Jeg er veldig glad i De syv søstre serien til Lucinda Riley. De gir meg lærdom om historie og geografi og jeg synes hun skriver bra. Så ga hun ut Kjærlighetsbrevet som veldig mange likte, og som jeg syntes var ok, men ikke så mye mer enn det.
Nå kom altså Sommerfuglrommet og jeg synes dette ble altfor lett, banalt og forutsigbart og slett ikke bra skrevet. Må hun virkelig pøse på med bøker. Er det ikke noe å konsentrere seg om den serien.
Alt er så rosenrødt, joda det er tragiske hendelser men de er rosenrøde de også. Og barna de tar alt så flott, mødre som dør og far som er voldelig og stemødre som ikke vet om de vil bli stemor, men så er jo barna så snille og elskelige så man blir så glad i dem. Og vi drikker. Vi tar oss et glass vin fordi vi er nedstemt, vi åpner en flaske vin for å finne mot, vi må ha en brandy til trøst, vi skal ha champagne for å feire og det om og om igjen, side etter side. Over 500 sider, sikker på at hadde man utelatt noe av drikkingen ville man vært nede i 450. Ja kanskje overdriver jeg litt men jeg blir skuffet. Dette er akkurat det de hater de som ikke liker feelgood. Det er jo så mange gode bøker i den sjangeren men dette ble for mye pjatt og hjerte og smerte for meg.
Men………………..
Så langt har jeg sett bare gode omtaler. Jeg ser veldig mange skrive at dette er en god bok. Det betyr at veldig mange liker denne type bøker. De vil ha lette kjærlighetsromaner og hvis du ønsker det, kan du lese Sommerfuglrommet. Ta deg et glass vin til.(det var en ironisk spøk ):
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken har jeg fått som leseeksemplar men som dere skjønner fra omtalen står jeg fritt i om jeg vil omtale den og hva jeg skriver om den.
«Et herskapelig hus. En eventyrlig barndom. En ødeleggende hemmelighet»
Posy Montague bor fortsatt på familiens vakre eiendom, Admiral House, der hun tilbrakte en lykkelig barndom og fanget sommerfugler sammen med sin kjære far. Her oppdro hun også sine egne barn. Til tross for de gode minnene og den praktfulle hagen hun har brukt tjuefem år på å anlegge, er huset i ferd med å forfalle, og Posy vet at tiden er inne for å selge.
Så dukker plutselig Freddie, hennes store kjærlighet som forlot henne for femti år siden, opp. Posy har allerede nok bekymringer, for sønnen Sam mislykkes som forretningsmann og yngstesønnen Nick er brått tilbake etter ti år i Australia. Posy er skeptisk til Freddies fornyede interesse, men det hun ikke vet, er at både han og Admiral House skjuler en ødeleggende hemmelighet.
«En gripende historie om familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye sjanser.»
Peter James har gitt ut en rekke bøker, men dette er den første jeg leser av han.
Det er et stort persongalleri i boken og det er gjennomgangspersoner. I og med at jeg ikke har lest de forrige, tok det tid å komme inn i de ulike historiene.
Boken er delt inn i datoer, og i starten, er det mange hendelser, på ulike steder, så man må ha tunga beint i munnen, men det bedrer seg etterhvert.
Vi følger drapsmannen og det er ikke noe jeg er så glad i, for spenningen blir litt borte for meg.
Jeg skjønte også ganske raskt hvem både morder og kameratene hans var, så for meg, ble det røpet litt for mye. Jeg liker å gruble litt og bli overrasket.
Jeg ble derfor ikke helt hemningsløst begeistret, men for all del, det er bra krim, veldig spennende på slutten,
men også her, dette irriterende de har begynt med, at selv om boken er slutt, er ikke historien det.
Jeg har bestemt meg for fremover, enda mer, å prioritere nordiske krimforfattere, for jeg når over så få av det som blir utgitt, med visse unntak som Peter May og William Shaw, så vi får se om jeg og Peter James møtes igjen.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad og Bjørke. Boken har jeg fått som leseeksemplar men er ikke forpliktet hverken til å skrive eller like den.
Jamie Ball får en desperat oppringing fra sin forlovede Logan Sommerville, som nettopp har kjørt ned i parkeringshuset under boligen deres i Brighton. Det siste han hører, er at hun skriker, så kuttes samtalen. Etter noen minutter er politiet på plass. Logan er forsvunnet og etterlater seg både bilen og mobilen. Samme ettermiddag avdekker gravearbeider i en park i en annen del av byen liket av en ung kvinne. Kvinnen har vært død i tretti år. De to sakene kobles ikke sammen før nok en ung kvinne i Brighton forsvinner og enda et lik fra fortiden avdekkes. I mellomtiden har en velrenommert London-psykiater møte med en person som hevder å vite noe om Logan. Og Roy Grace blir kald om hjertet når han innser at informasjonen er relevant for både de fortidige og nåtidige forbrytelsene. Er Brighton herjet av en seriemorder for første gang på åtti år?
I desember drar vi på det 18. , Celebrity Silhouette, 12 dager i Karibien.
