Egget ble litt stekt og så brettes grønnsakene over.
Så blander man inn saus og nudler. Har i det stekte kjøttet og topper med vårløk og peanøtter.
Enkelt og godt. Nok til restemiddag. Billig mat denne uken. To retter er blitt til restemiddager.
Denne kostet vel ca kr 60,- Den andre, fiskeboller og pasta, som jeg skal ha rester av i dag, kostet mindre enn det også, for vi har jo billig fisk når gubben fisker.
Det er tomt for brød igjen. Merker jo at gubben må ha niste.
Julaften igjen.
Jeg river opp. Like spennende hver gang.
Den til venstre er jeg veldig nysgjerrig på. Kanskje lurer den seg inn foran de andre.
Denne måneden er jeg nesten frustrert, for det er så mange i lesekø og jeg når ikke over alle jeg ivrer etter å lese.
Hyggelig med hilsen.
Fra omslaget:Eremittsommer er en roman om to umake kvinners vennskap gjennom en sommer. En fortelling om det skjøre båndet mellom mennesker – og mellom mennesker og natur.
Den trettifire år gamle biologen Eva Wist er nesten ferdig med en doktorgrad da livet hennes brått rakner. Eva stikker av fra kjæresten i Oslo for å ta en sommerjobb i landlige Vestfold, med sorgen og en svart labrador som eneste følgesvenner. Hun har fått i oppdrag å finne den sjeldne eremittbillen, en art alle trodde var utryddet i Norge.
Eva trekkes mot den eldgamle eikeskogen hun skal undersøke, men også mot sin eksentriske nabo, syttiseks år gamle Olga Frøyshov. Olga trives best med å klatre i trær og snakke med katten – helt til Eva snubler inn i livet hennes.
Motvillig blir de to venner. Kanskje fordi de tross generasjonsgapet gjenkjenner noe i hverandre, en felles erfaring av tap. Men der Eva flykter fra det som er, står Olga fast i det som har vært.
Eremittsommer er en roman om familie, om alt som spirer og det som dør, om tap og taushet. Men først og fremst er det en fortelling om håp og om hvor viktige vi er for hverandre.
Disse bøkene er fantastiske når det gjelder Asiatiske retter.
Jeg har brukt de kjempemye.
Hun har hatt en nettside også der man kan hente oppskrifter men nå må man abonnere.
I dag har jeg jobbet med neste ukes meny. Kanskje samler jeg uken i ett innlegg når jeg er ferdig med uka. Mine matblogger er jo kun til inspirasjon. Jeg har ikke oppskrifter og bilde for bilde.
Men hun er litt mer beskjeden enn en annen linselus dere skal få møte i bloggen i dag.
Nå er vi klar for hjemreise. Vi er fem personer men en av oss er mer beskjeden og gjemte seg litt.
Vi fant favorittkafeen min på Stansted og vi benket oss ned sammen med en Australier. Heldig han som ble omringet av fem damer. Eller? Ja han var totalt ukjent men minte oss om crocodile Dundee.
Men her ser dere Hyaciinth, dronningen, i bakgrunnen.
Hun trenger seg på, roper om oppmerksomhet.
Ja, rett og slett påtrengende til tider.
Men hun er god på innsiden og svært glad og takknemlig for sine venner.
Og hun stjeler også.
Eller låner? Solfrids bilder fra flyreisen.
Det var så fint.
Sjekk de fine skyene.
Jeg har jo privatsjåfør. Dronninger bruker å ha det.
Og nå fikk vi snøveier……på sommerdekk.
Sjåføren kjørte rolig og så kom vi trygt over.
Hyacinth klarte å holde seg noenlunde rolig uten å forstyrre sjåføren altfor mye.
Vi så mange rådyr og hjort langs veien.
Jeg måtte innom Rema og handle litt.
Jeg er glad i cheddarsaus så denne må jeg teste.
Rosa lurte på om jeg skulle hjem og lage rømmegrøt så da tenkte jeg at det gjør jeg.
Kanskje kroppen ville ha kanel.
Roastbeef nedsatt pga dato. Det liker jeg.
