Etter at vi møtte Staalesen på krimhelg i fjor høst og ikke hadde lest en eneste Varg Veum bok, kun sett filmene, har gubben og jeg bestemt at de må vi lese. Jeg kjøpte derfor den første, så den får bli med på ferie nå i mai. En tynn, liten sak. Første gang utgitt i 1977. Da var jeg 17 år og gubben og jeg ble kjærester året etter, like før 18 års dagen min. Tenk det, det er mange år og mange bøker lest.
Det blir krimhelg i år også, helgen september/oktober. Vi har meldt oss på.
Dette var en bok med få sider så den var lettlest, men du verden hvor jeg koste meg. Staalesen har en småhumoristisk måte å skrive på, så jeg måtte ofte lese høyt for gubben, selv om jeg vet at han er ikke glad i høytlesing fra bøkene jeg leser, når han er midt inni egen bok.
Overaskende vinklinger som lurte meg trill rundt flere ganger. Dette var gøy.
Nå må jeg gå til anskaffelse av de neste bøkene. Jeg har også Bergenstrilogien her og må klare å få lurt de inn på leselisten, men det ser ikke ut til å bli før tidligst i januar. Her er det hardt program.
Varg Veum er en bergensk variant av den hardkokte detektiven, fattig, desillusjonert, men med et hjerte av gull — og en flaske akevitt i skrivebordsskuffen. En gang var han ansatt i barnevernet, men ble upopulær etter å ha lent seg for tungt på en stofflanger. Med sitt spartansk utstyrte kontor på Strandkaien som base, livnærer han seg nå — så vidt det er — som privatetterforsker.
En dag blir Veum bedt av en mann om å skygge hans kone. Men Veum har prinsipper, og et av dem er å ikke ta skilsmisseoppdrag. Derfor sier han nei til å jobbe for advokat Moberg. Er fruen utro, er det ikke hans sak å skaffe mannen bevis.
Noen dager etter skygger han allikevel Margrete Moberg. Men ikke for Moberg. Oppdragsgiver er fru Mobergs bror.
Varg Veum tjener penger og tenker mindre over tilfeldighetenes spill. Men en morgen finner han liket av Margrete Moberg, med en blå stripe rundt halsen og merker etter nålestikk i armen …
Nå leser jeg :
Roy Jacobsen, de usynlige
kjøpt selv
Jeg har alle fire bøkene og håper å få lest de snart. Jeg har de i pocket, så da er de fine å ha med i kofferten på ferie også.
Ingrid vokser opp på Barrøy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære alt det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer.
Med De usynlige er Roy Jacobsen tilbake i samme miljø som er skildret i første del av Seierherrene, kystproletariatet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, i årene fra 1913 til 1928. Som forfatteren selv sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett».
De usynlige er første av fire bøker
Og
Cilla og Rolf Börjlind, Den barmhjertige samaritan
En av de jeg gleder meg aller mest til. Nåde dem hvis de tar livet av Olivia. Da må jeg ta dem en skrape.
Menneskers galskap, grådighet og konspirasjonsteorier.
Politietterforsker Olivia Rönning har forsvunnet. Kollegaene hennes forstår hun må være bortført mot sin vilje. Hennes gode venn Tom Stilton er på landstedet sitt i skjærgården. Men da han hører om Olivias forsvinning, drar han tilbake til Stockholm for å bistå letingen.
De finner spor som fører til en enslig hytte i skogen, men da de kommer frem, står hytta i full fyr. Brannmannskapet finner en forbrent kropp i ruinene. Er det Olivia?
Samtidig gjør vaksinemotstandere og konspirasjonsteoretikere hva som helst for å sabotere vaksineleveransene til Sverige. Har det noen sammenheng med kidnappingen av Olivia?
Den barmhjertige samaritan er den syvende boken med politietterforsker Olivia Rönning og hennes gode venn Tom Stilton.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Vi leste de to første, når vi var på Gran Canaria i november. Nå tar vi med oss nummer tre og fire. Disse fire kjøpte jeg for flere år siden på Platekompaniet, der de ofte har 3 pocket for kr 250,- Det er fint hvis man skal samle opp en serie. Vi gjemmer ikke på bøkene vi har lest, for de blir aldri lest om igjen. Vi gir dem heller bort så kan andre ha glede av dem og bli interessert i forfattere de vil følge. Er vi på ferie, legger vi de igjen.
