Jens Henrik Jensen, Oxen, Hengte hunder

Jens Henrik Jensen, Oxen,Hengte hunder

Et nytt bekjentskap for meg og jeg har tre bøker her av Jensen om  Niels Oxen

Hengte hunder, Mørke menn og den aller nyeste, Frosne flammer og om ikke lenge kommer nummer 4, så det er på tide jeg kommer i gang.

Dette er rett og slett krim av ytterste klasse. Et komplott man ikke har sett maken til. Veldig spennende og ganske så komplekst. Her skjer det så mye i kulissene at man aner ikke hvem man kan stole på.

Den neste, Mørke menn ligger i lesebunken for september. Jeg skal helt klart lese alle

 

Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug men boken har jeg selv kjøpt

Nils Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men krigsveteranen er traumatisert og lever av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar det tidligere medlemmet av Jægerkorpset sammen med hunden sin til Nordjylland. Der slår han leir dypt inne i skogen for å leve et rolig og enkelt liv. Men drømmen blir snart til et mareritt.
Etter et nattlig besøk på et middelalderslott i skogens utkant blir han mistenkt for drapet på slottsherren, en tidligere ambassadør og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie. Politiets etterretningstjeneste dukker påfallende raskt opp, og ikke før den pressete krigsveteranen vet ordet av det, er han virvlet in etterforskningen av en rekke gåtefulle drapssaker, som tilsynelatende kun har en ting til felles: hengte hunder.

Dagens juice

I dag ble det nesten 1 liter juice.

1 gulrot, 1 søtpaprika, 1 chili, 1 appelsin, 1 sitron, 2 epler, 1 stor rødbet, en bit agurk og 3 tomater.

 

Snadder det der altså. Rart den blir så søt selv med så mye grønnsaker.

Vi avslutter august og gjør klar for september

 

 

Jeg bruker å lage en sånn stabel bøker før ferien.

Da er det utvelgelsesseremoni.

Hvem får bli med denne gangen.

Det gir meg så mye glede, at i august lagde jeg meg en augustlesestabel.

 

 

Den så sånn ut.

Det gleder meg å se bøkene og det inspirerte meg til å lese.

Hele stabelen er lest og i tillegg ble det noen til.

Det ble kalt bonus.

Jeg vet at de som elsker bøker, kjenner følelsen.

De som ikke er så glad i å lese, de rister litt på hodet.

Det gjør ikke noe, jeg forstår det også for alle kan ikke være like tussete som meg.

Men veldig moro når jeg finner likesinnede.

 

 

 

Akkurat nå leser jeg første boken i Oxen serien.

Veldig spennende og velskrevet.

Tvilsomt om den kommer med i august, så den må sikkert starte opp september.

Jeg lager regler for de stablene.

Det er for det meste nye bøker.

Men…..

Det skal være ihvertfall ei som har ventet en stund, ikke blodfersk.

Det skal være minimum ei fra hylla, som jeg selv har anskaffet.

Jeg kjøper jo fortsatt bøker og har jo en hel reol på uleste.

 

 

Disse skal jo også leses, derfor minst en fra hylla.

Her plukker jeg også mange feriebøker.

En annen regel er at det helst skal være annenhver krim.

Det blir det ikke denne måneden for det var så mange nye romaner som fristet mer.

Jeg venter på Helene Floods terapeuten, men den får komme først i oktober.

Først i oktoberstabelen skal også Ellen  Wahr.

I oktober skal jeg nemlig på bokmøte igjen, i Trondheim, slik jeg var i fjor.

 

Høst 2018, Aschehoug

Dit kommer Ellen Wahr og Helene Flood.

Og så kommer Amanda Prowse.

Jeg har lest tre bøker av henne og likt de svært godt.

Amanda Prowse, Hva har jeg gjort

Amanda Prowse, Den andre kvinnen

Amanda Prowse, Den perfekte datteren

Trude Teige kommer og flere som jeg ikke husker akkurat nå.

Jeg betaler reise og opphold selv, så det er min høstgave til meg selv.

Jeg øver på å kalle meg bokblogger.

Det er litt uvant for ei “gammel” dame å si at man er blogger.

Derfor er det ekstremt morsomt når navnet mitt står på boken.