Rett bort til naboen som har passet på julegavene som igjen har kommet.
Ny bok om min venn Ruth og ny av en svensk forfatter som jeg liker godt, Nilla Kjellsdotter. Disse er nå å få kjøpt i dagligvarebutikker og kiosk, i tillegg til bokhandel.
Feelgood blir aldri feil. Bok 2 av Anne Østby. 5. bok i Rebecca Alexanders serie og enda en ny fra Caroline Säfstrand.
Utfordringen er når skal jeg få lest alle.
Krim fra Aschehoug.
Og som om det ikke var nok, greide jeg å kjøpe denne på flyplassen.
1000 sider…..på engelsk.
Jeg tror jeg må lese den høyt for meg selv for å forstå lettere engelsken.
Men 1000 sider. Ja, jeg er gal, men jeg elsker denne serien.
Den går nå på tv 2. C.B. Strike.
Turen hjem gikk helt etter planen og jeg kunne benke meg ned foran TV-en med rømmegrøten min og alle MasterChef episodene som venter.
Gubben er ikke hjemme. Så nå ser jeg MasterChef på spreng her.
Stemmen inni meg er ikke blitt lavere etter denne uken.
I dag hørte jeg, lag te. Orker ikke svarte jeg. Jo det orker du.
Det skal være mye ingefær og mye sitron og sitronmelisse.
Du trenger ikke kanel i dag, du fikk nok på grøten i går.
Men en stor skje honning.
Skal kose meg med dagen min.
Noen ganger må en vente på andre og jeg venter på gubben.
Han har nemlig tømt ovnen.
Jeg venter derfor med å fyre for den er jo helt tom.
Dette må han fikse ja.
Jeg føler meg litt som en tube der du må streve hardt for å få mer ut av.
Derfor blir det mye lesing tenker jeg denne uken.
Men jeg må jo lage middag til han kommer.
Og jeg bruker magefølelsen sammen med litt logisk sans, en uslåelig kombinasjon, så jeg har middagen klar når han kommer.
Gift i 44 år og jeg tenker litt på veien vi har gått.
Og hvordan kan jeg fortsette med det bildet her skal tro.
Jeg finner jo stadig inspirasjon til nye retter og dette så enkelt og godt ut.
Ja kanskje er det en forutsetning for et godt forhold i hverdagen.
Ikke stangnere, gjøre det samme hele tiden, men trå utenfor det vanlige.
Og mat må vi jo ha.
Vi blir eldre og riktig ernæring er ekstremt viktig for en god alderdom.
Og hvordan skal en haug bokser med rester bidra til en god tekst med mening om et langt ekteskap.
Jo, det å ta vare på det en har, ikke kaste bort det som har verdi,
Og motsatt av å ikke stagnere som det øverste bildet, så er faktisk det vanlige hverdagslige like viktig.
En god kombinasjon.
Det er verdifullt å ta vare på det man har.
Så nå blir det enda vanskeligere her.
I det noe skal varmes i airfryeren.
Velvel. Haha
Det viktigste i et forhold er at vi må ta hensyn til hverandre.
Vi er ikke like, slik som jeg her ikke kan blande grønnsaker og potet, men la de varmes hver for seg, men likevel sammen.
Vær glade for at man er ulike. Sett pris på ulikhetene.
Det blir en kjedelig, grå masse hvis alt blandes.
Nei la hver enkelt få være seg selv og ha sine interesser.
Så et langt godt ekteskap er som en god porsjon rester.
Ikke alt passer sammen, men vi lar det bli der likevel, uten noe styr.
Det er kanskje ikke det mest spennende måltidet i verden, men det er mat.
Hver dag kan ikke være en lykkerus og fest.
Vi må tåle litt kjedelige hverdager også.
Men når vi to møttes var vi på hver vår planet på nesten alle vis.
Jeg var sosial, snakkesalig, impulsiv og full av følelser og mental bagasje, mens han var den rolige, sindige.
Vi har nærmet oss hverandre.
