Frustrert og fortvilt, men likevel optimistisk, med koffertene pakket

 

Jeg gjør oppmerksom på at dette er kun egne tanker, ta kontakt med helsepersonell hvis det er noe du engster deg for hos deg selv. Det kan også være begreper som er feil fremstilt av meg, eller misvisende.

Vi må ha oversikt for å ha kontroll

Jeg skrev litt her om dagen, om å lytte til kroppen og behovet for å ha kontroll, når ulike tilstander i kroppen herjer.

 

 

I mange mange år, slet jeg med å bli trodd når det gjaldt helsa mi.

De trodde ikke på meg.

Stoffskiftesykdommen hun mener hun har, står det på en lapp fra trygdekontoret.

Prøv antidepressiva eller mist trygda, fikk jeg høre fra saksbehandleren jeg hadde for 20 år siden.

Vel det viste seg at jeg hadde rett.

Og det var slett ikke psykisk. Heldigvis må jeg si, for det må være utrolig slitsomt.

Jeg måtte gå privat for å bli trodd og få hjelp.

Steg for steg, bedret alt seg.

På et tidspunkt sluttet jeg med medisin også, for å se om jeg klarte meg uten.

Det var på eget initiativ, frarådet av legen, men jeg ble fulgt opp av fastlegen jeg hadde da.

Også en av de som lyttet og trodde på meg og gjerne ville hjelpe.

Det står ihvertfall ikke på viljen, står det i papirene til nav, så takk til henne for gode ord.

Vi kunne slå fast at medisin måtte jeg ha.

Den medisinen de tilbyr er levaxin.

 

Hjernetåke, stiv kropp, 6 kg vektoppgang i året, dårlig hukommelse, fortsatt dårlig, uansett dose.

Igjen måtte jeg gå privat.

Der fikk jeg armour, en “gammel” medisin, mer naturlig, fra grisekjertel.

Da begynte det å bedre seg, det kognitive ble bedre, hukommelse og konsentrasjon ble bra, vekta ble stabil og kroppen lettere å bevege.

Fortsatt var jeg utmattet,  men likevel bedre.

Som en av de siste i landet, fikk jeg armour på blå resept, nå gikk det fremover.

Og jeg ble trodd av både lege og nav.

Det å bli lyttet til og trodd og ha en man kan utveksle med, er fantastisk.

 

Stoffskiftet mitt har nå vært stabilt i mange år.

Likevel har jeg ikke vært bra, fortsatt utmattelse.

Helt til jeg begynte å se på ferritin nivået i kroppen, som lå ganske høyt.

Jeg har ikke for høyt pga genfeil, jeg hadde en gen fra hver av mine foreldre.

Dette sjekket fastlegen.

Men….. man kan utvikle hemokromatose hvis man har insulinresistens.

Det har jeg hatt i mange år, sikkert 20.

Det betyr at jeg produserer altfor mye insulin.

Går man med det i mange år, kan man få diabetes, noe jeg har unngått med et nødskrik, ligger i grenseland.

 

Jeg tappet blod i en periode på over to år.

Jeg ble i denne perioden bedre og bedre i kroppen…..med samme mengde stoffskiftemedisin.

Fra i vår, er seigheten i kroppen borte.

Jeg blir ikke utmattet etter reise lenger.

Det stive i fingre og tær forsvant etter første tapping.

Hjertebanken ble borte, jeg ble mindre tungpustet, knærne som har vært dritvonde, ble mye bedre.

Det følte som om hele kroppen jobbet lettere.

For mye jern, sliter på organene i kroppen.

Jeg har også en lever som ikke fungerer maksimalt, såkalt fettlever.

Siste halvåret har jeg fått et nytt liv.

Jeg startet å planlegge trening over jul, alt så lyst ut.

 

Så plutselig kjenner jeg at stivheten kommer tilbake i fingrene.

De blir klumpete, jeg får ikke til å skrive for hånd, jeg kjenner det i tærne.

Det er ikke verking, de er bare mindre bevegelige og kjennes ømme ut.

Dette har jeg ikke hatt siden første blodtømming.

Jeg kjenner på det noen uker før jeg bestiller legetime, for å sjekke jernnivået.

Jeg er klar over at jeg ofte er mer utslitt om vinteren enn om sommeren, så jeg har også det i tankene.

Jeg er blitt tom for energi igjen.

 

Fastlegen sier jeg har 95, altfor lite for tapping.

Han har rett, de tapper vanligvis ikke før du har over 200.

Gjennomsnittlig sferritin hos friske kvinner og menn i 30 års alder er henholdsvis rundt 30 og 90 µg/(fra internett)

Stoffskiftet kan være for lavt.

Symptomene er mye de samme.

Det privatlegen sier og det samsvarer hva jeg selv før har erfart, er at øker jeg stoffskiftemedisin, øker jeg stresset i kroppen min.

Det summer som om jeg går på for høyt gir.

Hva skjer da? Jo insulinnivået stiger ved stress. Hva skjer hvis det igjen blir for høyt. Jo jeg kan ende opp med sukkersyke.

Derfor må jeg være veldig forsiktig og ikke øke medisiner på egen hånd, uten i samsvar med lege.

 

Nå skal jeg på reise i tre uker.

Tenk forskjellen på å dra lett til beins, istedenfor å subbe beina avgårde.

Det å få smaken på å være godt opplagt,  for så å bli slapp og sliten igjen.

Ja, for det er det som har skjedd.

Nå er jeg dårligere igjen.

Og hvorfor er jeg dårligere når jeg var mye bedre, med samme stoffskiftenivå?

 

Da må det være lov å spørre, kan det ha med at nå er Ferritin i blodet høyere.

Det er ikke for høyt for en frisk person.

Men kan det være at det er for høyt for min kropp?

Jeg var i bedre form når de sa at nå var jernet for lavt, enn jeg er nå.

Jeg vil derfor tappe igjen,  for å se om det kan hjelpe.

Hvis det da ikke hjelper, ja da vet vi at det ligger andre årsaker bak.

Heldigvis har jeg nå en lege som forstår fortvilelsen min og sier at jeg kan tappe blod før jeg drar.

