Livet med pensjonisten er mye mer travelt enn før han ble pensjonist.
Ja, det føles ihvertfall sånn.

Det er slutt på at jeg kan gjemme mer her i gostolen hele dagen.

 

 

Han har prosjekter på gang hele tiden.

Nå er det nye garasjeporter som skal på plass.

 

 

Slik var de gamle.

De er egentlig ok, men de ble skeive, ett eller annet har skjedd.

Da er det greit med nye.

 

Han er ferdig med den ene porten.

 

 

Selv er jeg begravd i bokhauger.

Det begynner å bli bra, men disse får jeg ikke på plass før den nye seksjonen kommer til neste helg.

Og da er vi i Kristiansund.

Disse leseeksemplarerene kom fra Kagge forlag i dag. De skal jeg lese før vi skal på Osterøy krimfestival i september.

Dit kommer nemlig Sara Strømberg også.

Middag til gubben i dag er en burrito til forrett, svinestek med saus og potet til hoverdrett.

 

Selv er jeg på siste diettdag for denne gang.

Jeg har stort sett alltid avsluttet med grønn 2b, for grønnsaksuppen er innmari god.

Det er deilig å ha noe veldig godt siste dag.

Og det er så mye suppe at jeg dropper en rett, frisk salat, og deler heller suppeporsjonen i to.

Kjøleskapsgrøt med ghiafrø og kokosmelk, synes jeg er rett og slett grusomt, men den skal ned.

Å sulte litt fjør ihvertfall at man får inspirasjon til matlaging.

Du verden hvor mye jeg planlegger å lage i ukene fremover.

Jeg skal gjeninnføre Marianns matkasser, der jeg kommer med middagsideer til hver dag i uka.

Marianns Matkasse nummer 13

Jeg gleder meg innmari til å lage mat igjen.

 

Jeg postet denne bloggen tidligere i dag.

Jeg bare spør

 

Når jeg nå flytter rundt på bøkene, finner jeg noen jeg har ventet så lenge med å lese.

Vet ikke når jeg skal få de inn på leseplanem.

 

Blant de er alle bøkene til Jodi Picault og Joyce Carol Oates. Og ikke å forglemme Stefansson.

Og når det gjelder krim.

Jeg holder å å lese meg opp på Jørgen Jæger, Gunnar Staalesen, Jan Mehlum og Tom Egeland.

Av de tre første tror jeg at jeg har de fleste, men ikke av Egeland, så han får vente litt.

 

Jeg skal også se over selvutviklingsbøker og bøker med spirituelle temaer. Her er det kanskje noe jeg kan kvitte meg med.

Det er ikke alt jeg er enig med i disse bøkene. Mange gamle oppfatninger om ting.

 

Jeg leste ut denne i går og den fikk omtale i dag.

Myriam Bjerkli, Samiras død

 

 

Fortsatt sliter jeg med å ha plass.

Jeg måtte derfor være litt kreativ i stablingen i hylla.

Ikke ideelt, men jeg tror jo jeg får bedre plass etterhvert som jeg leser.

Men jeg gjør jo ikke det, for det kommer stadige nye.

Jeg innrømmer at jeg er avhengig.

Ja, det er meg et styr her hos bokidioten.

I dag

 

 

Jeg prøver jo så godt jeg kan, å inspirere til lesing.

Å lese bøker, er jo bare helt fantastisk.

Man reiser rundt i hele verden og i alle tidsaldre.

Men det er flere i familien jeg ikke greier å inspirere til lesing.

Blant annet, denne frøkenen.

Jeg ser så mange bilder av katter og hunder med bøker foran seg.

Dette har jeg prøvd å fortelle henne, men hun bryr seg ikke.

Hun bare sover.

Det må da være gudsjammerlig kjedelig?

Nå er det ikke utevær heller.

Hun bruker å våkne opp litt da.

Og når hun må på do.

Da spinner hun rundt her som en galning, opp og ned trapper.

Jeg holder på å rydde i bøkene mine og spurte om hun ikke kunne hjelpe til, men nei.

Det var bare så vidt hun gadd å se opp.

Jeg får vel gjøre det alene.

 

Ja pensjonisten slipper ikke til.

Her skal kjerringa ha eget system.

Men få på plass hyller, da er han god å ha.

I dag ringte jeg og bestilte en seksjon til, som vi skal hente neste fredag.

 

 

Mye rart dukker opp, når jeg begynner å flytte på bøkene, blant annet denne gamle boken.

Den er fillete, så er nok ikke noe verd i penger.

Allerede den tid, var de bekymret, for at det norske språket skulle forsvinne.

Nå i dag er nok det enda mer faretruende.

Ungdommer som kun snakker engelsk seg imellom.

Vårt barnebarn på 8 år, spiller på sin iPad og snakker høyt på engelsk.

Når vi var 8 år, hadde vi knapt sett engelske ord.

Hjemme hos oss, hadde vi ikke tv en gang, før jeg var nesten 14 år.

 

 

 

 

 

Jeg har bare så vidt begynt på ryddingen.

Jeg må bruke tid, for kroppen er sulten og slapp.

Her er dagens meny.

I dag har jeg vært veldig sulten, men som min gode venninne sier, så er det bare ubehagelig, ikke noe en har vondt av.

Ja ihvertfall ikke når man tåler det helsemessig.

Og jeg er drittlei menyene.

Men heller ikke det er noe å bry seg om, for man må ikke alltid like alt man spiser.

Det er bare sunt å kunne bli litt takknemlig for den overflod man ellers lever i.

Etter at jeg har blogget fra meg, er klokken 15.30 og jeg kan begynne på frokosten.

Jeg har drukket kaffe, så det er ikke synd i meg. Litt te også.

 

Men litt har jeg fått gjort.

Dette er det jeg kaller gubbestabelen.

Dette er bøker gubben har lest, men ikke jeg.

Derfor må jeg ha en stabel snart, der jeg leser kun gubbebøker.

Dessuten kommer det nå en oppfølger til Jeg er Pilgrim.

