Vi ba aldri om vinger, Vanessa Diffenbaugh

Jeg ble så inderlig grepet av den første boken hennes, Blomstenes hemmelige språk.

Vanessa Diffenbaugh har gjort det igjen, grepet meg. Hun skriver så fint om oss mennesker. Vi er ikke feilfrie og vi møter utfordringer og noen av dem er tøffe.

Boken handler om Letty og barna Alex, 15 år. og Luna, 6 år. Barna blir oppdratt av Lettys mor, for Letty selv takler ikke ansvaret det er å oppdra to barn. En dag våkner de og finner ut at Lettys mor har reist til hjemlandet Mexico for å lete etter mannen sin. Han dro i morens begravelse og er ikke kommet tilbake. Letty får panikk, forlater barna og drar for å hente henne, men moren blir ikke med tilbake. Letty må nå klare å ta ansvaret for seg og barna. 

En hjertevarm bok og jeg likte den svært, svært godt. Jeg ble særlig glad i Alex og for meg er dette en bok som rører meg og det er nesten så jeg tror de er virkelige mennesker. 

Og er det noen som enda ikke har lest Blomstenes hemmelige språk, må dere bare lese den også. De er frittstående så hvilken man leser først og sist, spiller ingen rolle. 

Endelig på toppen

  

Ja, jeg skulle opp på toppen der, det hadde jeg bestemt meg for. Den personlige treneren var helt enig. Du bestemmer sa han og med det beskrev han situsjonen med få, men korrekte ord.

Jeg hadde sett opp dit i dagesvis nå. Sist ble jeg lurt ut på avveier, men nå skulle jeg til pers. 

  På toppen var det en fantastisk utsikt. Her ser vi de flotte golfbanene i Taurodalen. 

Vi så mot Tauro og Del Cura. 

Jeg er jo livredd kanter så bildene blir tatt trygt inne på fast grunn og treneren fikk flere irettesettelse når han nærmet seg kanten. 

Det hvite huset som står alene på veien bort til del Cura, er en restaurant som hater Guantanamo. Den har vi fått anbefalt av flere, så dit skal vi å spise. Vi var der tirsdag, men da var det stengt. Så vi prøver på igjen i morgen. Rapport følger. 

 

Fruen var i storform denne dagen og forstod at det kanskje ventet noe godt på Eurosenteret så tror du ikke hun dro avgårde oppover bakkene 

Så sannelig ble det litt forfriskende i dag også.   

Og etter å ha lastet ferske rundstykker og noen deilige danske wienerbrød i sekken, sprang vi lett ned bakkene igjen. 

 

Nå kan jeg se opp og si at der har jeg vært. Føler meg superflink.

Og i dag fant vi ut hvor trappene ned til Puerto Rico er, så kanskje i morgen , hvis kroppen sier ja. 

Livet i Catfish Alley, Lynne Bryant

Jeg koste meg veldig med denne boken, selv om det kanskje er feil å bruke ordet kose, for temaet i boken er alvorlig, nemlig holdningen de hvite har til de med mørkere hud.

Handlingen er lagt til Clarksville, Mississippi, der Roxanne tar på seg oppgaven med å innlemme de svartes historiske bygninger inn i byvandringen. 

Hun kommer da i kontakt med den eldre damen,  Grace og hennes bekjentskapskrets og får høre deres historie. 

Selv om historien er veldig tragisk, er de fornøyelige de eldre damene og litt etter litt må Roxanne endre egen innstilling. Hun lærer mye om seg selv og egne holdninger. 

Lynne Bryant har også skrevet Alligarorvannet. Det hadde ikke jeg fått med meg, for jeg var på vei til å legge Alligatorvannet i kofferten og hadde jeg sett at det var samme forfatter, ville den blitt med. Istedet var det en av de som måtte bli igjen hjemme denne gangen, men da har jeg noe å glede meg til. 

For alle som liker Barnepiken og tilbake til Tall Oaks og den type bøker, er denne å anbefale.

 

Ny treningsøkt.

Her er noe av utsikten fra balkongen. Jeg luftet for den personlige treneren min at jeg kunne tenkt meg opp på toppen der. 

