Litt kjedelige dager der fokuset er på å få tiden til å gå.
I dag var det ei venninne som forbarmet seg over meg og tok meg med på tur, men jeg merker at jeg blir raskt sliten og stresset, så jeg får bare holde meg i ro, for det meste.
Jeg kan jo nyte synet av auk-en min.
Basilikum og koriander vokser godt.
Vi får gå for mer butter chicken eller tikka masala snart.
Og jeg skal lage pesto.
Leverpostei, rødbeter og pesto.
Tydelig at jeg er sulten, for da kan jeg planlegge mat.
Men jeg har gjort en tabbe, tror jeg.
Istedetfor ruccola kan se det ut som jeg har sådd tre krukker med romainsalat.
Det blir derfor mye salat fremover, her i huset.
Men Venninna mi, enda en tjener vettu, tok meg meg ut på tur.
Det var regn i luften og jeg hadde ikke lyst til å gå tur.
Jeg innrømmer at jeg er litt negativ disse dagene.
Burde ikke vært det, men er det likevel.
På vei opp mot Trollstigen.
bispen, Kongen, og dronningen.
Vi kjørte opp til kafeen men der var det fullt av turister så vi gadd ikke.
Hun skal selv ha boklansering denne måneden for hun gir ut boken Reis alene
Men i går var det feelgood ved fontenen.
Noen av oss fikk tjuvstarte litt med å få møte Aschehougforfatterne før festen besgynner.
Forlagsredaktør Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl ønsker velkommen.
Til høyre forfatterne Ruth Kvarnström- Jones og Trude Teige.
Og Anne Louise Morseth-Nordbryhn, som er debutant og boken hennes ble solgt til 5 land, allerede før utgivelse.
Og ikke bare en bok, men 3.
Bak Helene Spanthus, som er Sosial media kontakt for oss blogger. Henne har jeg kun hatt mailkontakt med, så der var kjekt å møte henne.
Asbjørg Engebø Rystad, også Aschehoug ansatt, serverte sprudlende til oss, noe jeg satte stor pris på, for jeg var ganske skjelven og litt alkohol roer ned.
Jeg har jo tremor så jeg skjelver jo om jeg sitter i godstolen hjemme, men når det er julaften på denne måten, fortsterkes skjelvingen.
Men det kan jeg leve godt med.
Ruth Kvarnström- Jones jeg, vi kunne jo vært søstre vi.
Tre bøker har jeg lest og tror jeg har en til på lur.
Henry var veldig fornøyd med omslaget på den norske utgaven og syntes det speilet handlingen godt.
Anne Louise ble intervjuet av Kjersti Myhre i Aschehoug.
Hun jubler over en femmer i Vg og tittelen sommerens heteste romance.
Hun sprudler på scenen og forteller svært inspirerende, men også gripende, om når hun først møtte veggen og hjernen ikke fungerte, deretter ble det innskrenkninger hos Gyldendal og hun måtte gå, til hun begynner å skrive og alt på et vis løsner.
En fantastisk fortsettelse på en svært traumatisk periode i livet som menneske.
Som hun selv sa så var alt som skjedde egentlig en feelgoodroman i seg selv.
De strålte på scenen den ene etter den andre.
Dorthe Erichsen gir ut første boken i serien Sommerfjorden. Den heter jordbærdager og vi ble lovt at vi vil føle sommeren når vi leser den.
Et gjennomgangstema hos mange forfattere nå for tiden er voksne og sterke kvinner.
Hvordan de finner ny retning etter livskriser.
Hun blir intervjuet av Kirsti Kristoffersen
Dorthe er nok kjent for mange for hun har gitt ut to historiske serier tidligere.
Losbarna og Sommerland
Jenny Colgan er alltid et fyrverkeri på scenen.
Sprudlende og morsom.
Hun er nå i gang med en ny serie.
Kjersti Herland Johnsen intervjuer henne og vi forstår at strikkingen til hennes mor har inspirert henne til denne historien. Derfor tittelen Kjærlighet på pinner.
Hvis jeg forstod det riktig var det en spin off av Sommer over skyene.
Tror jeg må bestille meg plass i stille vogn hvis det er mulig.
Glad var jeg for at jeg hadde brukerstyrt assistent som ventet på stasjonen.
Men hva tror du?
Det er jo hele tiden innskrenkninger og omrokkeringer så jeg ble bedt om å ta t-banen til tveita helt alene.
For alle vante bybeboere er vel ikke det noe utfordring, men jeg har aldri i mitt 65 årige liv, kjørt T-bane alene.
Og kollektivtrafikk stresser meg.
Men nå er jeg blitt ekspert på å bestille meg billett via ruterapp.
Selv om jeg slet litt når betalingen ikke gikk gjennom vippsen.
Stresset steg, herregud, det er jo så mye folk overalt og en står foran meg og kaller meg mamma og at hun ser jeg er et bra menneske og vifter med et blad hun vil selge meg.
Jeg fant frem ved å spørre meg frem, for jeg så ikke noe T-bane noe sted.
Men jeg fant banen, men så visste jeg jo ikke om jeg skulle øst eller vest jeg.
Himmelretninger er jeg heller ikke god på, bare opp og ned, det greier jeg.
Men så så jeg Ellingsrudåsen, 3 minutt og da var jeg på rett kurs.
Og jeg har lært av assistenten at jeg skulle gå til de bakerste vognene for da var det kort vei når jeg gikk av.
Men hun hadde lurt meg der også.
Det er så vanskelig å finne folk du kan stole på.
I hvert fall når du ikke vil betale for det.
Men jeg kom meg av.
Jeg hadde jo litt panikk av å ikke komme meg av på tveita så jeg prøvde å spørre damen rett overfor meg.
Men i storbyen prater man ikke til fremmede så hun svarte ikke.
