Den kom ikke i dag heller

Gråvær i dag, fjellene gjemmer seg.

Den kom ikke i dag heller.

Jeg venter på denne mestringsfølelsen.

Den som brer seg i kroppen, som en bølge av velvære, når jeg har fått noe bra gjort.

Frykten for nederlaget.

Det kan være fordi jeg nok beskytter meg selv mot nederlaget, kanskje.

At jeg sloss litt med han som sitter på skulderen og gneldrer.

Bare vent, roper han, du greier det ikke denne gangen heller.

Noen dager nå, så gir du deg.

Men det er ok for meg.

Jeg skal ikke presse for hardt denne gangen, så å holde tilbake er helt ok.

Ikke gjøre noen stor sak av det.

Haha, hvem er det jeg prøver å lure, ropes det.

Du har allerede begynt å telle turer.

Ja, jeg har det.

Jeg er blitt inspirert av Eva som har bloggen Evas Window

https://evaswindow.blogg.no/

Hun har også store utfordringer med helsa, mye mer enn meg, men likevel går hun små og større turer.

Hun hadde en periode der hun var friskere og tellet turer, så det vil jeg la meg inspirere av.

Så utfordringen er å telle, uten å presse.

Enkelt nei, men vi har et helt år foran oss.

Målet kan jo være 10 før påske.

 

 

I går sa kroppen nei, ingen tur.

Jeg følger magefølelsen i alt jeg gjør.

Hva jeg skal blogge, når skal det publiseres, hva skal jeg gjøre i dag, mennesker dukker opp i hodet mitt som jeg skal sende melding, og så videre.

Hvis det er noe jeg tenker å gjøre, men glemmer det, ja da tenker jeg at det skulle ikke gjøres akkurat da.

 

I dag følte jeg at jeg skulle ut og gå.

Jeg kledde på meg og var på vei ut når jeg oppdaget at telefonen var utladet.

Jeg måtte derfor vente.

Da sa jeg til meg selv at mens jeg venter nå, blir været litt bedre.

 

Det er ikke alt den berømmelige treneren vet.

Treneren er av og til noen hestehoder lenger fremme enn meg

Ja nå har jeg sendt han tilbake til hans andre jobb, så jeg får litt fred.

Bare tull, ville hatt han hjemme.

Når vi gikk tur lørdag, stoppet jeg for å ta bilder.

Må jo dokumentere sier jeg, må blogge, for å motivere meg til å gå.

Det må vel være nok motivasjon at du gjør det for din egen del, svarer han.

Nei, det er ikke det.

Å kunne bruke det som inspirasjon i bloggen, er en ekstra motivasjonsfaktor.

Bare meg er ikke nok.

Jeg må ha mer og kan jeg også inspirere andre, slik Eva har inspirert meg, ja da hjelper det på motivasjon.

 

 

En annen motivasjonsfaktor er bokpakker.

Jeg fikk gavekort på Bookies.com og bestilte før helga noen av de bøkene jeg mangler.

Når man er bokidiot, er det bestandig hull i samlinger, bøker som mangler.

Også en slags idiot

Været er begredelig, grått, regn, vind, men ikke så kaldt.

Og selvfølgelig legger alt seg til rette for meg, med godt strødde veier.

Magefølelsen sa at jeg skulle ta den største posen, selv om hjernen sa at den mindre, var stor nok.

Kjempestor pakke, men bare halvfull med pocket, så ikke for tung.

Hadde jeg tatt den mindre, ville jeg ikke fått plass.

 

 

Så da er tur to unnagjort.

På vei hjem.

Jeg bor 100 meter bortenfor de hvite husene der fremme.

Det er ikke langt å gå, ca 1 km t/r, men langt nok for meg.

I dag

 

 

Nå har jeg hele serien, 7 bøker av Kurt Aust.

Endelig har jeg Mormor danset i regnet, i papir, ikke e-bok, så nå skal den bli lest.

Joyce Carol Oates har jeg nå alle av.

Agnes Matre, der mangler jeg en, nemlig Kledd naken.

Når skal de leses, sukk, aner ikke.

Mormor kanskje i februar, norske forfattere.

Bok 1 i Aust-serien, muligens i mars, tema bøker i serie, men den stabelen er allerede på 20 bøker og mange av de er tykke, så noen må ut.
Heldigvis er det ikke av de mest kranglevorne. De er fredelige disse.

 

Frykten for nederlaget.

 

Frykten for nederlaget.

Er du klar over hvor mye det påvirker deg?

