Dette er rett og slett krim av ytterste klasse. Et komplott man ikke har sett maken til. Veldig spennende og ganske så komplekst. Her skjer det så mye i kulissene at man aner ikke hvem man kan stole på.
Den neste, Mørke menn ligger i lesebunken for september. Jeg skal helt klart lese alle
Bildet og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug men boken har jeg selv kjøpt
Nils Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat noensinne. Men krigsveteranen er traumatisert og lever av å samle flasker og spise matavfall fra supermarkeder. I håp om å unnslippe sine indre demoner drar det tidligere medlemmet av Jægerkorpset sammen med hunden sin til Nordjylland. Der slår han leir dypt inne i skogen for å leve et rolig og enkelt liv. Men drømmen blir snart til et mareritt. Etter et nattlig besøk på et middelalderslott i skogens utkant blir han mistenkt for drapet på slottsherren, en tidligere ambassadør og grunnleggeren av en innflytelsesrik tankesmie. Politiets etterretningstjeneste dukker påfallende raskt opp, og ikke før den pressete krigsveteranen vet ordet av det, er han virvlet in etterforskningen av en rekke gåtefulle drapssaker, som tilsynelatende kun har en ting til felles: hengte hunder.
Dette er feelgood fra de norske skoger. Jeg likte veldig godt beskrivelsene i første del, nydelig skrevet. Men så blir det litt for idyllisk for meg. Å bo i svarte skogen alene med en baby, kan da vel ikke være bare salig lykke.
Selv når det blir mer dramatisk, er det litt for lettvint for meg. Men jeg sier for meg, for jeg er ganske kresen når det gjelder slike bøker. Jeg vet derfor at veldig mange vil like denne romanen. Alle de som liker seriebøker, Vil nok bli veldig begeistret.
En fortelling om kjærlighet og svik, om viktigheten av vennskap – og om musikken i livet og i oss selv.
I alle år har bygdefolket sett med mistro på Ane Solingen, kvinnen med de uvanlige øynene. Men sammen med kjæresten Hans har hun funnet lykken på en liten plass dypt inne i skogen. Etter at han omkommer i en ulykke og hun finner ut at hun venter barn, må hun inn til bygda for å få hjelp.
Møtet med sambygdingene blir bedre enn hun hadde fryktet. Særlig en prest møter henne med vennlighet. Han aner en musikalitet i henne og gir henne en spesiell gave. Et instrument hun umiddelbart kjenner en dragning mot. Hun finner trøst i musikken og får livsgleden tilbake. Nyter dagene og ser sønnen vokse til en frisk og glad gutt.
Så en dag rammer en ny ulykke den lille koieplassen. Denne gangen er det noe Ane kan gjøre; det vil kreve store endringer og enorm indre styrke – men hun er villig til å ofre alt for det viktigste i livet.
Selv om jeg har god tid, er det ikke bestandig så enkelt å få til i hverdagen .
Noe går på motivasjon rett og slett.
Når man ikke bestandig er tipp topp, greier man ikke å finne viljen som skal til.
Det må man også få lov til å føle på.
Men så får man ta tak når gnisten er der.
Akkurat nå er jeg veldig grønnsaksulten.
Jeg tror jo at kroppen min forteller meg hva den vi ha og ikke ha.
I det vi kjørte hjem fra flyplassen etter ferien, kjente jeg at nå ville det bli godt med laks til middag.
Jeg tar vanligvis dobbel dose med omega 3 pga kolesterolet.
Egentlig vil legen at jeg skal ta noe som heter Omacor, men den var så innmari dyr.
kr 800, for 100 tabletter og jeg skulle ta fire hver dag.
Jeg fikk det ikke på blå sa HELFO for det var det kun de med hjerteinfarkt som fikk.
Heldigvis har jeg ikke det.
Der sporet jeg av igjen.
Ja poenget er at i 16 dager har jeg så godt som ikke spist fisk for jeg har ikke med omega 3 på ferie.
Derfor innbiller jeg meg at den ga beskjed om det.
Jeg vil ha fisk, sa den.
Det fikk den og da maste den ikke mer om det.
Forrige helg kjørte vi til Lillehammer for å se barnebarnet sparke fotball på Fåberg cup.
Han visste ikke at vi kom, så han ble veldig overrasket.
Han sa han forstod ikke at vi kom helt dit (3,5 times kjøring og overnatting), når vi ikke kom til Molde ( 1,5 time,ingen overnatting).
Jeg måtte jo da si som sant er, at vi er litt rar av og til.
Han visste nå egentlig det fra før da.
Det er et sunnhetstegn det for meg, når folk er litt rar, bare positivt og spennende.