Men så oppdaget jeg at det stod jo på lystavle foran så da kunne jeg puste igjen.
Jeg kom på kjøpesenteret og fikk meg en kaffe.
Og to smil fikk jeg, to søte jenter sendte meg et fint smil og slikt varmer en bortkommen sjel på bytur.
Hadde folk visst hvor mye et smil betyr.
Hvorfor ikke se på folk og smile litt.
Det gjør jo så godt inni en.
Så kom assistenten og vi kunne gå på Jordbærpikene og spise litt.
Og nå startet oppvartningen slik dronninga forventer.
Men vi har ikke før innrettet oss på balkongen, før hun stikker av igjen.
Jeg tror hun har lært av noen andre venner av oss at det er best å finne på mange unnskyldninger for å komme seg unna så mye som mulig.
Men jeg har hjemme alene fest jeg, helt alene.
Kjedelig selskap,for jeg sovnet på sofaen.
Og det gjorde godt for kroppen var ganske så skutt etter reisen.
Så kom assistenten hjem og nå har hun lovt på tro og ære å legge alt til rette.
To episoder med MasterChef som jeg var redd jeg gikk glipp av.
Hun rer opp senga mi.
Og her blir kaffekopp nummer to servert.
Hun stod opp en time før meg for å få litt fred før maset begynner.
Nå har jeg gitt henne noen minutter fri før arbeidsdagen begynner for fullt.
Hun skal følge meg ned i byen der jeg har et møte klokken 15.00 før feelgoodfesten starter 17.00.
Så får vi håpe det ikke kommer noen flere unnskyldninger og unnasluntringer.
Første boken var veldig fin og jeg gleder meg til neste. Historisk feelgooddrama liker jeg godt. Det skal være både det fine og litt alvor og Jorid liker å sette søkelyset på hendelser i historien vår, som det ikke er skrevet så mye om.
Jeg koste meg innmari med Blå som anemonen og felte en tåre på slutten som seg hør og bør. En slik bok der man blir glad i de det handler om. Mathiassen skriver bra, veldig bra. Jeg tror jeg kjenner personene i virkeligheten og vi gjerne dra opp til Hjartøy og treffe de. Nå er Hjartøy en fiktiv øy, så jeg ville vel lett en stund.
Her er alt jeg liker med en historisk feelgood. Koselige mennesker, deres opplevelser, fint landskap, gripende bakgrunnshistorie inspirert av virkelige hendelser. Et snev av romantikk i luften, kan man ønske seg mer?
Akkurat nå jobbe forfatteren med en ny historie, om transporten mellom Vestlandet og Nord-Norge som før i tiden, ikke gikk på land, men med skip. Den boken er ikke ferdig enda, men det er lov å glede seg.
Anbefaler varmt både Der hvite liljer bor og Blå som anemonen og håper det ikke blir altfor lenge å vente på neste.
Fra omslaget:Sterke kvinneskjebner, følelsesladet reise på tvers av generasjoner, fra krigen til våre dager. Blå som anemonen er en frittstående oppfølger til Der hvite liljer vokser, og det blir et gjensyn med flere av karakterene herfra: Edith og Karl, og ikke minst sauebonden Ragnar Nymoen.
En varm dag i slutten av august er tv-fotograf Birthe Johannessen på vei til Hjartøy, på jakt etter svar om seg selv og fortiden sin. For Erle Christensen innebærer Birthes besøk at hendelser hun har brukt et helt liv på å holde skjult, kommer for en dag. Samtidig blir hun utfordret til å forsøke å finne ut hva som skjedde før hun kom som flyktningbarn fra Latvia like etter andre verdenskrig.
Fra omslaget: Farvel til Panic Beach er en roman om en slekt som lever på en scene der blendende lys og avgrunnsdypt mørke avløser hverandre. I en svimlende fortelling som strekker seg fra 1917 og frem til vår tid, følger vi fire generasjoner som vokser opp i Kungstornet i Stockholm. Om somrene reiser de til Panic Beach, en evighetsstrand fylt av dyreskjelett og ensomme barneleker.
Mange år senere sitter en datter igjen med minnene om en familie fylt av tapere og opphøyde enere, og det skimrende og skremmende skinnet fra Panic Beach blekner.
Sara Stridsberg har skrevet en storartet roman om skyld, sannhet og håp, om å si farvel, til slutt og for alltid.
Jenny Ashcroft, Fyrtårnets hemmeligheter
Leseeksemplar fra Bonnier norsk forlag.
Feelgood, ny forfatter for meg.
Denne er også flyttet til neste måneds stabel
Fra omslaget:CORNWALL, 1934. Violet Ellis lever i skyggen av farens ødelagte rykte. Så da den velstående enkemannen James Atherton tilbyr henne jobb, legger hun umiddelbart ut på den farlige reisen til den avsidesliggende øya Aoife’s Bay – til tross for ryktene som svirrer rundt James’ rolle i konen Elizabeths død.
Violets takknemlighet overfor James går raskt over i varmere følelser. Men så dukker en rekke anonyme brev opp, brev som truer med å avsløre hva som virkelig skjedde med Elizabeth. Violet får en urovekkende følelse av å bli overvåket, og etter hvert som øyas mysterier blir altoppslukende, begynner hennes nye hjem å føles som et fengsel …
Martin Tilrem, Et jentebarn
Leseksemplar fra Aschehoug
Her har også terningkastene vist høye tall og det er fortjent.
Jeg bøyer meg i støvet for denne unge mannen som kan skrive en slik gripende, historisk roman.
Det er et godt språk, det er rett fra levera, uten noe utenomsnakk.
Det er alle følelser servert på et sølvfat av gripende hendelser.
