Jeg gjorde det jeg

Jeg var litt molefonken i går når jeg stod opp.

Mange tanker som spriker i alle retninger

Egentlig er jeg det de fleste morgener.

Jeg spretter ikke akkurat opp og roper hurra.

Jeg må ha tid å våkne.

I dag våknet jeg 07.30, noe jeg i hodet synes er for tidlig.

Jeg sovnet igjen en time og visste med en gang at jeg burde stått opp halv åtte, ikke halv ni.

Det er så inngrodd i hjernen at jeg må ha mye søvn, men jeg må ikke det lenger.

Det tar tid å omstille seg.

Jeg prøver på igjen i morgen.

Jeg var faktisk utrolig flink i går.

Det startet med at jeg truet meg til å sette på en vaskemaskin.

Ja, vet at det sikkert høres teit ut, men det å ha gjort en liten ting, setter i gang prosesser.

 

Så ble jeg sittende og sture litt igjen.

Jeg var litt streng og sa at nå går du på loftet og skrur på pc-en.

Du vet du har et par hundre Mail, hvor du skal blokkere avsender.

Fy fillern, hvor mye dritt som kommer.

Og kjeftingen hjalp, for jeg kom meg på loftet og jeg blokkerte alle sammen.

Da steg humøret litt også.

 

 

Når jeg så satte meg igjen, følte jeg meg litt mer energisk.

Tankene om en tur i skogen kom svevende.

Først lot jeg de sveve forbi, slik jeg bruker å gjøre.

Ja det kan jeg gjøre, men ikke i dag liksom.

 

Etter å ha tenkt litt, bestemte jeg meg. Nå gjør jeg det.

Og når jeg først er i farta, kjører jeg til Åndalsnes og kjøper take away.

Jeg bør jo også kjøre litt mer bil, før jeg blir helt parkert.

 

Opp i skogen og fin tur.

Jeg ble ikke sliten heller, merkelige greier.

På kvelden vurderte jeg til og med en gondoltur på Eggen.

Jeg angret faktisk på at jeg ikke gjorde det.

Men det er så lett å overdrive aktiviteten, når man kjennes fin ut.

 

Men jeg bestilte Too good to go pakke fra Sødahlhuset, til i dag, hentes mellom 19 og 20.

Too good to go, er en app. Der kan butikker og restauranter legge ut en forundringspakke med ting de ikke har solgt og som må kastes.
Du kan da reservere en slik pakke for noen kroner, jeg betalte kr 40,-

Da må jeg ut i kveld for å hente den.

Jeg skal fortelle dere i kveld hva som er i pakken.

Akkurat nå sitter jeg nemlig akkurat like daff som i går.

Men nå vet jeg at det er noe jeg skal i løpet av dagen.

Kanskje finner jeg også på noe annet.

Jeg prøver å legge litt planer i hodet, for hvis man ikke tenker tanken, blir det ihvertfall ikke.

Jeg har en bok jeg skal lese ut.

Kanskje skal jeg høre om de har en ekstra grønnsakkasse til i morgen.

Da må jeg også ut for å hente den.

Og jeg får vridd hjernen litt om hva jeg skal lage.

Nå er jeg alene og da blir nemlig matlagingen lettere å lure seg unna.

Det er ikke bra for kroppen hvis jeg begynner å ty til kun lettvinte løsninger.

 

 

Her er nemlig belønningen fir turen i går.

Honningmarinert biff fra kinarestauranten.

Jeg er jo vant til bare 3 dager alene, nå blir det 5 ei uke, 4 neste.

Jeg har stor forståelse for de som er alene og sier de synes det er tungt å lage mat, kun til seg selv.

Det er nok lettere da å ty til enkle løsninger.

Så jeg må prøve å ikke gå altfor ofte i lettvintfella.

Jeg må bake brød og knekkebrød denne uka, for det er straks tomt.

Nå er jeg klar for frokost.

Tredje dagen nå med bedre temperaturer.

Får jeg sitte ute, er det enklere å skape en god dag.

Det klarer jeg nok å få til.

I dag

 

 

 

Kjære vene, jeg trodde treneren hadde ferie, hvor feil kan man ta

 

Kjære vene, jeg trodde treneren hadde ferie, hvor feil kan man ta.

Vi har jo vært på treningstur i landene rundt Middelhavet.

