Synlige eller usynlige utfordringer

 

 

Vi ser mange skriver om de usynlige sykdommene

At det skal være så ille.

Og ja, det kan være ille.

Like ille kan det være om det er synlig.

Den store forskjellen ligger nok i det med om man møter forståelse

Det som er synlig, er lettere å forstå.

Men jeg er litt opptatt at vi må lytte og forstå, uansett hva noen strir med.

Selv om jeg selv er en av de med usynlige utfordringer.

 

Ingen ser hvor mye krefter det kan koste meg, å gjøre små ting.

Man må bruke så mye energi på det som andre ikke tenker over.

Jeg har vært på ferie en uke og gjort meg noen tanker om dette.

Ligge på en solseng hele dagen, blir man vel ikke sliten av.

Gå til dekket bord, bare slappe av og lese, være sammen med gode venner.

Jo, jeg blir dødssliten.

Lyder, lukter, mennesker, musikk, varme, sol, alt blir utmattende.

Spisesalen har høyt lydnivå som suger energien ut av meg.

Av og til kjenner jeg at kroppen holder på å få panikk.

Jeg må redde meg selv og rømme ut i stillheten.

Ingen ser stressanfallene kroppen setter inn, når jeg fylles med slim og brekker meg.

Når man kjenner kreftene renner ut av en og man må komme seg i sikkerhet.

 

Likevel er det viktig å ikke isolere seg.

Nye impulser har kroppen behov for.

Man må være sosial, skape gode opplevelser, når man er så heldig å ha mulighet til det.

Jeg må derfor lære meg å forstå meg selv, ikke være opptatt av hva andre forstår.

Jeg har utfordringer med slitasje i knærne.

Denne gangen var det høyre kne som sviktet.

Da blir det synlig, når jeg nesten ikke greier å gå, for det er så smertefullt.

Det som ikke er synlig, er at smertene stjeler kreftene.

Den lille energien man har, forsvinner.

 

Jeg føler meg heldig selv om jeg har noen utfordringer

Lykkelig og takknemlig

Jeg vet nemlig at det jeg har å stri med, er bagateller i forhold til mange andre.

Så om noe er synlig eller usynlig, er for meg uvesentlig.

Ja folk tar mer hensyn når de ser jeg halter.

Men for meg er det uvesentlig.

Det viktigste er å finne ut hvordan leve best mulig med de utfordringer man har.

 

Veldig, veldig ofte, er det de med de vanskeligste utfordringene, som takler det best.

Da snakker vi ikke om mine små begrensninger, men de som virkelig sliter.

Synlig eller usynlig.

Det er som om de er mye flinkere til å gjøre det beste ut av det de kan få til, mens mange av oss andre, fokuserer på det vi ikke får til.

Vi kan ikke bytte utfordringer med noen.

Vi må ta det livet byr oss.

Å synes synd i seg selv, hjelper ikke for noe som helst.

Ja, det er lov å slippe ut frustrasjon, ingen klarer å være positiv hele tiden.

Jeg synes derfor dette fokuset på usynlige sykdommer, blir overdrevet.

Sykdommer eller andre helsemessige utfordringer, fysiske og psykiske, kan ikke sammenlignes.

De må takles individuelt uavhengig av hvordan andre mennesker møter en.

Jeg oppfordrer derfor alle om å ta ansvar for seg selv, ha fokus på muligheter, fremfor begrensninger eller hva andre mener.

Jeg oppfordrer også de som møter mennesker med utfordringer, om å ta de på alvor og tro dem og vise dem respekt, selv om du ikke forstår.

Selv skal jeg ha noen dager i ro, før jeg igjen skal ut på eventyr.

Føler meg takknemlig

I dag

12 Simple Steps to Waking Up Happier and More Positive

 

 

 

 

 

 

 

Hjelp, kroppen min stikker av uten at jeg er med

 

Av og til girer kroppen min seg opp.

Og det er som om jeg henger etter i en strikk.

Som et bilde av der kroppen min fyker avgårde mens jeg henger etter og når ikke frem til den.

Når man har lavt stoffskifte, har man oftest dårlig stressmestring.

Man får ikke erstattet den biten med medisiner.

Nå har jeg mye å huske på noen uker fremover og mange opplevelser som står i kø.

Da kjenner jeg at kroppen starter opp et maskineri, som jeg har vansker med å takle.

I tillegg øker jeg stoffskiftemedisinene og da blir også kroppen giret opp.

 

 

Jeg skal snart ut å reise.

Først til Gran Canaria en uke, så noen få dager hjemme, før Arthur Findlay College venter igjen.

Nytt kurs, Art & Soul og bare jeg sier det, kjenner jeg enda et gir blir satt inn.

Så hva gjør jeg for å beholde noenlunde ro.

 

Jo, det aller første er å skrive liste.

Alt fra å vanne blomster, til hva som skal pakkes, avtaler, bestillinger, forhåndspublisering på Lillasjel. osv

Alt må ned på en liste.

Da slipper jeg å være redd for å glemme noe

Er du stresset, skriv ned.

Mye av stresset er nemlig å bære alt i hodet.

Det neste er å ta en dag av gangen.

En liste for hver dag, og prøve å ikke tenke på de neste dagene.

Det er ikke så enkelt for mange å forstå, at en som har hele dagen til rådighet, skal bli stresset av så lite.

Jeg mangler jo ikke tid til det som skal gjøres.

