Jeg er jo en som liker å tenke sjøl, ikke bestandig følge strømmen.
Jeg liker å myldre frem flere sider av en sak.
Jeg tror hjernen vår har godt av det.
Så fikk jeg en kommentar, fra en som følte at når hun gjorde det, ble hun kalt frekk.
At det ikke var tillatt å mene noe annet enn alle andre.
Det inspirerte meg til å tenke litt over dette, med å fremme egen mening.
Noen av mine venninner er jo litt oppgitt, ja på en lun måte, over mitt engasjement til tider.
Jeg kan blande meg borti diskusjoner og ble veldig engasjert.
Jeg liker følelsen av å være engasjert.
Når blodet bruser i kroppen og man kjenner hele kroppen lever.
Men det er en del varsomhetsregler som gjelder i slike diskusjoner.
Særlig i kommentarfelt på facebook, der man sier sin mening med få ord.
Ord uten kroppsspråk, som tolkes av den som leser det og blir til noe annet enn din intensjon.
Det er slett ikke enkelt og i den fellen har jeg gått noen ganger.
Men sakte, men sikkert har jeg lært meg en del knep.
For det første, er varsomhetsplakaten.
Hvis det er noe som er veldig personlig for den som skriver, trå forsiktig
Kanskje er dette den gangen du ikke skal blande deg inn.
Det er nemlig ikke sånn at vi for enhver pris må si meningen vår, om vi er uenig.
Det må passe til settingen.
Og merker vi at noen er sår på temaet som er diskutert, ja da skal vi være enda mer forsiktig.
Vi må respektere at andre mener noe annet enn det vi gjør.
Og for all del, kun sak skal diskuteres, vi skal ikke beskrive hva vi mener om personen bak meningen.
Selv bruker jeg å poengtere at dette kun er min mening.
Det sier jeg som regel alltid i bloggen min også.
Denne bloggen er tanker fra mitt hjerte, fra mitt ståsted og jeg kan ta feil.
Det er min oppfatning av virkeligheten.
Jeg bruker også ofte, ord som jeg tror, jeg mener, etter min oppfatning, slik jeg ser det.
Dette gjør jeg for nettopp å poengtere at det kun er min mening.
At jeg ikke vil diktere noen til å være enig med meg.
Det er nemlig sånn av vi blir mer lyttet til, hvis vi viser respekt.
Angriper vi, ja da blir vi møtt med forsvar.
Så snart noen føler seg angrepet, ja da slutter de å lytte.
Som gubben sier til meg, når du begynner å rope, da lukker jeg ørene.
Det er viktig å være ydmyk overfor de som mener noe annet enn deg selv.
Akkurat som du forventer respekt, skal du respektere andre.
Det er så lett å glemme når man plutselig får så ørene flagrer.
Og skriver du noe så noen føler seg støtt eller at du er frekk, så beklag.
Si at det beklager du , det var ikke meningen.
Men obs… Da må du ikke fortsette på det samme.
Da er tiden inne til å tenke at her er det kanskje best jeg ligger litt lavt.
Det er nemlig ikke sikkert at motstanderen din har lyst til å høre din mening.
Av og til kan det være best bare å trekke seg ut og la andre være i fred.
Det har tatt tid for meg å lære å diskutere.
Jeg er blitt slettet som venn fordi jeg har sagt min mening.
Det kan nok komme til å skje igjen, for som sagt så blir jeg lett engasjert.
Men blir jeg slettet så tenker jeg at det er ikke nødvendigvis min skyld.
Jeg kan ha oppført meg høflig og respektfylt, men at mine ord likevel traff noe sårt i vedkommende.
Hvis da det fører til utestengelse, ja da får jeg respektere det.
Bare jeg vet at jeg ikke har oppført meg respektløst, så er det ok for meg.
En ting jeg kan ha lett for å glemme er hvem som starter diskusjonen.
På facebook er det jo sånn at det jeg legger ut på min side, er det jeg som bestemmer over.
Når jeg begynner å blande meg inn i diskusjoner på andres side, da bør varskubjellen ringe raskere.
Foreløbig har jeg tråkket og tråkker fortsatt i den fellen, når jeg blir engasjert.
Vær varsomplakaten må da ha større bokstaver.
Er dette noe vedkommende ønsker å få min mening om.
Ja, kanskje i utgangspunktet, men så blir jeg litt for pågående.
Det innrømmer jeg glatt at det skjer innimellom og jeg tar selvkritikk på det.
Jeg lærer fortsatt.
Så fortsett å si meningen deres, tør å ha din egen,
Men ha respekt for at det har også andre.
I dag
