Ja dette var en fantastisk leseopplevelse, om enn litt lang for meg, som til tider blir litt utålmodig,1147 sider. Og ikke så store bokstaver heller. Men det er jo et mesterverk av de sjeldne. Imponerende rett og slett.
Fra Georgia og Sovjetunionen, fra begynnelsen av det tjende århundret, frem til nåtid. Historie, kjærlighet, krig, maktkamper, gjennom flere generasjoner.
Jeg er glad jeg er ferdig men samtidig litt vemodig, for det var så bra skrevet.
Det står utenpå boken, Seks kjærlighetshistorier, en revolusjon, århundrets beretning, men det er ikke kjærlighetshistoriene som er sterkest for meg i denne romanen, dette er ikke noe lettvint underholdningsroman. Det er selv det strevsomme livet som er beskrevet, historien med alle opptøyene, fattigdommen og de høye herrer som hele tiden kriger om makt. Og det tar jo ikke slutt. Det ulmer jo rundt oss den dag i dag.
Sitat:
Det dannet seg øyer av avmakt. Skyene trakk seg sammen, himmelen ble glansløs og fikk farge som en kameleon. Seljene ved elvebredden bøyde seg dypere ned og strøk greinene over jorda for å trøste dem: Det kom til å bli enda verre, og naturen måtte ruste seg vel.
Små furer oppsto i veigropene i byen og i sølepyttene, grumsete og grønne. I strupene samlet det seg skrik, som måtte svelges unna som bitter medisin.
Grå skygger vokste frem på veggene, spøkelsene hvisket hest, men ingen hørte dem. Ordene skulle fortsette å smuldre opp i munnene i mange år ennå. I mange år skulle det ligge en lukt av latterlig fortvilelse over gatene, uverdig og svikefull.
Hærskarer av urolige insekter samlet seg i takrenna og i støvete kroker i huset. De hveste og flerret hverandres vinger for å finne gehør, men det var ingen som merket det.
Folk fikk flekker i ansiktet av all den undertrykte viljen, av alle tårene som var jaget på flukt.
Sitat:
Alt skulle vekke mistro, det kom til å bli ført krig mot ordene, og mot hjertet likeså. Folk kom til å skli ned i en tunnel uten utgang. Stasia ville bli nødt til å kjempe, men hva var det verdt å kjempe for når alt fikk en smak av håpløshet?! Hvor skulle man rette blikket for å komme unna tanngarden til de store små menn, som flirte en rett opp i trynet? Hvor hardt måtte man heretter knipe igjen øynene for å slipe synet av blottlagte ruiner? Hvor store anstrengelser ville det ikke koste en å le, når en kjente alle skrottene under fotsålene?
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon. Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Nino Haratischwili er født Tbilisi i Georgia i 1983, bor i Tyskland og skriver på både georgisk og tysk. Hun er forfatter, dramatiker og teaterregissør. Det åttende livet lå lenge på bestselgerlistene og ble tildelt flere priser da den kom ut i Tyskland i 2014. Romanen ble også langlistet til International Booker Prize. Den er under utgivelse i en rekke land.
Nå skal jeg lese:
Jeffrey Archer, Selger og gentleman
Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
Jeffrey Archer er en forfatter jeg lenge har tenkt jeg skulle lese og nå er tiden inne. Denne ser veldig spennende ut og han selger vel ikke 300 millioner bøker på verdensbasis hvis det er noe dritt.
875 sider. Ja etter Det åttende livet, er jo dette bare en tynn liten sak. Større bokstaver er det også ser jeg.