Men……………..Når man ikke vet hvordan kroppen oppfører seg, blir man litt engstelig.

Hva hvis, hva hvis, hva hvis, henger over skulderen.

Jeg vet at blir det for travelt, kollapser kroppen.

Det gjør at en må passe mer på, enn hva en frisk person kan.

 

Men liste er skrevet.

Jeg skal ta en dag av gangen.

Heldigvis ikke noe jeg gruer meg til, bare glede.

Men jeg skal ha livesendinger, det gir også litt høyere adrenalin

Men det er jo også  meditasjon.

Meditasjon er et fantastisk verktøy for å roe ned kroppen.

Jeg tenkte jeg skulle ha en livesendiing en dag, der jeg har en meditasjon med healing.

Da får jeg ro selv og andre kan også få nytte av det.

Da var det en ting som måtte inn på gjøre-lista.

Og så har jeg bøkene, de herlige bøkene.

Når jeg leser, roer både kroppen og hjernen ned.

Jeg er ferdig med Renita D’Silva, En modig datter.

En fin historie med handling lagt til India.

 

Jeg elsker å legge klar en ny bok når jeg nærmer meg slutten på den jeg leser på.

Den jeg har funnet frem er Perlefarmen av Liza Marklund.

Marklund har skrevet mange krimbøker, men denne gangen er det ikke krim,

 

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.

 

I dag står det på planen

Bake seks brød,

Vaske klær

Middag er det andebryst med potet/søtpotetstappe og ovnsbakte rødbeter og rødløk

Lille vennen til bestemor kommer til middag og skal bo til tirsdag,

Legge inn repriser og bilder til Lillasjel for den uken jeg er borte.

Skrive blogginnlegg.

Lese ut boken min og kose meg sammen med familien

Ja, det blir en fin dag

I dag

 

ps, var i går

 

Stille, forskning pågår

 

I fjor sommer opplevde jeg et sommervær jeg aldri har opplevd før.

Jeg satt ute nesten hver dag hele våren og sommeren.

Prøvene jeg tok for insulin og fettstoffer i blodet, sank drastisk.

Jeg luftet for legen tanker om at solen og D-vitamin og stressreduksjon, kunne være en del av årsaken.

Når høsten kom, var nemlig prøvene like dårlige igjen.

Han syntes teorien var veldig interessant.

 

 

Her sitter jeg på balkongen igjen.

Det er bare begynnelsen av mars.

Jeg benker meg ned med frokost og ingefærteen min.

Boken jeg leser og iPad.

Se på den solen da, er den ikke nydelig.

Her skal jeg sitte hver dag det er mulig.

Jeg sier at jeg er med på et forskningsprosjekt.

Når jeg sitter her, kjenner jeg kroppen slipper taket på et vis.

Det gir meg en indre ro.

 

 

De gamle stolene fra stua er bare fantastisk.

Nå er de nyvasket av snøen.

Merkelig at de holder ut her de står hele vinteren.

Jeg håper jeg får ha dem her lenge.

Så nå koser vi oss, jeg og Tutta.

I dag

 

Av og til må man be om hjelp når noe føles vanskelig

 

Når man er hjemme hver dag, er det lett å falle i , Jeg gidder ikke i dag – gryta

Hele vinteren er jeg livredd å gå ute,  fordi jeg har to vonde knær.

Hvis jeg sklir litt, da er det så innmari vondt.

Nå har jeg ikke den unnskyldningen. for veiene er snøfrie.

Jeg vet at jeg må ut og gå turer igjen.

 

 

Jeg hadde legetime  på  tirsdag, med Lars Omdal på Balderklinikken.

Stoffskiftet mitt er fortsatt altfor lavt, så jeg må være forsiktig med ikke å gjøre for mye.

Kroppen blir lett utmattet og henter seg ikke inn igjen.

Men å gå små turer er veldig bra, for både insulinresistens og stoffskifte.

Det er bare så vanskelig å overtale seg selv.

Og det er  merkelig, for jeg liker jo å være ute og gå.

 

 

Jeg har ei venninne som også er hjemmeværende.

Hun har sagt at jeg må si fra hvis jeg vil gå en tur.

Det gjorde jeg i dag, spurte om hun ville være med.

Hun sa at det ville hun.

Ingen av oss kan gå fort eller lange turer, så det er perfekt turselskap.

I tillegg er vi begge lidenskapelig opptatt av bøker, så vi går aldri tom for noe å snakke om.

 

 

Ser dere grønnskjæret som er blitt på trærne.

Jeg håper det ikke kommer mer snø og at det blir vær til å sitte mye ute denne sommeren også.

Jeg lanserte ideen til Omdal at kanskje det var den fine sommeren som gjorde insulinprøvene mine så fine i fjor

Jeg satt ute stort sett hver dag, helt fra vår til høst.

Han syntes det var en interessant ide.

Det kan være at all d-vitamin fra sola, hadde en god effekt på insulinet.

Jeg har jo nok insulin til å dele ut til to personer til, og det er slett ikke bra.

Er du overvektig fra magen og opp, sjekk fastende insulin.

Det kan være du er insulinresistent slik jeg er.

Da blir man mye trøtt og sliten og legger på seg uansett hva man gjør.

Oftest er det blodsukkeret man sjekker men det kan være innenfor normalen.

Kostholdet som da er best for en, er det samme som om du har diabetes.

Men man skal også ligge unna kunstig søtning, for kroppen tror den får sukker og starter produksjon av insulin.