Han er jo ikke tungbedt, så vi la i vei. Jeg hadde en hviledag etter forrige langtur, så nå var jeg klar for en ny.

http://lillasjel.blogg.no/1511692811_treningskt.html

Disse murene som er overalt, de er så fine. Tenk hvor mye arbeid som ligger bak. 

Nesten som kunst

Når vi kom opp i svingen her, møtte vi to hyggelige damer. De fortalte at de hadde gått fra Puerto  Rico. Wow, sier jeg, er det langt?  ja, det var mange bratter bakker. Dette må utforskes, sa jeg til treneren og dermed la vi om kursen. 

Der er hotellet vårt, ikke verdens vakreste akkurat. Så sent på året, har vi sol på balkongen kun noen timer på ettermiddagen. Vi har rommet på hjørne over det røde Sparskiltet. 

Dette bildet er tatt fra andre siden, når vi er på vei ned igjen, men her ser dere hvor vi gikk først til venstre og skulle videre, men snudde og tok fatt på bakkene oppover til høyre. 

 

Vi trodde vi måtte gå langt, men oppe på toppen av bakken, gikk vi bare over veien og her så vi hele Puerto  Rico.

 

 

 

Vi forstår at det er mulig å gå til Puerto Rico herfra et sted men i dag har jeg igjen gått mye lenger enn jeg trodde jeg kunne og jeg lukter nesten belønningen som venter på meg på Europasenteret.

 

Raspberrymojito. Sukk, den er så god 

Kommer aldri mer tilbake, Hans Koppel

Det er veldig mye bra nordisk krim for tiden. Det dukker stadig opp nye krimforfattere og jeg liker å bli kjent med nye.

Kommer aldri mer tilbake, er skrevet av Hans Koppel som er et psevdonym for Petter Lidbeck.

 

Ylva er på vei hjem fra arbeid til mannen Mike og datteren Sanna. En bil stopper og tilbyr henne skyss og på den måten kidnapper de henne. Det er lite hemmeligheter i boken for vi forstår ganske tidlig hvorfor de gjør det. De holder henne fanget i en lydisolert kjeller. 

Jeg likte ikke denne boken. Det er ingen som helst etterforskning, politiet fnyser bare av ektemannen og slenger kommentarer om at han har sikkert tatt henne av dage selv, altså ingen spennende utvikling. Vi følger en journalist som graver litt i saken, men det er heller ikke noe spennende. 

Hun blir voldtatt gang på gang men det blir beskrevet mer som en fornøyelse der konen til overgriperen oppfordrer han til det. 

Det vi følger mest er hverdagslivet til Mike og datteren. Etterhvert må han innse at hun trolig ikke kommer tilbake. Så plutselig på slutten av boken bygger det seg opp en spenning om Ylva greier å rømme eller om andre finner ut hva som har skjedd, men spenningen Koppel prøver å bygge opp, blir aldri spennende, bare merkelig.

Nei, dette var ingen bok for meg. Som gemalen sa det, så er det som om Koppel har prøvd å skrive en krimbok men ikke fått det til. 

Du søker bekreftelser Du søker indre fred

LIllasjelord skrevet på bestilling. Hvis du ønsker å få skrevet “dine” ord, ta kontakt på Lillasjel, her eller på sms 9946 7178. Kr 400,- ,Forhåndsbetaling

I linken under forklarer jeg litt om hvordan jeg skriver ordene.

http://lillasjel.blogg.no/1493290789_jeg_tror_ikke_jeg_dikter.html

 

Du søker bekreftelser

Du søker indre fred

Du vet hva du søker ,for du har kjent følelsen

Denne indre tilfredstillelsen inni en, når man vet at man er på riktig vei

Det er en så salig fred i sjelen

Det er ikke ord som kan beskrive de øyeblikkene

Det er en enorm lykkefølelse

Endelig har man nådd målet og er fremme der man skal være

 

Men………..

