Lucinda Riley, Sommerfuglrommet

Lucinda Riley, Sommerfuglrommet

Jeg er veldig glad i De syv søstre serien til Lucinda Riley. De gir meg lærdom om historie og geografi og jeg synes hun skriver bra. Så ga hun ut Kjærlighetsbrevet som veldig mange likte, og som jeg syntes var ok, men ikke så mye mer enn det.

Kjærlighetsbrevet, Lucinda Riley

Nå kom altså Sommerfuglrommet og jeg synes dette ble altfor lett, banalt og forutsigbart og slett ikke bra skrevet. Må hun virkelig pøse på med bøker. Er det ikke noe å konsentrere seg om den serien.

Alt er så rosenrødt, joda det er tragiske hendelser men de er rosenrøde de også. Og barna de tar alt så flott, mødre som dør og far som er voldelig og stemødre som ikke vet om de vil bli stemor, men så er jo barna så snille og elskelige så man blir så glad i dem. Og vi drikker. Vi tar oss et glass vin fordi vi er nedstemt, vi åpner en flaske vin for å finne mot, vi må ha en brandy til trøst, vi skal ha champagne for å feire og det om og om igjen, side etter side. Over 500 sider, sikker på at hadde man utelatt noe av drikkingen ville man vært nede i 450. Ja kanskje overdriver jeg litt men jeg blir skuffet. Dette er akkurat det de hater de som ikke liker feelgood. Det er jo så mange gode bøker i den sjangeren men dette ble for mye pjatt og hjerte og smerte for meg.

Men………………..

Så langt har jeg sett bare gode omtaler. Jeg ser veldig mange skrive at dette er en god bok. Det betyr at veldig mange liker denne type bøker. De vil ha lette kjærlighetsromaner og hvis du ønsker det, kan du lese Sommerfuglrommet. Ta deg et glass vin til.(det var en ironisk  spøk ):

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.

 

«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»

Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.

Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.

«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»

Inne i teltet mitt

 

Det har vært nydelig vær etter at vi kom hjem fra tur.

Vi har tatt med bøker og elektroniske dubbedingser ut på balkongen.

Utenom nødvendige turer inn for påfyll og uttømming, har vi feriert her ute til mørket har jagd oss inn.

Utsikten er upåklagelig.

Pus er også på plass og vi koser oss.

Jeg funderer på hva som er dagens tanketema.

Jeg ber om å få noen ord mens brød står til heving.

Vi venter nemlig barnebarnbesøk i dag.

 

 

Kjære deg lille venn

Pass deg nå så du ikke igjen tar på deg skyld

Du har vel lært at du ikke skal ha skyldfølelse for det andre føler

Du tar ansvar for deg selv og det må også de gjøre

Len deg litt tilbake der du sitter

Trekk pusten dypt og pust ut noen ganger

 

Når det gjelder følelser, er de vårt eget ansvar

Vi lar oss trigge av ulike situasjoner

Hver og en reagerer ulikt

Derfor kan vi også lett misforstå hverandre

Gå inn i deg selv noen minutter

Tenk på ordene indre fred

Kjenn skuldrene senkes

Vær deg selv du fullt ut

Vær deg selv

 

 

Vi har det godt her både vi og pusen.

Takknemlig, føler meg privilegert.

Bøkene gir meg også stor glede.

Akkurat nå leser jeg Sommerfuglrommet, Lucinda Rileys nyeste.

Fryder meg over at også den andre halvparten av husstanden har oppdaget hvor fint det er å sitte ute her og lese.

Livet er godt.

I dag

 

 

 

 

 

Tanker om klima- og miljøkrise

 

 

Etter innlegget i går har jeg tenkt mer på det som kalles miljø eller klimakrise.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er kun mine tanker.

De kan være fornuftige, teite, feil fremstilt, til ettertanke,med mere.

Jeg påstår ikke å sitte på noen fasit, men man må kunne lufte tanker for å få andres innspill og godta at man kan ha ulike synspunkter.

Jeg ønsker derfor ingen debatt med skittkasting, alle kommentarer som ikke er saklige, blir slettet.

Når jeg setter ord på tanker, blir det også et langt innlegg.

Å bruke ordet krise er blitt veldig vanlig i dag, særlig i media, som må ha sjokkoppslag for å få lesere.

