Mange tanker som spriker i alle retninger

I dag har jeg så mange tanker og de flyr i alle retninger.

Nesten som alle fuglene som skvaldrer på sjøen nedenfor meg.

De er så mange de tankene og så sprikende,  at jeg vet ikke helt å finne ro.

Temperaturen tillater heldigvis at jeg, ved hjelp av varmeteppet mitt, kan sitte ute.

 

 

 

Vi var på slektstreff i helga.

Bildet er hentet fra Åndalsnes avis.

Torsdag kveld dro vi til Åndalsnes camping for å hilse på de som var der.

Fredag var gubbens søsken med familie, samlet til grilling.

Lørdag hadde vi den store festen, der vi var 80 personer, med stort og smått.

I går kveld ba jeg søsken med ektefelle, hit på kaffe og eplekake.

I dag faller man litt sammen både fysisk og mentalt.

Gubben dro igjen etter fem ukers ferie, kommer innom fra lørdag ettermiddag til søndag kveld, og blir så borte til fredag igjen.

Jeg har ikke så mye imot å være alene, men jeg må på et vis, gå meg til.

Jeg tenker på oppgaver som venter, begynne med energiarbeid igjen.

Jeg har ulike ting å ta fatt på, både healing, mediumskap og husrens, men jeg må falle til ro først.

Jeg tenker også på andre ting, som akkurat nå føles som om det er på toppen av et høyt fjell.

Jeg tenker på aktivitet jeg må i gang med, bevege meg mer.

Jeg tenker på alle arrangementer og reiser som venter.

Barnebarnbesøk også om ikke så lenge.

 

Slik fyker tankene hit og dit, her jeg sitter i godstolen og hører på gjessene, tranene og skjora.

Jeg får vel prøve å gjøre som pus.

Ta livet med ro.

 

Det er nå egentlig det vi er best til, både Tutta og meg.

I dag

Trodde du det bare hadde med deg selv å gjøre? Du tar feil, det er mye mer alvorlig enn som så.

 

2,5 år og en helt annen innstilling.

Jeg er stolt av meg selv.

Mange er forundret over at jeg legger ut tullebilder av meg selv.

At jeg ikke vil vise meg på mitt fineste.

Tullerusk i hodet, stresset i kroppen og full av forventning

Jeg forklarte hvorfor i bloggen du finner i denne linken.

 

Men……

Så sier du kanskje, ja, deg om det.

Jeg vil ikke bli avbildet.

Akkurat det sa jeg også.

Jeg gjemte meg bort så godt jeg kunne.

Og ble det bilde likevel, så jeg temmelig misfornøyd ut.

Men mye vann har rent i havet siden den gang og mange tanker snudd.

Og det har faktisk ikke bare med meg å gjøre.

Det stikker faktisk mye dypere og er mer alvorlig enn som så.

Dette er det mange som ikke tenker over.

 

En av tingene er at de som kommer etter deg, vil se deg.

De vil ha bilder og se tilbake på, og minnes deg,  og det dere hadde sammen.

En annen ting er at vi lurer oss selv.

Vi vil ikke på bilde for vi vil ikke vise oss frem, men vi glemmer at alle andre, ja de ser oss hele tiden.

Vi ser oss selv kun på bilde eller i speilet.

Ellers er vi usynlig, men alle vi møter ser oss jo.

Så for dem blir det ikke noe annerledes å se oss på bilde.

Og for vår egen del, vil vi vel heller at bilder viser at vi stråler, fremfor at vi står der, halvsur og gjemmer oss.

Ja, for det ser jeg til og med selv, hvor mye finere bildet blir, når jeg stråler.

Men jeg er jeg, uansett hvilken mine jeg har, derfor legger jeg også ut rare bilder, med grimaser.

Og når jeg hører noen fortelle at de har ledd godt, da gleder det meg langt inn i hjerteroten.

Hvorfor det tror du?

Jo, fordi da påvirker jeg andre og nå kommer vi til det aller aller aller aller viktigste.