Historien om den fattige østkantgutten som skaper et av Englands største forretningsimperier. Charlie Trumper vokser opp i fattigstrøkene i London og følger ivrig i fotsporene til bestefaren, som har drevet en frukt- og grønnsakskjerre i Whitechapel. Med god hjelp av driftige Becky skaper han seg et navn som «Den ærlige selgeren». Og snart ser Charlie også andre muligheter – han vil starte butikk. Første verdenskrig setter en midlertidig stopper for planene. I skyttergravene møter Charlie mannen som gjennom femti år skal komme til å gjøre alt han kan for å ødelegge livet til Charlie og familien. Men Charlies vei ut av fattigdommen er staket ut, og pågangsmotet svikter ham aldri. Han holder fast ved ide- alene fra østkanten, og tar imot de slagene skjebnen har tildelt ham, uten å bli hevngjerrig. Sammen med Becky skaper han et av de største forretningsimperiene i England. «Storslått fengende … en episk fortelling man bare må lese.» Mail on Sunday
Du ville så gjerne holde ut for alle som var glad i deg.
Du sa ofte at hvis jeg bare kan komme meg ut en liten tur.
Hvis jeg bare klarer å ha litt besøk.
Å klare å se litt tv, lese en bok eller sitte ute litt i løpet av dagen.
Og for ikke snakke om å være sammen med dine som du elsket så høyt.
Hvis jeg bare får til det sa du, da kan jeg føle at jeg lever litt.
Men siste året har det vært lite av de stundene der du greide det som du ønsket så sterkt.
Sykdommen og smertene krevde bare mer og mer.
Du hadde ikke krefter igjen til å kjempe.
Takk og lov for at du hadde en lege som forstod deg.
En som støttet deg og hjalp deg og det er kanskje takket være han, at du faktisk har greid å være her hos oss til nå.
Resten av helsevesenet sviktet deg.
Hver gang du prøvde å få hjelp, tok de fra deg det lille du hadde av krefter.
De nektet å høre på deg, mistrodde deg og tråkket deg enda lenger ned.
Arrogante drittsekker sa jeg og jeg mener det.
Til slutt hadde du ikke mer å gi.
Du hadde ikke krefter til å kjempe mer.
Det har vi forståelse for vi som var så glade i deg og så hvordan du kjempet.
Fredag kveld fikk jeg den triste meldingen om at nå var det over.
Du hadde valgt å gå nå.
Samtidig som sorgen river og sliter, føler jeg samtidig lettelsen din i det avgjørelsen var tatt.
Det er en grense for hva et menneske kan tåle.
Lørdag kveld seiler det plutselig 8 svaner ned på sjøen nedenfor huset vårt.
Det er nok de samme svanene som bruker å være nedenfor ditt hus hele sommeren.
Akkurat nå i sorgen tar de turen innom meg for å hilse på.
Det måtte jeg være svaner som kom, ikke sant.
Og det måtte jo være 8 av dem.
Fordi det sies at tallet åtte er det samme som evigheten.
Jeg gråt mine modige tårer, slik jeg også gjør når jeg skriver dette.
Savnet blir så stort for så mange.
Men samtidig vet vi at du har fred nå, du har ikke vondt lenger.
Og vi delte samme tro du og jeg.
Vi trodde på kjærligheten og hvilket vidunderlig verktøy den er.
Selv om du var syk, sendte du den kjærligheten ut til alle de som du hadde så kjær.
Og vi tror på evigheten.
Skallet som bærer sjelen din, måtte gi tapt.
Men du er her rundt oss fortsatt.
I alle evighet er vi sammen.
Hvil i fred kjære venn
Jeg gir deg mitt 8
I dette tallet skal vi alle for alltid være vevd sammen og høre hverandres stemmer, tvers gjennom århundrene.
I dag
Setningene i kursiv er hentet fra romanen til Nino Haratischwili, Det åttende livet. Og selvfølgelig tror jeg ikke det er noe tilfeldighet at de åtte svanene besøker meg, samtidig som jeg leser om åttetallet i denne romanen.
Takk for hilsenen kjære vakre sjel. Vi møtes igjen.
