Sliten av det man ikke gjør

 

Kan man bli sliten av det man ikke gjør?

Ja, det kan man.

Man kan bli innmari sliten.

Hvorfor spør du kanskje.

Jo fordi det skaper indre stress.

Jeg kjenner på det selv akkurat nå.

Jeg tenker på alt jeg skulle ha gjort.

Den lista er superlang.

Når alt har forfalt i årevis blir det en lang liste.

Hver gang jeg holder på å friske til, kommer disse tankene.

Når jeg har for lite energi, da legger jeg det bort.

Når formen stiger, da kommer de.

Så hva skjer da?

 

Jo kroppen girer seg opp i stress innvendig.

De negative tankene, den evige rundgangen.

For en med dårlig stressmestring er dette svært ødeleggende.

For lar jeg den negative tankestrømmen ta over hodet mitt, ja da mister jeg de kreftene jeg nå opparbeider meg.

En evig runddans.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært der.

Hva gjør jeg nå skal tro.

Det første jeg vet jeg må er å skrive ut tankene på det som skal gjøres.

Få de ned på papiret, så de ikke kverner rundt i hodet.

 

Det aller viktigste er å overvåke tankene.

Det rare er nemlig at når jeg er dårlig, da er jeg flinkere til å se det jeg faktisk gjør.

Er jeg friskere, ser jeg det jeg ikke gjør.

Er jeg energitom, ser jeg ikke rotet rundt meg, jeg blir blind.

Når mer krefter kommer, begynner jeg å legge merke til alt.

Denne gangen vil jeg ikke falle i, «jeg greier ikke alt gryta»

Jeg må finne en vei til bedring og da er det å igjen lage nye spor i hjernen.

 

Nå skal jeg lage meg en liste over alt som skal gjøres ute og inne.

Frem til ferien, skal jeg kun konsentrere meg om bevegelse.

Ett minutts trimmen min er jeg allerede i gang med.

Nå har jeg jo et forskningsprosjekt gående.

Være ute hele dagen for å se hva lyset gjør med insulinet.

Da kan jeg begynne med de tingene som skal gjøres utenfor huset.

Beising av hus foreksempel.

I og med at kroppen har vært lite aktiv og stoffskiftet fortsatt er for lavt, må det bli små porsjoner hver gang.

Men det er helt i orden, for jeg har det ikke travelt.

Litt er mye bedre enn ingenting.

Kanskje skal jeg lage meg en egen kategori på bloggen.

En gjøremålskategori der jeg legger ut hva som blir gjort.

Kanskje kan det være en motivasjonsfaktor for meg selv.

At jeg ser selv hva jeg har fått gjort i året som kommet.

Ja det vil jeg gjøre.

 

Men det aller aller viktigste.

Det er å tenke på at jeg blir bedre.

Tenke at jeg tåler å gjøre noe, fremfor fokuset på det jeg ikke kan gjøre.

For tankens kraft er mektig.

Selvfølgelig skal man ikke overdrive.

Men samtidig er det fort gjort å lage seg et negativt tankemønster.

Da vil kroppen automatisk bryte sammen når den får en trigger.

Nå vet jeg at stoffskiftet bedres.

Jeg trenger ikke være så redd for at kreftene forsvinner helt.

Jeg kan legge på forsiktig belastning

Jeg gir meg aldri

Bedring er målet

I dag

 

https://www.side2.no/helse/hva-skjer-nar-man-stresser-6765345

Hurradag i dag

 

 

Jeg har jo ikke en vanlig A4 blogg, der man forteller hva man gjør på hver dag.

Men jeg hadde en i går der jeg fortalte at jeg skulle til fastlegen i dag.

Jeg gruet meg litt fordi jeg går litt utradisjonelle veier med helsen min.

Dette fordi jeg ikke har fått hjelpen jeg har bruk for hos det offentlige.

Jeg går hos Balderklinikken i Oslo, for de har leger som ser på hele kroppen og årsakene bak sykdommen din.

De behandler ikke kun symptomer.

Og for ikke å snakke om det viktigste.

De tar deg på alvor og tror på det du forteller dem.

Dette er derfor et innlegg i kategorien, Bli frisk prosjekt.

Kun for spesielt interesserte.

 

Men jeg ble gledelig overrasket i dag.

Det var en flott legetime.

