Nye eksperimenter

 

Her testes det stadig noe nytt.

De som følger meg vet at kroppen min ikke er helt samarbeidsvillig.

Den er faktisk ganske så ustabil.

Insulinet mitt er altfor høyt, jeg har det som kalles insulinresistens eller metabolsk syndrom.

Blodtrykket er for høyt.

Kolestrolet ligger i grenseland.

Skjoldbruskkjertelen produserer for lite.

Leverprøvene er for høye.

I tillegg har jeg altfor mye jern i blodet.

 

 

Det er en sykdom som heter Hemokromatose.

https://nhi.no/sykdommer/blod/ulike-blodsykdommer/hemokromatose/

Har du det, kan du bli sliten og utmattet.

I tillegg kan det gå utover organene i kroppen.

Den er genetisk.

Du må ha to gener fra samme foreldre står det i papirene.

Fastlegen tok blodprøve og jeg hadde en fra hver foreldre.

Han ville derfor ikke at jeg skulle tappe blod.

Han sendte med meg et ark med informasjon hjem.

 

Sitat fra artikkelen:

Symptomer

Genfeilen vil som regel ikke medføre noen plager i svært mange år, og mange oppdages nå ved at det tas blodprøver som viser økte jernlager (økt ferritin), uten at kroppen har tatt skade. Kun 1-3% får symptomer, og da typisk i 30-40-års alder hos menn, hos kvinner noe senere, i 45-50-års alder. I tillegg er det stort individuelt sprik i forhold til hvor stor jernbelastning som gir symptomer. 

 

Sitat

Sekundær (ervervet) hemokromatose kan forekomme ved talassemi, etter gjentatte blodoverføringer, leversykdom, høyt alkoholinntak og ved såkalt metabolsk syndrom, for å nevne noen.

 

 

Etter en tid bestilte jeg ny time og da sa han ja.

Da hadde jeg også litt høytlesing for han, fra det arket.

Han sa  at det ikke trengtes å tappe før man var over 800.

Jeg ligger på 350-400.

Det normale er opp til 200.

På arket står det nemlig at det er veldig individuelt hva som kan være skadelig for hver enkelt person.

Det står også at de med metabolsk syndrom, kan få sykdommen.

Kanskje har han lest seg opp litt mer, for når jeg nå kom tilbake, sa han ja med en gang.

 

Så nå tester jeg blodtapping for å få ned jernet.

Jeg tappet i går, skal ta blodprøver om 14 dager.

Om en måned tapper jeg igjen.

Vi prøver tre måneder og ser hvordan det går.

Jeg er så drittlei av at ting jeg prøver, ikke funker, så jeg er spent.

I dag

 

 

 

Man vil jo så gjerne

 

 

Man vil jo så gjerne

Jeg er i utgangspunktet en svært sosial person.

Jeg elsker mennesker.

Men som alle andre med noen utfordringer med helsen, er jeg litt redd.

Vi er redde det blir for mye for oss.

Derfor kan vi være veldig unnvikende når vi blir spurt om å være med på noe.

Da gjerne ting vi før, aldri hadde problemer med.

 

Denne uken har for meg vært utfordrende.

Jeg har hatt mye besøk og jeg har i tillegg vært med på mye utenfor huset.

For meg er det den største utfordringen.

Noen dager har jeg nok med en tur på butikken før jeg må hvile.

Derfor legger jeg det oftest til helg når jeg har sjåfør.

Det er utfordrende at man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg dager frem i tid.

Og jeg vet at det høres litt hypokonder ut når man sier at man ikke vet om man kommer.

 

Denne uken gikk det imidlertid veldig bra.

Jeg har hatt mye besøk av venner, vært på flere besøk selv, vært på kurs og lært om eteriske oljer og  pizzakveld på fredagskvelden.

Vi hadde nemlig skolereunion i helga, 40 år siden vi gikk ut fra videregående.

Derfor møttes vi først fredagskvelden og deretter hele dagen og kvelden i går.

Jeg var der hele dagen og helt til midnatt.

Det var kjempekoselig.

Det er så sykt deilig når man har fått være med  på så mye.

Og for ikke å snakke om at jeg også har fått vasket gulv, så jeg har ikke det hengende over meg.