Den boken er den eneste gubben bruker å anbefale, når noen spør han om gode bøker.

Alle de andre han har lest, ganske mange, ja de husker han ikke titlene på.

Men han husker mange av forfatterne.

Når det gjelder krim, følger vi jo mange av de samme seriene.

Han leser kun krim.

Det er en bok der, Ingen kjenner mitt navn, som jeg lurte innpå han og trodde var krim.

Det fikk jeg høre ja, men han leser ut bøkene, uansett om han liker de eller ei.

Det gjør ikke jeg.

Kerstin Ekman, Hendelser under vann, er vel den eneste han har klagd på.

Den falt ikke i smak.

 

 

De fleste nyere kokebøkene, har blitt samlet.

Jeg var medlem av Hjemmets kokebokklubb for mange år siden.

Jeg har en stabel av dem i kjelleren.

De skal jeg jaggudet ta opp og bla i.

Jeg liker jo å bla i kokebøker og bli inspirert.

Oppdrag til gubben, hent opp kokebøkene mine.

Ja, jeg kan si, vær så snill også.

 

 

Denne fant jeg.

Den gjemte seg faktisk på ei hylle på kjøkkenet.

Den skal jeg også la meg inspirere av.

 

Butterchicken er det første jeg skal lage, kanskje allerede lørdag?

 

Vi fikk dette servert når vi var på cruise i vinter og det er det beste jeg noen gang, har smakt.

Hmmm, men usikker.

Jeg har jo en plan om å spise rester fra fryseskapet oppe.

Der er det rester av fritert kylling og noen scampi i en pose.

Det blir middag lørdag sammen med ris og en mango/avocadosalat.

Sukk, aldri er det lettere å finne på middager, enn når man er sulten.

Bare prøv.

Søndag skal jeg koke kjøttsuppe av fenalårsknoken, pinnekjøtt og litt fersk kjøtt.

Det blir det flere middager av.

Og så blir det jo fisk og fiskemat, som det plutselig er blitt i overflod av her.

Jeg tror jeg aldri har noen som helst problemer med å finne ut hva jeg skal lage til middag.

Der er jeg steika god.

Men selvfølgelig hjelper det på å ha det meste i hus.

Vi er heldige sånn.

 

 

Lenger kom jeg ikke i dag.

Foreløpig skal romaner opp dit.

Hva som skjer videre, ja det vet jeg ikke enda.

I dag

 

 

Rett fra slakteriet.

Nei så ille er det ikke, det er bare et uttrykk.

Det passer vel bedre med rett fra dusjen.

Med vått hår.

Jeg har tenkt litt i dag.

Omtrent som det er noe nytt, sier du.

Nei, her går det noen tusen tanker gjennom hodet på en dag.

Og særlig merkelig er det når jeg skriver.

Jeg kan få en grunntanke, slik jeg har nå og så begynner jeg å skrive og ordene bare strømmer på.

Slik blir det blogg hver dag, selv om jeg egentlig har lite å skrive om.

I dag hadde jeg en plan for hva som var tema, men så fikk jeg en kommentar, som skubbet den ideen ut, foreløpig.

Jeg plikter å si fra at det er bilder av bøker jeg har fått, i innlegget, men jeg har ikke betalt eller er pålagt å lese de.

 

Imponerende hvor fort du må lese, og så fleire bøker på samme tid 😁, da hadde det gått heilt i surr for meg. Leste mye før, koselig å holde på med.

Jeg har jo de siste årene lagd lesestabler, i begynnelsen av hver måned.

Så oppsummerer jeg når måneden er over, hva jeg har lest.

Nå har jo jeg tilstander i kroppen som gjør at jeg trenger mye hvile og tv blir ofte for stressende for hodet.

Derfor er lesing et fantastisk verktøy.

Jeg leser aldri alle bøkene i stabelen.

Noen ganger kommer jeg bare halvveis.

Men for meg spiller det ingen rolle.

Det er andre årsaker bak disse stablene.

 

Selv om en av årsakene er at det blir lest mye mer, enn om jeg plukker en og en bok fra hylla.

En annen grunn er at bøkene får vise seg frem.

Men den største drivkraften, er den lykkefølelsen det gir meg.

For meg er det en stor rikdom å ha så mange bøker å velge blant.

Det er en luksus jeg aldri kunne drømt om å få.

Å se bøkene gjør at hjernen produserer lykkehormoner som gjør meg i bedre humør.

Ja, for tro bare ikke at å ikke kunne få gå på jobb, men bli parkert hjemme, mye alene, er noe som alltid er så kjekt, for et menneske som liker aktivitet.

 

 

Det hele begynte nok i det jeg var barn, i likhet med drømmen om å reise.

Man reiser jo i bøkene også.

Min tante Nora ga meg bøker til bursdag og jul.

I 1969 var jeg 9 år.

Det var ikke tonnevis av gaver for snart 60 år siden.

Julaften la jeg gavene mine i en rekke, der jeg la de jeg trodde var bøker, bakerst.

De mest spennende for meg, helt til slutt.

 

 

Dette er bøker min tante ga meg.

Når jeg flyttet til Åndalsnes, etter at min far døde, var veien kort til biblioteket.

Jeg lånte haugevis med bøker.

Jeg kunne pløye gjennom mange hver uke.

Jeg knekte nok lesekoden tidlig og jeg leste fort.

 

Denne lykkefølelsen over de bøkene jeg fikk, det er den kroppen gjenopplever, når jeg lager de stablene.

En ufattelig rikdom.

Jeg gjør det til en jobb.

Jeg trenger ikke penger som betaling.

Jeg har ikke lov å selge de.

Jobben med bøkene er ulønnet, men jeg får bøker.

Og det er god betaling for meg.

Det gir meg en jobbfølelse og det er også en god lykkefølelse.

Kontakten med forlagene, forfatterne og andre bokelskere.

Tilsammen hjelper dette meg til å skape meg gode dager.

 

 

Utfordringen min er at jeg har så mange jeg ønsker å lese, men ikke når over.

Det rare er at jeg er ekstra spent i det jeg begynner på en ny stabel.

