Det er rene idyllen her om dagen.

Og det er innmari varmt, noe vi ikke er vant til.

Gubben var hjemme og da blir han presset ut på oppdrag.

Presse er vel ikke rette ordet, for han trer rett inn i trenerrollen.

Og denne dagen fikk han jaggu det mye å gjøre.

Jeg tok nemlig på meg mye mer enn jeg burde.

Helt ærlig og oppriktig og uten å spøke, var jeg redd jeg ikke klarte å komme meg hjem igjen.

Jeg snakket om alle de som drar på turer de ikke mestrer.

Jaggu fikk jeg den i fleisen.

 

Vi startet fra fotballbanen i Isfjorden.

Det stod det var en krevende tur.

Kjære vene, tenkte jeg, 1,1 km. Det er da vel ingenting.

Hvordan kan det være krevende?

Og slik gikk jeg rett i fella jeg hadde kritisert andre for å gå i.

 

 

Det var bratt serru.

Så bratt at jeg skjønte at jeg ikke hadde bein som greide å gå så bratt sti.

Heldigvis hadde jeg gode Mette med.

Hun sa hun hadde gått her før og det var bedre å gå traktorveien.

Det er de svarte og hvite strekene som går i slalom

Vi gikk også feil i starten, for det stod østre del av fotballbanen, men det var vestre del, i følge treneren.

Mette skjønte raskt at det var feil, så vi fikk snudd.

Kartleser/trener/pensjonist/tjener studerer kart.

Hadde det ikke vært for Mette, ville jeg nok vært enda surere og ville nok snudd tidlig.

Og egentlig burde jeg gjort det, for dette ble ekkelt.

Jeg har også kritisert de som går og er negativ underveis og trekker seg selv ned.

Ja det gjorde jeg også, hele veien.

Ja ikke på bildet her, for her er jeg fortsatt optimist.

Men jeg ble faktisk redd for hva som ville skje kroppen min.

Den har jo vært utmattet og da kan den kollapse.

Og når man er redd, blir man lett negativ.

 

Mette fant hjerte til meg og jeg tok bilde.

Men det var ikke det hjertet.

Hun hadde funnet et mye finere ett.

❤️❤️

Jeg sukket og stønnet og tenkte at snart er jeg oppe.
Helt til jeg så på kartet at jeg bare så vidt hadde startet.

Det begynner å bli åpnere og vi ser utover bygda.

Nå snur jeg, sier jeg.

Og jeg fortsetter å gå.

Og det er dette som forundrer meg.

Hvorfor gjør jeg det?

Hvorfor snur jeg ikke?

Jeg går 10-15 skritt, må stoppe og hvile og slik fortsetter det.

Hver en stein det er mulig å sitte på, der hviler jeg.

Og jeg vil ikke mer, men likevel forsetter jeg.

Jeg tenker jeg må snu, men likevel går jeg.

Og de to andre de venter og venter og venter, tålmodig, uten å klage, uten å mase på meg.

 

Her er vi nesten fremme.

 

Nå snur jeg sier jeg, jeg orker ikke mer.

Stakkars gubben, måtte nesten dra meg opp de siste meterne.

Ikke hadde vi med nok drikke heller.

Jeg drakk opp vannet mitt.

Jeg drakk opp gubbens.

Jeg drakk opp Mettes.

Og på vei ned igjen, var jeg så tørst at jeg brekte meg nesten.

Men det verste var likevel frykten for at jeg ikke skulle komme meg ned igjen

Jeg kom opp men jeg greide ikke å glede meg over utsikten.

Det var som om jeg distanserte meg og ikke var tilstede.

Og livredd jeg ikke skulle klare å gå ned igjen.

Vi ser hjem.

Ja her lyver bildet.

Jeg var slett ikke så frisk og opplagt og blid som jeg ser ut.

Og stakkars gubben, jeg hang i arma hans hele veien ned.

Da fikk beina slappe litt mer av, for jeg trengte ikke være redd for å falle.

 

 

Jeg var ikke noe fornøyd med meg selv, heller misfornøyd, for dette skulle jeg absolutt ikke gjort.

Igjen lot jeg viljen styre mer enn kroppen.

