Her en kveld skjedde det noe merkelig

 

Her en kveld skjedde det noe merkelig

Jeg får ofte ord i hodet i det jeg legger meg

Dette har vært en aktiv periode der mye kommer, men bestandig i det jeg skal legge meg

Når jeg står opp igjen, er de borte.

Jeg sier at skal jeg skrive, må jeg få ordene når jeg er våken.

Jeg kan ikke stå opp igjen for å skrive,

Det merkelige med disse ordene som kom og som kommer tilbake , er at de er på nynorsk.

Jeg skriver jo bokmål, selv om dialekten kanskje er nærmere nynorsk.

Det er ikke enkelt å skrive på nynorsk når man bruker bokmål

Jeg funderer på om dette er noe som skal øves på

Jeg ser jo selv at det blir ikke helt riktig, men det er interessant

Hvorfor kommer ordene sånn skal tro

 

Kjærleiken tok slutt, sa ho

Nei, svarte eg, det kan den ikke

Kjærleik tar aldri slutt

Ja, men eg føler den ikkje meir sa ho

Då er det fordi du ikkje vil, sa eg

Du vil ikke kjenne  den

Du vil ikke nøre oppunder flammen så den brenner

Kjærleiken tar aldri slutt

Den vil bestandig være der

Inni deg

Til evig tid

Om du kjenner den eller ei, det er ditt valg

Du kan verne om den, stelle den eller du kan la den visne bort

Men den døyr ikke nokongång

Å seier ho, å,

kva gjer eg då

Jau, du elskar deg sjølv

Du lar lyset ditt stråle

Du kjenner kjærleiken inni hjarta ditt

Du kjenner hjarta ditt banke

Du seier ja til å vare i kjærleiken, puste den inn og ut

Kjenne den med heile deg

Da vil aldri kjærleiken døy for deg

Å sa ho, å

Takk, det vil eg

Sårbarhet

 

 

Hvis du pirker på en larve så krøller den seg sammen

Den går i forsvar

En mekanisme som settes i gang automatisk

Slik er vi mennesker også

Når noe trigger oss, treffes det sårbare i oss

Noen vil krølle seg sammen, som larven

Prøve å gjøre seg utilgjengelig 

Beskytte seg selv ved å gjøre seg liten

Andre velger kanskje å heve stemmen

Protestere, forklare, hevde seg

Mens noen vil gå i krigen med å gå til motangrep

Vi mennesker er ulike

Ingen av oss går rundt med en var varsom plakat

Det vises ikke i stor skrift på utsiden hva som er vår sårbarhet

Arrene etter tidligere sår, er på innsiden 

De vises ikke 

Så trå varsomt i møte med dine medmennesker

Ikke alle har fått plaster på sine sår

Ikke alle har hatt noen til å blåse på når noe var vondt

Noen har sår som aldri har fått mulighet til å gro

De må få den tid de trenger til å bearbeide 

Så når skilpadden kryper inn i skallet sitt eller pinnsvinet setter piggene ut, la de få litt tid på seg

La de få være i fred

Ikke angrip, men gi de tid til å finne igjen fotfestet

Når de er trygge igjen, viser de seg frem igjen for deg

I dag

Sier du nei, sier du også ja

Det er et tema som kommer igjen og igjen, når jeg skriver Lillasjelord.

Det er alle de som står på hodet, for å være gode og snille.

De stiller opp for alle andre.

De gjør ære på alle de som er flinke og pene og vellykkede.

Men de setter seg selv i siste rekke.

 

Jeg tror nok at jeg er altfor egoistisk til å gjøre dette.

Eller vent nå litt………………

Jeg er ikke egoistisk, jeg er fornuftig.

Jeg har skjønt at tar ikke jeg vare på meg selv, ja da har jeg ikke noe å gi.

For meg blir det derfor ikke logisk å gi til andre først.

Jeg må gi til meg selv for at jeg skal ha noe å gi videre.

 

Det er dette mange ikke forstår.

De føler seg egoistisk når de sier nei, når de setter seg selv først.

De liker ikke å si nei, for de føler at da er de et dårlig menneske.

Men sier du nei, sier du også JA.

