Å du lille barn

 

 

Å du lille barn

Hvor du tar på deg lidelse

Og ikke bare din egen, men også andres

Det er som om du tror du er født til å lide

Men du er ikke det

Du er født til å omfavne livet, ikke lidelsen

 

Det er som om du må føle på smerten for at du skal vite at du lever

Men det er helt feil

Det er gleden ved livet du skal kjenne på, ikke smerten

Gleden og kjærligheten vandrer hånd i hånd

De er lenket sammen de to

Og den lenken skal du bære

 

Det du ikke ser er at du hele tiden har valg

Du kan velge hvilken retning du vil gå

Du er medskaper i ditt eget liv

Det er så lett å skylde på andre

Gjøre seg til offer

Tro at man ikke rår over det man er i

Men mennesket har fri vilje

Vilje til å si ja eller vilje til å si nei

At det er enkelt, nei det er det kanskje ikke

Men det er sånn livet skapes

 

Det er mye man ikke slipper unna

Livets lære kan være tøffe tak

Men hvordan man takler det, kommer an på en selv

Vil du kjempe, vil du vise kraft og styrke eller velger du å ligge nede

Det er opp til deg selv

Endring kan være vanskelig

Men ingenting skjer hvis du ikke bestemmer deg for det

Og kun du alene kan gjøre det

Det er du som må si ja til å ville

Ønsket må være stort nok til å skape drivkraft inni deg

Pust dypt, kjenn at du lever

Akkurat nå er det du som bestemmer

Akkurat nå kan du innføre gleden i egen kropp

Gi deg selv noen gode ord

Ikke unnskyld deg, bare gjør det

Akkurat nå

I dag

 

Å hvor er du vel vakker

 

Å hvor er du vel vakker

Jeg kan ikke se meg mett på deg

Ja, misforstå meg ikke

Det er lyset jeg ser

Strålene dine

Stråleglansen du omgir deg med

Du bader i lyset

Og du ser det ikke selv

Det gjør deg enda vakrere

Som en lysets gudinne du står der

Jeg vil se deg, jeg vil høre deg

Å hvor du er vakker

Du er vakker på innsiden og utsiden

Hjertet ditt er så stort

Sjelen din er så vakker

Pust ut du min kjære venn

Senk skuldrene dine

Vit at du lyser

Du lyser opp for andre

Du er der så andres flamme ikke brenner ut

Du gjør det så naturlig

Du gjør det bare ved å være deg

Å hvor er du vel vakker

I dag

 

Tårene renner, de er glade, de danser

 

Tårene renner

De er glade

Det er som om om de danser litt i glede

En gledesdans

De holder rundt hverandre og danser i lykke

De synger høyt

Av lykke synger de

Endelig er hun der

Endelig slipper hun taket

Hun slipper taket i flink pike

Hun forstår endelig at hun er det hun skal være

Hun skal være seg selv

Ærlig, ekte, kjærlighet

Ydmyk og takknemlig til de gaver livet har gitt henne

Selv om hun fortsatt ikke forstår alt

De ler litt av henne, godmodig, hennes hjelpere

At hun ikke har forstått det selv

Hvordan hun strever og strever for å være noe hun ikke er

Fremfor bare å  være det hun er

Seg selv

 

Det er så mange som lengter etter nettopp det

Å være seg selv

Likevel higer de etter noe de ikke er

De higer etter en vellykkethet, en perfekthet som er en utopi

En fantasi over en virkelighet ingen egentlig ikke ønsker

Ingen ønsker egentlig det perfekte

Vi slår ned på alt som ligner på det

Likevel søker vi det

 

Derfor danser tårene av glede akkurat nå

Nå når hun vil være seg selv

Hvor lenge det varer, vet de ikke

Derfor er gledesdansen enda viktigere

Det kan vare noen timer, noen dager, det vet de ikke

Derfor danser de når de kan

Akkurat nå danser de

I dag

 

 

 

Jeg har spilt på hele følelsesregisteret

 

