Etter forrige ukens aktiviteter, er det hvile som teller.

Da blir det ikke mange avanserte middager.

Det blir type lettvint denne uken.

Veldig lettvint ihvertfall de dagene jeg er hjemme alene.

 

 

Det kom bokpakke i dag.

Det er nok det eneste som kan lokke meg ut av huset.

Da kunne jeg shoppe litt også.

Gilde karbonader og grillpølse og to ferdigpizzaer.

Mer lettvint og usunt kan det vel ikke bli.

 

 

Jeg føyer til med noe sunt.

Lunsjen i dag er paprika, rød løk, rødbeter, bladpersille, olivenolje og spinat i ovnen 30 min.

Toppes med geitost, 10 min til i ovnen.

Serveres med granateplekjerner, agurkskiver og spekeskinke.

I tillegg har jeg hjemmelagd juice i kjøleskapet.

I morgen lager jeg kanskje en salat og smoothie med bær, frukt og grønt.

Slik får jeg ihvertfall i meg noe som er bra for kroppen, i tillegg til at jeg  spiser noe lettvint.

De fleste middager kan være både sunne og enkle å lage, men akkurat nå er det dette som frister.

 

 

Kaldt vær men sol,  og pus og jeg har nesten samme stilling på balkongen.

Vi sløver begge to.

For meg føles det som en stor glede inni meg, når jeg kan hente meg en ny  bok og la den ligge klar til jeg har lest ut den jeg holder på med.

 

 

Jeg er nå ferdig med Luften du puster og den var veldig bra.

Omtale kommer etterhvert.

 

 

Nå skal jeg begynne på Ut av ensomheten av Benedict Wells.

Den er det så mange som sier er fin, så jeg gleder meg.

 

Hva er så moralen i dagens tekst.

Jo, ikke vær fanatisk opptatt av hva som er riktig og hva som er galt.

Tillat deg å gjøre litt som du har lyst til innimellom.

Ikke la deg kun styre av fornuften, men lytt til kroppen og stemmen i hjertet ditt.

Det kan til og med hende jeg skeier ut med en sjokoladebit senere i dag.

Det hører egentlig helga til.

Men kanskje gjør jeg det likevel, på en mandag

Pus og jeg har det godt vi

I dag

 

 

 

De som følger meg og ikke er glad i å lese, blir kanskje lei lidenskapen jeg har for bøker.

Likedan med reisene.

Jeg elsker jo å reise og er svært takknemlig for at jeg nå i voksen alder, har fått muligheten.

Jeg prioriterer å bruke pengene i husholdningen, dvs si jeg bruker gubbens inntekt, siden jeg selv ikke bidrar mye, på dette.

Ja, han protesterer ikke heldigvis, så husfreden er sikret.

 

Nå får jeg jo en del bøker gratis, men jeg kjøper fortsatt på impuls i tillegg.

Dessuten leser jeg tre ganger så mye som før og da må jeg jo ha tilgang på nye bøker.

Jeg elsker å være aktiv i bokgruppene.

En av de tingene som er så morsomt med bøker, er at man liker så forskjellig.

Og det fører meg inn på dagens tema, som er forståelse for andre.

Vi må ha forståelse for at andre ikke liker det samme som oss.

Det er det ikke alle som har.

Det er ofte noen som blir både spydig og kritisk i kommentarfeltet.

Og det forundrer meg ofte, for en av de tingene som jeg liker best med å lese, er nettopp at det gir meg forståelse for andres liv.

Mange bøker har gitt meg en bredere forståelse om hvordan mennesker lever i ulike land, men også hvordan de reagerer i situasjoner, ut fra hva de har opplevd.

At vi skal være forsiktig med å dømme når vi ikke har gått i samme sko.

 

Her om dagen ble det lagt ut et innlegg i en av bokgruppene om nettopp dette at vi er ulik.

Det var Knausgård sine bøker det ble snakket om og de har ikke jeg lest, så jeg svarte ikke på akkurat det, men så ble det snakk om forståelse for andre og jeg skrev denne kommentaren:

 

Jeg er også er glad i de bøkene som gir forståelse.