Dette er personlige Lillasjelord, skrevet på bestilling. Ta kontakt hvis du ønsker dine egne personlige ord. Enten på sms 99467178 eller på facebook, Lillasjel
Hvis du skal nevne det verste du vet, så er det uærlighet
Du kan ikke fordra når noen lyver til deg
Når du graver litt under fasaden og det de har sagt ikke stemmer
Da blir du så sint
Og du kan bare ikke forstå vitsen
Det er ikke noe som sårer deg mer
Men hva kan du gjøre
For det første må du bare godta at det er sånn
Det er bestandig noen som ikke er ærlig
Men
Det du skal slutte med er å forvente at de er det
Det er som om du bevisst venter
Når du møter noen leter du etter usannheter
Du mistror de, mest i begynnelsen,men også etter flere år
Det er som om du går rundt og forventer at de skal dolke deg i ryggen
På ett eller annet tidspunkt vil det skje liksom
Det er da du skal vite at du er en magnet
Du trekker til deg det du har fokus på
Dette er tankemønstre du bærer med deg fra barnben av
Du lærte deg veldig tidlig å ikke stole på det som ble sagt, for mest sannsynlig ble det ikke som det var lovt
Når man får noen sånne smeller med jevne mellom rom, skapes et mønster i hjernen
Det er det du må jobbe for å endre
Dine egne reaksjoner, andre mennesker kan du ikke endre
Men du vil oppdage at når du minsker fokuset og du begynner å stole på deg selv, da vil du møte færre løgner
Ja dette høres rart ut, det skjønner vi
Men alt ligger i energiene du sender ut
Det er som om du tiltrekker deg det du ikke vil ha
Fordi du er redd
Du skal derfor begynne å stole på deg selv
Du skal lære deg å være trygg som den du er
Hvis du står stødig i egen kraft, ja da vil ingen kunne såre deg
Tenk så litt tilbake, det har ikke skjedd store katastrofer, har det vel
Det er mest din egen sårede stolthet som gremmer deg
At du igjen lot deg lure
Ja hvis du ikke bryr deg så hardt om det lenger, rister det bare av deg og går videre, ja da er mye gjort
Du er voksen nå, du er ikke noe barn lenger
Det er du som bestemmer hvem du skal omgås
Du trenger ikke være redd for at noen skal såre deg og om de gjør det, la de være, gå videre
Når du begynner å snu de tankene, vil alt gå bedre for deg
Du er så fint et menneske, vær glad du liker det som er ekte
Det er en bra egenskap å ha i livet
La de som vil gå rundt og lyve, la det ikke bry deg
Dessuten når du blir tryggere på deg selv, vil du gjennomskue de
Bruk det også som en skole i å lære å føle når noe er usant
Bestem deg for at kroppen gir deg et signal om varsku
At du på et vis kjenner det fysisk når noe blir feil
Det er nemlig en god skole det der i å lære å bruke intuisjonen din
Ikke let etter feil, men når de kommer vil du vite det
Da kan du snu ryggen til og gå, ikke la det gå innpå deg
Om noen år vil du da se at wow, hvor mye lærdom lå det i nettopp dette
Det er ikke all lære som er hyggelig, men den er effektiv
Du lurer også på veien videre
Helst ville du sett bak alle svinger
Du ville ryddet veien så den var bred og fin og alt så klart ut
Men da sier vi, du verden så kjedelig det ville blitt
Hvor er overaskelsene, hvor er læringen, hvor er utfordringene
Hvis alt var klappet og klart, hva ville det da være igjen
Du ville stagnert som menneske og er det noe du ikke liker så er det stagnasjon
Så øv deg på tillit til prosessene
Øv deg på at det du skal, det kommer til deg, seilende i møte så lett som bare det
Vær ikke redd for småveiene, som egentlig virker ufornuftig i dine rasjonelle hjerne
Det er så mye spennende der
Det kan være ord du skal høre, mennesker du skal møte, fine opplevelser
Hvis du aldri tør å slippe taket i det fornuftige, vil du ikke finne disse perlene av lykke
Til syvende og sist er det de som blir et vakkert smykke når livet har gått sin gang
Det er de som kan skrives inn i boken som gode minner
Eller som det som har vært den mest lærerike erfaringen
Så får du en impuls, en vill ide, noe nytt, så kast deg uti det, du har ingenting å tape
Det vil gjøre deg godt å riste litt løs
Og du, ikke prøv å endre deg for noen andre
Vær deg selv fullt ut på alle vis
Du er unik, du er god nok akkurat som du er
Det var våre ord til deg
Slipp deg litt løs
Lag deg ikke egne strenge regler du ikke kan unnvike fra
Lag deg oaser med moro, der du koser deg
Det er en del av det å ha god helse
Nyte livet, ikke bare se alvoret
Du har mange venner og er godt likt
Ha tiltro til dem
Husk at ingen er feilfri, hverken du eller de
Ikke let etter det perfekte mennesket for det finnes ikke
Slå løs håret, lek litt mer
Bruk gjerne farger og kreativitet
Du er litt sånn at blir det ikke perfekt, ja da kan du ikke
Det perfekte er kjedelig, så lær deg å slå deg løs
Gode naboer vi kan ty til for å låne egg eller mel eller hva det måtte være.