 

I dag er jeg ganske så sliten.

Jeg satte en brøddeig og beina skjelver.

I dag og et par dager fremover, har jeg lesedager.

Jeg skal ta livet med ro og bare slappe av.

 

Så hva er dagens tema utenom min takknemlighet?

Jo det er for det første at hvis du hører noen er unnvikende, når de blir bedt om noe, forstå at det kan være grunner bak, som du ikke vet.

Hvis vedkommende sier hvorfor, tro på dem.

Ofte kan man nemlig se ganske så frisk og opplagt ut når man er ute, selv  om man sitter eller ligger som et slakt når man kommer hjem.

Jeg hviler når jeg sitter og slapper av og jeg har ikke smerter, men mange kan ligge i flere dager, gjerne i mørke, etter å ha utfordret kroppen.

 

Det andre er oppfordring til de som har utfordringer.

Lytt til kroppen din, lytt til deg selv.

Ikke la noen pushe deg utenfor dine grenser.

Det er ditt eget ansvar å passe på deg selv.

Bry deg ikke med de som ikke forstår.

Det spiller ingen rolle om de forstår eller ei, når du bare forstår selv.

Hver og en av oss må gjøre det som for oss er riktig.

Jeg skal bake ut brødene mine, lage middag og utenom det, nyte solen som igjen er tilbake.

I dag

 

Forskning gikk rett vest

 

Jeg prøvde noe rart i dag.

Jeg så meg selv i speilet og møtte mine egne øyne.

Jeg stod nok ikke mer enn ett minutt for det var tøffe greier.

Her er jeg liksom.

Dette er meg.

Det er som å se en person man ikke kjenner men som man kjenner likevel.

Jeg måtte faktisk tørke en tåre jeg.

Og så sa jeg at du gjør så godt du kan, lille venn.

Heis opp bhstroppen din og senk skuldrene.

Ta ting som de kommer, mer kan du ikke gjøre.

 

Ja for forskingen min gikk rett vest.

Jeg har det man kaller insulinresistens.

Det vil si at jeg produserer alt for mye insulin.

Jeg har nok til tre personer.

Det gjør at jeg også blir trøtt og sliten og lagrer fett, på tross av et noenlunde sunt kosthold.

I tillegg er stoffskiftet for lavt.

Jeg har to ganger prøvd å slutte med stoffskiftemedisiner, ja i samsvar med lege, men det funker ikke.

Det går en stund og så begynner stoffskiftet å synke.

Jeg har ikke hatt et regulert stoffskifte på mange år og det tærer på kroppen.

Derfor forsker jeg fortsatt på hva jeg kan gjøre for å bli friskere.

 

I fjor sommer viste prøvene mine plutselig at insulinet var sunket drastisk, fettstoffer i blodet lavere, leverprøver bedre.

Jeg funderte derfor fælt på hva det kunne skyldes, for kostholdet hadde ikke vært bra denne tiden.

Jeg hadde vært en uke på healingkurs, der vi brukte dyp transe.

Jeg satt også mye ute i fjor, siden det var så fin sommer.

Jeg prøvde derfor å være flink med meditasjoner i sommer også, selv om jeg kanskje ikke var flink nok.

Jeg har også sittet på balkongen og lest, så mye jeg bare har fått til.

Men nå var prøvene like ille som før, ja nesten verre noen av dem.

Heldigvis har jeg ikke fått sukkersyke, noe som ofte skjer når man har overproduksjon av insulin i årevis.

Kanskje det kan være fordi jeg spiser lite sukker.

 

Akkurat nå ser jeg meg derfor i speilet og spør hva nå, lille venn.

Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, jeg må øke medisinene fortsatt.

Det er bare at kroppen responderer så lite på medisinene.

Det er som om mitt eget stoffskifte synker i takt med at jeg tilfører medisin.

Men jeg er bedre form enn jeg var i vinter, jeg er det.

Men nå har jeg holdt på i årevis uten å finne nøkkelen til hvorfor.

Prøvene er liksom likedan uansett hva jeg gjør.

På grunn av smerter i knærne får jeg ikke trimmet noe særlig, men insulinet var høyt i de årene jeg gikk mye tur også.

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg skal prøve.

