Jesmyn Ward, Menn vi høstet

Jesmyn Ward, Menn vi høstet

Leseeksemplar fra Aschehoug

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jesmyn Ward er en forfatter å se opp for. Jeg har lest to av henne.

Det som reddes kan, nådde ikke helt opp hos meg, selv om jeg likte deler av den.
Jesmyn Ward, Det som reddes kan

Syng, gravløse, syng, syntes jeg derimot var utrolig bra.

Menn vi høstet er bare så bra at jeg har ikke ord.

Bra, men også utrolig trist. En oppvekstroman der forfatteren forteller om sin oppvekst og sorgen det er å miste den ene etter den andre, venner og familie.

Det er umulig å forstå for oss som er oppvokst her på den lille plett av fred og fordragelighet og velstand, hvordan det er å vokse opp i et område der det er fattigdom. Der unge mennesker ikke har mulighet til å skaffe seg jobb annet enn å selge dop. Et liv som blir så meningsløst og destruktivt, at unge og gamle trekkes inn i rusens bedøvende kraft.

Når jeg leser dette forstår jeg mer hvorfor det blir opptøyer. Vi som bor her tror rasisme hører gamle dager og slaveriet til, vi ser de vellykkede på tv og tror alt er bare salighet og glede. Vi har ikke forutsetning til i det hele tatt å forstå.

I følge statistikken lever omtrent 35% av svarte i Mississippi under fattigdomsgrensen. Enda henger arven etter slaveriet igjen fordi neste generasjon arver historien til sine forfedre. Det tar tid å snu. Hvor mange generasjoner skal det til, skal tro. Hverdagsrasismen er her fortsatt og den går begge veier. Skal tro om det kommer en dag der vi slutter å fordømme hverandre?

Sitat:

Vi arver disse tingene som avler fortvilelse og selvhat, og tragedien mangfoldiggjøres.

Jeg leste nettopp Kiley Reid, Litt av en tid

Kiley Reid, Litt av en tid

For meg ble det bare bitte lillesøsteren til Menn vi høstet

Det er helt klart at Jesmyn Ward er en forfatter jeg skal følge i årene som kommer. Hun er rasende flink å skrive og med den bakgrunnen hun har, vil historiene hennes føles ekte. Hun har det i blodet.

Egentlig skulle jeg lest denne før jeg leste de to første. Selv om historiene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Liker du oppvekstromanen som Krystallslottet, Noe tapt og noe vunnet og Der krepsene synger, ja da må du bare lese Menn vi høstet.

Sitat:

Sola stod opp og hagen fikk et melkeaktig skjær av grått, så hvitt, og en etter en dro vi hjem til oss selv, skjøv opp døra, listet oss inn og falt i en livløs søvn mens sola brant seg høyere opp på himmelen og folk i lokalsamfunnet sto opp for å møte dagen. Alt ved natta virket stjålent, levd i de uklare timene mens de andre sov eller jobbet. Vi krøp gjennom tida som kakerlakker, gjennom veggene, de forsømte stedene og tidene, idiotisk lykkelige over at vi fortsatt var i live, samtidig som vi gjorde alt vi kunne for å dø.

I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)

Iona Grey, Den magiske timen

Leseeksemplar fra Strawberry publishing

Jeg har likt alle bøkene Anemoneredaksjonen i Strawberry publishing har gitt ut, og håper denne også vil falle i smak

1925: Krigen er over og Selina Lennox vil bare ha det gøy og nyte livet. Hun går gå fest, drikker og sørger for akkurat å holde seg på den rette siden av skandalene. Lawrence Weston er kunstner og desperat etter å komme seg ut av fattigdommen han er oppvokst med, og bli til noe. Når deres to verdener møtes en sommerkveld, kan ingen av dem motstå spenningen ved det forbudte, fristelsen ved en kjærlighetsaffære de vet at ikke kan vare. Det er en høy pris å betale for å bryte reglene, og før sommeren er over er ingenting som før. Et tiår senere møter vi Alice, som bor på Blackwood Hall sammen med sine distanserte besteforeldre. Herforsøker hun å pusle sammen spor fra morens brev for å avsløre fortidens hemmeligheter, finne sannheten om nåtiden og nære et håp for framtiden.

Februar: