Bok 1, Spor var gyselig spennende. Gubben likte så godt disse bøkene, så han har allerede lest alle tre. Den tredje heter Fellen.
Og de er spennende disse bøkene. Og litt morsomme, for de er så annerledes. En etterforskningsgruppe av en som fikser alt for de kriminelle, en hacker og en politi. Med en godt voksen kvinne som sjef. Eller sjef og sjef, fru Blom. De gjør egentlig som de vil og ikke alt etter forskriftene.
De kan leses frittstående men jeg anbefaler sterkt å lese de etter rekkefølge.
Nå har jeg en igjen og den må vente litt, men jeg gleder meg allerede til å følge Erla-gruppen videre.
Det er ikke mye vold i boken, men litt slåssing. Ingen makabre detaljer. Etterforskingskrim. Anbefales varmt.
Fra omslaget:Et truet vitne. En forræder internt hos politiet. Og en torpedo som ikke skyr noen midler. Rickard Falke er i livsfare. Han sitter inne med informasjon som kan felle underverdenens mektigste mann, og klokken tikker mot den kommende rettsaken. En livsfarlig torpedo får i oppdrag å sørge for at Rickard ikke snakker, og han får hjelp av en forræder internt i politiet. Torpedoen sporer ham opp overalt. Ingen steder er trygge, og Rickard vet ikke hvem han kan stole på. Etterforskningsteamet Erlagruppen gjenforenes, og med politi Liv Kaspi i spissen, starter de jakten på torpedoen. Sist jobbet de sammen mot et felles mål, denne gangen handler det like mye om å redde ett av gruppens medlemmer som å felle et kriminelt nettverk. Torpedoen ligger imidlertid et steg foran og sikter seg inn på Liv for å skade Rickard. Liv blir nødt til å tøye alle grenser og stole på instinktene sine mer enn kollegaene for å overleve – og redde dem hun elsker høyest. Flukt er en spenningsbok med høy puls og god innsikt i en mørk underverden. Dette er den andre frittstående delen i ERLA-serien
Sitat: Det anbefales å opprettholde et variert kosthold med et tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D, samt få i seg nok næring for å unngå undervekt. Du bør unngå et høyt alkoholinntak og slutte å røyke, da det er forbundet med økt risiko for osteoporose.
Spis fiber til alle dagens måltider. Fiber regulerer blodsukkeret ditt. …
Få inn nok av det sunne gode fettet. Fett påvirker nesten ikke insulinet i det hele tatt. …
Sørg for nok proteiner. …
Unngå sukker og mat som fort omdannes til sukker i kroppen. …
Ta vare på tarmen din!
Jeg spiser veldig lite sukker til hverdags, kun i ferier og selskap, men jeg kan definitivt spise mer fiber.
Det kan være et mål fremover. Bra jeg har bakt knekkebrød da.
Yoghurt og kefir hører jeg inni meg nå.
Jeg kan lage smoothie igjen, med yoghurt og bær.
Bær er bedre når du har insulinresistens enn frukt, for det er mindre sukker.
Travelt å planlegge alderdommen.
Å lære seg gode vaner er gull verd.
Næringsrik og nok mat er viktig, i tillegg til trening.
Måtte jeg bare komme mer i gang med trening, både å gå tur, styrke og yoga.
Jeg krysser fingrene.
I dag var det lettvint middag.
Litt Grønnkål, en bit squash, og en bit søtpotet, 1 chili, 1 potet, noen sukkererter, 1 løk, 1 grillpølse og noen skiver bacon i strimler, pluss en rest med blåmuggdip fra forrige helg. Salt og pepper.
Inn i ovnen 200 grader ca 30- 40 min.
Nå er jeg så fornøyd med meg selv.
Jeg klapper meg selv på skulderen ja.
Men hva gjør jeg til kvelden når jeg må velge mellom nystekte knekkebrød og brød?
Så gikk vi fra stasjon til stasjon for flere smaksopplevelser.
Jeg ble rimelig skeptisk til de gråsteinene.
Jeg tenkte jeg fikk ta en av de små for vi måtte putte den i munnen, sa hun.
Den smeltet jo i munnen så det var litt lureri ja.
Ikke alle disse var gråstein.
