I dag måtte jeg pushe den late kroppen min ut i kuldegradene.

Jeg hadde time hos psykomotorisk fysioterapeut.

Jeg tror dette blir siste time, får se over nytt år.

Hun har lært meg veldig mye.

 

Det aller viktigste er nok det å kjenne etter om kroppen er avslappet.

Spenner vi muskler, greier ikke kroppen å restituere seg.

Jeg har sluttet, stort sett, med å presse meg til ting kroppen sier den ikke vil.

Er jeg sliten, lar jeg den hvile.

De aller fleste går og går, som en leke på batteri.

Så butter det imot og man stopper litt opp, før man kjører på igjen.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og litt til.

Kroppen protesterer iherdig, men vi nekter å høre.

Så blir vi syke, men hjelper det, nei vi kjører på så snart  vi blir bittelitt friskere.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og lit.

Kroppen blir syk på nytt.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og lit.

Og så PANG

Og man kan bli utmattet av andre ting enn hardt, travelt arbeid, vær klar over det.

Vonde opplevelser, sorg, indre stress, sykdom, ja mye.

 

Vi må lære oss å hvile.

Og vi må hvile uten dårlig samvittighet.

Hvor viktig er ikke dette nå i “julestria”.

Hvorfor må vi gjøre alt før jul.

Som hun sa i dag, så stenger naturen ned alt om vinteren.

Planter og dyr, går i dvale.

Kroppene våre går også på et lavere gir, særlig blir vi påvirket som har lavt stoffskifte.

Likevel skal det kjøres på.

Og hviler vi, da skal vi sitte der og ha dårlig samvittighet.

Hvorfor det?

Da sitter vi der likevel med anspente muskler og negative kjemiske prosesser.

“Det blir ikke jul uten….”

Pisspreik, det blir jul uansett.

Det er mulig å kose seg i julen om ikke alt blir slik det alltid har vært.

Tenk nytt.

Nå hopper jo folk over advent og ventetid og begynner på jula i november.

Vel, når det er mulig, må det også være mulig å fire på kravene.

Og hjelper det å ha dårlig samvittighet?

Nei.

Den kan ikke brukes til noe som helst positivt.

Den gjør bare alt verre og hva er da hensikten?

Kast den.

 

Så nå har jeg lært at sier kroppen hvil, ja da hviler jeg.

Med verdens beste samvittighet.

Jeg forstår at skal utmattelsen forsvinne, må jeg ikke presse.

Og det ser ut til å fungere.

Kroppen er ikke så utmattet som den var.

Blodtapping(få ned ferritin) og diett, har gjort kroppen mykere og lettere.

Bevegelse vil komme naturlig etterhvert som kroppen letter på kravet av hvile.

Lær kroppen din å kjenne, lytt til den.

Og tro på det den forteller deg.

Hvis du kjører bil og det er et stup foran deg, da stopper du bilen, ikke sant.

Det skal du også gjøre med kroppen din.

I dag

Ps

En viktig ting til. Ikke føl deg mindre verdifull om du ikke får gjort alt du ønsker ❤️Gi deg selv en klapp på skulderen.Du gjør så godt du kan.

 

 

I går satt jeg mest og rotet bort tid på Facebook, ventet på at dagen skulle ende og jeg kunne legge meg.

Så fant jeg plutselig på at jeg kunne ta en livesending på Lillasjel, uten noe mål og mening.

Bare se hvilke ord som kom.

 

Jeg snakket blant annet om de “rare” tegningene jeg innimellom holder på.

Det føles så riktig inni meg, men jeg aner ikke hva jeg skal eller hvorfor.

Og foreløpig er det bare rabbel.

Stemmen inni meg sier til og med at jeg skal ta med tegneblokk og blyanter på ferie.

Hæ?

Har ikke helt bestemt meg enda, for jeg kan ikke se for meg at de blir brukt.

Hvem som vinner den kampen, vet jeg ikke.

Jeg har fri vilje, jeg bestemmer.

Men svaret til hvorfor kom, kreativitet  skaper endring

Det skjer noe i hjernen vår, når vi prøver nye ting.

Dette vil hjelpe oss til å innføre andre endringer, for nye mønstre dannes i hjernen vår.

Er det noe vi vil endre, kan sånne små gjøremål hjelpe en, uten at en helt forstår det.

 

 

Hele mitt liv, fra jeg var bitteliten, har jeg banet vei for meg selv.

Ingen har vært der for å lede meg og de som har prøvd, har sikkert blitt avvist.

Og jeg er nok blitt enda mer sta med alderen.

Jeg kan lytte til dine råd, kanskje plukke opp noe, avvise noe, gå videre.

I mange år gikk jeg meg vill, med mye sykdom, lite krefter, små barn, dårlig økonomi, fikk ikke hjelp.

Jeg så ikke veien. Jeg ble motløs.

Men likevel fant jeg den smått om senn

De riktige legene og folk som trodde på meg.

Jeg ble sterkere inni meg

Jeg begynte å følge hjertet og fikk flere og flere bevis på at jeg var på riktig vei.

Neste vår, sa vi, jeg og min venninne, til våren blir det bedre.

År etter år.

Og alt jeg har lært og erfart.

Futtirakkern sier jeg.

Alle oppturer, alle nedturer, all lærdom om hvordan ting henger sammen.