 

Jeg ser ikke på det som skjer som noe klimakrise.

Klimaet har vært i endring siden jorden ble skapt.

Mange istider, hav som stiger og synker, vulkaner, jordskjelv, stormer, flom.

Europa deles fra Afrika, øyer og samfunn slukes av havet.

Dyrearter dør ut, nye sterkere arter vokser frem.

Før gikk dette sin gang uten at noen hverken forårsaket det eller grep inn.

Det var ingen mennesker der til å forurense, ta liv eller regulere.

 

Så kom menneskene og de blir mange, veldig mange.

Vi må ha mat, boliger, penger, infrastruktur, ja det er forurensende.

Men det skjer også noe annet.

Vi vil ikke ha endringer.

Vi vil ha det slik vi er vant til.

Vi bygger hus der det før aldri ble bygd, fordi det var utrygt der.

Alle dyrearter skal vi bevare.

Vi regulerer, teller, passer på at ikke noe er i overflod og vi prøver å bevare de som gjør tegn på å dø ut.

I elvene dreper vi alt liv for å verne laksen.

Vi griper inn i naturens gang, artene får ikke utviklet seg videre.

Det er også en form for miljøforurensing.

 

 

Og når vi er over på miljø, så vil jeg heller ikke kalle det krise, men oppvåkning.

For det første må vi slutte å tro at vi i vårt lille land, kan berge hele verden.

Om hele Norge var ren som den hviteste snø, ville ikke verden vært renere.

Og med det sier jeg selvfølgelig ikke at det vi gjør, ikke betyr noe.

Jeg sier bare at vi må utenfor vår egen sandkasse for å se hva som skjer i verden rundt oss.

Det løser ikke noe at vi tror at bare vi er flinke, så løser alt seg.

For det første må vi slutte med bruk og kast mentaliteten.

Da blir det mindre søppel, mindre å resirkulere.

Slik det er i dag, fraskriver vi oss alt ansvar.

Vi kjører søpla vår med forurensende biler og båter til andre land.

Vi betaler de landene, som igjen sender det videre til andre land, mot en litt mindre sum.

De land som da tar imot, som Kina, har ikke kapasitet og det øses ut i elver og hav.

Hva betyr det hvis vi ser det store bildet?

Jo vi har bare flyttet forurensingen fra ene delen av kloden til den andre.

Vi tror vi er miljøvennlig men vi lurer oss selv trill rundt.

Vi forsøpler akkurat like mye, men vi ser ikke søpla vår som ligger i Kina.

 

Hva gjør vi da?

For det første må vi ta ansvar for vår eget søppel, ikke selge det for en billig penge for å kjøpe oss fri.

Alt brennbart materiale, kan skape energi.

For det andre må vi lære andre land hvordan de behandler sitt avfall.

Slik det er i dag, kastes avfall direkte fra husstandene ut i elver og hav.

Vi har selv sett dette på våre turer rundt om i verden.

Eksempelvis gjennom Kairo, en kanal gjennom byen, full av søppel.

Vi lærer bort det med prevensjon og hygiene ved håndvask.

Nå må vi også lære bort det med avfallsbehandling og resirkulasjon.

Tenk nå når befolkningsveksten øker og øker og også disse vil ha velstanden vi har.

Det må et apparat til for å håndtere dette.

Dette kan skape arbeidsplasser i alle land i verden.

 

Norge må se på u-lands bistanden sin nøye.

Det har vist seg at mye av disse pengene går til de rikeste i landet.

Det brukes ikke til å skape noe for den vanlige innbygger.

I mange land jobber arbeidere for slavelønn  med lange dager og med usunne arbeidsforhold som skader både helsen og miljøet.

Dette for at vi skal kunne kjøpe enda mer, enda billigere

Miljøgifter pøses ut i elver og hav.

Hva med å omdisponere midler til å presse myndigheter i disse folkerike landene, til å jobbe opp mot industrien.

Hva hvis Norge kunne gå i bresjen for et verdensomspennende arbeid for å bedre disse forholdene.

Hygiene, prevensjonsveiledning , avfallsbehandling

Og vi ser at verden nå aksjonerer og en endring er i gang.

Store selskaper, slik som cruiseindustrien ser på alle dine ledd, hva som kan gjøres.

I mange land oppfordres man til å redusere solkrembruken før man går i vannet.