Skulle vært til legen igjen for ledd i fingrer og tær stivner og til fysioterapeut for knærne, men jeg er så lei av styr at jeg vegrer meg.

Jeg har altfor mye jern i blodet men ingen vil hjelpe meg, så jeg får prøve å tappe litt blod for å se om det kan hjelpe på.

Ikke får jeg bli blodgiver på grunn av medisin jeg bruker.

 

Men….

Jeg har det godt

Dagene mine er fine.

Jeg drar på reiser og får opplevelser.

Immunforsvaret mitt må være bedre, for jeg har nesten ikke vært syk av noe infeksjon de siste to årene.

Men jeg funderer litt på hva som er neste prosjekt

I dag

Sliten av det man ikke gjør

 

Kan man bli sliten av det man ikke gjør?

Ja, det kan man.

Man kan bli innmari sliten.

Hvorfor spør du kanskje.

Jo fordi det skaper indre stress.

Jeg kjenner på det selv akkurat nå.

Jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort.

Den lista er superlang.

Når alt har forfalt i årevis blir det en lang liste.

Hver gang jeg holder på å friske til, kommer disse tankene.

Når jeg har for lite energi, da legger jeg det bort.

Når formen stiger, da kommer de.

Så hva skjer da?

 

Jo kroppen girer seg opp i stress innvendig.

De negative tankene, den evige rundgangen.

For en med dårlig stressmestring er dette svært ødeleggende.

For lar jeg den negative tankestrømmen ta over hodet mitt, ja da mister jeg de kreftene jeg nå opparbeider meg.

En evig runddans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært der.

Hva gjør jeg nå skal tro.

Det første jeg vet jeg må er å skrive ut tankene på det som skal gjøres.

Få de ned på papiret, så de ikke kverner rundt i hodet.

 

Det aller viktigste er å overvåke tankene.

Det rare er nemlig at når jeg er dårlig, da er jeg flinkere til å se det jeg faktisk gjør.

Er jeg friskere, ser jeg det jeg ikke gjør.

Er jeg energitom, ser jeg ikke rotet rundt meg, jeg blir blind.

Når mer krefter kommer, begynner jeg å legge merke til alt.

Denne gangen vil jeg ikke falle i, «jeg greier ikke alt gryta»

Jeg må finne en vei til bedring og da er det å igjen lage nye spor i hjernen.

 

Nå skal jeg lage meg en liste over alt som skal gjøres ute og inne.

Frem til ferien, skal jeg kun konsentrere meg om bevegelse.

Ett minutts trimmen min er jeg allerede i gang med.

Nå har jeg jo et forskningsprosjekt gående.

Være ute hele dagen for å se hva lyset gjør med insulinet.

Da kan jeg begynne med de tingene som skal gjøres utenfor huset.

Beising av hus foreksempel.

I og med at kroppen har vært lite aktiv og stoffskiftet fortsatt er for lavt, må det bli små porsjoner hver gang.

Men det er helt i orden, for jeg har det ikke travelt.

Litt er mye bedre enn ingenting.

Kanskje skal jeg lage meg en egen kategori på bloggen.

En gjøremålskategori der jeg legger ut hva som blir gjort.

Kanskje kan det være en motivasjonsfaktor for meg selv.

At jeg ser selv hva jeg har fått gjort i året som kommet.

Ja det vil jeg gjøre.

 

Men det aller aller viktigste.

Det er å tenke på at jeg blir bedre.

Tenke at jeg tåler å gjøre noe, fremfor fokuset på det jeg ikke kan gjøre.

For tankens kraft er mektig.

Selvfølgelig skal man ikke overdrive.

Men samtidig er det fort gjort å lage seg et negativt tankemønster.

Da vil kroppen automatisk bryte sammen når den får en trigger.

Nå vet jeg at stoffskiftet bedres.

Jeg trenger ikke være så redd for at kreftene forsvinner helt.

Jeg kan legge på forsiktig belastning

Jeg gir meg aldri

Bedring er målet

I dag

 

https://www.side2.no/helse/hva-skjer-nar-man-stresser-6765345

Hurradag i dag

 

 

Jeg har jo ikke en vanlig A4 blogg, der man forteller hva man gjør på hver dag.

Men jeg hadde en i går der jeg fortalte at jeg skulle til fastlegen i dag.