Det har vært så mye i det siste

Jeg har spilt på hele følelseseregisteret

Det har vært så intenst

Lille meg, som prøver å være nettopp det, lille meg

Slik de fleste av oss kaver oss gjennom hverdagen

Noen har tøffe tak, andre flyr med lettere bagasje

Likevel er vi som en flokk av fugler som prøver å fly sammen

Vi er på vei mot samme sted

Det er en evighet som venter, forhåpentligvis i det fjerne

Dette vet vi ikke noe om

Morgendagen er foreløbig bak en dør vi ikke har åpnet enda

Vi knytter kontakter i dagens samfunn

Mennesker vi aldri har møtt, treffer en nerve i oss

Vi møtes gjennom ordene

Ofte kan vi misforstå hverandre

Men når vi møter de som leser ordene i hjertet vårt,  ja da er det ikke rom for misforståelser

De ser det du selv ikke ser

Din innerste sårbarhet

Frykten for ikke å være bra nok

De leser en person der inne som for deg fremdeles er fremmed

Hva er det de ser i deg som du selv ikke ser

Det blir så sterkt, så vakkert, så varmt

Det griper deg mentalt, rister deg i grunnvollene

Det er som med ett sårbarheten din blir båret utenpå kroppen

Tok de feil de som sa du aldri var som de ønsket

Var de på ville veier, skal man tro

Eller hadde du lukket hjertet ditt fordi du var redd for å slippe de gode inn til deg

Sendte du ut det du fikk tilbake

Var du så kritisk til deg selv at det var det du sendte ut

Vi får nemlig det vi sender ut

Det må bety at jeg endelig sender ut kjærlighet

Jeg bretter ut kronbladene mine

Jeg er på vei til å blomstre

Enda er jeg redd, hvor er jeg på vei

Ja, vil elske og anerkjenne meg selv, men ikke bli selvgod

Jeg er bare meg, lille, lille meg

Men jeg er kjærlighet, det vet jeg

En stor kjærlighet har åpenbart seg for meg

En kjærlighet jeg får være en del av

Den universelle kjærligheten som vi alle er tilknyttet

Hvor veien går vet vi ikke, noen av oss

Men vi er på vei

Sammen

Vil du gå sammen med meg et stykke av veien

Det er jeg takknemlig for

I dag

 

 

Det er storm der ute

Jeg finner roen igjen

Ting faller på plass

Jeg følger hjertet

Stemmen inni meg leder meg

Av og til løper jeg løpsk

Det blir for mye for radaren min å observere

Jeg tar inn mer enn jeg kan bearbeide

Da blir det kaos i hodet

Det er storm der ute

Jeg virrer rundt i stormen 

Jeg lar meg dytte rundt, finner ikke fotfestet

Jeg gir fra meg kraften min

Nærer meg på dramaet

Noe som blir for slitsomt

Lar det stjele energien min

Jeg raser rundt i et kaos

For så å falle sammen, når stormen stilles 

Jeg glemmer å stenge av

Jeg suger til meg av det som ikke er mitt

Jeg greier ikke å stoppe

Jeg roper i frustrasjon 

Kjære hode, gi meg fred

 

Så kommer freden tilbake

 Jeg finner igjen kraften min

Jeg kan igjen handle etter den gode stemmen

Den som leder meg

Den som egentlig er meg

Den som jeg hører, bare når det er ro rundt meg

Nå er den her igjen

Takknemlig er jeg 

I dag 

 

Jeg lever fra øyeblikk til øyeblikk

 

Jeg lever fra øyeblikk til øyeblikk

Disse øyeblikkene av lykke i det ene øyeblikket

Så smadres det av nedstemthet i neste

De sloss om min oppmerksomhet 

Hvem er sterkest i dette øyeblikket

Hurra lykken vant

Den snurrer rundt meg i en spiral av lys

Jeg føler ro, jeg er harmonisk, jeg føler fred

 

I neste øyeblikk taper den nyfunne lykken kampen

Klumpen i magen hogger til

Der er den igjen nedstemtheten 

Hvorfor måtte den vinne enda en gang

Hvorfor denne kampen inni meg gang på gang

Jeg kjemper med nebb og klør

Lykke, lykke, hvor ble du av

Hvorfor må du gjemne deg hele tiden

Hvorfor lar du det sårbare binde deg fast så du blir så liten at du nesten forsvinner fra meg.  