Det har jeg bestemt meg for at det er lov å være kry over.

 

 

Dette er fra boken Min ulydige mor av Therese Lund Stathatos.

 

 

Hun kommer med ny bok nå snart, så den blir nok også å finne i oktoberlesestabelen.

Og skulle du slumpe til å se navnet mitt i en bok,  lir jeg kjempeglad hvis du sender bilde.

Jeg ønsker alle en inspirende og spennende lesehøst.

I dag

Continue reading “Vi avslutter august og gjør klar for september”

Du må finne freden inni i deg selv, min venn

 

Du må finne freden inni i deg selv, min venn

inne i deg selv

Det nytter ikke å søke ut

Ikke ut i verden

Ut i verden søker du for inspirasjon, for impulser, for energiutveksling

Men for å finne fred i deg selv, søker du innover

 

Det er viktig for deg å skille mellom dette

Du må ha begge deler

Du må ha ny inspirasjon, nye tanker, nye inntrykk, nye energier, nye bilder for øynene som hjernen din absorberer

Deretter må du ha ro til at alt kan synke inn

 

Du elsker bevegelse

Du elsker å være i flyt

Du elsker å kjenne at du da lever

At du påvirker, inspirerer, gleder

Men du glemmer din indre ro

Den tar du ikke deg tid til

Enda du har tid

Du lar det sveve forbi i tankene

Stadig opptatt av noe som kjennes viktigere ut

Bli sett, bli anerkjent, få oppmerksomhet, tenke riktig, være flink

 

Men hva med å bare være

Stille i deg selv uten ytre påvirkning

Uten å skulle prestere

Uten å skulle vise til noe eller lære noe

Bare være i deg selv

Du vil så gjerne være god i alt du gjør

Derfor streber du deg fremover

Det er vel og bra, men husk at imellom slagene, er indre fred viktigere enn noe

Det vil også hjelpe deg i utviklingen

Bildene hjernen din suger til seg, ordene, tankene, får tid til å feste seg, istedenfor å fly flyktig forbi

Du vet jo at ordene må gripes i det de kommer

Tar du ikke tak i de, forsvinner de for deg

Du merker nå mer av bildene du ser inni deg

De trenger indre ro og stillhet for å utvikle seg

Da vil de lettere komme til deg og du vil lettere se de tydeligere

Du vet selv du er i læring

Du vet selv at alt hører sammen som biter i puslespillet

Indre ro er biten du får i dag

Lukk så øynene dine, min venn

Lytt til freden inni deg

I dag

 

Laila Brenden, Toner fra en stille skog

Laila Brenden, Toner fra en stille skog.

Dette er feelgood fra de norske skoger. Jeg likte veldig godt beskrivelsene i første del, nydelig skrevet. Men så blir det litt for idyllisk for meg. Å bo i svarte skogen alene med en baby, kan da vel ikke være bare salig lykke.

Selv når det blir mer dramatisk, er det litt for lettvint for meg. Men jeg sier for meg, for jeg er ganske kresen når det gjelder slike bøker. Jeg vet derfor at veldig mange vil like denne romanen. Alle de som liker seriebøker, Vil nok bli veldig begeistret.

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke og de har gitt meg et anmeldereksemplar.

Hvis du klikker på linken, får du lest litt i boken.

https://issuu.com/vigmostadbjorke/docs/9788241917011_toner_fra_en_stille_s

En fortelling om kjærlighet og svik, om viktigheten av vennskap – og om musikken i livet og i oss selv.

I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.

Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.

Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.

Både glede og frykt vokser, når vi har fokus på de.

 

 

Frykt vokser i likhet med gleden.

Har dere tenkt på det eller?

Følelser kan være noe dritt å hanskes ved.

Når tungsinnet tar deg eller frykten vokser så den er stort som det høyeste fjell.

Umulig å komme seg over.

Fryktfjellet, det vokser i størrelse jo mer vi ser på det.

Det er det viktig å være oppmerksom på.

 

Alle har vel noe vi ikke er helt fortrolig med å gjøre.

Selv er jeg redd kanter og det er jo helt rasjonelt.

Livredd vi skal kjøre utfor en kant med bilen.

Jeg får noia når jeg ser bilder fra Prekestolen.

