Jeg tenker på vennen min både natt og dag.

Ja, nå må jeg bare avklare med en gang at det er ingen tragedier på gang.

Jeg har jo fortalt mye om mitt gjenstridige og hyperaktive hode.

Akkurat nå tenker jeg på en venn av meg mange ganger hver dag og om natten også.

Det er korrekt, ikke tull.

Det var da den sangen begynte å gjøre meg gal.

Jeg måtte Google for å finne den.

Til slutt gikk det opp et lys.

Det var ingen venn, det var en hund.

Barnesangen med Anita Hegerland, Jeg vil ha en liten hund, jeg tenker på hunden hver dag, hvert sekund.

Da er det oppklart, men da begynner hodet å tenke at den sangen brukes sikkert ikke i dag.

 

I dag er jo alle barnesanger vi brukte før i tiden, nesten fy fy.

Synger du, jeg vil ha en liten hund i dag, blir du sikkert beskyldt for å påvirke unger til å kjøpe hund.

Best å ikke synge den mer, ikke høyt ihvertfall.

Dessuten er den slitsom for et hode som allerede er overaktivt, langt over gjennomsnittet.

 

Men det var den vennen ja, egentlig slitsomt nok.

Dere kjenner sikkert til hun Hverdagsnettdama.

Jeg har nevnt henne noen ganger, Anne Lise heter hun.

Hun gir ut Hverdagsnettmagasinet på nett, annenhver måned.

Helt gratis

Det kommer et nytt nå om et par dager.

https://hverdagsnett.no/magasin

 

Vi startet som Facebook-venner, med en felles interesse, bøker.

Etterhvert har vi møttes mange ganger.

Vi er som personer veldig forskjellige, noe som skaper mye morsomt.

Her om dagen hadde hun fått en pakke med lesesokker.

Lesesokker ja, de finnes

 

Bra det var du som fikk de da, og ikke jeg,sa jeg

Jeg går jo ikke med sokker.

Da ble hun forundret, kan du tro.

Jeg fikk bilde.

Bildet har jeg delt uten å bedt om tillatelse, så kanskje er vi ikke venner mer.

Uff, sa jeg, når jeg så bildet.

Det begynner allerede å klø oppover leggene mine, bare av synet.

Jeg klarer nesten ikke å ha sokker lengre, ikke bukser heller.

Jeg går i kjole med bare bein og drar på en tights når jeg må ut i ruskevær.

 

I dag var jeg ute og hengte opp klær.

Jeg henger klærne opp ute hele året, under tak på balkongen.

Og gjerne barbeint.

Så fremt det er mulig.

Da tenker jeg jo på henne med sokkene.

Når jeg er oppe på do om natta…….. i bare trusa……da tenker jeg på henne.

Jeg gjør mitt ærende og legger meg igjen.

Ofte er da dyna for varm og jeg må ta den av meg noen minutter for å avkjøle meg.

Hvis det ikke er nok å snu den, slik at det kalde er ned mot kroppen.

 

Vel, så forskjellig kan vi være vi mennesker.

Er ikke det flott?

Og hadde det ikke vært gruelig kjedelig hvis du bare hadde venner som var likedan som du selv.

Da fikk du jo aldri ny input, bare det samme om og om igjen.

Det blir du faktisk ikke klok av.

Det beste for hjernen vår er å omgås de som er uenig med oss.

Det holder oss på tå hev og inspirerer oss til nytenking og holder hjernen vår aktiv.

Har du tenkt over det eller?

I dag

Bilde fra når Anne Lise, til venstre og meg, til høyre, fikk møte forfatter Heather Morris,midten,  til lunsj hos Aschehoug,  nå i begynnelsen av november.

Snakk om jubeldag

Vi er tilbake til den vakre bygda vår, Isfjorden i Rauma kommune.

Mange begynner vel å bli kjent her i kommunen etter mange Kompani Lauritzen episoder.

I dag har jeg vært og stripet hår.

Det begynte å bli så mørkt og da blir det også flatt og fett og ganske så umulig.

Derfor bleket jeg noen striper et par ganger i året og får litt mer luft i det, på et vis.

 

Jeg er sliten etter reisen og skal ha dager jeg ikke gjør noe.

Men nyter jo utsikten på vei hjem.