Ja nå kommer jeg til poenget.
Jeg ga bort nisten min til lille vennen min, så vi dro på butikken for å kjøpe noe lunsj.
I handlevogna havnet en stor sånn pizzabolle( smakte æsj, syntes vi) og den største kanelsnurren jeg så i skapet( viktig å ta den som er størst), en sånn med gult fyll i. (Som ikke smakte vaniljekrem, men ingenting)
Når jeg er på tur, da skal jeg kose meg.
På hotellet spiste jeg ført den pizzagreia.
Vi bodde på Clarion som jeg anbefaler varmt, for der er det både ettermiddagskos og kveldsmat(kyllinggryte med massevis av grønnsaker, med mere). Vel ettermiddagskosen var 2 små biter av sjokoladekake. Deretter opp på rommet, fortsatt sulten og spiste den digre bollen.
Hva sa kroppen til den opplevelsen, tror dere.
Høyt og tydelig sa den:
Nå er jeg skikkelig uggen, hele meg føles ekkel liksom og jeg er så innmari glad at du ikke gir meg dette hver dag. En gang i året er nok. Fysja meg.
Ja det sa den.
Og når kvelden kom og vi fikk den gode maten med alt det deilige tilbehøret, vet du at vi var mett etter noen få biter.
De hersens bollene satt i kroppen enda vi egentlig var sultne.
Så plukker du ofte med deg slik mat i handlevogna, skru opp volumet på høreapparatet, så du kan høre hva kroppen din sier.
Men historien er ikke ferdig der, for på kvelden dro jeg frem posen med sjokolade.
Og gjett hva den sa da. Den var ikke gretten serru.
Den sa at skal du kose deg, er noen biter sjokolade mye bedre og sunnere for deg.
Kos deg du sa han og en liten skål potetgull, ja det er også helt ok, gjerne med hjemmelagd dip.
Etter at vi kom hjem, er den blitt blid igjen.
Derfor planlegger vi sammen å spise sunnere.
Ja vi koser oss i helga og vi er ikke fanatiske, men litt sunnere.
I sommer ble jeg jo så inspirert av bloggen til Mette Kvalsvik at jeg dro til Kitchdamen min og kjøpte meg juicer.
Og i helga dro jeg til, vel assistert av gubben, for det var jo haugevis av deler på den maskina.
Jeg som lett blir dubbedittforvirret, fikk jo helt noia.
Jeg ropte hjelp så høyt at det nok hørtes ganske så langt unna.
Kanskje så langt at bollene i butikken ble skremt til og med.
Men juice ble det og den ble jo dritgod.
Men bare to glass da, så det er ikke noe jeg kan gjøre hver dag.
Jeg drakk et glass og det neste dagen etter.
Jeg skal jo ikke ha så mye frukt siden insulinet er så høyt.
En appelsin, en rødbet( har gruelig tro på at rødbeter er sunt), 2 epler, 2 gulrot, en chili, en halv paprika
Skal man juice en hel familie, blir det dyrt ja.
Da er det bedre å bruke smoothie.
Drikker du smoothie får du jo også i det mer fiber.
Du vet de tarmtrollene som Berit Nordstrand snakker om, de roper jo høyt etter fiber.
Har du frukt som holder på å bli dårlig, så rens de og frys de.
Fabelaktig i smoothie.
Gubben fant en pose med bananbiter i fryseren og lurte på om jeg hadde tørnet helt.
Smoothie sa jeg, ypperlig i smoothien.
Han ristet bare litt sånn nesten umerkelig, på hodet.
Bare for riktig å smøre det inn, så er dette dagens lunsj.
Tomat, agurk, paprika, Norwegia, rødløk, isberg, vanlig påleggsskinke.
dressingen er dip fra helga:
Rømme, litt majones, tomatpulver, kajennepepper ( bare bitte litt), spisskummen, paprikapulver, presset fersk hvitløk, litt sitron, salt og pepper.
Like lett å røre sammen som å bruke pose men mye sunnere.
Middag lurer du på.
Lammelår i strimler, woket med grønnsaker.
Jeg har ikke glemt frokost og kveldsmat heller.
Jeg har nemlig lagd rødbetsalat.
Du trodde kanskje jeg var ferdig å skryte du.
Neida, hjemmebakt brød til frokost og knekkebrød til kveldsmat.
8 dl havregryn, et par dl havrekli og havremel, alt hos meg er på slump. Linfrø, valnøtter, gresskarkjerner, ghiafrø, sesamfrø, solsikkekjerner, litt salt. 1 l vann, røres sammen og får stå litt og godgjøre seg. De største frøene/nøttene knuser jeg først hvis ikke er de så vanskelig å smøre utover.