Jeg har time hos sykepleier i formiddag.

 

Etterpå setter vi oss i bilen og kjører til Oslo.

Blir det en slitsom ferie eller vil det gå bra, skal tro?

Nå har jeg lagt noen klær i kofferten. Det er nok til at hjertet dunker og beina skjelver.

Hvis dette ikke hjelper, ja da kan vi ihvertfall utelukke ferritinet.

Kryss fingrene for meg, fortsettelse følger.

I dag

Husk, gjør ikke noe du ikke avtaler med legen. Uten fagutdannelse, har vi ikke kunnskap nok.

https://tidsskriftet.no/2009/04/oversiktsartikkel/hemokromatose-fra-underdiagnostisert-kuriositet-til-folkesykdom

De biokjemiske mekanismene bak hemokromatose er ikke fullstendig klarlagt, men det synes klart at det leverproduserte proteinet hepcidin spiller en nøkkelrolle i patogenesen. Jernoverskudd kan også være sekundært til annen sykdom, som β-talassemi og andre tilstander som krever hyppige blodtransfusjoner over lang tid. Behandlingsmålet er å holde plasma-ferritin i størrelsesorden 20 – 50 µg/l.

 

Metabolsk syndrom er insulinresistens, som jeg har hatt i mange, mange år.

De hyppigste årsaker til sekundær hemokromatose er β-talassemi, sideroblastanemi, hemolytiske anemier, kronisk hepatitt C, alkoholisk siderose, porphyria cutanea tarda, metabolsk syndrom samt alle tilstander som krever hyppige blodtransfusjoner over lang tid.

 

Noen flere artikler som for meg har vært nyttige. Det sies at man skal ikke Google sykdommer, men hvordan skal man ellers lære. Kilden er derimot viktig.,

https://helse-bergen.no/avdelinger/laboratorieklinikken/medisinsk-biokjemi-og-farmakologi/fagleg-rettleiing/hemokromatose-og-jernoverskot

Jeg har fettlever, heldigvis ikke fra høyt alkoholforbruk. Mest sannsynlig fra overvekt men jeg noterer meg at også ekstrem slanking, kan skade leveren og er hyppig etter slankeoperasjoner. Nå har ikke jeg hatt operasjon, men i yngre dager, var det noen sultekurer og etter at jeg begynte med liothyranin, i tillegg til levaxin i en periode, sammen med lavkarbo, raste jeg ned 22 kg, før det stoppet opp.

Jeg tror at alt henger sammen. Mest sannsynlig kommer leverskaden min av overvekt. Veldig vanskelig å gå ned i vekt, når man har for nye insulin og lite stressmestring pga stoffskiftet. Stresset trigger insulinet som igjen lagrer fett.
Her står det i artikkelen at også fettlever kan øke ferritin.

Lavt stoffskifte; sliten kropp

Metabolsk syndrom: sliten kropp

Fettlever: sliten kropp

Hemokromatose: sliten kropp.

Er det rart at kroppen min sliter?
Men jeg skal finne ut av det 🤪

 

Det er nesten ikke til å tro

 

Det er nesten ikke til å tro.

Jeg tuller faktisk ikke nå.

Det er ramme alvor.

I fjor når jeg var på Osterøy, holdt jeg ut til klokken 22 første kvelden.

Neste kveld måtte jeg legge meg etter middagen om kvelden.

Når jeg var på ferie eller annen tur, måtte jeg hvile i dagesvis etter at jeg kom hjem.

Jeg var helt uten krefter.

Jeg var nesten aldri ute med bil, hvis ikke gubben kjørte og ihvertfall ikke om kvelden.

Bare det å sette på en vaskemaskin, kunne kreve alt jeg hadde av krefter.

Nå har jeg vært på ferie uten å bli utslitt.

Jeg har vært på flere bokarrangement, jeg har reist mye alene og kroppen oppfører seg fint.

Er jeg tipp topp, nei selvfølgelig ikke når man har hatt lite aktivitet i mange år.

Men jeg er mye bedre og kan kanskje begynne å legge på litt trening etterhvert.

Hei, stopp nå, hører jeg, ta det med ro.

Ja da, jeg lytter og lar kroppen bestemme.

Selv om jeg føler meg fin etter helga, sier kroppen at jeg skal ta det rolig.

 

 

 

Du skal igjennom en revolusjon sier den, så ta det med ro.

Ja, jeg kjenner det.

Energiene er så sterke at kroppen presses ned i stolen.

Jeg forberedes på det jeg skal neste uke.

Å jobbe 6 dager med øvelser med hjernen nede i transebevisshet, er ikke bare bare.

Jeg drar til Arthur Findlay spiritual college, lørdag.

Vi starter kurset lørdag kveld så smått og så går det i ett til klokken 18 fredag.

Jeg har vært der 5 ganger før og jeg gleder meg enormt.

Det høres kanskje dumt ut for de som ikke har kjent dette på kroppen, men nå har jobben allerede startet.

Å jobbe i transe er å jobbe sammen med åndeverden, hjelpere og guider.

Man gjør seg selv passiv ved å gå ned i transe og lar åndeverden jobbe gjennom en.

Hva vi skal gjøre, aner jeg ikke.

Jeg har tidligere vært på transetale og kommunikasjon.

Da lar vi åndeverden tale gjennom oss.

 

Experimental Trance

“The people who have taught me the most, are the people who are dead to this world and are living in the next”……….Leslie Flint Direct Voice Medium.

The history of Spiritualism is rich with teachings direct from the spirit. Teachings which resonate with the truth which enlighten and inspire. It is no coincidence that Spiritualism’s finest mental mediums have also been renowned for their work in the trance states.

The ethos of the week will be allowing ourselves to simply become the channel for the spirit, by creating an environment which nurtures and encourages trust in ourselves and the spirit world. To be free to experiment and explore our potential. The altered states of awareness are a natural progression of your mediumistic unfoldment and a deepening of your relationship with those who support you in the spirit world. We are their voice. Therefore we owe it to the spirit to be the best we can be, to act with integrity, sincerity and love for the greater good of all.