Jeg kjenner suget i magen bare ved å se på bildene.

Jeg sitter ikke i bak i biler med to dører.

Heldigvis finnes nesten ikke de lenger.

Da er jeg innesperret og det liker jeg ikke.

Jeg er ikke glad i å kjøre på og av ferger, hvis jeg selv er sjåfør og litt engstelig også når andre gjør det.

Jeg er redd jeg ikke kommer av igjen, noe som har skjedd meg to ganger, dog etter at jeg hadde fokus på frykten for det, ikke før.

Les bloggen under, det var i 2014 og jeg har ikke kommet så mye lenger.

Morsom historie når jeg og forfatteren var på fergetur.

 

FRYKTLØS FIASKO

 

Men så har vi en annen liten morsom sak.

Den viser egentlig at alt sitter i hodet.

Jeg liker altså ikke å være innestengt.

Derfor er jeg ikke glad i heis.

Men akkurat det gjør jeg likevel, hvis de ikke er for full, da venter jeg på neste.

Men alternativet er å gå trapper.

Det har jeg liten energi til og vonde  knær.

Derfor velger jeg den utfordringen som er minst ubehagelig.

Noter dere den.

Jeg overvinner frykten, når det andre alternativet føles mer utfordrende.

 

Men så kommer det aller morsomste.

Jeg elsker å reise.

………..med fly

Ja men kjære deg da, er du ikke innesperret da.

Da er jeg innesperret ja og elsker det.

Hvor rasjonelt er ikke det?

En av grunnene er nettopp at det er ikke rasjonelt for meg å være redd når jeg er i situasjoner der jeg gir fra meg kontrollen.

I et fly har jeg ingen kontroll, det som skjer, det skjer, uten at jeg kan påvirke det.

Nytter det å være redd, nei, da lar jeg være.

Dessuten……….

Jeg simpelthen elsker mulighetene jeg i voksen alder har fått til å reise rundt i verden.

Den gleden er mye større enn frykten.

Derfor vinner gleden over frykten denne gang.

 

Det kommer derfor mye an på hva vi gir vårt fokus.

Kanskje har vi behov for noen frykter.

Kanskje også noen felter der vi kan få ut frustrasjon.

At vi bruker de som sluser på et vis.

For å kunne “tømme ut” noen negative følelser fra kroppen.

 

Poenget er å ikke la frykten få vokse som ugress

Den er svært villig til å bre seg, akkurat som løvetannen, hvis vi ikke er obs på det.

Plutselig oppdager du at du er blitt enda mer redd.

Og du er også gjerne blitt redd flere ting enn før.

Du har begynt å la frykten få begrense deg.

Derfor er det viktig å ta tak i den, så du holder den til et minimum.

 

I det du står overfor frykten, bruk da heller gleden bevisst som et verktøy.

I det du innfører glade tanker til hjernen din, vil de vokse og ta brodden av frykten.

Velg dine tanker med omhu.

Velg de som gjør deg godt.

Vanskelig i starten, går lettere etterhvert.

Feire dine seire istedenfor å ha fokus på det du ikke mestrer.

La gleden få vokse seg stor i deg.

I dag

 

 

Jeg lar meg inspirere – juicing og grønnsakspising, selvskryt

 

Jeg skal jo spise mye grønnsaker, helst til hvert måltid.

Selv om jeg har god tid, er det ikke bestandig så enkelt å få til i hverdagen .

Noe går på motivasjon rett og slett.

Når man ikke bestandig er tipp topp, greier man ikke å finne viljen som skal til.

Det må man også få lov til å føle på.

Men så får man ta tak når gnisten er der.

Akkurat nå er jeg veldig grønnsaksulten.

Jeg tror jo at kroppen min forteller meg hva den vi ha og ikke ha.

 

I det vi kjørte hjem fra flyplassen etter ferien, kjente jeg at nå ville det bli godt med laks til middag.

Jeg tar vanligvis dobbel dose med omega 3 pga kolesterolet.

Egentlig vil legen at jeg skal ta noe som  heter Omacor, men den var så innmari dyr.

kr 800, for 100 tabletter og jeg skulle ta fire hver dag.

Jeg fikk det ikke på blå sa HELFO for det var det kun de med hjerteinfarkt som fikk.