Nå når jeg har hørt Jæger fortelle om Ole Vik og Fjellbekkhavn, synes jeg bøkene hans er gode. Jeg leste nemlig en for noen år siden og syntes det foregikk vel mye i denne lille småbyen. Når jeg hører Jæger fortelle at i hans lille univers er alt tillatt, ja da godtar jeg det.
Både Dødssymfoni og Blodskrift var krimbøker som fenget meg og de ble raskt lest. Liker at det er store bokstaver, for de bøkene med små bokstaver og få avsnitt, blir ofte tunge å lese. Her fyker sidene avgårde og jeg trenger ikke lesebrillene.
Ikke er de makabre heller og de er spennende og perfekte feriebøker.
Noen har flådd katten til innehaveren av Fjellberghavns gatekjøkken og spikret undulaten hans til veggen. Ekteparet Jørgensen kommer hjem fra fisketur og finner hytta si i vill uorden. Distriktets orkesterdirigent får ubudne gjester. Alt dette skjer i løpet av noen hektiske nattetimer. Ole Vik og hans trofaste stab får en travel natt og prøver innbitt å finne forbindelseslinjene mellom de tilsynelatende enkeltstående hendelsene. Hva binder disse familiene sammen? Har en og samme person lagt ut på et personlig og systematisk hevntokt mot Fjellberghavns homofile kokk, den gamle millionæren og orkesterdirigenten? Og hvorfor? Idet folk er i ferd med å komme til hektene igjen etter nattens grufulle hendelser, rystes de på nytt. Denne gangen av et mord. Fjellberghavn skjelver.
Dette er tredje bok om lensmann Ole Vik og staben hans.
Og deretter:
Jørgen Jæger, Blodskrift
kjøpt selv
Fjellberghavns populære tannlege blir skutt ned og drept på vei til jobb. Noen timer senere blir lensmannsgården overtent, og en mann omkommer. Ole Vik finner snart ut at en mystisk brevskriver har sendt trusselbrev til både tannlegen og flere andre. Idet han tror han endelig har fått oversikt over situasjonen, tikker det inn en bombetrussel. En kasse dynamitt er plassert et sted i sentrum av Fjellberghavn, klar til å sprenges. Tidsfristen er klokken 15. Dette er fjerde bok om lensmann Ole Vik og staben hans.
Nå leser jeg:
Gunnar Staalesen, Bukken til havresekken
Etter at vi møtte Staalesen på krimhelg i fjor høst og ikke hadde lest en eneste Varg Veum bok, kun sett filmene, har gubben og jeg bestemt at de må vi lese. Jeg kjøpte derfor den første, så den får bli med på ferie nå i mai. En tynn, liten sak. Første gang utgitt i 1977. Da var jeg 17 år og gubben og jeg ble kjærester året etter, like før 18 års dagen min. Tenk det, det er mange år og mange bøker lest.
Det blir krimhelg i år også, helgen september/oktober. Vi har meldt oss på.
Varg Veum er en bergensk variant av den hardkokte detektiven, fattig, desillusjonert, men med et hjerte av gull — og en flaske akevitt i skrivebordsskuffen. En gang var han ansatt i barnevernet, men ble upopulær etter å ha lent seg for tungt på en stofflanger. Med sitt spartansk utstyrte kontor på Strandkaien som base, livnærer han seg nå — så vidt det er — som privatetterforsker.
En dag blir Veum bedt av en mann om å skygge hans kone. Men Veum har prinsipper, og et av dem er å ikke ta skilsmisseoppdrag. Derfor sier han nei til å jobbe for advokat Moberg. Er fruen utro, er det ikke hans sak å skaffe mannen bevis.
Noen dager etter skygger han allikevel Margrete Moberg. Men ikke for Moberg. Oppdragsgiver er fru Mobergs bror.
Varg Veum tjener penger og tenker mindre over tilfeldighetenes spill. Men en morgen finner han liket av Margrete Moberg, med en blå stripe rundt halsen og merker etter nålestikk i armen …
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Og mange er glad jeg skriver om det, for de får ikke til selv å forklare.
Det kan nemlig være svært skiftende og variere mye fra person til person.
Og jeg vil ha sagt med en gang, at det er ikke synd i meg.
Jeg er ikke ute etter noe medfølelse, for jeg har et godt liv på alle vis.
