Når man ikke er helt frisk i kroppen, må man lage seg andre målingssystemer.
Det er også lett at man isolerer seg, får mangel på sosial omgang.
Man orker ikke mange mennesker eller man skjermer seg for uforstandige kommentarer.
Heldigvis er jeg en av de heldige.
Jeg har mange venner og ofte besøk.
Jeg setter frem kaffe eller de finner seg selv.
Her i huset må folk føle seg som hjemme.
Jeg må ikke ha prikkfritt ryddig hus for at noen skal stikke innom.
Hvis du ikke har noen som besøker deg, ja da må du ta initiativet selv.
Inviter noen.
Har du lite energi, sett et tidspunkt.
Be gjerne noen du vet sliter litt selv og som også har behov for litt sosialt.
Kjøp en pakke kjeks eller en kake eller server bare kaffe som jeg bruker.
Det må ikke være det store.
Det lille er nok.
I kveld skal jeg ha grillfest.
For meg er det ofte bedre å få besøk enn å dra ut på besøk.
Jeg slapper bedre av hjemme.
Jeg handlet på torsdag så det var unnagjort.
Vi er en fin vennegjeng.
Noen har med salat, noen potetsalat, noen dessert og focaccia.
De hjelper også med å rydde så jeg slipper å springe så mye.
Gode venner er verd mer enn gull og diamanter.
For meg er det viktig å ha god tid.
Jeg lager litt, tar pause, litt mer.
Og jeg lager ikke noe som krever mye arbeid.
Litt marinader og diper og kryddersmør og simsalabim, blir det godt.
Og hvis man ikke vil lage selv, kjøper man ferdig.
Det er bare tankene som kan stoppe en.
Tankene om alt man ikke greier.
De kan være svært ødeleggende for oss.
Været er ikke designet for utefest, regn og 12 grader.
Derfor spiser vi inne.
Kose oss skal vi uansett.
Husk nå å tenke på det lille du kan mestre.
Det er viktigere enn du tror.
I dag
Den lille tuppervarehakkeren er super til chili.
Marinade til laks og kylling og scampi. Rømmedip, kryddersmør, avocadodressing planlegges her.
Laksen marinerer jeg nå i ovnsform. Før marinerte jeg i aluformen men etter at jeg leste at syre og salt frigir aluminium, vil jeg begrense tiden laksen er i aluformen.
Kyllingfileter deles i tre for oftest vil man ha litt av hvert, ikke en hel filet. Det kommer mer i morgen men egentlig er det nesten reprise fra i fjor og året før og året før, lite fornying og mindre og mindre klargjøring.
For et par uker siden hadde jeg en livesending på Lillasjel om rytme og musikk.
Om hvilken healing som ligger i det med lyd.
For alle dere som åpnet bloggen for å lese om hvor forferdelig jeg har det, så må jeg skuffe dere.
Tårene har rent av glede og av en vidunderlig vakker opplevelse.
Barnebarna mine på 4 og 6 år, bor nå i Halden.
Det er 7 timers kjøring fra der vi bor.
Når vi ble invitert på konsert for barnehagen, sa vi ja takk med en gang.
De går i Do re mi, musikkbarnehage.
De har 10 års jubileum i år.
Og i dag hadde de en times konsert med over 100 barn på scenen, i alderen 1 til 6 år.
Jeg er et menneske som blir svært berørt av lyd.
Og når over 100 barn synger, da blir det et kor, som beveger meg så tårene bare renner.
Ingen har en slik klang i stemmen sin, som barn.
Det er bare så himmelsk vakkert, både å se og høre.
Se de stå der, bittesmå med mikrofoner, nesten like store som dem selv.
Og de hadde live orkester som spilte, ikke noe play back.
Å se alle de små unike individene stå der.
Noen tørker snørr, noen griner, noen står og hopper på en fot, noen starter sangen lenge før de andre, noen holder for øynene, noen er trøtte og noen holder på å tisse seg ut, de står der med beina i kryss for å holde seg.
Det er bare så vidunderlig vakkert at den som ikke blir rørt, må være steintavler.
I slike øyeblikk er jeg takknemlig for å være følelsesmenneske.
Jeg tenker på hvor disse barna er om 20 år.
Hva hvis alle var samlet igjen da.
Hvem hadde det godt, hvem var på kjøret, hvem var blitt sangstjerne, Hvordan har de det i livet?
Det er de som skal ta over etter oss som nå er voksne
Skal tro hvor mange som fortsatt har engasjementet og lidenskapen.
Hvem av dem bruker fortsatt stemmene sine og synger for full hals.
Alle disse vidunderlige unike stemmene.
Vil de bruke dem, skal tro.
Og jeg berømmer alle de som jobber med disse barna.
Jeg så ingen tomme blikk hos noen av dem.
Alle de voksne var så engasjerte og det lyste glede og kjærlighet av øynene deres.
Og da griner jeg jo litt av det også.
Når jeg tenker på den viktige jobben de har.
Det å se at det stråler av dem, at de ikke er likegyldige men har et ekte engasjement.
Det er bare så nydelig.
Jeg takker derfor for at jeg fikk være med i dag.
Sjelen min danser av glede over opplevelsen, over det å få være et skapende menneske.
Et menneske som vet å verdsette disse opplevelsene.