 

Jeg er blitt dratt med gjennom lange korridorer.

 

Jeg har tråkket opp trapper til høye fjell i 35 varmegrader

 

 

Så lander vi hjemme og jeg nyter å slappe av.

Sitte på balkongen og lese, i juli, 13 varmegrader og varmepleddet på fullt.

Rolige kvelder foran tv-en.

Men hva skjer?

Jo, treneren har jo ikke tatt fri.

Han er fortsatt på jobb.

 

 

Han holder på med flytting av stein og mosefjerning og Gud bedre.

Jeg klarer å være noenlunde usynlig, her på balkongen.

Jeg sier minst mulig, så han ikke skal se meg.

Kanskje en fordel med et pledd å gjemme seg under.

Jeg titter frem når jeg må sette noe mat på bordet.

Men så blir jeg gjennomskuet.

 

 

Klokka 7 i går kveld, da kom han, nydusjet og striglet og lurte på hva vi skulle finne på.

Finne på?

Jeg skal lese ut boken min.

 

 

Nei, da skulle han på besøk. Å ja, hvor? Nei, passet ikke.

Jeg puster litt lettere og leser litt videre.

 

 

Vel, der sitter han midt i synsfeltet mitt og glor ut i lufta.

Ser på gondolen som går opp og ned.

Da skjønner til og med jeg, at her blir det ikke fred å få.

 

 

Skal vi ta en tur på fjellet da?

Tja, det kan vi jo.

 

 

Og helt uten at jeg greier å stoppe det, faller det ut av munnen min, eller skal vi gå en tur rundt skytebana.

Ja. Der spretter han opp. Er du klar?

Sukk

 

 

Det er slett ikke så enkelt å slippe unna den treneren.

Jeg får vel bare være glad han er der.

I dag

 

Så lenge man er litt smågal, så går det ganske fint

 

 

Vi var egentlig litt betuttet både Tutta og jeg i dag.

Når man heter Tutta er det vel lov å være betuttet.

Jeg derimot må ta meg selv i nakken.

Tutta er ikke så begeistret for været hun heller, det er ikke bare jeg.

8 grader i slutten av mai og mye regn på vei.

 

 

Tutta lusker seg etterhvert ut.

Hun lurer på om jeg kommer.

Jeg skal ut og gå meg en liten tur på butikken før regnet kommer, men sitte ute, nei, det gjør jeg ikke.

Jeg tenker litt på hva jeg skal skrive om.

Det er over 40 dager til neste tur og de dagene skal jeg stort sett være her.

Hodet sier, slutt å tull, noe daler det ned i deg hver dag, du kan bruke noen ord på.

Noen dager er det ok at det er litt kjedelig også.

 

Men en liten tur på butikken, ble det.

Jeg skulle ha Noriark til sushien jeg skal lage i kveld, men det visste de ikke hva var.

Det må gubben kjøpe.

Han er jo ute og flyr som vanlig, akkurat nå hos sønnen der det skal bli soverom til storgutten vår.

 

Noen tar livet med ro. De er ikke opptatt av myke madrasser og rene sengeklær de der.

 

 

Kroppen sier at den vil ha mer smoothie.

Jeg spør den, vil du ha smoothie eller juice.

Den svarer da at den vil ha en runde til med smoothie, særlig blåbær.

Jeg har spist lite blåbær i det siste.

Fillern nå glemte jeg å kjøpe paprika og cherrytomater.

Jeg skal fermentere en ny runde for det er tomt.

Dette er en god blender.

Herlig å se alle godsakene.

 

Så slik blir dagen.

Inne på leserommet.

Omtale av Börjlind i dag.

Lese ut Arne Dahl, Isløsning.

Begynne på nyeste Samuel Bjørk, Ulven.

 

 


Og så stabler jeg ferdig junibøkene, stabel nesten klar, spør som det kommer noen av de jeg venter på, på mandag.

Litt småhemmelig enda.

Junibøkene er stille av seg, men julibøkene holder et lurveleven uten like.

 

Juli er under planlegging.

Der fyker de inn og ut av stabelen med stor ståhei.

De vet at det kan komme nye og skyve dem ut så de ikke får være med på cruise, derfor kjemper de om plassen.

Noen må også finne seg i å bli lest før jeg drar eller etter at vi kommer hjem.