 

Der oppe var vi.

Det er ikke så høyt, men for meg var det for høyt.

Jeg kom meg ned ved hjelp av gubbens arm som støttet.

Jeg vet ikke om staver ville hjulpet heller, for jeg ville nok blitt for sliten i armene.

Og jeg er slett ikke stolt eller fornøyd med innsatsen.

For det var rett og slett tåpelig.

Men…. Nå vet jeg litt mer om hvilke turer jeg skal gå fremover.

Ikke så bratte.

Og det virker som om kroppen har tålt det.

Jeg greide å lage middag.

Det var jo også en generaltabbe.

Vi hadde jo ikke med oss mat.

Vi skulle hatt med mat og mer drikke.

Da hadde vi kunne hvilt lenger når vi kom opp.

Jeg spiste ei brødskive klokka 11, vi gikk ca 12.30 og kom ikke hjem før 16.30.

Det ble ikke middag før nærmere 18.30.

Så jeg gjorde alle tabbene jeg hadde klagd over at andre gjorde, litt nedlatende selvfølgelig.

De burde visst bedre.

Ja det burde jeg også.

Tro ikke at du alltid vet bedre enn andre er dagens lærepenge.

Nå er det hviledag her i heimen for meg.

I dag

Tenk hvor enkelt det hadde vært

Hvis alle dager var som denne

 

Solen skinner fra skyfri himmel

 

Humøret er bra og det er kroppen også

Tenk hadde hver dag vært sånn

Når stemmen inni deg roper, ut og gå

Du spør, før frokost?

Kroppen svarer ja, nå, nå med en gang

 

 

Uten å tenke, uten å gruble, du tar joggeskoene på

Du kjører opp i skogen, vet det er for langt å gå

Enda

Du suger inn inntrykkene

Lukten av skogbunnen

Vannet som sildrer og renner

Det er vår

Hvitveisen blomstrer

Yndlingsblomsten, som vekker gode minner fra barndommen

Da du også vandret alene, slik du gjør nå

En annen skog, en annen tid, men også da alene

De samme luktene, du nyter freden, lyden av fuglene

Du kjenner en rastløshet inni deg

Lengselen etter å leve fullt ut

Friheten med å ha en kropp som vil ut og gå

Du nyter

 

For er det vel ikke vakkert?

Her i paradis

Vakrere kan det ikke bli

Like vakkert, sier du, ja det kan det nok, men vakrere, nei

Kanskje for deg, men ikke for meg

Akkurat nå har jeg det så godt

Ikke en eneste bekymring, ikke akkurat nå

Ikke i dette øyeblikket

Bare fred

 

Det er vår

Snøen forlater fjellene

 

Naturen våkner til liv etter vinterdvalen

 

 

Jeg gruet litt til oppoverbakken, den er lang

Vurderte å snu, men nei, ville presse meg litt

Den er lang, bakken, men i dag går alt greit

Tenk hadde alle dager vært som denne

 

 

Der står bilen min

Tålmodig venter den

Hadde alle dager vært som denne, ja da hadde det vært enkelt

Føttene spratt så lett gjennom skogen i dag

Det var nydelig

Belønningen var frokost og ny bok

Nei, egentlig er belønningen turen i seg selv

Å få vandre i skogen, lett til beins

Det var en fantastisk følelse

I dag

Dette har vært en flott påske.

Vi hadde egentlig lite planlagt for vi kom jo ikke hjem fra Gran Canaria før natt til palmesøndag.

Men da ventet Haldengutta på oss og vi hadde koselige dager sammen med barn og barnebarn.

Det har vært en sosial påske med mye besøk.

I dag ville jeg en tur til Horgheim og hilse på “tante”.

Hun er egentlig ikke tante, men var gift med søskenbarnet mitt.

Men Horgheim var mitt andre hjem under oppveksten.

Det er ikke langt fra Isfjorden til Horgheim, ca 2,2 mil.

Det var fint i Isfjorden i dag selv om fjellene gjemte seg.

Flere varmegrader og det går mot vår, noe jeg synes er ufattelig deilig.

 

Der oppe er Trollstigen og skodda ligger langt ned i fjellene.

