Nå hadde stoffskiftelegen min, Lars Omdal på Balderklinikken, anbefalt meg en ultralyd for ene bukspyttkjertelprøven min, var forhøyet.
Siden det er to år siden sist, tok vi en sjekk begge to.
Ultralydsjekk Ultralydsjekk er en omfattende helseundersøkelse som avhengig av kjønn inkluderer følgende områder og organ:
Hals: Spesielt rettet mot skjoldbruskkjertelen
Lymfe: Undersøker størrelsen på lymfeknuter
Halspulsåren
Bryst
Øvre/nedre mageregion; omfatter diagnostisering av gallestein, nyrestein, samt undersøkelse av lever, bukspyttkjertel, milt, nyrer og urinblære.
Hovedpulsåren
Testikler/livmor/eggstokker
Prostata; spesielt rettet mot størrelse forandring. Undersøkelsen er lite egnet til kreftdiagnostikk. For dette er MR riktig bildeundersøkelsesmetode.
Disse undersøkelsene er jo ikke hundre prosent, så man må følge med selv, selvfølgelig og ikke alt vises på ultralyd, men når man ikke har andre symptomer, synes vi dette er greit, selv om det er kostbart.
Det var ingen funn hos noen av oss, alt så greit ut.
Han fortalte også at med mennesker med overvekt, kan det være problematisk, for ultralyden ser ikke gjennom fettet, men hos meg var det lett å se alt. Det syntes han var litt merkelig, men han kunne ikke svare på om det var fordi mine kg, ikke kommer av feil kosthold, men av diagnosene mine.
Så nå er jeg glad jeg kan fortelle Omdal neste time, at alt ser ok ut.
Det blir spennende, faktisk veldig spennende, å se om prøvene mine fortsetter å endre seg, i takt med diettrundene.
Både insulin og kolesterol hadde nå krøpet inn under normalgrensen, ved siste prøve, før jul.
Og ferritinet har sluttet å stige, det er nå helt normalt.
Så får jeg håpe at insulinet ikke slutter å stige, fordi bukspyttkjertelen er utslitt.
Det får tiden vise.
Ny diettrunde i midten av februar.
Han var veldig imponert over at jeg hadde gjennomført så mange runder.
Mange hadde vansker med det, sa han.
Men da blir jeg usikker på om han tenker på en annen type fastediett, for den jeg følger er bare over 5 dager, så det er ikke så vanskelig.
Jeg hadde bestilt fine veier, det er jo 1,5 time å kjøre.
Jeg fikk levert.
Bare, fine veier, ingen nedbør.
Før vi kom hjem.
Først da var det snø i luften.
Ja det er jo det jeg sier, jeg er alltid heldig.
Se nå snør det og nå kan det bare snø, for vi er hjemme igjen.
Litt godsaker ble med hjem.
Jeg skal teste ut billigere wasabi, etter å ha kjøpt på Rema til kr 87,-
I tillegg var det ei som kjøpte epleeddik og da ble jeg fristet til å prøve også.
Jeg vil lage mye råkost fremover og tenker at den er god til det.
Men kr 300,- for den lille flaska.
Det er rått.
Krydderet bruker jeg på toast og kylling, dyrt det også.
Men jeg er sparsommelig ellers, så litt mat inspirasjon kan jeg koste på meg.
Nå skal jeg lese mer i denne om de første kvinnelige polfarerne.
Første kvinnene til å gå på polet, kommer det fra pensjonisten.
Da synes han at han var veldig morsom.
Vi spiste frokost/lunsj på Egon, for undersøkelsen skal tas når man ikke har spist på minst fire timer.
Så vi droppet frokosten.
Så skal vi ha litt fenalår, potetsalat og eggerøre utpå kveldinga.
Reisen dit, pluss en første dag med litt for mye energibruk, ga meg feber.
Neste dag var det så vidt beina bar meg.
Noen meter, hvile, noen meter hvile, en kort liten spasertur.
Det er slik kroppen min er.
Blir det for mye, får jeg først kroppsverk, deretter mister jeg krefter og får jeg ikke hvilt, da.blir jeg sengeliggende.
Når vi var ei uke på familieferie i Danmark sist sommer, greide jeg meg bra de første dagene.
Så ble det tyngre og tyngre, for i et hus fullt av mennesker, hviler jeg ikke nok.
Dessuten vil jeg ha med meg mest mulig av familiekosen.
Men i slutten av uka, dro vi til Århus for å gå i gamlebyen, men dit kom jeg ikke.
Da måtte jeg hjem og hvile meg.
Da svikter kreftene, jeg må sette meg med minutts mellomrom når vi går og får jeg ikke hvilt, da begynner jeg å fryse, jeg kan brekke meg og det kan bli hardt å komme seg hjem.
