Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene
At det skal være så ille.
Og ja, det kan være ille.
Like ille kan det være om det er synlig.
Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse
Det som er synlig, er lettere å forstå.
Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.
Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.
Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.
Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.
Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.
Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.
Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.
Jo, jeg blir dødssliten.
Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.
Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.
Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.
Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.
Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.
Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.
Likevel er det viktig å ikke isolere seg.
Nye impulser har kroppen behov for.
Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.
Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.
Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.
Denne gangen var det høyre kne som sviktet.
Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.
Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.
Den lille energien man har, forsvinner.
Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer
Lykkelig og takknemlig
Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.
Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.
Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.
Men for meg er det uvesentlig.
Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.
Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.
Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.
Synlig eller usynlig.
Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.
Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.
Vi må ta det livet byr oss.
Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.
Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.
Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.
Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.
De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.
Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.
Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.
Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.
Føler meg takknemlig
I dag
