I dag er jeg litt på skakke.

Ja, vi kan ikke alltid se rett frem med bind for øynene.

Vi må tørre å gjøre ting litt annerledes innimellom.

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Av og til kan noe være litt skremmende for vi er så vant til å følge gamle spor.

Hjernen vår liker det.

Å gjøre det samme om og om igjen.

Men tro meg, ting endres med årene.

Det vi før var så skråsikker på, ja plutselig har vi sakte, men sikkert endret oss.

1. juledag lagde jeg sushi.

Det er ikke mange år siden vi ikke likte sushi.

Nå synes vi det er kjempegodt.

Vi brukte å ha svineribbe 1. juledag men nå byttet vi til noe nytt.

Er ikke det befriende? Å gjøre noe annerledes?

Hva med lasagne?

Det har jeg alltid lagd tradisjonelt med kjøttdeig og ostesaus.

Men så ikke dette fristende ut? Creamy spinat og sopp?

Det skal jeg teste en dag. Jeg må kjøpe spinat først.

men jeg vil ha noe mer inni der.

Jeg kjøpte ørret i dag, jeg tenker at det kanskje ville vært godt.

Eller litt krydret pølse, Chorizo type.

Det var litt nedsatt datovare i dag også på butikken.

Hadde jeg hatt plass, kunne jeg kjøpt mer.

Middag for en femtilapp er ikke å forakte.

Jeg tror den ørreten har lyst til å prøve seg i en lasagne, tror du ikke?

I går hadde vi viltgryte.

Jeg tror det var elg.

Vi fikk noen pakker serru og det var ikke merket.

Jeg måtte teste en liten bit i mikroen, bare så jeg var sikker på at det ikke var hvakjøtt.

Først surret jeg kjøtt og løk og lot det trekke i over en time.

Så lagde jeg sopp fløtesaus og serverte med poteter og rødkål.

Rødkål var godt til, fersk kål ja, ikke pose.

Det har jeg ikke prøvd før. Ny ide.

Når man leser bøker, forer man også hjernen med nye impulser og lærdom.

Omtale!

Sara Strömberg, Skinn

Man reiser til ulike land og i ulike tidsperioder og man grubler på mysterier.

Omtale:

Sharon Gosling, Huset under klippen

Og hva med de spillene jeg bruker timer på, for underholdning?

Er det bare tull?

Jo, det sluker nok for mye tid, jeg kan bli for besatt, men jeg har det gøy.

Og jeg leste at  en hjerneforsker anbefalte pc-spill som trening for hjernen.

For mange år siden ble jeg fb-venn med ei dame fra Japan, fordi vi spilte samme spill.

Så mistet vi kontakten, helt til jeg oppdaget at vi igjen spilte samme spill, Travel Town.

Så i dag, sendte hun meg to kort jeg manglet og hun fikk to av meg.

Det er jo litt gøy.

Men man må jo ikke ha kontakt med andre spillere, men jeg liker det.

Si fra hvis du vil jeg skal sende deg invitasjon.

Kanskje du vil spille også.

Det er mulig å bruke penger i dette spillet, men jeg gjør ikke det.

Det går fint å spille uten.

Ikke nok med at jeg har snudd fra å være juletussete til å være bare tussete, hvem skulle trodd det, ikke jeg ihvertfall, så har jeg også blitt plantetussete.

Hadde du sagt til meg for noen år siden at jeg etter 2020 ikke ville bry meg om jeg hadde juletre eller om vi feiret alene julaften, ja da ville jeg ledd godt.

Men slik er det blitt.

Og hadde du sagt at jeg ville more meg med å plante vårløkstilker og hvitløksfedd, ja da ville jeg nok ledd enda mer.

I dag kjøpte jeg ei urtekrukke til, slik jeg fikk til jul.

Dumt at de ikke er bittelitt større.

Korianderen min var blitt så høy, at jeg plantet den om til egen krukke.