Hvis jeg viser bilder fra Rhodos, ja da viser jeg ikke at på en km, sitter jeg kanskje og hviler 4-5 ganger.
Når jeg nå skal på kurs, er det første jeg gjør, å finne meg en stol med armlener, så jeg hviler mest mulig.
I tillegg legger jeg meg på senga, stort sett i alle pauser og når de andre går i baren om kvelden.
Og… Jeg drikker lite alkohol.
Alkohol tapper kroppen for energi.
Jeg legger rett og slett til rette så jeg skal mestre.
Så mens jeg skriver og tenker her nå, så hviler jeg nok ganske så mye.
Det blir mye alenetid for gubben, så bra han er tålmodig.
Når jeg så kommer hjem, faller kroppen sammen.
Den har gått på et høyt gir mens en er på tur, noen ganger strekker jeg den helt ut på grensen til for mye.
Hjemme må jeg hvile.
Men så kommer noen ting til.
Vilje og motivasjon.
Jeg så gubben falle litt sammen, nå når det ble snø og kaldt og han går mot sin første vinter uten planlagte reiser.
Ja, nå falt han ikke sammen, men han sa han mistet litt inspirasjon.
Slik er det med meg også.
Når jeg kommer hjem, greier jeg ikke å være like standhaftig på å bruke sterk vilje.
Det jeg har å gjøre, inspirerer meg ikke til å strekke meg fysisk.
Når vi er på tur, går vi mye, men jeg bruker kun beina, ikke annen fysisk styrke, utholdenhet, osv
Jeg bruker på et vis opp viljestyrken min på tur.
Nå prøvde jeg meg på en litt utfordrende gåtur i sommer, hvor jeg nesten ikke greide å komme meg hjem igjen.
Men i det vanlige, er jeg ikke flink til å pushe meg hjemme.
Det er lettere når man er på reise.
Det er mer lystbetont.
Her hjemme faller jeg ned i en sånn parkert modus.
Jeg faller psykisk også, føler meg fanget.
Som om jeg har mistet meg selv igjen.
Så hva gjør jeg med det, jeg vet ikke.
Nå har vi hatt et år med mye reisevirksomhet og så skal vi ha vinteren hjemme.
Hvis vi ikke blir lei.
Kanskje er reisene min form for trening.
Og jeg spør meg, hva hvis jeg ikke hadde reist.
Ville jeg da vært mer aktiv hjemme?
Nei, jeg ville nok sunket helt ned i “gidder ikke-graven”.
Det er vanskeligere å motivere seg når man synker ned i godstolen.
Kanskje bør jeg sitte i en annen stol innimellom.
Små endringer skaper nye tankemønstre, ny inspirasjon.
Jeg er ikke utmattelsen jeg bærer på.
Inni meg er det en eventyrlysten sjel som føler seg levende ute på reise.
Kanskje er det drivkraften som gjør at jeg greier det?
Jeg går tom for drivstoff hvis jeg ikke får nok stimulans….tror jeg.
Derfor blir jeg en trekkoppmotor som du innimellom greier å starte, hvis forholdene ligger tilrette.
Og gjør de ikke det, kommer den ikke i gang.
Men…. Jeg liker ikke god bedring, eller synd i meg.
For jeg anser meg som veldig heldig, som greier å få motoren til å gå såpass at jeg kommer meg på tur.
Da føler jeg meg som den jeg egentlig er og bare det i seg selv, er motivasjon til å strekke strikken.
Så får vi se hva en vinter hjemme, vil gjøre med meg.
Jeg burde komme i gang med å trene litt styrke, gå litt på elipseapparatet.
Men jeg er spent på om jeg vil bli enda latere.
Er ikke sikkert det går an kanskje?😂😂😂
I dag
Ps, mye skriveri, uten å komme til et svar. Egentlig mest skrevet til meg selv. Det er slik jeg lufter tankene mine.
Få de ut av hodet så de ikke går i loop inni der. Er du en tenker, anbefaler jeg det. Skriv. Liker du ikke skrive, snakk høyt. Det er talefunksjon på telefonen for opptak.
Belastningen over tid fører til at kroppen er i konstant alarmberedskap, slik at den kan være beredt hvis noe skal skje deg.
Det har ingenting med at du har angst for noe.
Men….
Hvis du tenker du har angst, vil tankene dine følge på.
Du vil gruble, begynne å føle deg nedstemt, irritere deg over deg selv, føle deg deprimert.
Og da vil dette stresset øke.
I tillegg er det belastningen av selve ordet.
Stakkars deg, er du plaget av angst, gjerne litt nedlatende, du svake menneske.
Men se på alle de sterke, flotte, entusiastiske og flinke menneskene rundt deg, som innimellom blir slått ut av indre stress.
De er jo ikke mennesker som er redde for alt?
Men er du ikke klar over dette, kan det utvikle seg, så du tror og føler du er redd.
