Jeg tror det må være av de aller viktigste ordene i verden.
Og de har mye større betydning enn vi greier å tenke oss.
De er med på å skape dagene våre og vi kan velge hvordan de skal være.
Ja, nå ser jeg bort fra alvorlige hendelser og sykdommer, men i vårt daglige liv.…..
Men også i stor grad når det er alvorlige ting som skjer.
Input.
Hvor mye forer du kroppen med av negativitet?
Hvor mye suger du inn av alt som blir delt i media?
Tenk deg at du lever på 1800~tallet.
Da hadde man ikke all denne inputen vi har i dag.
Er det rart at mange unge har angst? Og voksne også ja.
Det er frykt som dominerer verden.
Og det er negativitet vi sprer villig rundt oss.
Jeg er rystet hver dag over alle kommentarer folk legger igjen i det offentlige rom.
Før kunne de spres bare ved menneskemøter.
Nå kan de leses av folk samme hvor de bor i verden.
Alle vil fortelle sin mening enten det er om kongehuset eller politikere eller et helt vanlig alminnelig menneske.
Hva skal det være godt for?
Og alle løgnene folk sprer og manipulerte bilder.
Fake News. Ja det kom med herr Trump, men hva så vi under den norske valgkampen?
Vanlige mennesker, som ikke hadde noe befatning med politikk, publiserte løgner og feilinformasjon.
Det er trist.
Og jeg ser faktisk ikke hvor veien går videre.
Åpner du internett, møtes du av manipulerte bilder og videoer i fleng.
Du kan ikke tro på noe som helst lenger.
Og det er da jeg forstår enda tydeligere enn før, at jeg må passe på input-en.
Hva forer jeg hjernen med?
Og det neste er hvordan fremstår jeg selv?
For det er den eneste personen man kan styre.
Jeg har ikke sett en eneste nyhetssending på flere år.
Jeg kan ikke ta inn alt det negative som skjer i alle land.
For du blir slett ikke fortalt at aldri har det vært færre konflikter i verden.
Nei, det høres ut som om hele verden er en krigssone, for media betyr penger i kassa og tragedier er derfor viktigere enn noe annet.
Ja utenom skilsmissene og bedragene blant kjendiser. De slås opp.
Og tro meg, jeg får med meg det meste som skjer, uten å følge med.
De dukker opp foran meg, i og med at jeg fortsatt bruker internett.
Nei uffa meg, i dag var jeg sur og grinete.
Jeg liker ikke være det.
Å være sur og grinete er nemlig også et valg.
Ja en utblåsning iblant gjør godt, få ut noe frustrasjon.
Men tenk på hvordan du påvirker andre.
Er det koselig å møte deg eller trekker du folk ned med negativitet?
Innputt, påvirkning og vær selektiv
Tenk på hva du putter inn i hjernen din, det er viktig for helsen din.
Tenk på hvordan du påvirker andre.
Vær hele tiden selektiv på hva du suger til deg.
Som et eksempel skal jeg bruke en hendelse vi hadde her lørdagskvelden.
En del av skråningen bak naboens garasje sklir ut.
Politi og geolog sier at det er ikke noe fare på ferde, helt vanlig utglidning av masse, helt trygt å bo her.
Her er mitt bilde, fra trappa mi.
Her er bildet fra avisa, lånt uten tillatelse, håper jeg ikke får bot.
Et bilde tatt for at det skal se mye verre ut enn det er.
Mandag morgen var det stille i Hensvegen etter at et lite jordskred……
Her er det da alltid stille?
Det er da ikke stille pga av utglidningen?
Her ser det ut som om bussen kjører rett over utglidningen, men halve veien er faktisk stengt.
Så tenk på dette når det gjelder alt du ser i media.
Bestem deg for å distansere deg fra deg negative.
Observer, men ikke engasjere deg, hvis det ikke er nødvendig.
Ta tak i det du må ta tak, det som angår deg eller det positive du kan bidra med for å hjelpe andre.
Men sug ikke inn alt det du ikke kan gjøre noe med.
Lukk øynene.
Se for deg at du har en regnjakke på.