Selv om han var forsinket, gikk han gjennom alle prøvene mine.

Jeg fortalte at jeg sjekket både stoffskifte, kolesterol, insulin, osv ca hver annen måned.

Jeg sa jeg brukte Armour og hvorfor.

Vi var enige om at stoffskiftet var altfor lavt.

Jeg sa jeg økte medisinene forsiktig så kroppen ikke ble stresset.

Jeg tror han ble forundret over hvor fin form jeg er i, selv om TSH var høy, 4,9, skal under 2.

Jeg sa jeg ville ikke ha medisin for kolesterolet, men tar ultralyd av blodårer, og prøver av fettstoffer i blodet og spiser sunt.

Han spurte om b12 og d-vitaminer og jeg sa at det tok jeg.

Så jeg tror han var ganske så fornøyd.

 

 

Jeg spurte om det jeg kom for, høyt ferritin, jern, i blodet.

Da la han inn flere testresultater for å sjekke om jeg var i grenseland for en tilstand som ikke var bra, husker ikke navn.

Siden jeg var i grenseland, skulle jeg ta en gentest.

Hvis den var positiv, skal jeg tappe, hvis ikke var jeg en av de som naturlig lå høyt.

Blodprøve ble tatt.

Jeg spurte om han kjente til kosttilskuddet, Lipoic Acid, som jeg tar for leveren, men det gjorde han ikke,

Apotekeren, som er fra Serbia, sa at det var veldig vanlig i hennes hjemland og kunne kjøpes reseptfritt i USA.

Legen min er fra Tsjekkia. Jeg spurte også på apotek i Sverige.

De hadde heller ikke hørt om det.

Men gjett hvem som skal til USA om noen måneder, jo det er jeg.

Det er ganske typisk egentlig.

Det heter kosttilskudd men i Norge kalles det medisin.

479 kroner på apotek 1 for 60 tabletter.

Jeg tar en hver dag pga prisen, men burde ta to.

Leverprøvene mine var litt forbedret nå sist, så det blir spennende å se om det fortsatt blir fremgang, hvis ikke dropper jeg de.

I mange land er dette vanlig å ta for opptrening etter slag, sa apotekeren.

Det er så herlig å få nyttig informasjon, akkurat når man har bruk for det.

 

 

Til og med de vonde knærne mine var vi innom.

Jeg sa jeg hadde vært på røntgen med det venstre og de sa slitasjegikt og at begge er vonde, også om natten.

Da sa han at siden det var på innsiden av kneet, ikke utsiden, stemte ikke den diagnosen.

Han mente det var betennelse i senefestet og at det vil hjelpe å smøre med voltarol forte, to ganger hver dag, en måned.

Hvis det stemmer og knærne blir god, ja da tror jeg må kysse han.

Ja nå er det ikke sikkert han blir så glad for det, så jeg får droppe det.

 

Men formen min har blitt veldig mye bedre de siste tre ukene og hvis det ikke blir vondt å gå lenger, ja da tar jeg vel helt av her og blir spinnevill.

Blir sikkert ikke til å være i hus med.

Nå har temperaturen steget litt også og jeg kan sitte ute igjen.

Akkurat nå føler jeg meg som verdens lykkeligste

Det er ingen dum følelse å ha i kroppen.

I dag.

Hvorfor prøver jeg å sluntre unna

 

 

Det er merkelig hvor vanskelig jeg har for å gjøre det jeg bør gjøre.

Det kan være fordi jeg kun har lyst å gjøre det jeg har lyst å gjøre.

Ja, er jeg ikke morsom nå? Er det ikke slik for alle.

Formen stiger hos meg, jeg har litt mer energi og jeg har tusen ting jeg skulle ha gjort.

Men så koker liksom alt bort føler jeg.

Jeg surrer rundt her uten å få gjort det jeg vil.

 

Jeg hadde legetime forrige tirsdag.

Da ble legen overbeistret over at jeg ville prøve om dyp meditasjon hadde noe innvirkning på prøvene mine.

Fettstoffer i blodet, insulin, fettstoffer i blodet, leverprøver, var mye redusert fra 22.05-27.07

Men når vi kom til neste time 19.10, var alt tilbake på plass.

Det ene jeg da funderte på var om det var lyset og solen og naturen, for sist sommer satt jeg ute nesten hver eneste dag.