Det handler om kjærligheten til et barn, til to barn, og hva gjør man i desperasjon over å ikke ha mat til å fø disse etterlengtede skattene. Når man ønsker seg barn så sterkt og man ikke vet hva man kan gjøre for å fø de. Desperasjonen når de sulter.
Og når man verner dem så godt man kan, livredd for at noe skal skje dem, det er jo for dem man strever, men det er ikke nok, de rømmer bort, man er hjelpesløs.
Og for ikke snakke krigens grusomheter. Sende unge gutter ut i kampen for makt. De har ikke en gang nådd å bli voksne.
Og det tristeste er kanskje at nettopp det skjer i dag også, 200 år etter har vi ikke kommet lenger enn at det fortsatt er menn som ofrer tusenvis av liv, på jakt etter makt.
Alt skildrer Tilrem på 202 sider. Og denne gang er det nok. Vi trenger ikke 3,4,500 sider når alt blir fortalt på 200. Hadde det vært hundrevis av sider til ville det ikke føltes så gripende og rått.
Wow, det blir spennende å følge denne forfatteren videre.
Anbefales varmt
Fra omslaget: Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge.
Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø.
Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live.
Per Schreiner, Heidruns gate
Leseeksemplar fra Tiden
Ukjent forfatter for meg, men historiske bøker er alltid forlokkende.
Dette var en av de jeg etter hvert la bort. Den forteller en families historie, veldig detaljert. Også historien til personer familemedlemmer møter på, slik som kjærester det blir slutt med.
For meg som er en som gjerne vil føle det jeg leser, uteble følelsene, det ble for mye informasjon, som en oppramsing på et vis.
Men jeg fant noe av det interessant for det er jo et bilde av samfunnet vi lever i, forskjellen i levesettet i de ulike generasjonene .
Så ser jeg bak i boken at mennesker omtales som dør i år 2040 og 2050 og da mister jeg interessen, for fremtidsvisjoner er bare ikke noe for meg.
Fra omslaget:
Eva og Lars møtes tilfeldig utenfor Gimle kino, en februardag i 1960. Etter et knapt år er de gift, og får sitt første barn. Senere kommer det to barn til, og gjennom seksti- og syttitallet beveger familien seg sømløst fra arbeiderklasse til middelklasse.
Selv om de vokser opp under nær ideelle forhold, sliter likevel de tre barna med å tilpasse seg voksenlivet. Den eldste ender opp som en statist i sin kones familie, den neste gifter seg med en fastlege som viser seg å være inkompetent, mens yngstemann bruker halve livet på å forstå at han ikke kommer til å bli en stor filmskaper. Årene går, og når foreldrene blir gamle og faller fra, er det lite som binder søsknene sammen, bortsett fra leiligheten i Heidruns gate på Frogner, som nå er verdt en formue, en leilighet som alle gjerne vil ha, men ingen har råd til å overta.
Heidruns gate er skarp, nådeløs og morsom, et familieepos som strekker seg over nesten 200 år.
Annika Norlin, Tua
Leseeksemplar fra Aschehoug
Dette er også en som frister pga gode kritikker.
Hadde måneden hatt flere dager, ville denne blitt lest, men nå er den flyttet til juni.
Den var med i kampen om å bli siste bok ut.
Fra omslaget: Hva er det som skjer nede ved vannet?
Emelie har rømt til skogs for å slippe unna livet i byen. Plutselig oppdager hun en gruppe mennesker. Det er syv av dem, hver med sine oppgaver.
En av dem var her først og startet det hele. En annen er så handlekraftig at hun har sittet i fengsel for drap. En av dem, den yngste, holder seg alltid litt unna de andre, Stakkars Jævelen. Og så er det Sara, først og fremst er det nok henne. Alfahunnen. Tua skildrer en gruppe mennesker utenfor samfunnet. Hvordan havnet de der? Og hva skjer når en fremmed dukker opp og truer alt?
Annika Norlins debutroman er en drivende og morsom, mørk og rørende fortelling om kjærligheten og om den uforståelige makten vi mennesker har over hverandre. Boka vant Sveriges Radios Romanpris 2024 og er en av Sveriges bestselgende romaner de siste årene.
Agnes Matre, Evig fred
Leseeksemplar fra Gyldendal
Vi leser begge alle Matre sine bøker, her i huset. Jeg har igjen de to første som ikke er om Alvsaker, men de står i hylla og venter.
Velskrevet, fengende og spennende. Sidene flyr avgårde.
Saken blir mer og mer komplisert. Vi aner etter hvert at det er noe merkelig som foregår, litt snikende uhygge.
Det starter med funnet av en død kvinne, men er hun drept eller er det en ulykke?
Det forsvinner ting fra åstedet og ingen vet kvinnen er, for det foreligger ingen etterlysning etter en savnet.
Og er alle de de gir seg ut for å være?
Det blir nesten en kombinasjon av etterforskningskrim og psykologisk thriller.
Litt greide jeg å gjennomskue, som hvem, (gjettet ja, var ikke sikker),men så ikke hele sammenhengen og det er jo dette som er gøy med krimbøker, å fundere på hva og hvem som står bak.
I tillegg sliter de på politistasjonen med etterforskere som er delvis sykmeldt og en Kripos-etterforsker som kommer og går som hun finner det for godt.
Anbefales.
De kan leses frittstående, men selvfølgelig fint å følge etterforskerne fra bok
Høsten har kommet til Hardanger, da en kvinne blir funnet omkommet i et turområde på Kvamskogen. Jerven har forsynt seg grådig av liket, og kvinnen er vanskelig å identifisere. Det er heller ingen som melder henne savnet. Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og krimtekniker Lerke Ribenholt er begge svært preget etter påkjenningene i deres forrige sak, og Kripos-etterforsker Manuela Nuestro er hentet inn som konstituert leder. Manuela viser seg å være svært egenrådig, og det ellers så gode arbeidsmiljøet på politistasjonen i Norheimsund blir kraftig forsuret. Og snart blir enda en kvinne funnet drept, denne gangen i sentrum av Øystese. Bengt og Lerke må jakte på en gjerningsperson som de i verste fall tror befinner seg i egne rekker.