Trolltindene gjemmer seg også.

Rasteplassen ved Trolltindene.

Kun få km herfra til Horgheim.

 

 

Dette er målet for dagen. Ytre Lyngheim.

Her kommer oldemor til to av mine barnebarn fra.

 

Her er Horgheim. Tidligere skyss-stasjon og gjestgiveri.

Arve, sønn til mitt søskenbarn, fortalte at det var tippoldefaren hans som først bygde her.

Men det ble brann og alt brente ned og et menneske mistet livet.

Men Anders som han het, startet på igjen, med to tomme hender, og bygde opp igjen på nytt.

Først et rektangulært bygg og etterhvert gjennom generasjonene, ble det bygd på arker.

Han har renovert det verneverdige huset og bor der selv.

På gårdstunet her landet Tom Cruise med helipopteret sitt når han var her på filminnspilling.

Han og Arve hadde en lang prat, da de har helikopter som felles interesse.

 

 

Men først får vi kaffe og godsaker på Horgheim.

Og vi har så mye å prate om at timene flyr og det er vanskelig å komme seg avgårde.

Arve forteller også en morsom historie, særlig for meg som driver med det spirituelle.

Det var hjortejakt og en hjort ble skadeskutt. De måtte prøve å finne han for å avlive den. Mitt søskenbarn ringte en klarsynt for å spørre om hun kunne se hvor hjorten var. Jo da, hun forklarte og de forstod hvor den måtte være. Men hun sa at dere kan finne den, men dere får ikke tak i den.

Min tante, min mor og en nabo gikk manngard mot dit den klarsynte hadde sagt den skulle være.

Min tante så hjorten, nedi i ei dump, akkurat som den klarsynte hadde sagt.

Den lå der helt urørlig og stiv i blikket.

Hun tilkalte de to andre.

Men plutselig skvatt hjorten opp og vips var den forsvunnet og der var ikke noe blodspor etter den.

Olga Tandstad het den synske. Mitt søskenbarn ringte henne flere ganger når dyr ble borte.

 

En annen gang var det en okse.

De fant den ikke når Tandstad forklarte, men de fant den i elva flere måneder etterpå og beskrivelsene de hadde fått, var helt korrekt. De hadde bare ikke forstått det, for Tandstad så en rar bygning, som om noe hadde falt sammen, hun klarte ikke å si hvilken bygning det dreide seg om. Hun sa hun hadde ikke sett noe lignende før og kunne ikke si hva der var.  Noe som ikke var rart for det var en teine, som blir brukt i elven,  til å fange laks i.

Det er her i området fjellpartiet Mannen er. Heldigvis har det nå rast så mye at det ikke er fare lenger. Horgheim var invadert av journalister den tiden.

 

Vi rusler over brua over Rauma elv.

Det er ikke helt vår end. Gubben foreslo jeg kunne seile nedover elva på det isflaket.

Vel, skal tro om han hadde prøvd å redde meg eller om han ville pustet lettet ut?

Han hadde nok en baktanke, tenker jeg.

Det var her Tom Cruise kom seilende i fallskjerm og landet på toget.

 

Morsomt.

Så tusler vi nedover.

Jeg elsker slike skogsveier.

Jeg skal tilbake hit når det blir grønt.

 

Det er nesten så du kan se tusser og troll stikke hodene sine frem.

 

Da er vi ved målet.

Her har altså oldemor til mine to yngste barnebarn bodd.

Koselig at de har sine aner fra samme bygd som meg.

Ja, ikke at det betyr så mye, men koselig likevel.

Er ikke noe piknikktur denne gang.

Vi skal en annen gang fortsette forbi dette huset og gå lenger ned.

Da kommer vi til der vi hadde hytte.

Tenk når alle disse kampesteinene kom rasende ned.

Når isen trekte seg tilbake og skapte dalene.

 

Når vi var på Horgheim snakket vi om alle de fine turene gubben og jeg kan gå, oppover dalen her.

Da blir det litt å gå i mitt barndomsrike.

Det er jo fint. Og det er nydelig hele veien oppover Raumadalen så det er mange turer vi kan gå, korte og lengre.

 

Der fremme ser vi Horgheim.