Heldigvis har jeg ikke det.

Der sporet jeg av igjen.

Ja poenget er at i 16 dager har jeg så godt som ikke spist fisk for jeg har ikke med omega 3 på ferie.

Derfor innbiller jeg meg at den ga beskjed om det.

Jeg vil ha fisk, sa den.

Det fikk den og da maste den ikke mer om det.

 

Forrige helg kjørte vi til Lillehammer for å se barnebarnet sparke fotball på Fåberg cup.

Han visste ikke at vi kom, så han ble veldig overrasket.

Han sa han forstod ikke at vi kom helt dit (3,5 times kjøring og overnatting), når vi ikke kom til Molde ( 1,5 time,ingen overnatting).

Jeg måtte jo da si som sant er, at vi er litt rar av og til.

Han visste nå egentlig det fra før da.

Det er et sunnhetstegn det for meg, når folk er litt rar, bare positivt og spennende.

Ja nå kommer jeg til poenget.

Jeg ga bort nisten min til lille vennen min, så vi dro på butikken for å kjøpe noe lunsj.

I handlevogna havnet en stor sånn pizzabolle( smakte æsj, syntes vi) og den største kanelsnurren jeg så i skapet( viktig å ta den som er størst), en sånn med gult fyll i. (Som ikke smakte vaniljekrem, men ingenting)

Når jeg er på tur, da skal jeg kose meg.

På hotellet spiste jeg ført den pizzagreia.

Vi bodde på Clarion som jeg anbefaler varmt, for der er det både ettermiddagskos og kveldsmat(kyllinggryte med massevis av grønnsaker, med mere). Vel ettermiddagskosen var 2 små biter av sjokoladekake. Deretter opp på rommet, fortsatt sulten og spiste den digre bollen.

Hva sa kroppen til den opplevelsen, tror dere.

Høyt og tydelig sa den:

Nå er jeg skikkelig uggen, hele meg føles ekkel liksom og jeg er så innmari glad at du ikke gir meg dette hver dag. En gang i året er nok. Fysja meg.

Ja det sa den.

Og når kvelden kom og vi fikk den gode maten med alt det deilige tilbehøret, vet du at vi var mett etter noen få biter.

De hersens bollene satt i kroppen enda vi egentlig var sultne.

Så plukker du ofte med deg slik mat i handlevogna, skru opp volumet på høreapparatet, så du kan høre hva kroppen din sier.

Men historien er ikke ferdig der, for på kvelden dro jeg frem posen med sjokolade.

Og gjett hva den sa da. Den var ikke gretten serru.

Den sa at skal du kose deg, er noen biter sjokolade mye bedre og sunnere for deg.

Kos deg du sa han og en liten skål potetgull, ja det er også helt ok, gjerne med hjemmelagd dip.

 

Etter at vi kom hjem, er den blitt blid igjen.

Derfor planlegger vi sammen å spise sunnere.

Ja vi koser oss i helga og vi er ikke fanatiske, men litt sunnere.

I sommer ble jeg jo så inspirert av bloggen til Mette Kvalsvik at jeg dro til Kitchdamen min og kjøpte meg juicer.

https://etdiktomdagen.blogg.no/

Og i helga dro jeg til, vel assistert av gubben, for det var jo haugevis av deler på den maskina.

Jeg som lett blir dubbedittforvirret, fikk jo helt noia.

Jeg ropte hjelp så høyt at det nok hørtes ganske så langt unna.

Kanskje så langt at bollene i butikken ble skremt til og med.

Men juice ble det og den ble jo dritgod.

Men bare to glass da, så det er ikke noe jeg kan gjøre hver dag.

Jeg drakk et glass og det neste dagen etter.

Jeg skal jo ikke ha så mye frukt siden insulinet er så høyt.

 

En appelsin, en rødbet( har gruelig tro på at rødbeter er sunt), 2 epler, 2 gulrot, en chili, en halv paprika

Skal man juice en hel familie, blir det dyrt ja.

Da er det bedre å bruke smoothie.

Drikker du smoothie får du jo også i det mer fiber.

Du vet de tarmtrollene som Berit Nordstrand snakker om, de roper jo høyt etter fiber.