Du sier ja til noe annet, og i dette tilfellet deg selv.

Og det mange ofte gjør, er å føle de må forsvare at de sier nei.

Men du trenger ikke det, du er ikke nødt til hverken å forklare eller forsvare.

Du kan bare si at dessverre det går ikke, jeg har ikke mulighet,  akkurat nå.

 

Det er så misforstått dette at for å være snill, må man hjelpe alle andre først.

Slik som på flyet, må du hjelpe deg selv først.

Du skal ha på deg surstoffmasken først og så hjelpe barna.

For hvis du ikke får luft, er det ingen der til å hjelpe de små.

Slik er det om du er voksen også.

Det er så enkelt og innlysende.

Hvis du er utslitt eller har dratt på deg sykdom fordi du er på felgen, ja da er du ikke  lenger til hjelp.

Jeg velger å utheve den setningen for så enkelt er det.

 

Det er faktisk slik at mange hjelper fordi det gir dem en god følelse.

Man gjør absolutt ingenting uten å forvente noe tilbake, om så en følelse av å være snill.

Mange blir avhengig av denne følelsen for å føle seg bra

Men hva med å være snill med seg selv, den personen som er aller viktigst.

Den personen som må fungere, for å ha noe å gi.

Hvis du passer på at du selv har nok glede i deg, får nok hvile, ja da kan du lene deg tilbake og hjelpe andre så mye du vil

Og skal jeg si deg en hemmelighet?

Da vil det også føles mye, mye bedre.

Hvorfor? Jo, fordi du er ikke utslitt og du vil ha mer glede av det du gjør.

Så ta en oppgjør med deg selv.

Slutt ikke å hjelpe andre, men hjelp deg selv først.

I dag

Akkurat passe eller helt perfekt

 

Jeg er litt ærekjær, jeg liker å gjøre ting ordentlig.

I det siste føler jeg at akkurat det har skjært seg litt.

Jeg ba på Lillasjel om ord som inspirerte til teksting av bilder.

Jeg fikk mange fine ord.

Jeg tok tak i noen, men så ble det stopp.

Så spurte jeg om hjelp til temaer.

Jeg har skrevet om noen, sårbarhet og det å være seg selv.

Men så ble det stopp.

I går hadde jeg livesending i meditasjonsgruppa på Lillasjel og vi fikk lydproblemer.

Kanskje var det jeg som surret for jeg klarer aldri å snu den iPaden rett vei.

Jeg tenkte på det etter sending at kanskje jeg stoppet lyden.

Så jeg får forske litt og så gjøre øvelsene om igjen.

Når det skjer uforutsette ting, faller jeg også litt ut, så øvelsene ikke blir så rolig som jeg ønsker.

Men det er en læreprosess og bra medlemmene er tålmodige.

Men jeg liker det ikke.

Jeg husker ei som sa til meg en gang at hvorfor kunne jeg ikke være fornøyd med akkurat passe.

Jeg må godta at alt ikke er helt perfekt til enhver tid.

Ja, når det gjelder husarbeid har jeg ikke sånne krav.

Der er det med nød og neppe, at det passerer med akkurat passe.

Ikke alle blogginnlegg jeg publiserer, er jeg fornøyd med.

Det er ofte jeg tenker at nei, det der var ikke all verden du.

Men da tenker jeg også at jeg vil se den som klarer å gjøre alt perfekt til enhver tid.

Noen ganger må bare Akkurat passe være nok.

 

Men jeg har gjort to ting helt perfekt i dag.

Vanligvis sløver jeg til minst klokka ni med å stå opp.

Jeg har en kropp hvis motorikk for tiden, er bare akkurat passe.

For tidlig om morgenen, er motoren treg.

Men i dag var jeg oppe litt over åtte, hurra for meg.

8.45 ringer telefonen.

En liten venn skulle på skøytebanen sammen med skolen, men hadde sprunget fra skøyteutstyret i gangen hjemme.

Kunne bestemor hente det og komme bort på skøytebanen?

Selvfølgelig kunne bestemor det.

For en glede å kunne få være til hjelp.

Tenk hvor heldig vi er som har både skøyteanlegg og bakke med skitrekk, midt i bygda, en liten bygd med 2000 innbyggere.