 

Du verden hvor mye tid jeg tilbrakte her når jeg var barn.

Trygge, gode minner.

 

 

Vakkert.

3000 skritt sa treneren, 30 minutts spasertur.

Det er fint for en som har hatt en sliten kropp.

Nå må jeg passe på så det ikke blir sånn at jeg presser meg, men tar det rolig når det passer sånn.

Takknemlig for gode dager.

I dag

 

Solen er tilbake, ihvertfall for noen dager.

Vi må nyte den så godt vi kan.

Jeg har fått i oppdrag av fysioterapeuten å begynne å bevege meg mer.

Kroppen er egentlig ganske så bra nå.

Den seige, tunge sirupen i muskulaturen, som jeg hadde for noen år siden, er borte.

Jeg har ikke en eneste unnskyldning for ikke å gå.

Likevel prøver jeg desperat å finne på noen.

Og jeg forstår ikke hvorfor.

Før likte jeg jo veldig godt ut og gå.

Og jeg liker å gå når jeg er på ferie.

Jeg vet ikke hva som går av meg.

Men i ettermiddag truet jeg meg avsted.

 

Det er bare noen hundre meter til butikken.

 

 

Oppe på en balkong, ser jeg et par bein stikke frem.

Jeg ringer til “beina” og spør om hun ikke gjør noe?

Bare sitter der?

Skal du være med på kafé, spør jeg.

Det er dette som er så fint med små samfunn.

Vi møter kjente.

 

 

Grisene er ute og koser seg i finværet.

 

Blå, blå himmel.

 

Jeg går på kafé og bestiller meg mat og kaffe.

Varm sandwich med skinke, tomat og pesto.

“beina” kommer også og vi får oss en koselig prat.

Vi går innom butikken, som var det egentlige ærendet mitt.

Da påpeker støttekontakten min at jeg har jakka på vrangen.

Ja, det er ikke første gangen.

 

Jeg kikker litt i kokebøkene mine om asiatisk mat, men finner det best i å vente litt.

Ei venninne kom nemlig innom med potetball.

Nok til både i dag og i morgen og lørdag skal vi på grilling hos venner.

Så har jeg rotgrønnsaker jeg må bruke opp.

Og deretter skal jeg koke kyllingsuppe.

Det asiatiske må derfor vente litt.

Jeg må bli flinkere til å meditere igjen, for også det har jeg sluntret unna.

Kanskje er det derfor jeg har mer uro i kroppen.

Det er så mye man skal være flink til hele tiden, og jeg føler innimellom at jeg er bare lat.

 

 

Jeg har skrevet omtale av Hundedager.

Meget bra bok. Nå må jeg publisere den.

I formiddag leste jeg ut De bergtatte.

Det er en av de beste, om ikke den beste, jeg har lest i år.

Og det kommer visst en ny i høst.

Når jeg har spist middag skal jeg begynne på bok 2, i serien til Max Seeck.

Det går i krim denne måneden.

Da har det blitt en bra dag.

I dag

 

 

 

Jeg har lært at den eneste som kan ta ansvar for meg og min kropp, er meg.

Når jeg noen ganger ikke vet hvor mye jeg tåler, kan jeg ikke skylde på andre, hvis strikken ryker.

I går spurte vi om å få komme besøk til sønnen og familien.

De skulle på tur til Herjevatnet og grille pølser og vi kunne få være med.

Hvis vi ikke ville bli med, kunne de stikke innom oss etterpå.

Vi blir med, sa jeg.

Herjevatnet, det går nok fint.

 

Så ringer de.

De har handlet og er på vei, men har kommer frem til et annet turvalg.

Er det noe vi ikke mangler her i kommunen, så er det turvalg.

Det er to km sa min sønn, til Herjevatnet, en vei.

Jeg hadde i utgangspunktet sagt at blir jeg sliten, snur jeg bare og venter i bilen.

Jeg er nemlig usedvanlig god på å vente, rene verdensmesteren.

 

 

Vi kan dra til Kolmanneset sa han, det er jo litt tullete at du skal sitte i bilen mens vi griller og koser oss.

 

 

Hadde jeg vært i rette humøret, ville jeg sagt, nei da, ikke noe problem, går så fint.