Jeg har en kropp som fungerer, stort sett smertefritt, det eneste jeg trenger er å hvile nok.
I motsetning til mange som mangler helt krefter eller lever et liv med store smerter.
Jeg anser meg selv som heldig, veldig heldig.
Jeg fyker verden rundt( litt overdrevet, men det hørtes innmari kult ut), det eneste jeg trenger er å passe på å hvile meg.
Nå er jeg jo trygdet, så jeg kan hvile så mye jeg vil.
Da var det verre når ingen trodde meg.
De mente det var psykisk, truet meg til å ta antidepressiva, selv om jeg påstod jeg ikke var deprimert.
Vær klar over at dette skjer veldig ofte.
Har du smerter eller en kropp som ikke fungerer og de ikke forstår hvorfor, da skylder de på psyken.
Veldig mange me- eller smertepasienter, har måtte gå gjennom psykisk utredning, innforstått med at vi tror egentlig ikke du er fysisk syk, skjønner du.
Jeg prøvde meg i arbeid gang på gang og endte opp med infeksjoner så snart jeg presset.
Etter 4 infeksjoner den siste sommeren jeg prøvde meg, da ba de meg om å søke ufør.
De forstod at dette gikk ikke.
Jeg presset jo på og jobbet, for jeg ville jo få det til å fungere.
Men jeg kan som sagt bare forklare ut fra egen kropp.
Mens jeg kan hvile i en god stol med boken min, må andre ligge i sengen på et mørkt rom.
Mens jeg kan kose meg med bøkene mine, er mange for slitne til å lese.
Jeg blir også sliten av lyd og sitter mest i stillhet, men mens andre må ha det helt stille, kan jeg i perioder ha mye støy rundt meg, som når jeg er ute og reiser.
Men det hender jeg kjenner at nå må jeg bort fra lydene, for jeg kjenner kroppen svikter.
Da mister jeg helt muskelkraft og greier ikke å gjøre noe som helst, må bare sitte i ro.
Lørdag nå før vi skulle reise hjem, fikk jeg det sånn.
Vi satt utenfor spisesalen, høy musikk og prat.
Da rømte jeg til stillheten og skyggen og etter litt hvile, hentet jeg meg inn igjen.
Det er dette som er så vanskelig å forklare og gjør det så vanskelig å forstå.
Du kan komme på besøk til meg.
Jeg lager kaffe, vi skravler og jeg ser ut til å stråle.
Jeg ser helt frisk ut og kanskje er jeg det, akkurat da.
Så kan jeg plutselig 2 timer etter, være så sliten at kroppen verker og bare det å skulle sette på en vaskemaskin, virker uoverkommelig.
Du kan møte meg på butikken og vi skratter og prater, men du ser at i dag er det likevel et slør over øynene mine, jeg beveger meg sakte og går rart og du kan se jeg støtter meg på en disk eller noe.
Da begynner kreftene å minke og jeg må spare, helst komme meg hjem snarest mulig.
Dagen etter kan du møte meg igjen og jeg fyker avgårde i full fart.
Denne uken vi var på ferie, var jeg i bedre form enn jeg har vært på årevis.
Da er kroppen raskere, sirupen i systemet som gjør kroppen til en treg masse, var nesten ikke der.
Jeg var til og med på bar en liten tur, to kvelder på rad, 600 m hver vei.
17.mai var vi i byen på kveldinga, 1,1 km, og spiste middag og vi gikk hjem, ingen taxi.
Jeg har aldri gått noe sted på kvelden, på ferie, annet enn på hotellet, på åresvis
Det føltes vidunderlig og gir lovnad om flere slike dager.
Nest siste dagen, begynte jeg å kjenne signalene og før avreise, økte det på.
Da visste jeg at nå må jeg være på vakt.
Og slik er det.
Det er uforutsigbart.
Det er umulig for andre å forstå for man forstår det ikke selv.
Noen ganger kommer det kastet over en, mens andre ganger siger det sakte på.
Noen ganger er man uthvilt igjen etter litt hvile, andre ganger trenger man dager eller uker.
Mandag var jeg sliten hele dagen.
Tirsdag var jeg ganske fin om formiddag, tenkte wow, for så å overdrive aktiviteten og være stupferdig om kvelden.
Så våkner jeg igjen i dag, ganske tidlig, etter å ha vært oppe hver time hele natten, men føler meg våken og kroppen kjennes fin ut.