Hvis jeg får noen år siden, foreslo en tur, dro han på at vi fikk nå tenke på, vi får se når det nærmer seg, vi trenger vel ikke bestemme det nå.
Så her en kveld vi sitter foran TV-en, sier jeg at se her , her er et sted som ser fint ut, fastlandshellas.
Og jeg hadde ikke før sett på det mer enn et minutt når jeg hører fra nabostolen, hvis vi bestiller charter pluss, får vi med både mat og drikke og bagasje.
Hæ, sier jeg. Skal vi reise da? Ja, august er jo fin tid det, hører jeg.
Og med et par tastetrykk har vi, samt enige, bestilt 2 uker i Hellas i august.
Tenk det da etter å vært kjærester i snart 48 år, har gubben blitt like gærn som meg.
For mange hundre år siden var det krig i nesten alle land.
Nå er det ikke mange væpnede konflikter, selv om noen av de har kommet nærmere oss og gamle gubber truer verdensfreden.
Men vi har fått en annen verden.
Fra å leve i en verden, særlig Norge, med trauste, pålitelige mennesker vi har tiltro til, viser det seg at vi kan ikke tro på noen.
Hvis noen kjørte på bilen din, var det unntakene som ikke meldte fra.
Nå derimot er vi utsatt for det hele tiden.
De som styrer landet, de som tar på seg jobb i hjelpeorganisasjonene, de som skal ta ansvaret for helsa vår, mange av de er styrt av penger og egoisme.
Vi gikk fra vårt 12 binds leksikon med informasjon, vi hadde Dagsrevyen som var nøytral, til et oppkomme av informasjon via internett.
Lykkelig var vi vel en stund, til vi nå innser at vi kan ikke stole på hverken noe eller noen.
Vi vet ikke lenger hvor vi skal finne sannheten.
Det er en ny annerledes verden vi får å forholde oss til.
Det skaper frykt.
Så hva gjør vi da, hvert enkelt menneske?
Hvordan kan vi bidra?
Og det var da min gode venn fikk bildet av en bitteliten snøkrystall.
Alene er den ingenting.
Tilsynelatende.
Men uten den lille ene, kan det heller ikke vokse seg større hvis den ene ikke går foran og får med seg flere.
Men det er ensomt å gå der foran alene.
Det er da du må ha fokus på hvor viktig du er.
Du tror du er usynlig, uvesentlig, og uviktig.
Men det er du ikke.
Behold motet for du er kjempeviktig.
Husk alltid at det du sender ut i dine energier får du tilbake.
Pay it forward.
Det du gir av deg selv, det skaper bølger.
Så hvilke bølger vil du sende av gårde?
Hva vil du bidra med til verden, til din familie, dine venner, kollegaer, alle du møter?
Et vanlig menneske jeg er, kan ikke bidra stort til verdensfreden, til toppmøter, til store organisasjoner.
Men…..
Jeg kan la være å forsterke frykten til de jeg møter.
Ja vi kan ikke bære på frykt, få det ut, men gå ikke rundt og spre den hvor du nå enn er.
Vær klar over at alle som tar inn din fryktenergi, forsterker ikke bare sin egen frykt, men også alle de igjen møter.
Vi får et hav av store bølger og du verden så lett det er å få med andre på nettopp det.
Ja vi må vite hva som skjer i verden.
Men……
Vær en motsats
Skal vi endre verden, må vi øke folks bevissthet.
De må lære seg å se det store bildet, ikke bare det som er rett foran deres egen nesetipp.
Og det gjør vi ved å være den lille krystallen.
Sammen med andre små krystaller har vi ikke fokuset vårt vendt mot frykten, men mot godheten…omsorgen…de gode ordene.
Vi ser på det som er bra.
For alt vokser ved fokus
Det du sender ut får du midt i fleisen.
Og tror du det var tilfeldig at jeg, som ikke ser tv på dagtid, gjorde det nettopp i dag?
Jeg visste i går at jeg skulle skrive i dag.
Jeg fikk overskriften i det jeg la meg i går.
Vær ikke den personen som er med på å spre det vi ikke vil ha.
Som Jamie Oliver sa i programmet.