Absolutt alt kan jeg bruke i jobben som healer.

Jeg føler meg som en svamp som suger til meg informasjon, uten å ha hatt undervisning

Gjøre det som føles riktig, uten å vite hvorfor

Det å vite inni meg at jeg er på riktig vei.

 

Det har vært riktig å hvile mye, for å få utmattelsen til å slippe taket

Jeg er ikke så utmattet lenger.

Psykomotorisk fysioterapeut har lært meg mye om hvile.

Kroppen må få hvile, for å klare å bli friskere.

Bare tull disse ordene jeg har tenkt, om at jeg må presse meg i gang med fysisk aktivitet.

Det har vært nødvendig å la være.

La bevegelse komme naturlig, slik det faktisk har gjort, på ferieturene våre.

Det er så lett å tenke at vi må, vi må, men kanskje er det ofte best å la være.

Det må gå tid sier psykomotorisk.

Først endrer du, så må det få gå tid, så kroppen får fred til å innstille seg etter endringen.

Jeg kan derfor kaste all dårlig samvittighet, for at jeg har følt meg lat.

Derimot har jeg lyttet til kroppen og gjort det riktige.

Dette forstod jeg faktisk først denne uken.

 

Bytte av stoffskiftemedisin var ekstremt viktig.

Balderklinikken med Lars Omdal, har vært et rett valg.

Levaxin gjorde at jeg la på meg 6 kg i året, muskelverk og hjernetåke.

Med armour, en eldre, mer naturlig medisin, gikk jeg ned i vekt og ble stabil.

Mindre kroppsverk, bedre konsentrasjon, ikke så trøtt.

Jeg vurderte omstart med Berit Nordstrand, sjelden har jeg opplevd kroppen mer stresset.

Jeg tror, vet ikke, at hadde jeg kuttet alt melk, sukker, gluten, hva mer er det?, ville jeg fått utfordring med å gjeninnføre.

Og jeg tror på et variert kosthold, så variert som det er mulig å få til.

Jeg sa nei til “slankesprøyter”

Riktig for mange, men kroppen min sa nei.

Derimot hiver jeg meg over fasteimititert diett via Balderklinikken.

Kjøpt i 2018, jeg bestemmer meg for å starte i januar 2023, og fredagen før, får jeg kokeboken, som blir utgitt akkurat da.

Hva er sannsynligheten?

En kokebok med menyer, gitt ut skkurat den uka jeg skal starte diett.

 

 

Slik har det vært hele veien.

Alt kommer til riktig tid.

Kunne ikke kommet tidligere, noen av endringene, for andre ting må på plass først.

Slik som blodtappingen.

Litt måtte jeg sloss for den, overbevist om at jeg har sekundær hemokromatose, grunnet langvarig insulinresistens.

Nå får jeg selv bestemme når jeg vil tappe, på eget ansvar.

Jeg har fått en mye mykere kropp, den er ikke seig som sirup lenger.

 

Nå er jeg ferdig med årets mål, 8 runder diett.

Tirsdag skal nye prøver tas, svaret får jeg 18. desember.

Uansett svar, føles det riktig.

I dag går jeg fra jublende lykkelig til tårer som renner over, følelsene flommer over, hopper opp og ned.

Vet at jeg ofte blir litt nedstemt etterpå om noen dager.

Det vi spiser, påvirker kroppen vår mye mer enn vi forstår.

Endringer påvirker kroppen vår, mer enn vi tror.

Nå sier kroppen, fortsett med hvile, la bevegelse få komme naturlig.

For all det, ikke press deg til noe kroppen har motstand mot.

I hverdagen, fortsett med variert kosthold, hjemmelagd mat, hjemmebakt brød, lite sukker, lytt til hva kroppen vil ha.

Muligens lære mer om fermentert mat, for å få økt bakterieflora i tarmen enda mer.

Men stress ikke med det nå enda.

 

 

Når vinterens reiser er over, blir livet mitt endret

Alle reisene jeg har hatt over store deler av verden, der jeg har nøstet opp ulike sterke energier, toppes med turen til Australia

Jeg ‘”vet” at det er en årsak til at jeg skal dit

Utfluktene jeg har plukket, blir avsluttet med tur til the blue mountains, har en misjon.

Det er slik jeg følger hjertet

Denne indre stemmen som har vist seg å lede meg fremover til de riktige avgjørelsene

 

Jeg fikk telefon fra barnebarnet i dag.

Kan du kjøre meg, skal på håndballkamp.

Selvfølgelig kunne jeg kjøre han.

Vi hadde en fin stund i bilen, der vi snakket om fryktene våre.

Bestemor er jo ikke den modigste, når det gjelder å kjøre bil om vinteren.

På vei hjem, følte jeg at jeg kunne mestret alt.

Jeg tenkte kanskje skal jeg kjøre til Molde og kjøpe sushi.

5 mil og ei ferge, hater blant annet å kjøre av og på ferge, men akkurat da kunne jeg mestret alt.

Men jeg vendte nesen hjem.

Husk ikke overdrive, kjenn at nå må du hvile.

 

Så krøllet jeg meg ned her foran tv i dag.

Jeg spiste resten av frokosten min, så Jamie Oliver ha kokebok-konkurranse.

 

Jeg har forberedt middag til gubben kommer hjem, klar for sine aller siste dager på jobb, neste uke.