Og hva som skjer utover dagen og uken, vet jeg ikke.
Og jeg må innrømme jeg går litt på tåhev og håper jeg ikke må være i kjelleren lenge.
Dette ble mye dill om meg, men det er den eneste måten jeg kan forklare hvor uforutsigbart dette er.
Det jeg gjerne vil lære dere er at når dere møter noen som sliter med tilstander i kroppen, som du ikke forstår, så er det ok.
Vær glad du ikke trenger å forstå.
Men…..
Et stort men…….
TRO DEM
Tro på det de forteller deg.
Ikke tenk at de overdriver
Ikke tenk at de innbiller seg det
Ikke tenk, sikker “bare” psykisk.
Psykiske sykdommer er slett ikke bare, de er tøffere enn noe.
Bare tro på det de sier.
Godta at du ikke trenger å forstå, bare tro.
For hvis du tror, da legger du også grunnlaget for å lære deg å forstå.
I dag
Ps. Det øverste bildet er faktisk ikke så dumt i forhold til teksten. Det er noe som sperrer for utsikten så vi ser ikke klart. Akkurat slik tilstander i kroppen kan skjule den vi er inni oss. Vi får ikke være den vi egentlig er.
Ulrika Rolfsdotter er ukjent for meg, men hennes bok Rovhjerte så spennende ut. Første bok i ny serie.
Til å være debutroman, var Rovhjerte slett ikke så verst, selv om den ikke nådde helt opp til toppen av pallen, er det en serie jeg gjerne følger.
Tankevekkende hvordan sladderen kan ødelegge og hvordan man ofte dømmer de som har vonde opplevelser og oppvekst i bagasjen.
Anbefaler den gjerne. Fri for makabert innhold.
Annie Ljung har skapt et nytt liv som sosionom i Stockholm, langt fra hjembyen Lockne. Når hennes demente mor rømmer fra sykehjemmet, blir Annie tvunget til å dra tilbake til stedet hun både elsker og hater. Samtidig forsvinner hennes slektning Saga sporløst, og Annie blir overtalt til å bli. Hva slags hemmeligheter har egentlig 17 år gamle Saga? Har hun rømt, vært i en ulykke eller blitt myrdet? Annie blir stadig mer involvert i søket og blir tvunget til å møte demonene fra fortiden.
Rovhjerte er første del i en drivende spenningsserie som finner sted i Ångermanland i Nord-Sverige – inspirert av folketro, historiske drap og hekseprosesser fra 1600-tallet.
Dette er bøker lest i ferien nå nettopp. Jeg orket ikke bruke tid på omtaler da, så de kommer nå fortløpende.
Vi leste de to første, når vi var på Gran Canaria i november. Nå tar vi med oss nummer tre og fire. Disse fire kjøpte jeg for flere år siden på Platekompaniet, der de ofte har 3 pocket for kr 250,- Det er fint hvis man skal samle opp en serie. Vi gjemmer ikke på bøkene vi har lest, for de blir aldri lest om igjen. Vi gir dem heller bort så kan andre ha glede av dem og bli interessert i forfattere de vil følge. Er vi på ferie, legger vi de igjen.
Noen har flådd katten til innehaveren av Fjellberghavns gatekjøkken og spikret undulaten hans til veggen. Ekteparet Jørgensen kommer hjem fra fisketur og finner hytta si i vill uorden. Distriktets orkesterdirigent får ubudne gjester. Alt dette skjer i løpet av noen hektiske nattetimer. Ole Vik og hans trofaste stab får en travel natt og prøver innbitt å finne forbindelseslinjene mellom de tilsynelatende enkeltstående hendelsene. Hva binder disse familiene sammen? Har en og samme person lagt ut på et personlig og systematisk hevntokt mot Fjellberghavns homofile kokk, den gamle millionæren og orkesterdirigenten? Og hvorfor? Idet folk er i ferd med å komme til hektene igjen etter nattens grufulle hendelser, rystes de på nytt. Denne gangen av et mord. Fjellberghavn skjelver. “Løsningen er sofistikert. Nok en triumf for Jæger.” Terje Stemland, Aftenposten “Jørgen Jæger sender leseren hodestups gjennom to-tre hundre sider på få timer… Mannen har et utvilsomt bestselgerpotensial og et stort talent som intrigekoker.” Kurt Hanssen, Dagbladet Dødssymfoni er tredje bok om lensmann Ole Vik.