La alt det negative renne av deg slik vannet renner av jakka.
Kun små dråper igjen.
Og bil du kan du ta en klut og tørke de av.
Det meste er dine egne valg.
I dag
ps
Og det er bevisst at jeg ikke velger de verste bildene som åpningsbilde, selv om jeg innimellom lurer dere med tittel, for det er min lille spøk og det er opp til dere å være bevisst på at dere ikke blir lurt.
Og det er bevisst at jeg ikke deler mye som skjer i hverdagen som ikke er noe kjekt.
Og det er bevisst at jeg sjelden bruker bloggen hvis noe skal klages over.
Og dette er noe jeg må være enda mer bevisst på.
Det skal være kos å lese det jeg skriver, ikke bare negativt.
Men innimellom blåser jeg ut.
Hold fast på hatten 🤣😂
Pssss.
Og husk du trenger ikke være slik andre er heller.
Ofte tenker jeg at hvorfor gjør jeg dette, bruker så mye tid på å skrive om alt jeg gjør.
Jeg er brennsikker på at mange av de som kjenner meg, rister på hodet av meg.
Legge ut alt hun gjør offentlig?
Hvorfor tror hun noen er interessert i det liksom?
Jeg følger ikke blogger selv, bare innom de jeg kjenner innimellom når jeg har tid.
Derfor forstår jeg godt dette resonnementet.
Hvorfor i all verden gjør jeg det?
kanskje trodde man en gang man skulle bli rik?
Vel man fant fort ut at det blir man ikke.
Det er ingen som sponser ei gammal kjerring som ikke bruker sminke og ikke bruker designerklær og ikke elsker å stasje opp huset, men vil ha det som hun har det.
I det siste har jeg hatt dager jeg har hoppet over, tenkt at spiller det noen rolle?
Hvorfor bruker jeg tid på det?
Men så kommer disse tilbakemeldingene innimellom, fra lesere som følger meg.
noen vil lese om bøkene, andre vil være med på reiser og mange liker best innleggene der jeg bare er hjemme.
Og da blir jeg veldig rørt.
Jeg er trygdet, jeg får ikke utført mye arbeid, mye av min tid går til lading av kropp.
Likevel kan jeg være til glede for noen, kanskje inspirere litt.
Men aller mest gjør det noe for meg selv, jeg har noe å fylle dagen min med, i tillegg til bestillinger.
Jeg kan ikke skrive så mye om det arbeidet, for jeg har jo taushetsplikt, men mange er så snill at de lar meg publisere ordene jeg skriver til dem. Men det er viktig at de ikke føler de må dette.
Egentlig er jeg inni meg en sprudlende, engasjert og sosial person.
Når jeg nå ikke kan være den personen fullt ut, gir skrivingen meg en bit av den jeg er, for det er mange måter man kan engasjere seg.
Jeg har ingen blogg der jeg tar opp politikk, jeg slenger ikke ut eder og galle til alt jeg er misfornøyd med, jeg bretter ikke ut alt barn og barnebarn gjør, bare bittelitt i små porsjoner, for de skal skjermes, og ikke kan jeg vise frem noe glansbilde av et perfekt liv.
Jeg er bare meg og jeg prøver ikke å være en annen enn nettopp meg.
Derfor blir jeg ydmyk og hjertevarm, når noen vil ha meg. Ha meg akkurat som jeg er, uten fasade og filter.
Så tusen takk til alle de som leser bloggen min.
Tusen takk til alle som bestiller personlige readinger, Lillasjelord eller healing.
Det blir nok nye meditasjonskvelder på senhøsten, for de som vil bestille det.
Det blir gratishealinger og aktiviteter på Lillasjelsiden, jeg har sviktet der i sommer.
Og jeg har ikke somlet meg til noe prisoppgang heller, så vi utsetter det til nyåret, da blir det 7 år siden sist, hihi. Så jeg er vel ikke lik alle andre der heller.
Det aller viktigste i mitt liv er å gjøre dagen min best mulig.
Det jobber jeg beinhardt med hver dag og jeg lykkes.
Jo da, noen turer til Oslo og Trondheim, ja til og med til London.