Men vet du, det skjedde noe rart.

Jeg sa nemlig, ja det hadde vært fint. Superdupert.

63 år og fremdeles kan jeg ha fornuftige øyeblikk.

 

 

Og så inderlig deilig det var å komme inn i skogen der.

Toppen et par hundre meter å gå.

 

Kolmanneset er et område alle kan bruke.

Mange drar dit og fisker.

 

 

Gubben og jeg har vår, sære, interne humor.

Det var nemlig to store hauger med stein der.

De kunne ikke vi huske å ha sett der før, skyld på alderen.

Sikkert en viking, haha, sier vi.

 

Så ser vi at det faktisk er graver fra jernalderen.

 

 

Vi trodde vel egentlig at de hadde ryddet jordet for stein, hihi

Det er egentlig litt ekkelt for vi har vært her utallige ganger og ingen av oss husker de steinhaugene.

De har kanskje vært nedgrodd, for det har gått geiter i området og ryddet opp.

Vi må bare finne en unnskyldning vi kan leve med, for gammel og glemsk, nei det er vi ikke.

 

Et par fine timer hadde vi,

Rene luksusen å få servert både mat og drikke.

 

Lillemor koste seg hun også.

Vi var ikke helt enig om at jord og gress var den beste næringen.

Hun syntes det så utrolig spennende ut hun.

Regnet holdt seg unna.

Og jeg sukket  fornøyd og lykkelig når jeg trasket opp bakken igjen.

To km hadde blitt litt for langt denne dagen.

Men når vi var i Danmark gikk jeg langt, så en annen dag, da kan vi dra dit.

Måtte vi få en fin høst, men mye sol og fine dager.

Det ønsker jeg meg.

I dag

 

 

Jeg var litt molefonken i går når jeg stod opp.

Mange tanker som spriker i alle retninger

Egentlig er jeg det de fleste morgener.

Jeg spretter ikke akkurat opp og roper hurra.

Jeg må ha tid å våkne.

I dag våknet jeg 07.30, noe jeg i hodet synes er for tidlig.

Jeg sovnet igjen en time og visste med en gang at jeg burde stått opp halv åtte, ikke halv ni.

Det er så inngrodd i hjernen at jeg må ha mye søvn, men jeg må ikke det lenger.

Det tar tid å omstille seg.

Jeg prøver på igjen i morgen.

Jeg var faktisk utrolig flink i går.

Det startet med at jeg truet meg til å sette på en vaskemaskin.

Ja, vet at det sikkert høres teit ut, men det å ha gjort en liten ting, setter i gang prosesser.

 

Så ble jeg sittende og sture litt igjen.

Jeg var litt streng og sa at nå går du på loftet og skrur på pc-en.

Du vet du har et par hundre Mail, hvor du skal blokkere avsender.

Fy fillern, hvor mye dritt som kommer.

Og kjeftingen hjalp, for jeg kom meg på loftet og jeg blokkerte alle sammen.

Da steg humøret litt også.

 

 

Når jeg så satte meg igjen, følte jeg meg litt mer energisk.

Tankene om en tur i skogen kom svevende.

Først lot jeg de sveve forbi, slik jeg bruker å gjøre.

Ja det kan jeg gjøre, men ikke i dag liksom.

 

Etter å ha tenkt litt, bestemte jeg meg. Nå gjør jeg det.

Og når jeg først er i farta, kjører jeg til Åndalsnes og kjøper take away.

Jeg bør jo også kjøre litt mer bil, før jeg blir helt parkert.

 

Opp i skogen og fin tur.

Jeg ble ikke sliten heller, merkelige greier.

På kvelden vurderte jeg til og med en gondoltur på Eggen.

Jeg angret faktisk på at jeg ikke gjorde det.

Men det er så lett å overdrive aktiviteten, når man kjennes fin ut.

 

Men jeg bestilte Too good to go pakke fra Sødahlhuset, til i dag, hentes mellom 19 og 20.

Too good to go, er en app. Der kan butikker og restauranter legge ut en forundringspakke med ting de ikke har solgt og som må kastes.
Du kan da reservere en slik pakke for noen kroner, jeg betalte kr 40,-

Da må jeg ut i kveld for å hente den.

