Familien og venner er det som betyr aller mest og i går var venneflokken samlet igjen.
Jeg glemte å ta bildet av bordet og nå er det kun rester og visne blomster igjen.
Blomstene stjal jeg fra naboen.
Gode naboer har jeg nemlig også.
Vi starter på restespising.
Gjestene spiste altfor lite etter mitt syn.
Eller kan det være at jeg lagde for mye mat?
Det hadde holdt med ei pakke fisk, ikke to, og det samme med kyllingen.
Skal tro om jeg husker det til neste gang.
Neppe.
Kyllingvinger og grillspyd av kylling.
Sønnen sørget for at jeg hadde navnelapper, men når man har gammelt folk tilstede, som ser dårlig og i tillegg har glemt brillene hjemme, ja da er det til ingen nytte. 😂🤣
Potetene ble ingen suksess. Jeg smakte ikke på dem, men jeg brukte mandelpoteter og krydret dem nok litt for tidlig så vannet ble trukket ut, så de så ikke så appetittlig ut.
I tillegg lager jeg jo alltid maten for tidlig for jeg blir for stresset hvis jeg skal lage den ferdig etter at gjestene har kommet.
Men når jeg varmer rester, skal de få en omgang i airfryeren, da blir de nok god.
Kjøttbollene fikk også litt for lang tid i ovnen og ble mer kokt enn stekt, siden jeg hadde så mye tomat på.
varm mat avdelingen som ikke har så veldig varm mat, for vi må ha sprudlende først.
Men jeg synes ikke det gjorde så mye.
Egentlig burde jeg ikke laget hverken Cherrytomatsalsa eller kikertersalat, for vi hadde nok tilbehør.
Gjestene hadde med seg kremet mais, broccolisalat, salat, focaccia og nyyyyyyydelug dessert.
Men så er det det at jeg liker å prøve nye ting og det var enkle ting å lage.
Altfor mye ost ble det jo.
Og erter og fetaostsalaten burde vært bare halvparten.
Husk det til neste gang, frue.
Nydelige salater fra gjestene.
Scampipakke, rekecoctail, vårrull, toast og en kjøttbolle, med tilbehør og jeg ble mett.
Glemte Ertesalat også, ser jeg.
Dessuten når man har lagd mye mat og blir stresset, vet man nesten ikke hva man spiser.
Brandade fra Klippfiskboka var veldig godt, her fra lunsjen i går.
Kjempeenkelt å lage.
Klippfisk kokes og røres i olje til en slags grøt.
Så sper man med mer olje, melk og fløte.
Jeg hadde i litt sitronsaft.
Har man rester av klippfisk er dette en fin måte å bruke den på.
Gjestene ser alvorlig ut, men de var ikke det.
Og kvelden forsvant altfor fort.
Vi koste oss.
Mens jeg drakk morgenkaffen, slo det meg at i dag må jeg ut og gå.
Tror gubben ble ganske så forundret når jeg lurte på om han var kjørbar og kunne kjøre opp på skytterbanen.
Og han kunne kjøre.
Vi avsluttet festen ved midnatt og drakk bare litt øl og vin.
Heidi, venninne, kom og hentet bilen sin og jeg viste frem at jeg hadde funnet frem joggeskoene mine.
Jeg har to par og disse er de gamleste, sikkert 15 år gamle.
De er utslitte sa hun, glatt under.
Da slår min bedre halvdel til selvfølgelig og påstår at de nok er blitt glatte av å bli skubbet frem og tilbake i skoskapet.
Frekk er han. Jeg skulle dasket til han i hodet med skoa så han riktig kunne kjenne hvor harde de er blitt.
Men disse blir kastet.
Jeg har ett par til, de er av nyere dato, sikkert bare 10 år gamle.
Kjøp nye, sa hun.
Tja, sa jeg, jeg er blitt litt gjerrig serru, så jeg venter litt til.
Sparer til ferie jeg.
Men opp i skogen bars det.
Stille og fint og fuglene kvitrer.
Snøen smelter og renner ut i sjøen.
Noen er ute og trimmer mens andre rusler behagelig med hendene i lomma.
Det er forskjell på folk.
Og sender snap
Jeg er så glad i skogsbunnen, det er noe koselig med det.
Jeg tror det minner meg om når jeg var oppe i skogen som barn.
Å hvor jeg elsker lyset og fargene.
Dette er beste tiden for meg og kroppen min.
Koselig pyntet til 17.mai
Åndalsnes i det fjerne.
Kjerringa begynner å kjenne låra skjelver og kommanderer gubben opp for å hente bilen.
Men hun kom seg opp.
Da er kyllingen og vingene i fryseren. Rekecoctail oppspist. Nydelig. Toast med røkelaks til forrett, scampi til hovedrett og pannacotta til middag. Fisk i morgen med potetsalat og så,skal jeg surre salaten din med en anelse sursøt saus. Tirsdag blir det kjøtt/kjøttboller med stekte poteter og diverse tilbehør
Nå skal jeg ut i solen og lese ferdig Mord under solen.
Vi hadde egentlig lite planlagt for vi kom jo ikke hjem fra Gran Canaria før natt til palmesøndag.