Jojo Moyes, Vi bor alle her
Leseeksemplar fra Bonnier
Denne lurte seg med i april, helt på tampen, derfor har jeg ikke tellet den med, men lar den få bli medi presentasjonen siden den var med på bildet.
Moyes selger jo som hakka møkk etter suksessen med Et helt halvt år, som også er filmet.
Jeg har lest alt av henne og liker mye av det, men det har vært svært varierende kvalitet.
Den forrige, I dine sko, var jeg ikke overbegeistret for. Den ble veldig lett, så jeg var spent på denne, for jeg har likt mange av de hun har skrevet.
Jeg skulle bare begynne på denne i april, helt på tampen av måneden og fortsette i mai, men jeg endte opp med å lese ut hele på et døgn. Jeg koste meg mye med denne historien.
Det er jo en underholdningsroman, ikke historisk denne gang, men om familie, eksmann, stefar og en far som dukker opp etter 15 års fravær. Komplikasjoner i fleng og litt forutsigbar, men morsom kjærlighetshistorie.
Alle ingrediensene til en koselig lesestund med humring og latter. Hovedpersonen er forfatter, strever med å få begynt på ny bok. Den forrige var om hvordan holde parforholdet bra, men like etter utgivelsen faller bomben, mannen har en på si og vil flytte ut. Å begynne på ny bok blir vanskelig. Redaktøren vil hun skal skrive om hvordan damer i overgangsalderen blomstrer og begir seg ut på seksuelle eventyr, men siden det er sakprosa, ikke fiksjon, er det kanskje ikke alle som vil bli omtalt kanskje. Og beskrivelser som en koselig pappakropp, faller ikke helt positivt ut.
Lila Kennedy har mye å stå i. Et havarert ekteskap, to uregjerlige døtre, et hus som holder på å falle fra hverandre, og en eldre stefar som har flyttet inn uten å spørre om lov. Forfatterkarrieren hennes er attpåtil i fritt fall, og kjærlighetslivet er … komplisert.
Da den biologiske faren hennes – en mann hun knapt har sett siden han stakk av til Hollywood for 35 år siden – plutselig dukker opp på døren, føles det som dråpen som får begeret til å renne over. Men det viser seg at selv mennesker du trodde du aldri kunne tilgi, kan ha noe å lære deg om kjærlighet, og om hva det egentlig betyr å være en familie.
Vi bor alle her er en herlig og oppløftende historie om familie, tilgivelse og kjærlighet.
Paul B. Bergquist, Floke
Leseeksemplar fra Forfatterfabrikken
Ny krimserie. Jeg tror mange vil like denne krimboken.
Den er lettlest, sidene fyker avgårde og det er høyt tempo.
Kort fortalt leter Floke etter sin bror. Han er forsvunnet i Spania.
Jeg har vært i Marbella og Puerto Banus, så jeg kunne kjenne meg igjen i beskrivelsene. Det er jo alltid litt gøy.
Vi lærer Floke å kjenne. Hans far blir lagt inn på sykehus og det gir jo ekstra stress for Floke og datteren har fått seg kjæreste, noe faren slett ikke er glad for.
Og kanskje ligger det kjærlighet i luften også?
En skikkelig røverhistorie dette. Ganske tradisjonell krim der man kan fundere på hvordan ting henger sammen. Bra debut.
Fra omslaget:I det vakre kyst- og fjordlandskapet på Haugalandet kjemper Floke Wilhelmsen, en tidligere drapsetterforsker, med sin fortid. Etter en personlig tragedie som knuste livet og karrieren hans, flyttet han hjem fra San Francisco til den rolige bygda Mølstrevåg i håp om å finne fred.
Men freden blir brutt når han får en telefon fra Cathrine. Hun er en venn av lillebroren hans Olav, som har forsvunnet fra leiligheten sin i Spania.
I det Floke reiser til Spania for å lete etter Olav, kastes han inn i en verden av fare og bedrag. For hvert spor han finner, avdekkes familiehemmeligheter og forbindelser til kriminelle aktiviteter som truer med å rive fra hverandre alt han holder kjært.
Etter hvert som Floke graver dypere i mysteriet, tvinges han til å konfontrere sine egen fortid og spørre seg om han er i stand til både å beskytte familien sin samtidig som han fortsetter å lete etter sin bror.
En intens spenningsroman om familiebånd, tillit og hva vi er villige til å ofre for dem vi elsker.
Ronnie Sørlie, Dukkefabrikken
Leseeksemplar fra forfatteren
Enda en debutant. Man får innimellom spørsmål om man vil lese og jeg prøver, men må være flinkere til å si nei, ihvertfall til krim, for jeg når ikke å lese de og da er det jo ingen hensikt. Man vet jo at noen går og venter på omtale, men samtidig er det ikke alltid jeg har lyst til å lese krim og da blir de liggende på vent.
Og noen ganger og det er det verste jeg vet, er å måtte fortelle forfatteren at jeg legger bort boken uten å ha lest den ferdig.
Jeg startet på denne og fant den velskrevet og spennende og tenkte, yes, fantastisk .
Men det er bare det at jeg har bestemt meg for å legge bort bøker der det er mye ondskap og vold og utover i boken blir det grove voldsbeskrivelser.