Slik er det her i huset.

De gærne har det godt.

I dag

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før og møtte også på to store griser.

Løvetanna har kommet bare så det er sagt

 

Nå når kroppen har en litt bedre periode, må den brukes litt mer.

Noe bruker jeg den på matlaging.

Det krever nemlig energi og stå på kjøkkenet og prøve ut nye retter.

Men jeg må også prøve å gå litt tur.

 

 

 

I dag gikk jeg derfor på butikken en tur, ikke så mange meter, men er nå likevel bevegelse.

Se på de nydelig trærne. De er som skulpturer, nydelige kunstverk.

Innimellom tenker jeg at folk må da synes jeg er rar, som dokumenterer alt jeg gjør.

Men bare fint de har noe å fundere på.

Jeg må ha noe å fylle dagen med og da er skrivingen viktig for meg.

At den er uten betydning for noen, ja det bryr jeg meg ikke om.

 

 

 

 

På veien dit, møtte jeg to store griser.

Ja, bokstavelig talt altså.

De gikk der og grov og gryntet.

Koselig å se dyrene ute.

 

Når jeg hadde handlet, snudde jeg for å gå hjem.

Men så er det dette hodet mitt da og stemmen som jabber i vei.

Kanskje du skulle gått på kafeen en tur.

Nei, gå på kafé alene, her hjemme, nei det har jeg aldri gjort før.

Det kan jo være noen der du kjenner vet du.

Ja, jeg kan jo gå igjen hvis jeg ikke finner noen.

Da blir det noen skritt ekstra, ihvertfall 50 meter, tjohei.

 

Vel. Jeg snur og går til kafeen og går inn.

Og da blir jeg litt rådvill, for ja det er bekjente der, men ingen jeg kan sette meg ned sammen med.

Og kafeen er liten, så det ser litt dumt ut at jeg bare går også, så da går jeg bort til disken.

Og da blir det enda dummere å gå igjen, så jeg kjøper meg kaffe.

Var vel ikke det en fin lysestake?

 

 

Det er et bord ved vinduet hvor det er ok å sitte og se ut på Isfjordsfjella.

Så der sitter jeg på kafé alene og glor.

Tenker på at så mange vil bo her i Isfjorden nå at husprisene nesten er doblet på få år.

Heldigvis har vi telefon i dag vi kan fikle med.

Merkelige greier.

Jeg har jo vært alene på kafé før, men aldri her hjemme.

Da tenkte jeg at gratulerer, nå har du gjort noe du ikke har gjort før.

Det er innmari sunt.

Og du som trodde du skulle treffe noen, ja det gjorde du heller ikke.

Jeg drakk kaffen og tuslet meg hjem.

Egentlig med en mestringsfølelse, en følelse av ikke å la seg stoppe.

 

 

Den siste uken har kroppen også minnet meg på at det er over et år siden jeg har lagd smoothie.

Blåbær er veldig bra for insulinet nemlig.

Jeg kjøpte derfor gresk youghurt på butikken.

Jeg var litt sliten når jeg kom hjem, men nå ble jeg dyttet i gang.

Bær hadde ligget så lenge i fryseren at de var nesten blitt harde klumper,  så jaggu på tide.

Blåbær, bringebær, banan, mango, 2 mandariner, 1 sitron, 1 rødbete, litt bladpersille, youghurt, i blenderen.

Blenderen ble nesten forundret over hvor lyst det ble, når den endelig fikk komme frem fra skapet igjen.

Jeg hadde i en ts rå eplesidereddik i glasset før jeg tømte i smoothie.

Kroppen sier at det er bra for magen og jeg hører jo etter jeg.

Hørte ikke etter når jeg kjøpe en stor boks Jacobs trøfler med kakao, på butikken, så hysj, hysj.

 

 

Nå har jeg snart brukt opp hele lesedagen,  uten å ha lest.

Jeg må nok derfor velge å begynne på den boken til høyre, med færrest sider.

Jeg har en bokblogg jeg skal skrive også, Sofia Lundbergs nyeste, Som en fjær i vinden.

Heldigvis er jeg ferdig med månedens “hva skal jeg lese”.

Og så var det testing av airfryer igjen senere.

Travelt ja

Nå kom det inn bestilling på lunsj klokka 16, så da måtte jeg i tenkeboksen og der faderlig fort.

