Da er vi i gang med krimhelg på Osterøy.

Utsikten i dag når vi stod opp, var jo bare så nydelig.

Nå er vi klar for en hel dag der virkelighet møter fiksjon, dvs vi får høre både hvordan det foregår i virkeligheten fra etterforskerne, til de som dikter.

 

 

Reidar Langkjær åpnet krimhelga i går sammen med Bent Arild Raknes.

Langkjær har mange års erfaring i politiet som krimtekniker.

Han fortalte om hvordan de jobbet når de kom til et åsted.

Fotograferer først, det er viktigst. 

Åsted må ikke være kriminelt. Det kan være brann eller bilulykke eller andrehendelser.

Først tolker de åstedet, tenker hvordan, hva har skjedd.

Så ser de etter situasjonsspor.

Det er ting som åpenbart har skjedd, bord veltet, ting knust.

Fingeravtrykk er viktig. Det jeg ikke visste var at linjene under tærne, også er unike og kan brukes på samme måte.

Dnaspor kan flyttes, fra person til person, ved berøring, derfor kan det være DNA-spor som ikke har med saken å gjøre, men har du fingeravtrykk, er du ganske sikker på at vedkommende er der.

Alt blir dokumenter, fottøyavtrykk, sikre dna, osv 

For identifikasjon holder det ikke at noen ser den døde kroppen. Fingeravtrykk, tann, dna, pluss en ting til, som en tatovering eller annet kjennetegn.
Interessant foredrag.
De ikler seg jo hvite beskyttelsesdrakter på åstedet, ikke som på csi, der de tripper rundt i høyhælte sko og hvite, fine, dresser eller korte skjørt. Av og til er det nok direkte vondt for en som jobber som kriminaltekniker i virkeligheten, å se hvordan det fremstilles som tv-underholdning.

Første mann ut i dag er Jørgen Jæger.

Han debuterte, 57 år gammel og han skriver en bok hvert år.

Han fortalte han hadde som gutt, elsket å skrive.

Han skrev avisinnlegg og  brev hjem til mor, annenhver dag, når han var i militæret.

En natt, på åttitallet, drømte han det første krimplottet, ganske så tydelig

Han forstod at dette var noe som han måtte bruke.

Så enkelt ble det ikke.

Han sendte inn manus men fikk det ikke utgitt.

Det sorte fåret, første bok om Ole vik og Cecilie Viken, fra Fjellbekkhavn, ble lagt i skuffen

Så kom en konkurranse der man ble oppfordret til å sende inn hvis man hadde et støvete manus liggende, og han prøvde på igjen.

Han vant ikke men ble etterhvert oppfordret til å skrive en ny bok, med de samme personene og i 2003 kom Skyggejakten.

Først nå i 2021 ble Det sorte fåret utgitt og ble Norges nest mest solgte bok første halvdel i år.

Folk skal like hovedpersonene i en krimserie, det er ikke nok med et godt plott.

Henning Mankell fortalte en gang at etter at Wallander “fikk” diabetes, gikk salget til himmels.

Personlig blir jeg glad i personene i krimserier og jeg må ærlig innrømme at jeg blir rasende når noen av de jeg er blitt glad i, blir tatt livet av i slutten av boken. Ja da kunne jeg myrdet forfatteren for det blir som om vedkommende tar fra meg en venn.

Folk blir glad i personene i Jægers bøker, det får han mange tilbakemeldinger om.

Jeg har selv kun lest en av Jægers bøker, så nå er planen å starte med Det sorte fåret og arbeide meg fremover.

Jeg har nemlig flere i hylla.

 

 

Neste forfatter ut er Geir Tangen

Tangen er gift med Agnes Matre, også krimforfatter og han jobber full tid som ungdomsskolelærer

Han er også bokblogger.

Han debuterte 2016 med Maestro.

Det skulle egentlig være kun en bok.

Så ringer agenten og forteller at bok 2 og 3 er solgt til utlandet.

Det førte til Hjerteknuser og Død manns tango.

Han forteller han slipper alle hemninger løs i siste bok.

Så kom Vargtimen, der Tangen tar opp et alvorlig tema, nemlig selvmord blant ungdom.

Han har bestandig vært opptatt av ungdom  og psykiske utfordringer og som lærer er det jo også viktig at han kan plukke opp faresignaler hos elevene.

Så kan man diskutere om så alvorlige temaer skal gjøres til underholdning, som krimsjangeren er.

Men samtidig er det viktig at temaene snakkes om, at det åpnes for diskusjon.

I Vargtimen bringer Tangen inn en ny politimann, som fersk i faget, kastes inn i sin første etterforsking.