Jeg trenger nemlig mer persille.

Persille og basilikum og salat er det jeg vil ha mest av.

Persille lengst til høyre.

Til venstre for den, oregano.

Jeg funderer på om jeg skal plante om den også, for det vil heller ikke bli noe jeg bruker kjempemye av.

To salat, ja to må jeg ha.

Pakchoy skal jeg bruke opp frøene og så kutte ut.

Tar altfor lang tid.

Er jo ikke noe hensikt å høste og så må vente i månedsvis til neste gang.

Skal tro hvordan det ville være å plante spinat?

Her er det brønnkarse, klar for å begynne å plukke.

Basilikum, jeg har tre nå, jeg vil alltid ha to eller tre.

En Pakchoy til og så ruccola.

Se nå blir de store og fine.

Kanskje må jeg etterhvert ha to ruccola, for det er så godt.

Ja hadde du sagt for noen år siden at jeg skulle bli tussete etter å plante urter, da hadde jeg ledd.

Men nå kan jeg dyrke enkelt i auk-en.

Og tenk å være så heldig å vinne gavekort så jeg kunne kjøpe meg to til.

Den vanner seg selv og det krever ikke energi til luking.

Jeg kan reise fra den i dagesvis og det er alltids noen som kan stikke innom en dag i uka og vanne, tror jeg.

Da kan de jo få litt urter som betaling.

Lyset slår seg av og på selv og vil man, kan man jo ta ut kontakten når man reiser bort.

Den kan sikkert stå to uker også.

Det er ganske stor beholder med vann.

På de Evasolokrukkene fyller jeg 1/2 liter vann.

Moralen i historien er at vi må åpne opp for små endringer i livet.

Jeg har alltid vært påståelig av meg, skråsikker på hva jeg vil eller ikke vil.

Men jeg ser jo at jeg endrer meg og jeg liker det.

Jeg tror også at endring er sunt for hjernen.

Gå opp noen nye spor, er bra for kroppen.

Er det noe nytt du vil prøve eller gjøre?

I dag

Når du bærer for andre, letter du ikke byrden, du forsterker den. Da er det jo ingen hensikt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Disse ordene kom dalende i dag og de er så sanne.

Vi har så lett for å ta på oss all verdens bekymringer, også andres.

Vi vil jo være medfølende, vi vil bry oss.

Det vi da ikke tenker på, er at vi hjelper ingen når vi gjør dette.

Tvertimot.

Vi forsterker det.

For alt vi grubler på, gir vi styrke

Vi vet at glede vokser når vi deler, men det gjør også bekymringer

Hvis du vil hjelpe noen som har det tøft, send gode tanker

Gode tanker om at det blir så god løsning som mulig

Sett deg ikke ned og tenke på alt som kan gå galt

Det er det ingen hjelp i

Du trekker deg selv ned og du trekker ned den du vil hjelpe

Og det var vel ikke hensikten din, var det vel

Du ville jo bare hjelpe, ikke sant

Legg bort alle bekymringer du ikke er nødt til å ta tak i

Send ut gode tanker, spre glede

Da kan mirakuløse ting skje

I dag

ps

Vet det ikke er enkelt, men øv.

Og ja, vet at ikke alt har en happy ending.

Men det hjelper ikke å ta sorgene på forskudd.

Da før bi det bare verre.

Ikke alle dager er solskinnsdager.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk: De beste går først

Da er jeg glad jeg ikke er hegre og må stå der ute i regn og blåst og se Steinelva vokse seg stor og vite at nå ser vi nok ikke sola før i februar.

En liten tur på Rema for å kjøpe bacon, bare for å ta en tur ut av døra.

For dørstokkmila blir lang slike dager.

Og jo mer man siger sammen hjemme i varmen foran ovnen, jo langre blir den.

Det er surt ute nå.

Men jeg priser meg lykkelig, for at jeg ikke sitter hjemme alene hele uken lenger.