Og når det gjelder produkter vi bruker for personlig hygiene, bør også forbruket ned.

Vi vasker, smører, farger, osv, kosmetikkindustrien selger som hakka møkk.

 

Allerede jobbes det med produktutvikling.

Vi må over til mer miljøvennlige produkter og emballasje.

Samtidig kan vi ikke legge ned alt over natten.

Det må skapes nye, bærekraftige arbeidsplasser.

Befolkningsveksten i verden er stor.

Velstanden øker i det som før var fattige land.

Vi ser økningen av turister fra andre land, som nå har mulighet til å reise.

Vi kan ikke lukke døra og øynene og tro at vi da løser alle verdensproblemer.

 

Miljøspørsmålet må vi alle ta på alvor og gjøre det vi kan.

Jeg er usikker på om resirkulering bestandig er det beste.

Jeg funderer på om det noen ganger koster miljøet mer med resirkulering enn å skape nytt.

Dieselbiler skulle alle ha, så ble de plutselig en uting før det nå viser seg at de er noe av det som forurenser minst.

Og er det så lurt at alt skal gå på strøm.

Vi demonstrerer jo allerede på utbygging av både vannkraft og vindkraft.

Vi selger strøm dyrt for å kjøpe strøm fra utlandet, som vi ikke vet hvor ren den er.

Igjen dette med å lukke øynene og tro at da er alt fint.

Vi må være villig til å ta vår del av utgiftene.

Vi vil ha høy lønn, et godt utviklet samfunn, alle goder,  men samtidig vil vi ha alt slik det bestandig har vært.

Vi vil ikke ha ubehag av noe slag, bare godene.

Det er bare det at uten utvikling, krasjer hele verden.

Da er det fint å lukke døren for verden og tro at vi gjør alt perfekt.

Sannheten er at ingen av oss er perfekt.

Og igjen gjør jeg oppmerksom på at dette er kun tanker jeg skriver ut av hodet.

Og i det hodet mitt, der er det mange rare tanker.

I dag

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Peter James, Du er død

Peter James, Du er død

Peter James har gitt ut en rekke bøker, men dette er den første jeg leser av han.

Det er et stort persongalleri i boken og det er gjennomgangspersoner. I og med at jeg ikke har lest de forrige, tok det tid å komme inn i de ulike historiene.

Boken er delt inn i datoer,  og i starten, er det mange hendelser, på ulike steder, så man må ha tunga beint i munnen, men det bedrer seg etterhvert.

Vi følger drapsmannen og det er ikke noe jeg er så glad i, for spenningen blir litt borte for meg.

Jeg skjønte også ganske raskt hvem både morder og kameratene hans var, så for meg, ble det røpet litt for mye. Jeg liker å gruble litt og bli overrasket.

Jeg ble derfor ikke helt hemningsløst begeistret, men for all del, det er bra krim, veldig spennende på slutten,

men også her, dette irriterende de har begynt med,  at selv om boken er slutt, er ikke historien det.

 

Jeg har bestemt meg for fremover, enda mer, å prioritere nordiske krimforfattere,  for jeg når over så få av det som blir utgitt, med visse unntak som Peter May og William Shaw, så vi får se om jeg og  Peter James møtes igjen.

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått som leseeksemplar men er ikke forpliktet hverken til å skrive eller like den.

Du er død

Jamie Ball får en desperat oppringing fra sin forlovede Logan Sommerville, som nettopp har kjørt ned i parkeringshuset under boligen deres i Brighton. Det siste han hører, er at hun skriker, så kuttes samtalen. Etter noen minutter er politiet på plass. Logan er forsvunnet og etterlater seg både bilen og mobilen. 
Samme ettermiddag avdekker gravearbeider i en park i en annen del av byen liket av en ung kvinne. Kvinnen har vært død i tretti år.
De to sakene kobles ikke sammen før nok en ung kvinne i Brighton forsvinner og enda et lik fra fortiden avdekkes.
I mellomtiden har en velrenommert London-psykiater møte med en person som hevder å vite noe om Logan. Og Roy Grace blir kald om hjertet når han innser at informasjonen er relevant for både de fortidige og nåtidige forbrytelsene. Er Brighton herjet av en seriemorder for første gang på åtti år?