Noe lite sa de, ja vel, sier jeg

 

 

Jeg sa i går at jeg hadde tatt opp mer kylling og svinekjøtt enn jeg egentlig hadde bruk for, til oss to.

Men de frosne varene er jo umulig å skille så jeg tok de opp til tining.

Vel, da kan jeg jo bruke kylling og lage litt kyllingsalat med pasta.

Og så blir jeg hvitt noen poser med gammelt brød fra fryseren.

 

Tapenaden smører jeg på brødet og har litt olje i glasset og rister det så jeg får ut alt og har det i dressingen sammen med oljen fra fetaosten.

 

Junistabel

Jaha, da har vi kommet så langt på dag at jeg må innse at å lese en hel bok, det blir det ikke tid til.

Jeg skal jo forberede middag også og får lunsjbesøk.

Jeg tror derfor de to bøkene må begge flytte til junistabelen, som også snart er breddfull.

Så får jeg heller lure meg til å begynne på første boken for mai.

I dag

 

Men enkelte har ligget her helt uanfektet hele dagen

Et steg lenger, tur nummer 4

Dere er kanskje lei av Romsdalsgondolen og bildene derfra?

Det tar jeg ikke så tungt.

Jeg bruker årskortet mitt til å lokke meg ut.

Det føles mye friere oppe på fjellet enn på en kafé nede i sentrum.

Derfor søker jeg dit.

 

Og for et vær vi fikk.

Det er kaldt om natta men det gjør ikke så mye når vi har knallblå himmel hver dag.

Solen varmer.

 

Kanellsnurren i dag var så fersk at den nesten var lunken.

I dag var dagen for å gå litt lenger.
Vi gikk opp trappen og opp på Ottarbu.

Der har jeg ikke vært før.

 

Se hvor mye folk.

Det var kø når gondolen åpnet klokka 12.

Den skulle gå hver halvtime men den gikk i ett, for det kom så masse folk.

Allerede var det vanskelig å få parkert i sentrum.

Og det ble snakket på mange språk.

Skal tro hvordan det blir i sommer, huttetu.

 

Isfjorden

 

Der bor jeg.

Det var helt stille på sjøen.

 

Vakkert ja.

Fornøyd med dagens trimtur jeg.

Og endelig kunne jeg med letthet si ja.

Vi hadde det fint Tutta og jeg på balkongen en stund i dag.

Så fikk jeg melding fra ei venninne om jeg ville være med å gå tur.

Og endelig kunne jeg med letthet si ja.

Kroppen var svært velvillig,

Jeg var litt molefonken når jeg stod opp i dag, men litt frisk luft, hadde blåst bort det.

Derfor kunne jeg si ja til tur nummer 3 i år.

Endelig har jeg litt mer energi.

 

 

Og så er det jo så fint å kunne vise frem noen andre bilder.

Ikke kun fra balkongen eller fjellet.

Hvis formen nå bedrer seg,  så kan dere få være med på tur både hit og dit.

 

Nå er jeg bare 200 m fra hjemme og nå ser dere Åndalsnes.

 

 

Utsikten jeg har fra balkongen, bare enda litt mer.

Og ser dere fargen på trærne? Selja begynner å få grønnskjær.

Det er vakkert her i Isfjorden.

Det er som å bo i et maleri som stadig er i endring med vær og årstider.

Og jeg gleder meg så innmari til fargene kommer tilbake.

Men enn så lenge får vi ha det hvite på besøk.

Fint var det ihvertfall å få litt nye bilder.

Det er nemlig sunt for hjernen å se ting fra flere vinkler.

Takk for turen, kjære venninne.

Glad du ikke er blitt lei av å spørre når du har fått så mange nei.

Venner som ikke gir opp, er fint å ha.

Jeg er heldig og takknemlig

I dag

 

Tur 1:

Frykten for nederlaget.

Tur 2:

Den kom ikke i dag heller

 

Den kom ikke i dag heller

Gråvær i dag, fjellene gjemmer seg.

Den kom ikke i dag heller.

Jeg venter på denne mestringsfølelsen.

Den som brer seg i kroppen, som en bølge av velvære, når jeg har fått noe bra gjort.

Frykten for nederlaget.

Det kan være fordi jeg nok beskytter meg selv mot nederlaget, kanskje.