Og jeg vet at jeg har alle muligheter til å skape hver dag god.

Jeg er sjefen for egen lykke, for å være tilfreds.

Men jeg vet også at man kan ikke fortrenge alt som vondt er.

Du kan ikke forlange at noen som har tunge dager med mange utfordringer, skal sitte der og smile lykkelig hele dagen.

Du kan ikke forvente at andre skal ta seg sammen, som det så grusomt heter.

For meg er det det verste man kan si til noen som sliter.

Hva vet vel du om hvor mye krefter de allerede bruker på å ta seg sammen.

Hvor mye energi og stahet de bruker for å komme seg gjennom den dagen, som vi synes er god.

Noen ganger må man anerkjenne at livet for mange er et hel…es slit.

Og alt vi kan gjøre, er å være der for dem….hvis de orker det.

Et vennlig ord om at de er sett, de er hørt, men ikke tro at vi skal komme med formaninger.

Og det er lov å kjenne på de vonde følelsene av maktesløshet.

Det er ikke mulig å være konstant positiv, for det er ikke slik virkeligheten er.

Å fortrenge det som er vondt, nei, det hjelper ikke noe som helst.

Det må være lov å si det som det er, at i dag har jeg ikke en god dag.

Men det jeg vet av erfaring, er at det er jeg selv som må styre dagen min.

Jeg vet at kun jeg kan vite hva jeg greier eller ikke greier.

Jeg vet at jo mer jeg anerkjenner, jo lettere er det deretter å løfte meg selv.

Jo mer jeg klarer å se de gode tingene jeg har, gledene jeg skaper for meg selv, jo lettere krabber jeg opp igjen.

Og da kan jeg også se hvor lekende lett livet mitt er, i forhold til det mange andre sliter med.

For det skal du være klar over, det er mange, veldig mange som har tøffe tak, hver eneste dag.

Og ikke alle har en lykkelig slutt heller.

Jeg sender derfor ut gode tanker i dag til alle som har tøffe tak.

I dag

Jeg snakket om det å være i nuet.

Jeg skal bare……….

Annonsørinnhold

Endelig: Årets skjønneste påskeegg er her

Vi har reist mye de siste årene.

Vi husker ikke alltid hvor eller når.

Kanskje husker vi situasjoner, men ikke lokalasjon.

Vi er jo mye på cruise og da er vi innom mange havner.

I vinter var vi i Australia og New Zealand.

En fantastisk reise.

Jeg tenkte før jeg dro at nå skal jeg suge inn hvert øyeblikk.

Være tilstede.

Jeg prøvde jo det jeg kunne, men hva skjer når vi kommer hjem?

Plutselig er alt fjernt.

Vi husker ikke navn på havner eller hva som var hvor.

Vi greier ikke gjenoppleve hendelsen.

Jeg skulle så gjerne spolt tilbake og sett det i reprise.

Vi så et par programmer fra Sydney havn og da fikk vi litt flashback.

Det å seile ut fra Sydney, med Harbor Bridge bak oss og passere operahuset.

Heldigvis hadde vi to cruise ut fra Sydney, så to ganger fikk vi denne nydelige opplevelsen.

Og etter å ha sett filmen min, kom dette bildet opp.

Lignende bilder, både mine og andres.

Jeg har en YouTube kanal.

Det er ikke så mye spennende der enda, men abonner gjerne, da blir jeg glad.

Har du mange subscribers, spurte 8- åringen meg her forleden.

De er litt imponert over at bestemor har YouTube kanal.

Bare 24 måtte bestemor innrømme.

Du kan jo tjene penger sier han lille smartingen.

Jeg er nok langt fra det måtte jeg fortelle han, så enkelt er det ikke 😀

https://www.youtube.com/@lillasjel6513

Men nå er denne turen minner.

Kun minner

Nå drar vi på nye turer, skaper nye minner.

Likedan er det med bøkene.