Jeg skal fortelle dere i kveld hva som er i pakken.

Akkurat nå sitter jeg nemlig akkurat like daff som i går.

Men nå vet jeg at det er noe jeg skal i løpet av dagen.

Kanskje finner jeg også på noe annet.

Jeg prøver å legge litt planer i hodet, for hvis man ikke tenker tanken, blir det ihvertfall ikke.

Jeg har en bok jeg skal lese ut.

Kanskje skal jeg høre om de har en ekstra grønnsakkasse til i morgen.

Da må jeg også ut for å hente den.

Og jeg får vridd hjernen litt om hva jeg skal lage.

Nå er jeg alene og da blir nemlig matlagingen lettere å lure seg unna.

Det er ikke bra for kroppen hvis jeg begynner å ty til kun lettvinte løsninger.

 

 

Her er nemlig belønningen fir turen i går.

Honningmarinert biff fra kinarestauranten.

Jeg er jo vant til bare 3 dager alene, nå blir det 5 ei uke, 4 neste.

Jeg har stor forståelse for de som er alene og sier de synes det er tungt å lage mat, kun til seg selv.

Det er nok lettere da å ty til enkle løsninger.

Så jeg må prøve å ikke gå altfor ofte i lettvintfella.

Jeg må bake brød og knekkebrød denne uka, for det er straks tomt.

Nå er jeg klar for frokost.

Tredje dagen nå med bedre temperaturer.

Får jeg sitte ute, er det enklere å skape en god dag.

Det klarer jeg nok å få til.

I dag

 

 

 

 

Kjære vene, jeg trodde treneren hadde ferie, hvor feil kan man ta.

Vi har jo vært på treningstur i landene rundt Middelhavet.

 

Jeg er blitt dratt med gjennom lange korridorer.

 

Jeg har tråkket opp trapper til høye fjell i 35 varmegrader

 

 

Så lander vi hjemme og jeg nyter å slappe av.

Sitte på balkongen og lese, i juli, 13 varmegrader og varmepleddet på fullt.

Rolige kvelder foran tv-en.

Men hva skjer?

Jo, treneren har jo ikke tatt fri.

Han er fortsatt på jobb.

 

 

Han holder på med flytting av stein og mosefjerning og Gud bedre.

Jeg klarer å være noenlunde usynlig, her på balkongen.

Jeg sier minst mulig, så han ikke skal se meg.

Kanskje en fordel med et pledd å gjemme seg under.

Jeg titter frem når jeg må sette noe mat på bordet.

Men så blir jeg gjennomskuet.

 

 

Klokka 7 i går kveld, da kom han, nydusjet og striglet og lurte på hva vi skulle finne på.

Finne på?

Jeg skal lese ut boken min.

 

 

Nei, da skulle han på besøk. Å ja, hvor? Nei, passet ikke.

Jeg puster litt lettere og leser litt videre.

 

 

Vel, der sitter han midt i synsfeltet mitt og glor ut i lufta.

Ser på gondolen som går opp og ned.

Da skjønner til og med jeg, at her blir det ikke fred å få.

 

 

Skal vi ta en tur på fjellet da?

Tja, det kan vi jo.

 

 

Og helt uten at jeg greier å stoppe det, faller det ut av munnen min, eller skal vi gå en tur rundt skytebana.

Ja. Der spretter han opp. Er du klar?

Sukk

 

 

Det er slett ikke så enkelt å slippe unna den treneren.

Jeg får vel bare være glad han er der.

I dag

 

 

 

Vi var egentlig litt betuttet både Tutta og jeg i dag.

Når man heter Tutta er det vel lov å være betuttet.

Jeg derimot må ta meg selv i nakken.

Tutta er ikke så begeistret for været hun heller, det er ikke bare jeg.

8 grader i slutten av mai og mye regn på vei.

 

 

Tutta lusker seg etterhvert ut.

Hun lurer på om jeg kommer.

Jeg skal ut og gå meg en liten tur på butikken før regnet kommer, men sitte ute, nei, det gjør jeg ikke.

Jeg tenker litt på hva jeg skal skrive om.