 

Hva sier du til andre, bevisst, ubevisst, høyt, lavt, synlig, usynlig, hva sender du ut i luften via dine holdinger, via dine energier, når du ikke vil fotograferes.

Til alle som plukker det opp, barn, barnebarn, døtre, sønner, sårbare mennesker med dårlig selvtillit.

Til alle de som selv føler de vil være usynlig.

Alle de med dårlig selvtillit, som ikke føler seg fine nok.

 

Jo, du forteller dem, ved hjelp av din holdning, at føler de seg ikke like fine som alle andre, da skal de gjemme seg.

Da skal de ikke være med på bilder.

Uten at du tenker det, forteller du dem at det stemmer, du er ikke bra nok.

Du forteller dem at du skjønner det, kjære deg, at det er ikke alle av oss mennesker, som er fine nok til å bli fotografert.

Og alle de som ikke er fine nok, de skal gjemme seg, prøve å gjøre seg mest mulig usynlig.

 

Mange av oss, har nemlig opplevd dette.

Vi har opplevd å ikke føle oss bra nok.

Vi har gjerne fått hørt at vi når ikke opp.

Ofte er det sår fra barndommen, som har satt spor.

Sår som er blitt verkebyller og ofte blir de betent.

 

Dette er ikke noe vi vil videreføre til neste generasjoner.

Vi har nok unge mennesker som sliter psykisk fordi de ikke føler seg bra nok.

 

Derfor har vi alle et ansvar.

Vi må hjelpe til med å spre budskapet.

Kjære, vakre, vene deg. Du er bra nok.

Du er akkurat like gulle god som alle andre.

Og når du smiler fra hjertet, da stråler du.

La oss få se deg smile, føl deg fri og glad.

I dag

 

Skyfritt?

Det var så mange fine skyer her i går.

Ja, i går var de fine, de er ikke bestandig det.

 

 

Ofte får jeg inspirasjon dalende ned.

I går kom de med skyene.

 

 

De var nemlig veldig skiftende, fra å ligge tett og stenge utsikten, til å være lett og til tider kun små hvite dotter.

De ga meg bilder på livet vi lever.

Ingen lever nok skyfritt hele livet.

Små og store skyer dukker opp.

 

Noen er dramatiske og tunge og vanskelige.

De kan få oss til å miste fotfestet helt.

Vi ser ikke veien videre, hvordan vi skal komme oss frem.

Vi blir oppgitt og lei oss, deprimerte.

Kanskje fylles vi med frykt.

Hvordan vil dette gå, vil vi igjen finne lyset

Men sakte, men sikkert, vil vi finne igjen fotfestet.

Skritt for skritt, går vi videre.

Selv om sikten er dårlig, har vi ikke noe valg.

Tiden holder oss i hånden og hjelper oss.

Slik vil det skifte på, hele livet igjennom.

Det dumme er at ofte drar vi med oss minnene fra det som var tungt.

Bagasjen kan være tung å bære.

Blir vi trigget, da kommer det opp igjen i oss og slår oss i bakken.

Uansett alder, sitter opplevelsene der fra barndommen.

Forstår vi ikke dette, vil vi gi sekken vi bærer på videre til de som kommer etter oss.

Generasjon etter generasjon.

En opplevelse, ulik innpakning, ulik utpakking, en rød tråd.

 

Det er når vi ser de komme, vi må benytte sjansen til å løse de opp.

Små propper som løsner fra underbevisstheten.

Vi må tillate oss å la de gå.

 

At det bestandig er enkelt, nei, så sannelig ikke.

Men hvis vi forstår prosessene, er det enklere.

Hvis vi ikke klandrer oss selv for hva vi føler.

Husk vi er ikke roboter, selv om vi på et vis lagrer, som på en harddisk.

 

 

Vi må tillate oss å nyte de dagene, som er lette og gode.

La de få stort fokus og lagre de på harddisken.

De gode minnene.

 

 

Vi må ha fokus på å styre livet vårt så godt vi kan.

Finne våre verdier, hvilken vei vi vil gå.

Ikke tillate at andre står bak roret på vår skute.