Beskrivelse:
Per Hoff, eieren av det lokale gatekjøkkenet i Fjellberghavn, kommer seint hjem etter endt arbeidsdag og finner husdyrene sine drept på en brutal måte. På samme tid kommer Roar Jørgensen og kona Britt, tilbake til hytta si og finner denne ramponert. Natten er enda ikke over da orkesterdirigenten får ubudne gjester. Dette er tredje bok om lensmann Ole Vik og staben hans.
Og deretter:
Jørgen Jæger, Blodskrift
kjøpt selv
Fjellberghavns populære tannlege blir skutt ned og drept på vei til jobb. Noen timer senere blir lensmannsgården overtent, og en mann omkommer. Ole Vik finner snart ut at en mystisk brevskriver har sendt trusselbrev til både tannlegen og flere andre. Idet han tror han endelig har fått oversikt over situasjonen, tikker det inn en bombetrussel. En kasse dynamitt er plassert et sted i sentrum av Fjellberghavn, klar til å sprenges. Tidsfristen er klokken 15. Dette er fjerde bok om lensmann Ole Vik og staben hans.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
Denne gangen dro jeg med en kropp som samarbeidet godt.
Jeg gikk turer med en kropp som var lettere i steget enn på flere år.
Det var nesten så gubben dånte tror jeg, for sånn hadde han ikke sett meg.
8-10 tusen skritt flere dager.
Det var magisk.
Men………
Så sier folk: Nå må du fortsette å være like flink når du kommer hjem.
Ja, jeg forstår de mener det bare godt.
Men det er dette de ikke forstår.
Det har absolutt ingenting med å være flink å gjøre.
Absolutt ingenting.
I dag har jeg vært akkurat like flink.
Jeg har lagd meg frokost, hentet post, sluppet ut og inn katten 6 ganger og satt på ei maskin med klær, som ikke kommer til å bli hengt opp før i morgen.
Og jeg er mer sliten enn den dagen jeg gikk 10000 skritt.
Det har ingenting med flinkhet å gjøre.
Å begynne med fysiske aktiviteter for meg i dag, ville vært det motsatte av å være flink.
Å være flink nå, er å hvile.
Ikke presse kroppen til noe som helst.
Ikke en gang tenke tanken på ut og gå.
Bare sitte mest mulig i ro.
Det skal jeg gjøre også.
Slik er det med en kropp som har utmattelse.
Man må hele tiden kjenne etter hva man kan tillate seg.
Føler man seg fin, kan man gjøre mer.
Hele tiden balansere hvile og aktivitet, noe som kan være svært utfordrende, for man vil jo så innmari gjerne.
Inni en, bor det et menneske som liker aktivitet.
En som elsker å dure avgårde i full fart.
Akkurat nå er det tomt for energi.
Det er sirup i systemet som gjør bevegelse som å vandre med føttene nede i tung dyp snø, der man så vidt greier å flytte beina.
Der hvert steg krever en styrke man ikke har.
Derfor skal jeg være flink i dagene som kommer.
Så mange dager som er nødvendig for kroppen å hvile.
Så krysser jeg fingrene for at den innhenter seg igjen raskere enn før, for du verden hvor deilig det var å kjenne at den fungerte bedre.
Åsa Larsson er kjent og kjær for meg. Jeg har lest alle av henne og sett alt som er filmatisert. Stor glede når hun nå kom med en ny, Fedrenes misgjerninger. Kanskje en av de jeg gledet meg mest til i år. Denne og den nyeste av Cilla og Rolf Börjlind.
Det skriker inni meg når Åsa Larsson sier hun tar farvel med Rebecka Martinsson. Ingen flere bøker om henne er planlagt. Jeg vil jo ha flere.
Dette er en fantastisk krimroman. Det er en røverhistorie man ikke kan fantasere om å finne forklaring på, før sannhetene avsløres.
Det er samtidig en utrolig fin bygderoman og fortelling om ulike menneskers historie og oppvekst og hvorfor de har blitt som de er.
De ulike situasjonene er eventyrlig beskrevet og masse hjertevarme for både mennesker og dyr. Jeg moret meg kostelig over hundenes krumspring.