Jeg bruker opp grønnsaker fra ukas diett.

En åpnet boks tomater, blåmuggdip fra forrige helg, grønnkål, spinat, chili, bittelitt tomat, sukkererter

 

Gulbete,som først måtte få gjenoppliving i isvann.

Toppet med fetaost, salt og pepper, litt fløte.

Om det blir godt, det vet jeg ikke enda.

Dagens moral:

Hvis noe inni deg sier at noe slett ikke er riktig for deg, lytt.

Er du i tvil, vent litt.

I dag

 

ps. I kveld er det lov. Foreløpig frister det ikke, men etter middag, tenker jeg det blir en godbit.

Å skille mellom hverdag og helg er en fin regel

 

 

Det datt ned i hodet mitt en teori.

Dette er helse igjen, for kategorien Bli frisk prosjekt.

Jeg må skrive ned det jeg tenker og bruker bloggen som en form for dagbok.

Er det uinteressant, da er det bare å droppe å lese.

 

Jeg er sikker på at jeg har sekundær hemokromatose pga for mye insulin, i sikkert 20 år.

Jeg har også fettlever.

Hva som kom først og sist, ja det vet jeg ikke.

Hemokromatose betyr at jeg har mye jern i blodet.

Det er problematisk for levera og går ut over andre organer.

Nå har jeg skrevet mye om dette før og kan ikke gjenta alt.

Det står mer her:

https://lillasjel.blogg.no/frustrert-og-fortvilt-men-likevel-optimistisk-med-koffertene-pakket.html

 

Nå har jeg fått lov å tappe blod annenhver måned.

Jeg har nå ventet til symptomene har blitt verre, men det skal jeg slutte med.

For de kommer og på grunn av det, gikk det opp et lys her i godstolen.

Teorien datt ned i hodet og husk…… Det kan være veldig feil. Jeg er ingen lege.

 

Symptomene som kommer først er at jeg plutselig  begynner å gjespe.

Jeg ser på klokka. Den er ni på kvelden.

Jeg legger meg tidlig, sover i 10 timer og dagen etter likedan, gjerne med en dubb midt på dagen i tillegg.

Så blir jeg akutt veldig sliten.

Deretter begynner leddsmertene ytterst i fingre og tær.

Etter flere dager, kommer flere, litt varierende.

Svettelukt, trykk bak øynene, lett hodepine, hudkløe, hjertebank og hjertet hopper.

Dette er sporadiske men de forsvinner etter tapping, noen med en gang, noen etter noen dager.

 

Men så….

Jeg har vært så forundret over at jeg har vært så stresset i det siste.

Superstresset selv om jeg har vært hjemme.

Og i dag falt svaret ned.

Alle symptomene har vært her en stund og jeg skal tappe i dag.

 

Jeg tror….legger vekt på tror

Fordi ferritinet nå er for høy, stresser organene i kroppen.

Deriblant binyrene som da vil produsere mer kortisol, stresshormon.

Da blir det hele logisk og gir meg svaret på hvorfor alle prøvene var forverret i vår, selv etter 3 diettrunder.

Ferritinet var kanskje for høyt.

Derfor gikk jeg ikke ned nå under siste diett slik jeg har gjort de tidligere rundene.

Stress etter reise og dårlig kosthold og kun tre uker  imellom diettene, i tillegg.

Når stresset stiger i kroppen, da stiger insulinet og da produseres mer fett.

 

Absolutt alt i kroppen henger sammen.

For å bli frisk, eller friskere, må jeg forstå disse forbindelsene.

Derfor skriver jeg de ned.

Og jeg skal lufte de for både fastlege og stoffskiftelege.

Kan det være slik det henger sammen?

Nå skal jeg tappe annenhver måned og så evaluere til våren.

Og jeg føler jeg er på riktig vei.

Utmattelsen jeg har hatt i en årrekke, er på vei til å trekke seg tilbake, jeg er bedre.

Jeg har lært mye om indre stress av psykomotorisk fysioterapeut.

Steg for steg blir jeg friskere.

Nå får jeg også en vinter med mye varme og bevegelse.

Jeg tror jeg er på riktig vei.

I dag

Jeg var hos gynekologen i går.

Alt var bare velstand.

Men jeg er jo en nysgjerrig liten pike som alltid spør hvorfor det da?

Og det jeg funderer på, er overgangsalder.

 

Etter å ha snakket med en del kvinner på min alder, 60~90 år, har jeg funnet ut at det er manglende kunnskap om emnet, overgangsalder.

Jeg sa at jeg tror kroppen aldri sluttet med syklusene sine.

Eller jeg sa vel egentlig at jeg tror at overgangsalderen aldri tar slutt.

Jeg formulerte meg litt feil egentlig.

Så sier han at overgangsalder det er kun når man slutter å menstruere,

Deretter heter det menopause.

Og når jeg googler finner jeg ikke dette resonnementet noe sted.

Hvis overgangsalderen min startet når jeg sluttet å ha mensen, ja da sluttet den før jeg hadde et eneste symptom på at jeg var kommet dit.

Prøvene viste at nei overgangsalderen, den hadde ikke startet.

 

Etterhvert kom plagene, svettetokter, dårlig søvn, dårlig humør, tørre slimhinner, vondt i hofter og bekken, hodepine

Og årene gikk.