Det er over 40 dager til neste tur og de dagene skal jeg stort sett være her.

Hodet sier, slutt å tull, noe daler det ned i deg hver dag, du kan bruke noen ord på.

Noen dager er det ok at det er litt kjedelig også.

 

Men en liten tur på butikken, ble det.

Jeg skulle ha Noriark til sushien jeg skal lage i kveld, men det visste de ikke hva var.

Det må gubben kjøpe.

Han er jo ute og flyr som vanlig, akkurat nå hos sønnen der det skal bli soverom til storgutten vår.

 

Noen tar livet med ro. De er ikke opptatt av myke madrasser og rene sengeklær de der.

 

 

Kroppen sier at den vil ha mer smoothie.

Jeg spør den, vil du ha smoothie eller juice.

Den svarer da at den vil ha en runde til med smoothie, særlig blåbær.

Jeg har spist lite blåbær i det siste.

Fillern nå glemte jeg å kjøpe paprika og cherrytomater.

Jeg skal fermentere en ny runde for det er tomt.

Dette er en god blender.

Herlig å se alle godsakene.

 

Så slik blir dagen.

Inne på leserommet.

Omtale av Börjlind i dag.

Lese ut Arne Dahl, Isløsning.

Begynne på nyeste Samuel Bjørk, Ulven.

 

 

Og så stabler jeg ferdig junibøkene, stabel nesten klar, spør som det kommer noen av de jeg venter på, på mandag.

Litt småhemmelig enda.

Junibøkene er stille av seg, men julibøkene holder et lurveleven uten like.

 

Juli er under planlegging.

Der fyker de inn og ut av stabelen med stor ståhei.

De vet at det kan komme nye og skyve dem ut så de ikke får være med på cruise, derfor kjemper de om plassen.

Noen må også finne seg i å bli lest før jeg drar eller etter at vi kommer hjem.

Slik er det her i huset.

De gærne har det godt.

I dag

Løvetanna har kommet bare så det er sagt

 

Nå når kroppen har en litt bedre periode, må den brukes litt mer.

Noe bruker jeg den på matlaging.

Det krever nemlig energi og stå på kjøkkenet og prøve ut nye retter.

Men jeg må også prøve å gå litt tur.

 

 

 

I dag gikk jeg derfor på butikken en tur, ikke så mange meter, men er nå likevel bevegelse.

Se på de nydelig trærne. De er som skulpturer, nydelige kunstverk.

Innimellom tenker jeg at folk må da synes jeg er rar, som dokumenterer alt jeg gjør.

Men bare fint de har noe å fundere på.

Jeg må ha noe å fylle dagen med og da er skrivingen viktig for meg.

At den er uten betydning for noen, ja det bryr jeg meg ikke om.

 

 

 

 

På veien dit, møtte jeg to store griser.

Ja, bokstavelig talt altså.

De gikk der og grov og gryntet.

Koselig å se dyrene ute.

 

Når jeg hadde handlet, snudde jeg for å gå hjem.

Men så er det dette hodet mitt da og stemmen som jabber i vei.

Kanskje du skulle gått på kafeen en tur.

Nei, gå på kafé alene, her hjemme, nei det har jeg aldri gjort før.

Det kan jo være noen der du kjenner vet du.

Ja, jeg kan jo gå igjen hvis jeg ikke finner noen.

Da blir det noen skritt ekstra, ihvertfall 50 meter, tjohei.

 

Vel. Jeg snur og går til kafeen og går inn.

Og da blir jeg litt rådvill, for ja det er bekjente der, men ingen jeg kan sette meg ned sammen med.

Og kafeen er liten, så det ser litt dumt ut at jeg bare går også, så da går jeg bort til disken.

Og da blir det enda dummere å gå igjen, så jeg kjøper meg kaffe.

Var vel ikke det en fin lysestake?

 

 

Det er et bord ved vinduet hvor det er ok å sitte og se ut på Isfjordsfjella.

Så der sitter jeg på kafé alene og glor.

Tenker på at så mange vil bo her i Isfjorden nå at husprisene nesten er doblet på få år.

Heldigvis har vi telefon i dag vi kan fikle med.

Merkelige greier.