I tillegg lanserte jeg nå en teori om kurset jeg var på i juni, kunne være en del av årsaken.

Da hadde jeg en uke med mye dyp meditasjon.

Ja, for kostholdet som skal være så viktig, den var helt rævva denne tiden.

Mye mer sukker og usunn mat, enn jeg vanligvis har.

 

Han synes dette hørtes spennende ut for nettopp stress i kroppen er jo en triggerfaktor for insulinet.

Jeg har nok insulin  til tre personer.

Derfor lovet jeg å gjøre et forsøk med mye dyp meditasjon i tillegg til å være mye ute.

Helst burde jeg nok sittet i  meditasjon to perioder pr dag.

Men………………

Så står jeg opp her litt sent, er veldig trøtt, og suller litt rundt.

Og vegrer meg mot å sette meg ned og meditere.

Enda jeg vet hvor deilig det er.

Det er bare at jeg er utålmodig inni meg.

Jeg har så mye jeg har lyst til å komme i gang med.

Og selv om jeg sover 9-10 timer, sovner jeg gjerne i stolen etter meditasjon.

(Stoffskiftet er fortsatt altfor lavt, derfor krever kroppen mye hvile)

Derfor går det lett en time.

 

Men……………..

Jeg kjenner at når jeg gjør dette, får jeg en annen letthet i kroppen.

Noe av det tunge, lavt stoffskiftetunge i kroppen, letter.

Og faktisk har energiene vært så sterke hver morgen nå, at de nesten har tvunget meg til å sette meg ned.

Derfor er nok dette noe jeg absolutt bør prioritere.

Jeg får heller legge meg tidligere, stå opp tidligere, så jeg har mer dagtid.

Det blir lest færre bøker for de som venter på omtaler.

Det er mange som venter på tegnede sjelebilder, ja jeg gjør så godt jeg kan der.

Men det var et jeg ikke var fornøyd med så jeg bestemte meg for å gjøre det om igjen.

Så jeg håper dere har tålmodighet med meg.

Jeg kan ikke hastetegne for da blir det ikke riktig for den som har bestilt.

Det beste er at jeg koser meg og at formen er bedre enn den var i vinter.

Det er kjempedeilig følelse

I dag

 

Litt magi

 

Det regner i dag, skodde over Romsdalseggen.

Kun ti grader, men jeg måtte ut litt.

Jeg holder på med et eksperiment.

Dere som følger meg, vet at jeg har noen små helsemessige utfordringer.

Blant annet insulinresistens.

Det betyr at kroppen min ikke helt forstår at jeg har nok insulin, så den produserer altfor mye.

Indre stress trigger insulinproduksjon, gjør at man produserer mer.

Insulinet gjør at man også lagrer fett.

Dette er slik jeg har forstått det.

Legger man mye på seg fra magen og opp, kan det være insulinproduksjonen som har skylden.

Kombinert med lavt stoffskifte, blir det enda mer trøblete.

 

 

Det viktige når man har denne utfordringen, er trim og kosthold.

Alt som er søtt, trigger insulinet, så det bør man holde seg unna.

Da også kunstig søtning, også tyggegummi, pastiller og slike ting man lett putter i seg.

Jeg er i hverdagen flink med kostholdet.

I fjor sommer var jeg i juni på Arthur Findlay.

Jeg spiste da dessert eller kake, to ganger hver dag ei uke.

Så dro jeg på cruise i Middelhavet, levde godt med sukkerholdige drikker og mat.

I slutten av juli tok jeg nye prøver og hva hadde skjedd?

Jo, det mest besynderlige.

Når jeg hadde syndet og fråtset i dårlig kosthold, hadde prøvene mine bedret seg betraktelig.

Fettstoffer i blodet sank drastisk, likeså insulinet.

Det var et mirakel.

Men så kom høsten, september, og alt var falt tilbake.

Det store spørsmålet er da hva som var årsaken?

 

 

 

 

Jeg tenkte det kunne være alkoholinntak.

Jeg drakk mer vin når jeg var på cruise enn jeg bruker.

Det sies at det skal ha en effekt.

Jeg er ellers veldig skeptisk til alkohol midt i uken, men gjorde et forsøk på en enhet hver kveld en måned.

Det hadde ingen effekt.

Jeg prøver derfor å finne ut hva annet som var annerledes.