During the course you will learn practised techniques used by our pioneers of the past and apply them to mediumship of today:

*Find out how the trance states enhance the development of mental mediumship.
*Explore the many roles of trance mediumship.
*Understanding your sensitivity and responses to spirit influence.
*What meets the criteria of trance, how can you tell if it is authentic?
*Experiment with spirit photography and the altered states.
*Put your mediumship to the test and unlock your potential.
*Trance and the relationship to physical mediumship.
*Experience daily trance demonstrations.

 

 

Jeg forstår dette høres merkelig ut for mange.

Det må vel egentlig oppleves på kroppen,  for å kunne forstå det.

Man overgir på en måte kroppen og stemmen sin til noe utenfor en selv.

Men det er ikke skummelt.

Du blir ikke fjernstyrt, du vet hva du gjør og du kan stoppe når du vil.

Det er faktisk lett å stoppe for du må konsentrere deg veldig for å holde deg på rett frekvens.

Jeg tror nok at de som ikke tror på healing, vil tro mer når de begynner fysisk å kjenne energiene.

 

Når jeg har gratis fjernhealing på Lillasjel, skriver jeg at alle som kommenterer,  får healing.

Dermed setter jeg den intensjonen at uansett hva vedkommende skriver, vil de få healing.

Noen skriver nei takk, svindel, humbug, lureri, dette virker ikke, osv.

Jeg bruker gjerne en hel dag på å svare disse høflig og med respekt.

Jeg spør gjerne hvorfor de svarer når de ikke vil ha, for alle som skriver får.

Ved å svare oppnår jeg flere ting.

Jeg får fortalt hvordan healing virker, noe som er min hjertesak.

Man skal ikke påtvinge noen dette, men i det de kommenterer, har de egentlig gitt sin tillatelse.

Det står klar og tydelig i teksten at kommenterer du, da er du med.

Men…… det skjer også noe mer.

Energiene flyter mellom oss i chatsamtalen og med det, også energiene.

Kroppen deres sier ja, om hjernen sier nei.

Og hva skjer da?

Jo, man får healing.

Og med det blir man hver gang man er med, åpnere.

Og plutselig en dag, kjenner man energiene fysisk på kroppen.

 

 

Det var nemlig dette som skjedde med meg.

2009 2009, kjente jeg energiene fysisk for første gang.

Jeg hadde bestilt en time med en healer og satt i senga mi og leste.

Jeg var på Røros, på arbeidsrettet rehabilitering.

Jeg kjente plutselig at jeg ble helt salig og der dukket det opp en melding fra den healeren.

Jeg svarte på meldingen og saligheten fortsatte.

Slik forstod jeg hva det var og ble ikke engstelig.

Øv deg gjerne på å holde håndflatene mot hverandre og beveg de i sirkler, både nært og med avstand.

I hendene hadde jeg kjent energiene tidligere.

Det føles som om du har hendene i trekken fra vinduet.

 

Nå har jeg sjekket inn hos Ryanair.

Jeg har skrevet ut togbillett.

Jeg skal også fly Norwegian, men der får jeg ikke sjekket inn enda.

Jeg må også fylle ut covid-skjema til skolen.

Men utenom det, skal jeg ikke gjøre stort annet enn å pakke denne uken.

Og jeg skal lese, roe helt ned.

Med stor glede og forventning.

I dag

 

På bildet her vises energiene seg tydelig som en tåke. Her er jeg i transe og skal gjøre transetale.

Grå, skumle energier, eller?

 

ps. Jeg skal til Arthur Findlay igjen i april, svensk uke, det betyr svensk tolk, for de som ikke føler for å snakke engelsk. Da er det en uke man øver på litt forskjellige ting, både for nybegynnere og mer erfarne. Du er velkommen hvis du har lyst til å bli med. Vi bor på skolen og får både frokost, lunsj og middag, med i prisen.

 

(15 Apr – 22 Apr 2023)

Svenskveckan 2023

Äntligen är vi samlade igen, mitt eget “dreamteam”

Will du ha en upplevelse för livet? Vill du lära dig mer om din egen förmåga, intuition, healing, trans eller medialitet i goda vänners lag med ett fantastisk lärarteam. Då är detta veckan för dig.

Här har du som är helt nybörjare eller kommit en bit på vägen eller faktiskt redan jobbar som medium i någon form chans att lära dig mera eller stretcha dig och din förmåga vidare.

Begränsningarna sätter du själv.

För er som aldrig varit på AFC förut, ni kommer förmodligen gå vilse i korridorerna och njuta av atmosfären och undervisningen och för er som varit här förut vet att det alltid är som att komma hem.

Detta fantastiska ställe med fantastiska lärare brukar göra denna vecka till något som bara kan upplevas på plats. Där likasinnade möter varandra och man brukar finna vänner för livet.

Denna vecka kommer varvas med föredrag, lektioner, praktisk arbete, meditation och naturligtvis andlig afton i AFC´s fantastiska sanctuary.

AFC erbjuder vad inget annat ställe gör. Lärarna på AFC har många års erfarenhet som de   delar med sig av.

Här finns gedigen kunskap om de olika områdena och människor från hela världen åker hit för att lära och utvecklas. Här brukar man finna kvalitet som sällan skådas någon annanstans när det kommer till Spiritualismen och vad den erbjuder.

OURSE TUTORS

Fy fillern hvor vi krangler for tiden og jeg vet ikke om jeg har rett

 

Fy fillern hvor vi krangler for tiden og jeg vet ikke om jeg har rett.

Det er bare tiden som vil vise det.

Ja, det er meg og min fysisk kropp som krangler.

Jeg la litt opp til det, når jeg planla alle høstens reiser.

Det koker rundt meg av aktivitet og jeg simpelthen elsker det.

 

Å være i farta, å møte mennesker, å organisere og svare på henvendelser, ta imot bestillinger på Lillasjel.

Det er dette som er meg.

Dette er den jeg er inni meg.

I full fart med tusen jern i ilden.

Jeg er inni meg tilbake til tiden med innkjøpsmesser og møter.

Jeg måtte gi avkall på alt, når kroppen nektet å være med mer.

