I dag vil jeg skrive om noe jeg ikke har greie på

Jeg kan ikke vite noe om hvordan det er, da jeg ikke har opplevd det

Jeg vet at mange må stå i det ofte

Ja noen opplever hvordan dette sterkt begrenser hverdagen deres

Vi snakker om angst, panikkangst, sosial angst, ja angst i alle versjoner

 

Jeg kan ikke vite hvordan dette kjennes på kroppen

Derfor kan jeg  heller ikke dele ut noen gode råd

Jeg kan ikke føle hvordan det er når kroppen nekter å samarbeide, når den på et vis lammes

Jeg vet ikke noe om hvor ille det er når man så gjerne vil, men får ikke til

Når kroppens nervesystem slår seg vrang og roper panikk panikk, du er i fare, uten at du har tenkt en negativ tanke

Jeg slipper å høre alle de velmenende rådene som egentlig er helt rævva om at man innbiller seg ting, man må tenke positivt, man må ta seg sammen

Egentlig vet jeg ikke hvordan jeg skulle kunne taklet dette

Når kroppen fysisk går til streik og spenner bein på deg og nekter å samarbeide og folk står rundt deg og du ser de nedlatende blikkene

Hvordan kan jeg vite hvordan dette er som aldri har opplevd det

Det har nok ikke de som kommer med alle de gode rådene heller, men de tror de vet best

 

De tror de vet best, noe de ikke har peiling på

Akkurat slik som meg, tror vi at vi har løsningen

Er ikke det ganske dustete egentlig

Kan vi ikke bare være støttende?

Spørre om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe

Godta det når det ikke er det

Lytte og ihvertfall prøve å forstå så godt vi kan

Ja, for det er helt umulig å forstå noe du ikke har peiling på

Det vi bør forstå er at de som sliter med angst, må være sterke mennesker

De må være enormt sterke som hele tiden må sloss mot kroppen som tror den er i krig

Og ofte har de sterke og vonde opplevelser i tillegg, i bagasjen, som har ført til at kroppen er i alarmberedskap hele døgnet

Og dagene er helt uforutsigbare

Hvordan leve med en hverdag du ikke vet noe om

Plutselig slår det bare til og alt du har planlagt går i vasken

Så ble det ikke noe av denne gangen heller

 

Jeg kan heller ikke sette meg inn i hvor vond den må være angsten for angsten

Redselen for å planlegge noe, si ja til noe, når du ikke vet om kroppen din står klar til å spenne beina under deg

Hvordan man etterhvert vegrer seg for å si ja

Hvordan men isoleres, når man ikke makter å gå ut

Når man bare vil gjemme seg, for alt føles umulig

I tillegg følelsen av udugelighet, mislykkethet, bli mistrodd, sett ned på

Dette var det jeg ville si om det jeg ikke egentlig kan si noe om.

For jeg er en av de heldige som slipper å kjempe mot kroppen på denne måten

Jeg slipper å føle hjelpesløsheten når det igjen lammer en

Men det jeg kan gjøre er så vise respekt til alle de som rammes av dette

Alle de som lever med angst i sin hverdag

Jeg bukker i respekt

Jeg vil prøve så godt jeg kan å forstå

Alle gode tanker sendes

I dag

 

Nå begynner jeg så smått å nærme meg norsk tid.

Ingen hodepine, ikke sulten i natt, holdt meg våken til nesten 22 og sov til 7.15.

Nå er det tid til refleksjon.

Jeg har lært meg til å følge hjertet.

Følger jeg stemmen i hjertet, leder det meg dit jeg skal.

Da skjer det forunderlige ting,  som jeg ikke bevisst kunne forutse.

Det begynte jeg med etter at jeg leste Alkymisten av Paul’s Coelho, for mange år siden.

Det handler nemlig ikke om de store drømmene, slik som å dra til andre siden av kloden.

Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om det, før det dukket opp inni meg, for ca tre år siden.

Det handler om å gjøre de små tingene, følge de små tegnene som blir lagt ut foran deg.

Begynne å stole på deg selv, styre ditt eget liv.

Ja, kanskje har man store drømmer, men hjertet ditt vil aldri at du kaster alt du har og går mot drømmen din, så snart tanken dukker opp.

Det er nemlig ikke sikkert at du skal helt frem dit.

Drømmen er ofte bare et hjelpemiddel, for å få oss til å ta de første stegene.