Jeg leser ca 150 bøker i året.

Jeg reiser i historier også.

Fra mange land og tidsepoker.

Jeg synker inn i andres opplevelser.

Men husker jeg alt?

Nei, langt i fra.

Likevel er titler og forfattere noe jeg har vært god på.

Stort sett vet jeg hva jeg har og hva jeg har lest.

Trist merker jeg at nå svekkes dette også.

Sa du en tittel, visste jeg forfatteren.

Sa du forfatteren, kunne jeg gi deg titlene.

Nå sier jeg ofte hmmmm, jeg vet det, men….

Hukommelsen svekkes med alderen.

Så hva gjør man?

Jo man lever i nuet.

Man er i opplevelsen i det det skjer.

Vi vet at kroppen husker alt vi har opplevd som barn.

Slik vil den fortsette å huske.

For å få et rikt liv, er opplevelser viktig.

Ved å oppleve, utvider vi bevisstheten vår.

Det jeg liker å kalle tankegodset vårt, det øker i bevissthet.

Vi lærer oss å se utenfor vår egen lille sfære av trygghet.

Derfor liker jeg å reise.

Derfor liker jeg å lese.

Jeg lærer mennesker å kjenne, både i nåtid og fortid.

Jeg tror reisene, både de fysiske og de verbale, for oss til å forstå mer.

Så selv om du ikke husker alt, ikke kan ramse opp alt du har gjort eller lest.

Tenk at du likevel har bidratt til mer forståelse om verden rundt deg.

Den kunnskapen har en verdi.

Den vil også gå i arv som alt annet vi etterlater oss.

Det er spor som blir igjen etter oss når vi går videre.

Og tro bare ikke at vi da slutter å inspirere.

Neida, da lærer vi oss andre metoder.

Det sier den som ga meg disse ordene å skrive ned.

Så ikke stress, vær i nuet, lev livet ditt så godt du kan.

I dag

Snart drar vi ut på nye eventyr 😍

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg er ikke noe dydsmønster av noe slag.

Jeg kan slenge med leppa og si feil ting.

Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.

Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.

Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.

Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.

Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.

Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.

Ikke lese mellom linjene.

For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.

Det er ikke sikkert det var det som var ment.

Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.

Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.

Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.

Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.

Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.

Vel, så blir folk krenket.

Og så går de til personangrep.

Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv

Ja, hva er verst spør jeg

Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.

Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.

Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?

Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?

Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.

Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.

Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.

Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.

Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?

Blir ikke det kjedelig?

Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.

For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.

Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.

For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.

Det var det jeg tenkte på.

I dag

I dag vil jeg skrive om noe jeg ikke har greie på

Jeg kan ikke vite noe om hvordan det er, da jeg ikke har opplevd det

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg vet at mange må stå i det ofte

Ja noen opplever hvordan dette sterkt begrenser hverdagen deres

Vi snakker om angst, panikkangst, sosial angst, ja angst i alle versjoner

Jeg kan ikke vite hvordan dette kjennes på kroppen

Derfor kan jeg  heller ikke dele ut noen gode råd

Jeg kan ikke føle hvordan det er når kroppen nekter å samarbeide, når den på et vis lammes

Jeg vet ikke noe om hvor ille det er når man så gjerne vil, men får ikke til

Når kroppens nervesystem slår seg vrang og roper panikk panikk, du er i fare, uten at du har tenkt en negativ tanke

Jeg slipper å høre alle de velmenende rådene som egentlig er helt rævva om at man innbiller seg ting, man må tenke positivt, man må ta seg sammen

Egentlig vet jeg ikke hvordan jeg skulle kunne taklet dette

Når kroppen fysisk går til streik og spenner bein på deg og nekter å samarbeide og folk står rundt deg og du ser de nedlatende blikkene

Hvordan kan jeg vite hvordan dette er som aldri har opplevd det

Det har nok ikke de som kommer med alle de gode rådene heller, men de tror de vet best

De tror de vet best, noe de ikke har peiling på

Akkurat slik som meg, tror vi at vi har løsningen

Er ikke det ganske dustete egentlig

Kan vi ikke bare være støttende?