Når den slengte inn en infeksjon, så snart jeg prøvde å bidra i arbeidslivet.

Jeg måtte parkeres her hjemme for å bli friskere.

Og jeg føler meg friskere.

Men om jeg er det, ja det er det jeg ikke vet.

Det gjør meg veldig redd.

Redd for å falle i gryta av maktesløshet igjen.

 

Så tenker jeg på hva forfatteren Camilla Davidsson fortalte oss.

Hun hadde også en utmattet kropp.

Plutselig er det som noe tungt faller ned i kroppen hennes.

Hun hører, du skal skrive en bok og samtidig får hun hele innholdet i boken ned.

Ja, jeg tror ikke jeg skal skrive bok.

Jeg skal noe annet og jeg tror jeg er på vei dit.

Det handler om å inspirere, ved hjelp av Lillasjelordene og healingen.

Evnen min til å se inn i mennesker, jeg vet hvor de står fast, hva de har opplevd og må gi slipp på.

Jeg har jobbet hardt med å utvikle sansene mine.

I oktober skal jeg til Arthur Findlay spiritual college, for nok et kurs.

Lillasjelnavnet ble gitt meg i en drøm og skal brukes.

Jeg kjenner nå tårene og bekreftelsen på at det stemmer.

 

Så får vi ta tiden til hjelp og se om jeg har tatt på meg for mye i høst.

Kroppen er fortsatt på et litt for høyt gir, etter helgens opplevelser.

Den prøver krampaktig å gire ned, men jeg kjenner at jeg ikke helt greier det.

Derfor må jeg lese bøker nå noen dager.

Det gir ro som kroppen min har behov for.

Derfor blir jeg her i godstolen på balkongen

I dag

 

Ps. Ønsker du healing eller ord, finner du meg på

http://Www.Facebook.com/Lillasjel

eller sms 99467178

 

Og jeg bare vet inni meg at noen der ute trenger denne i dag:

 

Tullerusk i hodet, stresset i kroppen og full av forventning

Ja, jeg føler meg superstresset innvendig.

For det første er det fortsatt ferie her.

Mandag trodde jeg det var lørdag, i går var det fredag og i dag er det igjen lørdag.

Lørdag var det forrige torsdag også.

Beklager bildet forresten.

Ja, jeg er nydusjet men har ikke fått sminket og stylet meg opp til en sånn perfekt selfie.

Jeg prøvde meg på trutmunn, slik de store influensere bruker, men er litt usikker på om jeg fikk det til.

 

Formen stiger her og det gjør meg stresset.

Det er noe rart som bobler inni meg.

En blanding av nervøsitet og forventning.

Jeg har så mye som skal skje utover høsten, bare morsomme ting.

Og tenk hvis jeg får være så frisk som jeg var i sommer.

I mai, på Rhodos, sprang jeg nesten fra gutta.

De så bare en støvsky bortover veien.

Nesten slik som Beppe stankelbein, når hun tar avgårde.

 

Jeg funderer på om jeg har funnet årsaken.

Men jeg kan ikke være sikker.

Og jeg vil ikke prøve å forske mer, før jeg får en rolig periode.

Og jeg er så livredd for å ta feil og falle ned igjen.

Å få smaken på å være friskere, for så å falle tilbake, er bare så innmari deprimerende.

 

Det begynte i fjor høst med skjedeinfeksjon og deretter urinveisinfeksjon.

Jeg er jo “gammel” dame, så slike plager er vanlige.

Det rare er bare at jeg kjente på at noe var galt hele vinteren.

Lite energi er jeg vant til, men det kjentes ut som urinveisinfeksjon, men urinprøven var fin.

Over jul, var det mye smerter og ny pencillinkur, for det kunne være nyrebekkenbetennelse.

Jeg spiste derfor mye antibiotika.

Så ringte en venn, som jeg kjenner gjennom Arthur Findlay spiritual college.

Jeg var litt nede og øste ut hvor sliten jeg var.

Jeg forteller at jeg bruker vagifem stikkpillere.

Jeg har ikke tatt østrogen under overgangsalderen, men stikkpillene virker kun lokalt i skjeden.

Så sier hun at når hun brukte dem, fikk hun problemer, hun tålte de ikke.

Og husk, dette er viktig, hvis du bruker de, ikke slutt,  fordi jeg kanskje ikke tåler de lenger, for jeg vet ikke om det er tilfelle.

 

Jeg gikk over til salve istedetfor, et par ganger i uka.

Så dro vi til Rhodos og jeg var i bedre form enn på årevis.

Jeg hadde en periode etter at jeg kom hjem, der jeg var sliten, men husker ikke om jeg brukte noen av stikkpillene da.

Jeg fortsatte med salve, dro på cruiseferie og fungerte fint.

Jeg var tidligere våken om morgen, oppe lenger om kvelden.

Vi kom hjem og jeg hadde time med gynokolog.

Han så ikke noe annet galt enn muskelknuter og de har jeg hatt i årevis.

Så sier jeg at jeg lurer på om jeg ikke tåler stikkpillene, at jeg blir sår av de og har gått over til salve.

Det er flere som blir sår av salven,  sier han.

Å ja, sier jeg, da får jeg begynne på igjen da.

 

Etter to behandlinger, blir jeg dårlig igjen.

Det kjennes ut som bunnen faller ut.

Jeg springer på do og må tisse hver time hele natten.

Lymfekjertlene er vonde.

Jeg fryser og er slapp.

Eksemet brer seg utover ansiktet og hodebunn, seboreisk eksem.

Halsen tykner og hode og nakkesmerter,

Det er som om alle slimhinner går bananas.

Jeg tenker at det er et nytt overgangsalderanfall.

Slik går det en ukes tid, jeg blir ikke bra og da slår det meg plutselig.

Jeg sluttet med de stikkpillene før Rhodos en gang, husker ikke akkurat når.

 

Da er forsøket i gang.

Nå har jeg gått uten 1 uke, 2 dager.

Formen er myyyyyyye bedre.

I natt sov jeg fra 00.30 til 6, deretter til 9.

Eksemet er nesten forsvunnet igjen og det er de andre symptomene også.