 

 

Jo det var været.

Jeg har aldri i mitt liv, opplevd en sånn sommer.

Det var fint vær fra vår til langt ut på høsten.

Jeg har aldri sittet så mye ute.

Ja jeg ble rett og slett avhengig.

Jeg luftet ideen for legen min og han fant tanken svært interessant.

Men hvorfor ble prøvene i så fall dårligere igjen i september.

Jeg satt jo ute hele august også.

Det var ei som foreslå at det kunne være lyset.

Når det blir høst, blir det mørkere igjen.

Derfor vil jeg igjen prøve å sitte mest mulig ute denne sommeren.

Jeg håper på godt vær.

Derfor sitter jeg her i ti grader og regn, for å få litt utelys.

Kanskje skal jeg også prøve med lyslampen min hver morgen.

Ja, der falt det ned enda en ide som er verd å prøve ut.

 

 

Ja slik forsker jeg på egen helse.

Trim og bevegelse er viktig men det er det som er så vanskelig når kroppen er utmattet og knærne vonde.

Da får vi gjøre det vi kan få til.

En annen tanke er også at kurset i juni, var et kurs i transe, med mye healing.

Kan det være en del av årsaken?

Jeg får prøve å kombinere de nye ideene.

Healing, meditasjon og lys.

Filosofen og forskeren i meg, liker jo å fundere.

Tenk om jeg kunne funnet ut hva jeg skal gjøre for å bli friskere.

Det hadde vært magisk.

Litt magi ble det også i stekepannen i dag

 

 

Litt magisk er det også at Tuttapusen, som har vært så redd i mange år, nå igjen kommer på fanget for å kose.

La oss legge til rette for litt magi.

La oss være nysgjerrige forskere.

La oss se mulighetene vi har, ikke grave oss ned i begrensningene.

I dag

 

 

Men nå ble det litt kaldt, så Tutta og jeg krøp inn på sofaen.

Man skal ikke overdrive heller.

Alt med måte.

Balanse

I dag

Synlige eller usynlige utfordringer

 

 

Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene

At det skal være så ille.

Og ja, det kan være ille.

Like ille kan det være om det er synlig.

Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse

Det som er synlig, er lettere å forstå.

Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.

Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.

 

Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.

Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.

Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.

Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.

Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.

Jo, jeg blir dødssliten.

Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.

Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.

Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.

Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.

Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.

Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.

 

Likevel er det viktig å ikke isolere seg.

Nye impulser har kroppen behov for.

Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.

Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.

Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.

Denne gangen var det høyre kne som sviktet.

Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.

Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.

Den lille energien man har, forsvinner.

 

Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer

Lykkelig og takknemlig

Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.

Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.

Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.

Men for meg er det uvesentlig.

Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.

 

Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.

Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.

Synlig eller usynlig.

Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.

Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.

Vi må ta det livet byr oss.

Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.

Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.

Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.

Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.

De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.

Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.

Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.

Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.

Føler meg takknemlig

I dag

12 Simple Steps to Waking Up Happier and More Positive

 

 

 

 

 

 

 

Hjelp, kroppen min stikker av uten at jeg er med

 

Av og til girer kroppen min seg opp.

Og det er som om jeg henger etter i en strikk.

Som et bilde av der kroppen min fyker avgårde mens jeg henger etter og når ikke frem til den.

Når man har lavt stoffskifte, har man oftest dårlig stressmestring.

Man får ikke erstattet den biten med medisiner.

Nå har jeg mye å huske på noen uker fremover og mange opplevelser som står i kø.

Da kjenner jeg at kroppen starter opp et maskineri, som jeg har vansker med å takle.

I tillegg øker jeg stoffskiftemedisinene og da blir også kroppen giret opp.

 

 

Jeg skal snart ut å reise.

Først til Gran Canaria en uke, så noen få dager hjemme, før Arthur Findlay College venter igjen.

Nytt kurs, Art & Soul og bare jeg sier det, kjenner jeg enda et gir blir satt inn.

Så hva gjør jeg for å beholde noenlunde ro.

 

Jo, det aller første er å skrive liste.

Alt fra å vanne blomster, til hva som skal pakkes, avtaler, bestillinger, forhåndspublisering på Lillasjel. osv

Alt må ned på en liste.

Da slipper jeg å være redd for å glemme noe

Er du stresset, skriv ned.

Mye av stresset er nemlig å bære alt i hodet.

