Hipp hipp hurra. Nå er jeg glad.

I dag dro vi avsted til Moa, utenfor Ålesund.

Vi bruker å ta en helsjekk ultralyd annethvert år.

Nå hadde stoffskiftelegen min, Lars Omdal på Balderklinikken, anbefalt meg en ultralyd for ene bukspyttkjertelprøven min, var forhøyet.

Siden det er to år siden sist, tok vi en sjekk begge to.

Ultralydsjekk
Ultralydsjekk er en omfattende helseundersøkelse som avhengig av kjønn inkluderer følgende områder og organ:

  • Hals: Spesielt rettet mot skjoldbruskkjertelen
  • Lymfe: Undersøker størrelsen på lymfeknuter
  • Halspulsåren
  • Bryst
  • Øvre/nedre mageregion; omfatter diagnostisering av gallestein, nyrestein, samt undersøkelse av lever, bukspyttkjertel, milt, nyrer og urinblære.
  • Hovedpulsåren
  • Testikler/livmor/eggstokker
  • Prostata; spesielt rettet mot størrelse forandring. Undersøkelsen er lite egnet til kreftdiagnostikk. For dette er MR riktig bildeundersøkelsesmetode.

 

Disse undersøkelsene er jo ikke hundre prosent, så man må følge med selv, selvfølgelig og ikke alt vises på ultralyd, men når man ikke har andre symptomer, synes vi dette er greit, selv om det er kostbart.

Det var ingen funn hos noen av oss, alt så greit ut.

Han fortalte også at med mennesker med overvekt, kan det være problematisk, for ultralyden ser ikke gjennom fettet, men hos meg var det lett å se alt. Det syntes han var litt merkelig, men han kunne ikke svare på om det var fordi mine kg, ikke kommer av feil kosthold, men av diagnosene mine.

Så nå er jeg glad jeg kan fortelle Omdal neste time, at alt ser ok ut.

 

Det blir spennende, faktisk veldig spennende, å se om prøvene mine fortsetter å endre seg,  i takt med diettrundene.

Både insulin og kolesterol hadde nå krøpet inn under normalgrensen, ved siste prøve, før jul.

Og ferritinet har sluttet å stige, det er nå helt normalt.

Så får jeg håpe at insulinet ikke slutter å stige, fordi bukspyttkjertelen er utslitt.

Det får tiden vise.

Ny diettrunde i midten av februar.

Han var veldig imponert over at jeg hadde gjennomført så mange runder.

Mange hadde vansker med det, sa han.

Men da blir jeg usikker på om han tenker på en annen type fastediett, for den jeg følger er bare over 5 dager, så det er ikke så vanskelig.

 

Jeg hadde bestilt fine veier, det er jo 1,5 time å kjøre.

Jeg fikk levert.

Bare, fine veier, ingen nedbør.

Før vi kom hjem.

Først da var det snø i luften.

 

Ja det er jo det jeg sier, jeg er alltid heldig.

 

Se nå snør det og nå kan det bare snø, for vi er hjemme igjen.

 

Litt godsaker ble med hjem.

Jeg skal teste ut billigere wasabi, etter å ha kjøpt på Rema til kr 87,-

I tillegg var det ei som kjøpte epleeddik og da ble jeg fristet til å prøve også.

Jeg vil lage mye råkost fremover og tenker at den er god til det.

Men kr 300,- for den lille flaska.

Det er rått.

Krydderet bruker jeg på toast og kylling, dyrt det også.

Men jeg er sparsommelig ellers, så litt mat inspirasjon kan jeg koste på meg.

 

 

Nå skal jeg lese mer i denne om de første kvinnelige polfarerne.

Første kvinnene til å gå på polet, kommer det fra pensjonisten.

Da synes han at han var veldig morsom.

Vi spiste frokost/lunsj på Egon, for undersøkelsen skal tas når man ikke har spist på minst fire timer.

Så vi droppet frokosten.

Så skal vi ha litt fenalår, potetsalat og eggerøre utpå kveldinga.

Da ble det en fortreffelig dag.

I dag

 

Bare eget tankesurr- helt uinteressant for andre enn meg selv

Det er flere som funderer på hvordan jeg greier å være så mye på reisefot, når jeg orker så lite hjemme.

De spør som regel i et tonefall som ymter om at jeg egentlig greier mer enn jeg sier.

 

Dette har jeg tenkt mye på selv.

Hvorfor orker jeg å reise så mye?

 

Jeg har ikke alle svarene selv heller.

 

Når jeg er på reise, hviler jeg også kjempemye.

I vinter var vi I Australia.

Reisen dit, pluss en første dag med litt for mye energibruk, ga meg feber.

Neste dag var det så vidt beina bar meg.

Noen meter, hvile, noen meter hvile, en kort liten spasertur.

Det er slik kroppen min er.

Blir det for mye, får jeg først kroppsverk, deretter mister jeg krefter og får jeg ikke hvilt, da.blir jeg sengeliggende.

Når vi var ei uke på familieferie i Danmark sist sommer, greide jeg meg bra de første dagene.

Så ble det tyngre og tyngre, for i et hus fullt av mennesker, hviler jeg ikke nok.

Dessuten vil jeg ha med meg mest mulig av familiekosen.

Men i slutten av uka, dro vi til Århus for å gå i gamlebyen, men dit kom jeg ikke.

Da måtte jeg hjem og hvile meg.

Da svikter kreftene, jeg må sette meg med minutts mellomrom når vi går og får jeg ikke hvilt, da begynner jeg å fryse, jeg kan brekke meg og det kan bli hardt å komme seg hjem.

 

Hvis jeg viser bilder fra Rhodos, ja da viser jeg ikke at på en km, sitter jeg kanskje og hviler 4-5 ganger.

Når jeg nå skal på kurs, er det første jeg gjør, å finne meg en stol med armlener, så jeg hviler mest mulig.