Det var en tynn deig som ble fylt med kyllinglevermousse og bjørkesirup.
De hadde kokt inn 400 liter bjørkesaft til 4,5 liter sirup
Så var det en bit fisk, som jeg ikke husker hva var.
Her er det rakfisk. Og den var så god at vi lurte til oss flere skjeer.
Ja vi fikk lov.
Morsom servering.
Siste stasjon var kvalkjøtt og kreps.
Ja, ikke sammen, men hver for seg.
Jeg kunne spist meg mett jeg, for det var så godt. Alle disse godbitene var sånne smaksbomber. Deilig.
Her er bordet vårt.
Bord for oss to.
Det er kjekt å møte nye mennesker, men jeg sparer litt energi når jeg ikke trenger å konsentrere meg om å konversere.
En av de blide, koselige menneskene som var med på å gjøre kvelden vår fin.
Vi følte oss veldig satt pris på.
Sjekk utsikten.
For en fantastisk plass.
En kveld her koster kr 2100,- pr person.
Da fikk vi sprudlende til velkomst og rabarbracider.
Alle smaksopplevelsene, forrett, hovedrett, dessert og kaffe med smågodt.
Vin til maten kommer utenom.
Her legges maten opp for servering.
Fjellørret, med asparges, syltet gammelagurk, ( en gammel sort) og kjørvel.
Loffen var så god at jeg nesten forspiste meg.
Med mye smør på, var det himmelsk.
Jeg kjøpte kokeboka for der er oppskriften på loff.
Smøret var Rørossmør.
Hovedrett var gårdsand, bryst og lår.
Servert med småpoteter, nykål, sellerirot og gulrotmos, med en skyssaus til.
Her begynte jeg å kjenne at nå begynte jeg å bli ganske så mett.
Vi spiste altfor fort sa Brimi.
Etter hovedretten, ble det pause.
Da fikk vi være med Arne på rommet.
Ja vinrommet.
Det ble tøyset mye med at her var det ikke reoler der alt lå pertentlig stablet.
Flere lurte på om han visste hva han hadde.
Det gjorde han helt sikkert.
Han likte å kjøpe vin fra små forhandlere, som var ildsjeler, lidenskapelig opptatt av det de holdt på med.
Noen av de måtte snus på innimellom, passes godt på.
Jeg så noen kasser fra Chateau Margaux
i 1998 når vi var på vårt første cruise, var vi på vinutflukt.
Da kjørte bussen opp til denne vingården og de fortalte at det var ett av de mest kjente i området der.
Jeg måtte ta med iPaden for å ta bilder, på vei til toalettet.
Jeg kunne gått her og sukket henført i timesvis.
Og jeg skvatt og trodde jeg falt ned i et hull.
Til og med inne på toalettet var det flott.
Fuglene finner vi også her.
Fugler og gevir, overalt, alt fra naturen.
Så ble vi invitert inn i osterommet.
Enda var det flere brett med ost å velge blant.
Hver og en fikk oster etter egne preferanser.
Jeg greier ikke å huske hvilke oster jeg fikk og hvor de kom fra.
Så fikk vi brød, rabarbra og solbærsyltetøy.
Sa jeg at jeg var mett etter hovedretten?
Det rare er at spiser du litt ost, føles du mindre mett.
Merkelige greier.
Jeg tok til og med litt gammelost, men nei, likte ikke.
Brie og camembert og mild blåmugg, falt mest i smak.
Og med rabarbra på.
Og der stilte naturen opp med eget pride flagg.
Og mens solen var på vei ned, fikk vi verdens nydeligste dessert.
Jeg sa det etterpå at jeg tror jeg gjemmer fatet og sier at jeg har ikke fått, så jeg får en til.
Da hadde jeg glemt hvor mett jeg var.
Dette var deilig forfriskende, litt sånn sursøtt.
Rømmemousse, med trekk av hvit sjokolade, med rabarbrasaus, ristet havre, rabarbra og jordbær.
Så fikk vi æren av å åpne kaffeserveringa.
Med smågodt til.
Terning med karamellisert brunost, sjokolademousse med gran, (tror jeg, hvis jeg ikke husker feil) og en sprø deilig vannbakkels, der jeg slett ikke husker hva den var fylt med, men den var god. Best av de tre.
