Jeg har sluttet å puste.
Heldigvis er det liv i meg enda.
Jeg tuller ikke.
Jo, kanskje litt.
Jeg puster, men jeg puster altfor dårlig.
Noen ganger tar det litt tid før noe går opp for meg.
Av og til er jeg så treg, at det går flere år.
Jeg tror jo at jeg tiltrekker meg det jeg trenger, men når jeg ikke hører etter, hjelper det ikke.
Nå håper jeg at jeg har våknet.
Allerede for flere år siden på kurs i England ble jeg fortalt av en av lærerne, at jobber du mye med transemeditasjon, må du huske å puste.
Når man er i transe, får man nemlig en veldig stille pust.
Det er så vidt brystkassa rører på seg.
Jeg er en som har en litt merkelig hjerne.(her er gubben veldig enig).
Jeg kan svinge veldig lett i bevissthetsnivå.
Når jeg hadde søvnregistrering, var legen veldig forundret.
Han sa at jeg våknet lett og ofte, men gikk rett ned i drømmesøvn igjen og det er ikke vanlig.
Jeg kan også drømme før jeg sovner, være så våken at jeg kan prate, for så å fortsette drømmen.
Lukker jeg øynene, forsvinner jeg lett ned i transe.
Natural born transemedium, sa læreren.
En som svinger lett i bevissthetsnivåer.
Men…… det er kanskje derfor jeg puster for dårlig.
Oj, blir langt dette innlegget tror jeg, men det er ok, det er mest beregnet for meg selv.
Jeg skriver for å få klarhet.
Ofte får jeg “beskjeder” via bøkene jeg leser eller personer jeg møter.
I vinter var jeg mye syk og spurte hva skal jeg gjøre.
Flere ganger leste jeg om pust.
Jeg tok meg derfor sammen og prøvde å puste litt bedre.
Kanskje var det en av årsakene til at jeg var bedre når jeg var på Rhodos i mai.
Gubben har vel ikke sett meg så sprek på mange år.
Så kommer jeg hjem og faller sammen igjen.
Stoffskiftet mitt har nå vært stabilt lenge.
Jeg har fått ned jernlageret. Det går fremover.
Den største utfordringen min, er at stressmestringen min er fraværende.
Så snart jeg skal noe lite, blir kroppen veldig stresset.
Så leste jeg om noen som hadde posttraumatisk stress etter en opplevelse i barndommen.
Jeg tenkte aha, jeg fikk stor sorg og livet snudd på hodet som 11 åring, når pappa døde.
Jeg blir enda berørt når jeg snakker om det, så det er noe ubearbeidet der.
Kanskje ligger det en propp der, tenkte jeg, jeg må ha en samtale med Lill Stella.
Vel så utsetter jeg det, i kjent stil, helt til jeg drømmer at hun sitter på kontoret og venter på meg.
Da bestiller jeg time. Der var jeg onsdag.
I går skjedde det egentlig mye, synes jeg
Vi kom raskt frem til det med stress.
Den gangen pappa døde, gikk livet mitt fra å være trygt til å bli utrygt og uforutsigbart.
Jeg måtte lære meg å ha kontroll og passe på meg selv og jeg visste at morgendagen kan være innmari skummel.
I morgen kan livet igjen være snudd opp ned.
Vi flyttet 3 ganger på 6 år og bare du nevner ordet flytte til meg, så får jeg panikk.
Jeg følte jeg ble revet opp med roten hver gang.
Alt var utenfor min kontroll.
Igjen og igjen, måtte jeg finne fotfestet.
Å komme inn i de tomme husene, var for meg et mareritt.
Mamma jublet og snakket om hvor fint alt skulle bli, mens jeg var fortvilt.
Det var umulig å finne ro.
Men som Lill Stella påpekte og som også Omdal, stoffskiftelegen min, sier, så er da allerede nervesystemet overbelastet.
I tillegg hadde jeg hatt jevnlige luftveisinfeksjoner, fra jeg var 3 mnd gammel baby.
Det ble for mye for kroppen og immunforsvaret svikter.
Ikke hjalp det på at jeg ikke ble trodd av helsevesenet heller.
Herlighet, det er så mye sorg lagret i alt dette, at nå renner det godt her.
Men det er vel et ledd i det hele, å få løsnet proppen og få det ut.
De årene jeg ikke ble trodd, er nesten det aller verste.
Å kjenne at kroppen svikter deg, hele tiden få infeksjoner, være utslitt og så bli møtt med: Du må skjønne det Mariann at vi alle har tunge dager på jobb noen ganger.
Ja, for i h….te, men ikke hver eneste dag, feber og pencillin, tom barnesykdommene fikk jeg.
Røde hunder, vannkopper, munn og håndsyke, 3 pencillinkurer etterhverandre for halsbetennelser, det gikk i ett.
Og kroppen sviktet gang på gang og ingen hjelp å få.
Vel, Lill Stella har rett.
Kroppen min er helt opp i frykt og panikk konstant.
Nå har jeg jobbet mye med meg selv de siste årene.