Plagene er de samme.

Og jeg snakker med damer på over 80, som sier det samme.

 

Konklusjonen min er at kroppen fortsetter å gå i sykluser slik den alltid har gjort.

Den gir tegn til at hør her du, nå kommer menstruasjonen din!

Den eneste forskjellen er at du blør ikke lenger.

Og kanskje er det derfor vi svetter slik, for den strever med noe den ikke får til?

Kroppen er nemlig en merkelig sammensatt maskin.

 

Når den eldes får den utfordringer.

Blodsukker stiger, kolesterolet stiger, vi klarer ikke å hanskes med alt vi gjorde før.

Kanskje har det sammenheng med at slimhinner og hud mister elastitet.

At det føles som om det er en form for betennelse i kroppen.

Betennelser påvirker blodsukkeret.

Eller så blir alle organer slitt, slik deler på maskiner har slitasje.

 

Bare tulletanker fra meg i dag.

Det som er sikkert er at det er viktig at vi steller godt med maskinen.

Jeg gjør så godt jeg kan, men min kropp har ikke de ideelle forholdene.

Jeg har derfor mer å hente, men jeg kaver på så godt jeg kan.

Særlig når det gjelde bevegelse, må jeg prøve mer.

Jeg håper utmattelsen i kroppen er på retur så jeg kan gjøre mer uten å falle ned i kjelleren.

Og så var det det med indre stress.

Det har ofte vi godt voksne damer ganske så mye av.

Meditasjon, yoga, mindfullness, healing, fine verktøy for ro i kroppen.

 

https://www.helsenorge.no/sykdom/underliv/menopause/

Jeg har ingen fasit.

Det jeg forstår er at dette forskes det lite på.

Hvorfor?

Først og fremst fordi det ikke er medisiner i salg.

Hormoner ja, men bare i noen år.

Og hvis det er som jeg tror, vil det ikke ta slutt og kanskje utsetter hormonene bare det vi må igjennom uansett.

Jeg vet ikke.

Og så er det en kvinneutfordringer, tas ofte veldig lite seriøst.

Og når det ikke selges medisiner, forskes det heller ikke for ingen tjener penger på det.

Men symptomene blir ofte mildere med årene heldigvis.

Og jeg er av de heldige for jeg har hatt få plager.

Kanskje fordi jeg er tjukk.

Det er mer østrogen i fett, leste jeg når jeg hadde et annet innlegg her en dag.

https://lillasjel.blogg.no/nei-ikke-tatt-livet-av-han.html

Hvem vet?

Ikke jeg

I dag

 

Jeg ble veldig medtatt etter den siste 5 dagers dietten.

Stress for kroppen og dårlig søvn og lite mat.

Bare den lille turen på kafé og middagslagingen, var nok til at kroppen var helt kaputt.

Ikke en gang en Ibux fikk bort kroppsverken.

Jeg holdt ut til halv 11 i går kveld, for gubben var hjemme, så det var kjedelig å legge seg så tidlig.

Sov til nesten 11 i dag.

Vi skal spise ute i dag og eneste gjøremålet blir å komme seg i dusjen.

 

I tillegg blir jeg nedstemt.

Det har jeg merket de andre gangene også.

Kroppen setter i gang så mange prosesser vi ikke er klar over.

Hormoner både her og der.

Og når jeg blir nedstemt, tenker jeg på holdningene en blir møtt med, når en er tykk.

Hver gang en leser om en overvektig person i en roman, er det nedlatende.

Ja, noen unntak er det.

Jeg har siste året lest to romaner der hovedpersonen er overvektig, men vakker og intelligent.

Men i de fleste bøkene er man dum og snakkes ned.

 

Og slike holdninger møter man.

Folk som sier, du må spise mindre da, spiser du for mye, blir du feit, skjønner du.

Hadde det vært så lettvint, ville jeg vært som en strek.

Mange tror man sitter og propper i seg av godsaker hele dagen.

Ja, noen har utfordringer med kostholdet.

Ofte har de en bakgrunnshistorie med i ryggsekken, vonde opplevelser.

Mat har nemlig mye med hormoner å gjøre.

Da må man ha hjelp til å få ryddet, finne det selv og bli glad i den en er.

Det er mange årsaker til fedme, som man selv ikke er skyld i.

 

Selv har jeg en kombi lavt stoffskifte, insulinresistens, dårlig stressmestring og utmattelse.

En ikke helt enkel kombo, for den ene biter den andre i halen.

Det er ikke bare å spise mindre, men man må spise så kroppen får den næringen den har bruk for.

Og akkurat der, er jeg flink.

Stress øker insulin, lagrer fett.

Tynne bein, stor mage, typisk insulinresistens.

Man produserer mye mer insulin enn man trenger.

Kroppen vet ikke å bruke den.

Og det er det jeg håper å få snudd med de diettene.

Aktivitet skal være den beste medisin.

Men hva når bare bittelitt aktivitet, kan sende deg i kjelleren i to uker?

Og du har kravene fykende rundt øret.

Du må bevege deg mer.

Allerede nå er jeg stresset, fordi jeg vet at jeg har lovt fysioterapeuten at denne uken skal jeg bevege meg mer.

 

Og jeg er redd.

Jeg vet nemlig at er jeg ikke forsiktig nå når jeg er nede, vil jeg falle.