Tanker etter å ha vært på cruise

 

 

Vi har vært på 17 cruise, fra 1998 til i dag.

I desember drar vi på det 18. , Celebrity Silhouette, 12 dager i Karibien.

Det som slår meg aller mest denne gangen, er hvor innmari bortskjemt vi nordmenn er.

Vi snakker om å forby cruisetrafikk, fordi de forurenser.

Dessuten legger de ikke igjen nok penger på land.

Det er bare rike folk, som kan snakke sånn.

 

Jeg tenker på det når jeg tar bilder av det jeg ser på som fattigdom,  at det er stygt av meg. Samtidig med at man vil fortelle at slik bor mange, henger man de ut på et vis,

 

Ja selvfølgelig er cruise forurensing.

Alt som skaper arbeidsplasser, forurenser.

Derfor jobber også cruiseindustrien nettopp med dette.

Det jobbes for å bygge skip som forurenser mye mindre enn før.

Ombord tenkes det miljø

Bloggen https://reisegladreiseglad.blogg.no/ombord-pa-celebrity-edge.html, forteller at på nye Celebrity Edge er alt av plastikk fjernet.

Jeg har selv sett kildesorteringen som foregår.

https://lillasjel.blogg.no/1509714379_bak_kulissene_p_independence_of_the_seas_vi_gr_p_motorveien.html

Dette er flytende småbyer.

 

Ja det er forurensing i alle småbyer.

Men det som slår meg aller mest etter denne Karibienturen til Costa Maya, Cozumel, Honduras og Belize, er arbeidsplassene.

For det første er det alle arbeidsplassene ombord, 1500-2000, på hver eneste skip.

Fra land med stor arbeidsledighet.

Og hva hadde disse øyene vært uten.

Turismen ville vært minimal og fattigdommen enda større.

Vi nordmenn er opptatt av hva som er sunt eller ei, å spise, hvilken diett som er best, skal vi spise kjøtt og fisk, være vegetarianer, veganer, lavkarbo.

I mange land er det eneste som er viktig, at de har noe å putte i magen for å overleve.

 

Her var det jo strøm. Mye av det man ser av elektriske koblinger som henger og dingler, er grufullt.

Det må da være mye brannfarlig men de godtar det, for det er sånn det er.

Vi vil ha utbygd mye strøm, billig, men samtidig vil vi ikke at naturen skal røres, hverken til vannkraft eller vindkraft.

Stå på krava for alt vi ikke vil ha, men likevel tar som en selvfølge.

Ja selvfølgelig er det store utfordringer når rike turister inntar fattige land.

Vi så mye i desember av herskapshus som kommer opp ved siden av skur, tomter kjøpes opp, prisene presses.

Det er ikke noe svart hvitt bilde av noe, men vi må kunne diskutere hvordan gjøre det bedre.

Vi nordmenn vil ha rikdom, men er det snakk om utvikling, ja demonstrerer vi lett.

Arbeidsplasser er forurensende.

Man må bare jobbe for å gjøre de mer bærekraftig.

Og hva med alt det andre vi gjør, der vi selv er miljøverstinger.

Kosmetikk, vaskemidler, hårfarging, brunkremer, osv, osv

Nye telefoner, nettbrett, pc-er, alt skal være siste modell.

Bytt ut gardiner, interiør, etter sesonger og mote

Bruk og kast så når vi er lei av det.

Alt skal vi ha billigst mulig, uten tanke på miljøet og arbeidssituasjon for de som produserer for oss.

 

Jeg er ganske så flink med mye når det gjelder miljø.

Men jeg er ikke flink til alt.

Jeg setter store spørsmålstegn ved mye.

Er det bestandig mer miljøvennlig å resirkulere eller er det mye som sliter mindre på miljøet, med nyproduksjon?

Vi ser ikke prosessene bak. Vi bare tror.

Når vi kjører avfall til Sverige, Tyskland, England, som igjen sender det videre til Kina, som ikke greier å ta imot og dumper det.

Alle fabrikkene i Østen som spyr kjemikalier ut i elvene for at vi skal kunne kjøpe det vi ønsker, til en latterlig liten penge.

De som arbeider lange dager for liten betaling i et dårlig opplyst lokale og med prosesser som er skadelige for dem

Da er vi tilbake til arbeidsplasser og hva som skader miljøet verst.