Vi er så heldig med været.

Pluss 8 og selv om vi ikke har sol lenger, for den gjemmer seg bak fjellene, er det fint.

 

Jeg skal kun vaske litt klær og lage middag, men ellers sitte i ro og det er greit.

Det som bekymrer meg litt er at jeg leser for lite.

Lite sier du kanskje, synes du leser mye, mer enn jeg gjør på et år.

Ja, kanskje det, men lesingen er viktig for meg.

Det er jobben min, selv om den er ubetalt.

Jeg har ikke behov for den, fordi den gir meg mange bøker gratis, men fordi den gir meg jobb-følelse.

Det er nemlig mye viktigere for meg.

Det trener hjernen min og det er kanskje like viktig når man sitter hjemme, med lite input.

 

 

Og det som stjeler tiden min er dette spillet. Township.

De finner hele tiden på nye ting slik at jeg “må bare” spille.

Det er ikke penger som er utfordringen. Jeg bruker bare kr 55,- i måneden og man kan la være det, men det er tiden jeg bruker.

Det er ok for avkobling og jeg kan ikke lese hele tiden, da blir jeg lei.

Ikke kan jeg glo på tv hele dagen heller.

Det er like bortkastet og mer slitsomt.

Så å spille litt noe som ikke er stressende, er ok, men det blir litt for mye.

Vi er en allianse med 30 medlemmer fra hele verden, med en chat på engelsk, så det er også fint.

Men hele tiden lurer de inn ting for å holde meg her.

Nå kom det er minispill inni spillet med nye brett, med sommerfugler.

Morsomt.

Og så kan man vinne cash.

Og kommer du så og så langt, vinner du mer cash.

Og hva bruker jeg denne cachen til, jo å kjøpe hjelpemidler og ekstra trekk, for å klare nye brett.

Så egentlig vinner jeg ingenting.

Jeg bruker jo opp denne cachen, like fort som jeg vinner den.

Det er slik de gjør for å få deg til å bruke rette penger.

Akkurat samme mekanisme som i pengespill.

Du bruker for å få mer og når du får, har du plutselig brukt de opp igjen og er like blakk.

Facebookspill har jo ingen ende.

De er der for at noen skal tjene penger.

 

Heldigvis taper jeg ikke penger, da jeg ikke er hekta på den måten.

Men jeg forstår de som blir det.

Det er så lett tilgjengelig, det er gøy og du blir dratt inn i det, men du vinner ingenting.

Jeg taper ikke penger, men tid.

Den tiden jeg bør bruke på å lese.

Nå gjør jo jeg akkurat hva jeg vil, men jeg ønsker ikke være for avhengig.

Kose meg litt er ok, men ikke når jeg blir sittende her og trykke i timesvis.

Akkurat nå leser jeg bok to i serien til Emilie Schepp.

Jeg har ikke lest det halve av hva jeg planla for november.

Jeg har så mange bokstabler at de snart faller ned og begraver meg.

Og enda venter jeg flere julebøker jeg ønsker å lese.

Jeg blir derfor litt frustrert over at jeg ikke klarer å rive meg løs fra Townskip.

Men jeg kan vinne både 300 cash og 500 cash, hvis jeg klarer mange nok brett, innen 2 dager og 14 timer.

Og hva skjer når jeg vinner de?

Jo, svisj, svusj, så har jeg brukt de igjen.

For å klare nye brett.

Det er egentlig utrolig tåpelig, men jeg er hekta, fordi det er gøy.

Så jeg har ingen tro på at jeg slutter

I dag

 

 

I helga som kommer,  blir det rock i fokus på Åndalsnes.

https://www.raumarock.no/

20 års jubileum har de.

Gubben gjør seg klar for å rocke.

Vi var jo på silent disco når vi var på cruise nå nettopp.

Det kan nok hende det våknet opp igjen noen ungdomsceller da.

Ja, ikke med meg, mine er nok gravlagt,  for jeg hadde nok med å se på han.

Han var så engasjert at jeg måtte filme.

Den filmen sjokkerte våre venner så mye at de har vurdert et krisemøte.

Den rolige, sindige karen, tok jo helt av.

En av våre venner innrømte at han hadde sett på opptaket et dusin ganger, for han trodde ikke det han så.

Jeg måtte laste det opp på YouTube,  så dere kunne få se.

 

 

Mange av dere kjenner ikke denne karen jeg er gift med.

Snart har det vært oss to i 44 år.

Når vi møttes var han en mann med få ord.

Nå slår han seg løs med silent disco.

Ja, hadde jeg vært med, ville han nok vært på gulvet, tenker jeg.

 

Men i helga skal han på Raumarock.

Jeg har vært med noen år jeg også, men nå er det lenge siden.

Jeg har falt av lasset litt.

Vi har også vært barnevakt noen år.

Det krever energi å være på rock på kveldstid.

Det er noe han  silent disco- karen har.

Kjerringa har mindre så hun vil sitte hjemme, sammen med katten.

Tutta ville heller ikke på rock, sa hun.

Jeg håper bare inderlig at værgudene spiller på lag.

De har vært i usedvanlig dårlig humør i sommer.

Jeg krysser fingrene

I dag

 

 

 

 

Jeg kjøpte meg en liten souvenir fra reisen.

 

 

Ja i tillegg til disse.

Vi spiser souvenirer, servert med grillspyd og salat

Det er, som du ser,  ei lita kjerring med stor mage.

Jeg tenkte at det der er jo meg.

 

 

Den kan jeg ha stående i samlingen min

 

Her kunne jeg vel passet inn?

Det er jo slik når man er litt “rar”, at man ikke er helt slik som andre.

Og slik ble det vel egentlig nå også.

Når jeg pakket opp kjerringa, var den nemlig haulaus (oversatt uten hode)

 

Dagene går litt i surr når man er på ferie.

Ikke slutter det om man kommer hjem heller.

I dag tenkte jeg at det er Kristi Himmelfartsdag.

Ja, det er torsdag og gubben har fri.

I tillegg gratulerte jeg ei venninne med dagen.

Det var en måned siden.

Av og til tar det litt tid før tankene kommer helt frem i dagen, kan du si.

Jeg glemte det i fjor også.

Da sa hun at en hilsen er fint å få, uansett når på året det er.

Og er du sen nok, sa hun, så er du jo bare tidlig ute, til neste år.

Når jeg skriver nå, så begynner jeg å fundere på, om jeg kanskje ringte henne.

Kanskje husket jeg det likevel.

Ja, slik går dagene her i huset.

Er det rart at kjerringa er haulaus.

Det er jo meg på rett

I dag

Ps. Hva er dagens moral? Vær som du er, med eller uten “hau”

 

 

 

Jeg er veldig takknemlig for hvor privilegert vi er gubben og jeg.

Vi har det godt sammen.

Vi har famile og mange gode venner.

Ingenting av dette er en selvfølge.

Derfor skal man være takknemlig.

 

Jeg brukte å strikke mye for noen år siden.

Særlig når barna var små og det var mange julegaver som skulle gis.

Et år tror jeg at jeg strikket 10 barnegensere før jul.

Etter at barnebarna kom, har jeg strikket litt, men ikke mye.

Siste plagget ble jeg nesten ikke ferdig med.

Og jeg har prosjekt som aldri ble ferdig.

Jeg strikket også dukkeklær, noe jeg syntes var gøy.

Men så ble jeg lei av å strikke.

Fingrene ble mindre bevegelige og finmotorikken dårligere.

Jeg synes det er blitt bedre etter at jeg fikk tappet  bort litt jern.

Kanskje bare innbildning.

 

 

Vi har jo Raumagarn her i kommunen.

Der har de et stort utvalg av garn og oppskrifter.

Jeg elsker å sitte og bla i katalogene med oppskrifter.

Stor var overraskelsen min når jeg kom til utsalget og det var ikke noe å bla i.

Alt er på skjerm.

Hva er sjarmen i det liksom.

Covid, sa de, kunne ikke ha kataloger.

Ærlig talt, er ikke det å gå litt for langt?

Og dumme meg, jeg tenkte jo ikke på at vi lever i en internettverden.

Nå blar man visst i oppskriftene hjemme.

Sukk, glad jeg er så gammel at jeg ikke får oppleve at bøkene kun kan sees på nett også.

Men de var snille mot meg da, så de fant noen kataloger jeg kunne få titte i.

Så nå er jeg i gang.

Jeg strikker kjole og det er jo så koselig.