Hva er viktig i mitt liv, hvordan vil jeg være som menneske.

 

Når det så skyer til igjen, vil vi hver gang stå bedre rystet for å takle det som kommer.

Vi blir sterkere, står stødigere i vår egen kraft.

Vi har lært at det vi erfarer, vil vi føre videre, hvis vi ikke klipper trådene.

Den røde tråden går gjennom generasjonene, helt til noen sier stopp, dette vil vi ikke skal gjentas.

La de ikke gå videre til de som kommer etter deg.

Har du tråder du vil klippe, gjør det nå.

I dag

 

 

 

 

Naken, uten maske

Jeg ble spurt her forleden om hva som gjorde at jeg bruker slike rare bilder av meg selv, i bloggen.

Vel, det begynte med en beslutning jeg tok om å lære meg å like meg selv.

Er dere klar over hvor mange som ikke liker å se seg selv på bilder?

Nydelige mennesker.

De orker ikke å se synet av seg selv.

Er ikke det utrolig trist?

Noen kan ikke gå i postkassa,  før de har sminket seg.

Vi har guruer som står og foredrar og sier at vi må være oss selv, uten maske og så er vedkommende oppstrammet og striglet, til en helt annen versjon av seg selv.

Og for all del, jeg mener ikke at vi ikke skal pynte oss, men vi må også tåle å se oss selv naken, uten maske.

Verden går ikke under,  om vi ikke er perfekt.

 

Selv har jeg også komplekser fordi jeg er tykk.

Fordi dobbelthaken henger og er ikke noe lekker.

Jeg likte heller ikke å bli tatt bilde av.

Men jeg forstod at jeg må ta jobben med å endre dette.

Dette er slik jeg er.

Liker du meg ikke, ok, men jeg må lære meg å like meg selv.

Er jeg i mål? Nei. Men jeg er blitt flinkere til ikke å bry meg så mye og så ofte.

 

Jeg begynte med livesendinger.

Se seg selv er en ting, høre seg selv, er like ille.

Likevel gjorde jeg det, usminket, det er jeg alltid nå, jeg tror det er best for hud og kropp og miljø.

Så begynte jeg med selfier, også de rare.

Sakte, men sikkert venner jeg meg til, at jeg finnes i mange versjoner.

Ta meg som jeg er.

At jeg liker alle versjonene, nei, men jeg gjør det likevel.

 

I går oppdaget jeg noe rart.

Jeg ble tatt bilde av.

Når jeg så det bildet, tenkte jeg, uffa meg hvor tjukk jeg er.

Plutselig var det verre når andre tar bilde, enn når jeg selv gjør det.

Det var en merkelig oppdagelse.

Så jeg er ikke i mål, ikke hundre prosent avslappet som meg selv, men jeg er på vei.

Og på veien, vil jeg kanskje bestandig være.

Dorthe Skappel er et flott forbilde. Hun står frem sminket og stylet, men tar også intervjuer, usminket.

 

Så slutt du også, ikke gjem deg.

La oss se deg.

Verden går ikke under om du vises.

Du er deg.

Jeg vet at om tusen andre forteller deg hvor fin du er, så bryr det deg ikke.

Du tror nemlig ikke på det uansett.

Du må finne det inni deg selv.

Det er der hemmeligheten sitter.

Og mye er gjort, allerede når du bestemmer deg.

Jeg er meg, jeg driter i hva du synes om meg.

Det betyr ingen verdens ting.

Dessuten forstår jeg nå at det er meg selv som er dommeren, ikke du.

I dag

 

ps. Jeg tok bare 5 bilder, før jeg var så pass fornøyd, at jeg syntes det kunne brukes. Så i mål, nei, ikke helt.

Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på stranden

Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på stranden

Leseeksemplar fra Gyldendal

Jeg leste først tre bøker i en serie av Colgan om Flora.

Jenny Colgan, Velkommen til Floras kafé

Jenny Colgan, Den endeløse stranden

Jenny Colgan, Jul på øya

Jeg likte de svært godt.