Her er det mye å ta tak i.

Men vi må være villig til å se litt større på det, se det store bildet.

Selv gleder jeg meg til å se 7 nye karibiske øyer i desember

Da skal jeg teste de nye, resirkulerbare vannflaskene til Celebrity cruises.

Så ja, jeg reiser på cruise fortsatt, så lenge helsa takler det.

For noen lever jo fortsatt i troen på at cruise er kjedelig.

Cruise er aktiv ferie, så aktiv som du selv gjør det til.

Jeg gleder meg.

I dag

Bildet lånt fra bloggen http://Reisegladreiseglad.blogg.no

Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas

Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas

Det ble natt i Caracas, er en av de bøkene du bare bør lese. Den er fra et land jeg har lest lite fra, nemlig Venezuela.

I vinter var jeg i Cartagena, Columbia og det er rart å tenke på at dette er fra nabolandet.

Dag 5, Cartagena, Columbia, Celebrity Reflection, 30.11.18

Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.

Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.

Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.

Det ble natt i Caracas går rett inn på topplisten for sterke leseopplevelser, for meg.

 

Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.

Det ble natt i Caracas

Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.

I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.

Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.  

 

i boken forteller hovedpersonen om hvordan de lagde maismel og hvor viktig det var for ikke å sulte i hjel.. Jeg tenker mer og mer på hvor bortskjemt vi nordmenn er. Vi snakker om hva vi skal velge bort å spise, hva som er sunt og usunt, mens andre strever med å finne noe de kan spise.

http://latinosmarket.ca/country/venezuela/pan-yellow-corn-flour-1-kg.html

 

 

6800 er drept i Venezuela, bare det siste halvannet året, skriver Steinar Sivertsen, Stavanger aftenblad, i denne omtalen under.

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/e8e1rR/Regimevold-i-Venezuela

Hva er riktig for deg

 

Vi blir proppet ører og øyne og i grunnen hele kroppen full hver dag av informasjon om hva vi skal gjøre og ikke gjøre, for å leve livet vårt best best mulig, bli penest mulig, slankest mulig,skape oss karriere og suksess som gir andre et  ytre bilde av vellykkethet, se på oss, vi har greid det

Annonsene hagler rundt oss om hva vi skal spise og hva vi ikke skal spise, og vi har ikke før fått en rapport, før vi får en ny som sier akkurat det motsatte

Når vi har  fått Zumbaen inn kroppen da er den ute igjen, byttet ut med nye treningsmetoder, som selvfølgelig er enda mer effektive og gir oss drømmekroppen enda raskere

Vi skal smøre oss inn med alskens kremer og remedier til tusenvis av kroner og oppholde oss mest mulig både i sydens sol og kunstig sol, for å holde oss unge og pene, men det eneste vi ser ut til å frembringe, er mer rynker og tidligere aldring, samtidig som vi skal skåne miljøet, noe kosmetikken ikke gjør. Vi pøser det ut i naturen.

Ja det ropes om miljø og klimakrise men ingen tenker på at klimaet har endret seg siden jorden ble skapt og krisen er egentlig befolkningsveksten. Hva når alle de fattige land begynner å kreve alle de goder vi har i den vestlige verden. Da kan vi snakke miljø og forurensing, men da i de land som virkelig forurenser.

Vi passer på å smøre lepper med leppepomader, enda det er allmenn kjent at leppene da slutter å produsere selv og vi blir avhengig , lotion på armer og bein for ikke å tørke ut bare for å oppleve at vi aldri får annet enn tørr hud og eksemer

Vi bruker såper og parfymer i litervis for å være rene og lukte godt og vi blir mer og mer allergisk

For å være pene nok, smører vi oss inn med brunkremer og foundation og tatoverer bryn og farger hår, så vi ser ut som vi går med en maske istedenfor et ansikt, og kjemikaliene renner nedover ryggen vår

Forskere, leger og konsulenter betales av bakmenn for å være med å lure oss til å tro på deres sannhet, medisinsalget når stadig nye høyder, og vi leser aldri det med liten skrift om bivirkninger og leverskader, immunitet og andre små bagateller

Skeptikerne roper over seg for vi lar oss lure av de alternative og planter ene rapporten etter den andre om alt som er bare humbug og er blitt våre nye omvendtmisjonærer, eneste misjonærer som misjonerer for det de ikke tror på

Det annonseres for millioner av kroner for alle kosttilskudd vi bare må ha for å bli friskere og sunnere enn vi noen gang har vært, superkrefter til å springe enda fortere og nå enda mer og bli enda mer effektiv så vi kan enda litt tidligere nå den berømte veggen av utmattelse

Det legges ut rapport etter rapport, sponset av legemiddelindustrien, for å advare oss mot alle behandlingstyper som ikke krever livsvarig medisinering og evig pengeflyt og la oss sende hele folket til vaksinering så vi får påfølgende senskader og bivirkninger med enda større overskudd til industrien.