Det er litt merkelig, for bøkene er jo spennende om det er i begynnelsen eller slutten på måneden.

Men det er noe ekstra pirrende med noe nytt, som en ny start.

Det vil jeg også miste hvis jeg plukker en og en bok.

Det er denne følelsen av å ha mange.

 

To serier jeg var veldig glad i når jeg var barn.

De ville vel blitt sensurert i dag, et helt annet kvinnesyn den gangen.

Ekstra pirrende er det med nyutgitte bøker.

Da er det som å putte nystekt bakverk i munnen, en ekstra nytelse.

Selv om jeg ikke bryr meg om jeg er først ute med en omtale, det er ikke noe som er viktig for meg.

Jeg leser når det føles riktig for meg, ikke for å tekkes andre.

Av og til er det en nervøs spenning og det er når jeg får debutantbøker eller bøker direkte fra forfatter.

Jeg vil jo så gjerne like dem og er så redd for å skuffe noen.

Samtidig må jeg være ærlig.

Men da er det viktig å huske at bøker er som mat og klær og interiør, vi har ulike preferanser.

Selv om jeg ikke liker, kan andre like det godt.

 

Så dette er grunnen til at jeg stabler.

Følelsen av lykke og tilfredshet.

Jeg sitter her i godstolen når jeg leser.

Et eget rom, fylt opp med bøker.

Det samme rommet bruker jeg, når jeg healer.

Derfor er det en svært god energi her, som gir meg ro.

 

 

Nå har jeg kjøpt meg et nattbord der månedens lesestabel får trone helt alene.

Jeg har også bestilt meg flere bokhyller.

Når jeg får hentet de, skal jeg rydde her.

Er jeg i dårlig humør en dag, da stabler jeg bøker og planlegger lesing.

Men nå må jeg avslutte skrivingen for jeg skal lese.

 

Dette er første bok i lesestabelen for april.

Den vil jeg lese ferdig.

Har du en lidenskap som gjør dagene dine gode, så dyrk den.

I dag

 

 

Ikke alle kan forstå.

Noe er det bare en som er bokelsker selv, som kan forstå.

Jeg skal til Trondheim i morgen på høstmøte hos Cappelen Damm.

Møtet får jeg bli med på, fordi jeg er en ganske så aktiv bokblogger.

Men jeg må betale selv for reise og opphold.

 

Hvem bruker over 3000 kr, en sydentur, for å reise på et bokmøte.

Ja, vi får bøker på møtet, men de ville jeg fått uansett.

Helt hjem i postkassa, fritt levert.

Så jeg slipper å kjøpe de, istedetfor  betaler jeg for å høre om de.

Jeg kan bla helt gratis i høstkatalogene slik alle andre kan.

Helt gratis.

 

Ja, jeg er litt gal.

Og jeg er takknemlig for at jeg har mulighet til å kunne gjøre dette.

Det gir nemlig jobb-følelse og for en som er satt utenfor arbislivet, grunnet helseutfordringer, er den følelsen viktig.

Jeg har pakket koffert, nesten tom koffert, håper den er full hjem igjen.

Men så kommer det vanskelige som kun en bokelsker kan forstå.

 

 

Hvilken bok skal få være med på reisen?

Jeg har plukket frem den ene etter den andre.

Hørte jeg noen si, det er vel bare å ta en?

Haha

Den må være passe tykk.

Den må være lett å lese.

Jeg greier ikke å konsentrere meg så mye når det er masse folk rundt meg.

Den skal ikke være for vond.

Å nei, det er ikke bare å ta en.

Fem bøker har heg plukket frem.

Jeg har holdt i de og lest litt fra den første siden.

Finne den riktige følelsen.

 

 

Jeg har lest alle av Nadia Hashimi, alle like bra.

Men så vet jeg at den kan kanskje også være litt gripende.

 

 

 

Valget falt på denne…….foreløpig.

Hvis jeg plutselig ikke ombestemmer meg.

Litt store bokstaver, sånn passe feelgood, litt tykk, tror den vil passe.

Vanskelige valg ja.

Slik er det å være bokidiot

I dag

At en bokidiot som meg, elsker bøker, ja det er det ikke noe tvil om.

Jeg kunne snakket bøker på inn og utpust, i ett, sikkert i dagesvis.

Bøker og cruise, ja, da er jeg ustoppelig.

Er du ikke interessert, ja da bør du passe deg så du ikke får meg i gang.

 

Når vi var i Larvik nå nylig, var vi på boklansering.

Bokbad og 60~års feiring

I tillegg ble vi invitert hjem til Liv Gade, bokinspiratoren.

Storfine møter

Jeg sa vi hadde kjørt 70 mil men gubben sa at jeg overdrev, det var bare 58.

Beklager det.

Når vi skal til Osterøy på krimhelg, er det enda lengre.

Nå får vi snart vite hvem som kommer dit og vi tripper og venter i spenning.

Og nå skal jeg snart til Oslo igjen, på Cappelen feelgoodfest, i slutten av april.

Så jeg farter gjerne land og strand rundt, for å være sammen med andre bokelskere.

 

Men i dag fikk vi storfint besøk her hjemme.

Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl.

Hun jobber som redaktør i Aschehoug.

Hun var den som inviterte til lunsj,  når Heather Morris var her i høst.

Snakk om jubeldag

Og hun var ansvarlig for Feelgoodfest med afternoontea i Aschehoughagen.

Afternoontea i Aschehougvillaen

Og hun tok imot oss når vi var på forlagsbesøk.

Lillasjel i forlagsparadiset

Nå stakk hun innom på vei til Averøya på påskebesøk, sammen med mannen og sønnen.

Det er jo for meg som om julenissen i egen person skulle kommet innom.

Sjokolade hadde hun med og tror du vel ikke at hun også hadde med noe annet nam nam.

Du verden for en jubeldag.

 

Snakk om julaften.

4 ferske boknyheter.

En så fersk at den blir ikke utgitt før i juni, men som allerede visstnok er blitt en snakkes fordi den er så morsom.