Og når jeg var i jobb, reiste jeg mye på møter og konferanser.
Og det er jeg som planlegger turer her i huset, selv om jeg nå liker å reise på organiserte turer, cruise og charter.
Har du mulighet økonomisk er jo cruise en fantastisk måte å reise på hvis du er usikker, for her kan du få alt tilrettelagt.
Og organiserte utflukter der du er godt passet på.
Men boken inspirerte meg.
Den vekket også minner.
Jeg er også mye engstelig når jeg er ute og reiser.
Jeg liker derfor godt at Anita skriver om at det koster henne ofte mye, i form av angst for ulike opplevelser som kan dukke opp.
Både i fly, bil og buss og edderkoppfobi med mere.
Hun later ikke som om alt er solskinn og glede, men skriver at det også er utfordringer.
Men som forfatteren nekter jeg å la meg stoppe, for reisingen gir meg så mye glede og inspirasjon.
Hun nevner ulike teknikker for å hjelpe nervene å roe ned, blant annet tapping, som er et svært effektivt og enkelt hjelpemiddel du kan utføre på deg selv når du kjenner angsten og uroen kommer.
Og som hos henne, startet nok eventyrlysten tidlig hos meg også.
Hun nevner at faren var sjømann og at det inspirerte henne.
Jeg stod oppstilt med blomster i hendene eller en kattunge for å bli avfotografert når cruiseturistene kom.
Da vanket det gjerne godterier og noen mynter men mest av alt et snev av eventyr.
I boken skriver hun om opplevelser hun har hatt og det vekker minner i meg.
Som når vi ikke visste hvordan vi skulle betale på toget til Alicante og måtte lure oss gjennom sikkerhetskontrollen for å komme oss ut. Alarmen gikk jo men heldigvis hadde vi med ei venninne som forstod hvordan hun tilkalte vakten så hun fikk betalt for oss alle.
Eller sist vi var i Napoli når de italienske fruene på handletur hjalp meg å trekke kølapp og passet på når det var min tur.
Eller han gamle mannen som ba meg ta bilde av blomstene utenfor døren hans i Platanias på Kreta.
Jeg husker hun som satt og gråt på en benk i Puerto Rico og ble så glad noen snakket til henne og henne jeg satt ved siden av på en fortauskant i en havn i Karibien som jobbet med å ta vare på hjemløse hunder.
Jeg liker også at hun tar med at man må være forsiktig og passe på kort og penger og seg selv. Hun forteller om episoder der hun ble utsatt for tjuveri.
Vi satt på uterestaurant på Amadoresstranda når to unge menn kom springene, nappet til seg en sekk noen hadde stående bak solsenga før de sprang videre og forsvant, jeg fikk alarmert dem og mannen sprang etter og var heldig for han fant sekken i ei søppelkasse, kun kontantene var borte.
Slik dukker minnene opp når jeg leser Anitas bok.
Vi er også av de som har møtt Anita på tur, opp til flere ganger, når det har slumpet til at vi har vært på samme sted samtidig.
Denne nydelige panfløyte konserten fikk vi med oss i Morgan, når vi ventet på Anita.
Og som de bokelskere vi begge er, byttet vi jo bøker.
For oss begge hører bøker og reising sammen.
I Reis alene har Anita Ness samlet mange nyttige tips til deg som har lyst ut å reise. Både til hva du må ordne på forhånd, hva du bør tenke på i forhold til vår og når du skal reise, hva du bør huske å ta med, osv.
Anbefales til alle som har lyst til å reise litt, enten det er innenlands, på fjellet eller på lengre reiser.
Jeg fikk lyst til å pakke kofferten men det er litt for tidlig.
Arbeidstilsynet benytter følgende definisjon: Mobbing er når en person, gjentatte ganger og over tid, systematisk blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer, og opplever dette som vanskelig å forsvare seg mot. Mobbing er altså en form for trakassering. Mobbing kan foregå på mange ulike måter.
To ting kan vi slå fast.
Ingen vil ha mobbing.