Det blir nå vist meg, som bilder i hodet, at det er ikke rart jeg reagerte så sterkt hver gang jeg fikk kritikk.
Jeg sa til Lill Stella at jeg kom aldri opp til topps, der jeg ble helt lammet, men jeg innser jo det nå, at det ble jeg.
Når jeg fikk kritikk, ble jeg slått helt ut.
Jeg kunne grine i tre dager over en bagatell.
Det var som om bakken igjen åpnet seg og jeg falt på nytt.
Igjen måtte jeg “flytte inn i et nytt hus”.
Det var slik det føltes. Jeg var ikke bra nok, jeg hadde ikke kontroll, jeg måtte omstille meg igjen.
Uansett hva jeg gjorde og prøvde, så føltes det som om det ikke var nok.
I det jeg skriver dette, kommer det opp stadig nye hendelser.
Det er nettopp derfor jeg oppfordrer folk til å skrive.
Man forstår mer og mer, ser sammenhengene.
Jeg ser hvor mye psykisk stress jeg har lagret opp gjennom årene.
Likevel har jeg jobbet og jobbet med det.
Jeg har lært meg at det å være meg, må være nok.
Ta meg som jeg er eller la meg gå.
Jeg har det trygt og godt hjemme med verdens beste famile.
Selv om jeg er trygdet, har vi god økonomi, takket være mannen.
Og fyttirakkern, der kom et stresselement til opp i det hele.
Økonomi.
Alle årene med nytt hus og små barn og dårlig økonomi.
Der vi hadde så lite igjen når det faste var betalt, at en barnebursdag kunne velte lasset.
Det er en av grunnene til at jeg elsker å reise.
En liten tur for å besøke familien, var det vi kunne unne oss de første årene.
Det er stress det, å ikke ha penger.
De som sier at lykken ikke er penger, vet ihvertfall ikke hvor strevsomt det er å ikke ha nok.
Og der fikk jeg enda en ting som var en psykisk belastning.
Vår eldste hadde det som da ble kalt barneastma.
Kanskje på grunn av sin stressete mor, hva vet jeg.
Hver måned ble han syk.
Jeg trillet han i vogn ofte hele natten, så han skulle få sove.
Han hostet og hostet og hev etter pusten og alle som har barn, vet hvor forferderlig det er når barna er syke.
Noen ganger måtte vi ha lege nattestid.
Jeg husker en gang etter at yngstemann ble født, da måtte jeg be naboen sitte barnevakt men jeg kjørte til legen.
Jeg var jo mye alene den gangen også for gubben pendlet jo.
Oj, psykisk stress ja.
Er det rart det henger seg opp, at nervesystemet blir overbelastet, når det allerede var det som barn.
Nå har jeg skrevet og skrevet og blir for langt tror jeg, for å interessere andre enn meg selv.
Men dette er et typisk eksempel på hva som skaper sykdom.
Jeg er tilbake hos Lill Stella og vi snakker pust, på slutten av timen.
Selvfølgelig.
Når jeg ikke puster nok, klarer jeg ikke å puste ut stresset.
Vel nå hører jeg etter omsider.
Jeg øver på å puste.
Det er sommer og igjen snart ferie.
Jeg er voksen og har noenlunde kontroll.
Morgendagen har jeg fortsatt ikke kontroll på, det har ingen.
Men akkurat nå er alt rolig både foran og bak meg.
Jeg får gjøre som Tutta, flytte inn og ut av solen og gjøre så godt jeg kan.
Easy living står det på bordet der Tutta liker å ligge på hylla
Akkurat nå har vi det godt.
Jeg puster dypt, inn og ut, sender stresset ut av kroppen.
Du kan vel ikke være stresset du som ikke gjør noe, får jeg gjerne høre.
Jo, det kan en absolutt.
Man man bære på store mengder indre stress.
Jeg puster det ut
I dag
ps. Og hvis du tror jeg tuller når jeg sier at beskjedene blir gitt meg, så se hva jeg leste i boken min etter møtet med Lill Stella.
Fra omslaget:I juni 1940 blir de britiske kanaløyene okkupert av tyskerne. Hedy Bercu er en ung jødisk kvinne fra Wien som flyktet fra nazistene til Jersey to år tidligere. Men denne gangen kommer hun seg ikke unna.
Hedy er redd. Hun vet hva nazistene gjorde mot jøder i Østerrike, og frykter for sitt liv. Hun gjør det hun kan for å skaffe mat, overleve okkupasjonen og unnslippe konsentrasjonsleirene. Hun skjuler identiteten sin og får jobb som oversetter for tyskerne, ettersom hun er en av de veldig få på øya som kan tysk. Denne jobben gjør det også mulig for henne å bidra i motstandsarbeidet. Motvillig faller hun for den tyske løytnanten Kurt, som har blitt forelsket i henne. De vet begge at forholdet setter deres liv i fare, men kjærligheten gjør dem modige.
Fortellingen om Hedy og Kurt er basert på virkelige hendelser på Jersey under andre verdenskrig.