Det neste er å ta en dag av gangen.

En liste for hver dag, og prøve å ikke tenke på de neste dagene.

Det er ikke så enkelt for mange å forstå, at en som har hele dagen til rådighet, skal bli stresset av så lite.

Jeg mangler jo ikke tid til det som skal gjøres.

Men……………..Når man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg, blir man litt engstelig.

Hva hvis, hva hvis, hva hvis, henger over skulderen.

Jeg vet at blir det for travelt, kollapser kroppen.

Det gjør at en må passe mer på, enn hva en frisk person kan.

 

Men liste er skrevet.

Jeg skal ta en dag av gangen.

Heldigvis ikke noe jeg gruer meg til, bare glede.

Men jeg skal ha livesendinger, det gir også litt høyere adrenalin

Men det er jo også  meditasjon.

Meditasjon er et fantastisk verktøy for å roe ned kroppen.

Jeg tenkte jeg skulle ha en livesendiing en dag, der jeg har en meditasjon med healing.

Da får jeg ro selv og andre kan også få nytte av det.

Da var det en ting som måtte inn på gjøre-lista.

Og så har jeg bøkene, de herlige bøkene.

Når jeg leser, roer både kroppen og hjernen ned.

Jeg er ferdig med Renita D’Silva, En modig datter.

En fin historie med handling lagt til India.

 

Jeg elsker å legge klar en ny bok når jeg nærmer meg slutten på den jeg leser på.

Den jeg har funnet frem er Perlefarmen av Liza Marklund.

Marklund har skrevet mange krimbøker, men denne gangen er det ikke krim,

 

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.

 

I dag står det på planen

Bake seks brød,

Vaske klær

Middag er det andebryst med potet/søtpotetstappe og ovnsbakte rødbeter og rødløk

Lille vennen til bestemor kommer til middag og skal bo til tirsdag,

Legge inn repriser og bilder til Lillasjel for den uken jeg er borte.

Skrive blogginnlegg.

Lese ut boken min og kose meg sammen med familien

Ja, det blir en fin dag

I dag

 

ps, var i går

 

Stille, forskning pågår

 

I fjor sommer opplevde jeg et sommervær jeg aldri har opplevd før.

Jeg satt ute nesten hver dag hele våren og sommeren.

Prøvene jeg tok for insulin og fettstoffer i blodet, sank drastisk.

Jeg luftet for legen tanker om at solen og D-vitamin og stressreduksjon, kunne være en del av årsaken.

Når høsten kom, var nemlig prøvene like dårlige igjen.

Han syntes teorien var veldig interessant.

 

 

Her sitter jeg på balkongen igjen.

Det er bare begynnelsen av mars.

Jeg benker meg ned med frokost og ingefærteen min.

Boken jeg leser og iPad.

Se på den solen da, er den ikke nydelig.

Her skal jeg sitte hver dag det er mulig.

Jeg sier at jeg er med på et forskningsprosjekt.

Når jeg sitter her, kjenner jeg kroppen slipper taket på et vis.

Det gir meg en indre ro.

 

 

De gamle stolene fra stua er bare fantastisk.

Nå er de nyvasket av snøen.

Merkelig at de holder ut her de står hele vinteren.

Jeg håper jeg får ha dem her lenge.

Så nå koser vi oss, jeg og Tutta.

I dag

 

Av og til må man be om hjelp når noe føles vanskelig

 

Når man er hjemme hver dag, er det lett å falle i , Jeg gidder ikke i dag – gryta

Hele vinteren er jeg livredd å gå ute,  fordi jeg har to vonde knær.

Hvis jeg sklir litt, da er det så innmari vondt.

Nå har jeg ikke den unnskyldningen. for veiene er snøfrie.

Jeg vet at jeg må ut og gå turer igjen.

 

 

Jeg hadde legetime  på  tirsdag, med Lars Omdal på Balderklinikken.

Stoffskiftet mitt er fortsatt altfor lavt, så jeg må være forsiktig med ikke å gjøre for mye.

Kroppen blir lett utmattet og henter seg ikke inn igjen.

Men å gå små turer er veldig bra, for både insulinresistens og stoffskifte.

Det er bare så vanskelig å overtale seg selv.

Og det er  merkelig, for jeg liker jo å være ute og gå.

 

 

Jeg har ei venninne som også er hjemmeværende.