Jeg gruet meg litt fordi jeg går litt utradisjonelle veier med helsen min.

Dette fordi jeg ikke har fått hjelpen jeg har bruk for hos det offentlige.

Jeg går hos Balderklinikken i Oslo, for de har leger som ser på hele kroppen og årsakene bak sykdommen din.

De behandler ikke kun symptomer.

Og for ikke å snakke om det viktigste.

De tar deg på alvor og tror på det du forteller dem.

Dette er derfor et innlegg i kategorien, Bli frisk prosjekt.

Kun for spesielt interesserte.

 

Men jeg ble gledelig overrasket i dag.

Det var en flott legetime.

Selv om han var forsinket, gikk han gjennom alle prøvene mine.

Jeg fortalte at jeg sjekket både stoffskifte, kolesterol, insulin, osv ca hver annen måned.

Jeg sa jeg brukte Armour og hvorfor.

Vi var enige om at stoffskiftet var altfor lavt.

Jeg sa jeg økte medisinene forsiktig så kroppen ikke ble stresset.

Jeg tror han ble forundret over hvor fin form jeg er i, selv om TSH var høy, 4,9, skal under 2.

Jeg sa jeg ville ikke ha medisin for kolesterolet, men tar ultralyd av blodårer, og prøver av fettstoffer i blodet og spiser sunt.

Han spurte om b12 og d-vitaminer og jeg sa at det tok jeg.

Så jeg tror han var ganske så fornøyd.

 

 

Jeg spurte om det jeg kom for, høyt ferritin, jern, i blodet.

Da la han inn flere testresultater for å sjekke om jeg var i grenseland for en tilstand som ikke var bra, husker ikke navn.

Siden jeg var i grenseland, skulle jeg ta en gentest.

Hvis den var positiv, skal jeg tappe, hvis ikke var jeg en av de som naturlig lå høyt.

Blodprøve ble tatt.

Jeg spurte om han kjente til kosttilskuddet, Lipoic Acid, som jeg tar for leveren, men det gjorde han ikke,

Apotekeren, som er fra Serbia, sa at det var veldig vanlig i hennes hjemland og kunne kjøpes reseptfritt i USA.

Legen min er fra Tsjekkia. Jeg spurte også på apotek i Sverige.

De hadde heller ikke hørt om det.

Men gjett hvem som skal til USA om noen måneder, jo det er jeg.

Det er ganske typisk egentlig.

Det heter kosttilskudd men i Norge kalles det medisin.

479 kroner på apotek 1 for 60 tabletter.

Jeg tar en hver dag pga prisen, men burde ta to.

Leverprøvene mine var litt forbedret nå sist, så det blir spennende å se om det fortsatt blir fremgang, hvis ikke dropper jeg de.

I mange land er dette vanlig å ta for opptrening etter slag, sa apotekeren.

Det er så herlig å få nyttig informasjon, akkurat når man har bruk for det.

 

 

Til og med de vonde knærne mine var vi innom.

Jeg sa jeg hadde vært på røntgen med det venstre og de sa slitasjegikt og at begge er vonde, også om natten.

Da sa han at siden det var på innsiden av kneet, ikke utsiden, stemte ikke den diagnosen.

Han mente det var betennelse i senefestet og at det vil hjelpe å smøre med voltarol forte, to ganger hver dag, en måned.

Hvis det stemmer og knærne blir god, ja da tror jeg må kysse han.

Ja nå er det ikke sikkert han blir så glad for det, så jeg får droppe det.

 

Men formen min har blitt veldig mye bedre de siste tre ukene og hvis det ikke blir vondt å gå lenger, ja da tar jeg vel helt av her og blir spinnevill.

Blir sikkert ikke til å være i hus med.

Nå har temperaturen steget litt også og jeg kan sitte ute igjen.

Akkurat nå føler jeg meg som verdens lykkeligste

Det er ingen dum følelse å ha i kroppen.

I dag.

Hvorfor prøver jeg å sluntre unna

 

 

Det er merkelig hvor vanskelig jeg har for å gjøre det jeg bør gjøre.

Det kan være fordi jeg kun har lyst å gjøre det jeg har lyst å gjøre.