 

 

Du verden hvor nydelig det var ut og gå.

Vi gikk ikke så langt, men akkurat passe.

Nå er dørstokkmila passert, så nå bestemmer jeg meg for at det blir lettere neste gang.

Knærne får bare finne seg i å være med, det er vanskelig å legge de igjen hjemme.

Mars kan være en snømåned her på Nordvestlandet men jeg håper på tidlig vår.

Da skal jeg ut i solen på balkongen med boken min.

Jeg sender en stor takk for hjelpen jeg fikk

I dag

Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det

 

 

Du er ikke nødt til å forstå, men fint hvis du kan godta at sånn er det.

Dette er en tanke som ofte kommer til meg.

Jeg sier den til meg selv men jeg håper også å nå ut til andre med den.

Ofte er vi så opptatt av at vi må forstå andre mennesker.

Først vil vi forstå dem og så skal vi hjelpe deg.

Vi skal komme med våre råd slik at de får det bedre.

Jeg selv er intet unntak.

Det ligger nok et ubevisst ønske i oss, at vi vil hjelpe

Og for å hjelpe, tror vi at vi trenger å forstå

 

Men det er ikke alt vi greier å forstå.

Ofte har vi ikke nok kunnskap og erfaring om hva det dreier seg om.

Selv har jeg en kombinasjon av utmattethet, lavt stoffskifte og insulinresistens.

Utmattetheten kom, fordi jeg har hatt så mange infeksjoner, helt fra jeg var baby, at immunforsvaret til slutt sviktet.

Av og til blir jeg lei av å høre at bare jeg begynner å trene, så blir alt bra.

Ja, jeg er ikke dum, jeg vet at bevegelse er ekstremt viktig for en kropp.

Derfor prøver også jeg å oppmuntre alle som trener, i å gjøre nettopp dette.

Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme.

Jeg hører ofte, at klart man blir støl etter en trim, men det går jo over.

Og det er nettopp det som er forskjellen på en utmattet kropp og en frisk kropp,som trener.

Hos en utmattet kropp, går det ikke over, det blir heller verre.

Det kan gå måneder å komme seg igjen, der andre bruker noen dager.

Så ja, man må bevege seg, men ikke slik at det blir verre, man må kjenne grensen.

Og den er jo veldig, veldig usynlig og det tar år å lære seg å mestre.

 

I høst tråkket jeg over den grensen, og etter det har jeg helt vært tom for energi, veldig tom.

Slik at det å vaske et lite gulv eller sette på en vaskemaskin, er så slitsomt, at jeg må hvile etterpå.

Formen var på vei opp og jeg tenkte derfor at jeg måtte øke aktiviteten og gikk på en smell.

Jeg var på ferie nå nettopp og når man leser de lesebrevene, ser jeg grenseløst aktiv ut.

Men bildene lyver, for de viser ikke alt.

De viser ikke når jeg hviler to timer midt på dagen, en times tid på kvelden, og likevel må gå til sengs klokka 22.

De viser ikke, når jeg sitter på steiner, benker, trapper, overalt hvor det er mulig å slenge rævva nedpå.

Er vi i en kø, står gubben i kø, mens jeg sitter, og lurer meg inn når jeg har fått hvilt nok eller det er tid for å gå.

Kofferten var redningen, når jeg stod i immigrasjonskø, den ble stol.

Knærne er nemlig kjempevonde for tiden og jeg blir sliten av smertene og greier ikke  å stå.

Man må lære seg knepene, for jeg nekter å la meg stoppe.

Jeg har det privilegiumet at jeg kan reise og det fortsetter jeg med, for det er kjempeviktig for meg.

Så lenge jeg greier å komme meg avsted, så er nye impulser gull verd.

Jeg er derfor svært, svært takknemlig for at jeg har både helse og økonomi, til å reise, og en god hjelper som er med meg.

 

I likhet med de aller fleste som har kroniske sykdommer eller plager, så gidder vi ikke å prate om det hele tiden.

Det er ikke det jeg ønsker å blogge om.

Jeg ønsker å skrive om det som er fint, for jeg har så mye fint i livet mitt.

Men samtidig vet jeg at det er mange som sliter der ute.

Jeg får ofte meldinger og snakker med mange som har det vondt.

Av og til trenger de å få ut litt frustrasjon.

Man må ha en lufteventil, der man kan slippe ut litt av det som er tungt.

Da er det lettere å være positiv igjen etterpå.

Så møter du noen som forteller deg at noe plager dem, lytt til dem.

Godta at ok, sånn  har de det.

Ikke prøv å prakke innpå dem hva de må gjøre, for å få det bedre.

Man merker nemlig veldig fort kamuflerte antydninger i samtaler, at dette gjør vi,, så dette burde du også gjøre.

Selvfølgelig kan du komme med innspill, men vær obs når du får beskjed om at det er prøvd eller det virker ikke.

Det er da du må godta, uten å forstå.

Det er jeg sikker på at du klare veldig godt.

I dag

Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup

 

 

 

Å ha lavt stoffskifte er som å vasse til fjells i sirup

Det er slik det føles.

Som å ha sirup i systemet så alt er tregt.

Når du skal gå eller gjøre noe må du dra med deg kroppen gjennom denne sirupen.

Til og med i hjernen er det sirup.

Tjukk sirup.

Du husker ikke hva noe heter.

Du ser på glasset som står foran deg og du tenker at hva heter det.

Helt vanlige ord må du lete etter i hodet.