At jeg sloss litt med han som sitter på skulderen og gneldrer.

Bare vent, roper han, du greier det ikke denne gangen heller.

Noen dager nå, så gir du deg.

Men det er ok for meg.

Jeg skal ikke presse for hardt denne gangen, så å holde tilbake er helt ok.

Ikke gjøre noen stor sak av det.

Haha, hvem er det jeg prøver å lure, ropes det.

Du har allerede begynt å telle turer.

Ja, jeg har det.

Jeg er blitt inspirert av Eva som har bloggen Evas Window

https://evaswindow.blogg.no/

Hun har også store utfordringer med helsa, mye mer enn meg, men likevel går hun små og større turer.

Hun hadde en periode der hun var friskere og tellet turer, så det vil jeg la meg inspirere av.

Så utfordringen er å telle, uten å presse.

Enkelt nei, men vi har et helt år foran oss.

Målet kan jo være 10 før påske.

 

 

I går sa kroppen nei, ingen tur.

Jeg følger magefølelsen i alt jeg gjør.

Hva jeg skal blogge, når skal det publiseres, hva skal jeg gjøre i dag, mennesker dukker opp i hodet mitt som jeg skal sende melding, og så videre.

Hvis det er noe jeg tenker å gjøre, men glemmer det, ja da tenker jeg at det skulle ikke gjøres akkurat da.

 

I dag følte jeg at jeg skulle ut og gå.

Jeg kledde på meg og var på vei ut når jeg oppdaget at telefonen var utladet.

Jeg måtte derfor vente.

Da sa jeg til meg selv at mens jeg venter nå, blir været litt bedre.

 

Det er ikke alt den berømmelige treneren vet.

Treneren er av og til noen hestehoder lenger fremme enn meg

Ja nå har jeg sendt han tilbake til hans andre jobb, så jeg får litt fred.

Bare tull, ville hatt han hjemme.

Når vi gikk tur lørdag, stoppet jeg for å ta bilder.

Må jo dokumentere sier jeg, må blogge, for å motivere meg til å gå.

Det må vel være nok motivasjon at du gjør det for din egen del, svarer han.

Nei, det er ikke det.

Å kunne bruke det som inspirasjon i bloggen, er en ekstra motivasjonsfaktor.

Bare meg er ikke nok.

Jeg må ha mer og kan jeg også inspirere andre, slik Eva har inspirert meg, ja da hjelper det på motivasjon.

 

 

En annen motivasjonsfaktor er bokpakker.

Jeg fikk gavekort på Bookies.com og bestilte før helga noen av de bøkene jeg mangler.

Når man er bokidiot, er det bestandig hull i samlinger, bøker som mangler.

Også en slags idiot

Været er begredelig, grått, regn, vind, men ikke så kaldt.

Og selvfølgelig legger alt seg til rette for meg, med godt strødde veier.

Magefølelsen sa at jeg skulle ta den største posen, selv om hjernen sa at den mindre, var stor nok.

Kjempestor pakke, men bare halvfull med pocket, så ikke for tung.

Hadde jeg tatt den mindre, ville jeg ikke fått plass.

 

 

Så da er tur to unnagjort.

På vei hjem.

Jeg bor 100 meter bortenfor de hvite husene der fremme.

Det er ikke langt å gå, ca 1 km t/r, men langt nok for meg.

I dag

 

 

Nå har jeg hele serien, 7 bøker av Kurt Aust.

Endelig har jeg Mormor danset i regnet, i papir, ikke e-bok, så nå skal den bli lest.

Joyce Carol Oates har jeg nå alle av.

Agnes Matre, der mangler jeg en, nemlig Kledd naken.

Når skal de leses, sukk, aner ikke.

Mormor kanskje i februar, norske forfattere.

Bok 1 i Aust-serien, muligens i mars, tema bøker i serie, men den stabelen er allerede på 20 bøker og mange av de er tykke, så noen må ut.
Heldigvis er det ikke av de mest kranglevorne. De er fredelige disse.

 

Frykten for nederlaget.

 

Frykten for nederlaget.

Er du klar over hvor mye det påvirker deg?

Det gikk opp for meg i dag.

 

 

Plutselig tenkte jeg at i dag skal jeg gå en liten tur.

Ja nå skrev jeg gå en tur men endret til en liten tur.