Og her teller vi ikke, vi sier hver vår gang.
Søppeldunken returnerer tilbake til huset uten at jeg løfter en finger.
Snøen forsvinner på plassen foran huset når gubben ikke er hjemme.
Trenger jeg hjelp til kjøring ringer jeg ei venninne.
Ja jeg kjører selv men skal jeg på bytur, blir det litt mye for meg akkurat nå.
Uansett hva man trenger hjelp til så er det noen som stiller opp.
I går slo det meg plutselig at må må jeg bare ut og gå.
Jeg må på med skoene og gå en liten tur.
Da ringte jeg en av mine gode venninner og ba pent om hun ville være med.
Møt meg om ti minutter sa hun.
Er det ikke fantastisk.
Vi har vært nesten naboer i årevis, bare 300 meter, og hun er så flink til å besøke meg.
Men jeg har aldri vært hos henne.
Tenk hvor sure mange ville blitt.
Jeg gidder ikke å besøke henne, for hun er aldri hos meg.
Ja hvor mange har ikke sagt det.
Men denne lille engelen min her, hun sier ikke det hun.
Hun sier at jeg kommer.
Hun fulgte meg så på min første spasertur på aldri så lenge.
Jeg er veldig takknemlig.
Ofte er det tyngst å få på seg skoene når man skal ut og gå.
Jeg finner på ganske mange unnskyldninger.
Jeg må derfor få på meg godskoene, de som er best for knærne.
Om det er hull på tærne betyr ingenting.
Ofte er knærne vonde, men etter at jeg begynte å tappe blod, er de noe bedre.
Jeg har for mye jern i blodet og da går det utover både ledd og pust.
Fredag tappet jeg så derfor var det nå rette anledningen.
Nå i vinter har jeg stort sett vært på farta kun en gang i uka for å handle mat og gjøre ærend.
Det føles derfor herlig å være i gang.
Og jeg gikk forbi huset til min kjære venninne og ringte men hun var nok ikke hjemme.
Jeg gikk forbi ei anna venninne også, men hun var på jobb.
Så Istedetfor kaffestopp, ble det en litt lengre tur.
Jaja, ikke så veldig lang, men lengre enn jeg har gått på sikkert et år.
Nå gjelder det bare å fortsette å gå små turer.
Er vel ikke jeg verdens heldigste eller?
I dag
Romsdalseggen, en av Norges mest populære fjellturer går over dette fjellpartiet og må bygges det gondol man kan ta fra Åndalsnes og opp på fjellet. Åpning i slutten av mai.
Det fascinerer meg å se hvordan kroppen vår fungerer.
Den er intelligent.
Den gir oss hele tiden beskjeder om hva den ønsker og har behov for, for å ha det bra.
Lytter vi til til den?
Ofte må vi tilbake til barndommen for å finne ut hvor det hele startet.
Noen mener de må tilbake til tidligere liv.