Ja, for det er ubehagelig når presset i brystet er sterkt eller magen føles som en ballong med stein.
Men hva hvis vi endrer ordet.
Å ja, kroppen min har indre stress, opphengt nervesystem ja.
Kommer ofte av litt for stor belastning serru.
Selv skylder jeg på mye sykdom som barn, en far som døde når jeg var 11, ny hverdag over natten, en mor som hadde nok med å klare eget liv.
Hverdagen ble aldri så trygg som det er barn trenger.
Tenk over hva du har vært gjennom?
Ofte blir det da svært logisk at kroppen passer på deg.
Ofte er det verst om morgenen når jeg våkner.
Stresset vårt er ofte høyt om morgenen
I et typisk søvnmønster vil binyrene like etter midnatt begynne å produsere et hormon som heter kortisol. Etter en hel natts søvn, vil kroppens kortisolnivåer nå en topp rett før du våkner. Dette får deg ut av hvilemodus og inn i et mer energifylt dagmodus
Noen av oss våkner før kortisolnivået har sunket og vi vil derfor oppleve indre stress om morgenen.
Slik som i dag når jeg våknet med denne store klumpen i magen.
Så da er vi enig om å kaste ordet angst, bare det gir mer ro inni en.
Så hva gjør vi når dette blir kastet over oss, når vi trenger det minst.
Meditasjon er gull verd, det roer systemet.
Å tenke på det som en fysisk reaksjon på indre stress, ikke begynne å gruble.
Jeg sier ok, er det slik nå ja, jojo, det får nå bare være der, ikke noe farlig, det går over.
Jeg ufarliggjør det og godtar det, det er bare sånn, selv om det er irriterende.
Meditasjon, pust, musikk, snakke med noen, natur, alt som gir deg ro.
Jeg hadde besøk av ei venninne fra reisefølget mitt nå.
Det var nok til å roe mitt stress.
Og jeg gleder meg innmari.
Nå skal vi to uker sammen med venner på Gran Canaria.
Venner som godtar deg som du er, både når du er blid og sur.
Ja, sure bruker vi ikke å være.
Kofferten er pakket.
Bøker er pakket, tatt ut igjen, lagd nedi igjen.
Gubben klager over at jeg har med altfor mange og ja, det har jeg.
Men jeg greier ikke å ta ut igjen flere, jeg klarer ikke å velge noen bort.
Men her vises det derimot tydelig at kjerringa har fått skjegg.
Det der med utseende er jaggu ikke enkelt.
Hvordan skal vi få til å bli glansbilder skal tro?
Jeg bruker sjelden å hive meg inn i debatter her på bloggen.
Jeg er av den formening at det er ikke min jobb å fortelle andre hva de bør eller ikke bør.
Jeg forteller om hva jeg gjør, så får hver og en gjøre det de synes er best.
Og alt jeg skriver i dag, kan være feil.
Slik var det med vaksinedebatten under Coronaen.
Folk angrep hverandre og alle visste best ….om noe de ikke hadde noe forutsetning for å vite.
Vi kan lese oss opp, men uansett vet vi ikke hvor riktig det er det vi leser.
Vi vet at forskning bestilles ut fra hvilket resultat en ønsker.
Jeg er overbevist om at de som selger vaksiner ikke kommer med rapporter om at de er skadelige eller du kan klare deg uten.
Det er en kynisk bransje.
Jeg valgte å ta vaksiner, selv om jeg er skeptisk til om det var riktig valg.
Men jeg respekterer også de som ikke ville ta dem.
Og respekt for alle de som måtte ta dem, i helsevesenet blant annet, som kanskje måtte, selv om de var imot. For de som ble syke, ville nok ikke at uvaksinerte skulle behandle dem selv om de var imot vaksine selv?
Alt går på å respektere hver enkelts valg.
Debatten som raser nå som jeg er midt oppi, er “slankemedisiner”.
Ozempic er for diabetes, men har den bivirkningen at du går ned i vekt.
Den får man på blå resept.
Wegovy er for de med overvekt, uten diabetes.
De må betale selv.
Jeg har høyt blodsukker og har fått tilbud om Ozempic.
Tror ihvertfall det var Ozempic.
Jeg har minstetrygd, betaler derfor ikke egenandel og kunne fått medisinen gratis.
Men jeg takker nei.
Jeg takket også nei i sin tid til slankeoperasjon.
Hvorfor?
Fordi jeg ikke tror det er bra for meg.
Med full respekt for andres valg, må jeg likevel finne min vei.
Mange tror at alle vi som er tjukk, overspiser.
Og har du høyt blodsukker, da spiser du søtsaker.
Jeg har spist lite sukker i årevis.
Lite brus, ikke godteri, ikke juice, lite frukt, ikke kunstig søtning, hjemmelagd ren mat.