Da gledet jeg meg til første bok i en ny serie.

Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på hjørnet

Den skuffet meg litt.

Nå prøvde jeg meg likevel på bok nummer to og nå ble jeg ikke skuffet. Jeg storkoste meg, fra første til siste side og vinket litt slukøret adjø. Kan være at bok 1, egentlig ble skrevet, fordi hun hadde historien til bok 2 planlagt. Kanskje hun bare måtte finne på en historie i bok 1, for å få den bokbussen på plass. Hehe, hva vet jeg.

Ja, kanskje for lett, urealistisk  og forutsigbart, for de som ikke liker denne sjangeren, men for meg var det bra.  Nå gleder jeg meg til å følge disse menneskene videre, for det håper jeg vi får.
Det var litt Mary Poppins i Skottland. Jeg syntes høna, som har en liten birolle,  var like festlig, som måken Morten,  i Lene Lauritsen Kjølners, Sommer i Sandøsund. Jeg satt her og humret for meg selv.
Egentlig litt samme stil de to forfatterne, bare litt alvorligere tema hos Colgan.
Jeg klagde på tittelen i bok 1 og synes det er rart at det er nesten samme tittel i bok 2, men bokhandelen, som egentlig er en bokbuss, som kjører rundt, er den samme. Kanskje bare jeg som reagerer på det. Koste meg gjorde jeg ihvertfall.

 

 

Alenemoren Zoe ønsker å skape et liv for seg og sønnen Hari utenom Londons hektiske storbyliv. Da hun får mulighet til å jobbe som barnepasser for en familie i det skotske høylandet, griper hun sjansen umiddelbart. Snart kommer hun til en nedslitt, men vakker herregård ved Loch Ness, bebodd av tre barn og en tafatt alenefar som ikke klarer å hanskes med dem. Etter hvert oppdager Zoe at hun ikke er den første barnepasseren de har hatt, og hun begynner også å skjønne hvorfor forgjengerne hennes har gitt opp.

Zoe og Hari begynner snart å føle seg hjemme i byen, og særlig hyggelig er det å kunne hjelpe til i den lokale bokbussen. Men er bøker, frisk luft og omtanken fra nye venner nok til å holde ut den ufyselige familien?

Den lille bokhandelen på stranden er andre bok i en hjertevarm serie fra den bestselgende forfatteren Jenny Colgan og en gavepakke til alle som drømmer om å nyte en bok og en kopp te på den skotske landsbygda.

 

Nå leser jeg:

Damom Galgut, Løftet

Leseeksemplar fra Gyldendal

 

Ukjent forfatter for meg, ser interessant ut.  2 bøker fra Afrika denne måneden.

 


En saga om en sørafrikansk families tap og fall.

Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd.

De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.

Løftet er en skarp og øm roman, kraftfull på sitt lavmælte vis, og med en språklig sikkerhet som levner liten tvil om at dette er skjønnlitteratur på sitt aller beste.

 

 

 

August:

Lesestabel august 22, Tema Årets utgivelser

Guzel Jakhina, Zulejkha åpner øynene

Kelly Bowen, En leilighet i Paris

Douglas Stuart, Unge Mungo

 

 

 

Januar:

Bøker lest januar 2022, 14 bøker, herav 5 krim/spenning

Februar:

Bøker lest februar 2022, 24 bøker

Mars:

Bøker lest mars 2022, 15 bøker, herav 14 krim

April:

Bøker lest april 2022, 17 bøker

Mai:

Bøker lest mai 22, 14 bøker, mest krim

Juni:

Bøker lest juni 22, 16 bøker

Juli:

Bøker lest juli 22, 10 bøker, herav 1 krim

 

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

 

 

 

 

Man kan ikke leve livet sitt etter hva andre mener

Tenker du noen gang over om du er deg selv.

Om du er den du egentlig er inni deg?

Om du gjør det du trives best med?

Der du får brukt alle dine gode egenskaper?

 

Og da spør jeg også, ser du hva du er god til?

Eller ser du kun det du ikke mestrer?