Og så var kveld over, men……..
Arne Brimi får siste ordet.
Vi takker for opplevelsen, både til barna våre som ga oss denne flotte gaven og vertskapet på Vianvang.
Siste bloggdel, blir bilder fra Brimi Fjellstugu og hjemveien.
Vianvang, det gamle og nålevande ordet i fjellet for Fjelldronning, Bergfrue, Saxifraga Cotyledon på latin om ein vil. Fjelldronninga mi vart til Vianvang, og er det framleis; – det var min draum, og vart til, og er min draum framleis. For ingenting kan stoppast, ikkje eingong i ein draum.
Draumen starta med det fyrste spadetaket i 1998, då Vianvang såg si gryning. Men Vianvang skal aldri verta heilt ferdig – draumen om noko nytt som kryssar meir enn eit tusenårs-sekiel skal alltid leva her, det evige innan matkunst frå det naturleg naturlege, det skal halda fram.
Draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For ein gong som for fleire gonger, for noko å leva lenge på. Støtt skal det vera godt å hugsa å ha opplevd å ha vore her. Støtt skal det vera godt å lengta att til min del av dette landet. Støtt skal det vera godt å koma att.
Så får vi hver vår skei med skrapaost.
Det var ost smeltet på bålet og så raspet han tørket og spekket reinshjerte over.
Gi meg denne osten og den loffen vi fikk senere, så hadde jeg allerede vært fornøyd jeg.
Nei, ikke helt, det var den aspargessuppa og desserten, den kommer jeg tilbake til.
Og rakfisken, kvalkjøttet, kreps og gråstein.
Det var den ene smaksopplevelse etter den andre.
Det kommer i neste innlegg.
Vi kikker innom huset som rommer konferanse/kurs avdeling.
Kunne vært utrolig morsomt å bli med på et av matkursene Brimi holder.
Utsikten. Kjære vene.
Vakkert.
Jotunheimen viser seg fra sin.beste side.
Hadde ikke vært meg i mot å gå på kurs her nei.
Se på alle detaljene i interiøret.
Er det ikke flott?
Tenk hvis alt var sterilt hvitt? Kjedelig
Men det er litt rart hvor nostalgisk vi blir over alt det gamle.
Vi ville jo ikke hatt det i dag, på våre kjøkken.
Så går vi inn på Vianvang.
Her kokes kaffen vår.
Tokle har fått eget bord.
Men det er ikke klart for å sette seg enda.
Først skal vi gjennom ulike stasjoner med godbiter.
Laks marineres. Soyasaus, hvitløk, chili, olivenolje, sitron, pepper. Jeg salter ikke siden det er salt i soyasausen.
Kyllingstrimler, spinat, paprika, vårløk, pinjekjerner hvitløk, chili, olje, sitron og på toppen mozarella. Salt og pepper selvfølgelig. Skulle være persille hadde jeg tenkt men den glemte jeg til jeg hadde pakket den inn og da gadd jeg ikke.
Serveres med bakte småpoteter og kryddersmør.
I tillegg har jeg ytrefilet og en flintsteik, for gutta liker nok best kjøtt.
Gjestene har med seg grønnsaker, focaccia og dessert.
Noen vil vi savne sårt i kveld, men slik er livet.
Vi koser oss sammen vi venner så godt vi kan.
Godt er det alltid å møtes.
Sammen kan vi senke skuldrene og bare være oss selv.
Når vi spiser sammen, ved spisebordet, gidder jeg ikke dra frem alt stasjet mitt.
Når jeg begynte på denne uken, var det ikke handlet mat siden forrige lørdag.
I fryseren hadde jeg en bit røykalaks som hadde sett sine bedre dager.
Der ligger også tre kveiteskiver, som snart når pensjonsalder.
En potet, en gulrot, en løk, persille, surres i smør.
Det var tomt for persille i går på Rema, skrekk og gru, tenk hadde det vært alenedager denne uken.
Jeg er persilleavhengig.
Skal tro om det finnes en kur for det?
Noen rester fra 5 dagers dietten. Blomkål og squash
En annen ting jeg er avhengig av å ha i kjøleskap eller fryser, er fløte.
Det hadde jeg heller ikke.
Jeg lette i alle kriker og kroker.