Noen av disse er Kunsten å miste, fra Algerie. Det blir natt i Caracas, fra Venezuela, I skyggen av banyantreet, fra Kambodsja , De som dro og de som ble igjen, fra Iran, Morgen i Jenin, fra Jenin, Dødevaskeren, fra Kurdistan, en lykkens dag, fra den største søppelfyllingen i Kambodsja, Shantaram, fra India. Ja slik kan jeg holde på i det uendelige. Alkymisten som mange ikke kan fordra, men som har endret hele mitt liv og hjulpet meg til å følge stemmen i hjertet.

 

Etterpå tenkte jeg mye på denne kommentaren.

Bøkene har gitt meg et mye bredere syn på livet.

Og kanskje har alle bøkene jeg leste som barn og ungdom, vært med på å gi meg denne inputen for forståelse.

For selv om man ikke husker alt man har lest, så er det opplevelsen i det man leser det.

I likhet med når man reiser mye, husker man jo ikke alt.

Men i det man opplever, får hjerne og kropp impulser.

Og erfaringene er noe jeg bruker nå,  i skrivingen, men også i kontakten med mennesker, som healer, med Lillasjel.

Når man leser, ser man bilder i hodet av det man leser.

Det har også vært viktig for meg, i healingen men også i mediumskap og klarsynthet.

Da er det å se og tolke bilder i hodet veldig viktig.

Hvis man kun forer hjernen med ferdiglagde  bilder fra skjerm, mister man denne opptreningen.

Derfor er det viktig at barn leser og blir lest for.

Hvis ikke, tror jeg de mister mye av utviklingen av hjernen.

Og det er viktig for oss voksne.

Så moralen i historien er at vi må ha forståelse for vi mennesker er svært ulike og ikke være då snare å dømme hverandre.

Og jeg går fortsatt i den fellen selv også, så jeg får bare fortsette å lese.

I dag Continue reading “Tema i dag er forståelse”

 

Jeg blogger hver dag.

Slår til med noen repriser innimellom hvis jeg er på reise.

Utenom det skriver jeg hver dag.

Ja jeg må vel ha en utømmelig kilde til et spennende liv.

Ja det har jeg jo når jeg har eventyrlige opplevelser.

Men det er jo ikke hverdagen.

Min hverdag begynner med te med ingefær, kanel, gurkemeie og sitron, ute i godstolen, sammen med pus.

Hvis jeg ikke kommer ut, mjauer hun.

Hun kommer og henter meg.

 

I dag var det 8,5 grad ute.

Da er det for kaldt for meg å sitte ute.

Termodress er uaktuelt.

Da sitter jeg her inne på rommet mitt.

Det rommet har mange navn.

Healingrommet, (her jeg tar imot de som vil ha healing), datarommet fordi her står PC-en eller bare rommet, fordi det er mitt rom.

Gubben kaller det nå ofte kantina for her finner han både kopper og fat, når han skal sette på oppvaskmaskin.

Så her startet dagen i dag.

 

Her har jeg bøkene mine også, som gir meg så mye glede.

Her er stabelen med bøker, som kanskje får bli med på neste ferie.

Ja for nytt cruise til Karibien er booket.

7 øyer, 12 dager, men etter ar den verste orkantiden er over, håper jeg.

Vi har bestandig vært heldig med været.

Avsporing som vanlig for hva var det jeg skulle snakke om, jo hverdag.

Jeg kunne altså ikke sitte ute i dag.

Det går mot høst og det er ikke min beste tid på året.

Jeg er et vår og sommermenneske.

Jeg trenger lyset, men når man bor i Norge, må man ta årstidene som de kommer.

Mange blir også deprimert i denne overgangen fra lys til mørke, og omvendt til våren.

Men nå sporet jeg enda mer av.

 

Her i denne  “ikke spennende”i dag, hadde jeg bestemt meg for å vaske gulv.

Det krever en stor mengde motivasjon.

Belønningen skulle for det første være, gleden over at det er gjort.

At jeg kan kose meg igjen, uten å ha det hengende over meg hvor lat jeg er.

Men jeg lovte meg selv at når jeg var ferdig, da skulle jeg gå opp i postkassa, for det er bokhøst og jeg håpte på fin bokpakke der i dag.

Jeg var så spent at jeg greide ikke å vente til jeg var ferdig.

Jeg hadde gang og entre igjen,  men durte opp til postkassa, ivrig og forventningsfull.