Og det er litt av “hemmeligheten” med å følge stemmen i hjertet ditt.

Målet kan nemlig endres etterhvert.

Hjertet ditt vet hvor du skal, men du er det ikke bevisst.

 

En drøm jeg har hatt er å kunne skrive en bok.

Jeg gikk i gang, fikk tillatelser fra kunstnere om å bruke deres bilder og satte tekst på de.

Jeg så for meg 7-8 bøker, en med hver kunstner og ulike temaer.

Jeg sendte inn til noen forlag og fikk nei fra alle.

Jeg skjønte at det å komme igjennom nåløyet hos de, det er vanskelig.

For hvor salgbar var den ideen min, vel ikke så veldig.

Hvor mange bøker ville jeg fått solgt, vel ikke noe som ville lønnet seg.

Jeg visste også at å investere i selvpublisering, nei, det ble feil for meg.

Sikkert riktig for mange, men ikke for meg.

Likevel var jeg helt rolig inni meg, jeg var ikke skuffet og trist.

Hjertet mitt visste at jeg hadde gått etter den store drømmen, glemt å følge de små tegnene.

Men hva førte det til.

Jo, jeg begynte å skrive.

 

I det jeg ble satt ut av arbeidslivet på grunn av helsa, har skrivingen gitt meg innhold i dagen.

Ofte tenker jeg, hva skal det være godt for?

Legge ut om alt mulig jeg gjør, bruke så mye tid på å utbasunere smått og stort.

Hvilken interesse har vel folk av det?

Hva skal det være godt for?

Men så ser jeg det, at jeg gjør det ikke for alle andre, jeg gjør det for meg selv.

Alle de dagene jeg tenker, nei, nå gidder jeg ikke, jo da sitter det en inni meg og sparker.

Jeg gjør jo ingenting, tenkte jeg, jeg sitter jo for det meste her i en stol.

Ingen designerklær, ingen sminke, ikke noe interiør, bare kjedelig hverdagsliv.

Men så oppdager jeg at mange liker hverdagsliv.

De vil ikke ha eksotiske reiser til andre siden av verden.

De vil følge noen som er som dem selv.

Noen ønsker å lese om reisene, andre vil ha tips om bøker og hverdagsmat, noen vil ha et spark i rævva og litt inspirasjon.

 

Og hva gjør jeg?

Jo, jeg skriver det som faller meg inn akkurat da.

Og jeg oppdager at det gjør meg godt.

Jeg skaper min dag god og det er hele poenget.

Det var nettopp det hjertet ønsket for meg.

Jeg skulle skrive for å sette ord på alt jeg har inni meg og med det skaper jeg gode dager for meg selv.

Det hjelper meg å fokusere på det som er bra.

Det holder meg i gang og hvis jeg sluntrer unna, ja da mister jeg noe i hverdagen.

 

Så merker jeg at ved å skrive, driver jeg meg selv fremover.

Nye drømmer kommer.

Nye tanker, nye ideer, menneskemøter, reiser.

Jeg stagnerer ikke selv om jeg sitter her i stolen min de fleste dagene i året.

 

 

Hva er så moralen i historien?

Lag deg gjerne drømmer, men fortvil ikke om de virker uoppnåelige.

Ha ikke fokus på alt som er negativt, virker umulig, men se etter det lille som er mulig akkurat der og da.

Du vet ikke om drømmen din er målet ditt eller om det er veien dit som er viktigst.

I det jeg begynte bloggen i dag, tenkte jeg å skrive et sammendrag om reisen vi hadde eller den neste reisen vi skal ha.

Ja for en ny reise er bestilt, men om vi skal på den, ja det vet vi ikke.

Akkurat som at jeg endte opp med å skrive noe jeg slett ikke hadde planlagt.

Følg stemmen inni hjertet, vær obs på at ikke hjernen lurer deg, de to har ofte ulike mål.

De små tegnene, de små gjøremålene, de små menneskemøtene.

Det er de som er livet ditt.

Skap dagen så god du kan.

I dag

 

Ps. Og det at jeg fulgte stemmen inni meg i dag og skrev noe annerledes enn jeg hadde tenkt så fikk det meg til å tenke på alle bildene jeg har tekstet, men brukt lite i det siste. Egentlig kom jeg på det når journalisten var her, at du verden, nå må jeg begynne å bruke de igjen, tusenvis av bilder. Slik jobben hjertet inni oss.