En tåre i øyekroken når vennen kommer springende.

Hvor heldig er vel ikke jeg, som har fått tre barnebarn.

Og ekstra heldig at en bor i nærheten.

Onsdag er det kortdag og da kommer han til bestemor etter skolen.

Det andre perfekte er at da vanker det nystekte knekkebrød, noe både vennen og bestemor er veldig glad i.

 

I tillegg fikk jeg skrive litt om hvor heldig den er, som har fått barn og barnebarn, når det er ønsket.

Da ble det litt oppfyllelse av ett av inspirasjonsordene på Lillasjel.

Og kronen på verket, ja nå titter solen igjen frem bak skyene.

Det ligger an til en perfekt dag.

Takknemlig er jeg

I dag

 

 

Og før jeg nådde å klikke publiser,  så haglet det inn her med mer å være takknemlig for.

Det kom gode tilbakemeldinger på tross av lydproblemene i går og det varmer jo veldig.

Det kom pakke i posten:

 

Den øverste, Trikset, ba jeg om for jeg skulle være sitert i boken. Jeg bladde gjennom og fant ikke noe. Tenkte at da ble det vel ikke likevel og la sammen boken..

Og begynte å le 🙂 Er vel lov å være litt stolt?  Se hva som står over tittelen 🙂 Ja, vet er ikke så godt å se på bildet, men jeg kan gni det inn jeg,hihi. Der står det Mariann Sæther Tokle, bokblogger

 

Tenke sjøl

 

 

Jeg er jo en som liker å tenke sjøl, ikke bestandig følge strømmen.

Jeg liker å myldre frem flere sider av en sak.

Jeg tror hjernen vår har godt av det.

Så fikk jeg en kommentar, fra  en som følte at når hun gjorde det, ble hun kalt frekk.

At det ikke var tillatt å mene noe annet enn alle andre.

Det inspirerte meg til å tenke litt over dette, med å fremme egen mening.

 

Noen av mine venninner er jo litt oppgitt, ja på en lun måte, over mitt engasjement til tider.

Jeg kan blande meg borti diskusjoner og ble veldig engasjert.

Jeg liker følelsen av å være engasjert.

Når blodet bruser i kroppen og man kjenner hele kroppen lever.

Men det er en del varsomhetsregler som gjelder i slike diskusjoner.

Særlig i kommentarfelt på facebook, der man sier sin mening med få ord.

Ord uten kroppsspråk, som tolkes av den som leser det og blir til noe annet enn din intensjon.

Det er slett ikke enkelt og i den fellen har jeg gått noen ganger.

Men sakte, men sikkert har jeg lært meg en del knep.

 

For det første, er varsomhetsplakaten.

Hvis det er noe som er veldig personlig for den som skriver, trå forsiktig

Kanskje er dette den gangen du ikke skal blande deg inn.

Det er nemlig ikke sånn at vi for enhver pris må si meningen vår, om vi er uenig.

Det må passe til settingen.

Og merker vi at noen er sår på temaet som er diskutert, ja da skal vi være enda mer forsiktig.

Vi må respektere at andre mener noe annet enn det vi gjør.

Og for all del, kun sak skal diskuteres, vi skal ikke beskrive hva vi mener om personen bak meningen.

 

Selv bruker jeg å poengtere at dette kun er min mening.

Det sier jeg som regel alltid i bloggen min også.

Denne bloggen er tanker fra mitt hjerte, fra mitt ståsted og jeg kan ta feil.

Det er min oppfatning av virkeligheten.

Jeg bruker også ofte, ord som jeg tror, jeg mener, etter min oppfatning, slik jeg ser det.

Dette gjør jeg for nettopp å poengtere at det kun er min mening.

At jeg ikke vil diktere noen til å være enig med meg.

Det er nemlig sånn av vi blir mer lyttet til, hvis vi viser respekt.

Angriper vi, ja da blir vi møtt med forsvar.

Så snart noen føler seg angrepet, ja da slutter de å lytte.

Som gubben sier til meg, når du begynner å rope, da lukker jeg ørene.

Det er viktig å være ydmyk overfor de som mener noe annet enn deg selv.