I tillegg legger jeg meg på senga, stort sett i alle pauser og når de andre går i baren om kvelden.

Og… Jeg drikker lite alkohol.

Alkohol tapper kroppen for energi.

Jeg legger rett og slett til rette så jeg skal mestre.

 

Så mens jeg skriver og tenker her nå, så hviler jeg nok ganske så mye.

Det blir mye alenetid for gubben,  så bra han er tålmodig.

 

Når jeg så kommer hjem, faller kroppen sammen.

Den har gått på et høyt gir mens en er på tur, noen ganger strekker jeg den helt ut på grensen til for mye.

Hjemme må jeg hvile.

Men så kommer noen ting til.

Vilje og motivasjon.

Jeg så gubben falle litt sammen, nå når det ble snø og kaldt og han går mot sin første vinter uten planlagte reiser.

Ja, nå falt han ikke sammen, men han sa han mistet litt inspirasjon.

Slik er det med meg også.

Når jeg kommer hjem, greier jeg ikke å være like standhaftig på å bruke sterk vilje.

Det jeg har å gjøre, inspirerer meg ikke til å strekke meg fysisk.

Når vi er på tur, går vi mye, men jeg bruker kun beina, ikke annen fysisk styrke, utholdenhet, osv

Jeg bruker på et vis opp viljestyrken min på tur.

Nå prøvde jeg meg på en litt utfordrende gåtur i sommer, hvor jeg nesten ikke greide å komme meg hjem igjen.

Men i det vanlige, er jeg ikke flink til å pushe meg hjemme.

Det er lettere når man er på reise.

Det er mer lystbetont.

Her hjemme faller jeg ned i en sånn parkert modus.

Jeg faller psykisk også, føler meg fanget.

Som om jeg har mistet meg selv igjen.

 

Så hva gjør jeg med det, jeg vet ikke.

Nå har vi hatt et år med mye reisevirksomhet og så skal vi ha vinteren  hjemme.

Hvis vi ikke blir lei.

Kanskje er reisene min form for trening.

 

Og jeg spør meg, hva hvis jeg ikke hadde reist.

Ville jeg da vært mer aktiv hjemme?

Nei, jeg ville nok sunket helt ned i “gidder ikke-graven”.

Det er vanskeligere å motivere seg når man synker ned i godstolen.

Kanskje bør jeg sitte i en annen stol innimellom.

Små endringer skaper nye tankemønstre, ny inspirasjon.

Jeg er ikke utmattelsen jeg bærer på.

Inni meg er det en eventyrlysten sjel som føler seg levende ute på reise.

Kanskje er det drivkraften som gjør at jeg greier det?

Jeg går tom for drivstoff hvis jeg ikke får nok stimulans….tror jeg.

Derfor blir jeg en trekkoppmotor som du innimellom greier å starte, hvis forholdene ligger tilrette.

Og gjør de ikke det, kommer den ikke i gang.

 

Men…. Jeg liker ikke god bedring, eller synd i meg.

For jeg anser meg som veldig heldig, som greier å få motoren til å gå såpass at jeg kommer meg på tur.

Da føler jeg meg som den jeg egentlig er og bare det i seg selv, er motivasjon til å strekke strikken.

Så får vi se hva en vinter hjemme, vil gjøre med meg.

Jeg burde komme i gang med å trene litt styrke, gå litt på elipseapparatet.

Men jeg er spent på om jeg vil bli enda latere.

Er ikke sikkert det går an kanskje?😂😂😂

I dag

 

Ps, mye skriveri, uten å komme til et svar. Egentlig mest skrevet til meg selv. Det er slik jeg lufter tankene mine.

Få de ut av hodet så de ikke går i loop inni der. Er du en tenker, anbefaler jeg det. Skriv. Liker du ikke skrive, snakk høyt. Det er talefunksjon på telefonen for opptak.

Hva gjør du for å gjøre dagen din bedre?

Er det noe du har lyst til å få til?

 

Jeg reagerer ofte litt krast, når folk sier jeg er flink.

 

Jeg reagerer ofte litt krast, når folk sier jeg er flink.

Ja, noen ting er jeg flink til og setter pris på å høre.

Det gjelder blant annet healingen og ord jeg skriver, da er gode tilbakemeldinger fint.

Eller når maten jeg lager er god.

Noe helt annet er det når det gjelder fysisk bevegelse.

Når jeg er på ferie, slik jeg var nå nettopp, da går jeg mye.

Så mye jeg kan.

Det betyr ikke at jeg er flink, det betyr bare at kroppen fungerer bedre akkurat da.

 

Når man har kroniske tilstander i kroppen, har man helt andre kriterier for det å være flink.

Man kan være flink hvis man lar være å gjøre noe som helst den dagen, for kroppen trenger hvile.

Jeg hører gjerne folk si: Nå har du vært flink, nå må du fortsette når du kommer hjem nå da.

I mitt hode betyr det at når jeg ikke gjør noe, da er jeg ikke flink.

Det jeg hører er at jeg egentlig er lat.

Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Når jeg kommer hjem fra tur og har brukt kroppen mye, da må min kropp hvile.

Hvis jeg da presser for mye, ja da blir jeg syk.

Da kan det være jeg ikke kommer i form igjen på flere uker.

Det å være flink da, betyr slett ikke at jeg skal forsette å presse meg for enhver pris.

Det jeg må være flink til, er å lytte til kroppen og gi den den hvilen den har behov for.

Dette er svært vanskelig for grensene er usynlige.

Det å sette på en vaskemaskin eller lage middag, kan være kjempebra denne dagen.

 

Slik er det for alle som har kroniske tilstander i kroppen.

Er du plaget av angst men går opp til postkassa den dagen, kan det være nok press for kroppen.

Har du ligget i migrene i to dager og greier å trekke på senga di, har det ikke noe med at du er flink, men du er blitt litt bedre.