Det er derfor ikke noe feil med boken, det har kun med mine preferanser å gjøre. Liker du spenningsbøker, kan dette være en innertier
Fra omslaget:På Senja finner den pensjonerte brannmannen Gustav Lien, en bevistløs ung kvinne i havet. Kvinnen viser seg å være fotbundet etter gammel kinesisk tradisjon. Jenta forteller om dukkefabrikken som skaper sine ofre om til dukker, på bestilling av velstående kriminelle.
Jentas eier finner snart ut at dukken hans ikke har druknet og Gustavs familie blir ufrivillig innblandet i et kappløp om å få jenta tilbake til foreldrene før menneskehandlerne finner dem.
Spenningsromanens handling kretser rundt menneskehandel, samt identitetsforvandling og skildrer en global kriminell organisasjon, som kidnapper kvinner og forvandler dem til dukker.
Øyvind Wingar Karlsen, Morgenstjerne
Leseeksemplar fra forfatteren
Dette er en bok jeg har hatt liggende i flere stabler i vinter for jeg har hatt veldig lyst til å lese den. Historiske krimgåter er noe jeg liker svært godt.
Nå begynte jeg på den forventningsfull men etter hvert måtte jeg legge den fra meg. Jeg har nemlig lavt stoffskifte og da er ofte det kognitive en utfordring. Her er det veldig mye beskrivelser og mange personer og hopping frem og tilbake både scenemessig og i tid og jeg hadde rett og slett ikke konsentrasjon til å ta det inn.
Men jeg er sikker på at liker du historiske bøker og liker lese sakte bøker, da er dette boken for deg. Det ergrer meg faktisk at jeg måtte legge den bort. Det var også litt liten skrift, noe som også er en utfordring for meg. Hadde det vært større skrift og litt mer “luft” i avsnittene, ville det kanskje gått lettere. Heldig de som ikke har slike utfordringer.
Fra omslaget:Jula 1840. Vekter Peder Olaisen sitter alene i ei koie, midt i Nordmarkas vintermørke. Han er beordret ut fra hovedstaden, for å arrestere den rømte livstidsfangen Ole Høiland. Og de dype skogene skjuler en mystisk verden, fjern fra kirke og øvrighet. Mellom markaplassene går det gjetord om underjordiske og folk som forsvinner i natten. Men vekteren har vært ute en vinternatt før. Nesten hver og en av dem de siste førti år. Og vekterens tause lepper gjemmer flere av mørkets hemmeligheter… Morgestjerne er en bok innen sjangeren faksjon (av engelsk faction – fact and fiction). Morgenstjernes “nåtid” tar for seg årene 1839-1840, da bankraneren Ole Høiland var på rømmen. I denne perioden vet man lite om hva han faktisk foretok seg, frem til attentatet på ham, året etter. Dette gir rom for Morgenstjernes fiktive diktning, om en flukt til et gjemt samfunn i Nordmarkas nordligste skoger. I boka figurerer Ole Høiland i tråd med de faktiske historiske skildringene av ham, og han snakker sin lokale Grindheimsdialekt, fra Indre Vest-Agder. Dette gjør denne boka spesiell, da forfatteren ikke har funnet eksempler på at han tidligere har gjort dette i populærkulturen.
Karen Forberg, Det første bryllupet
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Debutant, ny historisk serie, fra en spennende tid i Norgeshistorien.
Allerede etter 100 sider irriterer jeg meg over Nicolai og Ellas oppførsel, mens jeg er blitt glad i Maria og Olav.
Skjerp dere, sa Jeg til de to første i går kveld og gubben skvatt, der han lå fordypet i De la Mottes Rustskogen.
Dette er en roman der du blir veldig glad i noen og irriterer deg over andre. Ja, du lever deg inn i det og tror de er virkelige.
Dette er en underholdningsbok, men den er så mye mer enn det.
Det er en solid, utrolig velskrevet roman og nesten en historieleksjon.
Dette er den første i en serie og jeg ser for meg at dette er en praktserie å ha i bokhylla, slik vi har samlet på Undset og Henriksen og Wassmo og mange av de gode forfatterne.
Her er kjærlighet, utroskap og bedrag, ja det hører til i en underholdningsroman.
Men det er ikke på en slik måte at romantikkallergien min slår ut, neida, det er akkurat passe til at de som elsker kjærlighetsromaner, vil elske den. Det er nok historie til at alle oss som elsker historiske bøker vil elske den.
Og det er en lese sakte bok, ikke en bok du fyker gjennom på et øyeblikk.
Ikke noe overfladisk lovestory.
Folk og landskap, selskapeligheter og hverdagsliv, det er så fint beskrevet at du ser det for deg, som om du ser en film.
Lett humor er det også, så du humrer litt over beskrivelsene, ikke noe tungt og dystert, selv når det er alvorlige ting som skjer.
Og huttetu, jeg er så spent på fortsettelsen.
Hvordan vil vel dette gå? Vil de miste gården eller kommer de seg gjennom krisen?
Jeg får mange Leseeksemplarer, og bruker heller pengene jeg før kjøpte bøker for, på å reise på bokmøter, men den neste i denne serien, ville nok blitt et unntak. Den må jeg bare ha. Skal tro hvor lenge det blir å vente.
Anbefales varmt hvis du liker historiske slektsromaner og jeg tenker at dette må da vel bli filmatisert.
Fra omslaget:Det første bryllupet er første bok i serien Miraklenes tid, et gripende slektsdrama fra de omveltende tiårene før og etter mirakelåret 1814. Kjærlighet og svik, vennskap og fiendskap veves sammen i en fargerik fortelling om menneskeskjebner i en verden i endring.
En junidag i 1793 glir en staselig bark innover mot Christiania. Om bord står rederdøtrene Maria og Eleonora Wilhelmsen, som skal giftes bort. I motsetning til søsteren lengter Eleonora etter å se sin utkårede, og det aller første møtet med den blåøyde Olav Austad blir en suksess.