Spørre om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe

Godta det når det ikke er det

Lytte og ihvertfall prøve å forstå så godt vi kan

Ja, for det er helt umulig å forstå noe du ikke har peiling på

Det vi bør forstå er at de som sliter med angst, må være sterke mennesker

De må være enormt sterke som hele tiden må sloss mot kroppen som tror den er i krig

Og ofte har de sterke og vonde opplevelser i tillegg, i bagasjen, som har ført til at kroppen er i alarmberedskap hele døgnet

Og dagene er helt uforutsigbare

Hvordan leve med en hverdag du ikke vet noe om

Plutselig slår det bare til og alt du har planlagt går i vasken

Så ble det ikke noe av denne gangen heller

Jeg kan heller ikke sette meg inn i hvor vond den må være angsten for angsten

Redselen for å planlegge noe, si ja til noe, når du ikke vet om kroppen din står klar til å spenne beina under deg

Hvordan man etterhvert vegrer seg for å si ja

Hvordan men isoleres, når man ikke makter å gå ut

Når man bare vil gjemme seg, for alt føles umulig

I tillegg følelsen av udugelighet, mislykkethet, bli mistrodd, sett ned på

Dette var det jeg ville si om det jeg ikke egentlig kan si noe om.

For jeg er en av de heldige som slipper å kjempe mot kroppen på denne måten

Jeg slipper å føle hjelpesløsheten når det igjen lammer en

Men det jeg kan gjøre er så vise respekt til alle de som rammes av dette

Alle de som lever med angst i sin hverdag

Jeg bukker i respekt

Jeg vil prøve så godt jeg kan å forstå

Alle gode tanker sendes

I dag

Nå begynner jeg så smått å nærme meg norsk tid.

Ingen hodepine, ikke sulten i natt, holdt meg våken til nesten 22 og sov til 7.15.

Nå er det tid til refleksjon.

Jeg har lært meg til å følge hjertet.

Følger jeg stemmen i hjertet, leder det meg dit jeg skal.

Da skjer det forunderlige ting,  som jeg ikke bevisst kunne forutse.

Det begynte jeg med etter at jeg leste Alkymisten av Paul’s Coelho, for mange år siden.

Det handler nemlig ikke om de store drømmene, slik som å dra til andre siden av kloden.

Jeg har egentlig ikke hatt noe ønske om det, før det dukket opp inni meg, for ca tre år siden.

Det handler om å gjøre de små tingene, følge de små tegnene som blir lagt ut foran deg.

Begynne å stole på deg selv, styre ditt eget liv.

Ja, kanskje har man store drømmer, men hjertet ditt vil aldri at du kaster alt du har og går mot drømmen din, så snart tanken dukker opp.

Det er nemlig ikke sikkert at du skal helt frem dit.

Drømmen er ofte bare et hjelpemiddel, for å få oss til å ta de første stegene.

Og det er litt av “hemmeligheten” med å følge stemmen i hjertet ditt.

Målet kan nemlig endres etterhvert.

Hjertet ditt vet hvor du skal, men du er det ikke bevisst.

En drøm jeg har hatt er å kunne skrive en bok.

Jeg gikk i gang, fikk tillatelser fra kunstnere om å bruke deres bilder og satte tekst på de.

Jeg så for meg 7-8 bøker, en med hver kunstner og ulike temaer.

Jeg sendte inn til noen forlag og fikk nei fra alle.

Jeg skjønte at det å komme igjennom nåløyet hos de, det er vanskelig.

For hvor salgbar var den ideen min, vel ikke så veldig.

Hvor mange bøker ville jeg fått solgt, vel ikke noe som ville lønnet seg.

Jeg visste også at å investere i selvpublisering, nei, det ble feil for meg.