Konsentrasjon er vanskelig for ord du leser går liksom ikke inn i hodet.

Du må lese avsnitt om og om igjen.

Bittesmå bekymringer du ellers ville ha ledd av, fylles også med sirup og tar mye større plass

Små oppgaver som å sette på vaskemaskinen krever all din styrke.

Når du står opp om morgenen, må du hvile før du kan dusje.

Stå opp, dusje, spise, må skje i etapper.

Noen dager greier man ikke å sitte i en stol en hel dag, man må legge seg.

 

Heldigvis er jeg sjelden så fyllt av sirup lenger.

Nå tåler stoffskiftet mitt å være lavere uten at det blir så ille som dette.

Men jeg har hatt en periode nå som har vært sånn.

Det aller verste er kanskje det at man lurer på om det er sånn det vil fortsette.

Om det kan bli bedring igjen eller om kroppen er helt utmatttet.

Jeg har økt medisindosen og formen stiger igjen.

Det er som om sirupen smelter og blir tynnere.

Hodet føles lettere som om jeg svever mer.

Fortsatt er det lite fysiske krefter men det er jeg vant til, så det er ok for meg.

Men jeg føler alt lettere inni meg og det er viktigst for meg.

 

 

De som har utmattelsessykdommer kjenner nok til dette.

De som har det ille, tenk de må ligge i et mørkt rom hele dagen.

Kjersti Annesdatter Skomsvold hadde Me.

Hun var så dårlig når hun skrev sin første bok at hun skrev små post it lapper og hengte på veggen

Noen dager skrev hun en lapp for hun greide ikke mer.

Det finnes så mange som er så syk og mange av de er unge.

Og jeg blir så eitrende sint når jeg hører om hvordan de blir møtt i helsevesenet.

DE BLIR IKKE TRODD

Kan du tenke deg hvis du var så syk og ingen trodde på deg.

Samme hvem du møtte, så trodde de at dette er noe du bare finner på for å få oppmerksomhet.

Kan du lukke øynene litt og kjenne på den hjelpesløsheten du da må føle.

Du er så syk at du greier ingenting og du har kanskje i tillegg store smerter, men ingen er villig til å hjelpe deg.

KLARER DU Å TENKE DET

Tenk at man utdanner seg til lege eller sykepleier og ikke bryr seg med å finne ut hva som gjør at pasientene er syke.

Og ja, jeg vet det er mange av de som ikke er sånn, men desverre møter man altfor mange av de.

De tror ikke på en.

Og de sender en bare hjem igjen uten noe mer undersøkelser.

Jeg vet også at mange av de blir enda sykere når de kommer hjem.

Påkjenningen av å komme på sykehus og møtene med legene som avviser dem, trekker ut det siste de har av krefter.

For ikke snakke om psyken.

Alle begynner nå å forstå at alt i kroppen henger sammen. fysisk og psykisk.

Og det psykiske helsevesenet høres ut til å være fullstendig på villspor.

Mange blir dårligere av å bli innlagt, mye dårligere.

Jeg vet om de som har hentet pårørende hjem igjen fordi de ble enda sykere av å bli innlagt.

Jeg vet om de som er veldig mye sykere nesten et helt år etter en slik innleggelse.

Bare de som har vært gjennom det, vet hva det koster fysisk og psykisk å møte helsevesenet, når en er så dårlig.

Ja, de fleste mennesker blir ofte berørt i møte med lege eller når de skal på et viktig møte.

Ja, tenk da hvordan du ville vært hvis du i tillegg var veldig, veldig syk og du var redd for igjen å ikke blir trodd.

LUKK ØYNENE OG TENK DET EN GANG TIL. DE TROR IKKE PÅ DEG. DE TROR DU LYVER, DE ER ARROGANTE OG LIKEGYLDIGE OG DE HØRER IKKE EN GANG PÅ HVA DU FORTELLER.

 

 

Jeg har vært gjennom det med å ikke bli trodd.

Jeg har fått brev fra trygdeetaten der det står “stoffskiftesykdommen” hun mener hun har.

Jeg har hørt det sagt at du skjønner det Mariann, at vi alle kan ha en tung dag på jobb.

Jeg er blitt fortalt at hvis jeg ikke tar antidepressiva som legen anbefaler, så vil jeg miste trygderettighetene mine fordi jeg ikke samarbeider.

Men den følge at jeg spydde i to dager og ble helt apatisk og fikk sluttet med de igjen.

Heldigvis for meg har jeg aldri vært så syk at jeg har måtte gi opp kampen.

Jeg måtte gå til privat lege for å bli trodd og for å bli tatt på alvor.

20 år har jeg holdt på med denne kampen.

Hvor mange som ikke har trodd meg på disse 20 årene, ja det har jeg ikke tall på.

Også venner og familie, som tror jeg er lat og ville blitt bedre om jeg bare trente nok.

Heldigvis har mine nærmeste bestandig støttet med.

Nå har jeg endelig en lege som ser hele meg.

Han sier at kombinasjonen av født med stress, dusinvis av infeksjoner og antibiotika, mest sannsynlig har ført til immunforsvarsvikt.

Derfor har kroppen utmattelsessymptomer, der den slår til med betennelseslignende tilstander når jeg gjør litt for mye.

I tillegg greier ikke stoffskiftet å fungere uten litt tilskudd og jeg har insulinresistens.

De tre kombinert er komplisert, for de påvirker hverandre.

Ok, da vet jeg det og dette kan jeg leve veldig godt med, når jeg nå vet hvorfor.

Kanskje kan jeg bli riktig så frisk, kanskje vil jeg ha perioder der jeg ikke greier noe.

Men jeg er av de heldige.

Jeg har økonomi til å gå privat, til å reise og slipper å gruble på hvordan betaler regninger.

Jeg har ikke smerter stort sett, hvis jeg ikke bruker knærne for mye.

Jeg har det godt og for ikke å snakke om jeg blir trodd.

Jeg slipper å bruke kreftene mine på å kjempe med helsevesenet noe mer.

Den kampen er nemlig utrolig utmattende.

De som følger meg er kanskje lei av å lese om mine prosesser.

Men dette er et veldig viktig tema, ikke på grunn av meg, men for alle de som ikke har kommet dit jeg er.

De fortjener nemlig at noen ser dem og lytter til dem og TROR DEM

Derfor er jeg også svært opptatt av de som ER DEN ENE

De som tar på seg rollen med å se sine medmennesker.

De er som noen engler på jord og vi trenger flere av de.

Jeg sender i dag alle mine gode tanker til alle de som sliter og ikke blir trodd.

JEG TROR DERE

I dag

 

 Vil noen stemme på meg som Livsblogger 2018, blir jeg glad for det. Da er det bare å åpne linken, finne Lillasjel og bildet av meg og klikke stem 

 https://sparpedia.no/priser/til-a-vinne-var-livsblogger-pris-2018/

Lillasjel på facebook

http://Www.facebook.com/lillasjel

Kan ikke du være den ene

http://lillasjel.blogg.no/1461097637_19042016.html

 Når viljelageret blir tomt

http://lillasjel.blogg.no/1482320493_21122016.html

Her er boken Kjersti Annesdater Skomsvold skrev mens hun var sengeliggende, en nydelig liten bok

http://lillasjel.blogg.no/1489573340_bker_lest_februar_2017.html

 

 

 

 

Gubben og legen er enig i konklusjonen, om at jeg er et komplisert tilfelle

 

Gubben og legen er enig i konklusjon om at jeg er et komplisert tilfelle

Ja, tenk de er det, selv om det nok er på ulike måter.

Ja, da blir jeg jo dobbelkomplisert, du store min.

Litt humoristisk må man få lov til å være

 

Den bli frisk kampanjen jeg kjører, den går veldig opp og ned, kan du si.

Stoffskiftet er blitt ytterligere dårligere, ikke rart det er lite krefter her.

Alle de andre prøvene som var finere forrige gang, har falt tilbake.

Konklusjonen blir at jeg må prøve på igjen med mer stoffskiftemedisiner.

Det ser ikke ut som om kjertelen min klarer å lage nok stoffskiftehormoner.

Legen sier at kombinasjonen stoffskifteproblematikk, insulinresistens og immunforsvarkollaps, er komplisert.

Det ene stresser det andre liksom. så jeg biter meg selv i halen, samme hva jeg prøver.

 

For å bedre insulineffekten, bør jeg være i bevegelse.

Det heter visst å trimme eller trene, har jeg hørt.

Gjør jeg det bittelitt for mye, da svikter immunforsvaret og jeg ender opp med influensa/betennelseslignende symptomer.

I sommer var jeg slett ikke flink med kostholdet, da bedret alle de prøvene seg.

Jeg kommer hjem, skjerper kostholdet og prøvene forverrer seg.

Helt motsatt av all fornuft.

Kanskje kroppen liker bedre sydenvarmen, at den da ikke bruker så mye energi på å holde meg i gang.

Komplisert ja, det er ikke enkelt.

Han mener at jeg har me-lignende tilstander, som gjør at kroppen tåler dårlig belasting, før den kjører i gang med utmattelse.

Nok forsaket av utallige infeksjoner, inkl antibiotika, hele livet.

Selv tror jeg kroppen var født stresset, for jeg ble raskt plaget av sykdom.

Min mor hadde mange traumer med seg i ryggsekken.

 

Ingen skal si at jeg ikke prøver alt som står i min makt for, både å finne ut hva som skjer med kroppen min og hvordan gjøre den bedre.

Alt man får klarhet i, er fint.

Så får man forholde seg til det man har.

Jeg har et godt liv på alle måter.

Healing og meditasjon er ypperlige verktøyer.

Kanskje gjør de meg ikke frisk, men de hjelper likevel kroppen å holde stresset nede.

Og jeg er mentalt sterk i forhold til for noen år siden.

Jeg har det rett og slett bra.

Jeg klarer å reise, jeg har masse aktiviteter å kose meg med, fin familie og nyter livet.

Noen begrensninger får de fleste, og mine er rett og slett til å leve godt med.

Jeg sitter her i mine bokstabler med ipaden og Lillasjelen min.

Når kroppen vil det, er jeg ute og går meg en tur.

Bare jeg passer på å hvile nok og ha rolige perioder, går dette helt fint.

I dag har jeg bestilt utflukter til cruiset vi skal på i Karibien og jeg har søkt visum til Usa.

Nå skal jeg bestille fly til London, til jeg skal på kurs, Art & Soul, ved Arthur Findlay spiritual college.

Julen skal vi feire i Halden, så her blir det ikke mye juleståk, bare fred og ro.

Og innimellom opplevelsene, da hviler jeg her hjemme og lader opp til neste utfordring.

Jeg er takknemlig og glad for alt jeg får være med på

Så nå går jeg og tar en ekstra pille jeg

I dag

Kaptein på skuta jeg.

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier og tro på det

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier og tro på det

Jeg er helt sikker på at det er en setning veldig mange av oss har tenkt.

I møte med helsevesen og trygdeetaten, ja også i utdanningssektoren.

Men også sammen med familie og venner.

Ja, hver og en av oss kunne sikkert blitt mye flinkere.

Jeg vet ihvertfall at jeg burde vært det, enda jeg selv er i samme situasjon.

 

Jeg gikk på en liten smell igjen, men denne gangen tar jeg det veldig rolig, i trygg forvissning om at det går over.

Det er disse usynlige grensene, vet dere. 

De vi ikke ser før vi har tråkket over dem.

Egentlig var de ganske synlig for meg denne gangen, men jeg lukket ørene når kroppen ropte. 

Igjen trodde jeg at jeg visste så mye bedre enn den. 

Jo, dere husker kanskje trappegåingen jeg gikk i gang med.

http://lillasjel.blogg.no/1539336521_den_ene_tingen_du_bestemmer_deg_for_i_dag_som_kan_gjre_en_stor_forskjell.html

Etter fire dager sa kroppen, ro deg ned.

Etter femte dagen ropte den og etter sjette dagen forstod jeg at  nå vil den ha pause.

Så langt, alt greit, men det jeg ikke tenkte på, var at jeg jo skulle tur retur Trondheim, med fullt program.

Spennende bokmøte, nydelige menneskemøter.

http://lillasjel.blogg.no/1539790395_hst_2018_aschehoug.html

http://lillasjel.blogg.no/1540206266_romsdalen_har_pyntet_seg_i_flomstor_elv_og_hsfarger.html

 

Alt gikk superfint, hjem igjen, flere menneskemøter og der forsvant både knær og krefter.

Veldig vondt i begge knærne og helt uten krefter.

Sånn at skal du sette på oppvaskmaskinen, er kroppen så sliten, at den greier ikke holde deg oppe.

Du må hvile før og etter.

Men nå tok jeg det med knusende ro.

Jeg har hatt noen dager med minimal fysisk aktivitet og sakte, men sikkert kommer kreftene tilbake.

Jeg vet at dette må jeg kanskje forholde meg til.

Legen min sier at han vet ikke om kroppen klarer å bli frisk, at jeg må lære meg å leve med det.

Og det godtar jeg.

Jeg føler meg heldig, for det er veldig mye jeg har mulighet til i livet, som mange andre må se langt etter.

Jeg har et innholdsrikt godt liv på alle måter.

De aller fleste av mine dager er gode dager, selv om noen av dem har begrensinger i seg.

Men det er utgangspunktet for overskriften i dag.

 

Hvorfor kan de ikke bare høre hva jeg sier, og tro på det

Jeg har selv kommet så langt i mine prosesser at jeg stort sett blir trodd.

Heldigvis både mine nære familie og mine venner lar meg selv sette grensene, uten å stille spørsmål.

Men ofte møter også jeg uforstand.

Og jeg vet dette er noe så innmari mange sliter med.

Det er en av de tingene som gjør det å ha en kronisk sykdom så vanskelig.

Mange sykdommer er usynlige.

Vi møter en bekjent og denne ser svært aktiv ut. 

Det kan være seg i et selskap, på teater eller hva som helst.

Vedkommende er blid og pratsom og dere har det kjekt sammen.

Dere snakker om hva dere gjør på og denne personen forteller deg hun/han er ufør.

http://lillasjel.blogg.no/1477913941_31102016.html

Du tenker at vedkommende ser ikke mye syk ut.

Kanskje dere møtes igjen en dag og personen ser like frisk og opplagt ut.

 

 

Det er da du må forstå at du får se glansbildet.

Det er glansbildene våre vi liker å vise frem til andre.

Alle vil vise frem sine gode sider, de vil nyte øyeblikkene, når kroppen er med dem.

De stundene kroppen spiller på lag 

Man vil kjenne beruselsen det er, når man kan få være den man egentlig er.

Disse øyeblikkene, de gode dagene, de er så verdifulle.

 

Du får ikke se når vedkommende ligger til sengs med store smerter på et mørkt rom i tre dager for å klare å komme seg opp igjen.

Du får ikke se frykten de bærer på inni seg, hver gang de skal på noe, for de er redd de må avlyse

Du får ikke se alle….. Nei, dessverre det kan jeg ikke bli med på, for jeg har allerede en avtale denne uken.

De vet selv at for å klare den avtalen, må de hvile både før og etter, mens det du ser er et smilende opplagt og engasjert menneske.

Slik kunne jeg forklart side opp og side ned, men vi skal komme til poenget.

 

 

Det er der du kommer inn.

Eller rettere sagt, det er i de møtene du ikke skal komme inn med……

-Ja, du må begynne å bevege deg mer, ikke rart du blir fort sliten, når du er så mye i to.

-Alle blir jo slitne når de trimmer, det går over etter noen dager.

-Man må være holde ut litt så blir det bedre.

-Hvis man er mye hjemme, kommer man seg ikke ut til slutt, så man må bare presse seg litt.

-Jeg kjenner noen som begynte å trene og de ble friske, så du må bare stå på.

-Har du tenkt over kostholdet ditt.

-Ta deg sammen litt du nå da for en gangs skyld, du trenger nå ikke å gå hjem enda.