Ja, er jeg ikke morsom nå? Er det ikke slik for alle.

Formen stiger hos meg, jeg har litt mer energi og jeg har tusen ting jeg skulle ha gjort.

Men så koker liksom alt bort føler jeg.

Jeg surrer rundt her uten å få gjort det jeg vil.

 

Jeg hadde legetime forrige tirsdag.

Da ble legen overbeistret over at jeg ville prøve om dyp meditasjon hadde noe innvirkning på prøvene mine.

Fettstoffer i blodet, insulin, fettstoffer i blodet, leverprøver, var mye redusert fra 22.05-27.07

Men når vi kom til neste time 19.10, var alt tilbake på plass.

Det ene jeg da funderte på var om det var lyset og solen og naturen, for sist sommer satt jeg ute nesten hver eneste dag.

I tillegg lanserte jeg nå en teori om kurset jeg var på i juni, kunne være en del av årsaken.

Da hadde jeg en uke med mye dyp meditasjon.

Ja, for kostholdet som skal være så viktig, den var helt rævva denne tiden.

Mye mer sukker og usunn mat, enn jeg vanligvis har.

 

Han synes dette hørtes spennende ut for nettopp stress i kroppen er jo en triggerfaktor for insulinet.

Jeg har nok insulin  til tre personer.

Derfor lovet jeg å gjøre et forsøk med mye dyp meditasjon i tillegg til å være mye ute.

Helst burde jeg nok sittet i  meditasjon to perioder pr dag.

Men………………

Så står jeg opp her litt sent, er veldig trøtt, og suller litt rundt.

Og vegrer meg mot å sette meg ned og meditere.

Enda jeg vet hvor deilig det er.

Det er bare at jeg er utålmodig inni meg.

Jeg har så mye jeg har lyst til å komme i gang med.

Og selv om jeg sover 9-10 timer, sovner jeg gjerne i stolen etter meditasjon.

(Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, derfor krever kroppen mye hvile)

Derfor går det lett en time.

 

Men……………..

Jeg kjenner at når jeg gjør dette, får jeg en annen letthet i kroppen.

Noe av det tunge, lavt stoffskiftetunge i kroppen, letter.

Og faktisk har energiene vært så sterke hver morgen nå, at de nesten har tvunget meg til å sette meg ned.

Derfor er nok dette noe jeg absolutt bør prioritere.

Jeg får heller legge meg tidligere, stå opp tidligere, så jeg har mer dagtid.

Det blir lest færre bøker for de som venter på omtaler.

Det er mange som venter på tegnede sjelebilder, ja jeg gjør så godt jeg kan der.

Men det var et jeg ikke var fornøyd med så jeg bestemte meg for å gjøre det om igjen.

Så jeg håper dere har tålmodighet med meg.

Jeg kan ikke hastetegne for da blir det ikke riktig for den som har bestilt.

Det beste er at jeg koser meg og at formen er bedre enn den var i vinter.

Det er kjempedeilig følelse

I dag

 

Litt magi

 

Det regner i dag, skodde over Romsdalseggen.

Kun ti grader, men jeg måtte ut litt.

Jeg holder på med et eksperiment.

Dere som følger meg, vet at jeg har noen små helsemessige utfordringer.

Blant annet insulinresistens.

Det betyr at kroppen min ikke helt forstår at jeg har nok insulin, så den produserer altfor mye.

Indre stress trigger insulinproduksjon, gjør at man produserer mer.

Insulinet gjør at man også lagrer fett.

Dette er slik jeg har forstått det.

Legger man mye på seg fra magen og opp, kan det være insulinproduksjonen som har skylden.

Kombinert med lavt stoffskifte, blir det enda mer trøblete.

 

 

Det viktige når man har denne utfordringen, er trim og kosthold.

Alt som er søtt, trigger insulinet, så det bør man holde seg unna.

Da også kunstig søtning, også tyggegummi, pastiller og slike ting man lett putter i seg.

Jeg er i hverdagen flink med kostholdet.

I fjor sommer var jeg i juni på Arthur Findlay.

Jeg spiste da dessert eller kake, to ganger hver dag ei uke.

Så dro jeg på cruise i Middelhavet, levde godt med sukkerholdige drikker og mat.