Det som slår meg aller mest denne gangen, er hvor innmari bortskjemt vi nordmenn er.
Vi snakker om å forby cruisetrafikk, fordi de forurenser.
Dessuten legger de ikke igjen nok penger på land.
Det er bare rike folk, som kan snakke sånn.
Jeg tenker på det når jeg tar bilder av det jeg ser på som fattigdom, at det er stygt av meg. Samtidig med at man vil fortelle at slik bor mange, henger man de ut på et vis,
Ja selvfølgelig er cruise forurensing.
Alt som skaper arbeidsplasser, forurenser.
Derfor jobber også cruiseindustrien nettopp med dette.
Det jobbes for å bygge skip som forurenser mye mindre enn før.
Men det som slår meg aller mest etter denne Karibienturen til Costa Maya, Cozumel, Honduras og Belize, er arbeidsplassene.
For det første er det alle arbeidsplassene ombord, 1500-2000, på hver eneste skip.
Fra land med stor arbeidsledighet.
Og hva hadde disse øyene vært uten.
Turismen ville vært minimal og fattigdommen enda større.
Vi nordmenn er opptatt av hva som er sunt eller ei, å spise, hvilken diett som er best, skal vi spise kjøtt og fisk, være vegetarianer, veganer, lavkarbo.
I mange land er det eneste som er viktig, at de har noe å putte i magen for å overleve.
Her var det jo strøm. Mye av det man ser av elektriske koblinger som henger og dingler, er grufullt.
Det må da være mye brannfarlig men de godtar det, for det er sånn det er.
Vi vil ha utbygd mye strøm, billig, men samtidig vil vi ikke at naturen skal røres, hverken til vannkraft eller vindkraft.
Stå på krava for alt vi ikke vil ha, men likevel tar som en selvfølge.
Ja selvfølgelig er det store utfordringer når rike turister inntar fattige land.
Vi så mye i desember av herskapshus som kommer opp ved siden av skur, tomter kjøpes opp, prisene presses.
Det er ikke noe svart hvitt bilde av noe, men vi må kunne diskutere hvordan gjøre det bedre.
Vi nordmenn vil ha rikdom, men er det snakk om utvikling, ja demonstrerer vi lett.
Arbeidsplasser er forurensende.
Man må bare jobbe for å gjøre de mer bærekraftig.
Og hva med alt det andre vi gjør, der vi selv er miljøverstinger.
Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.
Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.
Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.
Det ble natt i Caracas går rett inn på topplisten for sterke leseopplevelser, for meg.
Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.
Det ble natt i Caracas
Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
i boken forteller hovedpersonen om hvordan de lagde maismel og hvor viktig det var for ikke å sulte i hjel.. Jeg tenker mer og mer på hvor bortskjemt vi nordmenn er. Vi snakker om hva vi skal velge bort å spise, hva som er sunt og usunt, mens andre strever med å finne noe de kan spise.
Vi blir proppet ører og øyne og i grunnen hele kroppen full hver dag av informasjon om hva vi skal gjøre og ikke gjøre, for å leve livet vårt best best mulig, bli penest mulig, slankest mulig,skape oss karriere og suksess som gir andre et ytre bilde av vellykkethet, se på oss, vi har greid det
Annonsene hagler rundt oss om hva vi skal spise og hva vi ikke skal spise, og vi har ikke før fått en rapport, før vi får en ny som sier akkurat det motsatte
Når vi har fått Zumbaen inn kroppen da er den ute igjen, byttet ut med nye treningsmetoder, som selvfølgelig er enda mer effektive og gir oss drømmekroppen enda raskere
Vi skal smøre oss inn med alskens kremer og remedier til tusenvis av kroner og oppholde oss mest mulig både i sydens sol og kunstig sol, for å holde oss unge og pene, men det eneste vi ser ut til å frembringe, er mer rynker og tidligere aldring, samtidig som vi skal skåne miljøet, noe kosmetikken ikke gjør. Vi pøser det ut i naturen.
Ja det ropes om miljø og klimakrise men ingen tenker på at klimaet har endret seg siden jorden ble skapt og krisen er egentlig befolkningsveksten. Hva når alle de fattige land begynner å kreve alle de goder vi har i den vestlige verden. Da kan vi snakke miljø og forurensing, men da i de land som virkelig forurenser.