Er du veldig nedfor, men har en dag du kan gå på kafé og møte en venn, ja da føles kroppen lettere den dagen.

Har du vært nesten søvnløs i flere netter av fibromyalgi,  men greier så å vaske gulvet, er det fordi kroppen tillater det.

Forstår dere hva jeg mener?

 

Vi er ikke late eller mindre flinke.

Det vi må være flink til, er å passe på kroppen,  så vi ikke overbelaster den.

Det er et arbeid vi aldri kan ta fri fra.

Det arbeidet vi må være flink til.

Så  vær gjerne glad på andres vegne når du ser de greier ting.

Men tro ikke at de gjør det fordi de plutselig er blitt flinkere.

De gjør det fordi de kan tillate kroppen å gjøre dette akkurat da.

Vær heller hoppende glad på deres vegne for at de er blitt flink til å passe på kroppen sin.

Det kan være derfor de sier nei, husk det.

Ikke tro eller si at de må ta seg sammen.

Det er noe av det styggeste jeg hører.

Sykdom forsvinner ikke om man tar seg sammen.

Heller motsatt.

Ikke press, lytt til kroppen din, ikke hør på alle andre, ikke tving deg selv, ta vare på deg selv.

I dag

 

RIU Vistamar, dag 13, Sliten dronning lurer på å abdisere

 

Jeg skrev i går at dette er ikke en blogg man leser, fordi det er gøy hele tiden.

Det handler om mitt liv.

Det er veldig ofte gøy, men det kan også være veldig slitsomt.

 

Å være to uker i syden sammen med venner, kan være ganske utmattende.

Selv om de er snille og omsorgsfulle på alle vis.

Det er mitt ansvar å passe på meg selv.

Jeg har vært sliten,  siden jeg kom igjen fra Australiaturen gubben og jeg hadde 4 uker  i januar/februar.

Når man har utmattelse i ryggsekken, må man alltid passe på.

Det er vanskelig å øve opp utholdenhet, samtidig som ikke viljen må få overstyre kroppen.

Det er hele tiden en balansegang.

 

 

Mine venner vet at jeg liker svært lite å motta omsorg.

Er jeg sliten blir velmenende hjelp, møtt med et glefs.

Jeg vil ikke ha stakkars deg og en klapp på skulderen.

Jeg vil bare ha fred.

La meg bare hvile nok, så går det fint.

Og heldigvis er det ingen her som presser meg, kun meg selv.

 

Men nå har jeg en vilje og stahet inni meg.

Den kan ofte spenne ben på meg.

Jeg vet jo at jeg må prøve å gå en del, for å trene meg sterkere.

Vi gikk mye på Australiaturen.

Jeg har prøvd å gå det jeg har klart her nede også.

Små og store utflukter.

 

 

Men nå nærmer det seg slutt og kroppen er sliten.

Jeg må motivere meg veldig, hver gang jeg skal opp eller ned en trapp.

Det blir som når du kjenner deg dødssliten i kroppen, men du må fortsette å gå.

Som et gammelt batteri som lader sent og dårlig, det restitueres ikke helt og det tappes igjen raskt.

Å ligge på solsengene her, er vondt.

Vondt å ligge, enda vondere å reise seg, knær og hofter vil ikke.

Og det vonde trekker enda mer krefter ut av kroppen.

Jeg kjenner det er svært lite lading igjen og jeg må passe meg.

 

Derfor har jeg krøpet opp i senga mi.

Klokka er 4 på ettermiddagen.

Jeg senker skuldrene, nyter stillheten, ja for både lyd og mennesker trekker energi.

De siste kveldene har jeg gått rett på rommet etter middag.

 

 

Men jeg har det godt.

Jeg hadde to ønsker denne gangen, opp trappene til Puerto Rico og over til andre siden av dalen, og jeg har gjennomført begge deler.

Da føler jeg meg privilegert.

I dag har jeg ikke gjort noe som helst, men likevel forsert et par hundre trappetrinn.

I morgen skal jeg en siste tur opp på Europasenteret, for å kjøpe med litt pålegg hjem.

Jeg føler meg ferdig med Gran Canaria, jeg har ikke lyst hit flere ganger.

Tenerife frister mye mer.

Nå blir det rolig fremover.

Jeg har treneren som må dra meg ut på trimturer hjemme og jeg har også noen trenerassistenter som vil bidra.

Og selv om jeg føler meg ganske så tom nå, vet jeg at kroppen er mye sterkere enn for noen år siden.

Da måtte jeg ha flere pauser for å komme meg opp på Europasenteret, nå traver jeg lett avgårde.

Det går fremover og det er det jeg må ha fokus på.

Heldig er jeg med alle mine trenere og tjenere, som alle vil meg vel.

Jeg har det godt og er takknemlig.

I dag

Jeg synes det blir feil å kalle det angst

Kroppen min er superstresset i dag.

Den skal ut å reise igjen i morgen.

Dette har den sagt fra at den er ikke klar for akkurat nå.

Den ber om mer ro.

Samtidig kan den ikke få ro hele tiden, for da blir den enda mer stresset….for ingenting.

Jo mindre jeg gjør, jo mindre vil den være med på.

Derfor er ikke løsningen kun å sitte hjemme.

Husk dette er mine tanker, min forståelse.

Jeg er ikke lege eller psykolog og jeg kan ta feil.

 

Hos meg kjennes dette stresset ut som om jeg bærer på en stor klump i magen.

Det kan kjennes ut akkurat som når du er redd for noe.

Og jeg er ikke redd for noe, når jeg skal ut å reise.

Jeg kunne glatt reist helt alene og vært borte i to uker, blant fremmede mennesker.

Jeg er ikke redd for noe sånt og derfor blir det feil for meg å kalle det angst.

 

Det er ikke “svake”, redde mennesker som kjenner slikt stress, som feilaktig kalles angst.

Ja ikke det at det er negativt å føle seg nedstemt og redd, men det er ikke kun de, som har indre stress.

