Etter julens hendelser snakker vi mye om depresjon og hurra for det.
Vi må se hverandre, strekke ut en hånd, fortelle at vi er glad i hverandre.
Dette er veldig viktig.
men………………………..
De aller fleste som er deprimerte, de har noen som er svært glad i dem.
Ja, man kan bli deprimert av ensomhet, men de aller fleste har noen som elsker dem.
Ingen skal sitte igjen etter å ha mistet noen i selvmord og tenke at hvis de hadde sett dem, ville ikke dette skjedd.
Depresjon er en psykisk sykdom.
Det er også en annen ting vi setter lite i fokus.
Depresjon kan i høyeste grad føles fysisk.
Og jeg tror det er den fysiske smerten man rømmer fra.
Jeg legger vekt på jeg tror, for jeg har ingen faglig bakgrunn til å si det jeg sier.
Ja det er sikkert ikke korrekt å si at den er fysisk, men det er sånn den føles ut.
Depresjonen fyller kroppen din og kjennes fysisk ut.
Den fyller hele deg.
Den lammer deg.
Den stjeler tankene dine.
Den stjeler kreativiteten og initiativet ditt.
Og du orker rett og slett ikke å forholde deg til andre mennesker.
Du har nok med å puste.
Du har nok med å leve.
Du blir handlingslammet.
Andres gode gjerninger og ord, er fint, men de hjelper lite, for du greier ikke å føle de, du hører de bare.
Det er bare for vondt.
Alt annet forsvinner, alt blir lammet inni deg.
Heldigvis for meg har jeg aldri vært i noen dyp depresjon.
Men jeg har kjent på angsten som fyller magen.
Selv en mild depresjon, kan være ganske lammende og tung.
Angsten kan også være lammende.
Veldig mange sliter med angst.
De får ikke puste, angsten stopper dem i å leve livet fritt.
Noen kommer seg ikke ut av døren, for kroppen svikter dem.
Det som er klart er at vi må forske mer på depresjon og angst.
Selvfølgelig også andre psykiske sykdommer, men depresjon og angst, kan nok lettere forebygges.
Det må forskes på stoffskiftet.
Det må forskes på kosthold.
Finnes det kjemiske ting som skjer i kroppen vår som forårsaker depresjon.
Allerede prøver de mange steder ut meditasjon for å se om det kan være et godt verktøy for å roe psyken.
Hva med farger?
Det er nok ikke uten grunn at Ryanair har knall gul og blå seter, gode farger for angst.
Ingenting må stå uprøvd.
De som er ekstra følsomme sjeler, blir kanskje også lettere rammet, for de svinger høyt.
De kan være euforisk happy en dag for så å falle ned i mørket den neste.
Blir man værende der, kan det være tungt å klatre opp igjen.
Men også de med rolige, sindige hoder kan bli rammet.
Det er svært fysisk slitsomt å være deprimert.
Man blir veldig tappet for energi, handlingslammet.
Så uansett hvor høyt man er elsket og sett, kan depresjonen ta tak i deg.
Det er den som er syk, som må klare å ta stegene opp i lyset igjen.
Og det er nettopp dette som er så utfordrende, når man ikke har krefter til å gjøre det som skal til.
Det er da det er viktig at det er noen rundt deg som kan hjelpe deg å holde lyset.
Som kan nøre under flammen men samtidig forstå at du må gjøre jobben selv.
Det er ikke bare å snu tanker så flyr depresjonen bort.
Man må ta seg sammen sier mange.
Ja, det er vel helst de som aldri har vært i depresjonens klør, som kan si det.
Det er ikke bare å ta seg sammen, da ville man ikke vært så langt nede som en er.
De får det til å høre som om det er noe man velger selv.
Men vær der uten å dømme, uten å mase, uten å formane.
Lytt og hør etter, uten å måtte si imot, uten å prøve å motbevise.
Selv om du ikke forstår, så lytt og si at du hører.
For den som aldri har vært langt nede psykisk selv, kan forstå.
Det må føles på kroppen for å vite hva en snakker om.
Når kroppen ikke er din lenger, når den ikke vil høre på hva du sier til den, når alle gode tanker ikke vil feste seg i hodet og kroppen er en tung masse du ikke kontrollerer.
Å søke de som har faglig kompetanse er ekstremt viktig, for de har kunnskap om psykisk helse.
De har arbeidsverktøy som kan gjøre underverker, enten det er medisiner eller hjelp med tanker.
Desverre er det en terskel for mange å søke faglig hjelp.
Mange steder i landet er det også vanskelig å finne denne hjelpen.
På små steder har de ikke samme tilbud, som i de store byene.
Det kan også føles for tøfft å greie å dra dit og det å skulle åpne seg for en fremmed.
Det finnes også oppsøkende psykiatrisk hjelp i de fleste kommunene.
Dette er en jobb pårørende kan være til hjelp med, finne ut hvilke tilbud som er der man bor.
Hvis man bare klarer å finne krefter til det, så er kreativitet et godt verktøy.
Skriv, snakk, mal, tegn, musikk, rytmer, trening, dans
Og for ikke å snakke om healingen det er i naturen, det å være ute.
Greier man ikke å gå ut, så sitt foran et vindu eller i verandadøren og se ut.
Depresjon er en vond og vanskelig sykdom for de som det rammer.
Men også for den pårørende som blir et hjelpesløst vitne.
Jeg håper vi en dag kan minske statistikken for de som ikke ser en annen løsning enn å avslutte livet.
La det bestandig vises dem en utvei.
Så får alle vi andre prøve så godt vi kan å vise dem utveien, men godt at de ikke bestandig ser den eller greier å gå den.
Føler med alle som rammes
Søk hjelp hvis du føler deg deprimert, søk hjelp, snakk med noen.