Lillasjel har hatt storfint besøk

 

 

 

Her i huset er det full forvirrelse for tiden.

Vi har besøk av lille vennen, som slett ikke er liten, men høyere enn meg og har mannsstemme.

Han opplever at bestefar sovner i en stol i seks-tiden.

Bestefar påstår jo at han aldri er trøtt.

Bestemor legger seg i senga klokka 7 om kvelden.

Det store vennen ikke ser, for da sover han, at når klokka er 5.30, ja da er vi oppe.

At gubben er våken, ja det er helt normalt, men jeg?

Aldri i verden, står ikke opp før tidligst 7.30, helst ikke før en time etter det.

Til og med katta er oppe 5.30.

Hun liker jo å sløve til 10, når hun og jeg er hjemme alene.

Så også hun er helt forvirret.

 

Så 5.30 var jeg oppe og så sulten at jeg bare måtte ha mat.

Jeg som gjerne sitter til midt på dagen før jeg spiser.

Snåle greier.

 

Men vi er nok fortsatt på Australia tid.

De er 10 timer foran oss.

Når jeg måtte legge meg 7, etter å ha holdt ut til 10 kvelden før, så er den jo 5 om morgenen.

Ikke rart vi er trøtte.

Og når jeg er sulten 5.30 har jeg jo gått uten mat til 15.30 på ettermiddag.

 

 

KOMMUNENS BESTE BRØD

 

Og dette viser oss også hvordan kroppen vår innstiller seg på endringer.

Hva tror du den sa når den fikk en nybakt grovbrødskive med norsk jubelsalami.

Himmel og hav, noe så nyyyyyyydelig.

Ja smakssansene våre er tilrettelagt den kosten den er vant til å spise.

Det er viktig å huske dette med kroppens reaksjoner.

 

Hva forer du kroppen din med?

Sukker foreksempel.

Kroppen blir avhengig av det.

Smakssansene endres, så du må ha sukker for at det skal være godt.

Hva med kunstig søtning?

Jeg tror ikke det er noe bedre, for kroppen tror fortsatt den får søtt.

Jeg har selv vært sukkeravhengig.

Nå spiser jeg lite sukker, svært lite.

Men litt spiser jeg innimellom.

 

Det er mye vi gjør med kroppen vår.

Kroppen vår er en fantastisk maskin.

Uke ni eller ti, vil jeg prøve en ny periode fasteimitert diett.

Jeg må ha litt hvile og kroppen må få komme i vante gjenge igjen først.

Jeg hadde 8 runder i fjor, det vil jeg ikke ha i år, muligens 6.

Selv om prøvene mine ikke er mye forbedret, merker jeg likevel endring.

Og jeg har noen færre kg å dra med meg, når jeg er sliten.

Tenk deg at du er veldig sliten og noen ber deg bære en kartong smør hele dagen.

Den kartongen har jeg fått lagt fra meg.

Ja, for jeg er overbevist om at i hverdagen vil jeg ikke spise mindre enn jeg gjør.

Jeg vil spise så variert at kroppen får alt den trenger så den fungerer best mulig.

Jeg tror, jeg sier tror, påstår ikke, at det å spise for lite, er like usunt, om enn på ulike måter, som å spise for mye.

Tarmen vår trenger et rikt kosthold, hjernen vår trenger fett.

Variert er stikkordet mitt. Ikke for mye, ikke for lite.

Hjemmelagd enkel mat.

Det er tingen.

Jeg hører nesten at kroppen min nikker på hodet og sier yes, nå har hun forstått det.

Da er det håp.

I dag

 

 

Snakk om overraskelse.

Telefonen ringte i går fra ukjent nummer.

Da er jeg straks på vakt jeg vettu.

Svindlere?

Ha, meg skal dere ikke lure.

 

Men så var det en hyggelig dame, ja hun hørtes ihvertfall hyggelig ut.

Hun sa hun het Julie og jobbet i Åndalsnes avis.

Hun ville komme på besøk.

Oj, sann.

Besøke meg ja.

Det var jo hyggelig, men også litt skummelt.

 

Hun hadde sett bloggen min.

Det liker jeg jo.

Det er jo hjertebarnet mitt.

Bloggen står mitt hjerte nært, for den gjør at jeg har noe å fylle dagen min med.

Og når man blogger er man jo glad noen vil lese det man skriver.

Hun var derfor hjertelig velkommen.

 

Så sendte jeg noen tanker til de som synes jeg stikker hodet frem altfor mye.

Noen tanker til de som synes jeg er dustete og teit.

Og så lo jeg litt, ja fniste litt i skjegget, ja gamle damer har litt skjegg.

Hva vil de nå si når jeg har pratet hull i hodet på en journalist?

Hihi. Morsomt.

For så langt har jeg kommet at jeg bryr meg ikke lenger.

Jeg er meg jeg, ta meg som jeg er eller overse meg.

Så dama kom og hun var hyggelig. Veldig hyggelig.

Og jeg pratet og pratet.

Og pratet og pratet.

Ja, de som kjenner meg forundres ikke over det.

Jeg pratet om alle hjertesakene mine.

Bloggen, reisene, healingen, Lillasjel, hjemmelagd mat.

Ja det var på nød og neppe hun slapp fri igjen.

Ikke hver dag noen kommer hit og lar meg legge ut om alt jeg er opptatt av.

 

Så nå sitter jeg her litt skrekkslagen.

Skal tro hva det var alt jeg sa.

Skrekk og gru.

Hvordan vil det se ut på trykk.

Og masse bilder.

Ja jeg ba henne passe på å luke bort de bildene der dobbelthaken var veldig fremtredende.

Det var etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde jobbet bevisst med ikke å bry meg hvordan jeg så ut på bilder.

Ja, for jeg er ikke helt ferdig med “godta meg selv som jeg er”-prosjektet.

Huttetu, hva har jeg gjort?

I dag

 

 

 

Det var en gang en pike som kledde seg mye i beige og i svart.

En dag kom hennes gode fe og sa

Dette er ikke den du er

Med et kast på tryllestaven skyllet fargene over jenta

Og for første gang på lang tid følte hun at hun var seg selv

Nå sprudler hun av glede og legger igjen en stl av magi hvor hun enn går

Disse ordene jeg fant på siden www.illuminatingsouls.com var så fine

Tenk om vi alle kunne finne fargene i oss

Tenk om vi kunne finne hvem vi er

Ikke la oss flyte med i stresset og jaget, men finne vår tone

Vi er så ulike alle sammen, men vi prøver desperat å være så like

Tenk om vi kunne finne vårt eget særpreg

Hvordan gjør man det da, spør du kanskje

Jeg kan ikke svare deg på det, for svarene er og kun for hver og en av oss

Vi har hvert vårt svar og ingen andre kan lete for oss

Men fargene er der

De venter bare på å få komme til syne i all sin prakt

Det første vi må gjøre er å tørre

Og vi må ville det

Vi må ville slutte å gjemme oss

Vi må ha mot til å gi oss til kjenne

Titt titt, her er jeg

Dette er meg

Kanskje denne adventstiden, denne ventetiden, kan brukes til å lete litt inni oss

La oss finne kreativiteten vår

Mange bruker jo den nå i denne tiden for å pynte rundt oss til jul

Kanskje du skulle pynte akkurat sånn at det kjennes riktig inni deg

Slik at du kjenner at det er dine farger

Noen pynter juletreet med blått og sølv

Noen vil ha alt det hvite

Noen liker rødt og gull

For min del har jeg hummer og kanari fordi jeg har noen gamle glasskuler fra barndommen som jeg er så glad i

De er både i rødt og turkis og gult og grønt og sølv

Kanskje det er derfor jeg er glad i dem, for de er en blanding av mye forskjellig

Akkurat som meg

Det viktigste er at vi kjenner etter uansett hva vi gjør, enten det er advent eller mars eller august, at dette er riktig for oss

Dette er meg

Sånn vil jeg ha det

Sånn er det inni meg

Føle litt på hva som er meg, inni meg

Kjenne freden inni seg når man følger sitt hjerte

Kjenner du det

I dag

 

 

Når jeg var på kurs nå nettopp, hadde vi en øvelse, der vi delte våre favorittsanger og sa hva de betydde for oss.

https://lillasjel.blogg.no/arthur-findlay-2023-dag-7.html

 

Her skal dere få mine sanger.

Sanger jeg har hørt om og om igjen, som trøst og oppmuntring og bekreftelse.