Nikolai Austad ankommer storgården først tre dager senere, og også han blir straks betatt – av den samme søsteren som Olav allerede har tapt sitt hjerte til.
Det blir et år fylt med misforståelser, ulykker og intriger, med naturens skiftende skjønnhet og menneskenes omskiftelige lidenskaper.
Gunn Helene Arsky, Mord i bokhandelen
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Kosekrim, feelgoodkrim, en sjanger som blir mer og mer populær. Det er et drap men det er ikke blod og gørr og makabert, men lett humor og et mysterie.
En sjanger jeg liker godt og har vel tre av denne typen i stabelen i mai.
Arsky innfridde. Dette var lettlest, koselig, herlig underholdning.
Litt gøy at jeg var på besøk i Halden når jeg leste den, for det er der handlingen finner sted.
Katten var et sjakktrekk for alle oss som elsker katter. Luna ble som en person hun også, riktig så rampete til tider.
Og hvem står bak drapet på tante Minna eller var det en ulykke? I kjent Agatha Christie stil, blir vi introdusert for den ene mistenkte etter den andre og så er det bare å gjette.
Jeg mistenkte like godt alle jeg, så var jeg sikker på at det ble riktig.
Lyst på cupcakes fikk jeg også.
Og det ligger selvfølgelig litt kjærlighet og lurer, så det får vi nok mer av i neste bok, for dette er første i en serie.
Jeg gleder meg til fortsettelsen. Hun er allerede ferdig med manus til bok tre så da må vel nummer to snart være i trykken, håper jeg.
Fra omslaget:Velkommen til «Engel & Luna» – en kosekrimserie der mord, mystikk, katter og cupcakes går hånd i hånd. Mord i bokhandelen er første bok i serien.
Engel har nettopp flyttet til Halden for å ta over sin tantes alternative bokhandel. Den eldre kvinnnen ble funnet død ved foten av trappen i butikken, og alle tror at hun døde av fallet. Engel har tatt med seg Luna, en smart og kosete siameserkatt, for å starte på nytt i den sjarmerende småbyen.
Engel blir fort kjent med Camilla, som selger cupcakes fra sin fargerike kafé, og Adam, en dyktig og sjarmerende journalist. Gode venner kommer godt med, for snart blir Engel kontaktet av politiet – som mistenker at det er Engel som står bak tante Minnas dødsfall! Nå trenger Engel først og fremst et vanntett alibi, og når det kommer til selve drapsetterforskningen, bestemmer hun seg for å ta den i egne hender. For hvem tok egentlig livet av tante Minna?
Mer og mer vil jeg gå over til denne type krim. Underholdning uten blod og lemlestelser.
En bok jeg kan lese på sengekanten og kose meg.
Denne gangen får jeg være med til Capri og der har jeg vært.
Jeg husker hvordan det var å dingle med beina på den taubanen, mens vi seilte over de som luket i hagene sine.
Og jeg husker en pizza som var helt enkel med kun tomatsaus, men var den nydeligste jeg har smakt.
Litt romantikk ligger og ulmer i bakgrunnen og gjør at du vil jo høre hvordan det går.
Og dette er et mysterie ala Agatha Christie, der du funderer på hva som ligger bak.
Hvem er morderen?
En herlig start på en ny serie.
Men den ble litt omstendelig, litt mye utenomsnakk, kunne godt hatt litt mer fres, så noen sider kortere, ville gjort den enda bedre.
Nå gleder jeg meg til å bli med til Amalfi og deretter til Roma, i de neste bøkene.
Det lukter og smaker Italia av disse bøkene. Reiselysten våkner, samtidig som du grubler på hvem morderen kan være.
Offeret var en mann som mange var sinte på, så mulighetene er mange.
Og snart pakker jeg kofferten og drar dit selv, gleder meg. Både Roma, La Spezia, Portefino, Napoli, Brindisi. Messina og Ravenna.
Da skulle jeg jo egentlig hatt de neste bøkene i bagasjen, men det når jeg ikke.
Jeg får huske smaken av mat og alle gode inntrykk, slik at jeg får vekket de til live igjen når vi drar til Amalfi i neste bok.
Fra omslaget!Mord under solen er en ny serie fra krimkongen Anders de la Motte og hans italienske ektefelle Anette. De har skapt et herlig feelgood-univers krydret med italienske fristelser og frodige karakterer – og noen mystiske tildragelser rundt reisebyrået Belmonte Travels.
I den første boka i serien, reiser historielæreren Hugo Lind på en mat- og kulturreise til Capri sammen med en gruppe andre nordboere. Turen er arrangert av Belmonte Travels, ledet av den geskjeftige Lara. Stemningen er høy, og gruppen nyter alt paradiset har å tilby. Men idyllen blir brutt når et lik blir funnet i vannet nedenfor den beryktede Salto Tiberio-klippen. Hvem er den døde, og hvorfor har personen en Belmonte Travels-brosjyre i lommen? Har en slange sneket seg inn i paradiset, og er det noen blant de reisende som ikke bare er der for å nyte livets goder?
Mysteriet på Capri er uimotståelig feelgood-krim for alle som elsker TV-serien White Lotus og italiensk sjarme.
Stian S. Hamre, Bak det vakre
Leseeksemplar fra forfatteren
En bok som gjør meg veldig nysgjerrig, er litt creepy og innbydende det omslagsbildet, for hva skjuler seg bak det vakre?
Denne har jeg flyttet til juni og da skal den leses.
Fra omslaget:I skogene utenfor en liten landsby i Sør-Frankrike finner en turgruppe en sekk med menneskelige levninger.
Bruno Quist nyter frokosten og morgensolen da han blir avbrutt av Jean-Luc Rabineau fra drapsavsnittet i Perpignan. Han har en ny sak som krever rettsantropologisk ekspertise. En sak som er ubehagelig nær Brunos trygge landsbyliv fører ham inn i de mørkeste delene av et samfunn som er tilsynelatende idyllisk.