Nå skal jeg ikke ta en eneste stikkpille.

Legen har bestilt mr for sikkerhets skyld, jeg står på venteliste.

Blir fint å sjekke ut om alt er i orden, men det tror jeg det er.

Jeg skal forsøke igjen, men ikke før jeg har minst 4 uker i ro hjemme.

Takk og lov at jeg ikke fikk time med gynokolog før etter ferien, sier jeg.

Kryss fingrene for meg, vil du?

Jeg kjenner jeg har tårer i øynene av håp om lettere dager.

Å gå og være sliten hele dagen og ikke vite hvorfor, det er ikke gøy.

I dag

 

Oj

Jeg har skrevet før om lavt stoffskifte og manglende stressmestring.

Overbelastet nervesystem sies det at jeg har.

Pluss en godt innarbeidet radar som surrer rundt 24\7, for å fange opp alle faresignal.

Jeg har sluttet å puste

Be meg ikke om å skru av.

Bare å la være å tenke på det sier gubben.

Vel, hvis meg av-knappen.

Jeg leter,  men finner den ikke.

Tenk på noe annet da, ville han sagt,  hvis han var her.

Ja, jeg prøver det, men det fører til at jeg tenker på flere ting samtidig.

Jeg sov godt i natt, men da jeg våknet, var kroppen stiv av stress.

 

Så da er det å prøve å jobbe seg rolig.

Akkurat nå er ikke det enkelt.

Jeg har et luksus-stressmoment…..heldigvis luksus.

Det hjelper nemlig når man må tankejobbe.

Da sier jeg, kjære deg ro deg ned, det står ikke om liv her akkurat.

 

Når jeg skal ut og reise, da er jeg reisesyk.

Må jeg dra tidlig om morgenen når stresset er i kroppen, det er verst når jeg våkner som regel, da må jeg ta det helt rolig.

Jeg må ha gooooood tid og alt tilrettelagt, bare gå fint inn i bilen og sette meg.

Det er ikke nødt til å være noe reise heller.

Det kan være en tur til tannlegen eller legekontoret eller til ferga.

Jeg blir potte tett i luftveiene og jeg brekker meg.

Og det skjer om jeg ikke har en eneste bekymring.

 

Nå skal vi på ferie og jeg pakker litt hver dag.

Skjorter og kjoler strøk jeg i går.

Men…..

Det kom et annet forstyrrende element.

Streik.

Det har jeg nemlig ikke kontroll over.

Oj, det er et stresselement som er ganske stort.

 

I går oppdaget jeg at vi flyr sas Connect.

De er ikke i streik og jeg begynte å puste igjen.

Få timer etterpå, leser jeg, at flyteknikerne i Danmark, vil sympatistreike fra i morgen.

Det kan ramme også Connect.

Jeg ringte Royal Caribbean i dag.

De sa at når jeg hadde bestilt via de, vil de gjøre det de kan, for å få oss frem.

De overvåker alle fly der de har reisende.

De booker om der det er mulig.

Kanskje får man fly dagen etter, og går da på i neste havn.

Da vil man få kompensert den dagen man mister.

Får de oss ikke frem, blir reisen kansellert og vi får pengene tilbake.

Vi kan da sikkert bytte til uken etter.

Det ordner seg nok, men jeg er bare ikke god til dette.

Godt jeg har verktøy, som meditasjon og healing og bøker.

Å sette nesen ned i boka, er vel det eneste av-knappen jeg har.

Men det er en trøst at det kun er en bagatell.

Og jeg må ha fokus på at alt ordner seg til det beste.

I dag

window.dataLayer = window.dataLayer || [];
function gtag(){dataLayer.push(arguments);}
gtag(‘js’, new Date());

gtag(‘config’, ‘G-X9JTVRVWZC’);

Jeg har sluttet å puste

 

Jeg har sluttet å puste.

Heldigvis er det liv i meg enda.

Jeg tuller ikke.

Jo, kanskje litt.

Jeg puster, men jeg puster altfor dårlig.

 

Noen ganger tar det litt tid før noe går opp for meg.

Av og til er jeg så treg, at det går flere år.

Jeg tror jo at jeg tiltrekker meg det jeg trenger, men når jeg ikke hører etter, hjelper det ikke.

Nå håper jeg at jeg har våknet.

 

Allerede for flere år siden på kurs i England ble jeg fortalt av en av lærerne, at jobber du mye med transemeditasjon, må du huske å puste.

Når man er i transe, får man nemlig en veldig stille pust.

Det er så vidt brystkassa rører på seg.

Jeg er en som har en litt merkelig hjerne.(her er gubben veldig enig).

Jeg kan svinge veldig lett i bevissthetsnivå.

Når jeg hadde søvnregistrering, var legen veldig forundret.

Han sa at jeg våknet lett og ofte, men gikk rett ned i drømmesøvn igjen og det er ikke vanlig.

Jeg kan også drømme før jeg sovner, være så våken at jeg kan prate, for så å fortsette drømmen.

Lukker jeg øynene,  forsvinner jeg lett ned i transe.

Natural born transemedium, sa læreren.

En som svinger lett i bevissthetsnivåer.

Men…… det er kanskje derfor jeg puster for dårlig.

 

Oj, blir langt dette innlegget tror jeg, men det er ok, det er mest beregnet for meg selv.

Jeg skriver for å få klarhet.

Ofte får jeg “beskjeder” via bøkene jeg leser eller personer jeg møter.

I vinter var jeg mye syk og spurte hva skal jeg gjøre.

Flere ganger leste jeg om pust.

Jeg tok meg derfor sammen og prøvde å puste litt bedre.

Kanskje var det en av årsakene til at jeg var bedre når jeg var på Rhodos i mai.

Gubben har vel ikke sett meg så sprek på mange år.

Så kommer jeg hjem og faller sammen igjen.

 

 

https://www.humanharmony.no/

 

Stoffskiftet mitt har nå vært stabilt lenge.

Jeg har fått ned jernlageret. Det går fremover.

Den største utfordringen min, er at stressmestringen min er fraværende.

Så snart jeg skal noe lite, blir kroppen veldig stresset.