 

 

 

 

Gabriellas song er fra filmen Så som i himmelen, i likhet med Fly with me.

Jeg elsker den filmen og har sett den tre ganger.

Det handler om å stå støtt i seg selv og gå sin egen vei, ikke la andre styre en.

Gabriellas song har jeg derfor brukt for å løfte meg selv.

Og jeg synger alltid selv når jeg hører disse sangene.

 

 

 

Fix you, er nok den jeg har brukt aller mest. Jeg gråter hver gang jeg hører den.

Jeg aner ikke hvor mange ganger den har tilfeldigvis blitt spilt når jeg har hatt behov for oppmuntring eller som bekreftelse på at noe er riktig.

Dette er den første sangen, jeg føler ble gitt meg fra pappa,  for å støtte meg.

Følg hjertet, følg tegnene, la lyset lede deg og jeg vil få hjelp når jeg har behov for det.

 

 

 

Jeg glemmer deg aldri, er en av de nyeste sangene. Den er bare nydelig.

Kommer jeg i bilen etter en trist begravelse, starter denne ofte opp av seg selv, når jeg starter bilen.

Jeg hører nemlig lite på musikk, for kroppen min er mest glad i stillhet, men i bilen er det musikk.

Det jeg liker ved denne, utenom at den er fin, er at klare tanker leder deg frem til det du ønsker deg og at de som har forlatt meg forteller meg at de er der fortsatt og er glad i meg.

Min tolkning av sangene kan være helt annerledes enn slik de er ment.

 

 

 

Fly with me, også fra Så som i himmelen, den løfter meg i humør. Den oppmuntrer meg til å være meg, fly hvis jeg ønsker det. Den oppfordrer meg til å gå min egen vei. Finne min Tone, min sang, skape livet mitt best mulig for meg. Ikke holde meg tilbake på grunn av andres ord og ønsker.

 

 

 

Denne sangen er spesiell for meg. Det er en kjærlighetssang ved brudd, men for meg er det avskjeden med mamma.

Dagen etter hennes død, satt jeg for meg selv på Raumarock og hørte Matilda synge denne og det var mitt farvel med alt som hadde vært med mamma. Nå var det på tide å se fremover, legge all gammel historie bak meg. Hele teksten griper meg.
When something ends, when something is over.

Y cannot pretend its not

Y keep going on

 

 

 

In the hearts of men, er en sang som løfter meg, en som bekrefter reisen min i livet. Hva jeg står for, hva jeg jobber for.

Og igjen betyr den sikkert noe annet, men det er hva jeg bruker den til. Å følge hjertet og jobbe fra hjertet, med gode intensjoner, uansett hvor du er og hvem du møter.
Denne kom i hodet mitt igjen når jeg var i England på kurs nå og forlot ikke hodet mitt, for den ville være med når jeg skulle skrive Lillasjelord til en venn.

 

 

 

Denne er vel en av de jeg har grått mest av. Denne kom dalende ned, husker ikke når, kanskje det var når jeg skulle skrive til noen. Sammen med sang og tårer, kom nærværet til min far og de vakreste ord. Denne er derfor svært spesiell for meg.

https://lillasjel.blogg.no/i-tusener-av-ar-har-jeg-elsket-deg.html

 

 

 

Denne er av nyere dato og er en sang jeg gjerne gir bort som støtte når noen ikke helt har tro på seg selv.

Det er nemlig ekstremt viktig for egen helse at vi er glad i den vi er. Da skaper vi grobunn for et godt liv. Negativitet er faktisk ganske så skadelig for kroppen vår og noe vi trenger å jobbe med. Ikke fortrenge, men å anerkjenne, for så å la gå.

 

Kjenn etter hvilke sanger som kommer til deg og gir deg styrke og trøst

I dag

 

Det er regn i dag

Slik er det bare

Noen dager regner det.