I slutten av juli tok jeg nye prøver og hva hadde skjedd?

Jo, det mest besynderlige.

Når jeg hadde syndet og fråtset i dårlig kosthold, hadde prøvene mine bedret seg betraktelig.

Fettstoffer i blodet sank drastisk, likeså insulinet.

Det var et mirakel.

Men så kom høsten, september, og alt var falt tilbake.

Det store spørsmålet er da hva som var årsaken?

 

 

 

 

Jeg tenkte det kunne være alkoholinntak.

Jeg drakk mer vin når jeg var på cruise enn jeg bruker.

Det sies at det skal ha en effekt.

Jeg er ellers veldig skeptisk til alkohol midt i uken, men gjorde et forsøk på en enhet hver kveld en måned.

Det hadde ingen effekt.

Jeg prøver derfor å finne ut hva annet som var annerledes.

 

 

Jo det var været.

Jeg har aldri i mitt liv, opplevd en sånn sommer.

Det var fint vær fra vår til langt ut på høsten.

Jeg har aldri sittet så mye ute.

Ja jeg ble rett og slett avhengig.

Jeg luftet ideen for legen min og han fant tanken svært interessant.

Men hvorfor ble prøvene i så fall dårligere igjen i september.

Jeg satt jo ute hele august også.

Det var ei som foreslå at det kunne være lyset.

Når det blir høst, blir det mørkere igjen.

Derfor vil jeg igjen prøve å sitte mest mulig ute denne sommeren.

Jeg håper på godt vær.

Derfor sitter jeg her i ti grader og regn, for å få litt utelys.

Kanskje skal jeg også prøve med lyslampen min hver morgen.

Ja, der falt det ned enda en ide som er verd å prøve ut.

 

 

Ja slik forsker jeg på egen helse.

Trim og bevegelse er viktig men det er det som er så vanskelig når kroppen er utmattet og knærne vonde.

Da får vi gjøre det vi kan få til.

En annen tanke er også at kurset i juni, var et kurs i transe, med mye healing.

Kan det være en del av årsaken?

Jeg får prøve å kombinere de nye ideene.

Healing, meditasjon og lys.

Filosofen og forskeren i meg, liker jo å fundere.

Tenk om jeg kunne funnet ut hva jeg skal gjøre for å bli friskere.

Det hadde vært magisk.

Litt magi ble det også i stekepannen i dag

 

 

Litt magisk er det også at Tuttapusen, som har vært så redd i mange år, nå igjen kommer på fanget for å kose.

La oss legge til rette for litt magi.

La oss være nysgjerrige forskere.

La oss se mulighetene vi har, ikke grave oss ned i begrensningene.

I dag

 

 

Men nå ble det litt kaldt, så Tutta og jeg krøp inn på sofaen.

Man skal ikke overdrive heller.

Alt med måte.

Balanse

I dag

Synlige eller usynlige utfordringer

 

 

Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene

At det skal være så ille.

Og ja, det kan være ille.

Like ille kan det være om det er synlig.

Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse

Det som er synlig, er lettere å forstå.

Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.

Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.

 

Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.

Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.

Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.

Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.

Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.

Jo, jeg blir dødssliten.

Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.

Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.

Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.

Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.

Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.

Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.

 

Likevel er det viktig å ikke isolere seg.

Nye impulser har kroppen behov for.

Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.

Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.

Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.

Denne gangen var det høyre kne som sviktet.

Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.

Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.

Den lille energien man har, forsvinner.

 

Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer

Lykkelig og takknemlig

Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.

Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.

Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.

Men for meg er det uvesentlig.

Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.

 

Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.

Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.

Synlig eller usynlig.

Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.

Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.

Vi må ta det livet byr oss.

Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.

Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.

Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.

Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.

De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.

Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.

Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.

Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.

Føler meg takknemlig

I dag

12 Simple Steps to Waking Up Happier and More Positive

 

 

 

 

 

 

 

Hjelp, kroppen min stikker av uten at jeg er med

 

Av og til girer kroppen min seg opp.

Og det er som om jeg henger etter i en strikk.

Som et bilde av der kroppen min fyker avgårde mens jeg henger etter og når ikke frem til den.

Når man har lavt stoffskifte, har man oftest dårlig stressmestring.

Man får ikke erstattet den biten med medisiner.