Har du frukt som holder på å bli dårlig, så rens de og frys de.

Fabelaktig i smoothie.

Gubben fant en pose med bananbiter i fryseren og lurte på om jeg hadde tørnet helt.

Smoothie sa jeg, ypperlig i smoothien.

Han ristet bare litt sånn nesten umerkelig, på hodet.

 

Bare for riktig å smøre det inn, så er dette dagens lunsj.

Tomat, agurk, paprika, Norwegia, rødløk, isberg, vanlig påleggsskinke.

dressingen er dip fra helga:

Rømme, litt majones, tomatpulver, kajennepepper ( bare bitte litt), spisskummen, paprikapulver, presset fersk hvitløk,  litt sitron, salt og pepper.

Like lett å røre sammen som å bruke pose men mye sunnere.

Middag lurer du på.

Lammelår i strimler, woket med grønnsaker.

Jeg har ikke glemt frokost og kveldsmat heller.

Jeg har nemlig lagd rødbetsalat.

Du trodde kanskje jeg var ferdig å skryte du.

Neida, hjemmebakt brød til frokost og knekkebrød til kveldsmat.

 

8 dl havregryn, et par dl havrekli og havremel, alt hos meg er på slump. Linfrø, valnøtter, gresskarkjerner, ghiafrø, sesamfrø, solsikkekjerner, litt salt. 1 l vann, røres sammen og får stå litt og godgjøre seg. De største frøene/nøttene knuser jeg først hvis ikke er de så vanskelig å smøre utover.

 

Smøres utover bakepapir. Det er det som tar litt tid. Det blir ca 6 brett. Steker 3 i gangen. 170 grader 30-45 min. Er de myke, la de stå litt til.

 

 

Et tredjedels glass syltede rødbeter, et halvt eple, en tredjedels rødløk, ta mer eller mindre etter hva dere liker. Hakkes i biter. Trekvart boks rømme, litt majones, litt sitron(fordi jeg har sitron i nesten alt jeg lager, spør meg ikke hvorfor, men jeg tror det hever smaken)litt salt og pepper. Veldig friskt og godt.

 

Nå har jeg vært sunn nok i dag. Hva jeg gjør i morgen, vet jeg ikke.

Dessuten er det bare tull at man ikke skal skryte av seg selv.

Det er forskjell å se når man har vært flink og når man er selvgod.

Så det så.

I dag

 

ps middag

Forskning gikk rett vest

 

Jeg prøvde noe rart i dag.

Jeg så meg selv i speilet og møtte mine egne øyne.

Jeg stod nok ikke mer enn ett minutt for det var tøffe greier.

Her er jeg liksom.

Dette er meg.

Det er som å se en person man ikke kjenner men som man kjenner likevel.

Jeg måtte faktisk tørke en tåre jeg.

Og så sa jeg at du gjør så godt du kan, lille venn.

Heis opp bhstroppen din og senk skuldrene.

Ta ting som de kommer, mer kan du ikke gjøre.

 

Ja for forskingen min gikk rett vest.

Jeg har det man kaller insulinresistens.

Det vil si at jeg produserer alt for mye insulin.

Jeg har nok til tre personer.

Det gjør at jeg også blir trøtt og sliten og lagrer fett, på tross av et noenlunde sunt kosthold.

I tillegg er stoffskiftet for lavt.

Jeg har to ganger prøvd å slutte med stoffskiftemedisiner, ja i samsvar med lege, men det funker ikke.

Det går en stund og så begynner stoffskiftet å synke.

Jeg har ikke hatt et regulert stoffskifte på mange år og det tærer på kroppen.

Derfor forsker jeg fortsatt på hva jeg kan gjøre for å bli friskere.

 

I fjor sommer viste prøvene mine plutselig at insulinet var sunket drastisk, fettstoffer i blodet lavere, leverprøver bedre.

Jeg funderte derfor fælt på hva det kunne skyldes, for kostholdet hadde ikke vært bra denne tiden.

Jeg hadde vært en uke på healingkurs, der vi brukte dyp transe.

Jeg satt også mye ute i fjor, siden det var så fin sommer.

Jeg prøvde derfor å være flink med meditasjoner i sommer også, selv om jeg kanskje ikke var flink nok.