Det gikk opp for meg i dag.

 

 

Plutselig tenkte jeg at i dag skal jeg gå en liten tur.

Ja nå skrev jeg gå en tur men endret til en liten tur.

Hvorfor?

Jo fordi jeg får panikk.

Panikk over å si noe som jeg kanskje ikke mestrer.

Hva med nederlaget hvis jeg ikke får det til.

Hva hvis jeg nå sier det og så går det på rævva.

Ja slik som tusen ganger før.

 

 

Hvor ofte har jeg ikke tenkt

Hvor ofte har jeg ikke prøvd

Og så har det feilet

Igjen og igjen

Ja ikke at det bestandig er min feil

Jeg vil og prøver men så prøver jeg gjerne for hardt

Ja for når man så gjerne vil vise at man duger, da er det lett å  presse for hardt

 

 

For man vil mestre

Man vil ikke kjenne på nederlaget ved å måtte gi seg

 

 

Ja, så jeg tenkte jeg ville prøve å gå en liten tur.

Skal vi gå en tur sier jeg til treneren.

Ja, han skulle bare måke litt snø.

Jeg tenker på det å ha på alle uteklærne, sier jeg.

Det er fort gjort, svarer han.

Nei, det er det ikke, roper det inni meg.

Det er et stort steg og slitsomt.

Vintersko som skal knytes, tykk jakke og lue.

Kanskje fnyser du og tenker at nå overdriver hun innmari.

Hvis du tenker det, da har du ikke vært der

 

 

Ja for er man i kjelleren der det er tomt energimessig

Ja da er det å kle på seg tungt arbeid

Ikke bare fysisk men også psykist

Når tanken på fiasko henger over skulderen og påvirker deg

Når det sitter en på skulderen din og roper

Greier du dette da

Greier du dette da

Du vet vel hvor mange ganger det har gått på rævva før

Ja du kjenner tårene i øyekroken

Hvis du tror det handler bare om å dra på seg ei jakke, ja da tror du feil

Det er et ras av følelser som rir kroppen

Greier du dette da

Kanskje må du gi opp igjen

Blir det enda et nederlag

 

 

Men jeg manner meg opp.

Jeg drar frem viljestyrken min.

I dag er jeg villig til å prøve.

Jeg vet at det er ikke lett.

Ikke bare i dag, men i morgen og neste dag og i dagene fremover.

Når skal jeg presse?

Å jeg er så lei av å presse meg.

 

 

 

Drita lei av å måtte tyne meg selv til noe andre synes er svada og ingenting

Og redselen for å måtte gi opp

Gi opp det andre synes er ingenting

For meg er det fjell som skal forseres

Store fjell

Og tenk deg selv når du har slitt deg opp på fjelltoppen

Så ser du deg rundt og når du tror du er oppe, går det fortsatt oppover

Du kommer aldri frem

Hver gang du kommer opp, dukker en ny fjelltopp opp

Du må presse og presse og presse

Dag ut og dag inn, år ut og år inn

 

Er det rart at man er redd for å ta på klærne?

Men ja, jeg skal det i dag.

Kroppen sier ja til det.

Selv om den er redd og jeg gruer meg.

Hva som skjer i morgen, det orker jeg ikke ta stilling til i dag.

 

 

Men det sitter en på skulderen min og roper

Han roper og ler

Han vet at ofte vinner han over meg

Og jeg vet at det har ingen hensikt å si at jeg gir meg ikke, jeg skal vinne

For ofte taper jeg og han får rett

Men det rare er at når han får rett, da ler han ikke likevel

Ja han roper og skriker men når nederlaget er der, blir han bare tyngre og han gråter

Og jeg vet at jeg må takle han

Alt jeg har er håpet om at han skal krympe

I dag

 

Hjemme

ps.

Dette ble skrevet før jeg gikk.

Vi gikk tur, ca 10 km (-0)

Tror du mestringsfølelsen ble større.

Nei

Det som ble større er frykten for nederlaget.

Nå ble fallhøyden enda større.

Ved å mestre en gang, vil man jo føle enda mer nederlag hvis det blir bare en gang.

Nå må jeg bruke tankene på å nullstille meg.

Jeg tenkte en liten tanke på å telle turer, men det er en farlig tanke.

Hva hvis det blir bare 1?

Hvordan skal en da snu det til noe bra?

 

Alt jeg sitter igjen med er håpet

Håpet er alltid der

La det vokse og bli manifesterende for mine ønsker