 

 

Dagens belønning er reklame fra Rusta og Apotek 1 og Norwegian cruiseline.

De frister jo med et 15 dagers cruise til Asia, men det er uaktuelt i dag.

Og det er egentlig først nå jeg kommer til poenget.

Jeg skriver innlegg hver dag, men de kan ikke bestandig være full av poesi og spennende eventyr, for livet er ikke sånn.

Jeg har mest rolige hverdager uten mange gjøremål.

Jeg er lite ute på farten, for det har jeg ikke krefter til.

Men jeg skaper mine dager så god jeg bare kan, her hjemme.

Kanskje er det det som er den store belønningen.

Jeg har det godt

I dag

 

Jeg er ikke noe god på å stå opp tidlig.

Gubben står gjerne opp i halv sju tiden om morgenen selv om han har fri og sier at det er da vel ikke tidlig.

Så kommer jeg tuslende to til tre timer etterpå i halvørska.

I dag måtte jeg opp for jeg skulle levere bilen på verksted.

Det var en som kjørte på oss når vi var på vei til Halden i juni.

Han hadde ikke noe plikt til å blinke når han skiftet fil sa han.

Han har nok andre regler enn oss andre.

Han traff dermed bakskjermen vår med sin framskjerm, enda det var klart når han kjørte ut, i følge han selv.

Godt gjort.

Vel vel, feil i trafikken kan vi alle gjøre og heldigvis gikk det bra.

Ingen personskade så da går det fint.

Ja nå sporet jeg av her, men jeg skulle da levere bilen på verksted.

Klokka 8 om morgenen.

Det er tidlig synes jeg men jeg kom meg avsted.

Kun 5 min å kjøre.

Leverte bil og spaserte så mot Statoil, unnskyld Circle q, for å få sønnen til å kjøre meg hjem igjen.

Men hvem er det som fyller diesel så tidlig på morgenen, jo en av mine gode venninner.

Og hun skulle jo hjem igjen så jeg fikk skyss.

Og ikke bare det, men da ble det kaffe og et god prat.

At vi skulle klare å møtes på de få minuttene det tar å fylle og for meg å passere, ja det ser jeg ikke på som tilfeldig.

For hun er heller ikke der vanligvis så tidlig på morgenen.

Det er bare så herlig.

Jeg føler meg så takknemlig for jeg har mange sånne gode sjeler i min bekjentskapskrets.

 

Forrige helg var jeg på Lillehammer og da fikk jeg møte en av de jeg har reist til Arthur Findlay sammen med.

Da ble det jo god klem og masse herlig prat.

 

Det er så kjekt å møtes igjen.

Anne Kristin og jeg har vært på kurs sammen flere ganger og jeg håper og tror det kan bli flere turer sammen.

Når man er sammen så intenst som det er på de kursene en hel uke, ja da blir man jo godt kjent.

 

 

I juli hadde jeg jo besøk av denne herlige dama.

Anne Marie

Hun har jeg også truffet i England på kurs og vi er skjønt enig om å møtes der igjen.

I pausene er vi nemlig kjempegod på å gi hverandre nye synsvinkler på det vi funderer på innen det spirituelle.

Det er jo ingen fasit i disse temaene så det kommer ganske enkelt an på hvordan vi selv føler det henger sammen.

Anne Marie er en racer i å komme med gode innspill som gir gjenklang og som får meg til å tenke.

https://www.annemariesnaturterapi.no/

 

 

Forrige mandag var jeg selskapsdame.

Ei venninne måtte til Ålesund en tur og jeg ble med.

Da skravler vi slik at 11 mil går unna på et blunk.

Jøss er vi fremme alt.

Vi shopper og spiser lunsj og koser oss, før vi prater oss hjem igjen.

Det er mange tema vi er innom på en slik tur.

Det meste er vi enig om og noe er vi slett ikke enige om.

Er vi riktig uenig, ja da ler vi godt.

 

Hun jeg traff i dag bor ikke så langt fra meg, men vi møtes ikke så veldig ofte, så når vi først får det til, ja da går skravla i ett.

Jeg er så glad jeg har venner som godtar meg som jeg er.

Som ikke prøver å endre meg på noe vis.

Er vi enige i alt, nei så langt derifra.

Vi setter faktisk pris på at vi kan være uenig.