Emma Hamber, Je m´appelle Agneta.

Fra omslaget:Personlighet kan tydeligvis deles inn i fargegrupper. Agneta 49 år føler seg helt gjennomsiktig, og synes hun går i ett med tapeten. Barna er utflyttet og melder bare når de trenger penger. Kollegaene bryr seg ikke om hva hun driver med, og mannen hennes driver med fuglekikking og ulike former for sport. Han forteller Agneta at kroppen er et tempel som ikke må skitnes til med usunnheter. Nei, det er granateplekjerner og Quinoa som gjelder. Agneta spiser gode oster og drikker vin i smug – mens hun ser på oppussingsprogram hvor de renoverer vakre franske gårder. Så ser hun en jobbannonse: En eldre gutt i Provence trenger en au pair som snakker svensk. Agneta overrasker alle – inkludert seg selv, med å svare på annonsen, og få dager seinere er hun på vei til sitt livs eventyr.

 

 

Pernilla Ericson stiftet vi bekjentskap med når vi var hos Liv Gade.

Hun snakket så begeistret om Erla-serien og ga oss første bok, og gubben ble så inspirert at han ba om å få begynne på den, før meg.

Det er tre bøker i den serien.

Slukke liv, er bok to i en annen serie, men i bok to møtes de to hovedpersonene.

 

Fra omslaget: Et uløst mord ryster den nordlandske byen Skageby. En mann er drept med kniv. Politietterforsker Lilly Hed og kriminalinspektør Liv Kaspi kalles inn for å bistå det lokale politiet.
En ekstrem høststorm feier over Sverige, strømmen blir borte, det er oversvømmelser etter flom og trær er blåst over veien og gjør framkommelighet til en stor utfordring. All kontakt med omverden brytes av. I ly av alt dette skjer enda ett mord. Skrekken brer seg i det lille samfunnet.
I 300 grader, møtte vi for første gang politietterforsker Lilly Hed. Nå inngår hun i Operasjon spydspiss, en satsning på tilsynelatende uløselige saker, sammen med kollegaen Liv Kaspi. Kaspi er kjent fra Ericsons serie om Erla-gruppen

 

Jeg har lest alle i Fabian Risk-serien til Stefan Ahnhem. I denne boken, er det Malin som har hovedrollen.

 

Fra omslaget;En blogger blir funnet død på en av Stockholms finere hoteller. En erotisk lek som har gått for langt, eller en iscenesatt henrettelse? Saken havner på bordet til Fabian Risks tidligere kollega Malin Rehnberg. Hun har hentet seg inn etter hendelsene i Den niende graven tre år tidligere, og må nå kjempe mot sin nye sjef som ønsker å prioritere en pågående trafficking-sak. Når enda et mord skjer, tårner spørsmålene seg opp: Finnes det en kobling mellom ofrene? Er et større spill i gang? Og hva er stalkeren som insisterer på å blande seg inn i etterforskningen ute etter?

En helt annen historie kaster nytt lys over Fabian Risk-universet som har nådd ut til millioner gjennom bøker som Siste spiker og Den niende graven. Et perfekt sted å starte for nye Ahnhem-lesere – eller en fersk innfallsvinkel for alle som kjenner forfatteren fra før.

 

Så var det bok 3 i Serien til Gary Fisher. En serie fra Australia som jeg har lenge planlagt å begynne på. Nå må jeg komme i gang.

Fra omslaget:Psykolog Janine McQuarrie er svært skeptisk til ektemannens krav om at hun skal bli med ham på swingersfest, men omsider gir hun etter for presset. Kort tid etter, en dag hun er ute og kjører bil med den lille datteren og må stoppe for spørre om veien, blir hun skutt og drept. Den lille jenta kommer seg så vidt unna, for noen skyter mot henne også.

Etterforsker Hal Challis og teamet hans får saken, og Challis oppdager snart at han befinner seg i en krevende skvis. Den døde kvinnen er nemlig sjefens svigerdatter, og han virker langt mer opptatt av å beskytte sin sønn, enn å avsløre hvem som myrdet konen hans.

 

Så takk for besøket, må jeg si.

Kjempekoselig.

Og velkommen innom flere ganger, også uten bøker.

Ja det å møte andre bokelskere, er jo så innmari inspirerende.

Hurra roper jeg.

I dag

Ingen har vel unngått å få med seg at jeg elsker bøker.

Ofte har jeg tvangslesing.

Det vil si at jeg setter meg ned og leser selv om det er andre ting jeg heller vil gjøre og kanskje burde gjøre.

Noen lurer på hvorfor i all verden jeg gidder det.

Jo fordi jeg vet at bøkene er utrolig viktig for meg.

 

Jeg ble ufrivillig hjemmeværende.

Uansett hvilken jobb jeg prøvde, sviktet immunforsvaret og jeg ble syk.

Så sier stemmen inni meg at jeg skal lese.

Lese, lese, uansett hva jeg leser.

Jeg har jo alltid elsket bøker, men nå begynte jeg å lese mer og mer.

Uten at jeg visste helt hvor det skulle føre meg.

Og det er dette som er som viktig, når man følger hjertet.

Man vet ikke hvor en ender opp.

 

Etterhvert tok jeg kontakt med forlagene og spurte om jeg kunne få leseeksemplarer.

Skal jeg lese 10-15 bøker i måneden, kan jeg ikke kjøpe alle.

Jeg kunne gått på biblioteket, men ofte var jeg på den tiden så sliten, at et bibliotekbesøk var utelukket.

Heldigvis klarte jeg å lese.

Jeg vet at mange har utfordring med konsentrasjon,  men det har ikke jeg, etter at jeg fikk ny type stoffskiftemedisin.

Så selv om jeg ofte må hvile, kan jeg lese.

Det er en av grunnene til at bøkene er viktige.

 

 

Men det er ikke kun det.

Ikke det at det er bra for hjernen heller, for det er det jo.

Og det er lærerikt, utvider horisonten, tar meg med på reise til mange land.

Enda viktigere er at det har hjulpet meg på veien til å bli en bedre healer og medium.