Sikkert riktig for mange, men ikke for meg.

Likevel var jeg helt rolig inni meg, jeg var ikke skuffet og trist.

Hjertet mitt visste at jeg hadde gått etter den store drømmen, glemt å følge de små tegnene.

Men hva førte det til.

Jo, jeg begynte å skrive.

I det jeg ble satt ut av arbeidslivet på grunn av helsa, har skrivingen gitt meg innhold i dagen.

Ofte tenker jeg, hva skal det være godt for?

Legge ut om alt mulig jeg gjør, bruke så mye tid på å utbasunere smått og stort.

Hvilken interesse har vel folk av det?

Hva skal det være godt for?

Men så ser jeg det, at jeg gjør det ikke for alle andre, jeg gjør det for meg selv.

Alle de dagene jeg tenker, nei, nå gidder jeg ikke, jo da sitter det en inni meg og sparker.

Jeg gjør jo ingenting, tenkte jeg, jeg sitter jo for det meste her i en stol.

Ingen designerklær, ingen sminke, ikke noe interiør, bare kjedelig hverdagsliv.

Men så oppdager jeg at mange liker hverdagsliv.

De vil ikke ha eksotiske reiser til andre siden av verden.

De vil følge noen som er som dem selv.

Noen ønsker å lese om reisene, andre vil ha tips om bøker og hverdagsmat, noen vil ha et spark i rævva og litt inspirasjon.

Og hva gjør jeg?

Jo, jeg skriver det som faller meg inn akkurat da.

Og jeg oppdager at det gjør meg godt.

Jeg skaper min dag god og det er hele poenget.

Det var nettopp det hjertet ønsket for meg.

Jeg skulle skrive for å sette ord på alt jeg har inni meg og med det skaper jeg gode dager for meg selv.

Det hjelper meg å fokusere på det som er bra.

Det holder meg i gang og hvis jeg sluntrer unna, ja da mister jeg noe i hverdagen.

Så merker jeg at ved å skrive, driver jeg meg selv fremover.

Nye drømmer kommer.

Nye tanker, nye ideer, menneskemøter, reiser.

Jeg stagnerer ikke selv om jeg sitter her i stolen min de fleste dagene i året.

Hva er så moralen i historien?

Lag deg gjerne drømmer, men fortvil ikke om de virker uoppnåelige.

Ha ikke fokus på alt som er negativt, virker umulig, men se etter det lille som er mulig akkurat der og da.

Du vet ikke om drømmen din er målet ditt eller om det er veien dit som er viktigst.

I det jeg begynte bloggen i dag, tenkte jeg å skrive et sammendrag om reisen vi hadde eller den neste reisen vi skal ha.

Ja for en ny reise er bestilt, men om vi skal på den, ja det vet vi ikke.

Akkurat som at jeg endte opp med å skrive noe jeg slett ikke hadde planlagt.

Følg stemmen inni hjertet, vær obs på at ikke hjernen lurer deg, de to har ofte ulike mål.

De små tegnene, de små gjøremålene, de små menneskemøtene.

Det er de som er livet ditt.

Skap dagen så god du kan.

I dag

Ps. Og det at jeg fulgte stemmen inni meg i dag og skrev noe annerledes enn jeg hadde tenkt så fikk det meg til å tenke på alle bildene jeg har tekstet, men brukt lite i det siste. Egentlig kom jeg på det når journalisten var her, at du verden, nå må jeg begynne å bruke de igjen, tusenvis av bilder. Slik jobben hjertet inni oss.

Lillasjel har hatt storfint besøk

Her i huset er det full forvirrelse for tiden.

Vi har besøk av lille vennen, som slett ikke er liten, men høyere enn meg og har mannsstemme.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Han opplever at bestefar sovner i en stol i seks-tiden.

Bestefar påstår jo at han aldri er trøtt.

Bestemor legger seg i senga klokka 7 om kvelden.