Ingen vil bli mobbet
Likevel tør jeg å påstå at veldig mange av de som leser dette, utfører mobbing på ett eller annet plan
Når noe skjer i samfunnet rundt oss som vi ikke liker, ja da går vi gjerne til angrep
Og vi samler oss gjerne i flokk
Det er ikke så nøye om vi ikke har alle opplysninger
Det er ikke så nøye om det vi hører, ikke er helt korrekt
Det er ikke så nøye at en sak kan ha to sider og vi får kun høre den ene
Men vi fylles av kampiver og går til angrep
Dette vil vi ikke ha noe av
Det som er innmari lett å glemme i kampens hete, er at da blir vi veldig lett den som mobber selv
Vi slenger ut beskyldninger i hytt og pine
Vi roper høyt til alle som vil høre
Og i dagens samfunn har vi noe som heter internett
Du verden så herlig, der kan vi øse ut eder og galle, riktig forlyste oss
Ja hvordan opptrer du der?
Blir du plutselig en mobber selv?
Det er så lett å se andre, det kan være ubehagelig å se at man har de samme tendensene selv
La oss gjenta definisjonen:
Arbeidstilsynet benytter følgende definisjon: Mobbing er når en person, gjentatte ganger og over tid, systematisk blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer, og opplever dette som vanskelig å forsvare seg mot. Mobbing er altså en form for trakassering. Mobbing kan foregå på mange ulike måter.
Vi vil ikke ha mobbing.
Vi vil ikke ha mobbing
Vi vil ikke ha mobbing
Det vi da må starte med, er oss selv
Hva inneholder dine ord?
Hvilke holdninger har du?
Hvordan påvirker du de rundt deg?
Hva lærer du bort til barn og barnebarn?
Vær selv slik du ønsker andre skal være mot deg
Hvis alle prøvde å vende den gode siden til?
Lete sammen på beste måte etter de beste løsningene?
Samarbeide for å løse utfordringer?
Ja da hadde det kanskje blitt mindre mobbing
Sier en som vet at ja, jeg har nok ikke bestandig forstått dette selv
Og hva med de spillene jeg bruker timer på, for underholdning?
Er det bare tull?
Jo, det sluker nok for mye tid, jeg kan bli for besatt, men jeg har det gøy.
Og jeg leste at en hjerneforsker anbefalte pc-spill som trening for hjernen.
For mange år siden ble jeg fb-venn med ei dame fra Japan, fordi vi spilte samme spill.
Så mistet vi kontakten, helt til jeg oppdaget at vi igjen spilte samme spill, Travel Town.
Så i dag, sendte hun meg to kort jeg manglet og hun fikk to av meg.
Det er jo litt gøy.
Men man må jo ikke ha kontakt med andre spillere, men jeg liker det.
Si fra hvis du vil jeg skal sende deg invitasjon.
Kanskje du vil spille også.
Det er mulig å bruke penger i dette spillet, men jeg gjør ikke det.
Det går fint å spille uten.
Ikke nok med at jeg har snudd fra å være juletussete til å være bare tussete, hvem skulle trodd det, ikke jeg ihvertfall, så har jeg også blitt plantetussete.
Hadde du sagt til meg for noen år siden at jeg etter 2020 ikke ville bry meg om jeg hadde juletre eller om vi feiret alene julaften, ja da ville jeg ledd godt.
Men slik er det blitt.
Og hadde du sagt at jeg ville more meg med å plante vårløkstilker og hvitløksfedd, ja da ville jeg nok ledd enda mer.
I dag kjøpte jeg ei urtekrukke til, slik jeg fikk til jul.
Dumt at de ikke er bittelitt større.
Korianderen min var blitt så høy, at jeg plantet den om til egen krukke.
Jeg trenger nemlig mer persille.
Persille og basilikum og salat er det jeg vil ha mest av.
Persille lengst til høyre.
Til venstre for den, oregano.
Jeg funderer på om jeg skal plante om den også, for det vil heller ikke bli noe jeg bruker kjempemye av.
To salat, ja to må jeg ha.
Pakchoy skal jeg bruke opp frøene og så kutte ut.
Tar altfor lang tid.