Livet er ikke bare solskinn

Ingenting kan vi gjøre for å forhindre det

Slik livet innimellom spenner ben på oss

Vi faller

 

Noen ganger faller vi dypt

Så dypt at mørket omslutter oss

Vi vet ikke å finne veien videre

Kanskje er vi så langt nede at lyset er helt fraværende

Vi føler det er i gen som kan hjelpe oss

Ingen som kan forstå

Men vet du at jo, noen er der som vil forstå

Kanskje kan de ikke hjelpe deg der og da

Men det er godt å vite at noen er der

 

De vil hjelpe deg å holde det lille lyset du har behov for

Ved hjelp av det lille lyset, vil du etterhvert skimte veien videre

Ja, for veien er der

Den er alltid der

Og akkurat som når solen igjen bryter gjennom skyene, vil du kunne ta dine første famlende skritt videre

Kanskje blir det for tøft og du faller igjen

Men nå vet du at veien er der og lyset vil sakte, men sikkert komme tilbake

Akkurat slik solen jager regnet bort

 

Det er livet ditt vi snakker om

Vern om det, ta vare på hver en god dag

Selv om du ikke føler det, husk hvilke spor du legger igjen etter deg

Hvert et smil du gir noen, smil som løfter de

Hvert et godt ord du gir noen, som kanskje redder dagen deres

Hver en god tanke du sender ut i verden, vil hjelpe noen

Noen som heller ikke ser solen den dagen

Derfor er du viktig

Derfor behøver vi å ha deg her

 

Smil nå til deg selv

Gi deg selv en klapp på skulderen

Du gjør så godt du kan og mer kan ingen forlange av deg

Vern om livet ditt

Ta vare på hver en dag

Hvert et øyeblikk

I dag

Nå tror jeg det letter.

Jeg håper ihvertfall det

Jeg håper at nedstemtheten går sin vei

Trekker seg tilbake inn i de mørke krokene den kom fra

 

Jeg er av de menneskene som flyr lett høyt når det gjelder følelser

Det er mange av oss

Er jeg glad er jeg som et lite barn som venter på gaver på julaften og vet det har noe spennende i vente

Hvis jeg ikke har helt kontroll, stiger stresset inni meg og magen knyter seg

Jeg kan lett la meg såre dypt og inderlig av andres ord

Enda jeg vet at det har egentlig ikke med meg å gjøre

 

Hjertet mitt er stort når det gjelder mine medmennesker

Jeg åpner lett opp og lar kjærligheten strømme

Men jeg lar meg også lett irritere

River meg i håret over at noen ikke forstår

Slik svinger jeg fra ene øyeblikket til det andre

Og når det er skifte mellom lys og mørke, da blir jeg nedstemt

 

Jeg vil ikke si at jeg blir deprimert

Det sa jeg før i tiden

Den gangen forstod jeg ikke disse svingningene

Ofte la jeg skylden på noen, at noe hadde forårsaket denne nedstemtheten

Eller jeg la skylden på meg selv, at jeg ikke følte meg bra nok

Jeg fant rett og slett noe jeg mente var årsaken bak

Men slik er det ikke

Og ved å tro at noe eller noen forårsaker dette, det vil forsterke det, så gå ikke i den fellen

Det er ingen skyld å fordele

 

Så har jeg prøvd i flere år, å snu det negative i meg til å bli positivt

Skape gleder, for å muntre meg opp

Men denne gangen har jeg valgt noe annet

Jeg har valgt å ta livet med ro og akseptere at slik er det akkurat nå

Det er ubehagelig, ikke noe gøy i det hele tatt

Men heller ikke noe jeg ikke kan tåle

Å kjenne på et ubehag i kroppen, ja det må jeg klare å holde ut

Så ille er det faktisk ikke

 

Så kan jeg hvile meg, lese i bøkene mine

Jeg kan se tv og gjøre ferdig dressen jeg strikker til barnebarnet

Jeg kan lage god mat og kose meg med det

Jeg kan la være å involvere meg i det som skaker meg opp

Ja, jeg kan være litt likegyldig til hva som skjer rundt meg

Ingenting trenger jeg å stresse med

 

Og nå kjennes det ut som om humøret stiger litt

At jeg igjen lettere finner roen inni meg

Jeg vet at den er der

Snart er jeg meg selv igjen

Den meg der jeg har det mest behagelig

 

Er du en sånn som meg som plutselig kan føle deg nedstemt?

