Store fjell
Og tenk deg selv når du har slitt deg opp på fjelltoppen
Så ser du deg rundt og når du tror du er oppe, går det fortsatt oppover
Du kommer aldri frem
Hver gang du kommer opp, dukker en ny fjelltopp opp
Du må presse og presse og presse
Dag ut og dag inn, år ut og år inn
Er det rart at man er redd for å ta på klærne?
Men ja, jeg skal det i dag.
Kroppen sier ja til det.
Selv om den er redd og jeg gruer meg.
Hva som skjer i morgen, det orker jeg ikke ta stilling til i dag.
Men det sitter en på skulderen min og roper
Han roper og ler
Han vet at ofte vinner han over meg
Og jeg vet at det har ingen hensikt å si at jeg gir meg ikke, jeg skal vinne
For ofte taper jeg og han får rett
Men det rare er at når han får rett, da ler han ikke likevel
Ja han roper og skriker men når nederlaget er der, blir han bare tyngre og han gråter
Og jeg vet at jeg må takle han
Alt jeg har er håpet om at han skal krympe
I dag
Hjemme
ps.
Dette ble skrevet før jeg gikk.
Vi gikk tur, ca 10 km (-0)
Tror du mestringsfølelsen ble større.
Nei
Det som ble større er frykten for nederlaget.
Nå ble fallhøyden enda større.
Ved å mestre en gang, vil man jo føle enda mer nederlag hvis det blir bare en gang.
Nå må jeg bruke tankene på å nullstille meg.
Jeg tenkte en liten tanke på å telle turer, men det er en farlig tanke.
Hva hvis det blir bare 1?
Hvordan skal en da snu det til noe bra?
Alt jeg sitter igjen med er håpet
Håpet er alltid der
La det vokse og bli manifesterende for mine ønsker