Jeg har jo vært alene på kafé før, men aldri her hjemme.

Da tenkte jeg at gratulerer, nå har du gjort noe du ikke har gjort før.

Det er innmari sunt.

Og du som trodde du skulle treffe noen, ja det gjorde du heller ikke.

Jeg drakk kaffen og tuslet meg hjem.

Egentlig med en mestringsfølelse, en følelse av ikke å la seg stoppe.

 

 

Den siste uken har kroppen også minnet meg på at det er over et år siden jeg har lagd smoothie.

Blåbær er veldig bra for insulinet nemlig.

Jeg kjøpte derfor gresk youghurt på butikken.

Jeg var litt sliten når jeg kom hjem, men nå ble jeg dyttet i gang.

Bær hadde ligget så lenge i fryseren at de var nesten blitt harde klumper,  så jaggu på tide.

Blåbær, bringebær, banan, mango, 2 mandariner, 1 sitron, 1 rødbete, litt bladpersille, youghurt, i blenderen.

Blenderen ble nesten forundret over hvor lyst det ble, når den endelig fikk komme frem fra skapet igjen.

Jeg hadde i en ts rå eplesidereddik i glasset før jeg tømte i smoothie.

Kroppen sier at det er bra for magen og jeg hører jo etter jeg.

Hørte ikke etter når jeg kjøpe en stor boks Jacobs trøfler med kakao, på butikken, så hysj, hysj.

 

 

Nå har jeg snart brukt opp hele lesedagen,  uten å ha lest.

Jeg må nok derfor velge å begynne på den boken til høyre, med færrest sider.

Jeg har en bokblogg jeg skal skrive også, Sofia Lundbergs nyeste, Som en fjær i vinden.

Heldigvis er jeg ferdig med månedens “hva skal jeg lese”.

Og så var det testing av airfryer igjen senere.

Travelt ja

Nå kom det inn bestilling på lunsj klokka 16, så da måtte jeg i tenkeboksen og der faderlig fort.

Noe lite sa de, ja vel, sier jeg

 

 

Jeg sa i går at jeg hadde tatt opp mer kylling og svinekjøtt enn jeg egentlig hadde bruk for, til oss to.

Men de frosne varene er jo umulig å skille så jeg tok de opp til tining.

Vel, da kan jeg jo bruke kylling og lage litt kyllingsalat med pasta.

Og så blir jeg hvitt noen poser med gammelt brød fra fryseren.

 

Tapenaden smører jeg på brødet og har litt olje i glasset og rister det så jeg får ut alt og har det i dressingen sammen med oljen fra fetaosten.

 

Jaha, da har vi kommet så langt på dag at jeg må innse at å lese en hel bok, det blir det ikke tid til.

Jeg skal jo forberede middag også og får lunsjbesøk.

Jeg tror derfor de to bøkene må begge flytte til junistabelen, som også snart er breddfull.

Så får jeg heller lure meg til å begynne på første boken for mai.

I dag

 

Men enkelte har ligget her helt uanfektet hele dagen

Dere er kanskje lei av Romsdalsgondolen og bildene derfra?

Det tar jeg ikke så tungt.

Jeg bruker årskortet mitt til å lokke meg ut.

Det føles mye friere oppe på fjellet enn på en kafé nede i sentrum.

Derfor søker jeg dit.

 

Og for et vær vi fikk.

Det er kaldt om natta men det gjør ikke så mye når vi har knallblå himmel hver dag.

Solen varmer.

 

Kanellsnurren i dag var så fersk at den nesten var lunken.

I dag var dagen for å gå litt lenger.
Vi gikk opp trappen og opp på Ottarbu.

Der har jeg ikke vært før.

 

Se hvor mye folk.

Det var kø når gondolen åpnet klokka 12.

Den skulle gå hver halvtime men den gikk i ett, for det kom så masse folk.

Allerede var det vanskelig å få parkert i sentrum.

Og det ble snakket på mange språk.

Skal tro hvordan det blir i sommer, huttetu.

 

Isfjorden

 

Der bor jeg.

Det var helt stille på sjøen.

 

Vakkert ja.

Fornøyd med dagens trimtur jeg.