Plutselig er det som det svinner hen

Tvilen kommer inn

Var det nå virkelig sånn som jeg trodde

Plutselig er man tilbake der man var, enda en gang

Man river seg i håret av fortvilelse

Nå var man jo i mål, nå visste man hva man ville

Det var så deilig å være der

Og vips så er det borte og man har rykket tilbake til start

 

Hvorfor er det sånn

Jo, det er fordi man går på livets univeriset

Man kommer aldri helt frem

Man ønsker ikke stillstand, ikke egentlig

Man ønsker å utvikle seg, å lære nye ting, se fremgang

Hele tiden får man nye studiepoeng man skal sanke

Så må man hjem og hvile

Man må ta i bruk det man har lært

Det er da man kan bli utålmodig igjen

Å finne igjen denne freden, det er ikke så enkelt

Den kommer i små øyeblikk

Men istedetfor å rive seg i håret og bli forvilt, omfavn denne utålmodigheten

Se på den som positiv

Den er en kilde til stadig utvikling

Det er drivkraften din som roper

Den legger frem tegn foran deg så du kan finne veien

Det gjelder bare å være observant

Det kan være mennesker du møter, en film du ser, en bok du får i hendene

Dessuten skal man ha perioder med hvile imellom

Den fysiske kroppen skal venne seg til de nye energiefrekvensene

Sansene utvikles og det merkes også fysisk på kroppen

Det kan ikke gå for fort, da vil det stoppe helt

Man kan ikke få hele filmen på et minutt

Da vil det bli kaos

Så len deg tilbake

Stol på at du er på riktig vei

Læring kommer i perioder

Ofte er de temabelagt, man får et tema å jobbe med i gangen

Lytt til stemmen i hjertet ditt, den forteller deg veien

Når du blir utålmodig, blir du frustrert og så glemmer du å lytte

Du lukker hjertet ditt ned så du ser ikke tegnene

Åpne hjertet ditt fullt ut og ha tillit til prosessene

Du får akkurat det du skal ha til enhver tid

Be åndeteamet ditt lede deg

Og plutselig føler du at du er i flyt igjen

Sånn er denne reisen

 

Du er en person som er så ærekjær

Du vil gjøre alt riktig, derfor er disse periodene vanskelige for deg

Du føler deg plutselig så udugelig der du før var tilfreds med egen innsats

Du vil så inderlig gjerne gjøre en god jobb, uansett hva du tar på deg

Kanskje er det for travelt  til tider

Kanskje er det ro du har behov for

Litt tid på egenhånd, litt stillhet, bruke naturen

Sett av tid bare til deg selv, ikke hele tiden alle andre

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre det

Har du det bra, har de rundt deg det bra

Du strekker deg ofte langt når det gjelder andres behov, men husk også på dine egne

Prøv å ikke tenke for langt fremover

Vær mer tilstede i dagen som er i dag

Bare vær deg selv akkurat som du skal være

Ikke skal du endre noe, ikke skal du prøve å være noe du ikke er

Du er så perfekt akkurat som du er

Sammenlign deg ikke med andre, du er god som gull

Du er på plass der du skal være, du ser det bare ikke selv

Prøv å få tid til noen minutter morgen og kveld, om så bare to minutter der du går inn i deg selv og ber energien strømme i deg

Lukk øynene og be åndeteamet komme deg nærmere så du kjenner de er der

Da vil du kjenne freden du søker, du vil kjenne at den er der

Det er bare din utvikling som napper i deg og er utålmodig

Men alt kommer når det skal, det vet du så inderlig godt

Ta livet med ro, ta dagene som de kommer

Overgi deg til det som er akkurat nå og så vil nye vakre opplevelser komme deg i møte

Vær litt obs på menneskene rundt deg

Det kan være at noen i din krets er på vei til å åpne opp og at du kan være der for dem med din viten

Men de vil komme til deg tydelig, hjertet ditt vil vise deg vei

Stol på deg selv, plant beina på jorda, vær litt sta og ha din mening om andre mener noe annet

 

Det var våre ord til deg

Du vil så gjerne, du vil så mye og du vil det så fort

Men alt tar tid og læring kommer i etapper

Det er ikke mulig å få for mye på en gang

Du er så fint et menneske, så snill og så varm

Du møter mennesker med forståelse og du lytter

Du er engasjert og gjør så god en jobb uansett hva du tar på deg

Noen ganger må det ikke være perfekt det du gjør, akkurat passe kan også være nok innimellom

Stol på deg selv og din visdom

Takk for at du er den du er, du vakre sjel på jorden

Du er en strålende stjerne, det skal du vite

De som er rundt deg nyter godt av dine gode energier og dine gode tanker

 

 

Langs sjøen til Mogan

Trimturen i dag gikk fra Amadores til Puerto Rico. Der ville vi ta båten til Mogan. Vi var i Mogan når vi var i Taurito i mars. Da tok vi buss, nå ville vi på sjøen. På bildet ser dere båten vi tok.