Og det er indre stress, ikke angst, det er opphengt nervesystem.

Dette kan ofte komme av store, psykiske og fysiske belastninger fra du var barn.

Overgrep, alkolisme, sorg, sykdom, usikker hverdag.

Hos voksne kommer gjerne fysisk stress i tillegg.

Belastningen over tid fører til at kroppen er i  konstant alarmberedskap, slik at den kan være beredt hvis noe skal skje deg.

Det har ingenting med at du har angst for noe.

 

Men….

Hvis du tenker du har angst, vil tankene dine følge på.

Du vil gruble, begynne å føle deg nedstemt, irritere deg over deg selv, føle deg deprimert.

Og da vil dette stresset øke.

I tillegg er det belastningen av selve ordet.

Stakkars deg, er du plaget av angst, gjerne litt nedlatende, du svake menneske.

Men se på alle de sterke, flotte, entusiastiske og flinke menneskene rundt deg, som innimellom blir slått ut av indre stress.

De er jo ikke mennesker som er redde for alt?

Men er du ikke klar over dette, kan det utvikle seg, så du tror og føler du er redd.

Ja, for det er ubehagelig når presset i brystet er sterkt eller magen føles som en ballong med stein.

 

Men hva hvis vi endrer ordet.

Å ja, kroppen min har indre stress, opphengt nervesystem ja.

Kommer ofte av litt for stor belastning serru.

Selv skylder jeg på mye sykdom som barn, en far som døde når jeg var 11, ny hverdag over natten, en mor som hadde nok med å klare eget liv.

Hverdagen ble aldri så trygg som det er barn trenger.

Tenk over hva du har vært gjennom?

Ofte blir det da svært logisk at kroppen passer på deg.

 

Ofte er det verst om morgenen når jeg våkner.

Stresset vårt er ofte høyt om morgenen

 

I et typisk søvnmønster vil binyrene like etter midnatt begynne å produsere et hormon som heter kortisol. Etter en hel natts søvn, vil kroppens kortisolnivåer nå en topp rett før du våkner. Dette får deg ut av hvilemodus og inn i et mer energifylt dagmodus

 

Noen av oss våkner før kortisolnivået har sunket og vi vil derfor oppleve indre stress om morgenen.

Slik som i dag når jeg våknet med denne store klumpen i magen.

Så da er vi enig om å kaste ordet angst, bare det gir mer ro inni en.

Så hva gjør vi når dette blir kastet over oss, når vi trenger det minst.

Meditasjon er gull verd, det roer systemet.

Å tenke på det som en fysisk reaksjon på indre stress, ikke begynne å gruble.

Jeg sier ok, er det slik nå ja, jojo, det får nå bare være der, ikke noe farlig, det går over.

Jeg ufarliggjør det og godtar det, det er bare sånn, selv om det er irriterende.

Meditasjon, pust, musikk, snakke med noen, natur, alt som gir deg ro.

Jeg hadde besøk av ei venninne fra reisefølget mitt nå.

Det var nok til å roe mitt stress.

 

 

Og jeg gleder meg innmari.

Nå skal vi to uker sammen med venner på Gran Canaria.

Venner som godtar deg som du er, både når du er blid og sur.

Ja, sure bruker vi ikke å være.

 

Kofferten er pakket.

Bøker er pakket, tatt ut igjen, lagd nedi igjen.

Gubben klager over at jeg har med altfor mange og ja, det har jeg.

Men jeg greier ikke å ta ut igjen flere, jeg klarer ikke å velge noen bort.

Slik er det bare.

Og husk dette er bare mine tanker.

I dag

 

Et sabla godt råd som skal testes og jeg spøker ikke.

Jeg er litt allergisk for gode råd.

Ja jeg deler de flittig ut, men forventer ikke at noen skal følge dem.

Men i dag fikk jeg et så godt og spennende råd at jeg lyste opp.

Jeg kjente gleden boble inni meg av forventning.

Dette skal testes og det er ikke en spøk en gang.

 

 

Jeg tror jo jeg får det jeg bestiller.

Jeg har bedt ut i luften om å bli slankere, friskere og mer energisk.

Det skal ikke skje ved hjelp av kjemikaler.

Og steg for steg, går det fremover.

Nå har jeg gått ned 7 kg siden januar i fjor ved hjelp av fasteimitert diett a 5 dager.

Så spiser jeg normalt minst 4 uker, blir mer denne gangen.

 

Jeg har tappet blod jevnlig i over tre år og kroppen har det mye bedre.

Jeg var på legesenteret i dag for å tappe, før ferie.

Og så tror jeg at ting legges til rette for meg.

Der var nemlig to akuttpasienter som kom inn, når jeg hadde time.

Det ble hektisk for sykepleierne.

Derfor måtte hun som bruke å tappe meg, overlate det til ei som ikke har gjort dette før.

Hun brukte litt tid på å gjøre klart så vi fikk snakket litt.

Jeg har det jo ikke travelt.

 

Jeg fortalte at jeg nå hadde funnet løsningen på plagene jeg har hatt i hele vinter.

Det er for oss litt godt voksne damer, som har noen utfordringer med slimhinner.

Og dermed kan få urinveisinfeksjon og annet dritt.

Denne kremen uten østrogen og reseptfri på apoteket, anbefales varmt.

Plager borte over natten.

 

Vi snakker om blodsukker og insulinresistens.

Jeg tror jo at jeg har hemokromatose grunnet årevis med insulinresistens.

Jernet i blodet stiger raskt og jeg blir dårlig i kroppen.

Nå får jeg hjelp med det og nå kan jeg kanskje bli kvitt infeksjoner og antibiotika.

Det går fremover.

Alt dette finner hun interessant og det er da hun forteller det som jeg blir så oppglødd over.

 

Leger i Nord-Norge tester dette på sine pasienter.

