Lars Mytting, Søsterklokkene

Jeg så noen her en dag anbefalte Søsterklokkene, inne på en av bokgruppene. Noen ville vite hvorfor den var bra.

Vedkommende hadde vansker med å svare, det ble svart at det var en god og lærerik bok, ikke noe mer enn det. og jeg forstår det.

Dette er en virkelig bra bok, en stor roman, men det er vanskelig å sette ord på hva som er så bra. Det er så mye, det er faktisk alt, hele fortellingen,  men likevel føler jeg at jeg mangler ordene.

For det første er det en historie av de sjeldne, ikke en det går flere på dusinet av. Det er en ordentlig gammeldags roman, som jeg bruker å kalle det. En slik historie som ofte ble skrevet i bøker i gamle dager.

Språket er svært vakkert. Mytting bruker nydelige bilder, når han skriver. Det er som om ordene danser frem fortellingen.

Handlingen er lagt til en bortgjemt bygd i Gudbrandsdalen. Fortellingen er inspirert av gamle lokale sagn.

En ny prest kommer til bygda i 1879, og han selger stavkirken til Tyskland for å få penger til å bygge en ny og større kirke. Den må derfor plukkes ned og en tysk arkitektstudent blir sendt, for å tegne kirken, så de vet hvordan de skal sette den opp igjen.

Det er en historie fra gammel tid og språket er deretter.

Dette er virkelig en roman av de sjeldne. En du kan ha i bokhyllen i årevis, en som går i arv. Den kan leve til evig tid, akkurat som Søsterklokkene, klokkene som hang i den gamle stavkirken i Butangen.

Jeg kunne skrevet og skrevet om handlingen i boken, det er så flott satt sammen det hele, men jeg overlater det til de heldige som enda ikke har lest den.

Anbefales på det varmeste og jeg hyller Lars Mytting som klarer å skrive så innmari bra. En av de beste norske forfattere vi har i dag, det er helt sikkert.

Svøm med dem som drukner terningkast 5. Jeg tar frem terningkast 6 for Søsterklokkene og jeg som ikke bruker å gi terningkast til og med.

Sitat:

Selv om det var høysommer, syntes han å kjenne en isnende trekk bevege seg rundt sengen, lufta kom i blaff, som vingeslagene til en høyreist, kald skapning. Sengeteppet hans kjentes grovere, de små hårene fra ullgarnet krbilet mot huden hans, tynne og søkende som insektbein.

Sitat:

Når isen la seg på Løsnesvatnet, var det bare å dure på over is og myrer, strake veien til nedoverbakkene mot Fåvang. Derfor gikk folkelivet også i halvårstakt. Vinteren var tiden for å besøke andre, avtale giftermål, handle plogjern og krutt. Noen lengtet annetsteds, men de som hadde vært på dette annensteds, kunne fortelle at folk drev med det samme også der, kanskje på en litt annen måte, men ikke slik at den måten var mer verdt. Utsikter fantes ikke til annet enn slit, og slit kunne de like godt finne hjemme og utstå blant slekte og kjente.

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har også sponset boken.

https://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Romaner-og-noveller/Soesterklokkene

http://www.larsmytting.net/Start.html

Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.
Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.