De aller fleste av oss har opplevelser i barndom og oppvekst som har satt spor.
Det må ikke være de store, alvorlige traumene heller.
Episoder av usikkerhet eller engstelse kan være nok.
Det kan være ting vi rett og slett ikke husker fordi vi var så små.
Eller vi kan ha fortrengt det, vi vil ikke huske.
Andre opplevelser er så store og vonde at de er umulig å glemme.
Uten av vi vet om det,har kroppen lagret på følelsene vi hadde når vi opplevde dette.
For de som har vært igjennom mye, blir det mange lag på lag.
Uten at vi er klar over det.
Kroppen vår er redd.
Den er redd det skal skje igjen.
Den går i konstant alarmberedskap.
Den må passe på deg, stresshormonene blir skyhøye.
Den slapper aldri av for den må alltid være beredt til å trå til.
Dette skaper stress i kroppen vår.
Vi vil merke det litt etter litt.
Først kanskje med små plager.
Senebetennelser, vonde skuldre og nakke, ryggvondt, osv.
Hvis vi ikke lytter, blir som oftest verre.
Hører vi da ikke etter, ender vi opp med en prolaps, snubler og skader ankelen, kroniske betennelser eller alvorligere ting så vi ikke har noe annet valg enn å ta livet med ro.
Jeg mener ikke at vi skal bli lat og slutte og jobbe.
I de fleste tilfeller kan jobben bare være en utløsende faktor, ikke den som skaper stresset.
Vi må granske oss selv litt.
Se saklig på hva vi har vært igjennom i livet.
Studere opplevelsene våre.
Det kan ta tid å finne ut av bakenforliggende årsaker.
Noen vil kanskje ha hjelp av psykologer, healere, medium, coacher , tankefeltterapi, meditasjon.
Det er masse hjelpemidler og mange teknikker som kan brukes i samtaler for å få tak i hva som ligger bak.
Jeg er overbevist om at får vi kastet gammelt opplagret rusk i maskineriet, vil koppen vår fungere bedre og vil vi få et mye bedre liv.
kroppen vår må få slippe å gå i alarmberedskap noe mer.
Den må få fri og kunne slappe av.
Vi må kunne senke skuldrene.
Vi kan aldri garantere at ting ikke skjer igjen.
Men vi må være uthvilt og klar når vi møter situasjonene.
Joyce Carol Oates, Natten. Søvnen. Døden. Stjernene
Leseeksemplar fra Pax forlag
Etter å ha lest Mitt liv som rotte, ble jeg umiddelbart fan av Oates. En fantastisk forfatter. Jeg har fått tak i nesten alle bøkene av henne, jeg mangler bare Vi var familien Mulvaney. Utenom den, tror jeg ihvertfall at alle står på vent. Jeg kjøpte mange på platekompaniet, tre pocket for 199,- Graverens datter fikk jeg med Pax for den var utsolgt når jeg bestilte.
Jeg leste så Svart vann, men den var jeg ikke så begeistret for, den ble for kort synes jeg. Da er det langt flere sider i denne. En tjukk murstein på 784 sider. Gledet meg spesielt til denne.
Det føltes litt tungt å gå i gang med en så tykk bok, for her må man ha tunga beint i munnen. Det er mange personer å bli kjent med og det er ingen sluke bok i full fart. Det er lenge siden jeg har brukt så mange dager på en bok.
Men det er jo et mesterverk igjen av Oates, det er ikke til å komme bort fra.
Det handler om sorg og hvordan de ulike familiemedlemmer reagerer på sorgen. Det er enken og det er de fem voksne barna, med helt ulike personligheter. Alle har sin oppfatning og hva som bør skje og noen av de vil helst kontrollere alt moren gjør, noe som dessverre er ganske så gjenkjennelig i mange familier. Det handler også om hvor ulike man kan være i en familie, også gjenkjennelig.
Men for min egen del, ville nok boken vært enda bedre, hvis den hadde vært litt kortere. Det er utrolig mye fakta om veldig mye forskjellig og ikke alt er vesentlig, slik som beskrivelser av en kafe eller livet til en person som ikke har betydning for historien.