Spis en rå, fiberrik grønnsak, før resten av måltidet.

blodsukkeret vil da øke saktere.

Hun har selv sånn pulsklokke og ser selv at dette skjer.

Ikke frukt og den må være fiberrik.

Jeg er så oppglødd, for dette høres så riktig ut og kjennes så riktig ut, inni meg.

Vanlig mat og så enkelt.

Gjett om dette skal testes ut.

Nå skal jeg snart på ferie og rå grønnsaker er det vel ikke mye av på buffeten.

Men når jeg kommer hjem, skal dette innføres.

 

 

Tutta bryr seg ikke om kostholdsråd.

Men roboten, ja den liker hun svært dårlig.

Huff, nå er den der igjen.

Jeg er på vakt, bare så du vet det.

Kommer den igjen, slår jeg til den

 

Selv skal jeg jobbe Lillasjel i dag.

Healing, Lillasjelord og øving på å ta ned ord.

Deretter skal jeg lese.

Jeg digger Berglunds krimbøker.

En god litt humoristisk tone og et mysterie jeg har utfordring med å lese.

Herlig rett og slett.

For en jubeldag, jeg er heldig og takknemlig.

I dag

 

Debatten raser. Jeg sier nei. Vet ikke om jeg tar feil.

 

Bildet i dag ble sånn, fordi jeg prøve å redusere dobbelthaken.

Det er nemlig en skikkelig utfordring å få til.

Men her vises det derimot tydelig at kjerringa har fått skjegg.

Det der med utseende er jaggu ikke enkelt.

Hvordan skal vi få til å bli glansbilder skal tro?

 

Jeg bruker sjelden å hive meg inn i debatter her på bloggen.

Jeg er av den formening at det er ikke min jobb å fortelle andre hva de bør eller ikke bør.

Jeg forteller om hva jeg gjør,  så får hver og en gjøre det de synes er best.

Og alt jeg skriver i dag, kan være feil.

 

Slik var det med vaksinedebatten under Coronaen.

Folk angrep hverandre og alle visste best ….om noe de ikke hadde noe forutsetning for å vite.

Vi kan lese oss opp, men uansett vet vi ikke hvor riktig det er det vi leser.

Vi vet at forskning bestilles ut fra hvilket resultat en ønsker.

Jeg er overbevist om at de som selger vaksiner ikke kommer med rapporter om at de er skadelige eller du kan klare deg uten.

Det er en kynisk bransje.

Jeg valgte å ta vaksiner, selv om jeg er skeptisk til om det var riktig valg.

Men jeg respekterer også de som ikke ville ta dem.

Og respekt for alle de som måtte ta dem, i helsevesenet blant annet, som kanskje måtte, selv om de var imot.
For de som ble syke, ville nok ikke at uvaksinerte skulle behandle dem selv om de var imot vaksine selv?

Alt går på å respektere hver enkelts valg.

 

Debatten som raser nå som jeg er midt oppi, er “slankemedisiner”.

Ozempic er for diabetes, men har den bivirkningen at du går ned i vekt.

Den får man på blå resept.

Wegovy er for de med overvekt, uten diabetes.

De må betale selv.

Jeg har høyt blodsukker og har fått tilbud om Ozempic.

Tror ihvertfall det var Ozempic.

Jeg har minstetrygd, betaler derfor ikke egenandel og kunne fått medisinen gratis.

Men jeg takker nei.

Jeg takket også nei i sin tid til slankeoperasjon.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke tror det er bra for meg.

 

Med full respekt for andres valg, må jeg likevel finne min vei.

Mange tror at alle vi som er tjukk, overspiser.

Og har du høyt blodsukker, da spiser du søtsaker.

Jeg har spist lite sukker i årevis.

Lite brus, ikke godteri, ikke juice, lite frukt, ikke kunstig søtning, hjemmelagd ren mat.

Skeier ut litt mer i ferier og koser meg litt på helg.

Likevel har jeg høyt blodsukker.

Jeg har opplevd at etter en ferie med mye utskeielser, kan plutselig blodsukkeret være lavere, mens i perioder jeg har vært superflink, kan det være høyt.

Det sier meg at det har ikke kun med mat å gjøre.

Har det kanskje med sol og lys og varme å gjøre? Indre stress?

 

 

Har vi betennelser i kroppen, stiger blodsukkeret.

Det sier meg at alt i kroppen henger sammen og reagerer på endringer.

Det sies at det skal være så innmari skummelt med forhøyet blodsukker, men jeg er usikker på det også.

Gubben har like høyt som meg, har vært frisk som en fisk hele livet.

Hvem tjener på at forhøyet blodsukker er “farlig”.

Jo medisinfabrikantene.

Det er det samme med kolesterolmedisiner.

De som forsker på sykdommer, er de som tjener penger på medisinene.

De er ikke ute etter å dokumentere annet enn at medisin må vi ta.

De kommer aldri til en konklusjon om at medisin ikke er veien å gå.

Jeg knasket 6 metformin hver dag i årevis, for å få ned insulinet mitt.

Det hjalp ikke og jeg sluttet, fordi jeg fikk kroppsverk.

Jeg begynte med kolestrolmedisin, sluttet av samme årsak.

Nå tar jeg stoffskiftemedisinen min, en medisin jeg heller ikke burde tatt, hvis vi går 25 år tilbake i tid.

Stressmestring ville nok hatt samme nytten.

Og tar du stoffskiftemedisiner, vil du etterhvert produsere mindre selv.

Alt du tilfører kroppen, vil du produsere mindre av, for den tror den får nok.

Tror du de som selger dette, er opptatt av at det kanskje er andre ting du kan gjøre, for å få stoffskiftet ditt på rett kjøl?

Jeg tar blodtrykksmedisin for jeg  tør ikke annet.

 

Og jeg minner igjen om at det jeg her skriver, er kun det jeg tror, jeg kan ta grundig feil.