Litt bevegelse for noen, kan være maraton ganger to, for meg.

Men nå er jeg nedstemt og derfor litt motløs.

Nå skal jeg ha to dager, der jeg ikke løfter en finger.

Jeg skal spise sunt og godt og meditere.

Ja, for der har jeg også sviktet.

Jeg har ikke meditert mye i det siste, jeg har lurt meg unna.

Hvorfor?

Jeg vet ikke.

Av og til blir man vare drita lei av å skulle gjøre noe bra hele tiden.

Men jeg kjenner jeg skal ta meg ei økt nå.

Lene meg tilbake, lukke øynene og la stresset flyte ut av kroppen.

I dag

 

 

 

Nå må hun gi seg.

Ja, det tenker du nok, når du ser bildet i dag.

Neida, gir meg ikke.

Jeg har mange sider jeg kan vise frem jeg.

Er jeg blid og søt og snill, ja da er jeg mindre interessant.

Er ikke det rart?

Hvordan vi tiltrekkes det negative?

 

Jeg har mye på hjertet i dag også.

Gubben sier at jeg tenker altfor mye.

Det er helt korrekt, jeg er så enig.

Men jeg finner ikke av-knappen.

Jeg må være født uten, tror jeg.

 

 

Etter at jeg kjørte gubben på Raumarock i går, kjøpte jeg litt løsvektsgodteri.

Jeg har ikke spist slikt på månedsvis og nå skulle jeg riktig kose meg.

Det var nok til å sette i gang mange tusen tanker.

For det første, hvilken Kos?

Noen biter og det blir bare for søtt og for kjemisk hele greia.

Da står tankene i kø her.

De sliter og sloss om å få komme først.

 

Sunt og miljø er de som sloss mest.

Jeg har merket tydelig, svært tydelig, hvilke signal kroppen har gitt meg etter den magekrasjen den hadde i ferien.

Da ble det en grusom tur hjem.

Nesten ikke mat og drikke på nesten 3 døgn.

Mest og høyest ropte den MAT og SALT, deretter søtt.

Etterhvert som den fikk det den ønsket, begynte den igjen å bli mer detaljert.

Mango og persille har vært mest fremtredende.

Nå føler jeg at den er på plass igjen, ingen roping, mer tydelig signaler.

 

 

Siden både sunt og miljø roper, blir dette et sammensurium av en blogg.

Hvor er det snakk om miljø når det gjelder den kunstige dritten vi forer kroppen med?

Har vi sett hvilke kjemikalier og lort som er i den produksjon, hadde kanskje det vært viktigere å ligge unna, enn kjøtt og fisk?

Jeg ser mer skriverier om å ikke spise kjøtt, enn ikke å drikke litervis med brus eller kg-vis med godteri.

Er vi mest opptatt av det vi selv lett kan forsake?

Miljø, ja.

Jeg reiser jo mye, rettelig et miljøsvin der.

Det vil jeg ikke endre på.

Mitt bidrag er å bruke så lite kosmetikk og vaskemidler, som overhode mulig.

Og snakker vi kosmetikk?

Hvor mange av de som roper opp om miljø, legger bort sminke, brunkremer, farge, parfymer, Botox, osv?

Nei vi velger nok den letteste veien, hver og en av oss, meg selv inkludert.

 

 

I morgen er det diett dag igjen her.

Derfor god frokost med omelett.

Ny femdagers fasteimititert diett.

Det er noe jeg prøver, for å lure kroppen til å omstille seg.

Om det vil hjelpe, det vet jeg ikke, men dette er noe det forskes mye på og det er interessant.

Det er nemlig ikke slik at alle kan spise mindre og vips er de slanke.

Og hvordan vil helsen din bli, hvis du konstant tilfører kroppen for lite næring?

Vi ser jo mange eldre som blir kognitivt mye bedre, når de får mat.

Og jeg kan bruke meg selv som eksempel.

Hva skjedde med min kropp etter de første tre diettrundene?

 

Jo, kroppen hadde blitt stresset og alle prøver var forverret.

Blodsukker, insulin, fettstoffer i blodet, kolesterol, alt hadde forverret seg.

I samarbeid med stoffskiftelegen, bestemte vi at nok var nok.

Men du vet, hun her, hun får svar inni seg hun og gir seg ikke så lett.

Få bukt med stresset, sa stemmen.

Meditasjon tre ganger daglig, sa fastlegen.

Du slapper aldri av i kroppen, sa psykomotorisk fysioterapeut.

Tre måneder og en diettrunde til, inkl meditasjon og avspenning, alle prøver forbedret.

Men….. hvem vet?

Vi har ikke snakket om lyset og solen.

Det var dårlig vær første halvår og jeg måtte sitte inne.

Hvor mye påvirket det kroppen?

Nå blir det spennende å se om det positive fortsetter.

Jeg skal prøve å få inn fire perioder før 1. desember.

Man skal ikke ta disse periodene for ofte, for kroppen må få tid til å restituere seg igjen.

Får kroppen for lite næring hele tiden, ja da er det ikke sunt lenger.

De to første månedene blir det derfor lite aktivitet her.

Passer egentlig godt, for kroppen vil ha ro, sier den.

Den forteller meg høyt og tydelig at jeg har skulket meditasjonene hele sommeren.

Jeg geiper til den jeg, litt humor og selvironi, må vi ha.