 

Bestemmer du over deg selv eller dilter du etter andre og lar de styre deg?

Har du egne meninger eller er du enig med den du snakker med, som du kanskje mener er flinkere enn deg?

Tør du å si noen imot?

Hvis du vil ha det godt i livet, er det fint å kunne slutte fred med seg selv.

Ikke streve etter å være kopi av noen, men senke kravene og bare være den man er.

Kanskje vil du møte motbør, ikke alle liker at man plutselig endrer seg.

Da blir de lett usikker selv og blir urolig og kritikken kommer.

 

Men man kan ikke leve livet sitt etter hva andre mener.

Det er nemlig helt umulig for man klarer ikke å gjøre alle fornøyd.

Noen vil klage uansett.

Så lenge man ikke skader andre, må man få være som en er.

Jeg har aldri hatt det så godt som etter at jeg skjønte at jeg ikke kan gjøre alle til lags.

Jeg anbefaler det gjerne.

De som ikke vil ha deg som du er, de kan gå.

Vær deg selv du.

I dag

Douglas Stuart, Unge Mungo

 

Douglas Stuart, Unge Mungo

Leseeksemplar fra Gyldendal

 

Douglas Stuart, Shuggie Bain

Topp 10 favorittbøker, 2021

Shuggie Bain var den beste boken jeg leste i fjor. Jeg er derfor svært spent på denne, men temaet er noe av dem samme så forfatteren bruker nok også her mye fra egen oppvekst.

Jeg hadde så store forventninger og jeg er litt skuffet. Det er jo fantastisk skrevet, men jeg føler på et vis at det er en annen versjon av Shuggie Bain. Og det er så trist en historie, det er så trist at jeg tenkte underveis at det er jo like mye vold her, som i Vikingeboken jeg egentlig tenkte å lese. Jeg sier ikke at det ikke er slik,  i virkeligheten, men det er bare så innmari trist. Det er ikke så mange tiår siden, ikke år 995.
Det er nok jeg som lever på min lille fredelige planet,  uten å vite hva som foregår rundt meg. Det er nok slik mange steder i verden. Gjengkriminalitet, overgrep, rus, uffa meg, det er trist.
Jeg følte i Shuggie Bain at det tross alt var et håp inni der, men i Unge Mungo følte jeg ikke noe håp. Det var bare trist hva de ungdommene har av opplevelser.

Jeg syntes heller ikke slutten var noe jeg helt forstod. Jeg måtte på et vis gjette. Det ble for uavsluttet.

Så jeg anbefaler Unge Mungo også, bare vær obs på at noe solskinnshistorie er det ikke.

 

 

Mungo og James burde ikke være venner, og langt mindre kjærester. I et hypermaskulint og voldsherjet Glasgow der protestanter og katolikker holder seg på hver sin kant, er de to tenåringenes følelser for hverandre uakseptable. Drømmen om å komme seg vekk krasjer hele tiden med angsten for å bli oppdaget. 

Da moren sender Mungo på tur med to tvilsomme menn, må han samle alt han har av styrke for å komme seg i sikkerhet og til et sted der han og James kan ha en framtid sammen. 

Unge Mungo er en gripende oppvekstskildring, en fortelling om maskulinitetens grenser og om farene ved å elske noen for høyt. 

 

Nå leser jeg:

Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på stranden

Leseeksemplar fra Gyldendal

Jeg leste først tre bøker i en serie av Colgan om Flora.

Jenny Colgan, Velkommen til Floras kafé

Jenny Colgan, Den endeløse stranden

Jenny Colgan, Jul på øya

Jeg likte de svært godt.

Da gledet jeg meg til første bok i en ny serie.

Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på hjørnet

Den skuffet meg.

Nå prøver jeg meg likevel på bok nummer to.

