Jeg begynte opprinnelig å følge Kjersti, fordi jeg trodde hun var her fra området. Det gikk lenge før jeg fant ut at hun var fra Bergen.
Så tipset jeg henne om at de søkte etter deltagere til Kakekrigen. Hun meldte seg på og ble topp 3. Hun lagde til og med Kake med sjel, som takk til Lillasjel.
Jeg er også litt Kirsten giftekniv uten å ane det.
Når jeg er i England på kurs på Arthur Findlay, sitter vi ved samme bord hele uken. Vi møtte en hyggelig dame til lunsj i byen, før kurset startet. Var jo moro å tilfeldigvis treffe en som også skulle på samme kurs. Hun ba om at hun måtte få sitte sammen med oss og jeg fant bord og tok av plass. Der satt to engelske menn og hun bor sammen med han nå i England.
Og så var vi på cruise i Middelhavet, sammen med sønnen. Jeg så et par med en datter som så ut til å være på samme alder. Jeg tok kontakt og vi hang sammen hele cruiset og har vært venner siden. Merkelig nok er også de Bergensere. Nesten alle involverte i dette blogginnlegget er bergensere, noe så snålt. Men nok om det. Jeg fant et cruise jeg syntes passet oss og vi dro sammen med de året etter. Der traff datteren en ung mann, som hun nå er gift med og de har to barn.
Når vi snakker om bergensere, litt på kanten av temaet, møtte vi tre andre par fra Bergen på cruise et år. Vi dro også på cruise igjen sammen. Så bestilte jeg enda et cruise og spurte om de ville være med og da hadde de “tilfeldigvis” allerede bestilt på samme cruise, samme dato.
Så kommer den nyeste historien om enda en blogger. Randi fra Morsmiddag.
Randi og jeg møttes også først på Facebook. Så var vi en uke sammen på kurs og ble da godt kjent. På vår Norgesferie i 2020, møttes vi i ……..Bergen, ja hun måtte jo være bergenser hun også. Og vi møtte henne igjen nå sist høst. Da vartet hun opp med lunsj til oss når vi kjørte fra Haugesund til Bergen og vi spiste lunsj på restaurant sammen dagen etter.
Hun hadde egentlig sluttet å blogge, for hun var lei. Jeg fortalte henne at selv om hun hadde sluttet, lå bloggen hennes stort sett høyere oppe på statistikken enn meg, hver dag. Så du må bare begynne på blogge igjen, sa jeg. Og det gjorde hun. Nå ligger hun på topp 20 hver dag. (Jeg er litt misunnelig også,hihi,for der vil jeg være også) .
Nå har hun vært på Gran Canaria og stor var overraskelsen når gubben i går kveld fant artikkel i Dagbladet med Randi. Og med link til bloggen, så i dag fant jeg henne på andre plass.
Det slår meg som ganske merkelig at vi er så himla opptatt av hvordan andre ser oss.
Eller rettere sagt hvordan vi tror andre ser oss.
Og det har ikke bare med oss selv å gjøre, akkurat som Bollestad poengterer.
Forventningene hun har møtt i sin karriere, at hun må være dresskledd og slank.
Og det alvorlige i dette, ser vi jo tydelig i samfunnet i dag.
Utseendet er blitt en pengemaskin.
Det er snart ingen ungdommer som ikke fikser på utseendet sitt.
Hvorfor ikke, sier de, hvis de har penger til det.
Jo, fordi dere blir ikke lykkeligere.
Hvorfor skal vi være nødt til å “fikse” på oss, for å være bra nok.
Tryggheten sitter inni oss.
Det er der vi må finne selvtilliten, bli glad i oss selv.
Har dere sett forskjellen på amerikanske tv-serier i forhold til engelske?
I de amerikanske er det stort sett kun slanke skuespillere, damene har langt hår.
I de engelske, finnes alle typer kroppsfasonger og aldre.
Vil vi ha et samfunn der alle ser likedan ut?
Der flere og flere unge går på antidepressiva fordi de ikke føler seg bra nok.
Og tenker dere over at alle er rollemodeller?
At du selv påvirker de som kommer etter deg?
At når du klager over ditt eget utseende, hva som er “feil” hos deg, vil det være med og prege holdningene til barn, barnebarn og alle de du møter, som har deg som rollemodell.
Skal dette snus i fremtiden, må vi ha mange Bollestad-er.
Vi må få være den vi er og den største dommeren sitter inni oss.
Hvis vi er trygg inni oss på at vi er bra nok, tåler vi litt trøkk fra utsiden også.
Når det gjelder mote, hår og interiør, er det trender som hele tiden endrer seg.
Da må vi kunne endre dette også.