I dag

 

Sitat hentet fra:

https://www.bramat.no/kosthold/3834-har-du-hort-om-fasteimiterende-diett

Faste kan føre til at kroppen fungerer bedre

Når vi faster, gir vi kroppen signaler om at det er lite mat tilgjengelig. Og når kroppen «tror» at det er lite mat tilgjengelig, endrer den modus. Siden kroppen ikke kan vite når den får mat neste gang, gjør den tilpasninger slik at du skal klare å overleve lengst mulig, selv uten næring.

Kroppen vil derfor spare på og omfordele ressursene den har, i tillegg til å skjerpe seg slik at kroppen blir mer motstandsdyktig. Vi vet ikke helt hvorfor dette skjer, men kroppen forbereder seg på tøffere tider, og prioriterer derfor oppgavene sine på en annen måte når det er lite tilgang på mat. Faste setter altså i gang flere prosesser som fører til at kroppen rydder opp i maskineriet. Den går i en slags forsvarsmodus, som igjen fører til at kroppen fungerer bedre.

Av alle ulike faktorer som påvirker din helse gjennom å påvirke aldringsprosessen, er kostholdet kanskje den viktigste som du per i dag selv kan gjøre noe med. Og her ser vi at ulike former for periodevis reduksjon i matinntaket, som fasteimiterende diett, er noe som kan ha en positiv innvirkning på aldringsprosessen.

Kjerringa sitter her og reflekterer litt.

Når jeg var på butikken i går, var det kommet 08, på melkekartongene.

Det går mot høst igjen.

 

Jeg har planer for høsten selvfølgelig.

De første to månedene skal jeg fortsette prosessen jeg ødela på slutten av ferien.

Nemlig lære meg å slappe av, uten å spenne kroppen.

Jeg merker så tydelig at jeg gjør dette mer,  nå når jeg er sliten.

Det tar nok sin tid å få kroppen på plass etter 2 døgn med nesten 0 mat og drikke.

Da ble det en grusom tur hjem.

Vi får besøk i dag.

Det gleder vi oss til.

Sommergjester, det liker vi.

De må trekke på senga si selv og kommer ikke til å få hjelp med vask og hygiene.

Haha, ja ikke at det ville vært aktuelt.

 

I går spiste jeg fem ganger og jeg var litt øm i magen i dag når jeg stod opp.

Og fortsatt er jeg slapp, sov dårlig i natt.

Noe som ikke er så rart, etter å ha sovet et døgn.

Jeg hadde legetime når jeg var på Kypros, pr telefon.

En liten utfordring var det at det var forsinkelse på linjen, så vi snakket i munnen på hverandre, men vi kom i mål.

Jeg var jo så skuffet sist, for etter tre diettrunder, var prøvene forverret.

Men nå hadde det snudd og legen var imponert, sa han.

Resepten med meditasjon og stressmestring, ser ut til å fungere.

Blodsukker, insulin, fettstoffer i blodet, kolesterol, alt hadde bedret seg.

Derfor blir det ekstra viktig at jeg nå fortsetter.

Jeg må bare komme meg skikkelig på beina igjen.

 

August og september skal derfor bli rolige måneder her.

Forhåpentligvis 2 runder med 5 dagers diett.

Så blir det Osterøy, krimhelg på Fjordslottet.

Deretter en ny tur til England, før det så blir pause igjen.

Det er bokhøst, så jeg har ikke helt spikret planen enda.

Det kan komme til ting jeg ikke greier å motstå, selv om jeg definitivt burde ta det med ro.

Jeg må bare være flink til å meditere og jobbe med avspenning.

Sier hun som overså alle signaler tidligere i uken.

Å balansere ønske og vilje, opp mot hva kroppen ønsker, det er ikke lett.

Jeg vil jo så gjerne oppleve ting og være i farta.

Nå skal jeg straks til psykomotorisk fysioterapeut igjen.

Hun har virkelig lært meg mye om hvordan kroppen min prøver å fortelle meg ting.

Nå skal vi reflektere over hva jeg har lært i ferien.

Og med tanke på de siste dagene, funderer jeg på om jeg har lært noe i det hele tatt.

I dag

 

 

I dag var det så vakkert at jeg kjørte et par hundre meter lenger for å få tatt bilder.

Jeg har vært hos psykomotorisk fysioterapeut igjen i dag.

Temaet er fortsatt avslapping.

Hadde du sagt til meg for noen uker siden at det var et tema, ville jeg ledd.

Jeg gjør jo ikke annet, ville jeg svart.

 

 

Men så lærer jeg så mye som jeg ikke har vært klar over.

Jeg maser på deg, sier hun.

Ja, gjør det svarer jeg.

Det gir meg ny input, nye tanker.

Målet er å lære meg å bruke mindre krefter på det som er unødvendig.

 

Et eksempel.

Jeg skulle dit 10.

Nå er jeg på diett så frokost ventet jeg med.

Stod opp halv 9, gikk rett i dusjen.

Kjente jeg var litt stresset og tenkte jeg har god tid, så jeg kan meditere litt.

Satte klokka på 9.45, nok tid til å kjøre til Åndalsnes.

Her på bygda, kjører vi jo dit vi skal og parkerer utenfor døra.

God tid.

Men hva skjer, jo jeg ser på klokka. 9.25.