Hvor er det du gjemmer deg

Hvorfor er du så liten når jeg kjemper for deg hver dag

Hver eneste dag duller og steller jeg med deg

Snakker med deg, klapper deg, legger forholdene til rette for at du kan bli hos meg

Bli hos meg litt lenger enn noen korte små øyeblikk

Noen ganger når jeg knapt å fange deg i sjelen, før du forsvinner igjen

Jeg lever fra øyeblikk til øyeblikk

Snart vil jeg fange deg igjen

Snart vil jeg fange deg igjen

Snart, veldig snart vil jeg fange deg igjen

Øyeblikket av lykke

I dag

Jeg er på vandring

 

Jeg er på vandring gjennom en sti i skogen

Jeg blir sliten og setter meg ned

Jeg ser meg bak der jeg kom fra

Jeg ser jeg har forsert mangt et hinder for å komme dit jeg er nå

Akkurat der jeg nå er, er det ganske så lyst og vakkert

Kun noen små skyer på himmelen

Kun noen små steiner jeg kan snuble i

Kun noen få skygger som jeg er litt bekymret for 

 

Men når jeg ser på veien jeg har gått, ja da ser jeg at den ser noe kronglete ut 

Det er noen høydemeter å slite seg opp dit jeg er nå

Herfra har jeg bedre utsikt enn jeg hadde der nede

Akkurat nå er det som om jeg sitter på et lite fjell, så jeg ser ganske godt

Det er mange ganger underveis at jeg har stått bom fast

Jeg har ikke kommet videre

Jeg har grått og jeg har ropt av frustrasjon

Jeg har mistet turkamerater underveis som måtte gi opp å bli med videre på turen

Det har jeg sørget over

Noen har jeg gått fra for jeg har følt at vi hadde ikke noe felles mål

Man endrer seg på en slik lang vandring

Man er ikke den samme som når man startet

De man da gikk sammen med og som kanskje hadde samme tempo, de endret hastighet

Noen vil gå raskere, noen ville gå saktere, mens andre stoppet opp og ville ikke gå sammen med deg lengre

Det må man bare akseptere og respektere

Men så er det de som har gått ved din side hele veien

Og for ikke å snakke om alle man møter underveis

Fine turkamerater med felles interesser

Noen har gått videre på nye veier, noen stikker innom av og til, mens andre er trofast ved din side 

De er lett å be om hjelp når du må rydde litt vei for å komme frem

 

Det er ikke så lett å se hvor stien går videre

Det ser ganske lyst ut der fremme, men jeg ser ikke så langt

Det ser ut som det er noen svinger jeg ikke kan se bak

Jeg aner at det er noen dype daler og flere høye fjell

Men det er foreløbig så uklart

Det er som om stien er tåkelagt

Men slik har det vært tidligere på turen også

Når jeg har prøvd å se fremover, er det som om det har ligget en tåke der

I starten bekymret jeg veldig for nettopp dette

Når jeg så nærmer meg er det som om tåken letter og jeg ser veien foran meg ganske så klart

Derfor er jeg ikke nå så bekymret, men litt urolig blir man når man ikke helt har kontroll over terrenget

Været er jo også en utfordring på lange turer

Det har vært både storm, lyn og torden 

Trær har stengt veien og det har vært vanskelig å passere

Men du verden hvor mange solskinnsdager det har vært

Stort sett har det vært nydelig turvær

Litt ruskevær må man bare regne med

 

Så nå sitter jeg her og spiser litt niste og nyter kaffen min

Fuglene synger rundt meg

Stort sett føler jeg fred, bare litt uro i magen 

Jeg må nok innrømme at jeg gjerne ville hatt kontroll over det som er bak neste sving

Men det er umulig å se

Jeg har brukt kikkert, men heller ikke den ser bak svingen eller hva som skjuler seg bak bakketoppen