Er jo ikke noe hensikt å høste og så må vente i månedsvis til neste gang.
Skal tro hvordan det ville være å plante spinat?
Her er det brønnkarse, klar for å begynne å plukke.
Basilikum, jeg har tre nå, jeg vil alltid ha to eller tre.
En Pakchoy til og så ruccola.
Se nå blir de store og fine.
Kanskje må jeg etterhvert ha to ruccola, for det er så godt.
Ja hadde du sagt for noen år siden at jeg skulle bli tussete etter å plante urter, da hadde jeg ledd.
Men nå kan jeg dyrke enkelt i auk-en.
Og tenk å være så heldig å vinne gavekort så jeg kunne kjøpe meg to til.
Den vanner seg selv og det krever ikke energi til luking.
Jeg kan reise fra den i dagesvis og det er alltids noen som kan stikke innom en dag i uka og vanne, tror jeg.
Da kan de jo få litt urter som betaling.
Lyset slår seg av og på selv og vil man, kan man jo ta ut kontakten når man reiser bort.
Den kan sikkert stå to uker også.
Det er ganske stor beholder med vann.
På de Evasolokrukkene fyller jeg 1/2 liter vann.
Moralen i historien er at vi må åpne opp for små endringer i livet.
Jeg har alltid vært påståelig av meg, skråsikker på hva jeg vil eller ikke vil.
Men jeg ser jo at jeg endrer meg og jeg liker det.
Kanskje nettopp derfor trenger jeg å få sett noe svart på hvitt foran meg, for å få en aha-opplevelse.
Det er så innmari lett å se hva andre gjør feil.
Like enkelt er det ikke å se at en selv gjør samme feilen, ja kanskje gjør man den enda verre også.
Man er sårbar, når det gjelder skriftlig kommunikasjon.
Selv føler jeg meg ofte misforstått og jeg misforstår sikkert andre også.
Men jeg prøver så godt jeg kan å lese ordene, uten å legge noen intensjon bak.
Ikke lese mellom linjene.
For alt du leser mellom linjene, det er din tolkning.
Det er ikke sikkert det var det som var ment.
Jeg sier derfor ofte, ikke tolk meg, legg ikke intensjoner bak ordene, som jeg ikke har.
Slik må jeg også huske det, når jeg leser det andre skriver.
Og noen ganger går jeg i fella og jeg tolker, og jeg tolker feil.
Noen ganger blir man vitne til at folk blir hetset for sin mening.
Kanskje synes de fårikål er det verste de kan spise eller at det å gå i fjellet er det dummeste de vet.
Vel, så blir folk krenket.
Og så går de til personangrep.
Vedkommende får så øra flagrer, blir kalt teit, grinebiter, uvitende, intolerant, surmaga, osv
Ja, hva er verst spør jeg
Med andre ord gjør de da noe som er mye verre i mine øyne.
Istedetfor å diskutere sak, noe som ofte ikke er vits, for alle har rett i å like det en vil og man kommer derfor aldri til noe enighet, så angriper man mennesket bak ordene med den største hammeren en finner.
Det er da jeg spør, opptrer vi da noe bedre?
Har vi da rett til å klage over vedkommende som ikke kan fordra fjellet, men vil være på flat mark?
Ja, nå er både fårikålen og fjellet brukt som eksempel.
Hva hvis det er et bilde malt av en kunstner og vedkommende synes ekspresjonistisk kunst er det verste vedkommende vet.
Ja selvfølgelig kunne vedkommende latt være å si det, for har man ikke noe positivt å si, kan vi la være.
Men samtidig går man ikke på person, man sier bare at dette liker ikke jeg.
Det må da vel være lov eller skal man kun si noe dersom man liker det?
Blir ikke det kjedelig?
Ønsker vi ikke innspill, diskusjon, variasjon, for ikke noe skaper mer inspirasjon enn uenighet og nye tanker.
For meg er det aller viktigste i en diskusjon, at man diskuterer sak, ikke person.
Selv om noen er uenig med meg, angriper jeg de ikke og kaller de med negative navn.
For meg blir det mye styggere enn å ikke like kunstsjangeren.