Han ønsket et politikammer som var et speilbilde av virkeligheten.

Han ville også bringe inn det flerkulturelle, ikke bare de solide, norske erketypene men et mer realistisk bilde av et lensmannskontor.

Og endelig fremstilles Kripos som ressurs, ikke udugelig, slik som de ofte blir fremstilt i bøker og tv-er.

Den gamle klisjeen at kommer fbi eller Kripos, osv, da er det ihvertfall ikke deres løsning som er riktig.

Han sier også at det nødvendig  med kontraster for at det skal bli spenning.

Hvis hele persongalleriet er like, da blir det kjedelig.

I bok to, som Tangen skriver nå, er Gabriel enda satt ut etter den første etterforskningen.

Han røper at temaet nå er enda ett av de, dessverre, aktuelle samfunnsutfordringene, kvinner og barn  som må leve i skjul.

Kriminallitteratur har mer og mer et bakteppe, selv om det skal være underholdning, tar opp alvorlige temaer slik som Geir gjør her, først med selvmord og nå vold i hjemmet.
Jeg synes det er positivt at forfatterne løfter opp temaene og skaper debatt

 

 

Da forlater vi fiksjonen og blir dratt inn i den harde virkelighet.

Ved en tilfeldighet havnet Hilde Reikrås som etterforsker av seksual-lovbrudd mot barn.

Egentlig ønsket hun å jobbe med narkotika, gjengkriminalitet, drap, men der var det ikke noe ledig 

I 2014 ble hun etterforskingsleder for en gruppe som skulle stanse pågående overgrep, hindre nye, identifisere så mange offer og overgripere som mulig. 

De oppdaget at en person hadde 800 kontakter og da kan vi tenke oss hvor omfattende dette arbeidet er.

Operasjon dark room ble startet.

Skape en god arbeidsgruppe, med ulik  kompetanse,  med respekt og takhøyde.

For å takle påkjenningen, kunne de ta fri når de ville og de fikk psykologhjelp.

Hun leste fra boken og det var så sterkt at det var like før jeg måtte gå ut, for tårene strirant.

For at vi skal kunne stoppe overgripere må vi ha kunnskap om hva barna blir utsatt for og vi må tåle å snakke om det

Ungene må tørre å komme til oss og fortelle.

Og vi må tåle å høre historiene og skaffe hjelp, for husk at taushet er overgriperens beste våpen.

 

Forskjellen på en journalist og en sekstiårig kjerring som blogger, er at jeg kryper lite rundt, hihi.

 

Temaet etter lunsj, er True crime produksjon. Dokumentarer på tv som tar for seg virkelige hendelser.

Mothership entertainment, Jarle Holmelid, forteller at de har to produksjoner på gang.

Hva hendte med Dong?

Om en Vietnamesisk jente på vei til å søke lykken og gifter seg i Norge.

Nå ble det ikke noe lykkelig liv og hun forsvinner og man vet ikke hva som har hendt henne.

Den andre er om en 15 årig gutt fra Osterøy.

Han avtaler å møte en gutt på bryggen, men møter en mann, som har utgitt seg for å være en gutt.

Heldigvis blir han ikke lurt, men klarer å få ringt politiet, som får arrestert mannen.

Saken får store internasjonale forgreininger

En telefon fra en ung gutt får store ringvirkninger med etterforsking av overgripere over hele verden.

Det blir først Premiere på Discovery USA, deretter Europa.

True crime er en sjanger som blir mer og mer populært.

 

 

Helge Thime-Iversen er Seksjonssjef i sjøfartsdirektoratet, bergenser men bodd i Haugesund i 20 år.

Offiseren er han tredje krimbok.

Han forteller at han vet sjelden temaer når han starter å skrive en ny bok, men han har en scene som utvikler seg.

Begynner med en scene og tanken bak scenen

Hva skjer hvis…….

Politi kommer på et åsted der de kun finner en finger

Eller som den nyeste, Offiseren.

To barn sitter i en bil på ei ferge og faren er borte og ungene sier at en mann kastet faren over bord

Njål Natland, hovedpersonen er Kripos-etterforsker, Sammensatt person, litt ensom, ble  politietterforsker nesten mot sin vilje.

Det er et tema som opptar Thime-Iversen, nemlig sannhet og virkelighet.

Kan vi være sikker på hva som er sannhet? To vitner kan se samme situasjon, men ha hver sin oppfatning av virkeligheten.

 

Her dukket det opp en linselus, nemlig ektemannen Geir.

 

Agnes Louise Matre,  er som sin mann, Geir Tangen, full tids ungdomsskolelærer.