Hvorfor?

Jo fordi jeg får panikk.

Panikk over å si noe som jeg kanskje ikke mestrer.

Hva med nederlaget hvis jeg ikke får det til.

Hva hvis jeg nå sier det og så går det på rævva.

Ja slik som tusen ganger før.

 

 

Hvor ofte har jeg ikke tenkt

Hvor ofte har jeg ikke prøvd

Og så har det feilet

Igjen og igjen

Ja ikke at det bestandig er min feil

Jeg vil og prøver men så prøver jeg gjerne for hardt

Ja for når man så gjerne vil vise at man duger, da er det lett å  presse for hardt

 

 

For man vil mestre

Man vil ikke kjenne på nederlaget ved å måtte gi seg

 

 

Ja, så jeg tenkte jeg ville prøve å gå en liten tur.

Skal vi gå en tur sier jeg til treneren.

Ja, han skulle bare måke litt snø.

Jeg tenker på det å ha på alle uteklærne, sier jeg.

Det er fort gjort, svarer han.

Nei, det er det ikke, roper det inni meg.

Det er et stort steg og slitsomt.

Vintersko som skal knytes, tykk jakke og lue.

Kanskje fnyser du og tenker at nå overdriver hun innmari.

Hvis du tenker det, da har du ikke vært der

 

 

Ja for er man i kjelleren der det er tomt energimessig

Ja da er det å kle på seg tungt arbeid

Ikke bare fysisk men også psykist

Når tanken på fiasko henger over skulderen og påvirker deg

Når det sitter en på skulderen din og roper

Greier du dette da

Greier du dette da

Du vet vel hvor mange ganger det har gått på rævva før

Ja du kjenner tårene i øyekroken

Hvis du tror det handler bare om å dra på seg ei jakke, ja da tror du feil

Det er et ras av følelser som rir kroppen

Greier du dette da

Kanskje må du gi opp igjen

Blir det enda et nederlag

 

 

Men jeg manner meg opp.

Jeg drar frem viljestyrken min.

I dag er jeg villig til å prøve.

Jeg vet at det er ikke lett.

Ikke bare i dag, men i morgen og neste dag og i dagene fremover.

Når skal jeg presse?

Å jeg er så lei av å presse meg.

 

 

 

Drita lei av å måtte tyne meg selv til noe andre synes er svada og ingenting

Og redselen for å måtte gi opp

Gi opp det andre synes er ingenting

For meg er det fjell som skal forseres

Store fjell

Og tenk deg selv når du har slitt deg opp på fjelltoppen

Så ser du deg rundt og når du tror du er oppe, går det fortsatt oppover

Du kommer aldri frem

Hver gang du kommer opp, dukker en ny fjelltopp opp

Du må presse og presse og presse

Dag ut og dag inn, år ut og år inn

 

Er det rart at man er redd for å ta på klærne?

Men ja, jeg skal det i dag.

Kroppen sier ja til det.

Selv om den er redd og jeg gruer meg.

Hva som skjer i morgen, det orker jeg ikke ta stilling til i dag.

 

 

Men det sitter en på skulderen min og roper

Han roper og ler

Han vet at ofte vinner han over meg

Og jeg vet at det har ingen hensikt å si at jeg gir meg ikke, jeg skal vinne

For ofte taper jeg og han får rett

Men det rare er at når han får rett, da ler han ikke likevel

Ja han roper og skriker men når nederlaget er der, blir han bare tyngre og han gråter

Og jeg vet at jeg må takle han

Alt jeg har er håpet om at han skal krympe

I dag

 

Hjemme

ps.

Dette ble skrevet før jeg gikk.

Vi gikk tur, ca 10 km (-0)

Tror du mestringsfølelsen ble større.

Nei

Det som ble større er frykten for nederlaget.

Nå ble fallhøyden enda større.

Ved å mestre en gang, vil man jo føle enda mer nederlag hvis det blir bare en gang.

Nå må jeg bruke tankene på å nullstille meg.

Jeg tenkte en liten tanke på å telle turer, men det er en farlig tanke.

Hva hvis det blir bare 1?

Hvordan skal en da snu det til noe bra?

 

Alt jeg sitter igjen med er håpet

Håpet er alltid der

La det vokse og bli manifesterende for mine ønsker