Vel tenker jeg, jeg gjør meg klar og drar.

9.45, ja, da satt jeg og ventet jeg når jeg egentlig skulle dra.

Hvorfor?

Jo, fordi jeg blir urolig, stresset inni meg og klarer ikke slappe av.

Og vet du hva hun sier til det?

Da bruker du unødvendige krefter.

Den indre uroen, den påvirker nemlig kroppen, ikke bare psykisk men også fysisk.

 

 

 

Vi snakket også om det med vilje.

Vi som av ulike grunner har kroppslige utfordringer, vi bruker enorme mengder med viljestyrke for å få gjort de tingene, som andre kanskje gjør på automatikk.

Vi må motivere til innsats.

Jeg skal lære meg å kjenne etter hvor mye vilje jeg bruker.

Jeg fortalte henne at jeg skrev et blogginnlegg en gang som gikk land og Strand rundt, om viljelageret som går tomt.

Ja, jeg vet det ikke er et sånt lager sa jeg.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt?

Jo, det er på et vis det, sier hun.

For hver gang du bruker viljen din, skjer det fysiologiske ting, blant annet hormonelt.

Når du presser deg, tappes kroppen og gjør du det nok, ja, da blir det tomt.

Til slutt er det ikke mer å presse.

 

Og når man er så vant til å presse, da er det vanskelig å vite når man bruker viljen, mer enn man må.

Nå blir derfor oppgaven min å kjenne etter.

Det nærmer seg ferie.

Ferie er for meg treningstid.

Da skal jeg følge med når jeg kan gå uten å presse meg.

Hun anbefalte meg å kjøpe et apparat som måler blodsukkeret for å se hvordan bevegelse påvirket blodsukker.

Litt skeptisk er jeg til alt som skal måles, for det stresser meg også, men det er mulig at jeg prøver det.

 

 

Målet er at jeg utover høsten, skal kunne bevege meg mer.

Gå små turer, ikke bare sitte i ro.

Jeg skal være hjemme hele august og september og da blir det tema.

Små turer uten å presse meg, for deretter la kroppen hvile.

Jeg øver veldig mye, men det er vanskelig å slappe helt av.

Det er nemlig ikke bare den fysiske kroppen som skal avspennes, men også tankene.

Jeg har nok ikke forstått hvor mye det overaktive hodet mitt, tapper kroppen fysisk.

Jeg burde lære meg å sitte og se ut i luften, uten å gjøre noe som helst.

Jeg har jo alltid hode ned i iPad eller bok.

Til og med når jeg ser tv er jeg på iPad eller jeg strikker.

Å bare sitte, er vanskelig synes jeg.

Men jeg forstår at det må jeg øve på.

Og det mangler ikke på vakker utsikt ihvertfall.

I dag

 

 

 

Da er vi på vei igjen.

Ut på eventyr.

 

Vi forlater et paradis som viser seg fra sin aller beste side.

Utrolig vakkert.

 

 

Jeg har sovet utrolig tungt og godt de siste nettene.

Kan det skyldes tapping av blod for en uke siden?

Jeg puster lettere og hevelser i beina er borte.

Eller skyldes det at kroppen iherdig følger sykluser fra en svunnen tid?

Ja, det var vi oppdaget vi overgangsdamer, at den overgangen varer visst evig.

Med visse mellomrom tror den at nå er den månedlige tiden her.

 

 

 

Men jeg sov godt og våknet klokka 6 og tenkte wow, jeg er våken.

Så lå jeg noen minutter og pang, slo stresset inn.

Jeg masserte hodebunn, tommelfingerpunkt, tappet litt her og der og etter noen minutter slapp det.

Jeg tenkte jeg står opp og tar livet med ro.

Alt gikk helt fint.

Ingen flere brekninger, ro i kroppen.

 

 

Jeg får ofte gode svar i dusjen.

Det gjorde jeg i dag også.

Egentlig har jeg vel forstått dette før, men man glemmer det jo igjen.

Svaret på stresset mitt er at kroppen min er livredd endringer.

Det kan jeg forstå, for jeg har hatt mange episoder i livet med endring.

Både stressrelatert med sykdom, med sorg, dårlig økonomi, ufrivillig flytting, tap av arbeid, med mere.

Jeg har ikke hatt den tryggheten jeg har hatt behov for.

 

Dette gjør at hjernen ved den minste varsel om endring, setter i gang alarmberedskap.

Derfor kan jeg glede meg noe innmari til noe, mens kroppen roper fare, fare.

Sikkert derfor jeg ikke er glad i å pusse opp heller.

Minst mulig forandring, trygge rammer.

Samtidig som mitt bevisste jeg elsker å reise og ha opplevelser.

Sikkert derfor jeg elsker å dra på cruise.

Da har jeg masse opplevelser, men samtidig i trygge rammer.

Noen tar seg av meg og frakter meg fra sted til sted på best mulig behagelig måte.

Da senkes skuldrene og jeg nyter.

 

 

 

Heldigvis har jeg nå lært meg selv godt å kjenne.

Jeg er trygg i meg selv, jeg er som jeg er.

Jeg har kommet til en fase i livet, der jeg har det veldig godt.

Kanskje er det derfor stresset stiger, for kroppen tripper rundt og venter på en ny ubehagelig endring.

Nå skjer det noe snart, fare, fare.