Men da ventet Haldengutta på oss og vi hadde koselige dager sammen med barn og barnebarn.
Det har vært en sosial påske med mye besøk.
I dag ville jeg en tur til Horgheim og hilse på “tante”.
Hun er egentlig ikke tante, men var gift med søskenbarnet mitt.
Men Horgheim var mitt andre hjem under oppveksten.
Det er ikke langt fra Isfjorden til Horgheim, ca 2,2 mil.
Det var fint i Isfjorden i dag selv om fjellene gjemte seg.
Flere varmegrader og det går mot vår, noe jeg synes er ufattelig deilig.
Der oppe er Trollstigen og skodda ligger langt ned i fjellene.
Trolltindene gjemmer seg også.
Rasteplassen ved Trolltindene.
Kun få km herfra til Horgheim.
Dette er målet for dagen. Ytre Lyngheim.
Her kommer oldemor til to av mine barnebarn fra.
Her er Horgheim. Tidligere skyss-stasjon og gjestgiveri.
Arve, sønn til mitt søskenbarn, fortalte at det var tippoldefaren hans som først bygde her.
Men det ble brann og alt brente ned og et menneske mistet livet.
Men Anders som han het, startet på igjen, med to tomme hender, og bygde opp igjen på nytt.
Først et rektangulært bygg og etterhvert gjennom generasjonene, ble det bygd på arker.
Han har renovert det verneverdige huset og bor der selv.
På gårdstunet her landet Tom Cruise med helipopteret sitt når han var her på filminnspilling.
Han og Arve hadde en lang prat, da de har helikopter som felles interesse.
Men først får vi kaffe og godsaker på Horgheim.
Og vi har så mye å prate om at timene flyr og det er vanskelig å komme seg avgårde.
Arve forteller også en morsom historie, særlig for meg som driver med det spirituelle.
Det var hjortejakt og en hjort ble skadeskutt. De måtte prøve å finne han for å avlive den. Mitt søskenbarn ringte en klarsynt for å spørre om hun kunne se hvor hjorten var. Jo da, hun forklarte og de forstod hvor den måtte være. Men hun sa at dere kan finne den, men dere får ikke tak i den.
Min tante, min mor og en nabo gikk manngard mot dit den klarsynte hadde sagt den skulle være.
Min tante så hjorten, nedi i ei dump, akkurat som den klarsynte hadde sagt.
Den lå der helt urørlig og stiv i blikket.
Hun tilkalte de to andre.
Men plutselig skvatt hjorten opp og vips var den forsvunnet og der var ikke noe blodspor etter den.
Olga Tandstad het den synske. Mitt søskenbarn ringte henne flere ganger når dyr ble borte.
En annen gang var det en okse.
De fant den ikke når Tandstad forklarte, men de fant den i elva flere måneder etterpå og beskrivelsene de hadde fått, var helt korrekt. De hadde bare ikke forstått det, for Tandstad så en rar bygning, som om noe hadde falt sammen, hun klarte ikke å si hvilken bygning det dreide seg om. Hun sa hun hadde ikke sett noe lignende før og kunne ikke si hva der var. Noe som ikke var rart for det var en teine, som blir brukt i elven, til å fange laks i.
Det er her i området fjellpartiet Mannen er. Heldigvis har det nå rast så mye at det ikke er fare lenger. Horgheim var invadert av journalister den tiden.
Vi rusler over brua over Rauma elv.
Det er ikke helt vår end. Gubben foreslo jeg kunne seile nedover elva på det isflaket.
Vel, skal tro om han hadde prøvd å redde meg eller om han ville pustet lettet ut?
Han hadde nok en baktanke, tenker jeg.
Det var her Tom Cruise kom seilende i fallskjerm og landet på toget.
Morsomt.
Så tusler vi nedover.
Jeg elsker slike skogsveier.
Jeg skal tilbake hit når det blir grønt.
Det er nesten så du kan se tusser og troll stikke hodene sine frem.
Da er vi ved målet.
Her har altså oldemor til mine to yngste barnebarn bodd.
Koselig at de har sine aner fra samme bygd som meg.
Ja, ikke at det betyr så mye, men koselig likevel.
Er ikke noe piknikktur denne gang.
Vi skal en annen gang fortsette forbi dette huset og gå lenger ned.
Da kommer vi til der vi hadde hytte.
Tenk når alle disse kampesteinene kom rasende ned.
Når isen trekte seg tilbake og skapte dalene.
Når vi var på Horgheim snakket vi om alle de fine turene gubben og jeg kan gå, oppover dalen her.
Da blir det litt å gå i mitt barndomsrike.
Det er jo fint. Og det er nydelig hele veien oppover Raumadalen så det er mange turer vi kan gå, korte og lengre.
Der fremme ser vi Horgheim.
Du verden hvor mye tid jeg tilbrakte her når jeg var barn.
Trygge, gode minner.
Vakkert.
3000 skritt sa treneren, 30 minutts spasertur.
Det er fint for en som har hatt en sliten kropp.
Nå må jeg passe på så det ikke blir sånn at jeg presser meg, men tar det rolig når det passer sånn.