 

 

Alenemoren Zoe ønsker å skape et liv for seg og sønnen Hari utenom Londons hektiske storbyliv. Da hun får mulighet til å jobbe som barnepasser for en familie i det skotske høylandet, griper hun sjansen umiddelbart. Snart kommer hun til en nedslitt, men vakker herregård ved Loch Ness, bebodd av tre barn og en tafatt alenefar som ikke klarer å hanskes med dem. Etter hvert oppdager Zoe at hun ikke er den første barnepasseren de har hatt, og hun begynner også å skjønne hvorfor forgjengerne hennes har gitt opp.

Zoe og Hari begynner snart å føle seg hjemme i byen, og særlig hyggelig er det å kunne hjelpe til i den lokale bokbussen. Men er bøker, frisk luft og omtanken fra nye venner nok til å holde ut den ufyselige familien?

Den lille bokhandelen på stranden er andre bok i en hjertevarm serie fra den bestselgende forfatteren Jenny Colgan og en gavepakke til alle som drømmer om å nyte en bok og en kopp te på den skotske landsbygda.

 

 

 

August:

Lesestabel august 22, Tema Årets utgivelser

Guzel Jakhina, Zulejkha åpner øynene

Kelly Bowen, En leilighet i Paris

 

 

Januar:

Bøker lest januar 2022, 14 bøker, herav 5 krim/spenning

Februar:

Bøker lest februar 2022, 24 bøker

Mars:

Bøker lest mars 2022, 15 bøker, herav 14 krim

April:

Bøker lest april 2022, 17 bøker

Mai:

Bøker lest mai 22, 14 bøker, mest krim

Juni:

Bøker lest juni 22, 16 bøker

Juli:

Bøker lest juli 22, 10 bøker, herav 1 krim

 

 

Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

Insta:

#marianntokle

Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.

Bokinspirasjon for alle.

https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share

 

 

 

 

Grønnsakkasse nummer 6

Denne uken blir en annerledes uke.

Jeg har ikke helt kontroll over dagene.

Det er slektstreff,  så det blir kanskje ikke middag hjemme hver dag.

Ihvertfall ikke lørdag.

I går lagde jeg kjøttsuppe, så det skal vi spise i dag også.

 

Det var hvitløk.

Det er så herlig å ha fersk, nydelig hvitløk.

 

 

Dette er rosa stangselleri.

Det har jeg aldri hørt om.

Jeg prøvde å Google men finner ingen oppskrifter.

Jeg må spørre Avdem gårdsgrønt hvordan jeg bruker den.

 

 

Beter, både rød og gul og polka, tror jeg. Jeg har ikke sett så nøye på det.

Beter kan brukes til nesten alt. Skav den med ostehøvel i salaten. Den røde er ikke så god til det for den smitter farge. Jeg bruker ofte å bake beter eller jeg bruker dem i juice. Nå kom jeg på at jeg har et glass fermenterte i kjøleskapet. De må jeg spise. Kanskje det er på tide med en leverpostei/rødbet periode. Ja, sier kroppen, det vil den ha.

Man kan bruke stilkene også.

Jeg tenker også beter i ovnen med chervre eller snøfrisk. Kanskje bakt fetaost med beter og rødløk. Hmmm, det vil jeg prøve.

 

 

Små, fine rødløk. Her kan  jeg bruke stilken også.

Sukkererter har jeg nok aldri brukt, jo kanskje, for lenge siden.

Hvis vi er hjemme fredag, blir det kanskje sukkererter og gulrøtter med blåmuggdip.

En form for salat. Den er litt rødlig, må sjekke om det er radicchio. Den kan være bitter så må ligge i vann 15 min hvis den skal i salat, men kan også i wok. Det må bli en wok, med mye av disse godsakene.

 

Smaken av fersk nyplukket gulrot er smaken av barndom. Jeg spiste tre umiddelbart, gadd ikke å skrelle dem heller og jeg formelig hørte hvordan tarmtottene mine jublet.

Hjernecellene hopper og danser og planlegger. Kan ikke fastsette meny siden vi ikke vet helt hva vi skal, men bakte beter/fetaost og en wok, er det godt mulig det blir.

Tullerusk i hodet, stresset i kroppen og full av forventning

Ja, jeg føler meg superstresset innvendig.

For det første er det fortsatt ferie her.