Akkurat som du forventer respekt, skal du respektere andre.

Det er så lett å glemme når man plutselig får så ørene flagrer.

Og skriver du noe så noen føler seg støtt eller at du er frekk, så beklag.

Si at det beklager du , det var ikke meningen.

Men obs… Da må du ikke fortsette på det samme.

Da er tiden inne til å tenke at her er det kanskje best jeg ligger litt lavt.

Det er nemlig ikke sikkert at motstanderen din har lyst til å høre din mening.

Av og til kan det være best bare å trekke seg ut og la andre være i fred.

 

Det har tatt tid for meg å lære å diskutere.

Jeg er blitt slettet som venn fordi jeg har sagt min mening.

Det kan nok komme til å skje igjen, for som sagt så blir jeg lett engasjert.

Men blir jeg slettet så tenker jeg at det er ikke nødvendigvis min skyld.

Jeg kan ha oppført meg høflig og respektfylt, men at mine ord likevel traff noe sårt i vedkommende.

Hvis da det fører til utestengelse, ja da får jeg respektere det.

Bare jeg vet at jeg ikke har oppført meg respektløst, så er det ok for meg.

En ting jeg kan ha lett for å glemme er hvem som starter diskusjonen.

På facebook er det jo sånn at det jeg legger ut på min side, er det jeg som bestemmer over.

Når jeg begynner å blande meg inn i diskusjoner på andres side, da bør varskubjellen ringe raskere.

Foreløbig har jeg tråkket og tråkker fortsatt i den fellen, når jeg blir engasjert.

Vær varsomplakaten må da ha større bokstaver.

Er dette noe vedkommende ønsker å få min mening om.

Ja, kanskje i utgangspunktet, men så blir jeg litt for pågående.

Det innrømmer jeg glatt at det skjer innimellom og jeg tar selvkritikk på det.

Jeg lærer fortsatt.

Så fortsett å si meningen deres, tør å ha din egen,

Men ha respekt for at det har også andre.

I dag

 

Hjertet taler

 

Jeg har snakket mye i det siste om å følge hjertet.

Mange synes nok dette er vanskelig.

Og det er ikke enkelt i starten.

Og tro ikke at man greier det hele tiden.

Man kan ikke hele tiden prøve å høre etter hva hjertet vil si en.

Da blir det stress og da vil vi heller ikke høre.

Men samtidig blir man en bedre lytter, hvis man øver.

 

Det aller viktigste å huske når man øver, er at stemmen bare vil det gode.

Den er ikke nedlatende, hverken overfor deg eller andre mennesker.

Den er ikke påtrengende og befalende.

Ingen må derfor sammenligne det med tvangstanker.

Du har fri vilje og når du følger hjertet, vil det ikke føles som en besettelse, noe du bare må gjøre, for enhver pris.

 

Det som kan være vanskelig er at man noen ganger har motstand i seg, mot å følge hjertet.

Det er i de situasjonene det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Det er som om kroppen vår stritter i mot og vil ikke.

Vi vil liksom ikke ha endringen som vi ubevisst inni oss, vet at kommer.

I de situasjonene er det viktig å ikke ta forhastede slutninger.

 

Så hvorfor skal man være så opptatt av å følge hjertet.

Egentlig kan jeg jo svare bare for meg selv.

Jeg er rett og slett grunnleggende mye mer lykkelig enn jeg var før.

Jeg er tryggere på meg selv, har en mer indre ro, også når det stormer.

Det har ledet meg inn på veien til det spirituelle.

Alle de fantastiske opplevelsene og varme menneskemøtene.

Det har ledet meg inn til min livsoppgave, der jeg kan bruke hele min personlighet, all min erfaring og alt jeg har lært.

Nå forskes det på om hjertet er energisentralen som forbinder oss med andre mennesker telepatisk.

Om det stemmer, vet jeg ikke.

Men jeg tror at hvis vi følger stemmen i hjertet vårt, da blir vi ledet til å bli det mennesket vi er ment til å være.

Gjøre de oppgavene som er ment akkurat for oss.

 

Det eneste jeg synes er skummelt er at noen sier de skal følge hjertet og plutselig forlater alt de har.