Så tenk litt over hvilken rollemodell du selv er.
Vær en Bollestad du også.
Stå frem som deg selv og vær glad i den du er.
I dag
Ikke har jeg kommet meg i dusjen enda og sminke har jeg sluttet med.
Det er mitt bidrag til miljøarbeidet. Ikke pøse all verdens kosmetikk ut i naturen.
Enda en ny forfatter tenkte jeg. Så feil kan man ta. Det er så mange nordiske krimforfattere at jeg går helt i surr. Dette er 8. boken Mo skriver, men det er den første i en ny serie. Sveriges nye krimdronning, står det og det blir spennende å se om den faller i smak.
Den har også vært på ferie til Gran Canaria der gubben leste den, men ikke meg. Nå må jeg få lest den, for i januar kommer en ny, Skyggeliljen.
Det var en helt grei krim, rolig uten makabre utbroderinger. Etterforskingskrim.
Likevel falt jeg ikke helt, men så er jeg litt pirkete og vanskelig av meg. Jeg syntes det ble litt mye privat historie, både om ofre og etterforskere. Jeg er ikke så interessert i hva de spiser til hvert måltid, hvilke klær de har på deg, hvilke tallerkener de bruker, alle kjærlighetsforhold, osv. Mine favorittbøker er litt mer skjerpet på et vis. Vanskelig å forklare, for man må jo vite litt om hovedpersonene, men jeg vil ikke ha for mye utenomsnakk.
Jeg er heller ikke så begeistret for at den som er myrdet forteller sin historie, parallellt med etterforskningen. Jeg ser ikke helt hensikten med det. Vi får jo vite hva som har skjedd gjennom det vitnene forteller. For meg gjør det boken mindre spennende.
For hvem forteller han det til?
Så dommen er lovende, nok til at jeg vil lese den neste av Mo, men når ikke helt opp.
Jeg tror likevel at veldig mange vil like den. Gubben leste den på ferie og han likte den, sa han.
Fra omslaget: Når den dyktige politietterforskeren Hanna Dunckers far dør, vender hun etter 16 år i Stockholm tilbake til barndommens Öland. Til tross for alt som skjedde der, tross alle blikk og rykter, er det i den lille hytta ved havet hun hører hjemme.
15 år gamle Joel blir funnet død og mishandlet ved en rasteplass. Hanna må etterforske saken selv om Joels mor en gang var hennes beste venn – en venn Hanna forlot for mange år siden.
Alle kjenner alle i det lille øysamfunnet.
Alle vet at Hannas far satt i fengsel for drap.
Hanna får bruk for all sin styrke og menneskekunnskap i etterforskningen av Joels tragiske og voldsomme død. At det koster å grave, både i nåtid og i fortid, lar det lukkede samfunnet henne ikke glemme.
Johanna Mo (f. i 1976 i Kalmar) bor i Stockholm. Hun debuterte i 2007 og har mottatt Barometern-OTs kulturpris Gyllene Fjädern og er nominert til Swedish Radio Short Story Prize. I nesten tjue år har hun jobbet som skribent, redaktør, foreleser, kritiker og oversetter. Nattsangeren er Johanna Mos åttende bok og den første i Öland-serien.
Tony Gulløv, En konges ætt
Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
Gulløv kjenner jeg, for jeg leste og likte godt den første boken i denne Vikingeserien. 626 sider. Jojo, detvgpr vel det også, men det skal nok holde hardt å nå å lese fem fra hvert land, tror jeg.
Han har gitt ut 4 bøker i denne serien i Danmark, så jeg går ut fra at de kommer på norsk etterhvert. Nummer tre er utgitt nå i disse dager. Litt morsom hovedpersonen i disse bøkene synes jeg, når han forteller om alle fadesene han har gjort.
Året er 943 og Ulv Palnatoke befinner seg på Fyn. Gorm den gamle er nettopp ankommet med tusen krigsmenn for å understreke kravet om å bli valgt til ny konge. Ulv har deltatt i Gorms voldsomme kamper tidligere og regner med at Gorm nå vil gi ham slektsgården på Fyn som belønning. Men det går ikke helt slik Ulv har sett for seg, og utålmodig som han er, begår han en ugjerning som får store konsekvenser. For å redde livet hans sender Gorm ham på et tokt til Britannia sammen med sønnene Knut Danaast og Harald Blåtann. For krig er uunngåelig i Gorms forsøk på å forene Skåne, Sjælland, Fyn og Jylland. En konges ætt er andre bok i fortellingen om Ulv Palnatoke. Det er en fascinerende, humoristisk og barsk historie om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom og evig ære.
«Underholdende … Tonny Gulløv kan sine saker.» Fyens Stiftstidende