Mandag trodde jeg det var lørdag, i går var det fredag og i dag er det igjen lørdag.

Lørdag var det forrige torsdag også.

Beklager bildet forresten.

Ja, jeg er nydusjet men har ikke fått sminket og stylet meg opp til en sånn perfekt selfie.

Jeg prøvde meg på trutmunn, slik de store influensere bruker, men er litt usikker på om jeg fikk det til.

 

Formen stiger her og det gjør meg stresset.

Det er noe rart som bobler inni meg.

En blanding av nervøsitet og forventning.

Jeg har så mye som skal skje utover høsten, bare morsomme ting.

Og tenk hvis jeg får være så frisk som jeg var i sommer.

I mai, på Rhodos, sprang jeg nesten fra gutta.

De så bare en støvsky bortover veien.

Nesten slik som Beppe stankelbein, når hun tar avgårde.

 

Jeg funderer på om jeg har funnet årsaken.

Men jeg kan ikke være sikker.

Og jeg vil ikke prøve å forske mer, før jeg får en rolig periode.

Og jeg er så livredd for å ta feil og falle ned igjen.

Å få smaken på å være friskere, for så å falle tilbake, er bare så innmari deprimerende.

 

Det begynte i fjor høst med skjedeinfeksjon og deretter urinveisinfeksjon.

Jeg er jo “gammel” dame, så slike plager er vanlige.

Det rare er bare at jeg kjente på at noe var galt hele vinteren.

Lite energi er jeg vant til, men det kjentes ut som urinveisinfeksjon, men urinprøven var fin.

Over jul, var det mye smerter og ny pencillinkur, for det kunne være nyrebekkenbetennelse.

Jeg spiste derfor mye antibiotika.

Så ringte en venn, som jeg kjenner gjennom Arthur Findlay spiritual college.

Jeg var litt nede og øste ut hvor sliten jeg var.

Jeg forteller at jeg bruker vagifem stikkpillere.

Jeg har ikke tatt østrogen under overgangsalderen, men stikkpillene virker kun lokalt i skjeden.

Så sier hun at når hun brukte dem, fikk hun problemer, hun tålte de ikke.

Og husk, dette er viktig, hvis du bruker de, ikke slutt,  fordi jeg kanskje ikke tåler de lenger, for jeg vet ikke om det er tilfelle.

 

Jeg gikk over til salve istedetfor, et par ganger i uka.

Så dro vi til Rhodos og jeg var i bedre form enn på årevis.

Jeg hadde en periode etter at jeg kom hjem, der jeg var sliten, men husker ikke om jeg brukte noen av stikkpillene da.

Jeg fortsatte med salve, dro på cruiseferie og fungerte fint.

Jeg var tidligere våken om morgen, oppe lenger om kvelden.

Vi kom hjem og jeg hadde time med gynokolog.

Han så ikke noe annet galt enn muskelknuter og de har jeg hatt i årevis.

Så sier jeg at jeg lurer på om jeg ikke tåler stikkpillene, at jeg blir sår av de og har gått over til salve.

Det er flere som blir sår av salven,  sier han.

Å ja, sier jeg, da får jeg begynne på igjen da.

 

Etter to behandlinger, blir jeg dårlig igjen.

Det kjennes ut som bunnen faller ut.

Jeg springer på do og må tisse hver time hele natten.

Lymfekjertlene er vonde.

Jeg fryser og er slapp.

Eksemet brer seg utover ansiktet og hodebunn, seboreisk eksem.

Halsen tykner og hode og nakkesmerter,

Det er som om alle slimhinner går bananas.

Jeg tenker at det er et nytt overgangsalderanfall.

Slik går det en ukes tid, jeg blir ikke bra og da slår det meg plutselig.

Jeg sluttet med de stikkpillene før Rhodos en gang, husker ikke akkurat når.

 

Da er forsøket i gang.

Nå har jeg gått uten 1 uke, 2 dager.

Formen er myyyyyyye bedre.

I natt sov jeg fra 00.30 til 6, deretter til 9.