Akkurat det er å misforstå drømmen.

Ofte får vi nemlig store drømmer.

Dette er ikke for at vi skal forlate alt og springe så fort vi kan, mot den drømmen.

Drømmen blir gitt oss som en gulrot å strekke oss etter.

Vi skal ikke gripe gulroten og spise den opp med en gang.

Drømmen er drivkraften som skal sparke oss i gang, få oss ut på veien.

Etter at vi har sett drømmen, begynner vi å følge tegnene.

Hjertet gir oss nemlig bare små hint, små steg i gangen, som et puslespill.

Vi skal innom mye læring og møte mange mennesker og opplevelser.

Det er det hjertet vårt ønsker, ikke at vi skal si, Å det er drømmen min og så kaster vi alt og springer dit.

Nei, det er å ta museskritt og kanskje også av og til, ta stikkveier eller gå et steg tilbake.

Dette fordi det er noe vi skal lære på veien eller noen vi skal møte eller vente på.

Hadde jeg ikke gjort det, ville ikke det skjedd, sier du da etterpå.

Derfor elsker jeg boken Alkymisten av Paulo Coelho.

En liten perle av en bok, lest av millioner, og en bok man enten elsker eller ikke forstår og synes er kjedelig.

Jeg tror de som elsker denne boken, forstår nettopp budskapet i boken.

Det at å følge hjertet leder deg mot drømmen, for at du så skal finne ut at drømmen er veien du går, opplevelsene steg for steg, mot drømmen.

 

Kort fortalt leder hjertet deg dit det er ment du skal være i livet.

Det tillater deg å være deg, akkurat slik du er skapt til å være.

Det leder deg gjennom de vanskelige og vonde tingene som skjer i livet ditt.

Det å følge hjertet, betyr ikke at man er forskånet for alt som er vondt.

Det å føle følelsesmessig smerte gir oss også verdifull læring.

Det er med på å utvikle oss, lære oss å se det som er bra, rettlede oss på veien videre.

Så prøv nå om du kan høre hjertet hviske til deg.

Hva vil det at du skal gjøre akkurat nå

I dag

 

 

 

 

 

 

Flere grå hår

 

Ja, jeg drar nok på meg flere grå hår.

De kommer nok uansett, for de holder på å formere seg, ser jeg.

Det er helt ok, for jeg ser at det er moderne med grått hår nå for tiden.

De unge, farger håret sitt grått.

Ja, jeg vil se at de gjør det når de får grå hår på rett.

Men for meg er det grå håret greit tror jeg, for jeg får veldig lyst, grått hår.

Da slipper jeg vel å bleke striper i de, slik jeg gjør nå.

Men nå snakker jeg meg helt bort her.

Jeg får nemlig flere grå hår, tror jeg,  fordi jeg holder på å lære meg regnskap.

 

Jeg opprettet jo et enkeltmannsforetak i januar.

Jeg tenkte det var greit å starte fra begynnelsen av et år.

Jeg ønsker ikke å jobbe svart,  jeg vil gjøre ting riktig.

Jeg lever jo i troen på at det som er riktig for meg, det legger seg til rette.

Jeg var derfor ikke altfor forundret når jeg fikk tilbud om dnbregnskap.

Det er en betaversjon som dnb nå kjører ut, gratis hele året.

Det passer jo meg utmerket og jeg funderer på om det var tilfeldig at det dukket opp rett foran nesen min,  i akkurat det øyeblikket,  jeg skulle begynne å føre opp inntekter og utgifter.

De har support og det kan hende at de som jobber der, også får flere grå, hår før jeg har lært det jeg skal.

For jeg spør og jeg spør og jeg spør.

Og jeg river meg i håret av frustrasjon,  når jeg ikke klarer å konvertere kvitteringer til pdf- fil, blant annet.

Men nå har jeg lært å legge inn salg og fakturere.

Ja, jeg har bare en faktura som må sendes ut, til Egmont for bloggingen.

Jeg har fått lønn for tre måneder i fjor, 643,94 kr.

Wow, jeg blir nok rik,hehe, men moro likevel.