Hun har sagt at jeg må si fra hvis jeg vil gå en tur.

Det gjorde jeg i dag, spurte om hun ville være med.

Hun sa at det ville hun.

Ingen av oss kan gå fort eller lange turer, så det er perfekt turselskap.

I tillegg er vi begge lidenskapelig opptatt av bøker, så vi går aldri tom for noe å snakke om.

 

 

Ser dere grønnskjæret som er blitt på trærne.

Jeg håper det ikke kommer mer snø og at det blir vær til å sitte mye ute denne sommeren også.

Jeg lanserte ideen til Omdal at kanskje det var den fine sommeren som gjorde insulinprøvene mine så fine i fjor

Jeg satt ute stort sett hver dag, helt fra vår til høst.

Han syntes det var en interessant ide.

Det kan være at all d-vitamin fra sola, hadde en god effekt på insulinet.

Jeg har jo nok insulin til å dele ut til to personer til, og det er slett ikke bra.

Er du overvektig fra magen og opp, sjekk fastende insulin.

Det kan være du er insulinresistent slik jeg er.

Da blir man mye trøtt og sliten og legger på seg uansett hva man gjør.

Oftest er det blodsukkeret man sjekker men det kan være innenfor normalen.

Kostholdet som da er best for en, er det samme som om du har diabetes.

Men man skal også ligge unna kunstig søtning, for kroppen tror den får sukker og starter produksjon av insulin.

 

 

Du verden hvor nydelig det var ut og gå.

Vi gikk ikke så langt, men akkurat passe.

Nå er dørstokkmila passert, så nå bestemmer jeg meg for at det blir lettere neste gang.

Knærne får bare finne seg i å være med, det er vanskelig å legge de igjen hjemme.

Mars kan være en snømåned her på Nordvestlandet men jeg håper på tidlig vår.

Da skal jeg ut i solen på balkongen med boken min.

Jeg sender en stor takk for hjelpen jeg fikk

I dag

Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det

 

 

Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det.

Dette er en tanke som ofte kommer til meg.

Jeg sier den til meg selv men jeg håper også å nå ut til andre med den.

Ofte er vi så opptatt av at vi må forstå andre mennesker.

Først vil vi forstå dem og så skal vi hjelpe deg.

Vi skal komme med våre råd slik at de får det bedre.

Jeg selv er intet unntak.

Det ligger nok et ubevisst ønske i oss, at vi vil hjelpe

Og for å hjelpe, tror vi at vi trenger å forstå

 

Men det er ikke alt vi greier å forstå.

Ofte har vi ikke nok kunnskap og erfaring om hva det dreier seg om.

Selv har jeg en kombinasjon av utmattethet, lavt stoffskifte og insulinresistens.

Utmattetheten kom, fordi jeg har hatt så mange infeksjoner, helt fra jeg var baby, at immunforsvaret til slutt sviktet.

Av og til blir jeg lei av å høre at bare jeg begynner å trene, så blir alt bra.

Ja, jeg er ikke dum, jeg vet at bevegelse er ekstremt viktig for en kropp.

Derfor prøver også jeg å oppmuntre alle som trener, i å gjøre nettopp dette.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme.

Jeg hører ofte, at klart man blir støl etter en trim, men det går jo over.

Og det er nettopp det som er forskjellen på en utmattet kropp og en frisk kropp,som trener.

Hos en utmattet kropp, går det ikke over, det blir heller verre.

Det kan gå måneder å komme seg igjen, der andre bruker noen dager.

Så ja, man må bevege seg, men ikke slik at det blir verre, man må kjenne grensen.

Og den er jo veldig, veldig usynlig og det tar år å lære seg å mestre.

 

I høst tråkket jeg over den grensen, og etter det har jeg helt vært tom for energi, veldig tom.

Slik at det å vaske et lite gulv eller sette på en vaskemaskin, er så slitsomt, at jeg må hvile etterpå.

Formen var på vei opp og jeg tenkte derfor at jeg måtte øke aktiviteten og gikk på en smell.

Jeg var på ferie nå nettopp og når man leser de lesebrevene, ser jeg grenseløst aktiv ut.

Men bildene lyver, for de viser ikke alt.

De viser ikke når jeg hviler to timer midt på dagen, en times tid på kvelden, og likevel må gå til sengs klokka 22.