Det er nettopp dette som gjør turen spennende

Man må takle det som kommer, stole på at man kommer seg frem

Jeg er ikke sikker på hvor langt jeg skal gå heller

Det må jeg også ta som det kommer

Kanskje kommer jeg ut på store vidder der det er lett å gå

Men det kan også hende jeg møter et fjell det er umulig å komme over

Eller et hav så stort at det ikke kan forseres uten båt

Alt dette vet jeg ikke noe om, her jeg sitter og hviler

Men akkurat nå nyter jeg turen

Jeg har det godt og er fornøyd 

I dag

 

Det var en gang en rosenknopp

 

Det var en gang en rosenknopp

Den var så inderlig vakker

Den var så perfekt på alle vis

Alle som så den ble stum av beundring

Glad og fornøyd viste den seg frem for alle som ville se hvor vakker den var

Den syntes livet var ubeskrivelig herlig

 

Men med ett var det noe som skjedde

Sakte, men sikkert begynte kronbladene å brette seg ut

Den lille blomsterknoppen ble så ulykkelig

Den ble så redd for hva som nå ville skje

Hvem ville vel nå synes den var vakker

Den mistet fasong, fargene endret seg, det ble flere nyanser

Å nei, tenkte den lille blomsterknoppen

Den ble så inderlig lei seg at den sprang og gjemte seg

Den ble så redd for hva alle ville si om den nå når den ikke var så vakker lenger

 

Så den gjemte seg

Den satt der alene i mørket

Den ble redd for lyset, redd for å bli sett

La meg være alene, tenkte den

Det er best for alle at de slipper å se meg

Jeg vet ikke hva jeg kan si dem lenger

Jeg har ikke noe å gi

Jeg har mistet meg selv

Så der satt den alene med frykten sin og gjemte seg

Og hva skjedde så

Jo, den lille vakre knoppen visnet mer og mer bort

Kronbladene falt av ett etter ett

Den lille, så inderlig vakre blomsterknoppen mistet etterhvert helt seg selv

Og snipp snapp snute, så var det ingen blomsterknopp der noe mer

Piken som var så redd for ikke å bli elsket, at hun lukket hjertet sitt for kjærligheten

 

Dagens innlegg er litt spesielt. Det kom til meg i en drøm i går natt. Jeg så denne lille piken som sprang og gjemte seg. Hun hadde en bok i hånden, så kanskje er det noe av meg selv, siden bøkene er spesielle for meg. Eller det kan være et bilde på noen andre, som jeg ikke vet hvem det er.

Eller er det rett og slett at jeg skal lære meg å ta ned historiene. Hvem vet, men jeg føler ordene sterkt.

Her kommer hennes historie:

 

Hun var så redd

Hun var så inderlig redd

Redd for ikke å bli sett

Redd for at ingen kunne elske henne

Hvem skulle vel det være som ville elske henne

Henne 

Hun var jo usynlig

Trodde hun

Men hun var blind 

Frykten hadde blindet henne  

Hun var elsket 

Hun ble sett

 

Hennes elskede lette etter henne 

Høyt og lavt lette han

Han fant henne ikke for hun gjemte seg

Hennes mor elsket henne over alt her på jord

Hun var hennes kjæreste skatt

Det dyrebareste hun hadde

Men hun kunne heller ikke finne henne

 

Hun gjemte seg

Hun sprang rundt og lette etter gjemmesteder

Små huler der hun kunne være alene

Der ingen kunne finne henne

Der satt hun alene og følte seg som den mest ensomme i hele verden

Hennes høyeste ønske var å bli elsket

Hun ønsket så sterkt å bli sett at hun lot frykten ta bolig i henne

Frykten for ikke å bli elsket, ble så sterk

Så sterk at hun lukket hjertet sitt

Hun lukket det så ingen skulle få såre henne ved at de ikke elsket henne

 

Har du et lukket hjerte, blir du ikke sett

Har du et lukket hjerte, ser du ikke de som gjerne vil elske deg

Du er bare redd

Da blir du ensom

Da kan du bli det mest ensomme  mennesket i hele verden

 

Fordi du gjør deg selv usynlig

Det blir bare du og frykten din som holder sammen

Dere to stenger de andre ute

Da har du selv skapt det du frykter mest

Ingen ser deg

Ingen elsker deg

Du er blitt usynlig