Vi gir hverandre gode råd og selv om den andre gjør helt motsatt av det vi foreslår, applauderer vi likevel.

For vi er skjønt enig om at det beste er å gjøre det som føles riktig for en selv og hvis det er det motsatte av hva vi selv ville gjort, ja da er det også helt fint.

Er du en slik venn for noen?

Respekterer du dem for den de er eller ville du helst at de endrer på noe du synes er feil ?

Husk da at vi har kun ansvaret for å endre oss selv, ikke andre.

Takk for fine møter.

I dag

 

 

 

 

 

 

Jeg er tilfreds men likevel utilfreds

Jeg er glad men likevel nedstemt

Jeg er rolig men likevel urolig

Jeg er veldig tålmodig men likevel veldig utålmodig

Jeg er men likevel er jeg ikke

Hvorfor er jeg alt på en gang

 

Jo fordi dette er meg

Jeg rommer alt

Alt på en gang

Jeg er et menneske

Jeg har en aktiv hjerne

Følelsesregisteret mitt er stort

Jeg føler aldri lite

Jeg føler mye

Veldig mye

Kombinasjonen aktiv hjerne og mange store følelser

Det er meg

Det er slikt jeg er skapt

 

Vel vel sånn er altså jeg

Dette er hva jeg rommer

Like skiftende som været

Sol, regn, skyer, vind

Som årstidene

Sterke farger som høsten

Grå som november

Livlig grønn som våren

Plutselig i full blomstring i alle farger

Skifter mellom å være på eventyr og gå i hi

Sosial for så å foretrekke alenetid

Dette er meg

I dag

 

 

 

Jeg gråter noen tårer for deg min kjære venn

Men tårene mine vil ikke hjelpe deg

Du må gråte dem selv

Hadde jeg bare kunne gitt deg litt av styrken min

Men jeg får det ikke til

Du må selv grave dypere enn noen gang før

Du må ned i mørket og prøve å finne motet ditt

Motet til å leve livet

Finne den lille stripen av lys

En bitte liten flamme som igjen kan gi deg livsgnist

 

Jeg skal ikke si at jeg forstår hvor vondt du har det

Det ville vært løgn for det kan jeg ikke vite

Jeg har aldri vært der

Aldri så langt nede i det mørkeste mørke

Derfor kan jeg ikke trøste deg heller

Ikke trøste og ikke forstå

 

Hadde det hjulpet skulle jeg båret deg

Tatt deg på fang som den kjæreste skatt

Sunget deg i søvn så du kunne finne litt hvile

Men dette er din kamp og du må gå i den alene

Det er ikke noe jeg kan gjøre

Det eneste jeg har å tilby er tankene mine

Tanker fylt av kjærlighet til deg du vakre sjel

Jeg sender de avsted og håper at de når deg

Fra mitt hjerte til ditt hjerte

Måtte du bare finne nok mot og styrke

I dag

 

 

 

Hva gjør vi så med dagen i dag

Den bretter seg ut foran oss, ny og ubrukt

hvordan vil vi sette vårt preg på den

Hvilke farger vil vi bruke

Ett nytt helt blankt ark

Ja kanskje har den allerede fått litt slitasje

Som om vi ikke har hele arket til rådighet

Men noe har vi

Om så bare et lite hjørne

Som er bare vårt

Skal du i dag gjøre det du bestandig bruke gjøre

De samme rutiner

Følge dine gamle spor

Passe på så alt er behagelig

Alt innenfor komfortsonen din

Ja for hva skjer hvis du trår litt utenfor

Hvis du tar et steg til høyre eller venstre for hva du vanligvis gjør

Hva hvis du tenker en ny tanke

Hva hvis du innfører en ny tanke

Hva hvis du gjør noe litt annerledes

Om så bare bitte litt

Hva om du bestemmer deg for å endre noe

Krever det da mot

Må du mote deg opp for å gjøre endringen

Føles det vanskelig

Er du da redd

Hva gjør du så med dagen i dagen

Den dagen som nå ligger ubrukt foran deg

Klar til å gripes

Klar for at du kan sette dine egne farger på den

Hvordan vil du andre skal huske deg etter dagen i dag

Er det noen du vil si noen ord

Er det noen du vil gi en klem

Eller vil du spandere på noen et stort smil

Et smil som de vil huske resten av dagen

Et av de som kan løfte et annet menneske opp fra nedstemthet til å føle seg bedre