Ja, det er nå så fullt i den fryseren at det kan hende det gjemmer seg en fløteskvett der.
Fløte slås aldri ut.
For det første er den like god, minst en uke etter dato, og den trives også godt i fryseren.
Men…..
Jeg fant en boks creme fraîche, gikk ut i desember, like fin.
Dette ble godt og nok til to dager.
Jeg spiser aldri ved spisebordet når jeg er alene.
Enten på bokrommet, der jeg “bor” det meste av tiden eller foran tv.
Alt spises derfor i skål.
Det neste som ble reddet, var en av to små kalkunbiter.
Mer squash og blomkål, pluss rødløk surres.
Så fant jeg en rest blåmuggdip i fryseren.
Den måtte jeg Tine litt i mikroen, men så gjorde jeg tabben.
Jeg prøvde å ha i litt og tenkte det var ok.
Men så hadde resten smeltet og da bille jeg ikke fryse igjen, så jeg hadde i alt.
Vel, ble litt for mye blåmuggsmak.
Jeg stekte litt gulrot og søtpotet i airfryer.
De ble ikke sprø, fordi jeg ikke gadd å koke de og snu de i melon dill dall.
Men ok tilbehør.
Men det ble ikke lagd blåmuggdip denne fredagen.
I går skrøt jeg av å skulle ta i bruk min nyinnkjøpte kokebok, den store airfryerboken.
Det ble fiasko, så stor at jeg egentlig gremtes hele kvelden.
En kombinasjon av tabbe med deigen og klønete oppskrift.
Jeg har jo laget tusenvis av pizzadeiger.
2 dl vann, en skvett olje, litt salt og mel og så heve.
Vel, denne var litt mer komplisert og jeg gadd jo ikke gjøre alt som stod…. Typisk meg, jada, min feil.
Jeg hadde i litt for mye mel, den ble for tung, hevet dårlig og jeg smurte den ikke inn med olje.
Jeg har aldri gjort det med pizzadeig så jeg forstod ikke hva det skulle gjøre godt for.
Så var det oppskriften, det var ikke min feil.
Det står ingenting om hvor stor denne deigen skal være, ihvertfall ikke slik at jeg forstår det.
Det står også at det skal smøres saus og fyll over hele deigen og så rulles.
Har dere prøvd å rulle en deig med fyll helt ut i kantene?
Det tyter jo ut til alle kanter.
Og det står at man skal ta på skinke, salami, pinjekjerner og ferske urter, det siste hadde jeg ikke, men hvor skal da rødløken og paprikaen, som også står i oppskriften?
Skal det serveres ved siden?
Jeg hadde det på toppen og rullet det inn.
Så gjorde jeg ny tabbe ved ikke å pensle med egg.
Et helt egg tenkte jeg, bare for å smøre deigen?
Se på den deigen. Og igjen sikkert min feil.
Jeg leser må at deigen skulle knas hit og dit og frem og tilbake, men mine pizzadeiger bruker være kjempefine etter en omgang i foodprosessoren.
Men ikke denne.
Den hang ikke sammen, delte seg opp, så helt merkelig ut.
Jeg fikk måkt den på et bakepapir og inn i airfryer 180 gr, 15 min
Sånn skulle den se ut. Lekkert?
Slik så den ut etter 15 min. Steinhard. Den skulle kuttet med kniv før steking.
Det slapp jeg nesten, for den var selvsprekkende. Den klarte det utmerket på egenhånd.
Når jeg ser på bildet, tenker jeg på sånne steinstøtter gravd frem fra oldtiden.
Om hundre år, blir de kanskje vist frem i et museum som kunst fra år 2023.
Da analyserer de nok fremgangsmåter osv.
Hva ville de fortelle her ja?
Det var ikke godt.
Det var for kort tid til at rødløken ble myk og god.
For lite tomatsaus.
Lørdagsmaten skal være kos, dette var langt fra kos.
Det var regelrett fiasko.
Vel, slik gikk det.
Nå er det søndag.
Gubben virket veldig stolt fordi katta hadde vært ute en tur.
Det hørtes nesten ut som den hadde vært på Mont Everest.
Nå har de det travelt med vintersport.
Jeg er ikke helt sikker på hvilken gren de deltar i.