Husk da å stelle fint med deg selv og ikke føle skyld

Ikke la noen andre få skylden heller

Det kommer og går

Nå vil vi vinke farvel for denne gang

I dag

 

 

 

Mange er redd edderkopper

Jeg er ikke det

Ikke i Norge

Jeg ser på edderkoppene hvordan de spinner sine nett

Jeg tenker at jeg er en slik liten edderkopp

 

Jeg spinner også mitt nett

Jeg fyker rundt fra nord til sør

Til ulike steder verden rundt

Jeg knyter en knute for hun som satt og gråt i en park i Puerto Rico

For hjertevennen min på Rhodos

Og sjelevennen i Bergen

 

Jeg spinner en knute i nettet mitt for han som bodde i et skur på Kreta

Og hun som var så sint når hun kom ut av butikken i Chania

Slik spinner jeg meg rundt og rundt så nettet blir større og større

En knute for han som satt på en benk og ropte til meg i Bodø

Og hun som jobbet med gatehunder i Mexico

 

Jeg spinner rundt til kirker som Peterskirken i Roma og Familia Sagrada i Barcelona

Og den lille kirken jeg fant fred i, i Gdansk

Til hun som turde å synge sin egen tekst når vi var på Arthur Findlay college

Og den irske unge jenta som åpnet seg fra en forknytt knopp til den vakreste rose

Knyttet kontakter med gode mennesker, som har fått stor plass i hjertet mitt

Der jeg også spant knuter til to vidunderlige mennesker som altfor tidlig gikk ut av tiden

Slik spinner jeg tråder mellom livene

Energiene er udødelige, de varer evig

 

Snart skal jeg ut på nye reiser

Helt over til den andre siden av kloden

Fjernt er ikke bedre enn nært, hver en tråd, hver en knute, er like viktig

Menneskemøtene er viktige

Et blikk, et smil, noen gode ord

Og glem ikke de gode tankene

Alt du gjør er energi, hver en tanke, hvert et ord

Spinn et nett av godhet og omsorg

I dag

 

Jeg tror fullt og fast at hvert menneske vi møter, endrer oss. Om det er et kort møte eller et livslangt vennskap, blir vi forandret av dem vi treffer i livet, selv om de bare går ved siden av oss en kort stund.

 

Dette er nok et sitat fra en bok jeg har lest.

Og jeg tenkte nok at jeg kom til å huske det når bloggen skulle skrives, men det gjør jeg ikke.

Men ordene er utrolig viktig.

 

Bare i dag har jeg på få timer hatt mange menneskemøter.

Noen er mennesker jeg egentlig kjenner lite, men er likevel svært glad i.

Så har vi familie selvfølgelig, mine aller beste, godeste.

Så har jeg som kunde møtt de som har irritert meg noe inn i granskauen og som sikkert er irritert over meg.

Til de kan jeg si at min tålmodighet er brukt opp og jeg går nå nye veier.

Kanskje er de glad til for å slippe å ha mer med meg å gjøre.

Jeg oppfatter det egentlig sånn, om det er sånn, ja det vet jeg ikke.

Når man føler som kunde at man er til bry, nei, det er ikke hyggelig.

Nå har jeg avbrutt ferien min for å ringe til deg, ja da tolker jeg det slik at det nok har vært en diskusjon om meg i forkant.

 

Så har jeg møtt en lege som tok 15~åringen , med feber, på alvor.

Grundig undersøkte han det meste, tok seg god tid og var veldig hyggelig.

Alle på legesenteret som er så imøtekommende, at det er en fryd.

Jeg har forhåndsstemt og der hadde jeg mange små minuttmøter med fine, blide mennesker.

En av de hadde jeg mye kontakt med før, men nå er vi bare bekjente, men jeg liker personen godt.

 

Jeg har hatt kontakter på nett, men bokvenner og med andre hjertevenner, som bor langt unna.

Og med venner jeg har nær kontakt, i chaten

Jeg har møtt spillvenner, med engelsk som felles språk, folk fra alle verdensdeler.

Ja, for i dagens samfunn møter vi ikke kun mennesker real Life.

Jeg har møtt kjekke kollegaer av min sønn.

Vi var innom apoteket, også der ble vi smilende møtt.

Vi gikk forbi flere bekjente på gaten, der vi ropte hei i forbifarten.

Jeg vinket til bussjåføren, en tidligere kollega og fikk smil og hilsen tilbake.

Og så har jeg sendt fjernhealing til flere, gode tanker sendt, både fjernt og nært.

Det er også energimøter.

 

Dette bare i løpet av få timer.

Vi utveksler ord og blikk og smil, stort sett.

Ja, for det aller meste små, gode energimøter.

Tenk over dine møter.

Hvilke spor setter du etter deg?

Hvordan påvirker du dagen til de du møter?

I dag