Og jeg har ingen dokumentasjon på at det jeg skriver stemmer.

Jeg advarer derfor om at du ikke skal gjøre som meg.

Jeg har ansvar for mitt liv, du må gjøre det som er riktig for deg.

 

Så nei, jeg vil ikke ha hverken Ozempic eller Wegovy.

Jeg tror kroppen min har det bedre uten.

Ja, jeg er overvektig og det er tungt for kroppen.

I fjor hadde jeg 8 runder med fasteimitert diett.

A 5 dager der en spiser etter en meny.

Hvor sunt er det? Jeg vet ikke.

Jeg gikk ned 5-6 kg, men om det er bra for meg? Jeg vet ikke enda.

Insulin og blodsukker har ikke gått ned, enda de mente at det ville skje.

Likevel vil jeg nok prøve noen runder i år også, fordi dette er vanlig mat, ikke kjemikalier.

 

Jeg merker hvordan kroppen sliter med endringer av kost, den stresser.

Den vet hva den vil ha, for å ha det bra.

Endringen nå etter ferie foreksempel, overgang fra feriekosthold til hjemmekosthold, skaper reaksjoner.

Utfordringer med magen.

Før jeg får snudd, kommer byger av saltbehov og søtbehov.

Når jeg er i gang med mitt normale kosthold, fininnstilles behovene.

Da sier kroppen foreksempel ost eller mango eller fisk eller persille, osv.

Den vet akkurat hva den har behov for.

Og angående diett, er jeg motstander av å gi kroppen min for lite mat.

En av bivirkningene med medisinene, er at en mister matlysten.

Det er også en av grunnene til at jeg ikke vil ha de.

Man må også ta de resten av livet og da skriker kroppen min nei, nei

 

 

 

Kroppen min skal ha et variert og sunt kosthold, ikke for magert heller.

Ikke røyker jeg, ikke drikker jeg, jeg beveger meg veldig lite på grunn av utmattelse.

Jeg håper å få kroppen mer aktiv, men etter en aktiv ferie med mye gåing, ble det for mye og den kollapset helt.

Både underveis og etter at jeg kom hjem.

I perioder for noen år siden, gikk jeg 1,5 time to ganger daglig.

Hva skjedde da med vekt, insulin og blodsukker? Ingenting.

 

Slik tråkler jeg meg frem, for å prøve gjøre det som er best for meg.

Ikke for deg.

Du må finne din vei og den kan være helt motsatt av min.

Vi må følge vår egen overbevisning.

Vurder andres råd, men kjenn etter inni deg, hva som er riktig for deg.

Respekter andres valg og døm ingen, enten de er tykke eller tynne.

Fordi jeg ønsker å selv finne min vei, ønsker jeg heller ikke meldinger om hva jeg bør eller ikke bør gjøre.

I dag

 

Vil du ha PANG?

I dag måtte jeg pushe den late kroppen min ut i kuldegradene.

Jeg hadde time hos psykomotorisk fysioterapeut.

Jeg tror dette blir siste time, får se over nytt år.

Hun har lært meg veldig mye.

 

Det aller viktigste er nok det å kjenne etter om kroppen er avslappet.

Spenner vi muskler, greier ikke kroppen å restituere seg.

Jeg har sluttet, stort sett, med å presse meg til ting kroppen sier den ikke vil.

Er jeg sliten, lar jeg den hvile.

De aller fleste går og går, som en leke på batteri.

Så butter det imot og man stopper litt opp, før man kjører på igjen.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og litt til.

Kroppen protesterer iherdig, men vi nekter å høre.

Så blir vi syke, men hjelper det, nei vi kjører på så snart  vi blir bittelitt friskere.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og lit.

Kroppen blir syk på nytt.

Må bare, må bare, må bare, litt til, litt til og lit.

Og så PANG

Og man kan bli utmattet av andre ting enn hardt, travelt arbeid, vær klar over det.

Vonde opplevelser, sorg, indre stress, sykdom, ja mye.

 

Vi må lære oss å hvile.

Og vi må hvile uten dårlig samvittighet.

Hvor viktig er ikke dette nå i “julestria”.

Hvorfor må vi gjøre alt før jul.

Som hun sa i dag, så stenger naturen ned alt om vinteren.

Planter og dyr, går i dvale.

Kroppene våre går også på et lavere gir, særlig blir vi påvirket som har lavt stoffskifte.

Likevel skal det kjøres på.

Og hviler vi, da skal vi sitte der og ha dårlig samvittighet.

Hvorfor det?

Da sitter vi der likevel med anspente muskler og negative kjemiske prosesser.

“Det blir ikke jul uten….”

Pisspreik, det blir jul uansett.

Det er mulig å kose seg i julen om ikke alt blir slik det alltid har vært.

Tenk nytt.

Nå hopper jo folk over advent og ventetid og begynner på jula i november.

Vel, når det er mulig, må det også være mulig å fire på kravene.

Og hjelper det å ha dårlig samvittighet?

Nei.

Den kan ikke brukes til noe som helst positivt.

Den gjør bare alt verre og hva er da hensikten?

Kast den.

 

Så nå har jeg lært at sier kroppen hvil, ja da hviler jeg.

Med verdens beste samvittighet.

Jeg forstår at skal utmattelsen forsvinne, må jeg ikke presse.

Og det ser ut til å fungere.

Kroppen er ikke så utmattet som den var.

Blodtapping(få ned ferritin) og diett, har gjort kroppen mykere og lettere.

Bevegelse vil komme naturlig etterhvert som kroppen letter på kravet av hvile.

Lær kroppen din å kjenne, lytt til den.

Og tro på det den forteller deg.

Hvis du kjører bil og det er et stup foran deg, da stopper du bilen, ikke sant.

Det skal du også gjøre med kroppen din.

I dag

Ps

En viktig ting til. Ikke føl deg mindre verdifull om du ikke får gjort alt du ønsker ❤️Gi deg selv en klapp på skulderen.Du gjør så godt du kan.