De bittesmå tingene skaper bølger.
Et smil, et ord, en bitteliten gjerning kan endre en persons liv som igjen blåser bølgen videre.
Så kanskje overskriften er feil kanskje skulle det ikke være, vær ikke den personen.
Men
Vær den personen som skaper den lille fine krystallen
Jeg tror det må være av de aller viktigste ordene i verden.
Og de har mye større betydning enn vi greier å tenke oss.
De er med på å skape dagene våre og vi kan velge hvordan de skal være.
Ja, nå ser jeg bort fra alvorlige hendelser og sykdommer, men i vårt daglige liv.…..
Men også i stor grad når det er alvorlige ting som skjer.
Input.
Hvor mye forer du kroppen med av negativitet?
Hvor mye suger du inn av alt som blir delt i media?
Tenk deg at du lever på 1800~tallet.
Da hadde man ikke all denne inputen vi har i dag.
Er det rart at mange unge har angst? Og voksne også ja.
Det er frykt som dominerer verden.
Og det er negativitet vi sprer villig rundt oss.
Jeg er rystet hver dag over alle kommentarer folk legger igjen i det offentlige rom.
Før kunne de spres bare ved menneskemøter.
Nå kan de leses av folk samme hvor de bor i verden.
Alle vil fortelle sin mening enten det er om kongehuset eller politikere eller et helt vanlig alminnelig menneske.
Hva skal det være godt for?
Og alle løgnene folk sprer og manipulerte bilder.
Fake News. Ja det kom med herr Trump, men hva så vi under den norske valgkampen?
Vanlige mennesker, som ikke hadde noe befatning med politikk, publiserte løgner og feilinformasjon.
Det er trist.
Og jeg ser faktisk ikke hvor veien går videre.
Åpner du internett, møtes du av manipulerte bilder og videoer i fleng.
Du kan ikke tro på noe som helst lenger.
Og det er da jeg forstår enda tydeligere enn før, at jeg må passe på input-en.
Hva forer jeg hjernen med?
Og det neste er hvordan fremstår jeg selv?
For det er den eneste personen man kan styre.
Jeg har ikke sett en eneste nyhetssending på flere år.
Jeg kan ikke ta inn alt det negative som skjer i alle land.
For du blir slett ikke fortalt at aldri har det vært færre konflikter i verden.
Nei, det høres ut som om hele verden er en krigssone, for media betyr penger i kassa og tragedier er derfor viktigere enn noe annet.
Ja utenom skilsmissene og bedragene blant kjendiser. De slås opp.
Og tro meg, jeg får med meg det meste som skjer, uten å følge med.
De dukker opp foran meg, i og med at jeg fortsatt bruker internett.
Nei uffa meg, i dag var jeg sur og grinete.
Jeg liker ikke være det.
Å være sur og grinete er nemlig også et valg.
Ja en utblåsning iblant gjør godt, få ut noe frustrasjon.
Men tenk på hvordan du påvirker andre.
Er det koselig å møte deg eller trekker du folk ned med negativitet?
Innputt, påvirkning og vær selektiv
Tenk på hva du putter inn i hjernen din, det er viktig for helsen din.
Tenk på hvordan du påvirker andre.
Vær hele tiden selektiv på hva du suger til deg.
Som et eksempel skal jeg bruke en hendelse vi hadde her lørdagskvelden.
En del av skråningen bak naboens garasje sklir ut.
Politi og geolog sier at det er ikke noe fare på ferde, helt vanlig utglidning av masse, helt trygt å bo her.
Her er mitt bilde, fra trappa mi.
Her er bildet fra avisa, lånt uten tillatelse, håper jeg ikke får bot.
Et bilde tatt for at det skal se mye verre ut enn det er.
Mandag morgen var det stille i Hensvegen etter at et lite jordskred……
Her er det da alltid stille?
Det er da ikke stille pga av utglidningen?
Her ser det ut som om bussen kjører rett over utglidningen, men halve veien er faktisk stengt.
Så tenk på dette når det gjelder alt du ser i media.