Nå skal jobbe iherdig med å tillate kroppen å legge ned alarmberedskapen.

Den skal få venne seg til at jeg slapper av.

Jeg skal ikke presse den til noe som helst.

Jeg skal nyte øyeblikkene av total avslapping.

Kanskje vil jeg aldri helt legge fra meg frykten, men å bli den bevisst vil gi meg verktøy til å minske den.

Nå blir det spennende å prøve psykomotorisk fysioterapi.

Nye spennende ting skjer

Jeg tar jobben jeg. Jeg er sta, gir meg aldri.

I dag

 

 

På min vei for å bli friskere, lar jeg meg lede dit.

Ikke alt føles riktig, da tenker jeg litt.

Så følger jeg de veiene hjertet mitt leder meg.

Noen ganger blir det riktig, noen ganger feil, noen ganger vet jeg ikke om det ble riktig eller feil.

Slik er vel livet generelt sett.

Vi gjør så godt vi kan

 

 

Det jeg ikke slutter med, er å lete etter nye veier å gå.

Jeg gir meg aldri.

Noen ganger for å se om det hjelper meg, andre ganger for å lære mer.

 

Jeg er jo en nysgjerrig forsker, det har jeg vært siden jeg var barn.

Det å lære hvordan kroppen min fungerer, er spennende.

Med det, kan jeg også gi råd til andre.

Kanskje finner de det lurt, kanskje er det inspirasjon til å gå motsatt vei eller andre veier.

Det er ikke opp til meg å ta avgjørelser om.

Når det gjelder meg selv derimot, er det kun jeg som skal bestemme hvor veien går.

 

Her i Rauma har vi en psykomotorisk fysioterapeut som heter Irene Kristiansen.

Flere har anbefalt henne og når en av mine venninner fortalte at hun gikk der, fikk jeg et spark i rævva så jeg bestilte time.

Jeg tenkte at skal jeg knekke stresskoden, kan kanskje hun hjelpe meg.

Jeg og fastlegen var jo enig om at meditasjon tre ganger daglig var en start.

Det høres rimelig snålt ut at ei som sitter på rævva hele dagen, skal ha en superstresset kropp.

Men slik er det.

Ikke stresset av mye som skal gjøres, men nervesystemet har på et vis hengt seg opp.

 

 

Hjernen roper fare fare, selv om det ikke finnes fare.

Men som Kristiansen sa, så hvis du har vært vant til å passe på hele livet, vil hjernen rope fare.

Passe på og pushe.

Jeg har vært mye syk fra jeg var baby og det betyr at man ofte strekker strikken og strekker strikken, for alt som må gjøres.

Nå har det aller meste ordnet seg for meg i livet, jeg har det godt og ikke er det noe å passe på og ikke trenger jeg å strekke strikken.

Men hjernen min har ikke forstått dette.

Den er mer stresset enn noen gang.

I det jeg satt på venterommet i dag, stod det på radio på to steder.

Jeg kjente hvordan kroppen kokte.

Når jeg er som mest giret, må jeg ha stillhet.

Dette er vanskelig å forstå for de som ikke har denne utfordringen.

 

 

Første timen i dag har vi samtale.

Det var fint.

Vi snakket om veien jeg har gått i livet, i nå over seksti år.

Kristiansen forstår hva som trigger stresset mitt nå.

Jeg mediterer ja, tre ganger daglig, stort sett, men…….

Jeg tillater likevel ikke kroppen å være avslappet.

For er jeg avslappet, ja da føler jeg meg bedre og da bør jeg vel tenke på at nå må jeg komme i gang med ting.

Er det ikke det som er målet?

Jeg må få kroppen ut av stolen og i bevegelse.

Blidsukker og insulin skal ned.

 

 

Jeg sa det faktisk til gubben i går at det er skummelt dette at jeg nå blir så avslappet, for jeg liker den følelsen.

Kroppen min liker å føle seg rolig innvendig.

Det er som om det har vært urolig sjø i seksti år og nå blir det stille.

Akkurat slik det var på sjøen i dag.

Er det ikke nydelig?

Men da blir jeg jo redd for at jeg blir enda roligere, at jeg blir sittende. Lat er et skrekkelig ord.

Allerede tror jo folk at jeg er lat.

 

 

Men hun beroliger meg med at det vil ikke skje.

Men kroppen må få tid til å bygge opp et energilager før jeg kan bruke av det lageret.

Jeg må derfor venne hjernen til at det er helt fint å være avslappet.

Og når noe er riktig for kroppen, sier den ja ved å gi meg tårer i øynene.

Slik snakker den til meg.

 

 

Du er så sliten og stresset av hele tiden å prøve, sier hun.

Ja, sier jeg og tørker en lite tåre.

Selv om det finnes de som ikke tror det, så har det faktisk vært et indre kokende stress, store deler av livet.

Det er ikke kun fysisk stress som kan stresse en kropp.

Sykdom kommer ofte når kroppen er sliten og immunforsvaret svikter.

 

Nå skal jeg tillate den å kjenne på følelsen av ro inni meg.

Jeg skal nyte livet ute på balkongen, med bøkene mine,  i sommer uten å presse meg til noe som helst.

Jeg har det jo så innmari godt.

Jeg gleder meg allerede til neste time.

I dag

 

ps har vi ikke fin søppelbil i Rauma?