Så leste jeg om noen som hadde posttraumatisk stress etter en opplevelse i barndommen.

Jeg tenkte aha, jeg fikk stor sorg og livet snudd på hodet som 11 åring, når pappa døde.

Jeg blir enda berørt når jeg snakker om det, så det er noe ubearbeidet der.

Kanskje ligger det en propp der, tenkte jeg, jeg må ha en samtale med Lill Stella.

Vel så utsetter jeg det, i kjent stil, helt til jeg drømmer at hun sitter på kontoret og venter på meg.

Da bestiller jeg time. Der var jeg onsdag.

I går skjedde det egentlig mye, synes jeg

 

Vi kom raskt frem til det med stress.

Den gangen pappa døde, gikk livet mitt fra å være trygt til å bli utrygt og uforutsigbart.

Jeg måtte lære meg å ha kontroll og passe på meg selv og jeg visste at morgendagen kan være innmari skummel.

I morgen kan livet igjen være snudd opp ned.

Vi flyttet 3 ganger på 6 år og bare du nevner ordet flytte til meg, så får jeg panikk.

Jeg følte jeg ble revet opp med roten hver gang.

Alt var utenfor min kontroll.

Igjen og igjen, måtte jeg finne fotfestet.

Å komme inn i de tomme husene, var for meg et mareritt.

Mamma jublet og snakket om hvor fint alt skulle bli, mens jeg var fortvilt.

Det var umulig å finne ro.

 

 

Men som Lill Stella påpekte og som også Omdal, stoffskiftelegen min, sier, så er da allerede nervesystemet overbelastet.

I tillegg hadde jeg hatt jevnlige luftveisinfeksjoner, fra jeg var 3 mnd gammel baby.

Det ble for mye for kroppen og immunforsvaret svikter.

Ikke hjalp det på at jeg ikke ble trodd av helsevesenet heller.

Herlighet, det er så mye sorg lagret i alt dette, at nå renner det godt her.

Men det er vel et ledd i det hele, å få løsnet proppen og få det ut.

De årene jeg ikke ble trodd, er nesten det aller verste.

Å kjenne at kroppen svikter deg, hele tiden få infeksjoner, være utslitt og så bli møtt med: Du må skjønne det Mariann at vi alle har tunge dager på jobb noen ganger.

Ja, for i h….te, men ikke hver eneste dag, feber og pencillin, tom barnesykdommene fikk jeg.

Røde hunder, vannkopper, munn og håndsyke, 3 pencillinkurer etterhverandre for halsbetennelser, det gikk i ett.

Og kroppen sviktet gang på gang og ingen hjelp å få.

Vel, Lill Stella har rett.

Kroppen min er helt opp i frykt og panikk konstant.

 

Nå har jeg jobbet mye med meg selv de siste årene.

Det blir nå vist meg, som bilder i hodet, at det er ikke rart jeg reagerte så sterkt hver gang jeg fikk kritikk.

Jeg sa til Lill Stella at jeg kom aldri opp til topps, der jeg ble helt lammet, men jeg innser jo det nå, at det ble jeg.

Når jeg fikk kritikk, ble jeg slått helt ut.

Jeg kunne grine i tre dager over en bagatell.

Det var som om bakken igjen åpnet seg og jeg falt på nytt.

Igjen måtte jeg “flytte inn i et nytt hus”.

Det var slik det føltes. Jeg var ikke bra nok, jeg hadde ikke kontroll, jeg måtte omstille meg igjen.

Uansett hva jeg gjorde og prøvde, så føltes det som om det ikke var nok.

 

 

I det jeg skriver dette, kommer det opp stadig nye hendelser.

Det er nettopp derfor jeg oppfordrer folk til å skrive.

Man forstår mer og mer, ser sammenhengene.

Jeg ser hvor mye psykisk stress jeg har lagret opp gjennom årene.

Likevel har jeg jobbet og jobbet med det.

Jeg har lært meg at det å være meg, må være nok.

Ta meg som jeg er eller la meg gå.

Jeg har det trygt og godt hjemme med verdens beste famile.

Selv om jeg er trygdet, har vi god økonomi, takket være mannen.

Og fyttirakkern, der kom et stresselement til opp i det hele.

 

 

Økonomi.

Alle årene med nytt hus og små barn og dårlig økonomi.

Der vi hadde så lite igjen når det faste var betalt, at en barnebursdag kunne velte lasset.

Det er en av grunnene til at jeg elsker å reise.

En liten tur for å besøke familien, var det vi kunne unne oss de første årene.

Det er stress det, å ikke ha penger.

De som sier at lykken ikke er penger, vet ihvertfall ikke hvor strevsomt det er å ikke ha nok.

Og der fikk jeg enda en ting som var en psykisk belastning.

Vår eldste hadde det som da ble kalt barneastma.

Kanskje på grunn av sin stressete mor, hva vet jeg.

Hver måned ble han syk.

Jeg trillet han i vogn ofte hele natten, så han skulle få sove.

Han hostet og hostet og hev etter pusten og alle som har barn, vet hvor forferderlig det er når barna er syke.

Noen ganger måtte vi ha lege nattestid.

Jeg husker en gang etter at yngstemann ble født, da måtte jeg be naboen sitte barnevakt men jeg kjørte til legen.

Jeg var jo mye alene den gangen også for gubben pendlet jo.

Oj, psykisk stress ja.

Er det rart det henger seg opp, at nervesystemet blir overbelastet, når det allerede var det som barn.

 

 

Nå har jeg skrevet og skrevet og blir for langt tror jeg, for å interessere andre enn meg selv.

Men dette er et typisk eksempel på hva som skaper sykdom.

Jeg er tilbake hos Lill Stella og vi snakker pust, på slutten av timen.

Selvfølgelig.

Når jeg ikke puster nok, klarer jeg ikke å puste ut stresset.

Vel nå hører jeg etter omsider.

Jeg øver på å puste.

Det er sommer og igjen snart ferie.

Jeg er voksen og har noenlunde kontroll.

Morgendagen har jeg fortsatt ikke kontroll på, det har ingen.

Men akkurat nå er alt rolig både foran og bak meg.