Skeier ut litt mer i ferier og koser meg litt på helg.
Likevel har jeg høyt blodsukker.
Jeg har opplevd at etter en ferie med mye utskeielser, kan plutselig blodsukkeret være lavere, mens i perioder jeg har vært superflink, kan det være høyt.
Det sier meg at det har ikke kun med mat å gjøre.
Har det kanskje med sol og lys og varme å gjøre? Indre stress?
Har vi betennelser i kroppen, stiger blodsukkeret.
Det sier meg at alt i kroppen henger sammen og reagerer på endringer.
Det sies at det skal være så innmari skummelt med forhøyet blodsukker, men jeg er usikker på det også.
Gubben har like høyt som meg, har vært frisk som en fisk hele livet.
Hvem tjener på at forhøyet blodsukker er “farlig”.
Jo medisinfabrikantene.
Det er det samme med kolesterolmedisiner.
De som forsker på sykdommer, er de som tjener penger på medisinene.
De er ikke ute etter å dokumentere annet enn at medisin må vi ta.
De kommer aldri til en konklusjon om at medisin ikke er veien å gå.
Jeg knasket 6 metformin hver dag i årevis, for å få ned insulinet mitt.
Det hjalp ikke og jeg sluttet, fordi jeg fikk kroppsverk.
Jeg begynte med kolestrolmedisin, sluttet av samme årsak.
Nå tar jeg stoffskiftemedisinen min, en medisin jeg heller ikke burde tatt, hvis vi går 25 år tilbake i tid.
Stressmestring ville nok hatt samme nytten.
Og tar du stoffskiftemedisiner, vil du etterhvert produsere mindre selv.
Alt du tilfører kroppen, vil du produsere mindre av, for den tror den får nok.
Tror du de som selger dette, er opptatt av at det kanskje er andre ting du kan gjøre, for å få stoffskiftet ditt på rett kjøl?
Jeg tar blodtrykksmedisin for jeg tør ikke annet.
Og jeg minner igjen om at det jeg her skriver, er kun det jeg tror, jeg kan ta grundig feil.
Og jeg har ingen dokumentasjon på at det jeg skriver stemmer.
Jeg advarer derfor om at du ikke skal gjøre som meg.
Jeg har ansvar for mitt liv, du må gjøre det som er riktig for deg.
Så nei, jeg vil ikke ha hverken Ozempic eller Wegovy.
Jeg tror kroppen min har det bedre uten.
Ja, jeg er overvektig og det er tungt for kroppen.
I fjor hadde jeg 8 runder med fasteimitert diett.
A 5 dager der en spiser etter en meny.
Hvor sunt er det? Jeg vet ikke.
Jeg gikk ned 5-6 kg, men om det er bra for meg? Jeg vet ikke enda.
Insulin og blodsukker har ikke gått ned, enda de mente at det ville skje.
Likevel vil jeg nok prøve noen runder i år også, fordi dette er vanlig mat, ikke kjemikalier.
Jeg merker hvordan kroppen sliter med endringer av kost, den stresser.
Den vet hva den vil ha, for å ha det bra.
Endringen nå etter ferie foreksempel, overgang fra feriekosthold til hjemmekosthold, skaper reaksjoner.
Utfordringer med magen.
Før jeg får snudd, kommer byger av saltbehov og søtbehov.
Når jeg er i gang med mitt normale kosthold, fininnstilles behovene.
Da sier kroppen foreksempel ost eller mango eller fisk eller persille, osv.
Den vet akkurat hva den har behov for.
Og angående diett, er jeg motstander av å gi kroppen min for lite mat.
En av bivirkningene med medisinene, er at en mister matlysten.
Det er også en av grunnene til at jeg ikke vil ha de.
Man må også ta de resten av livet og da skriker kroppen min nei, nei
Kroppen min skal ha et variert og sunt kosthold, ikke for magert heller.
Ikke røyker jeg, ikke drikker jeg, jeg beveger meg veldig lite på grunn av utmattelse.
Jeg håper å få kroppen mer aktiv, men etter en aktiv ferie med mye gåing, ble det for mye og den kollapset helt.
Både underveis og etter at jeg kom hjem.
I perioder for noen år siden, gikk jeg 1,5 time to ganger daglig.
Hva skjedde da med vekt, insulin og blodsukker? Ingenting.
Slik tråkler jeg meg frem, for å prøve gjøre det som er best for meg.
Ikke for deg.
Du må finne din vei og den kan være helt motsatt av min.
Vi må følge vår egen overbevisning.
Vurder andres råd, men kjenn etter inni deg, hva som er riktig for deg.
Respekter andres valg og døm ingen, enten de er tykke eller tynne.
Fordi jeg ønsker å selv finne min vei, ønsker jeg heller ikke meldinger om hva jeg bør eller ikke bør gjøre.