-Jeg husker nå du fortalte du var på tur hele dagen, hvordan greide du det da hvis du ikke greier noe nå.

-I går når jeg møtte deg så du jo helt fin ut.

-Du må tenke positivt vettu, ikke tro på forhånd at du ikke får til.

 

Lytt til det som blir fortalt deg og tro på det.

Ja, gode råd kan være fine, men la det være opp til den enkelte å bestemme om det er riktig for dem.

Du vet ikke noe om hvor mye positiv tenking de bruker i en vanlig hverdag, for å klare de tingene de må.

De er ikke dumme.

De vet at bevegelse er viktig, at kosthold er viktig, at de ikke bør røyke, osv, men de har kanskje ikke krefter nok til å deale med alt, for de har så mye de må bruke positiv energi og krefter til.

Viljestyrken kan føles innimellom som den er oppbrukt.

Visste du at viljelageret ditt kan bli tomt

Du vet ikke at noen må bruke 14 dager med utmattelse og feber, der du hvilte et par timer og var OK.

Dette vet ikke du noe om, derfor skal du være forsiktig.

Og det mest viktigste er å tro på de som forteller det.

 

 

Det spiller ingen rolle om du ikke kan forstå dette.

Du er ikke nødt til å forstå, du skal bare lytte og tro på det som blir sagt.

Du trenger ikke innerst inne å tro det heller, bare du later som om du tror.

Bare du lar vedkommende slippe å forklare seg 

 

For når de forklarer, ja da kommer du med nye motargument.

Slik som jeg med trappegåingen, ja da burde jeg gått bakker istedenfor.

Da nytter det ikke at jeg sier at jeg må gjøre noe som er lett tilgjengelig. 

Dette fordi jeg ikke bestandig klarer å tvinge meg til det som er litt slitsomt.

Da kommer neste argument med at jeg må bevege meg, ja tror dere ikke jeg vet at bevegelse er viktig eller.

 

Er det noen som ikke har det sånn at det er ting de ikke klarer å ta tak i

Men som likevel forventer at andre skal klare det.

Greier du kanskje å gjøre alt du vet er riktig for deg, og hver eneste dag.

Har ikke du noe du ikke greier å endre, eller noe du burde sluttet med eller begynt med.

Jo  alle har det, men de som er kronisk syke, de har mye mer og de greier bare ikke med alt.

Når du bruker all din energi på ting som for andre er bagateller, ja da har du også brukt opp mye av viljestyrken den dagen, kanskje for flere dager.

Kan du ikke derfor bare lytte og si ok, jeg forstår du gjør så godt du kan

Ja, for det er tingen nemlig.

Vi gjør alle så godt vi kan.

Så hør hva jeg sier og tro på det

Eller ihvertfall lat som om du tror på det.

I dag

Er det å være ufør, mer som en ferie, del to

Sorg over kronisk sykdom

Bli frisk prosjekt ruller videre

Gode leveregler ved lavt stoffskifte

 

Bli frisk prosjektet ruller videre.

 

 

Bli frisk prosjektet ruller videre.

Jeg er i en prosess, der jeg prøver å slutte med stoffskiftemedisiner.

Etter å ha tatt dem i 20 år.

Og skulle ikke hatt de i utgangspunktet, sier legene.

Og jeg tror det stemmer.

Kroppen min var den gang utslitt etter utallige infeksjoner.

Når jeg så fikk medisiner, ble kroppen bedre, men bare for en stund.

Periodene jeg er dårlig, blir lengre og lengre og jeg blir mer og mer tappet for krefter.

Nå har jeg sakte, men sikkert trappet ned på medisinene, siden i fjor høst.

Jeg hadde telefontime med Lars Omdal, Balderklinikken, sist fredag.

 

 

Det var så mye regn i helgen, at taket brøt sammen. Slik er det med oss mennesker også. Det er grenser for hvor mye belastning vi kan legge på kroppen vår. 

 

Prøvene viser at stoffskiftet er nå enda litt dårligere enn de var i juni. 

Jeg skal derfor ikke kutte mer enda, men vente og se om det stiger.

Noe jeg tror det gjør, bare jeg ikke stresser.

Og nå utover høsten, kan jeg ta livet med ro.

Det var nemlig travelt i vår og sommer og det kan ha ødelagt for prosessen.

Men når det er sagt, så føler jeg meg ikke noe dårligere, enn i fjor sommer, før jeg reduserte.

I tillegg hadde det skjedd mange gledelige, veldig spennende, endringer.

 

Tutta holder meg med selskap. Hun ble alenebarn i vår. Hun liker å ta kroppsvasken ute, mens jeg foretrekker dusjen. 

 

 Langtidsblodsukkeret har gått ned, er på 6,2 mot 6,5 sist gang.

C-Peptid. har dalt fra 1258 til 847, altså innenfor normalen, som er fra 270-1290.

P- Insulin har falt fra 221 til 139, også innenfor normalskalaen. fra 18-173

Fettstoffer i blodet har dalt fra 2,61 til 1,68, skal være under 2,60

Dette har da skjedd i en periode der jeg har hatt ferie, vært på cruise og har levd, slett ikke sunt.

Jeg har spist desserter og drukket brus og vin.

Vi avtalte så, at jeg skal prøve en fastelignende diett, over 5 dager.

Det bruker visst å sette fart på systemet.

Jeg måtte selv bestemme når jeg skulle begynne.

Jeg var veldig motivert og tenkte at over helgen starter jeg, 5 dager klarer jeg.