Ja hva gjør du

I dag

 

 

Det er som om dagene forsvinner

Jeg begynner på mandag for så å finne ut at det er fredag

Jeg begynner på en måned, noen dager etter, går den mot slutten og vips er jeg midt inne en ny

Endelig er det vår, nei der for sommeren avgårde uten at jeg helt fikk tak i den og så er det høst igjen

Bare høsten og vinteren føles veldig lang

Energien synker, man subber føttene avgårde

Man fyrer i ovnen og lengter etter godstolen ute på balkongen

Og der var man i gang igjen

Er det dette som er livet skal tro

 

Jeg ser på denne hånda

Hvem er det den tilhører

Den tilhører nok en gammel dame

Det kan ikke være meg

Når ble i så fall jeg så gammel

Huden er da helt skrukkete

Det er som om den er større enn kroppen den skal pakke inn

Når var det dette skjedde skal tro

Var det en av de dagene som gikk så fort at jeg ikke fikk telt den

 

Når jeg jobbet på butikk og solgte sølvbryllupskort, da var de som feiret sølvbryllup gamle

De var veldig gamle, skrukkete og grå og trett av livet

Det var ihvertfall slik jeg så det på den tiden

Det er over tretti år siden

Man så annerledes på det da

Det var den tiden da uken hadde syv dager og man følte det var et år mellom hver helg

Slik er det ikke nå

Etter å ha vært kjærestepar i 41 år, er ikke sølvbryllup noe som betyr noe lenger

Det var bare en dag som er forbigått og glemt

En dag før i tiden når barna var små, den kunne være veldig lang

Man var så sliten at man følte det aldri ble kveld så man kunne få hvile litt

Nå består dagen kun av morgen og kveld

Det er ihvertfall sånn det føles

 

Øyeblikket derimot

Det har fått større betydning i takt med at huden har slått krøll på seg

Øyeblikkene kan være magiske

De kan føles lange og betydningsfulle

De kan være en nytelse vi ikke visste om den gangen når tiden gikk sakte og årene var lange

Nå er vi så takknemlig for å nyte nuet, øyeblikkene akkurat nå

Ja det er nesten så vi teller dem, når de er gode ihvertfall

Da putter vi de inn i hjertene våre og lagrer dem

For hjertet vårt husker om hjernen vår har glemt de

Enda har vi noe håndgripelig å ty til

Vi har dagen, akkurat nå

I dag

 

 

 

 

Er du en av de som bærer

Bærer for andre

Er du der hele tiden for å støtte dine nærmeste

Og gjerne hele omgangskretsen også

Er du en av de som retter opp ryggen og tenker at det klarer jeg

Jeg må bare stille opp for dem

I et bilde kan man se for seg at du bærer både vatn og ved.

Hele dagen og gjerne natten også.

Ja for når du ikke kan gjøre noe fysisk, ja da kan du tenke.

Du grubler på hva du kan gjøre.

Du engster det for hva som kan skje.

Du tenker på hva mer du kan gjøre.

Ja, for det er bare slik du er.

Noen må jo være sterke, når andre ikke greier det.

Du føler med alle som er syke og alle som trenger hjelp til noe.

Det er nesten så du henger opp en plakat foran deg.

Bare spør meg, jeg fikser og ordner, jeg takler alt.

Ja er det sånn du er?

Beskriver jeg nå deg?

 

Har du spurt deg selv hvorfor du gjør dette?

Har du bestandig vært sånn?

Hva oppnår du med det?

Føler du tlfredstillelse ved å være den som kan få være sterk?

Er det godt når de takker og er så glad for hjelpen din?

Blir du da varm og god innvendig og tenker at du er viktig?

Ja, for det er en grunn til det.

Det er en grunn til at du nesten helt utsletter deg selv for å være der for andre.

Det er som om du tror at bare du er flink nok og sterk nok og bærer mange nok lass, da vil alt bli bra.

Da vil ikke noe ubehagelig skje for du har tatt ansvaret.

Gang på gang ser du at det skjer likevel, uansett hvor mange lass med ved du bærer.

Bøtte etter bøtte etter bøtte med vann fra brønnen, det monner ikke.

Ubehagelige ting skjer likevel.