Jeg har også sittet på balkongen og lest, så mye jeg bare har fått til.

Men nå var prøvene like ille som før, ja nesten verre noen av dem.

Heldigvis har jeg ikke fått sukkersyke, noe som ofte skjer når man har overproduksjon av insulin i årevis.

Kanskje det kan være fordi jeg spiser lite sukker.

 

Akkurat nå ser jeg meg derfor i speilet og spør hva nå, lille venn.

Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, jeg må øke medisinene fortsatt.

Det er bare at kroppen responderer så lite på medisinene.

Det er som om mitt eget stoffskifte synker i takt med at jeg tilfører medisin.

Men jeg er bedre form enn jeg var i vinter, jeg er det.

Men nå har jeg holdt på i årevis uten å finne nøkkelen til hvorfor.

Prøvene er liksom likedan uansett hva jeg gjør.

På grunn av smerter i knærne får jeg ikke trimmet noe særlig, men insulinet var høyt i de årene jeg gikk mye tur også.

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg skal prøve.

Skulle vært til legen igjen for ledd i fingrer og tær stivner og til fysioterapeut for knærne, men jeg er så lei av styr at jeg vegrer meg.

Jeg har altfor mye jern i blodet men ingen vil hjelpe meg, så jeg får prøve å tappe litt blod for å se om det kan hjelpe på.

Ikke får jeg bli blodgiver på grunn av medisin jeg bruker.

 

Men….

Jeg har det godt

Dagene mine er fine.

Jeg drar på reiser og får opplevelser.

Immunforsvaret mitt må være bedre, for jeg har nesten ikke vært syk av noe infeksjon de siste to årene.

Men jeg funderer litt på hva som er neste prosjekt

I dag

Jonas Moström, Dominodøden

Jonas Moström, Dominodøden

Dominodøden er bok nummer to i serien om Nathalie Svendsson og det er også bok nummer to jeg leser av Moström.

Dette er helt vanlig fengende krim der du spekulerer på hvem som er morderen og hva som ligger bak. Ikke makabre blodige detaljer for de som ikke liker det, ihvertfall bare bittelitt.

Samtidig som jeg liker bøkene til Moström, lar jeg meg ikke helt rive med heller. Det er ikke sånn at jeg må ha dem for enhver pris, men det er ok krim og jeg skal lese også de to neste som er gitt ut. Midnattspiker er den tredje og

Til døden skiller oss ad, er den siste. Den ble utgitt i år av Goliat forlag.

Jonas Moström, Den du ikke ser

Bilde og tekst er hentet fra Bokklubben, uten at jeg har noe samarbeid med de og boken har  jeg kjøpt selv på Boklageret.

 

Overlege Erik Jensen forsvinner på merkelig vis i kulverten på Sundvalls sykehus under en nattevakt. Samtidig blir hans kollega, Thomas Hoffman, funnet brutalt drept etter å vært savnet i tre døgn. Politioverbetjent Johan Axberg kobler raskt sakene sammen. Gjerningsmannen har kun etterlatt seg ett eneste spor – en dominobrikke!

Når Sundvallspolitiet ber rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe om hjelp i etterforskningen, er psykiateren Nathalie Svensson i tvil. Hun har nettopp opplevd flere traumatiske hendelser og trenger mest av alt ro hjemme i Uppsala. Men når det viser seg at hennes søster Estelle er den siste som så Erik Jensen i live, bestemmer Nathalie seg for å ta oppdraget.

Det blir en intens jakt på en tvangspreget morder for å finne Erik Jensen i tide. Står flere offer for tur? Og fremfor alt – hva betyr dominobrikkene?

Dominodøden er den frittstående, andre delen i serien om Nathalie Svensson. Her blir vi også kjent med Johan Axberg og de andre karakterene i Moströms fremgangsrike Sundvallsserie.
JONAS MOSTRÖM er forfatter og lege. Han debuterte i 2004 med thrillern Dödens pendel. Oppfølgeren Svart cirkel (2006) ble hans gjennombrudd med over 80 000 solgte eksemplarer. Senere har Moström hatt stor framgang med bøkene om kriminalbetjent Johan Axberg. I 2014 kom den første boken om Nathalie Svensson, Himlen är alltid högre (Den du ikke ser). I Dominodöden forenes de to serien

Nydelige menneskemøter

 

Jeg er ikke noe god på å stå opp tidlig.