Bestem deg for å distansere deg fra deg negative.
Observer, men ikke engasjere deg, hvis det ikke er nødvendig.
Ta tak i det du må ta tak, det som angår deg eller det positive du kan bidra med for å hjelpe andre.
Men sug ikke inn alt det du ikke kan gjøre noe med.
Lukk øynene.
Se for deg at du har en regnjakke på.
La alt det negative renne av deg slik vannet renner av jakka.
Kun små dråper igjen.
Og bil du kan du ta en klut og tørke de av.
Det meste er dine egne valg.
I dag
ps
Og det er bevisst at jeg ikke velger de verste bildene som åpningsbilde, selv om jeg innimellom lurer dere med tittel, for det er min lille spøk og det er opp til dere å være bevisst på at dere ikke blir lurt.
Og det er bevisst at jeg ikke deler mye som skjer i hverdagen som ikke er noe kjekt.
Og det er bevisst at jeg sjelden bruker bloggen hvis noe skal klages over.
Og dette er noe jeg må være enda mer bevisst på.
Det skal være kos å lese det jeg skriver, ikke bare negativt.
Men innimellom blåser jeg ut.
Hold fast på hatten 🤣😂
Pssss.
Og husk du trenger ikke være slik andre er heller.
Ofte tenker jeg at hvorfor gjør jeg dette, bruker så mye tid på å skrive om alt jeg gjør.
Jeg er brennsikker på at mange av de som kjenner meg, rister på hodet av meg.
Legge ut alt hun gjør offentlig?
Hvorfor tror hun noen er interessert i det liksom?
Jeg følger ikke blogger selv, bare innom de jeg kjenner innimellom når jeg har tid.
Derfor forstår jeg godt dette resonnementet.
Hvorfor i all verden gjør jeg det?
kanskje trodde man en gang man skulle bli rik?
Vel man fant fort ut at det blir man ikke.
Det er ingen som sponser ei gammal kjerring som ikke bruker sminke og ikke bruker designerklær og ikke elsker å stasje opp huset, men vil ha det som hun har det.
I det siste har jeg hatt dager jeg har hoppet over, tenkt at spiller det noen rolle?
Hvorfor bruker jeg tid på det?
Men så kommer disse tilbakemeldingene innimellom, fra lesere som følger meg.
noen vil lese om bøkene, andre vil være med på reiser og mange liker best innleggene der jeg bare er hjemme.
Og da blir jeg veldig rørt.
Jeg er trygdet, jeg får ikke utført mye arbeid, mye av min tid går til lading av kropp.
Likevel kan jeg være til glede for noen, kanskje inspirere litt.
Men aller mest gjør det noe for meg selv, jeg har noe å fylle dagen min med, i tillegg til bestillinger.
Jeg kan ikke skrive så mye om det arbeidet, for jeg har jo taushetsplikt, men mange er så snill at de lar meg publisere ordene jeg skriver til dem. Men det er viktig at de ikke føler de må dette.
Egentlig er jeg inni meg en sprudlende, engasjert og sosial person.
Når jeg nå ikke kan være den personen fullt ut, gir skrivingen meg en bit av den jeg er, for det er mange måter man kan engasjere seg.
Jeg har ingen blogg der jeg tar opp politikk, jeg slenger ikke ut eder og galle til alt jeg er misfornøyd med, jeg bretter ikke ut alt barn og barnebarn gjør, bare bittelitt i små porsjoner, for de skal skjermes, og ikke kan jeg vise frem noe glansbilde av et perfekt liv.
Jeg er bare meg og jeg prøver ikke å være en annen enn nettopp meg.
Derfor blir jeg ydmyk og hjertevarm, når noen vil ha meg. Ha meg akkurat som jeg er, uten fasade og filter.
Så tusen takk til alle de som leser bloggen min.
Tusen takk til alle som bestiller personlige readinger, Lillasjelord eller healing.
Det blir nok nye meditasjonskvelder på senhøsten, for de som vil bestille det.
Det blir gratishealinger og aktiviteter på Lillasjelsiden, jeg har sviktet der i sommer.