Men om kvelden, slo det meg at jeg må være gal.

Jeg kan ikke begynne nå.

Kroppen min får mindre og mindre medisin, jeg kan ikke la den faste i tillegg. 

Når stoffskiftet øker, føler jeg meg mer sulten, noen dager.

Å skulle gå på diett i tillegg, vil stresse meg og da vil det gå baklengs.

Konklusjonen er først stabilt stoffskifte, ihvertfall bedre enn nå, deretter prøver jeg 5 dagers faste.

 

Jeg har ikke fjernet badekaret, for Tutta liker å drikke av det. 

 

 Dere som følger meg, vet at jeg er svært opptatt av å lytte til kroppen.

Jeg tror den forteller meg hva den ønsker.

Alt fra hvor mye jeg kan gjøre, til hva jeg skal spise.

Og nei, den sier aldri at jeg skal drikke brus og spise snacks.

Det er hjernen som gjerne vil det.

 Akkurat nå er den opptatt av at jeg skal ta dagene som de kommer.

Jeg skal ikke ha mange baller i luften samtidig, men ta livet med ro.

Jeg er også blitt avhengig av å sitte ute.

Jeg tror at det er med på å redusere stresset i kroppen, selv om det er støy fra trafikken.

Omdal tror at medisinene har stresset kroppen min.

Når jeg da fjerner medisiner, går stresset ned og insulinet blir ikke trigget.

Insulin produserer fett, så jeg var i en dårlig sirkel, der det ene ødela for det andre og det var ingen vei ut.

Derfor prøver vi nå med å fjerne det ene elementet.

Og det kan se ut som det fungerer, bare jeg får stoffskiftet litt opp igjen.

Bevegelse er veldig viktig.

I sommer gikk jeg jo mye, når vi var på ferie.

Etter at jeg kom hjem, har det blitt mindre.

Jeg håper og tror, at jeg nå endelig er på riktig vei.

Jeg må bare være tålmodig.

I dag 

Se her hva som nå har skjedd, solen har igjen kommet frem. 

 

  

Hei fra meg. Ha en fin dag, dere også. Grip dagen og gjør det beste du kan for at den skal være så bra som mulig. Nå kaster jeg fleecejakke og pledd. 

 

Kjære deg, lytt til kroppen din

Juratind og Moanebba

 

Jeg møter så mange som sliter med helsen.

Jeg hører de forteller hvor sliten de er.

Og i samme sekund forteller de om alt de skal gjøre, hvor travelt de har.

De skal bare, skal bare, skal bare.

Det eneste jeg kan si er prøv å stoppe opp litt.

Når kroppen streiker, er det for en årsak.

Den sier fra at nå er det på tide å lytte til den.

Og hvis du overhører signalene vil kroppen reagerer sterkere og sterkere.

Infeksjoner, muskelsmerte, hodepine og det som verre er.

Kroppen roper stopp og du hører ikke etter.

 

Store vengetind. Der oppe i dalen starter turen over Romsdalseggen.

 

Jeg har ikke levd et mer stresset liv enn andre.

Noen vil påstå at jeg bestandig har vært lat.

Det har jeg ikke, men de må nå få lov til å  tro det.

Jeg har bestandig prøvd å gjøre så godt jeg kan.

Helst ville jeg gjøre alt perfekt.

Jeg higet etter gode tilbakemeldinger på vel utført jobb.

Og jeg gjorde en god jobb der jeg var.

Men gang på gang, spente kroppen beina under meg.

I mange år prøvde jeg stadig nye jobber for å se om det var en jeg kunne greie.

Hver gang ble jeg syk, nye infeksjoner og feber og mer og mer utslitt.

Men hos meg var det mer indre stress som tappet meg enn det at jeg hadde det så travelt fysisk.

Selv om to barn på to år, skrantende økonomi og da utallige infeksjoner helt fra jeg var baby, var tøft nok.

Kroppen ble mer og mer sliten og til slutt ville den ingenting av det jeg ville.

 

 

Jeg klarte kanskje å stoppe i tide, så jeg har ikke fått de livstruende sykdommene.

Jeg har fått det som er til å leve med og som jeg kanskje kan bli bedre av.

Derfor anser jeg meg selv som veldig heldig.

Jeg prøver derfor å lytte veldig nøye til hva kroppen min ønsker.

Og selvfølgelig er jeg klar over at jeg kan lure meg selv.

I går sa den at den ønsket ut å gå litt.

Da gjorde jeg det og som bildene viser, så var det en vakker tur.

Jeg bor jo i et område der jeg er omringet av fjord, fjell og vakker natur.

Bare på den lille turen min på ca 30 minutter, hadde jeg denne fantastiske utsikten.

Jeg fikk kaffebesøk på balkongen og hadde en nydelig dag.

 

 

I dag våknet jeg derimot og følte meg enda mer sliten.

Da blinker varsellampene, orange.

Ikke rødt enda heldigvis, men orange er obs, vær forsiktig nå.

Derfor skal jeg ikke ut å gå i dag.

Jeg skal heller kjøre meg en liten tur og besøke ei venninne.

Utenom det, skal jeg ikke gjøre stort i dag.

Annet enn å lese og skrive, se litt på tv og la kroppen hvile.

Energiene er supersterke om dagen, så kroppen føler seg litt salig av de.

Jeg kjenner det er god healing i de og jeg nyter det.

Det er godt å være meg

I dag