Kanskje blir det også dukkeklær igjen også.

Jeg må lete frem dukkeklærbøkene.

Nå husket jeg at jeg nok har noen barneklærhefter liggende også.

Ja, jeg blir rørt, snufs

I dag

 

 

 

 

 

Jeg kunne sagt så mye mer.

I ettertid er det lett å se hva man kunne sagt og gjort.

Jeg fortalte i går om et lite oppdrag jeg fikk på flyet hjem.

I det vi skulle gå ut av flyet.

Jeg fikk et oppdrag

Vi hadde det litt travelt, for vi ikeaanalfabeter, som jeg kalte oss, hadde fått et oppdrag der også.

Og vi hadde knapt med tid for å rekke det.

Og en liten smule panikk, da vi ikke hadde peiling på hvordan vi skulle finne frem.

Heldigvis gikk vi rett på en medhjelper, som fikset det meste for oss.

Takk for god service IKEA på Ringsaker.

Men det var ikke det jeg skulle si, eller kanskje var det nettopp det.

Nemlig ha bestandig hjertet med deg i det du gjør.

Til han flykapteinen kunne jeg sagt det.

Ha hjertet med deg i alt du gjør.

Når du lukker en dør, frigir du tid og energi til å åpne nye.

Det å åpne nye dører, er utrolig herlig for kropp og sjel.

For meg, er reiser slike dører.

Man møter mennesker som berører en og varmer hjertet.

Så ikke slutt å reise, skulle jeg sagt.

Fortsett å oppdage verden.

Bruk sansene dine, spre energiene dine og gled deg over nye menneskemøter.

 

 

Nå er koffertene pakket ut.

Den første vaskemaskinen står og går.

Reisekjolen min var full av flekker.

Over hjertet mitt, var det et stort hjerte.

Kanskje vil du si det er innbilning.

Kanskje vil du si at det er bare en flekk og du ser ikke noe hjerte.

Men jeg ser og det er det som som betyr noe for meg.

For meg er det en påminnelse om at jeg må ha hjertet med meg i det jeg gjør.

Jeg har fremdeles en vei å gå der.

Det er rom for forbedring, der jeg kan legge inn litt mer godvilje.

 

Så nå er vi på plass igjen pus og jeg.

15 grader lavere temperatur, solen har gjemt seg bak skyene.

Det er hetebølge over hele Europa, sa guiden.

Da måtte jeg vise henne langtidsvarselet for Isfjorden.

Regn og regn, 10-12 grader.

Men det er dette som er hjemme.

Nå skal vi dale litt i roen her, før vi igjen pakker kofferten og drar ut på nye eventyr.

Husk dette nå.

La oss ha med oss hjertet og legge godviljen til, uansett hvor vi drar.

I dag

 

 

 

 

Vi er på vei hjem.

Endelig har vi vært på cruise igjen.

Vi har stjerner i øynene.

Det har vært helt eventyrlig.

Hver eneste dag.

Vi er svært takknemlig over å ha muligheten til å kunne gjøre disse reisene.

Sjelen danser av glede og alle sansene har fått være med i gledesdansen.

Vi har sugd inn atmosfæren via lukt, smak, syn og hørsel.

Når man drar på ferie, forandrer tiden seg, på et vis.

De første dagene er det som om tiden stopper opp.

Dagene er lange og man føler man er så langt hjemmefra og at man har vært lenge borte.

Så går det seg til, dagene går og man nyter.

Og vipps så er det over og man er på vei hjem igjen.

Da innstiller man seg på det og synes det er godt også.

Men opplevelser er ferskvare, de falmer lett.

Man må nyte mens de er der.

Jeg fikk et morsomt oppdrag i det vi var på vei ut av flyet.

Vi satt på bakerste rad og snakket litt med de kvinnelige flyvertene.

Kapteinen fløy sin siste tur før han skulle bli pensjonist, så vi hadde i oppdrag å klappe ved landing.

Og så sier hun ene impulsivt, du sier vel noen ord til han du når du går forbi han.

Jeg hadde noen sekunder i det jeg går gjennom seteradene.

Der står han med tårer i øynene, tydelig rørt.

Brannbilen hadde akkurat stått og tatt i mot han med vannfontene i det vi kom rullende og deretter dusjet de flyet.