Klikker du på linken under, kan du lese og se bilder fra da vi var i Mogan i mars. 

http://lillasjel.blogg.no/1490354185_mogan.html

Vi har kommet oss på sjøen og kan se alle bølgebrytere de har støpt for å stoppe havet fra å grave ut. 

Riu Vistamar på toppen av klippen, der bodde vi i fjor. Fin beliggenhet men hotellet var veldig slitt. Møblene datt nesten fra hverandre. Til venstre Gloria Palace i Amadores. Det er to Gloria hotell. Vi bodde på det som ligger mellom Amadores og Puerto Rico, året før Vistamar. Det hotellet likte jeg svært godt, men det e blitt så dyrt. 

 

Her er Gloria Palace Amadores. Blir kanskje litt misvisende bildene mine for vi kommer til dette, før vi se Amadoresstranden og Royal Gloria Palace, som ligger der. Men dette hotellet syntes jeg var fantastisk. Mat, service, beliggenhet, ja hele pakken. Det er heis ned til strandpromenaden så det er ikke langt å gå til Amadoresstranden. 

 

Playa la Cura. Foreløbig et lite sted dette også. En liten strand, en butikk og noen få restauranter. Men det ligger en restaurant her som mange anbefaler, Guantanamo. Kanskje rusler vi stranden dit en kveld. Det er ikke strandpromenade helt bort men det går en sti. 

Det er ikke mye fager på fjellet her nede, brunt og brunt og brunt. 

 

Men vi så flere grotter. Vi er jo litt grottegrader og har vært på besøk i mange ab de i Middelhavsområdet. 

Taurito. På hotellet til høyre, Suite Princess bodde vi i mars. Vi likte oss godt der. Maten var grei, fine rom og fint  uteområde. En liten sti og du var ved havet hvis du ville bade. Ingen restauranter , kun noen få turist butikker, men vi var en hel gjeng med all inklusiv så vi holdt oss mest på hotellet. 

Da ser vi Puerto de Mogan. Opprinnelig en liten fiskelandsby, nå også med en nyere del. Sjarmerende og vakkert sted, en liten perle. 

Flere grotter. 

 

Vi går i land og nyter dagen. 

Fish and chips på Basils bistro. 

 

Flere bilder fra Mogan i linken høyere oppe i innlegget. Her lesker vi oss med en etter lunsj drink. Mojito Fresa, 

Med ferske jordbær. 

Denne er sikkert veldig fin når den lyser i mørket. 

Stranden i Mogan. 

Vi tok bussen hjem og hvilte litt før vi gikk på stranden for å spise middag. Det er mange restauranter på Amadoresstranden med god mat. Denne kvelden valgte vi indisk på Los Amigos. Nydelig mat. 

Og Irish coffee på huset etterpå. Igjen var jeg så mett at jeg slepte føttene oppover bakken. 

Lys i mørket, Judith Redline Coopey

Mange kjøper ikke bøker som har glansbildeforside. Du verden hvor mange juveler de går glipp av. Denne boken kjøpte jeg på impuls hos Boklageret, tre pocket for 199,- og jeg elsket den.

I starten tenkte jeg at hmmm, er det en skolestil det her, for både språk og historie var enkel, språket forble enkelt og greitt å lese men selve historien ble mer og mer spennende og til slutt var jeg så hekta at tårene rant.

Hovedpersonen er Ann Redfield og boken handler om henne og hennes familie. De er kvekere og passifister og imot all underdanighet og tvang. De vier sitt liv til den underjordiske jernbanen. Det er en fluktrute for slaver som prøver å rømme til friheten i Canada. I starten synes jeg at alt går litt for lett, men etterhvert tilspisser det seg og blir mer og mer spennende.

I tillegg følger vi Anns familie. Hun mister moren og må ta seg av sine søsken og senere også nieser og nevøer.