Nå har jeg mye å huske på noen uker fremover og mange opplevelser som står i kø.

Da kjenner jeg at kroppen starter opp et maskineri, som jeg har vansker med å takle.

I tillegg øker jeg stoffskiftemedisinene og da blir også kroppen giret opp.

 

 

Jeg skal snart ut å reise.

Først til Gran Canaria en uke, så noen få dager hjemme, før Arthur Findlay College venter igjen.

Nytt kurs, Art & Soul og bare jeg sier det, kjenner jeg enda et gir blir satt inn.

Så hva gjør jeg for å beholde noenlunde ro.

 

Jo, det aller første er å skrive liste.

Alt fra å vanne blomster, til hva som skal pakkes, avtaler, bestillinger, forhåndspublisering på Lillasjel. osv

Alt må ned på en liste.

Da slipper jeg å være redd for å glemme noe

Er du stresset, skriv ned.

Mye av stresset er nemlig å bære alt i hodet.

Det neste er å ta en dag av gangen.

En liste for hver dag, og prøve å ikke tenke på de neste dagene.

Det er ikke så enkelt for mange å forstå, at en som har hele dagen til rådighet, skal bli stresset av så lite.

Jeg mangler jo ikke tid til det som skal gjøres.

Men……………..Når man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg, blir man litt engstelig.

Hva hvis, hva hvis, hva hvis, henger over skulderen.

Jeg vet at blir det for travelt, kollapser kroppen.

Det gjør at en må passe mer på, enn hva en frisk person kan.

 

Men liste er skrevet.

Jeg skal ta en dag av gangen.

Heldigvis ikke noe jeg gruer meg til, bare glede.

Men jeg skal ha livesendinger, det gir også litt høyere adrenalin

Men det er jo også  meditasjon.

Meditasjon er et fantastisk verktøy for å roe ned kroppen.

Jeg tenkte jeg skulle ha en livesendiing en dag, der jeg har en meditasjon med healing.

Da får jeg ro selv og andre kan også få nytte av det.

Da var det en ting som måtte inn på gjøre-lista.

Og så har jeg bøkene, de herlige bøkene.

Når jeg leser, roer både kroppen og hjernen ned.

Jeg er ferdig med Renita D’Silva, En modig datter.

En fin historie med handling lagt til India.

 

Jeg elsker å legge klar en ny bok når jeg nærmer meg slutten på den jeg leser på.

Den jeg har funnet frem er Perlefarmen av Liza Marklund.

Marklund har skrevet mange krimbøker, men denne gangen er det ikke krim,

 

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.

 

I dag står det på planen

Bake seks brød,

Vaske klær

Middag er det andebryst med potet/søtpotetstappe og ovnsbakte rødbeter og rødløk

Lille vennen til bestemor kommer til middag og skal bo til tirsdag,

Legge inn repriser og bilder til Lillasjel for den uken jeg er borte.

Skrive blogginnlegg.

Lese ut boken min og kose meg sammen med familien

Ja, det blir en fin dag

I dag

 

ps, var i går

 

Stille, forskning pågår

 

I fjor sommer opplevde jeg et sommervær jeg aldri har opplevd før.

Jeg satt ute nesten hver dag hele våren og sommeren.

Prøvene jeg tok for insulin og fettstoffer i blodet, sank drastisk.

Jeg luftet for legen tanker om at solen og D-vitamin og stressreduksjon, kunne være en del av årsaken.

Når høsten kom, var nemlig prøvene like dårlige igjen.

Han syntes teorien var veldig interessant.

 

 

Her sitter jeg på balkongen igjen.

Det er bare begynnelsen av mars.

Jeg benker meg ned med frokost og ingefærteen min.

Boken jeg leser og iPad.

Se på den solen da, er den ikke nydelig.

Her skal jeg sitte hver dag det er mulig.

Jeg sier at jeg er med på et forskningsprosjekt.

Når jeg sitter her, kjenner jeg kroppen slipper taket på et vis.

Det gir meg en indre ro.

 

 

De gamle stolene fra stua er bare fantastisk.

Nå er de nyvasket av snøen.

Merkelig at de holder ut her de står hele vinteren.

Jeg håper jeg får ha dem her lenge.

Så nå koser vi oss, jeg og Tutta.

I dag