 

Hva skjer så videre.

Jo du finner ikke ro.

Du greier ikke å slappe av.

Du får dårlig samvittighet hver gang du forstår at noen har et behov.

Det er jo din jobb å fylle deres behov, for å avlaste dem.

Du er sterk, det er derfor du er her.

Hva skjer så videre.

Jo, hvis du ikke ser hva du holder på med, møter du veggen som det så fint heter.

Kanskje ville jeg si at du møter avgrunnen, bunnen faller plutselig ut av bøttene dine.

Uansett hvor mange bøtter vann du prøver å bære er det ikke vann i dem.

Du vil gang på gang oppdage at veden du bærer inn, den er bare luft.

Du kommer inn med armene full av ingenting.

Men det rare er at selv om det er ingenting, er det akkurat like tungt å bære på.

 

Hva skjer så videre.

Armene dine vil ikke løfte seg lenger, hjernen din vil ikke tenke lenger, kroppen din vil ikke stå opp.

Den greier ikke mer.

Gang på gang har den gitt deg signal på at du må ta det litt med ro.

Du må finne egentid, du kan ikke bære for alle andre.

De må ta sine bører selv.

De må bære ved til egne bål.

Er de tørst, må de finne frem til vannet selv, bære sine spann.

Gjør du ikke dette, ender du opp med å være den som må ha hjelp.

Da er du ikke til hjelp lenger.

Hva blir livet ditt hvis du ikke får til å hjelpe noen av de som roper etter deg.

Noen roper med høye stemmer, andre roper inni ditt eget hode.

 

Du har ditt liv.

Det er ditt ansvar å gjøre det beste du kan med ditt liv.

Du skal fylle de blanke arkene i boken din.

Du skal ikke fylle boken til alle andre.

Det må de få gjøre selv.

Ja, selvfølgelig skal du være til hjelp for dem.

Men du skal ikke levet livet deres.

Du skal ikke ta fra dem alt ansvar.

Du skal heller ikke ta på deg ansvar for det andre har gjort i fortiden.

Det må de stå for selv.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at andre ikke greier å være et godt medmenneske.

Du må ikke gjøre dobbelt arbeid for å rett opp i urett som andre har ansvaret for.

Du skal leve ditt liv, så godt du kan, det er ditt ansvar.

Så stopp opp litt, tenk litt etter.

Hvor mye er du der for deg selv?

I dag

 

I dag føler jeg at jeg har ikke noe spennende å berette.

Ferien er over, feriegjestene mine pakket siine bager og dro avsted.

Huset er stille igjen.

I morgen skal jeg ha en , ikkegjørenoesomhelstdag.

Jeg vet jeg får besøk og det er jo hyggelig, en liten healingvisitt.

Utenom det skal jeg gjøre ingen verdens ting annet enn det jeg har lyst til.

Det kan jeg gjøre med god samvittighet for jeg har nemlig vasket alle gulvene mine i dag, etter at gjestene dro.

 

Du tror kanskje det er en bagatell, men det er det ikke for meg.

Det føles bare helt fantastisk.

Jeg har ikke vasket siden før ferien og jeg grudde meg.

Derfor føles det som en bragd.

Så nå sitter jeg her ganske så fornøyd.

Selv om det er vemodig at småttisene har dratt hjem igjen.

 

Når man har en kropp som ikke bestandig lystrer, er ofte små sysler, store seiere.

Dette vet alle som har prøvd det.

Det som får noen føles bare som å gå over en tue, kan være for andre like slitsomt som å nå toppen av et høyt fjell.

Jeg feirer mine seiere.

Jeg setter pris på det jeg får til.

Bare det å dra på en aktiv utenlandstur, det krever at man har litt energi.

Og nå sitter jeg her og kan si vel blåst.

Jeg har greid alt jeg skulle i sommer og jeg er ikke blitt syk.

Kun en uke med noe magetrøbbel.

Du verden hvor heldig jeg er.

Du verden hvor heldig jeg er.

Du verden hvor heldig jeg er.

Det er virkelig noe å feire.

Så hvordan feirer jeg.

Jo med iPad, bok, et glass vann og godstolen ute i solskinnet.

I dag

 

 

Celeste Ng. Bok nummer to på lista.

Omtale på Den stille uke, kommer senere i dag