Slike bokskatter elsker jeg å finne og det er nesten trist at jeg er ferdig med den. Jeg ville hatt flere bind.

sitat:

Livet. Det er vakkert når det begynner og vakkert når det slutter. Vakkert fordi det fortsetter, for når du tror det er over, har det nettopp begynt. Et liv tar slutt og et annet starter og vi er alle en del av det. Ingen er immun mot lidelsene, ingen er utelatt fra gledene.Alt er der for oss alle sammen. 

Treningsøkt

Fredag tok vi en taxi til Sjømannskirken i Arguineguin for å møte flere med samme etternavn som oss. Der spiste vi vaffel og skravlet og koste oss før vi tok bussen hjem på ettermiddagen.  

Vi fant derfor ut at det var på tide med en treningsøkt så vi ville gå til Puerto Rico på kinesisk buffet. 8,95 euro, stort utvalg og man spiser så mye man vil. 

Vi la avgårde i friskt tempo oppover bakkene. Det er litt stigning i starten. 300 m fra hotellet og ned hit og vi er klar for 1100 m til strandpromenaden i Puerto Rico. 

Det er ikke akkurat så grønt og friskt på Gran Canaria men på Amadores er det en del beplantet. 

  Jeg forserte bakkene uten pause og pustet lettet når det ble litt nedoverbakke. 

Det er veldig fint å gå denne promenaden.

Jeg var litt heldig for midtveis møtte vi to av de med samme etternavn. De hadde tatt båten fra Arguineguin til Puerto Rico og skulle nå gå til Playa la Cura. Av ren høflighet kastet jeg meg ned på kanten og pustet litt på. Inni meg takket jeg for muligheten til en pause. Ikke for det, jeg tar pause så ofte jeg vil, men nå kunne jeg jo legge skylden på noen andre. Treneren var jo storfornøyd med å møte likesinnede han hadde vokst opp sammen med, så han fant det naturlig med en stopp. 

Bratt ned, huttetu

Et sted er det trapp ned men stien er stengt, tross skilt med fare for steinsprang, er det de som går ned dit og bader fra klippene. 

Havnen i Puerto Rico. 

Enda er det et stykke å gå for vi skal helt bort til kjøpesenteret. 

Vi hadde kun gått den nedre veien, men i dag kortet vi inn noen meter og gikk litt høyere oppe og da ble det fin utsikt. 

På veien fant jeg nå denne lille perlen så jeg fikk sukke litt henført i kveld også. 

Det hører imidlertid med til historien at jeg sukket ikke henført når jeg spiste meg så stappmett at jeg kreket meg  til taxien og ble kjørt til døra der jeg veltet med ned på senga med boka mi, ute av stand til å røre på en finger.

Takk for i dag sa jeg til treneren.

Jeg må også tilføye at det er jeg som legger opp treningsplanen hver dag. Treneren er nok med fordi han og jeg hører sammen i både gode og vonde dager. 

De hemmelige barna

De hemmelige barna ble med meg hjem fra Independence of the seas og når den var lest, ble den lagt i gratiskaseen i Sjømannskirken i Arguiguin. Jeg liker tanken på bøkene som er ute på reise, historier fra hele verden som flytter seg over hele verden. 

Jeg liker godt bøker fra India og denne ble intet unntak. De hemmelige barna av Alison MC Queen er en bra bok.

Den handler om to søstre,  med indisk mor og engelsk far. Det var jo ofte sånn at de hvite tok seg rette og hadde innfødte elskerinner. Når de fikk barn derimot, vedkjente de seg ikke disse barna. 

De giftet seg jo ikke med de innfødte for det var en skam. De ble derfor barn av to ulike verdener, men ikke godtatt i noen av dem. 

Vi følger oppveksten til jentene, fra den lykkelige barndommen til usikkerheten i det de blir sendt på klosterskole fordi faren gifter seg. De utdanner seg til sykepleiere begge to men de er svært ulike av vesen. Den eldste, Serafine, søker rikdom mens den yngste, Mary, lengter etter den store kjærligheten. Serafine innprentet i Mary at de aldri måtte fortelle noen om opphavet deres for da ville de bli utstøtt.

Jeg synes nok historien er glorifisert en del, for de fleste fikk nok et tøffere liv enn disse to. Men dette var en bra og fengende bok og jeg anbefaler den gjerne.