Alternativbransjen lokker med ene guruen etter den andre, det finnes en mengde retninger og alle lover som regel mer enn de kan holde, enten det er dommedag eller vi skal gå inn i en verden med  ren og skjær lykke og et glansbilde fullt av stjerner og planeter og vesener fra andre dimensjoner i en komplett idyll men samtidig en massesuggesjon om hvor tøff de “nye” energiene, som egentlig ikke er nye,men har vart i evigheten og gjør oss bare godt, er for kroppen som gjør at alt er så tungt og vanskelig for tiden med lovnad om en overgang til noe mye bedre når dualiteten blir borte og vi lever i komplett kjærlighet

I tillegg kommer nå denne farsotten som du nå sitter og leser, som heter blogg, der hundrestusener av sånne som meg, som tror de har svaret på alle verdensproblemer, overgår seg selv for å komme øverst på blogglistene og kunne skryte på seg flest mulig lesere og fortelle alle hva som er riktig og galt i verden

Og alle har vi rett selvfølgelig

Eller har vi ikke

 

Pust pust

Hvordan skal man finne de rette svarene

Hvem skal man høre på

Hvem er det som snakker sant

Hvem sitter på sannheten

 

Den eneste som kan finne din sannhet er deg selv

Du er den eneste i hele verden som kan vite hva som er riktig for akkurat deg

Når noe skriker NEI inni deg, så lytt godt

Stopp litt opp, hør på din egen kropp, lær den å kjenne

Den har et språk og det er et viktig språk å lære seg

Den sitter på alle svarene du trenger å vite

Du må ikke følge strømmen, du kan finne din egen vei

Hver gang du lurer på noe så spør deg selv og lytt godt til svaret

Ikke start noe diskusjon, da blander du inn hodet ditt

Kun lytt og reflekter

Hva sier kroppen din deg

Er det nå på tide å tenke litt på hva som er best for deg selv

Kanskje senke tempoet litt

Hva med å si ja til deg selv en dag istedenfor noen annen

Sier man nei til noe, sier man bestandig ja til noe annet

Du har ikke noe å gi til andre hvis du er utbrent selv

Du kan godt lytte til andre, enten det er tv eller radio eller gode råd fra venner eller  foredragsholdere  som har opplevd ting og har masse livserfaring, men til syvende og sist må du finne ut hva som er din sannhet, for det som var rette veien for en person, kan være en blindvei for deg

 

Hva er riktig for deg

Lytt til deg selv

I dag

Kreativitet er som en dans En rytme du har inni deg

 

Kreativitet er som en dans

En rytme du har inni deg

Let etter den for å finne deg selv

Når du er i ett med den rytmen, da har du fred inni deg

Det er da du kjenner du lever

Det er da du kjenner at du er du

At du er den du er ment til å være

At du er i lykken

At du er i øyeblikket

At du er et skapende menneske

At du selv kan sette farge på din dag

 

Det er viktig for deg å finne denne kreativiteten

Leve den ut

Finne fargene dine

Da vil du forløse mye av det du bærer på

Knuter av sorg og smerte, vil løse seg opp

Fasaden vil falle, du vil stå der naken og avkledd

Og det vil kjennes fint ut

Du har ikke lenger bruk for staffasje

Du vil bare være deg

 

Du tar opp penslene du har fått utdelt

Du løfter dem til lerretet

Du maler ditt liv

Du skriver din bok i farger

I total frihet

Du er du

Den eneste på jorden

Du er enestående, unik

Men også i ett med alt som lever

Alle mennesker, dyr, planter, alt som er energi

Som om du svinger i frekvens i balanse med alt

Så tillat deg å kjenne etter

Hvem er du, hva føler du, hva vil du

Let etter rytmen din, lille venn

Finn tonen din og du kan synge din tone

I total harmoni med deg selv og den du er

Men også i møte med dine medmennesker

I dag

 

Ofte kan det være veldig lett å baksnakke noen.