Smøres utover bakepapir. Det er det som tar litt tid. Det blir ca 6 brett. Steker 3 i gangen. 170 grader 30-45 min. Er de myke, la de stå litt til.
Et tredjedels glass syltede rødbeter, et halvt eple, en tredjedels rødløk, ta mer eller mindre etter hva dere liker. Hakkes i biter. Trekvart boks rømme, litt majones, litt sitron(fordi jeg har sitron i nesten alt jeg lager, spør meg ikke hvorfor, men jeg tror det hever smaken)litt salt og pepper. Veldig friskt og godt.
Nå har jeg vært sunn nok i dag. Hva jeg gjør i morgen, vet jeg ikke.
Dessuten er det bare tull at man ikke skal skryte av seg selv.
Det er forskjell å se når man har vært flink og når man er selvgod.
Dominodøden er bok nummer to i serien om Nathalie Svendsson og det er også bok nummer to jeg leser av Moström.
Dette er helt vanlig fengende krim der du spekulerer på hvem som er morderen og hva som ligger bak. Ikke makabre blodige detaljer for de som ikke liker det, ihvertfall bare bittelitt.
Samtidig som jeg liker bøkene til Moström, lar jeg meg ikke helt rive med heller. Det er ikke sånn at jeg må ha dem for enhver pris, men det er ok krim og jeg skal lese også de to neste som er gitt ut. Midnattspiker er den tredje og
Til døden skiller oss ad, er den siste. Den ble utgitt i år av Goliat forlag.
Bilde og tekst er hentet fra Bokklubben, uten at jeg har noe samarbeid med de og boken har jeg kjøpt selv på Boklageret.
Overlege Erik Jensen forsvinner på merkelig vis i kulverten på Sundvalls sykehus under en nattevakt. Samtidig blir hans kollega, Thomas Hoffman, funnet brutalt drept etter å vært savnet i tre døgn. Politioverbetjent Johan Axberg kobler raskt sakene sammen. Gjerningsmannen har kun etterlatt seg ett eneste spor – en dominobrikke!
Når Sundvallspolitiet ber rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe om hjelp i etterforskningen, er psykiateren Nathalie Svensson i tvil. Hun har nettopp opplevd flere traumatiske hendelser og trenger mest av alt ro hjemme i Uppsala. Men når det viser seg at hennes søster Estelle er den siste som så Erik Jensen i live, bestemmer Nathalie seg for å ta oppdraget.
Det blir en intens jakt på en tvangspreget morder for å finne Erik Jensen i tide. Står flere offer for tur? Og fremfor alt – hva betyr dominobrikkene?
Dominodøden er den frittstående, andre delen i serien om Nathalie Svensson. Her blir vi også kjent med Johan Axberg og de andre karakterene i Moströms fremgangsrike Sundvallsserie. JONAS MOSTRÖM er forfatter og lege. Han debuterte i 2004 med thrillern Dödens pendel. Oppfølgeren Svart cirkel (2006) ble hans gjennombrudd med over 80 000 solgte eksemplarer. Senere har Moström hatt stor framgang med bøkene om kriminalbetjent Johan Axberg. I 2014 kom den første boken om Nathalie Svensson, Himlen är alltid högre (Den du ikke ser). I Dominodöden forenes de to serien
Ei venninne måtte til Ålesund en tur og jeg ble med.
Da skravler vi slik at 11 mil går unna på et blunk.
Jøss er vi fremme alt.
Vi shopper og spiser lunsj og koser oss, før vi prater oss hjem igjen.
Det er mange tema vi er innom på en slik tur.
Det meste er vi enig om og noe er vi slett ikke enige om.
Er vi riktig uenig, ja da ler vi godt.
Hun jeg traff i dag bor ikke så langt fra meg, men vi møtes ikke så veldig ofte, så når vi først får det til, ja da går skravla i ett.
Jeg er så glad jeg har venner som godtar meg som jeg er.
Som ikke prøver å endre meg på noe vis.
Er vi enige i alt, nei så langt derifra.
Vi setter faktisk pris på at vi kan være uenig.
Vi gir hverandre gode råd og selv om den andre gjør helt motsatt av det vi foreslår, applauderer vi likevel.
For vi er skjønt enig om at det beste er å gjøre det som føles riktig for en selv og hvis det er det motsatte av hva vi selv ville gjort, ja da er det også helt fint.
Er du en slik venn for noen?
Respekterer du dem for den de er eller ville du helst at de endrer på noe du synes er feil ?
Husk da at vi har kun ansvaret for å endre oss selv, ikke andre.