De viser ikke, når jeg sitter på steiner, benker, trapper, overalt hvor det er mulig å slenge rævva nedpå.

Er vi i en kø, står gubben i kø, mens jeg sitter, og lurer meg inn når jeg har fått hvilt nok eller det er tid for å gå.

Kofferten var redningen, når jeg stod i immigrasjonskø, den ble stol.

Knærne er nemlig kjempevonde for tiden og jeg blir sliten av smertene og greier ikke  å stå.

Man må lære seg knepene, for jeg nekter å la meg stoppe.

Jeg har det privilegiumet at jeg kan reise og det fortsetter jeg med, for det er kjempeviktig for meg.

Så lenge jeg greier å komme meg avsted, så er nye impulser gull verd.

Jeg er derfor svært, svært takknemlig for at jeg har både helse og økonomi, til å reise, og en god hjelper som er med meg.

 

I likhet med de aller fleste som har kroniske sykdommer eller plager, så gidder vi ikke å prate om det hele tiden.

Det er ikke det jeg ønsker å blogge om.

Jeg ønsker å skrive om det som er fint, for jeg har så mye fint i livet mitt.

Men samtidig vet jeg at det er mange som sliter der ute.

Jeg får ofte meldinger og snakker med mange som har det vondt.

Av og til trenger de å få ut litt frustrasjon.

Man må ha en lufteventil, der man kan slippe ut litt av det som er tungt.

Da er det lettere å være positiv igjen etterpå.

Så møter du noen som forteller deg at noe plager dem, lytt til dem.

Godta at ok, sånn  har de det.

Ikke prøv å prakke innpå dem hva de må gjøre, for å få det bedre.

Man merker nemlig veldig fort kamuflerte antydninger i samtaler, at dette gjør vi,, så dette burde du også gjøre.

Selvfølgelig kan du komme med innspill, men vær obs når du får beskjed om at det er prøvd eller det virker ikke.

Det er da du må godta, uten å forstå.

Det er jeg sikker på at du klare veldig godt.

I dag

Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup

 

 

 

Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup

Det er slik det føles.

Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.

Når du skal gå eller gjøre noe må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.

Til og med i hjernen er det sirup.

Tjukk sirup.

Du husker ikke hva noe heter.

Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.

Helt vanlige ord må du lete etter i hodet.

Konsentrasjon er vanskelig for ord du leser går liksom ikke inn i hodet.

Du må lese avsnitt om og om igjen.

Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass

Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen krever all din styrke.

Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.

Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.

Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.

 

Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.

Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere uten at det blir så ille som dette.

Men jeg har hatt en periode nå som har vært sånn.

Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.

Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.

Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.

Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.

Hodet føles lettere som om jeg svever mer.

Fortsatt er det lite fysiske krefter men det er jeg vant til, så det er ok for meg.

Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.

 

 

De som har utmattelsessykdommer kjenner nok til dette.

De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.

Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.

Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen

Noen dager skrev hun en lapp for hun greide ikke mer.

Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.

Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.

DE BLIR IKKE TRODD

Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.

Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.

Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.

Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.

KLARER DU Å TENKE DET

Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.

Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.

De tror ikke på en.

Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.

Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.

Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.

For ikke snakke om psyken.

Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.

Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.

Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.

Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.

Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år etter en slik innleggelse.

Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.

Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.

Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.

LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.

 

 

Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.

Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.

Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.

Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.

Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.

Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.

Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.

20 år har jeg holdt på med denne kampen.

Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.

Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.

Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet med.

Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.

Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.

Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.

I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.

De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.

Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.

Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.

Men jeg er av de heldige.

Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.

Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.

Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.

Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.

Den kampen er nemlig utrolig utmattende.

De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.

Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.

De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM

Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE

De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.

De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.

Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.

JEG TROR DERE

I dag

 

 Vil noen stemme på meg som Livsblogger 2018, blir jeg glad for det. Da er det bare å åpne linken, finne Lillasjel og bildet av meg og klikke stem 

 https://sparpedia.no/priser/til-a-vinne-var-livsblogger-pris-2018/

Lillasjel på facebook

http://Www.facebook.com/lillasjel

Kan ikke du være den ene

http://lillasjel.blogg.no/1461097637_19042016.html

 Når viljelageret blir tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

Her er boken Kjersti Annesdater Skomsvold skrev mens hun var sengeliggende, en nydelig liten bok

http://lillasjel.blogg.no/1489573340_bker_lest_februar_2017.html