Ellers har jo jeg forhåndsbetaling, så da må jeg legge inn salgene og klikke på at de er innbetalt.

Det har jeg nå lært, så det går fremover.

 

Det er ikke pengene som er viktigst for meg, det er engasjementet.

Det at jeg har en lidenskap, at jeg får brukt hjernen min.

Ja, jeg får brukt hele meg, og hva er vel mer verdifullt enn det, når man er hjemmeværende, full tid.

For noen år siden tok jeg et års bedriftsøkonomi, fordelt på to år, nettbasert, gjennom Høgskolen på Hedmark.

Ja, det har jeg bruk for nå.

Selv om jeg ikke husker mer enn en brøkdel, har jeg litt grunnlag.

Jeg har også hatt arbeidstrening på et regnskapskontor og på Rauma energi, der jeg la inn bilag.

Jeg har jobbet i bokhandel i flere år, og med salg, både innkjøp, bak disk og ute i felten.

Jeg har også vært daglig leder for en mixkiosk.

I perioder har jeg hatt lagd mat, på både aldershjem og fjellstue.

Jeg har når jeg var ung, vært guide og jeg hadde et vikariat i et buss-selskap, der jeg blant annet måtte sette opp busser til cruiseskipene.

 

Når jeg ser tilbake, er det derfor noe forunderlig rart.

Alt det jeg har erfart, har jeg nå bruk for,  når jeg nå har opprettet Lillasjel.

Jeg skriver om reiser, mat og bøker.

Jeg har med mennesker å gjøre, kundebehandling,  salg og markedsføring.

Absolutt alt jeg har lært og erfart, kan jeg bruke.

Kan det hende at livet mitt så langt har vært en Lillasjelskole, skal tro.

Det er ihvertfall en fin tanke, her jeg sitter og teller grå hår.

I dag

Det kommer bølge etter bølge

 

Det kommer bølge etter bølge

Kjenner dere det

De sensitive kjenner det godt

Pluyselig kommer en bølge av følelser

Du står der og tenker, hva skjer nå

Plutselig skjelver du

Tårene står i øynene dine

Forundret kjenner du på denne reaksjonen

Den dukker bare opp fra ingenting

 

Du lar bølgen gå gjennom deg

Hvor det kommer fra vet du ikke

Men det er ikke ubehagelig

Det minner deg på at du er et menneske

Du føler og følelser er viktig

Det er ikke noe trist som følger denne bølgen

Det er bare en liten ristning, et bittelite jordskjelv

Det starter i kronechacra og går gjennom kroppen

Så rister du på deg slik katten bruker å gjøre

Og så er det borte igjen

Forunderlig men fint

Som små bølger for å minne deg på å gripe dagen

Være i øyeblikket akkurat nå

Være takknemlig for det du har

Det er viktig

I dag

 

Nye impulser

 

Når man er hjemme hver dag er det fint å få lufte seg litt.

Alle trenger nye impulser og alle trenger vi å få ha andre mennesker rundt oss av og til.

I går var vi bedt på årsfest i Veidekke, der gubben jobber.

Vi bodde på Scandic Ålesund

Vi dro tidlig på dagen og vi spiste lunsj sammen med venner.

En liten spasertur i Ålesund er fint.

       

Byfjellet Aksla med fjellstua i bakgrunnen.

Det går trapper opp til Fjellstua og det er en attraktiv tursti.

Utsikten fra hotellet.

Vi ble så hentet med buss og kjørt til Øya Giske. Der har de et fabrikklokale, der Mørekjøtt før hadde sin virksomhet. Nå er det omgjort til selskapslokale. Øygardshallen.

Der fikk vi nydelig mat og drikke.

Det var mange som ble hedret denne kvelden. Over 10 prosent av arbeiderne har vært i bedriften i over 20 år. Gubben min er den med lengst fartstid, 40 år. Først i Rauma Bygg som ble slått sammen med M.Kristiseter før det ble kjøpt opp av Veidekke.

Sjefen snakket om Å ha eierskap til egen bedrift. At det å ha medarbeidere som gjør sitt beste for bedriften, er nødvendig for at et firma skal gå bra.