Bruno har sine ting å slite med, men død, fordervelse og folks grusomheter har han et avslappet og profesjonelt forhold til. Det er selve funnstedet som får ham ut av fatning.
Stian Suppersberger Hamre (f. 1973) er utdannet rettsantropolog og har lang erfaring med menneskelige levninger, både i forskning og identifiseringssammenheng. Arbeidet hans inkluderer en lang rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner. Bak det vakreer Hamres første kriminalroman.
Johanne Rogndal, Instukid
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne slukte jeg. Jeg greide ikke legge den fra meg. Med tårer i øynene leste jeg og leste.
Heldigvis vet du fra starten at det går bra, men jeg er rystet og tror dette er en av de bøkene jeg ikke kommer til å glemme.
Det er forfatteren som forteller sin historie. Hun slet psykisk som tenåring og ønsket å komme på institusjon for hun håpte at de kunne hjelpe henne men endte opp med å bli mye mye verre.
Nå har ikke jeg noe greie på slik behandling men det høres helt idiotisk ut for meg. Jeg blir rystet.
Og igjen, som jeg har sagt før, når jeg leser slike historier så berømmer jeg de som greier å se mennesket bak oppførselen. De som viser at de er glad i vedkommende og ønsker de alt vel. Vi ser hvor mye disse menneskene betyr for de som sliter.
Jeg får tårer i øynene når jeg skriver omtalen så les ber jeg dere.
Dette er en bok alle brølere for plutselig kan det være en av dine som sliter og trenger hjelp.
Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog.
Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd.
Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.
Nicolai Torgersen, Gater
Leseeksemplar fra Aschehoug
Dette er også en bok som krever konsentrasjon og jeg har ikke lest den ferdig…..men jeg har heller ikke lagt den bort. Det er en sterk historie som fortelles men det er veldig hoppende og noen ganger forstår jeg ikke helt hva han mener og må lese om igjen. Han skriver at tankene hans hopper hit og dit, noe jeg kjenner meg igjen i selv og når han også hopper i tid og situasjoner, krever det igjen en konsentrasjon jeg ikke har. Men den ligger på bordet foran meg og intensjonen er å lese den. Han skriver om en dysfunksjonell familie, mye trist, men han får også med kjærligheten midt oppi det hele.
Fra omslaget: En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.
Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.
Sigbjørn Skåden, Planterhaug
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg kom halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde igjen og igjen, men jeg hadde ingen forståelse av det jeg leste, så til slutt ga jeg meg. Likevel sitter jeg igjen og er litt nysgjerrig på hvordan det endte, om han fant ut av dødsfallet han kom for å etterforske.
Fra omslaget:Planterhaug er en roman som handler om hva det betyr å være same, og om å ville finne heim, uansett hvor herpa heimen måtte være. Det er en djupt alvorlig og inderlig humoristisk roman om natur, kultur og tilhørighet. Romanen er skrevet og utgitt på både tornesamisk og norsk. Den tornesamiske romanen er utgitt under tittelen Láŋtdievvá.
På vårparten dør den gamle fylliken Nilsen i den fornorska samebygda Planterhaug i Ofoten. Ingen forestiller seg at noe kriminelt har skjedd, men påfølgende høst ankommer likevel førstebetjent Huuva fra kriminalpolitiet i Oslo bygda for å etterforske dødsfallet. Huuva er oppsatt på å avdekke sannheta om bygda, om hans egen fars krakelerte familie og om hvem eller hva tykjen som kuer bygda, egentlig er. På veien møter han den seksfingrede jenta, sjeleseeren, svinebonden Josva, urfrosken Čuoppomáddu og en imponerende rekke innmatbaserte måltider. Men kommer førstebetjent Huuva seg, hvis man skal være ærlig, egentlig av flekken i etterforskninga? For hvordan avdekker man sannheta i ei bygd hvor sannheta for lengst er fortrengt og fortiet?
Tommy Ueland, Offervilje
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag..
Jeg koste meg med den første og gleder meg til neste
Denne krimsjangeren der krim er underholdende og gøy, der vi får et mysterie vi skal løse, det er på full fart frem, både i bokform og serier på tv og jeg liker det kjempegodt.
Dette er bøker jeg kan slappe av med. Jeg trapper ned antall intense thrillere og overlater de til gubben. Jeg orker ikke lese om ondskap og lemlestelser i like stor grad som før. Heretter blir det i små mengder. Det er slik med bøker, vi har hver våre preferanser. Min bedre halvdel er ikke som meg som føler det man leser. Jeg tar det på et vis inn i kroppen og da er det greit å ligge unna det vondeste.
Derfor ønsker jeg denne sjangeren velkommen, for jeg liker mysterier.
Og da kan jeg følge blant annet serien til Tommy Ueland.
Den herlige gjengen med både ungdom og pensjonister, med rullestoler og gåstoler og sjåfører som kanskje ikke burde vært sjåfører.
Det er jo fornøyelig. Jeg kunne ønsket meg enda flere slike fornøyelige scener der man humrer og ler, denne gangen.
Litt flere sider der de kan få utfolde seg med lun humor, så vi blir enda mer glad i dem.
D e ein folin (med tjukk l)gjeng, som vi ville sagt her i Romsdalen. Det er et ord det er vanskelig å forklare. Men det betyr at de rommer mye, alle slags kvaliteter. Mye særegenheter på alle vis og det er jo gøy.
Og for hver bok blir man litt mer kjent med dem og til og med et snev av romantikk ligger i luften.
Vil du ha en hyggelig lesestund og riktig slappe av og kose deg, men med også litt spenning, da kan du lese Uelands bøker.