Gubben står gjerne opp i halv sju tiden om morgenen selv om han har fri og sier at det er da vel ikke tidlig.

Så kommer jeg tuslende to til tre timer etterpå i halvørska.

I dag måtte jeg opp for jeg skulle levere bilen på verksted.

Det var en som kjørte på oss når vi var på vei til Halden i juni.

Han hadde ikke noe plikt til å blinke når han skiftet fil sa han.

Han har nok andre regler enn oss andre.

Han traff dermed bakskjermen vår med sin framskjerm, enda det var klart når han kjørte ut, i følge han selv.

Godt gjort.

Vel vel, feil i trafikken kan vi alle gjøre og heldigvis gikk det bra.

Ingen personskade så da går det fint.

Ja nå sporet jeg av her, men jeg skulle da levere bilen på verksted.

Klokka 8 om morgenen.

Det er tidlig synes jeg men jeg kom meg avsted.

Kun 5 min å kjøre.

Leverte bil og spaserte så mot Statoil, unnskyld Circle q, for å få sønnen til å kjøre meg hjem igjen.

Men hvem er det som fyller diesel så tidlig på morgenen, jo en av mine gode venninner.

Og hun skulle jo hjem igjen så jeg fikk skyss.

Og ikke bare det, men da ble det kaffe og et god prat.

At vi skulle klare å møtes på de få minuttene det tar å fylle og for meg å passere, ja det ser jeg ikke på som tilfeldig.

For hun er heller ikke der vanligvis så tidlig på morgenen.

Det er bare så herlig.

Jeg føler meg så takknemlig for jeg har mange sånne gode sjeler i min bekjentskapskrets.

 

Forrige helg var jeg på Lillehammer og da fikk jeg møte en av de jeg har reist til Arthur Findlay sammen med.

Da ble det jo god klem og masse herlig prat.

 

Det er så kjekt å møtes igjen.

Anne Kristin og jeg har vært på kurs sammen flere ganger og jeg håper og tror det kan bli flere turer sammen.

Når man er sammen så intenst som det er på de kursene en hel uke, ja da blir man jo godt kjent.

 

 

I juli hadde jeg jo besøk av denne herlige dama.

Anne Marie

Hun har jeg også truffet i England på kurs og vi er skjønt enig om å møtes der igjen.

I pausene er vi nemlig kjempegod på å gi hverandre nye synsvinkler på det vi funderer på innen det spirituelle.

Det er jo ingen fasit i disse temaene så det kommer ganske enkelt an på hvordan vi selv føler det henger sammen.

Anne Marie er en racer i å komme med gode innspill som gir gjenklang og som får meg til å tenke.

https://www.annemariesnaturterapi.no/

 

 

Forrige mandag var jeg selskapsdame.

Ei venninne måtte til Ålesund en tur og jeg ble med.

Da skravler vi slik at 11 mil går unna på et blunk.

Jøss er vi fremme alt.

Vi shopper og spiser lunsj og koser oss, før vi prater oss hjem igjen.

Det er mange tema vi er innom på en slik tur.

Det meste er vi enig om og noe er vi slett ikke enige om.

Er vi riktig uenig, ja da ler vi godt.

 

Hun jeg traff i dag bor ikke så langt fra meg, men vi møtes ikke så veldig ofte, så når vi først får det til, ja da går skravla i ett.

Jeg er så glad jeg har venner som godtar meg som jeg er.

Som ikke prøver å endre meg på noe vis.

Er vi enige i alt, nei så langt derifra.

Vi setter faktisk pris på at vi kan være uenig.

Vi gir hverandre gode råd og selv om den andre gjør helt motsatt av det vi foreslår, applauderer vi likevel.

For vi er skjønt enig om at det beste er å gjøre det som føles riktig for en selv og hvis det er det motsatte av hva vi selv ville gjort, ja da er det også helt fint.

Er du en slik venn for noen?

Respekterer du dem for den de er eller ville du helst at de endrer på noe du synes er feil ?

Husk da at vi har kun ansvaret for å endre oss selv, ikke andre.

Takk for fine møter.

I dag