Men selvfølgelig anbefaler jeg varmt Joyce Carol Oates. I en alder av 83 fortsatt skrive slike fantastiske romaner, det er jo en bragd.
Sitat:
Følelsene hadde mistet sin oppdrift. Det var som om luften var sluppet halvveis ut av ballonger som lå igjen i oppkjørselen, og så hadde hun kjørt over dem med bilen uten å se seg for. Og da hun så ut på oppkjørselen med rosa grus, kunne hun se spredte, sprukne flatklemte ballonger og brydde seg ikke om hva de hadde vært.
I Natten. Søvnen. Døden. Stjernene settes familiebånd på prøve i etterdønningene etter en dyp tragedie. Joyce Carol Oates bruker familietragedien som prisme for å utforske dagens amerikanske samfunn. Den tidligere borgermesteren i en amerikansk småby, den viljesterke og populære John Earle «Whitey» McClaren, utløser en personlig tragedie da han prøver å gripe inn i det han oppfatter som et grovt politiovergrep. I kjølvannet av dette sammenstøtet, som utløser store bølger i livet til medlemmene av McClaren-familien, reagerer de voksne barna med sjokk og på uventede måter. Men den mest overraskende reaksjonen av dem alle er det hans sørgende enke, Jessalyn, som står for.
Joyce Carol Oates’ siste roman er en skarp og inntrengende analyse av rasespørsmål, psykologiske traumer, klassemotsetninger, sorg, og dertil en nær og varm familieroman av godt gammelt merke fra forfatteren av bestselgeren Vi var familien Mulvaney.
Joyce Carol Oates (f. 1938) er en av USAs mest anerkjente forfattere, og nevnes jevnlig som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Hun har skrevet i så å si alle sjangere og har vunnet en lang rekke litterære priser, deriblant National Book Award, Prix Femina og National Medal of Humanities.Våren 2020 ble Oates tildelt den prestisjetunge franske litteraturprisen The Cino del Duca World Prize og har dermed havnet i et fornemt selskap med forfattere som Andrej Sakharov, Mario Vargas Llosa og Patrick Modiano.
Da har jeg begynt på denne:
Nino Haratischwili, Det åttende livet
Forhåndseeksemplar fra Aschehoug
Ser spennende ut, men 1147 sider så er den ikke spennende, ja da blir den lagt bort. Det skal fenge når det er en så omfattende historie.
300 sider ut i boken, kan jeg si at denne må dere lese dere som er interesserte i historiske romaner.
Ved begynnelsen av det tjuende århundret, i utkanten av Det russiske imperiet, slår en georgisk familie seg opp ved hjelp av en hemmelig sjokoladeoppskrift. Stasia lærer den av faren sin, og tar den med seg til både St. Petersburg og Tbilisi. Hennes unge ektemann befinner seg i hjertet av Den russiske revolusjon. Etter Sovjetunionens oppløsning herjer borgerkrigen i Georgia, og familien er blitt spredt. Kitty, Stasias datter, har flyktet til London, mens oldebarnet Nitsa har flyttet til Berlin.
Til niesen Brilka forteller Nitsa familiens historie, og skaper med det en episk slektskrønike som utfolder seg gjennom hele «det røde århundret».
Det åttende livet er en reise gjennom et Europa i endring og et rystende og rørende flettverk av kjærlighet, krig og tragedier. Og en sjokoladeoppskrift som viser seg å bære med seg både ekstase og fortapelse.
Nino Haratischwili er født Tbilisi i Georgia i 1983, bor i Tyskland og skriver på både georgisk og tysk. Hun er forfatter, dramatiker og teaterregissør. Det åttende livet lå lenge på bestselgerlistene og ble tildelt flere priser da den kom ut i Tyskland i 2014. Romanen ble også langlistet til International Booker Prize. Den er under utgivelse i en rekke land.
