Første bok ut i oktober var Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli.
Ja, hva skal jeg si. Dette er ikke en bok for de med sarte nerver, som ikke liker spenning. Det er ekkelt når det handler om barn. Det handler om lille Mari, som mammaen kaller lille Linerle, som blir borte en dag moren er litt opptatt av sin nye kjæreste. De leter overalt, til vanns og til lands. De bruker til og med undervannsubåt, men finner ikke kroppen, bare eiendeler som klær og bamse.
Moren strever veldig, selvfølgelig, med å komme seg over tapet. Vi lesere vet at det kom en mann roende, kaller henne lille Linerle og hun tror det er pappaen sin så hun blir med han. Jeg kunne faktisk ikke legge boken fra meg, for jeg måtte ha noen sider til og så noen til og så var det ferdig og jeg likte ikke slutten, og mer er det ikke å si om den saken. Litt etter litt, tråkler man sammen historien i hodet, tror man og så er det kanskje ikke helt slik man tror likevel. Det verste er at man sitter igjen med uhyggen at dette faktisk er virkelighet for mange barn, Skrekk og gru. Anbefales på det sterkeste for alle som sover godt om natten. Noen krimbøker er veldig spennende, men morsom, for det er litt urealistisk og man kan distansere seg. Denne er spennende fordi det som skjer i boken, kan være noens virkelighet og det kryper under huden på deg.
Boken er sponset av og bilde og tekst under bildet er fra
http://forlagshusetivestfold.no/
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.
? Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
? Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