Jeg lærer meg å se bilder i hodet, som kan hjelpe den som har bedt meg om råd.

Jeg kan “se” mennesker som har gått bort og hva vedkommende som ber om hjelp, har opplevd i livet.

Jeg kan også hjelpe de som står fast med å finne veien videre.

Jeg hjelper forfattere med skrivesperre, uten at jeg aner hva de skriver om.

Dette fordi ordene bare faller ned i hodet mitt, like raskt som jeg skriver de.

Og merkelig nok, gir disse ordene mening for de som får de.

 

Men det er enda en viktig ting, bøkene gir meg.

De gir meg jobbfølelse, selv om det gir meg utgifter istedetfor lønn, for jeg betaler jo selv alle bokturene mine.

Bokarrangementer 2022, fantastisk, rett og slett vidunderlig

Slik som nå når vi neste uke skal til Larvik.

Men kontakten med andre bokelskere, det å være en del av et miljø, det er bare så verdifullt, at jeg har ikke ord.

Når jeg får innbydelse til Bonnier feelgood festival, på Tjøme i april.

Til Mariann.

Invitasjon til å møte Heather Morris til lunsj, sammen med kun noen få andre.

Snakk om jubeldag

Der vi har henne helt for oss selv, sittende rett over bordet for oss.

Når Myriam Bjerkli tar seg tid til å sende invitasjon til bokbad og 60 års feiring, i Messenger.

Eksempler på stor stor lykke.

Til høsten er det bokhelg på Osterøy igjen, og allerede når vi dro hjem i fjor, begynte vi å glede oss til neste år.

Krimhelg på Osterøy

Krimhelg Osterøy, Virkelighet møter fiksjon, 2022

 

Selv om jeg er blitt mer usynlig, sittende her hjemme, blir jeg fortsatt sett.

Derfor tvangsleser jeg.

Derfor jobber jeg beinhardt med å fremme bøkene.

Jeg er en del av et miljø.

Så moralen i historien er:

Finn deg et miljø der du hører hjemme.

Det finnes mange grupper online der en kan engasjere seg, om en ikke er frisk og rask eller har økonomi til å reise.

Foto, planter, fugler, scrapping, strikking, healing, ja hva som helst.

Søk opp og let til du finner ditt sted.

Der du hører hjemme.

 

 

Så dagen starter med god frokost.

Det er kjøpebrød, har levd på det hele uken og synes ikke om det.

Jeg har ikke noe tro på at det er bra for meg.

Jeg liker å lage frokost og så skrive og spille litt, før jeg spiser.

Men med mine fermenterte grønnsaker, blir brødskiva bløt.

Jeg må også ha to, for det er lite mat i dem.

 

Men nå er disse klar for ovnen.

Det blir bedre.

Matlaging er jo en annen viktig ting i livet mitt.

Variert kosthold, hjemmelagd, er stikkordet.

 

 

Til frokosten ser jeg MasterChef Australia.

Her vinneren av sesong 1, Julie, som har kommet tilbake.

Hun sier tårefylt at, Det var som om universet sa, det er på tide å reise seg igjen.

Ja, vi må reise oss så godt vi kan, finne vår styrke.

 

Jeg våknet av at noen gikk utenfor huset i åttetiden.

Postmannen, tenkte jeg.

Ja, da var jeg snar opp, kan du tro.

Og på dørmatta mi, var det en eske og inni der disse to leseeksemplarerene fra Gursli Berg,

Jubel i heimen, kan du tro.

 

Jeg skulle gjerne vært i Oslo på krimfestivalen akkurat nå, men jeg greier ikke få med meg alt.

Jeg får se det som går live.

 

Jeg har en bokomtale klar for posting.

Deretter må jeg skrive omtale av den nyeste Läckberg.

Blir det tid før jeg får familien hjem, skal jeg lese islandsk, boken til høyre.

Nå er jeg så klar for å få hjem både gubben og i tillegg min eldste sønn, med familie.

Stor glede her og takknemlighet.

I dag

Bokidioten advarer alle krimforfattere

Det finnes en grense du ikke tråkker over

Bokidioten er ikke så glad i trender. Hun liker at alt er som det bestandig har vært. Men det er ingen som hører på henne. Hun skulle kanskje levd når det kun var Agatha Christie, som var det store navnet. Sånne fine mysterier, der du kan møte alle mistenkte, for så å gjette hvem som er morderen. Egentlig er hun en ganske så fredelig bokidiot.

Men det er så mye av det de kaller trender. En trend er at det skal være korte kapitler. Jeg begynner å bli godt voksen, som min mor sa at hun var,  når hun var 85. Ja, nå er ikke jeg i åtti-årene enda, men korte kapitler kan være litt vanskelig for en som begynner å bli litt treg av seg. Det er jo litt sånn at man må lese seg opp for hvert kapittel. Hvor er man hen nå og hva skjer og hvilke personer er med. Men med denne trenden, så er kapitlene så korte at det er som å sende en snap.  Du får ikke med deg hva som skjer, før det er over. Og venter du på svar fra noen, får du bare et symbol av noe slag, et du ikke greier å tyde, ja, for det er visst blitt et eget språk. Snart så er kapitlene så korte, at det er bare noen emojier, som du må ha et leksikon for å forstå. Men nå er det jo ikke leksikon lenger heller. Det er slutt på 12 bind, med et oppdateringsbind hvert år. Den gangen var det ihvertfall mulig å følge med på hva som skjedde på et år.

Korte kapitler ja. Og så skal det være en såkalt cliffhanger. Vet du hva det er? Jo, det er en sånn teaser. Vet du hva det er? Jo, det er slik at det skal være så spennende at du må fortsette å lese neste kapittel? Det er da jeg spør meg, er de dumme eller? Hvis de må ha en teaser i slutten av et kapittel, for at de skal lese neste, hvorfor ikke da ha lange kapitler. Ja, for da må vi jo lese, for å få lest ut kapitlet. Så enkelt er det.