Jeg får gjøre som Tutta, flytte inn og ut av solen og gjøre så godt jeg kan.

Easy living står det på bordet der Tutta liker å ligge på hylla

Akkurat nå har vi det godt.

Jeg puster dypt, inn og ut, sender stresset ut av kroppen.

Du kan vel ikke være stresset du som ikke gjør noe, får jeg gjerne høre.

Jo, det kan en absolutt.

Man man bære på store mengder indre stress.

Jeg puster det ut

I dag

 

ps. Og hvis du tror jeg tuller når jeg sier at beskjedene blir gitt meg, så se hva jeg leste i boken min etter møtet med Lill Stella.

 

 

I dag skal jeg prøve å forklare

I dag skal jeg prøver forklare litt mer om utmattelse, for det er vanskelig å forstå.

Det har jeg forståelse for.

Og mange er glad jeg skriver om det, for de får ikke til selv å forklare.

Det kan nemlig være svært skiftende og variere mye fra person til person.

Og jeg vil ha sagt med en gang, at det er ikke synd i meg.

Jeg er ikke ute etter noe medfølelse, for jeg har et godt liv på alle vis.

Jeg har en kropp som fungerer, stort sett smertefritt, det eneste jeg trenger er å hvile nok.

I motsetning til mange som mangler helt krefter eller lever et liv med store smerter.

Jeg anser meg selv som heldig, veldig heldig.

Jeg fyker verden rundt( litt overdrevet, men det hørtes innmari kult ut), det eneste jeg trenger er å passe på å hvile meg.

Nå er jeg jo trygdet, så jeg kan hvile så mye jeg vil.

Da var det verre når ingen trodde meg.

De mente det var psykisk, truet meg til å ta antidepressiva, selv om jeg påstod jeg ikke var deprimert.

Vær klar over at dette skjer veldig ofte.

Har du smerter eller en kropp som ikke fungerer og de ikke forstår hvorfor, da skylder de på psyken.

Veldig mange me- eller smertepasienter, har måtte gå gjennom psykisk utredning, innforstått med at vi tror egentlig ikke du er fysisk syk, skjønner du.

Jeg prøvde meg i arbeid gang på gang og endte opp med infeksjoner så snart jeg presset.

Etter 4 infeksjoner den siste sommeren jeg prøvde meg, da ba de meg om å søke ufør.

De forstod at dette gikk ikke.

Jeg presset jo på og jobbet, for jeg ville jo få det til å fungere.

Men jeg kan som sagt bare forklare ut fra egen kropp.

Mens jeg kan hvile i en god stol med boken min, må andre ligge i sengen på et mørkt rom.

Mens jeg kan kose meg med bøkene mine, er mange for slitne til å lese.

Jeg blir også sliten av lyd og sitter mest i stillhet, men mens andre må ha det helt stille, kan jeg i perioder ha mye støy rundt meg, som når jeg er ute og reiser.

Men det hender jeg kjenner at nå må jeg bort fra lydene,  for jeg kjenner kroppen svikter.

Da mister jeg helt muskelkraft og greier ikke å gjøre noe som helst, må bare sitte i ro.

Lørdag nå før vi skulle reise hjem, fikk jeg det sånn.

Vi satt utenfor spisesalen, høy musikk og prat.

Da rømte jeg til stillheten og skyggen og etter litt hvile, hentet jeg meg inn igjen.

 

Det er dette som er så vanskelig å forklare og gjør det så vanskelig å forstå.

Du kan komme på besøk til meg.

Jeg lager kaffe, vi skravler og jeg ser ut til å stråle.

Jeg ser helt frisk ut og kanskje er jeg det, akkurat da.

Så kan jeg plutselig 2 timer etter, være så sliten at kroppen verker og bare det å skulle sette på en vaskemaskin, virker uoverkommelig.

Du kan møte meg på butikken og vi skratter og prater, men du ser at i dag er det likevel et slør over øynene mine, jeg beveger meg sakte og går rart og du kan se jeg støtter meg på en disk eller noe.

Da begynner kreftene å minke og jeg må spare, helst komme meg hjem snarest mulig.

Dagen etter kan du møte meg igjen og jeg fyker avgårde i full fart.

Denne uken vi var på ferie, var jeg i bedre form enn jeg har vært på årevis.

Da er kroppen raskere, sirupen i systemet som gjør kroppen til en treg masse, var nesten ikke der.

Jeg var til og med på bar en liten tur, to kvelder på rad, 600 m hver vei.

17.mai var vi i byen på kveldinga, 1,1 km,  og spiste middag og vi gikk hjem, ingen taxi.

Jeg har aldri gått noe sted på kvelden, på ferie, annet enn på hotellet, på åresvis

Det føltes vidunderlig og gir lovnad om flere slike dager.

Nest siste dagen, begynte jeg å kjenne signalene og før avreise, økte det på.

Da visste jeg at nå må jeg være på vakt.

 

Og slik er det.

Det er uforutsigbart.

Det er umulig for andre å forstå for man forstår det ikke selv.

Noen ganger kommer det kastet over en, mens andre ganger siger det sakte på.

Noen ganger er man uthvilt igjen etter litt hvile, andre ganger trenger man dager eller uker.

Mandag var jeg sliten hele dagen.

Tirsdag var jeg ganske fin om formiddag, tenkte wow, for så å overdrive aktiviteten og være stupferdig om kvelden.

Så våkner jeg igjen i dag, ganske tidlig, etter å ha vært oppe hver time hele natten, men føler meg våken og kroppen kjennes fin ut.

Og hva som skjer utover dagen og uken, vet jeg ikke.

Og jeg må innrømme jeg går litt på tåhev og håper jeg ikke må være i kjelleren lenge.

 

Dette ble mye dill om meg, men det er den eneste måten jeg kan forklare hvor uforutsigbart dette er.

Det jeg gjerne vil lære dere er at når dere møter noen som sliter med tilstander i kroppen, som du ikke forstår, så er det ok.

Vær glad du ikke trenger å forstå.

Men…..

Et stort men…….

TRO DEM

Tro på det de forteller deg.

Ikke tenk at de overdriver

Ikke tenk at de innbiller seg det

Ikke tenk, sikker “bare” psykisk.

Psykiske sykdommer er slett ikke bare, de er tøffere enn noe.

Bare tro på det de sier.

Godta at du ikke trenger å forstå, bare tro.

For hvis du tror, da legger du også grunnlaget for å lære deg å forstå.

I dag

 

Ps. Det øverste bildet er faktisk ikke så dumt i forhold til teksten. Det er noe som sperrer for utsikten så vi ser ikke klart. Akkurat slik tilstander i kroppen kan skjule den vi er inni oss. Vi får ikke være den vi egentlig er.

 

 

Medaljens bakside

Nå har jeg dalt ned hjemme igjen etter en ukes ferie på Rhodos.

Jeg har delt hver dag det vi har gjort.

Denne gangen dro jeg med en kropp som samarbeidet godt.

Jeg gikk turer med en kropp som var lettere i steget enn på flere år.

Det var nesten så gubben dånte tror jeg, for sånn hadde han ikke sett meg.

8-10 tusen skritt flere dager.

Det var magisk.

Men………

 

 

Så sier folk: Nå må du fortsette å være like flink når du kommer hjem.

Ja, jeg forstår de mener det bare godt.

Men det er dette de ikke forstår.

Det har absolutt ingenting med å være flink å gjøre.

Absolutt ingenting.

I dag har jeg vært akkurat like flink.

Jeg har lagd meg frokost, hentet post, sluppet ut og inn katten 6 ganger og satt på ei maskin med klær, som ikke kommer til å bli hengt opp før i morgen.

Og jeg er mer sliten enn den dagen jeg gikk 10000 skritt.

Det har ingenting med flinkhet å gjøre.

Å begynne med fysiske aktiviteter for meg i dag, ville vært det motsatte av å være flink.

Å være flink nå, er å hvile.

Ikke presse kroppen til noe som helst.

Ikke en gang tenke tanken på ut og gå.

Bare sitte mest mulig i ro.

Det skal jeg gjøre også.

 

 

Slik er det med en kropp som har utmattelse.

Man må hele tiden kjenne etter hva man kan tillate seg.

Føler man seg fin, kan man gjøre mer.

Hele tiden balansere hvile og aktivitet, noe som kan være svært utfordrende, for man vil jo så innmari gjerne.

Inni en, bor det et menneske som liker aktivitet.

En som elsker å dure avgårde i full fart.

Akkurat nå er det tomt for energi.

Det er sirup i systemet som gjør bevegelse som å vandre med føttene nede i tung dyp snø, der man så vidt greier å flytte beina.

Der hvert steg krever en styrke man ikke har.

 

Derfor skal jeg være flink i dagene som kommer.

Så mange dager som er nødvendig for kroppen å hvile.

Så krysser jeg fingrene for at den innhenter seg igjen raskere enn før,  for du verden hvor deilig det var å kjenne at den fungerte bedre.

Så dere vet hvor dere finner meg.

I dag

 

 

 

Ikke snakk høyere, jeg vil ikke høre akkurat nå

Ikke snakk høyere, jeg vil ikke høre akkurat

Det er slik et svarten til mas

Det er ikke alt jeg gidder

Noen ganger sitter det så langt inne å ta tak

 

Hører du etter?

Hva kroppen din prøver å fortelle deg?

 

Jeg er flink blitt til det

Eller

Stort sett da

Når trenger den hvile?

Har du gjort mer enn den tåler?

Hva har den behov for av næring?

Jo da, jeg hører det

 

Men hva når den snakker et nytt språk?

Æh, hva sier du nå?

Bevegelse, trim, husarbeid, røre på deg, kjør deg en tur, vær sosial, gå deg en tur.

Jeg forstår ikke helt hva du sier.

 

Jo jeg gjør jo det, men det er så uvant at den snakker det språket der

Jeg vet ikke helt om jeg vil høre etter

Jeg vet ikke helt om jeg tør å tro på den

Jeg er blitt lurt før

Eller det er ikke kroppen som da lurer meg, det er hjernen

 

Den er der nå også den

Den tutrer avsted

Uff, nei, ikke nå, må jeg, hva da, hvor lenge, ja men, vent litt da, i morgen kanskje, over helga, neste uke, etter ferien

 

Ja å øke aktivitetsnivået etter lange perioder med nedetid, er ikke enkelt

Og når det heller ikke er så lystbetont det man har å gjøre

Å klare å grave frem motivasjon

Fy fillern, det er ikke enkelt

Lytter du til din kropp?

Hører du etter hva den prøver å fortelle deg?

Må den bli høylytt, kanskje spenne beina under deg, før du hører?

Har den gjemt på noe for deg som den nå har lyst til å gi slipp på?

Ta deg en prat med den du

I dag

 

Jeg er usikker, jeg vil, jeg vil, men vet ikke om jeg tør

I dag er jeg svært usikker.

Hva skal jeg gjøre?

Det er nydelig vær ute.

Slikt vær jeg og Tutta elsker, for da kan vi sitte ute.

Selv om jeg har covid er jeg ikke så syk at jeg ikke kan sitte ute.

Men….

 

Vi satt ute i går og det var nydelig.

I natt derimot gikk coviden til angrep på halsen min.

Den var litt sår fra før, men ikke noe jeg brydde meg om.

I natt derimot måtte jeg opp og ta en Paracet for å få sove.

Og det er da jeg spør meg selv om det var den kalde luften.

Jeg hadde fleecejakke med høy hals og teppe og var ikke frossen.

Likevel puster jeg jo inn den kalde luften..

 

 

Tutta sitter og passer på varmeteppet og venter på meg.

Hun er klar for å gå ut.

Jeg må uansett vente litt, det er for tidlig på dag.

Men tør jeg?

Og greier jeg å sitte inne når jeg har en kropp som gjerne sitter ute?

Jeg er jo langt fra sengeliggende, bare litt slapp.

En venn spurte gubben i går om hvordan går det med kjerringa.

Jo hun er jo som hun bruker å være, svarte gemalen.

Kanskje like godt han dro på jobb igjen i dag, før jeg fant frem kjevla.

I dag