Det store vennen ikke ser, for da sover han, at når klokka er 5.30, ja da er vi oppe.

At gubben er våken, ja det er helt normalt, men jeg?

Aldri i verden, står ikke opp før tidligst 7.30, helst ikke før en time etter det.

Til og med katta er oppe 5.30.

Hun liker jo å sløve til 10, når hun og jeg er hjemme alene.

Så også hun er helt forvirret.

Så 5.30 var jeg oppe og så sulten at jeg bare måtte ha mat.

Jeg som gjerne sitter til midt på dagen før jeg spiser.

Snåle greier.

Men vi er nok fortsatt på Australia tid.

De er 10 timer foran oss.

Når jeg måtte legge meg 7, etter å ha holdt ut til 10 kvelden før, så er den jo 5 om morgenen.

Ikke rart vi er trøtte.

Og når jeg er sulten 5.30 har jeg jo gått uten mat til 15.30 på ettermiddag.

KOMMUNENS BESTE BRØD

Og dette viser oss også hvordan kroppen vår innstiller seg på endringer.

Hva tror du den sa når den fikk en nybakt grovbrødskive med norsk jubelsalami.

Himmel og hav, noe så nyyyyyyydelig.

Ja smakssansene våre er tilrettelagt den kosten den er vant til å spise.

Det er viktig å huske dette med kroppens reaksjoner.

Hva forer du kroppen din med?

Sukker foreksempel.

Kroppen blir avhengig av det.

Smakssansene endres, så du må ha sukker for at det skal være godt.

Hva med kunstig søtning?

Jeg tror ikke det er noe bedre, for kroppen tror fortsatt den får søtt.

Jeg har selv vært sukkeravhengig.

Nå spiser jeg lite sukker, svært lite.

Men litt spiser jeg innimellom.

Det er mye vi gjør med kroppen vår.

Kroppen vår er en fantastisk maskin.

Uke ni eller ti, vil jeg prøve en ny periode fasteimitert diett.

Jeg må ha litt hvile og kroppen må få komme i vante gjenge igjen først.

Jeg hadde 8 runder i fjor, det vil jeg ikke ha i år, muligens 6.

Selv om prøvene mine ikke er mye forbedret, merker jeg likevel endring.

Og jeg har noen færre kg å dra med meg, når jeg er sliten.

Tenk deg at du er veldig sliten og noen ber deg bære en kartong smør hele dagen.

Den kartongen har jeg fått lagt fra meg.

Ja, for jeg er overbevist om at i hverdagen vil jeg ikke spise mindre enn jeg gjør.

Jeg vil spise så variert at kroppen får alt den trenger så den fungerer best mulig.

Jeg tror, jeg sier tror, påstår ikke, at det å spise for lite, er like usunt, om enn på ulike måter, som å spise for mye.

Tarmen vår trenger et rikt kosthold, hjernen vår trenger fett.

Variert er stikkordet mitt. Ikke for mye, ikke for lite.

Hjemmelagd enkel mat.

Det er tingen.

Jeg hører nesten at kroppen min nikker på hodet og sier yes, nå har hun forstått det.

Da er det håp.

I dag

Snakk om overraskelse.

Telefonen ringte i går fra ukjent nummer.

Da er jeg straks på vakt jeg vettu.

Svindlere?

Ha, meg skal dere ikke lure.

Men så var det en hyggelig dame, ja hun hørtes ihvertfall hyggelig ut.

Hun sa hun het Julie og jobbet i Åndalsnes avis.

Hun ville komme på besøk.

Oj, sann.

Besøke meg ja.

Det var jo hyggelig, men også litt skummelt.

Hun hadde sett bloggen min.

Det liker jeg jo.

Det er jo hjertebarnet mitt.

Bloggen står mitt hjerte nært, for den gjør at jeg har noe å fylle dagen min med.

Og når man blogger er man jo glad noen vil lese det man skriver.