Og jeg har ikke somlet meg til noe prisoppgang heller, så vi utsetter det til nyåret, da blir det 7 år siden sist, hihi. Så jeg er vel ikke lik alle andre der heller.
Det aller viktigste i mitt liv er å gjøre dagen min best mulig.
Det jobber jeg beinhardt med hver dag og jeg lykkes.
Jo da, noen turer til Oslo og Trondheim, ja til og med til London.
Og når jeg var i jobb, reiste jeg mye på møter og konferanser.
Og det er jeg som planlegger turer her i huset, selv om jeg nå liker å reise på organiserte turer, cruise og charter.
Har du mulighet økonomisk er jo cruise en fantastisk måte å reise på hvis du er usikker, for her kan du få alt tilrettelagt.
Og organiserte utflukter der du er godt passet på.
Men boken inspirerte meg.
Den vekket også minner.
Jeg er også mye engstelig når jeg er ute og reiser.
Jeg liker derfor godt at Anita skriver om at det koster henne ofte mye, i form av angst for ulike opplevelser som kan dukke opp.
Både i fly, bil og buss og edderkoppfobi med mere.
Hun later ikke som om alt er solskinn og glede, men skriver at det også er utfordringer.
Men som forfatteren nekter jeg å la meg stoppe, for reisingen gir meg så mye glede og inspirasjon.
Hun nevner ulike teknikker for å hjelpe nervene å roe ned, blant annet tapping, som er et svært effektivt og enkelt hjelpemiddel du kan utføre på deg selv når du kjenner angsten og uroen kommer.
Og som hos henne, startet nok eventyrlysten tidlig hos meg også.
Hun nevner at faren var sjømann og at det inspirerte henne.
Jeg stod oppstilt med blomster i hendene eller en kattunge for å bli avfotografert når cruiseturistene kom.
Da vanket det gjerne godterier og noen mynter men mest av alt et snev av eventyr.
I boken skriver hun om opplevelser hun har hatt og det vekker minner i meg.
Som når vi ikke visste hvordan vi skulle betale på toget til Alicante og måtte lure oss gjennom sikkerhetskontrollen for å komme oss ut. Alarmen gikk jo men heldigvis hadde vi med ei venninne som forstod hvordan hun tilkalte vakten så hun fikk betalt for oss alle.
Eller sist vi var i Napoli når de italienske fruene på handletur hjalp meg å trekke kølapp og passet på når det var min tur.
Eller han gamle mannen som ba meg ta bilde av blomstene utenfor døren hans i Platanias på Kreta.
Jeg husker hun som satt og gråt på en benk i Puerto Rico og ble så glad noen snakket til henne og henne jeg satt ved siden av på en fortauskant i en havn i Karibien som jobbet med å ta vare på hjemløse hunder.
Jeg liker også at hun tar med at man må være forsiktig og passe på kort og penger og seg selv. Hun forteller om episoder der hun ble utsatt for tjuveri.
Vi satt på uterestaurant på Amadoresstranda når to unge menn kom springene, nappet til seg en sekk noen hadde stående bak solsenga før de sprang videre og forsvant, jeg fikk alarmert dem og mannen sprang etter og var heldig for han fant sekken i ei søppelkasse, kun kontantene var borte.
Slik dukker minnene opp når jeg leser Anitas bok.
Vi er også av de som har møtt Anita på tur, opp til flere ganger, når det har slumpet til at vi har vært på samme sted samtidig.
Denne nydelige panfløyte konserten fikk vi med oss i Morgan, når vi ventet på Anita.
Og som de bokelskere vi begge er, byttet vi jo bøker.
For oss begge hører bøker og reising sammen.
I Reis alene har Anita Ness samlet mange nyttige tips til deg som har lyst ut å reise. Både til hva du må ordne på forhånd, hva du bør tenke på i forhold til vår og når du skal reise, hva du bør huske å ta med, osv.
Anbefales til alle som har lyst til å reise litt, enten det er innenlands, på fjellet eller på lengre reiser.
Jeg fikk lyst til å pakke kofferten men det er litt for tidlig.