Dette er nummer to som sagt og selv om de er frittstående, vil jeg anbefale å lese Sofienbergmysteriet først, så du blir kjent med denne herlige gjengen.
Fra omslaget: De har levd lenge nok til å kjenne igjen en svindler. Eller?
Når nådeløse svindlere begynner å tømme Oslos veldedighetsorganisasjoner for penger, kan ikke den pensjonerte politimannen Edgar sitte stille. Gamle kolleger står overfor en sak ingen tør å røre, men Edgar nekter å se på mens byens fattigste frarøves det lille de har.
Med eldresenteret som hovedkvarter samler Edgar sitt usannsynlige lag: Barnebarnet Elliot, en løgndetektor i rullestol; den mystiske og skarpe hackeren Rikke; Berit, en paranoid hypokonder med et øye for konspirasjoner; Alma, Norges første FBI-profiler og Per, den konstant sure allmennlegen som hater alle.
Teamet kaster seg inn i en mørk verden av organisert kriminalitet og farlige konspirasjoner. De innser raskt at fienden er mye farligere enn de trodde. Men med rettferdighet som drivkraft, og et glimt i øyet, er Edgar og teamet fast bestemt på å stoppe svindlerne, selv om det betyr å ofre alt.
I Offervilje møter kriminaliteten sitt verste mareritt: En geriatrisk gjeng som nekter å gi seg før rettferdigheten seirer, eller de sjekker ut for godt.
Karin Härjegård, Isbade blant fjellene
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Siste bok ut i mai er en som ikke lå i stabelen. Jeg koste meg med denne. Den var ikke i maistabelen, siden den var gitt ut i fjor, og temaet var årets, men siden jeg ønsket å ha med bok to i junistabel, ville jeg jo lese nummer en først, selv om det står at de er frittstående.
Jeg smilte og jeg tørket en tåre og jeg nikket bekreftende, sånn er det når det føles så ekte.
Jeg elsker når en forfatter skriver så jeg tror personene er virkelige mennesker.
Og jeg elsker også at det ikke bare er romantisk fjas og floskler, men at det handler om vennskap og samhørighet, uavhengig av alder og kjønn.
Det er sorg som er hovedtemaet, sorg over å ha mistet noen man er glad i og at man ikke kommer seg gjennom det, at alt rakner og familien blir ødelagt. Og sorg ved å bli sveket, ført bak lyset, så man ikke kan stole på vedkommende igjen. Og sorg over å ha mistet mye av seg selv og ikke helt ser det. Så må man begynne å lete etter livsgnisten igjen.
Nå gleder jeg meg til å begynne på bok nummer to, Syersken og friheten.
Den er i stabelen for juni.
Fra omslaget:Vinneren av “Årets feelgood” (2022) i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.
Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.
I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.
Å isbade blant fjellene er en gripende og klok roman hvor frisk fjelluft, kalde bad og varme menneskemøter gir både livshåp og leseglede
Slik kan det se ut. Jeg drar frem bok etter bok og prøvelser. Det varierer jo hva man føler for å lese og siden konsentrasjonen var litt elendig måtte jeg ha noe der jeg lett kom inn i historien.
Karin Härjegård, Isbade blant fjellene
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Vinneren ble denne og den passet så godt. Jeg koste meg med denne. Den var ikke i maistabelen, siden den var gitt ut i fjor, og temaet var årets, men siden jeg ønsket å ha med bok to i junistabel, ville jeg jo lese nummer en først, selv om det står at de er frittstående.
Jeg smilte og jeg tørket en tåre og jeg nikket bekreftende, sånn er det når det føles så ekte.
Jeg elsker når en forfatter skriver så jeg tror personene er virkelige mennesker.
Og jeg elsker også at det ikke bare er romantisk fjas og floskler, men at det handler om vennskap og samhørighet, uavhengig av alder og kjønn.
Det er sorg som er hovedtemaet, sorg over å ha mistet noen man er glad i og at man ikke kommer seg gjennom det, at alt rakner og familien blir ødelagt. Og sorg ved å bli sveket, ført bak lyset, så man ikke kan stole på vedkommende igjen. Og sorg over å ha mistet mye av seg selv og ikke helt ser det. Så må man begynne å lete etter livsgnisten igjen.
Nå gleder jeg meg til å begynne på bok nummer to, Syersken og friheten.
Den er i stabelen for juni.
Fra omslaget:Vinneren av “Årets feelgood” (2022) i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.
Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.
I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.
Å isbade blant fjellene er en gripende og klok roman hvor frisk fjelluft, kalde bad og varme menneskemøter gir både livshåp og leseglede
Akkurat nå sitter jeg ute og solen holder på å titte inn.
Og jeg krysser fingrene for at jeg kan få mange lesetimer ute på balkongen nå i juni, med denne stabelen.
Året er 1912, i Stockholm, og trusselen om en storkrig lurer i horisonten
Joseph Sachs har likevel bestemt seg – han vil bygge Nord-Europas mest storslagne varehus: Nordiske kompaniet.
Märtas glede over det nye varehuset går over i sorg da hennes tyske forlovede Wilhelm drar tilbake for å forsvare sitt hjemland. Hvordan skal hun klare seg? Og hvordan går det med ham? Vennene Torun, Beda, Ottilia og Karolina trøster så godt de kan. Men Torun bærer også på en egen sort. Midt i all elendigheten som krigen etter hvert fører med seg.
Vennskapet er det som holder motet oppe for dem alle. Nye vennskap dannes også, og med det nye konflikter. Og i Rättvik drømmer den unge Victoria om å flytte til sine søstre i hovedstaden og bli del av det spennende storbylivet.
En varm fortelling om vennskap og om arbeidsfellesskap gjennom femten dramatiske