Jeg tenkte da at det samme er det i et samboerskap. Dette å være villig til å gjøre sitt beste for at forholdet skal være bra. Ikke bare være opptatt av hva man har krav på, men hva man kan gi.

Gubben og jeg har vært sammen hele denne tiden, over 40 år. Stig, sjefen sa at Magne, mannen min, gjerne bodde på brakke og jeg tenkte at dere skjønner vel at det er for å få litt fri fra kjerringa. Vi fleiper litt med det. Jeg synes det er fint når han kommer hjem klokka 16 hver dag, men også helt greit med ukependling, med fri på fredag.

Det viktigste er at man gjør sitt beste for at ting skal fungere, ikke fokusere på ulemper.

Det er kjekt for ledsagere å få være med på årsfest, for da føler også vi litt tilhørighet til bedriften. For noen år siden overrasket jeg han med besøk på brakka når de jobbet på Smøla. Det var også lærerikt å se hvordan de hadde det når de bor på brakke.

Underholding hadde vi også. Synnøve Hatlen og Astrid Overå fra Teaterfabrikken i Ålesund.

Her Synnøve som Veidekkearbeider. Dette er en bygg og annleggsavdelig av Veidekke. De bygger store bygg, ikke veier.

De som følger bloggen min og siden min på Facebook, Lillasjel, vet at jeg gikk live på Facebook i januar, som første steg i det å kvitte meg med kroppskomplekset mitt. For meg var det derfor befriende herlig å se Synnøve i aksjon.  Her viser hun frem turndrakta hun liksom brukte når hun var 10 år. Hun er slett ikke redd for å vise frem sine kg, for drakta er jo så liten at det var ikke nok stoff til å dekke sidene.  Måtte også vi andre bli så fri at vi fokuserer på hvordan vi har det inni oss, fremfor hvordan vi er på utsiden.

Takk for turen

Da er vi hjemme igjen i godstolen.

I dag

Her er et par YouTube klipp av Synnøve

Første gangen jeg så Synnøve var når hun var Signe Stunden på et julebord på teaterfabrikken. Da dukket hun plutselig opp mellom beina på en mann, fra under bordet, gnafsende på en pølsesnabb. Vi lo så vi grein. Selvfølgelig hadde hun valgt seg ut den mest stillferdige og beskjedne mannen i gruppa.

 

Ka e du redd for

 

 

Ka e du redd for

Under en fin, liten impulsiv samtale på formiddagen, kom denne sangen dalende i hodet mitt.

Ka e du redd for

Ofte er vi redde

Redde for å slippe oss løs

Redde for å gjøre noe vi ikke er klar for

Redde for å bli sett eller redde for ikke å bli sett

Selv er jeg akkurat nå redd for at kroppen tar skade av hvor lite jeg er i bevegelse

Samtidig som jeg er redd for å bevege den, så den kollapser igjen

Utmattelsen jeg påførte meg selv i høst,den kom så fort at jeg tenkte ikke over den, før den var der

Men sakte men sikkert så må jeg i gang igjen

Men man blir så redd

Man er så redd inni seg for at det skjer igjen

Samtidig som man er redd for hva som skjer hvis man ikke kommer i gang

 

Det var dette med å ha tillit

Det er noen ganger så vanskelig å ha tillit

Vi tenker på bekymringer og hva som kan gå galt

Istedetfor å gi oss over og tenke at jeg må ha tillit til at det går bra

Det eneste jeg gikk glipp av i vinter, var nystekte flatbrød til jul

Jeg greide jo ikke å stå,  så jeg fikk kjevlet de ut

Men vet dere, at jeg fant 6 leiver fra i fjor.

De fikk skjerpe seg litt i ovnen og ble like fine………………..ja, nesten da

Jeg var på bokmøte, jeg dro på ferie, fikk med meg alt

Jeg kom hjem, ble forkjølet og satt tilbake igjen, men nå er jeg på vei igjen

Det går bra må jeg si til meg selv

Det går bra, du ser nå vel at det går bra

Sakte, men sikkert må jeg tørre igjen

Sakte, men sikkert må jeg finne viljestyrken og motet

Sakte, men sikkert går det igjen fremover

Det går bra, det går veldig bra

Så ka e du redd for?

I dag