Vi passer på å smøre lepper med leppepomader, enda det er allmenn kjent at leppene da slutter å produsere selv og vi blir avhengig , lotion på armer og bein for ikke å tørke ut bare for å oppleve at vi aldri får annet enn tørr hud og eksemer
Vi bruker såper og parfymer i litervis for å være rene og lukte godt og vi blir mer og mer allergisk
For å være pene nok, smører vi oss inn med brunkremer og foundation og tatoverer bryn og farger hår, så vi ser ut som vi går med en maske istedenfor et ansikt, og kjemikaliene renner nedover ryggen vår
Forskere, leger og konsulenter betales av bakmenn for å være med å lure oss til å tro på deres sannhet, medisinsalget når stadig nye høyder, og vi leser aldri det med liten skrift om bivirkninger og leverskader, immunitet og andre små bagateller
Skeptikerne roper over seg for vi lar oss lure av de alternative og planter ene rapporten etter den andre om alt som er bare humbug og er blitt våre nye omvendtmisjonærer, eneste misjonærer som misjonerer for det de ikke tror på
Det annonseres for millioner av kroner for alle kosttilskudd vi bare må ha for å bli friskere og sunnere enn vi noen gang har vært, superkrefter til å springe enda fortere og nå enda mer og bli enda mer effektiv så vi kan enda litt tidligere nå den berømte veggen av utmattelse
Det legges ut rapport etter rapport, sponset av legemiddelindustrien, for å advare oss mot alle behandlingstyper som ikke krever livsvarig medisinering og evig pengeflyt og la oss sende hele folket til vaksinering så vi får påfølgende senskader og bivirkninger med enda større overskudd til industrien.
Alternativbransjen lokker med ene guruen etter den andre, det finnes en mengde retninger og alle lover som regel mer enn de kan holde, enten det er dommedag eller vi skal gå inn i en verden med ren og skjær lykke og et glansbilde fullt av stjerner og planeter og vesener fra andre dimensjoner i en komplett idyll men samtidig en massesuggesjon om hvor tøff de “nye” energiene, som egentlig ikke er nye,men har vart i evigheten og gjør oss bare godt, er for kroppen som gjør at alt er så tungt og vanskelig for tiden med lovnad om en overgang til noe mye bedre når dualiteten blir borte og vi lever i komplett kjærlighet
I tillegg kommer nå denne farsotten som du nå sitter og leser, som heter blogg, der hundrestusener av sånne som meg, som tror de har svaret på alle verdensproblemer, overgår seg selv for å komme øverst på blogglistene og kunne skryte på seg flest mulig lesere og fortelle alle hva som er riktig og galt i verden
Og alle har vi rett selvfølgelig
Eller har vi ikke
Pust pust
Hvordan skal man finne de rette svarene
Hvem skal man høre på
Hvem er det som snakker sant
Hvem sitter på sannheten
Den eneste som kan finne din sannhet er deg selv
Du er den eneste i hele verden som kan vite hva som er riktig for akkurat deg
Når noe skriker NEI inni deg, så lytt godt
Stopp litt opp, hør på din egen kropp, lær den å kjenne
Den har et språk og det er et viktig språk å lære seg
Den sitter på alle svarene du trenger å vite
Du må ikke følge strømmen, du kan finne din egen vei
Hver gang du lurer på noe så spør deg selv og lytt godt til svaret
Ikke start noe diskusjon, da blander du inn hodet ditt
Kun lytt og reflekter
Hva sier kroppen din deg
Er det nå på tide å tenke litt på hva som er best for deg selv
Kanskje senke tempoet litt
Hva med å si ja til deg selv en dag istedenfor noen annen
Sier man nei til noe, sier man bestandig ja til noe annet
Du har ikke noe å gi til andre hvis du er utbrent selv
Du kan godt lytte til andre, enten det er tv eller radio eller gode råd fra venner eller foredragsholdere som har opplevd ting og har masse livserfaring, men til syvende og sist må du finne ut hva som er din sannhet, for det som var rette veien for en person, kan være en blindvei for deg
Dette var definitivt lett underholdning, leste den ut på hjemreisen. Det er typisk feelgood for de som liker det og det vet jeg mange gjør.
Jeg likte den også, som , men jeg synes Til vi ses igjen, var mye bedre.
Jeg reagerte også noe på språket.
sitat:
Han var kledd i en utvasket shorts og turkis kortermet skjorte som fremhevet den svetteglinsende brune huden, men hun kunne se noen røde skrammer på armene.
Sitat:
Og da han satte seg ved siden av henne igjen og la armen rundt henne, klarte hun ikke å la være å hulke inn mot brystet hans mens de lyse krøllene hang som en gardin foran ansiktet.
Heldigvis var det ikke slikt tåpelig språk hele veien og boka var underholdende og jeg leser nok flere bøker av Jefferies mens jeg er på ferie.
Bilde og tekst under bildet er fra Vigmostad og Bjørke, boken har jeg fått som leseeksemplar, men står fritt i hva jeg vil skrive og om jeg vil skrive om den.
Åpner du linken under, ser du alle bøkene hun har gitt ut på norsk.
Et ekteskap bygget på løgner. En frodig historie om kjærlighet og svik.
Ceylon, 1935. Louisa Reeve er datteren til en fremstående britisk safirhandler. Hun og ektemannen Elliot, en sjarmerende og eventyrlysten forretningsmann, er et par som ser ut til å ha alt. Bortsett fra det de ønsker seg mest av alt et barn. Mens Louisa strever med å takle de følelsesmessige utfordringene, blir Elliot mer og mer fraværende. Han tilbringer mye av tiden på en nærliggende kanelplantasje. Da Elliot plutselig dør, forsøker Louisa å finne ut hva som skjedde. Hun oppdager hva ektemannen skjulte for henne, og det hun får vite, snur opp ned på livet hennes.