Og det aller dummeste er at når du kommer til slutten av boka, ja da er det ikke slutt likevel. Nå er det moderne med en teaser der også, slik at du skal kjøpe neste bok. Men når neste bok blir utgitt, har jeg glemt slutten på den forrige, slik er det når en er godt voksen. Man går ikke rundt i hverdagen og husker slutten på hver krimbok, som ikke er en slutt, så man kan huske den til neste gang. Det er nok å huske at man skal kjøpe melk og brød på butikken. Ja jeg glemte kaffe sist og det er mye verre å være tom for kaffe enn å glemme teasere på forrige krimbok.

Men jeg leser videre, kapittel for kapittel, engasjert som en bokidiot skal være.

Men nå har det kommet enda en ny trend. Og da setter jeg faktisk ned foten og sier, ikke prøv deg.

Vet du hva de gjør, de som tror de skal finne på noe nytt. Jo, de skriver bok etter bok og du leser og leser. Du lærer personene å kjenne og du blir så glad i dem. Du følger dem i tykt og tynt, gjennom gleder og sorger. Du tørker tårene deres gjennom skilsmisser og gleder deg over nye kjærester og advarer dem mot de du forstår ikke er bra for dem. Ja, du innlemmer dem i hjertet ditt sammen med alle andre du er glad i. Så gleder du deg til å lese neste bok, bare for å oppdage at de dør. De dør, hører du. De blir tatt livet av. Forfatteren lar noen drepe en du er blitt glad i. Bokidioten liker ikke de som tar livet av vennene hennes.

Jeg kan forstå at det skjer i filmer. Skuespillere får nye jobber, flytter eller blir syk eller noe, men det skjer ikke med personene i en bok.

Der går grensen. Dette finner jeg meg ikke i. Hvis du som forfatter har planlagt å ta livet av noen som jeg er blitt glad i, ja da tilgir jeg deg aldri. Jeg sier det rett ut. Da gjør jeg det slutt mellom oss. Jeg går min vei og kommer aldri tilbake. For blir det en ny serie, vil jeg ikke involvere meg. Jeg vil da gå på tå hev og bli livredd for at flere jeg blir glad i, skal drepes. Da er det slutt mellom oss for resten av livet. Så det så.

 

 

ps. Bokidioten har vært med i alle nummer av magasinet Hverdagsnettmagasinet. Mest sannsynlig vil den heretter bli bare i bloggen for jeg blir litt stresset av deadline og skal greie å finne på noe morsomt hver gang, men når jeg gjør det, kommer det her i bloggen ihvertfall.

 

Det er nå publisert et nytt nummer av Hverdagsnettmagasinet.

Der har jeg, Bokidioten en egen spalte.

Magasinet er gratis.
Abboner gjerne. Koster ingenting.

Om bøker, forfattere, reise, mat, novelle, osv.

Masse spennende lesestoff.

https://hverdagsnett.no/index.php/magasin

 

Downsizing av hus, aldri i verden, sier Bokidioten

 

 

Det er blitt så populært nå å selge husene sine og kjøpe seg en mindre leilighet istedenfor. Jeg skulle absolutt ha fått litt mindre kropp å holde styr på, men mindre hus nei, absolutt ikke.

Vi besøkte venner som har solgt sin store enebolig på landet og flyttet inn i en leilighet, i en blokk, med bygging av dusinvis av blokker, hvor du enn ser og der polsk språkundervisning hører med til prisen. Og polske bygningsarbeidere er ikke av den stille typen. De prater fra de kommer til de går igjen, og roper og skriker, så etter tre dager snakker vi språket nesten flytende. Ja, uten å forstå hva vi sier selvfølgelig. Men innimellom kommer noen engelske gloser som I hate my job og også noen mindre fine tyske, uegnet på trykk.

Ja bildet viser bordpynten de tar seg plass til. Det er ikke den største jeg har sett liksom, men mer plass har de ikke. Gardiner er et tilbakelagt fenomen fra oldtiden. Her er det så smalt,  at skal du ha gardinstenger,  må du ha slike som festes inni vinduet. Men nå kalles det ikke gardiner lenger. Nå heter det screening. Hvite vegger du trekker ned, så du stenger alt lys ute. Kunne spart seg utgiften til vinduer også, spør du meg. Hadde vært nok med en ventil på veggen, så de ikke ble kvalt av mangel på friskluft. Ville gitt mer veggplass.

Hage vet du, det er også et fremmedord. Noen blomster på verandaen, det er hagen. Akkurat det kunne passet meg da, som kun kan ha blomster som roper om hjelp, før de drar sitt siste sukk. Vertinnen prøvde fortvilt å få meg til å forstå at blomstene hennes tok imot vann, når jeg likevel satt hele dagen, midt i floraen, men hun snakket for døve ører.

Og så jeg som er så nysgjerrig av meg. Hvordan skulle det ha gått. Nede på ene siden har de middagsselskap. Skal tro hvem som er der ? Å ja hun ja, hun var nå her i forrige uke også, sikkert en gammel tante, for hun er litt opp i årene. Men han der har jeg aldri sett her før. Hm ung, kanskje ny svigersønn? Nå ja, de er jo ute, før de når å komme inn. Sikkert en ny en neste uke. Kanskje er det en sånn Tinderdate. De er visst så populære. Ja ikke at jeg vet noe om det,  som har dratt på den samme gamle gubben i over 40 år.

Det luktet grillmat flere ganger i løpet av dagen. Det hadde jeg vansker med å forstå, for hvor hadde de plass til grill? Jeg måtte spørre vertskapet om jeg skulle spandere på dem en slik engangsgrill. Men tror dere det gikk an? Neida, ikke lov med kull. Det oser mer, forstyrrer naboene.

Dessuten har de grill på hytta. Hæ? Jo på hytta, der har de plass. Stor grill og kjøleskap og en diger fryser. Skal de oppbevare noe i fryseren og trenger noe til middag, kjører de bare 1,5 time hver vei for å hente det. Det var visst ingen problem i det hele tatt

Og middagsinspirasjon. Ja det strømmer lukter på fra alle kanter, så det er bare å ta seg en tur ut på balkongen og finne ut hvor den beste lukten kommer fra og  smugkikke på hva de lager.