Så da sier jeg:

Jeg har fått et oppdrag med å si takk for innsatsen på vegne av de ansatte. Husk at livet er ikke slutt om man slutter å arbeide. Da skal man nemlig fylle dagene med så mange gleder som mulig.

Det må være dagens moral for oss alle.

La oss fylle dagen vår med det som gjør oss glad.

Det må ikke være dyre reiser, det kan være et smil fra en lite barn eller utsikten over havet, en fin sang som rører deg eller latter sammen med gode venner.

Lev livet så godt du kan, mens du har det.

I dag

 

 

Det er en ting jeg aldri slutter å undre meg over, dette behovet for å ytre negativitet, der det slettes ikke er nødvendig.

Og i full offentlighet.

Og i neste omgang lurer vi på hvorfor barna er så stygge mot hverandre i sosiale media.

Jeg har ofte gratis healing på Lillasjel.

Ikke så ofte lenger, men innimellom, må noen klage.

Jeg skriver det sånn:

Gratis fjernhealing til ALLE som skriver i kommentarfeltet onsdag dato 2022 , kl 21.30 . Noen har lyst til å vippse noen kr og det setter jeg selvfølgelig pris på, 9946 7178, men det er ikke noe du skal føle at du må.

Det er gratis.

Noen melder seg ikke på, hvis de ikke får betale, derfor skriver jeg det sånn.

 

Jeg skriver ALLE med store bokstaver for å poengtere at skriver du en kommentar, da er du med.

Om du skriver, nei takk eller fordømrade tull eller lureri, ja da er du likevel med.

Det står klart og tydelig i teksten.

Hold deg unna hvis du ikke tror.

Jeg respekter at folk ikke tror på healing, men for meg er det et godt arbeidsredskap for ro i kroppen.

Hvis du ikke føler det sånn, respekter at andre føler det annerledes.

Nå var det healing i går kveld.

I dag kom dette bildet i tillegg til kommentar.

Og de som kommenterer, tenker de på at de gjør dette i all offentlig?

Alle de 5300 som er mine følgere og eventuelt andre som er inne på min side, ser det de skriver.

De ser at her er det et menneske som ikke viser respekt for andres tro.

I så stor grad at de må til og med kommentere det med et stort grønt, veldig synlig bilde.

Det var 150 andre som sa ja takk og til disse måtte man fortelle at det var humbug og fordømrade tull.

Så tenk litt over hva du skriver i sosiale media.

Er det en offentlig diskusjon, ja da er det åpent for å si sin mening.

Men gå heller ikke da til personangrep, husk det, hold deg til sak og det du selv føler er riktig.

På din egen side poster en jo det en ønsker.

Men også der, hold deg til sak, vær forsiktig med å rakke ned på mennesker du ikke vet hva de har i bagasjen sin.

Vi er ikke her for å dømme hverandre.

Vær ikke den som sprer negativitet.

Det er min oppfordring

I dag

 

Ps. Siden kommentaren og bildet ble postet offentlig, bruker jeg det som inspirasjon til dette innlegget. Uten å nevne navn selvfølgelig.

 

Ja det er håp for alle.

Det er aldri for sent.

Men hadde du spurt meg for noen år siden, ville jeg ikke trodd det.

Men det er så rart med det, jeg klarer nok å påvirke han litt etter litt.

Jeg er jo en sånn, ja men hva hvis person.

Jeg er langt fremme i tid i tankene.

Hvis jeg spør om han kan gjøre noe, da hører jeg, nei, kan ikke det nå, er opptatt.

Ja, men kjære deg, jeg sa jo ikke at det måtte skje akkurat nå.

Nei, vi får se senere.

Det er jo farlig å planlegge frem i tid serru.

 

Etter at vi begynte å reise, har jo jeg hele tiden vært i planleggingsfasen.

Ofte kunne jeg etter ferien, begynne leting etter cruise til neste sommer.

Jeg ramser opp forslag mens han i den andre stolen grynter litt, med nesen i kryssordet, “det er jo lenge til det, vi får nå se når det nærmer seg”

Rolig og sindig han, i motsetning til meg som er “i ville vera”, som vi sier her, altså høytflyvende.

 

Nå derimot, ja nå er han blitt omvendt.

Nå er det han som gjerne leter etter hotell på gran canaria og forteller priser.

Og for ikke å snakke om å telle dager.

Han har full kontroll.

Spiste frokost søndag, ja om 14 dager blir det frokost i Rhodos.

Og er faktisk ikke lenge til vi skal på cruise heller, 67 dager

Og når vi så på tv her en kveld,  sa jeg, husker du hvilke øyer vi skal til i Karibien?

Nei, men det kan jeg se etter, kom det, jeg har akkurat sett på det.

Hæ, har du sett på det også.

Han ramser opp,

1. MIAMI, FLORIDA
2. PUERTO PLATA, DOMINICAN REP
3. SAN JUAN, PUERTO RICO
4. ST. CROIX, U.S. VIRGIN ISLANDS
5. ST. JOHN’S, ANTIGUA
6. BASSETERRE, ST. KITTS & NEVIS
7. PHILIPSBURG, ST. MAARTEN

Det er faktisk bare 188 dager til.

Du verden sier jeg, hva har skjedd med den mannen.

Han synes til og med det er ok at jeg har planlagt Australia i januar i 2024.

Og det er jo så fint, for nå kan vi glede oss sammen.

Heldigvis at vi begge elsker å reise.

Jeg er takknemlig ja

I dag

Jeg er jo en liten hobbyfilosof.

Jeg elsker å fundere på ting, ihvertfall hvordan vi mennesker reagerer på ting.

Hvor forskjellig vi er.

Jeg la ut en bokomtale av Vanne blomster om kvelden.

(Leseeksemplar fra Cappelen Damm)

Valérie Perrin, Å vanne blomster om kvelden

Jeg tror jeg aldri har opplevd så mange kommentarer på en bokomtale.

Hvorfor?

Jo, mye på grunn av et enkelt sitat utenpå boken.

Sikkert også i Dagbladet, siden Cathrine Krøger skriver anmeldelser der.

Hun skriver:

VERDENS VAKRESTE BOK

Kunne gitt terningkast sju. Tårene strømmer under lesingen av verdens vakreste bok.

 

Flere anmeldere bruker samme uttrykket, verdens vakreste bok.

Vel, det selger helt klart bøker.

Salg er fascinerende.

Alle vil vi jo lese verdens vakreste bok.

Og veldig mange sitter der helt henført og er enige.

De syntes dette var verdens vakreste bok.

Så har vi alle de som føler seg lurt, for de ble lovt noe som ikke er tilfelle for dem.

Flere synes den er kjedelig og legger den bort.

Andre, som meg selv, synes det var en fin bok, men ikke verdens vakreste.

Noen er fengslet etter 100 sider og sluker resten, mens andre legger den bort etter 100 sider.

Selv likte jeg de første 100, så dabbet jeg litt en stund og så tok det seg opp igjen.

 

Vi mennesker er nemlig veldig ulike.

Det jeg liker, liker kanskje ikke du.

De som selger, vil nettopp det, selge.

De bryr seg ikke stort om du likte den, hvis du bare har kjøpt den.

Hva hvis de i stedet gjorde det om til et spørsmål?

Kan dette være verdens vakreste bok?

Ville det da selge like godt?

Jeg tror det, men kan jo ikke påstå det.

Jeg ville blitt nysgjerrig på å lese boken, som om de var ute etter min mening.

Slik fungerer hjernen, selv om det rasjonelt ikke er sånn.

Jeg blir spurt om noe og da er det høflig å svare, ikke sant?

Samtidig vil jeg ikke føle meg lurt.

 

Moralen i det hele er at dette viser hvor ulike vi mennesker er.

Det må vi aldri glemme.

Vi må derfor huske respekten.

Hvis du vil ha respekt for din mening, må du også respektere de som mener det motsatte.

Denne gangen var temaet en bok og diskusjonen er fredelig.

En annen gang kan emnet være mer betent, men samme regelen gjelder.

Vil du ha respekt for dine meninger, må du også vise respekt til de som er uenig.

Hvis ikke vil den du diskuterer med, lukke ørene og ikke ta inn det du sier.

Lytt, respekter, vær saklig, ikke angrip.

I dag

 

Sitat fra boken:

Hadde en blomst vokst opp av jorden for hver gang jeg tenkte på deg, ville verden vært en stor hage.