Eksemet er nesten forsvunnet igjen og det er de andre symptomene også.

Nå skal jeg ikke ta en eneste stikkpille.

Legen har bestilt mr for sikkerhets skyld, jeg står på venteliste.

Blir fint å sjekke ut om alt er i orden, men det tror jeg det er.

Jeg skal forsøke igjen, men ikke før jeg har minst 4 uker i ro hjemme.

Takk og lov at jeg ikke fikk time med gynokolog før etter ferien, sier jeg.

Kryss fingrene for meg, vil du?

Jeg kjenner jeg har tårer i øynene av håp om lettere dager.

Å gå og være sliten hele dagen og ikke vite hvorfor, det er ikke gøy.

I dag

 

Borte og hjemme

 

Mariann borte og hjemme.

Ja, det tror jeg er to forskjellige mennesker.

Kanskje, kanskje ikke.

På ett vis,  men ikke på et annet.

Ja, det tenker jeg, her jeg sitter, rufsete på håret, for jeg har ikke kommet meg i dusjen enda.

Og tenk, det regner.

Det er nesten så man besvimer hvis man står opp og det ikke regner.

Gubben er allerede i gang og jeg sitter nå her.

Ja, jeg har dratt av sengeklær og satt på vaskemaskin.

Det blir dagens mål, rent på soverommet.

Roboten sa ja med en gang og er allerede ferdig med å vaske gulvet.

 

Men jeg må innrømme at jeg faller litt sammen når jeg kommer hjem.

Jeg har litt unnskyldning siden kroppen streiket litt igjen, men det kommer en tiltaksløshet over meg.

Den som tror det er deilig å bare være hjemmeværende, tar feil.

Ja, man kan gjøre som man vil, hele dagen lang, men det er å holde viljen oppe.

Jeg har hatt et par tapasaftener her.

Det har holdt meg i gang.

Har du ingen planer, be venner på tapas

Oops, Jeg gjorde det igjen

I helga blir det kjempegøy, for vi skal møtes 80 Personer fra Tokle-familien.

Det gleder jeg meg veldig til.

Dessverre får jeg ikke samlet alle mine, men det har jeg forståelse for.

Det er ikke bestandig det passer når det er langt å kjøre.

 

Det blir en travel høst, det gleder meg også.

Krysser fingrene for at kroppen spiller på lag.

Den har stort sett vært utrolig mye bedre fra i vår, så jeg håper det fortsetter.

Jeg skal jo til Oslo på bokhelg i begynnelsen av måneden.

Til Osterøy utenfor Bergen, sist i september.

London i oktober og Karibien i november.

At det går an, helt utrolig, hvis alt det blir noe av.

 

Og det er slik jeg egentlig er inni meg.

Eventyrlysten og oppdagelsesreisende.

Det er den personen som gjemmer seg når jeg er hjemme.

Gleden er derfor stor nå når jeg kan planlegge flere aktiviteter.

Om det er gjennomførbart, tja, det får vi se.

 

Men jeg har mer energi når jeg er på farten.

Hjemme siger jeg lettere ned i stolen, med bøkene mine.

Men kanskje trenger jeg det også.

Jeg har aldri likt husarbeid så jeg spretter ikke opp og roper hurra for det liksom.

Ikke som å sette seg på toget, på vei til en helg med masse begivenheter.

Kanskje er jeg bortskjemt blitt.

Ja, kanskje det, de siste årene har jeg fått fartet både hit og dit.

 

Vel, enn så lenge, får jeg sitte her.

Jeg skal lage kjøttsuppe i dag av en fenalårsknoke.

Jeg har begynt på en ny, koselig, rolig bok (Leseeksemplar)

Bloggen gir meg også inspirasjon til å finne på ting, for jeg må jo ha noe å skrive om.

Neste uke er ferietiden over og jeg skal i gang på “kontoret” igjen.

Jeg har noen spennende oppgaver som venter der og noen litt kjedeligere.

 

Det er en i familien som er latere enn meg.

Og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har et godt liv.

I dag