 

 

Det var like før jeg gjorde det

I går satt jeg mest og rotet bort tid på Facebook, ventet på at dagen skulle ende og jeg kunne legge meg.

Så fant jeg plutselig på at jeg kunne ta en livesending på Lillasjel, uten noe mål og mening.

Bare se hvilke ord som kom.

 

Jeg snakket blant annet om de “rare” tegningene jeg innimellom holder på.

Det føles så riktig inni meg, men jeg aner ikke hva jeg skal eller hvorfor.

Og foreløpig er det bare rabbel.

Stemmen inni meg sier til og med at jeg skal ta med tegneblokk og blyanter på ferie.

Hæ?

Har ikke helt bestemt meg enda, for jeg kan ikke se for meg at de blir brukt.

Hvem som vinner den kampen, vet jeg ikke.

Jeg har fri vilje, jeg bestemmer.

Men svaret til hvorfor kom, kreativitet  skaper endring

Det skjer noe i hjernen vår, når vi prøver nye ting.

Dette vil hjelpe oss til å innføre andre endringer, for nye mønstre dannes i hjernen vår.

Er det noe vi vil endre, kan sånne små gjøremål hjelpe en, uten at en helt forstår det.

 

 

Hele mitt liv, fra jeg var bitteliten, har jeg banet vei for meg selv.

Ingen har vært der for å lede meg og de som har prøvd, har sikkert blitt avvist.

Og jeg er nok blitt enda mer sta med alderen.

Jeg kan lytte til dine råd, kanskje plukke opp noe, avvise noe, gå videre.

I mange år gikk jeg meg vill, med mye sykdom, lite krefter, små barn, dårlig økonomi, fikk ikke hjelp.

Jeg så ikke veien. Jeg ble motløs.

Men likevel fant jeg den smått om senn

De riktige legene og folk som trodde på meg.

Jeg ble sterkere inni meg

Jeg begynte å følge hjertet og fikk flere og flere bevis på at jeg var på riktig vei.

Neste vår, sa vi, jeg og min venninne, til våren blir det bedre.

År etter år.

Og alt jeg har lært og erfart.

Futtirakkern sier jeg.

Alle oppturer, alle nedturer, all lærdom om hvordan ting henger sammen.

Absolutt alt kan jeg bruke i jobben som healer.

Jeg føler meg som en svamp som suger til meg informasjon, uten å ha hatt undervisning

Gjøre det som føles riktig, uten å vite hvorfor

Det å vite inni meg at jeg er på riktig vei.

 

Det har vært riktig å hvile mye, for å få utmattelsen til å slippe taket

Jeg er ikke så utmattet lenger.

Psykomotorisk fysioterapeut har lært meg mye om hvile.

Kroppen må få hvile, for å klare å bli friskere.

Bare tull disse ordene jeg har tenkt, om at jeg må presse meg i gang med fysisk aktivitet.

Det har vært nødvendig å la være.

La bevegelse komme naturlig, slik det faktisk har gjort, på ferieturene våre.

Det er så lett å tenke at vi må, vi må, men kanskje er det ofte best å la være.

Det må gå tid sier psykomotorisk.

Først endrer du, så må det få gå tid, så kroppen får fred til å innstille seg etter endringen.

Jeg kan derfor kaste all dårlig samvittighet, for at jeg har følt meg lat.

Derimot har jeg lyttet til kroppen og gjort det riktige.

Dette forstod jeg faktisk først denne uken.

 

Bytte av stoffskiftemedisin var ekstremt viktig.

Balderklinikken med Lars Omdal, har vært et rett valg.

Levaxin gjorde at jeg la på meg 6 kg i året, muskelverk og hjernetåke.

Med armour, en eldre, mer naturlig medisin, gikk jeg ned i vekt og ble stabil.

Mindre kroppsverk, bedre konsentrasjon, ikke så trøtt.

Jeg vurderte omstart med Berit Nordstrand, sjelden har jeg opplevd kroppen mer stresset.

Jeg tror, vet ikke, at hadde jeg kuttet alt melk, sukker, gluten, hva mer er det?, ville jeg fått utfordring med å gjeninnføre.

Og jeg tror på et variert kosthold, så variert som det er mulig å få til.

Jeg sa nei til “slankesprøyter”

Riktig for mange, men kroppen min sa nei.

Derimot hiver jeg meg over fasteimititert diett via Balderklinikken.

Kjøpt i 2018, jeg bestemmer meg for å starte i januar 2023, og fredagen før, får jeg kokeboken, som blir utgitt akkurat da.

Hva er sannsynligheten?

En kokebok med menyer, gitt ut skkurat den uka jeg skal starte diett.

 

 

Slik har det vært hele veien.

Alt kommer til riktig tid.

Kunne ikke kommet tidligere, noen av endringene, for andre ting må på plass først.

Slik som blodtappingen.

Litt måtte jeg sloss for den, overbevist om at jeg har sekundær hemokromatose, grunnet langvarig insulinresistens.

Nå får jeg selv bestemme når jeg vil tappe, på eget ansvar.

Jeg har fått en mye mykere kropp, den er ikke seig som sirup lenger.

 

Nå er jeg ferdig med årets mål, 8 runder diett.

Tirsdag skal nye prøver tas, svaret får jeg 18. desember.

Uansett svar, føles det riktig.

I dag går jeg fra jublende lykkelig til tårer som renner over, følelsene flommer over, hopper opp og ned.

Vet at jeg ofte blir litt nedstemt etterpå om noen dager.

Det vi spiser, påvirker kroppen vår mye mer enn vi forstår.

Endringer påvirker kroppen vår, mer enn vi tror.

Nå sier kroppen, fortsett med hvile, la bevegelse få komme naturlig.

For all det, ikke press deg til noe kroppen har motstand mot.