 

Ofte kan det være veldig lett å baksnakke noen.

Mange er ofte flinkere til det, enn det motsatte,nemlig framsnakke.

Det vi skal være klar over er at hjernen vår tror på alt vi sier til den.

Den skiller imidlertid ikke på hvem du sier det til.

Hvis du sier noen nedsettende ord til noen, foreksempel: Er du klar over hvor teit du er eller?

Vet du hva som skjer?

Prøv å si ordene da

Lytt til dem

Jo, det som skjer er at du sier det ikke kun til den det var ment, men du sier det samtidig til deg selv.

Har du tenkt over det?

Hver gang du kritiserer noen

Hver gang du er irritert og baksnakker noen

Hver gang du kjefter på noen

Da hører kroppen din de samme ordene.

Du sier det samme til deg selv.

Har du tenkt over det?

Tenk litt over det nå.

Er det så innmari lurt å drive å snakke negativt til, og om, andre?

Er det så lurt?

Hva om du gjør det motsatte?

Hva om du snakker fint om noen?

Hva om du snakker fint til noen?

Hva om du roser noen?

Hva om du smiler til noen?

Hva om du kaster deg uti det og sier du er glad i noen?

Hva skjer med kroppen din da?

Prøv det nå

Kjenn på forskjellen.

Kjenn hvor lite som skal til for at du selv føler deg bedre.

Ved å snakke fint om noen så kjenner du hvordan skuldrene dine senkes.

Kroppen din roer seg ned.

Den smiler og er fornøyd.

Den har det godt

Hvis kroppen din har det godt, gidder den ikke å være negativ mot andre.

Når den ikke er negativ mot andre, er den det heller ikke mot deg.

Den som snakker fint om andre har det mye bedre inni seg

Bare prøv

I dag

Dinah Jefferies, Safirhandlerens enke

Dinah Jefferies, Safirhandlerens enke

For meg er ferie, avslappingstid, ingen tunge bøker, men lett underholdning.

Jeg har lest en bok før av Jefferies, Til vi ses igjen og jeg likte den godt.

Dere finner omtalen av den nederst i innlegget her.

Bøker lest juli og august 2016

 

Dette var definitivt lett underholdning, leste den ut på hjemreisen. Det er typisk feelgood for de som liker det og det vet jeg mange gjør.

Jeg likte den også, som ,  men jeg synes Til vi ses igjen, var mye bedre.

Jeg reagerte også noe på språket.

sitat:

Han var kledd i en utvasket shorts og turkis kortermet skjorte som fremhevet den svetteglinsende brune huden, men hun kunne se noen røde skrammer på armene.

 

Sitat:

Og da han satte seg ved siden av henne igjen og la armen rundt henne, klarte hun ikke å la være å hulke inn mot brystet hans mens de lyse krøllene hang som en gardin foran ansiktet.

 

Heldigvis var det ikke slikt tåpelig språk hele veien og boka var underholdende og jeg leser nok flere bøker av Jefferies mens jeg er på ferie.

 

 

Bilde og tekst under bildet er fra Vigmostad og Bjørke, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.

Åpner du linken under, ser du alle bøkene hun har gitt ut på norsk.

https://www.vigmostadbjorke.no/Boeker/?author=Dinah%20Jefferies

Safirhandlerens enke

Et ekteskap bygget på løgner.
En frodig historie om kjærlighet og svik. 

Ceylon, 1935. Louisa Reeve er datteren til en fremstående britisk safirhandler. Hun og ektemannen Elliot, en sjarmerende og eventyrlysten forretningsmann, er et par som ser ut til å ha alt. Bortsett fra det de ønsker seg mest av alt et barn.
Mens Louisa strever med å takle de følelsesmessige utfordringene, blir Elliot mer og mer fraværende. Han tilbringer mye av tiden på en nærliggende kanelplantasje. Da Elliot plutselig dør, forsøker Louisa å finne ut hva som skjedde. Hun oppdager hva ektemannen skjulte for henne, og det hun får vite, snur opp ned på livet hennes.