Sitat:
I samme øyeblikk svingte Kristers bil rundt hjørnet og stanset bak henne. Alt hun kunne tenke på, var det uvaskede håret sitt. Hvorfor dusjet hun ikke i dag tidlig? Fordi hun stod opp klokka fire. Men likevel. Hun svelget tyggegummien.
I samme sekund glemte hun håret, for tre elleville hunder kom farende ut av bilen. De hilste henne med all den hundelykke kroppene deres maktet å uttrykke. Halene svingte og tungene flagret som paradeflagg. De bjeffet og sloss om å komme nærmest henne så hun holdt på å ramle om kull. Snørrvalpen fant en pinne som han kom løpende med i håp om at den skulle gjøre han enda mer populær. Roy, gamlingen, knurret mot de yngre og presset baken mot Rebeckas bein for at hun skulle klø han på korsryggen. Det gjorde hun. Tintin sang en hengiven vise. Rebecka prøvde å få hendene til å rekke til alle. Hun bøyde seg ned og lot dem slikke seg i ansiktet. De rakk akkurat å slafse henne ned, så forlot de henne som på signal. For nå kom Krister bort, og alle spratt rundt han for bjeffende å fortelle at de hadde besøk. Så han det? Hallo,hallo,verdens beste besøk. Og deretter tilbake til Rebecka.
Det var umulig å ikke le. Krister og Rebecka lo sammen. Hundene vispet bort alt grums,gammelt og uoppklart mellom dem. Så reiste Rebecka seg opp. Hundene føk av sted over gårdsplassen, snuste rundt for å sjekke hva som hadde skjedd siden sist.
Han var så kjekk. Hun hadde faktisk aldri syntes at det forbrente ansiktet hans var stygt. Og kroppen hans. Ekte sterkt. Ikke sånn som man blir av å presse jern på treningsstudio. Han sa et kort hei. Noe reiste seg i henne og været da hun hørte stemmen hans. Som et lite dyr som har rotet seg bort i skogen og plutselig hører sin eier rope. En hjemmestemme. Hun svelget. Sa hei tilbake. Spurte hvordan det stod til. Han sa det var bra, bare bra. Hun tenkte på det ekle håret sitt igjen.
Dukker det opp en bedre krimbok på norsk i 2023 vil jeg bli svært overasket, sier Hoel, Adresseavisen og jeg må bare nikke og si meg enig.
Det er ikke action hele boken igjennom, men man blir glad i de som er med i historien.
Det er ikke makabre beskrivelser, kun god krim med mange uventede vinklinger.
Kåret til beste svenske krim i 2021 og det har jeg full forståelse for.
Åsa Larsson er en fantastisk forfatter.
Fra omslaget:
Statsadvokat Rebecka Martinsson kjeder seg i jobben på Kirunas politistasjon. Hun er nedlesset papirarbeid og lengter etter å få være mer operativ, å være med politikollegaene sine ut i felten.
Så da den respekterte rettslegen Lars Pohjanen ber Rebecka om hjelp til å etterforske et gammelt drap, er hun ikke vanskelig å be. Noen har funnet liket av en mann som har vært savnet i tretti år.
I denne sjette spenningsromanen om Rebecka Martinsson handler det om uoppklarte mysterier, familie og relasjoner, ny og gammel kjærlighet, korrupsjon og makt i lokalsamfunnet.
Nå leser jeg:
Ulrika Rolfsdotter, Rovhjerte
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ulrika Rolfsdotter er ukjent for meg, men hennes bok Rovhjerte ser spennende ut. Første bok i ny serie.
Fra omslaget: Annie Ljung har skapt et nytt liv som sosionom i Stockholm, langt fra hjembyen Lockne. Når hennes demente mor rømmer fra sykehjemmet, blir Annie tvunget til å dra tilbake til stedet hun både elsker og hater. Samtidig forsvinner hennes slektning Saga sporløst, og Annie blir overtalt til å bli. Hva slags hemmeligheter har egentlig 17 år gamle Saga? Har hun rømt, vært i en ulykke eller blitt myrdet? Annie blir stadig mer involvert i søket og blir tvunget til å møte demonene fra fortiden.
Rovhjerte er første del i en drivende spenningsserie som finner sted i Ångermanland i Nord-Sverige – inspirert av folketro, historiske drap og hekseprosesser fra 1600-tallet.
Det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, proppfull av forfatterintervjuer og mye mer, blant annet Bokidioten som denne gang prøver å rydde i bokhyllene sine. Lykkes hun?