Ikke har de plass til klær.  Det kom nettopp en mann ut i blanke messingen på sin balkong. Han hadde nok ikke plass til klesskap, så han måtte ta inn det han hadde på tørkesnora. Men som dere ser på bildet, er det ikke stort de vasker. Trenger jo ikke det, når de likevel ikke har plass til å lagre dem. Sokkene er så små at de dekker ikke åklakulene en gang og langbukser, nei det trenger du ikke tenke på. Her går det kun i korte shorts.

Og midt oppi dette, slår det meg, hva med bøkene? Det er jo ikke en gang plass til de bøkene jeg hadde med meg. 3 dagers besøk, pluss reise, det blir fem bøker. Enda godt jeg ikke skulle bli her lenger. Jeg ville ikke kommet meg innenfor døra. Jeg hyperventilerer bare ved tanken på alle bøkene mine. Hva skulle jeg gjort hvis det var meg som skulle bo her?

Det er sikkert bra de kan ha lite lagret, for når man selger digre eneboliger i flere etasjer med dobbeltgarasje, må man betale flere millioner ekstra for å krympe inn i en liten leilighet, særlig hvis du vil bo så tett inntil naboene at du kan høre den minste lille fjert.

Nei gubben og jeg er skjønt enige om at noe downsizing av hus til leilighet, det blir umulig. Vi må ha luft rundt oss. Og luft er noe vi har mye av begge to. Vi blir bare ikke enige om hvem som har mest, men det passer seg ikke med naboer så tett innpå oss, når den luften skal ut. Da ville vi uansett blitt uten naboer innen kort tid.

 

 

 

 

Av og til blir Bokidioten veldig inspirert.

Det skriver hun om i det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet.

Det finner du her:

https://issuu.com/hverdagsnett/docs/hverdagsnett2_22?fr=sYzJmMjQ4MDc4NDQ&

Helt gratis og uforpliktende

 

 

Her om dagen ble jeg gyselig inspirert. Det er jo en kjensgjerning at en bokidiot har mange bøker. Litt flere enn en gjennomsnittsleser, kan du si. Mer som en velassortert bokhandel egentlig.  En bokidiot er jo livredd for å gå glipp av en perle av en leseopplevelse. Nesten så man har mareritt om natten hvis det er snakk om å gi fra seg noen. Man gir jo ikke bort barna sine!

Jeg prøver å holde er visst system, men noen ganger må jeg innrømme at når det blir litt for fullt, sklir det ut og blir rotete.

Jeg har noen julehefter liggende og plutselig var det så fullt at jeg visste ikke helt hvor jeg skulle legge de. Hun derre Hverdagsnett-dama, hun foreslo at jeg kunne gi de bort. Gi bort? Ja, gi bort er en mulighet. Jeg er jo ellers ganske så gavmild og godhjertet av meg.

Men det er da frykten tar meg. Plutselig går det opp et lys. Er stort lyn nærmest. Flere hjerneceller tar seg sammen og våkner på samme tid. Tenk om det ikke blir plass til flere. Kjære vene, hva gjør jeg da liksom? Jeg kjenner angsten gripe om meg som ei klo og jeg hiver etter pusten.

 

Heldigvis er det nå så moderne å rydde. Det er blitt en salgsvare det også. Det er bøker om rydding, facebooksider og grupper, både her og der. Vi har så mye at vi både selger og gir bort, her i vårt lille hjørne av velstand. Det er til og med tv-serier om rydding. Det var da jeg fikk noen tips. Riktignok dreide disse rådene seg om rydding av klær, men jeg byttet lett ut ordet klær, med bøker, for det gjør jeg jo ellers også. Klær er underordnet bøker, hos en bokidiot. Ja, nå er ikke jeg noe tilhenger av nudiststrender, men måtte jeg velge klær eller bøker, ja da hadde jeg nok kastet klærne.

Vel, da var jeg i gang. Nå skulle det ryddes. Jeg måtte ha system og mer plass.

Vel, det første disse rådene sa, var at man burde vurdere hva hvert enkelt plagg, les bok, betydde for en. Jeg tok opp bok for bok. Snakket varsomt med dem, kjærtegnet dem, la de inn til hjertet og kjente hjertebanken og hvordan de varmet. Bok for bok, hva gir du meg av glede, kan jeg være deg foruten? Ønsker jeg å ha deg med videre i livet?

Så skulle jeg øve meg på å si nei takk, til å arve. Det er jeg flink til. Det er noe av det jeg er aller best på faktisk. Jeg sier fra klart og tydelig at jeg tar imot kun de jeg ikke har fra før. Den saken er grei.

Det tredje var at man skulle lage system. Det er jeg innmari god på. Jeg har et flott system, ja sånn egentlig, før det flyter som sagt litt ut, innimellom. En som er bokidiot til det ekstreme, bruker jo så mange timer på bøker, at man også får en del gitt gratis. Eller gratis og gratis, fru Blom, skal man regne timer man bruker på å fremme de bøkene, så hadde det vel lønt seg å kjøpe de. Systemet er sånn. Kjøpt selv. Krim innbundet, krim pocket. Bøker fått, krim norsk, krim utenlandsk, romaner kjøpt selv, romaner fått. Enkelt og greit, eller? Og en hylle der jeg samler alle jeg tror jeg aldri kommer til å lese. Man skal jo aldri si aldri.

Jo da, jeg går i gang.

En for en, holder de inntil meg, hvem skal jeg kvitte meg med?

……..HÆ

Kvitte meg med? Er du gal? Jeg kan da ikke kvitte meg med noen.

Oj. De to bøkene kan jeg ta bort. Kaste de? Nei, aldri i verden. Gi de bort? Nei. Jeg bærer de heller ned i kjelleren og setter de inn i en  av de tre bokreolene jeg har der.

Da fikk jeg en brilliant ide. Jeg satte bøkene  i to rekker, en foran og en bak.