Hun var derfor hjertelig velkommen.

Så sendte jeg noen tanker til de som synes jeg stikker hodet frem altfor mye.

Noen tanker til de som synes jeg er dustete og teit.

Og så lo jeg litt, ja fniste litt i skjegget, ja gamle damer har litt skjegg.

Hva vil de nå si når jeg har pratet hull i hodet på en journalist?

Hihi. Morsomt.

For så langt har jeg kommet at jeg bryr meg ikke lenger.

Jeg er meg jeg, ta meg som jeg er eller overse meg.

Så dama kom og hun var hyggelig. Veldig hyggelig.

Og jeg pratet og pratet.

Og pratet og pratet.

Ja, de som kjenner meg forundres ikke over det.

Jeg pratet om alle hjertesakene mine.

Bloggen, reisene, healingen, Lillasjel, hjemmelagd mat.

Ja det var på nød og neppe hun slapp fri igjen.

Ikke hver dag noen kommer hit og lar meg legge ut om alt jeg er opptatt av.

Så nå sitter jeg her litt skrekkslagen.

Skal tro hva det var alt jeg sa.

Skrekk og gru.

Hvordan vil det se ut på trykk.

Og masse bilder.

Ja jeg ba henne passe på å luke bort de bildene der dobbelthaken var veldig fremtredende.

Det var etter at jeg hadde fortalt at jeg hadde jobbet bevisst med ikke å bry meg hvordan jeg så ut på bilder.

Ja, for jeg er ikke helt ferdig med “godta meg selv som jeg er”-prosjektet.

Huttetu, hva har jeg gjort?

I dag

Det var en gang en pike som kledde seg mye i beige og i svart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

En dag kom hennes gode fe og sa

Dette er ikke den du er

Med et kast på tryllestaven skyllet fargene over jenta

Og for første gang på lang tid følte hun at hun var seg selv

Nå sprudler hun av glede og legger igjen en stl av magi hvor hun enn går

Disse ordene jeg fant på siden www.illuminatingsouls.com var så fine

Tenk om vi alle kunne finne fargene i oss

Tenk om vi kunne finne hvem vi er

Ikke la oss flyte med i stresset og jaget, men finne vår tone

Vi er så ulike alle sammen, men vi prøver desperat å være så like

Tenk om vi kunne finne vårt eget særpreg

Hvordan gjør man det da, spør du kanskje

Jeg kan ikke svare deg på det, for svarene er og kun for hver og en av oss

Vi har hvert vårt svar og ingen andre kan lete for oss

Men fargene er der

De venter bare på å få komme til syne i all sin prakt

Det første vi må gjøre er å tørre

Og vi må ville det

Vi må ville slutte å gjemme oss

Vi må ha mot til å gi oss til kjenne

Titt titt, her er jeg

Dette er meg

Kanskje denne adventstiden, denne ventetiden, kan brukes til å lete litt inni oss

La oss finne kreativiteten vår

Mange bruker jo den nå i denne tiden for å pynte rundt oss til jul

Kanskje du skulle pynte akkurat sånn at det kjennes riktig inni deg

Slik at du kjenner at det er dine farger

Noen pynter juletreet med blått og sølv

Noen vil ha alt det hvite

Noen liker rødt og gull

For min del har jeg hummer og kanari fordi jeg har noen gamle glasskuler fra barndommen som jeg er så glad i

De er både i rødt og turkis og gult og grønt og sølv

Kanskje det er derfor jeg er glad i dem, for de er en blanding av mye forskjellig

Akkurat som meg

Det viktigste er at vi kjenner etter uansett hva vi gjør, enten det er advent eller mars eller august, at dette er riktig for oss

Dette er meg

Sånn vil jeg ha det

Sånn er det inni meg

Føle litt på hva som er meg, inni meg

Kjenne freden inni seg når man følger sitt hjerte

Kjenner du det

I dag