De gjør mye sammen, sammen Agnes og Geir, deriblant skrive kriminalromaner.

De skriver hver sine bøker, i motsetning til flere andre ektepar, som skriver dem sammen.

Men også Agnes og Geir, planlegger å gi ut en bok sammen

Bengt Alvsaker er hovedpersonen i Matres bøker.

Hun sier han er relasjonsskadet og klønete i omgang med andre mennesker

Liker han ikke helt, ler hun, men han kommer seg.

Matre legger handlingen i bøkene sine til Hardanger, skriver seg inn i gamle minner for hun bodde der som barn.

Hun forteller at hun er ikke så opptatt av blod, men av lik og det startet når moren døde når hun var åtte og hadde mange spørsmål om moren.

Hun liker å skrive  om ting vi snakker lite om og må skrive om det som engasjerer henne. Alltid et tema som er litt tabu.

I den nyeste boken om Bengt, handler det om å vokse opp som homofil i ei lita bygd.

Den nyeste boken oppdrag fra Vigmostad & Bjørke å skrive en kortroman om et av de 10 bud

Til døden heter den og er basert på budet Du skal ikke bryte ekteskapet

Hun presiserer at det ikke  basert på en sann historie.

 

 

Tore Salvesen bringer oss over til virkeligheten igjen.

Jeg må også her fortelle virkeligheten at jeg nå ble så sløv at jeg glemte å ta bilde av han, så jeg måtte låne ett fra Internett.

Han har ansvar for etterforsking av  drap og overgrep.

Allerede i åttende klasse bestemte han seg for å bli politi.

Han presiserer at ordet Lensmannkontor brukes ikke.

Nå heter det Politistasjon

Han begynte i politiet i 1979

Hvorfor begår folk drap og overgrep, er spørsmålet som  opptar han.

Det er viktig å være faktabasert, ikke la seg påvirke av følelser.

Ta et steg tilbake, sjekke fakta, ikke få tunnelsyn

Lovverket er nesten det samme som får 42 år siden forteller han 

Ofte er det vanskelig å prioritere

Hvilken sak må vente? 

Hvordan det føles å ikke få svar? 

Vi gir oss aldri før vi får et svar, sier han 

Kan ikke føle og gruble, men gjøre jobben

Bruker naturen for å avreagere, men prøver å la arbeidet være igjen på politistasjon

Jeg vet at jeg kunne ikke jobbet som etterforsker for jeg føler alt for mye, så takk og lov at vi har mange dyktige etterforskere og takk for at de aldri gir seg.

 

 

Gunnar Stålesen var siste intervjuobjekt og det var fascinerende å høre på, slik det  også har vært med alle de som har blitt fremragende intervjuet av Bent Arild Raknes.

All ære til han for å ha satt sammen dette fabelaktige arrangementet, der vi får møte både fiksjon og virkelighet.

Staalesen fortalt at han var en lesehest fra han var 7~8 år gammel.
Hardyguttene og Frøken Detektiv var spennende.

En dag han var tom for lesestoff spurte han faren om han hadde noe han kunne lese og fikk Hunden fra Baskerville, Sherlock Holmes, etterforskeren.
12~13 år gammel begynte han å skrive kriminalfortellinger og 17 år gammel fant han ut at det var forfatter han ville bli.

Han debuterte 22 år gammel med en roman

Så lanserte Gyldendal en Kriminalroman konkurranse der han kom på andre plass.

Da følte han at han var kommet på riktig plass

Politietterforskerne Dumbo og maskefjes, var de tre første bøkene før Privatdetektiv Varg Veum ble skapt

Kriminalboken er rammen, men bak rammen skal det være en alvorlig historie

Varg Veum navnet var inspirert av varg i Veum, ensom ulv , fredløs, norrøn mytologi.

Han har også skrevet det som blir kalt hundreårstrilogien eller  bergenstrilogien

Et drap 1900 blir løst 1999, trilogi, og selvfølgelig er det Varg Veum som løser saken.

I denne trilogien møter vi Veums forfedre.

15.oktober  lanseres den nyeste boken til Staalesen, det er Varg Veums bursdag.

Staalesen lover oss at Varg Veum skal få leve til han blir veldig gammel.

Takk og lov.

 

Det har vært en inspirerende helg.

Jeg har beskjemmet måtte innrømme at jeg ikke har lest bøkene til Jæger og Staalesen, så jeg må bare starte fra begynnelsen av og lese dem kronologisk. Jeg har også noen bøker av de andre forfatterne jeg må lese, så vi kommer nok ikke til å mangle lesestoff i tiden fremover.

Kjekt har det også vært å møte andre bokelskere.

Tusen takk for fin helg.