 

Nå har jeg plutselig kjempegod plass.

Er det fortsatt Mammutsalg? Jeg har litt ledig plass.

I dag

 

Jeg kaller meg bokidiot for jeg er jo helt tussete etter bøker.

Så lenge bokidioten har noe på hjertet får jeg være med i Hverdagsnettmagasinet.

Dette er et gratis nettmagasin med my spennende innhold.

https://issuu.com/hverdagsnett/docs/hverdagsnett1_22

Denne gangen funderte jeg på hva som foregår i hodet på en forfatter.

Krimekteparet,  som velvillig har latt seg portrettere, er Agnes Louise Matre og Geir Tangen.

Jeg gjør oppmerksom på at det er fiksjon.

Bøker jeg har lest:

Geir Tangen, Vargtimen

Skinnet bedrar, Agnes Lovise Matre

Agnes Lovise Matre, Iskald

Agnes Matre, Uvigslet jord 

Agnes Matre, Til døden

Bildet er tatt da vi var på krimhelg på Osterøy.

Krimhelg på Osterøy

 

Hva foregår i hodet til en forfatter?

 

Hvis du møter en forfatter, og vedkommende ser deg dypt inn i øynene og begynner å stille deg spørsmål, tenker du på at vedkommende kanskje planlegger å bruke deg i sin neste roman?

En ting skal være sagt. Det er aldri tanketomt i mitt hode. Tankedumt kanskje, ganske ofte, men aldri tomt. Det kan muligens være et tegn på jeg ikke er hjernedød, selv om det nok er de som mener det også.

Tusenvis av tanker i hodet har bokidioten, som elsker bøker over nesten alt her på jorda.

Men det er da jeg funderer på;  Hvilke tanker går igjennom hodet på en forfatter.

Ja, vi kan jo begynne med de som skriver erotiske bøker, som Fifty shades, som ble så populære for noen år siden. Ja nå kan jeg ikke sitere fra dem, for jeg er vel mer interessert i drap og ondskap, enn hva som foregår av det lystige slaget i senga, selv om jeg går ut fra at gubben nok kunne tenkt seg å styre noen av de titusen tankene mine mer i Fifty Shades retning.

Men jeg går ut fra at det måtte være rimelig hektisk i hodet på forfatteren.  Hun skrev vel flere bøker så uff, tenker nå jeg, det måtte være travelt i det hodet, for selv synes jeg temaet er gørr kjedelig.

Jeg er jo en romantikkallergiker. All verdens nuss og suss og savn og lengsel og sukk og stønn, nei helt fravær av det hos meg. Blomster og konfekt og bedårelse, nei vær så snill. Jeg har et lite hjørne på høyre side av hjernen, som tolererer små porsjoner av det jeg kaller hjerte/smerte. Det får være nok ja. Forlang ikke mer av meg.

Når vi snakker store ord og drama derimot, ja da våkner hjernen min for fullt. Vid åpen og klar. Men det er da jeg funderer på; Hva foregår inne i hjernen til en krimforfatter.

Wow, der må det være mye stygt.

Noe av det jeg nå skal fortelle dere, har jeg hørt de si selv. Derfor er det helt sant…….Noe av det.

Hva de søker etter på Internett for eksempel. Hvis du hadde sett søkelisten deres på Google. Torturmetoder. Hvordan forblø raskest mulig. Verste måten å dø på. Spist levende av rotter. Drapsvåpen.

Ja, hva tror du? Vi ville jo blitt vettaskremt bare ved synet av den listen.

Jeg ville sett etter den raskeste veien ut igjen. Nå er ikke jeg noen topp trent idrettskvinne akkurat, mangler en god del der, jeg har nok fått farta utdelt i kg istedet, men da kan det hende jeg ville satt personlig rekord pr meter.

Tenk på alle de forfatterne som har skrevet dusinvis av bøker med tortur og drap og blod og lemlestelser. Hvem skal hevnes og hvordan. Og dette surrer gjennom hodet deres, dag og natt.

Jeg er ganske sikker på at de kan ikke spise en blodig biff uten at tankene automatisk går til neste mord. Legg merke til ansiktsuttrykkene deres mens de spiser. Jeg er sikker på at de tenker så ondskapen kryper ut gjennom munnen deres som grå ektoplasma på ekte. Like før det vokser ut horn i pannen og hoggtenner. Du ser de griper om biffkniven så de blir rød på øreflippene og øynene lyser mot deg.

Ille nok er det nok med en krimforfatter, men hva hvis de er to. To som bor sammen. Ja det er flere ektepar som skriver krimbøker sammen. Jeg kjenner et par jeg. De gir ut hver sine bøker.

Hadde du turd å dra på besøk dit? Så snart du er innenfor døren,  er jeg sikker på at de grubler på hvordan en kan ta livet av besøkende uten at noen ser det. Vær obs på om de ser godt etter om noen så dere komme eller om de ber deg parkere bilen et stykke borte fra huset.

Ja i mitt hode, hører jeg samtalene:

Fillern kor tregt det gjekk å koma heim i dag, det var sånn kø. Det var nokre bubilar som låg midt i veien milevis, umuleg å koma forbi. Og trur du dei stoppa og slepte forbi? Nei då. Det var då eg tenkte på noko, elskling.

No har du tatt livet av veldig mange og det har eg og. Ka om me planla nokre drap saman? Da kunne vore gyseleg moro. No e ikkje eg så opptekjen av blod og slek. Eg er meir fasinert  øve lik. Kan studera dei i mange timar. Da e no du som e mest oppteken av å ta livet av flest mogleg.

Ja, kjære kånemor, det hadde vore kjekt. Har du tenkt på nokon drapsmetode då? Eg har no ei lista øve dei verste måtane å verta drepen på. Og har du noken særskilde personar i tankane? Og kor mange. For ja, mange må da vera.

Jeg sier bare en ting. Møter du de, så legg på sprang.

Nei, jeg bare tuller. Alle krimforfattere jeg har møtt, er koselige.

…. De er nok gode skuespillere også…..tror du ikke?