I hverdagen, fortsett med variert kosthold, hjemmelagd mat, hjemmebakt brød, lite sukker, lytt til hva kroppen vil ha.

Muligens lære mer om fermentert mat, for å få økt bakterieflora i tarmen enda mer.

Men stress ikke med det nå enda.

 

 

Når vinterens reiser er over, blir livet mitt endret

Alle reisene jeg har hatt over store deler av verden, der jeg har nøstet opp ulike sterke energier, toppes med turen til Australia

Jeg ‘”vet” at det er en årsak til at jeg skal dit

Utfluktene jeg har plukket, blir avsluttet med tur til the blue mountains, har en misjon.

Det er slik jeg følger hjertet

Denne indre stemmen som har vist seg å lede meg fremover til de riktige avgjørelsene

 

Jeg fikk telefon fra barnebarnet i dag.

Kan du kjøre meg, skal på håndballkamp.

Selvfølgelig kunne jeg kjøre han.

Vi hadde en fin stund i bilen, der vi snakket om fryktene våre.

Bestemor er jo ikke den modigste, når det gjelder å kjøre bil om vinteren.

På vei hjem, følte jeg at jeg kunne mestret alt.

Jeg tenkte kanskje skal jeg kjøre til Molde og kjøpe sushi.

5 mil og ei ferge, hater blant annet å kjøre av og på ferge, men akkurat da kunne jeg mestret alt.

Men jeg vendte nesen hjem.

Husk ikke overdrive, kjenn at nå må du hvile.

 

Så krøllet jeg meg ned her foran tv i dag.

Jeg spiste resten av frokosten min, så Jamie Oliver ha kokebok-konkurranse.

 

Jeg har forberedt middag til gubben kommer hjem, klar for sine aller siste dager på jobb, neste uke.

Jeg bruker opp grønnsaker fra ukas diett.

En åpnet boks tomater, blåmuggdip fra forrige helg, grønnkål, spinat, chili, bittelitt tomat, sukkererter

 

Gulbete,som først måtte få gjenoppliving i isvann.

Toppet med fetaost, salt og pepper, litt fløte.

Om det blir godt, det vet jeg ikke enda.

Dagens moral:

Hvis noe inni deg sier at noe slett ikke er riktig for deg, lytt.

Er du i tvil, vent litt.

I dag

 

ps. I kveld er det lov. Foreløpig frister det ikke, men etter middag, tenker jeg det blir en godbit.

Å skille mellom hverdag og helg er en fin regel

 

 

Der datt det ned en teori

Det datt ned i hodet mitt en teori.

Dette er helse igjen, for kategorien Bli frisk prosjekt.

Jeg må skrive ned det jeg tenker og bruker bloggen som en form for dagbok.

Er det uinteressant, da er det bare å droppe å lese.

 

Jeg er sikker på at jeg har sekundær hemokromatose pga for mye insulin, i sikkert 20 år.

Jeg har også fettlever.

Hva som kom først og sist, ja det vet jeg ikke.

Hemokromatose betyr at jeg har mye jern i blodet.

Det er problematisk for levera og går ut over andre organer.

Nå har jeg skrevet mye om dette før og kan ikke gjenta alt.

Det står mer her:

https://lillasjel.blogg.no/frustrert-og-fortvilt-men-likevel-optimistisk-med-koffertene-pakket.html

 

Nå har jeg fått lov å tappe blod annenhver måned.

Jeg har nå ventet til symptomene har blitt verre, men det skal jeg slutte med.

For de kommer og på grunn av det, gikk det opp et lys her i godstolen.

Teorien datt ned i hodet og husk…… Det kan være veldig feil. Jeg er ingen lege.

 

Symptomene som kommer først er at jeg plutselig  begynner å gjespe.

Jeg ser på klokka. Den er ni på kvelden.

Jeg legger meg tidlig, sover i 10 timer og dagen etter likedan, gjerne med en dubb midt på dagen i tillegg.

Så blir jeg akutt veldig sliten.

Deretter begynner leddsmertene ytterst i fingre og tær.

Etter flere dager, kommer flere, litt varierende.

Svettelukt, trykk bak øynene, lett hodepine, hudkløe, hjertebank og hjertet hopper.

Dette er sporadiske men de forsvinner etter tapping, noen med en gang, noen etter noen dager.

 

Men så….

Jeg har vært så forundret over at jeg har vært så stresset i det siste.

Superstresset selv om jeg har vært hjemme.

Og i dag falt svaret ned.

Alle symptomene har vært her en stund og jeg skal tappe i dag.

 

Jeg tror….legger vekt på tror

Fordi ferritinet nå er for høy, stresser organene i kroppen.

Deriblant binyrene som da vil produsere mer kortisol, stresshormon.

Da blir det hele logisk og gir meg svaret på hvorfor alle prøvene var forverret i vår, selv etter 3 diettrunder.

Ferritinet var kanskje for høyt.

Derfor gikk jeg ikke ned nå under siste diett slik jeg har gjort de tidligere rundene.

Stress etter reise og dårlig kosthold og kun tre uker  imellom diettene, i tillegg.

Når stresset stiger i kroppen, da stiger insulinet og da produseres mer fett.

 

Absolutt alt i kroppen henger sammen.

For å bli frisk, eller friskere, må jeg forstå disse forbindelsene.

Derfor skriver jeg de ned.

Og jeg skal lufte de for både fastlege og stoffskiftelege.

Kan det være slik det henger sammen?

Nå skal jeg tappe annenhver måned og så evaluere til våren.

Og jeg føler jeg er på riktig vei.

Utmattelsen jeg har hatt i en årrekke, er på vei til å trekke seg tilbake, jeg er bedre.

Jeg har lært mye om indre stress av psykomotorisk fysioterapeut.

Steg for steg blir jeg friskere.

Nå får jeg også en vinter med mye varme og bevegelse.

Jeg tror jeg er på riktig vei.

I dag