Anne Mette Hancock, Mercedes-snittet

Anne Mette Hancock, Mercedes-snittet

Jeg leste den første boken til Hancock, Likblomsten og allerede da seilet hun opp som et stort høydepunkt her hos meg. Mercedes-snittet var ikke dårligere. Akkurat passe spennende fra første til siste side, men ikke sånn halsbrekkende spenning at man nesten ikke greier å lese, heller ikke makabert og bloddryppende. Minner meg litt om Hjort og Rosenfeldt, eller Börjlinds bøker og likedan Mankell.

Jeg synes hun skriver forfriskende og jeg liker å følge Heloise, som i likhet med Sebastian i Hjort og Rosenfelds bøker, har sin historie som former henne.

Ny ufordrer til krim-tronen har Berlinske tidende skrevet utenpå boken og jeg er så hjertens enig. Måtte bare Anne Mette Hancock ha mange gode historier å komme med. I så fall skal jeg lese hver eneste en.

Anne Mette Hancock, Likblomsten

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vimostad & Bjørke og boken er et leseeksemplar

Mercedes-snittet

En nervepirrende psykologisk krim om hevn, synsbedrag og arr i hjertet.

En gutt er forsvunnet fra skolen Lukas ser ut til å ha forsvunnet i løse luften. I skolegården møter journalisten Heloise Kaldan sin nære venn og etterforsker Erik Schäfer. Lukas mobil blir funnet, og viser at gutten var besatt av pareidoli: et fenomen der man ser mønstre i tilfeldige ting. Særlig et foto av en låvedør, som ligner et ansikt, blir interessant i etterforskningen. Er det her Lukas er?
Heloise blir beordret til å stoppe en artikkel om soldater som er rammet av posttraumatisk stresslidelse for å dekke saken om den forsvunne gutten. Men da det dukker opp fakta i Lukas-etterforskingen som peker i retning av traumatiserte soldater, trenger Schäfer hjelp fra Heloise for å finne vei i virvaret av spor som finnes.

Mercedes-snittet er andre bok i krimserien om Kaldan og Schäfer. Les også Likblomsten.

Abbi Waxman, Hagen for små begynnelser

Abbi Waxman, Hagen for små begynnelser

Jeg elsket denne boken, den er så koselig og jeg lo så mange ganger av de humoristiske betraktningene til småbarnsmoren LIlli. Hun har akkurat min sans for humor og jeg vil gjerne være venninne med henne så jeg får omgås henne i hverdagen.

Hun og de to små døtrene er i sorg etter at de mistet mann og pappa for tre år siden, så det er alvor i boken også og jeg synes reaksjonene hennes er så realistiske.  Hjertevarmt og sjarmerende om kjærlighet og nye vennskap, står det utenpå boken og det er helt korrekt.

Jeg håper inderlig Waxman kommer med flere slike lune historier, for dette er debutboken hennes.

Jeg kunne tatt med dusinvis av morsomme kommentarer, som foreksempel når damene var på strippeklubb. Det var så fornøyelig at jeg måtte ha høytlesing for noen venninner her om dagen. Skal du høre om det, ja da må du lese boken selv og det er ikke sikkert vi har samme humor.

Eneste som ikke var det spøtt morsomt var når hun snakket om den aldrende moren hennes. Ja, moren var ikke helt enkel, det er ikke det, men aldrende da, Ja, på samme alder som meg. Haha liksom.

 

Sitat:
Hun roet seg merkbart og reiste seg. Klærne hennes falt i perfekte folder. Hun hadde sikkert en liten fyr som satt under skrivebordet med en tøydamper. Mine egne klær var skrukkete og uten fasong, som om noen hadde krøllet dem sammen til en ball og kastet den på meg.

Sitat:

Dagen etter skulle Clare være med en venninne hjem etter skolen. Samantha gikk i klassen hennes, samlet på Littlest Pet Shop og kunne ramse opp navnene og utviklingen til tre hundre Pokemon og dermed var de bestevenninner for alltid. Sånn sett ligner små jenter på voksne menn. Så lenge de har en ting eller to til felles, er de offisielt kompiser. Dessverre hadde moren til Samantha og jeg ikke engang to ting til felles, så jeg bare leverte ungen og stakk. Ingen dødssynd, men helt sikkert taktløst. Jeg ga blaffen. Hvis de vil kaste meg ut av Årets mor-klubb, gir jeg faen. Det er uansett en dustete klubb.

 

LInker til andre bokbloggere:
http://beritbok.blogspot.com/2017/04/hagen-for-sma-begynnelser-hils-pa-lilli.html

https://tinesundal.blogspot.com/2017/04/hagen-for-sma-begynnelser-av-abbi-waxman.html

https://bentebing.com/2017/05/10/hagen-for-sma-begynnelser/

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschhoug og boken er et leseeksemplar

 

HAGEN FOR SMÅ BEGYNNELSER er en hjertevarm og sjarmerende roman og vennskap og kjærlighet – og nye begynnelser.

Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.

Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.

Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?

Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv – uten Dan.

En morsom, sjarmerende og optimistisk historie om hvordan det er mulig å komme seg videre etter et grusomt tap; om hvordan jord, stiklinger og grønnsaker kan gi ny næring til et liv som tilsynelatende hadde visnet.

Lars Kepler, Lazarus

Lars Kepler, Lazarus

Da er jeg ajour med Keplers bøker, ja det går fremover i opphentingen min. Kan krysse av for Arne Dahl, Ahnhem, Hjort og Rosenfeldt, Kepler og Adler-Olsen. Ja ihvertfall om avdeling C hos herr Olsen.

Cilla og Rolf Bôrjlind, Olivia Rønning, der har jeg to igjen. Anders de la Motte, der har jeg fire. Oxen serien, der har jeg alle tre. Hmmm, ja de blir ikke lest fortløpende, har enkeltstående også innimellom og noe lettere stoff.

Lazarus var så spennende at det nesten var for spennende. Jeg må innrømme at jeg måtte kikke bittelitt bak i boken, omtrent som om det hjelper, for det legges jo ut teaser til neste bok og så sitter man der da, skjelvende og lurer på hva som vil skje neste gang. Hvem lever og hvem er død.

Akkurat likedan som i Stefan Ahnhems bøker og Arne Dahl også. De holder oss på pinebenken.

Bøkene til Kepler er ikke for de som liker rolige krimbøker uten bloddryppende detaljer, de er spenning fra første til siste side og ofte er det makabert med stor ondskap.

Nå er jeg slik skapt at jeg liker mange typer bøker, så jeg synes en spenningsbok er topp, likedan som jeg liker feelgood og mer alvorlige, men sarte bøker, slik som den jeg omtalte nå nettopp, Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg og Malurtveien 10, av Maria Sand. Min verden består derfor av mangfold.

Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis

Maria Sand, Malurtveien 10

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar

Lazarus er sjuende roman om etterforsker Joona Linna. En død mann blir funnet i en leilighet i Oslo. I fryseren på kjøkkenet gjør politiet et grusomt funn. Offeret viser seg å være en hittil ukjent gravskjender og trofésamler. Noen dager senere kontakter en tysk politiinspektør Joona Linna og ber om hjelp i forbindelse med en drapssak på en campingplass utenfor Rostock. Joona ser at mønsteret som danner seg er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.

«En skitten politibil kjører ut av Oslo på Ytre Ringvei. Ugresset under autovernet flagrer i vindkastet, og en oppblåst plastpose ruller svevende ned i grøfta.» Slik begynner Lars Keplers syvende bok om etterforsker Joona Linna LES 1.KAPITTEL AV LAZARUS HER!

Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis

Sara Stridsberg, Kjærlighetens Antarktis

Wow, for en bok, for en forfatter, for en fantastisk leseopplevelse dette ble. Dette er ikke boken for alle. Det er ingen lettlest feelgood, det er så vakkert språk, samtidig som handlingen er makaber, trist, men også fylt av kjærlighet.

Hovedpersonen har blitt myrdet og forteller oss hva som skjedde og også hvordan hun ser sine foreldre og sine barn. Hun forteller etter sin død, men det er ikke en etterdøden bok, for de som ikke tror på sånt, selv om hun er der etter sin død, så er ikke det poenget.

Vi får hennes oppveksthistorie, sine foreldres og også sine barn og det har vært et hardt liv for de alle, med misbruk av alkohol, piller og dop.

Men det er skrivemåten som er veldig spesiell. Å klare å skrive så vakkert om noe så grusomt, ja det krever en mester.

Sitat første side:
Vi var altså i skogen. Det er en slags skumring, men ikke noen sol, et brunaktig regnlys sank over landskapet. Kunne jeg ha ringt noen? Nei, det kunne jeg ikke, for selv om det hadde vært noen å ringe så hadde tiden rent ut. Nå var det bare det synkende undervannslyset og de store trærne og kjemperegndråpene, som falt fra greinene som tårene til noen enormt digre vesen, og det var bare vi, han og jeg, og følelsen av å være de siste igjen i verden var så sterk at at ingen virkelighet kunne ha endret den, ikke bilene vi møtte på veien, ikke de lysende telefonkioskene vi dro forbi, ikke lyden fra radioen hvor noen snakket formanende med myk malende stemme, det virket som en gudstjeneste. Klangene skapte små bokmerkemotiver som gikk rett inn i meg. Der var jomfru Maria med den store farlige engelen, der var Maria med det lille tykke barnet soom fløy rundt ved bryste hennes på alle malerier, vingeløst, men likevel hevet over jordisk gravitasjon. Og der var hun til slutt alene, uten barnet sitt, da han ikke lenger fantes på jorda.

 

Sitat side 127

Den lille svartkledde gruppen kjemper i vinden med en kiste som lyser hvitt blant alt det grå. Det er en kald verden rundt, oss, en forferderlig syttitallsvinter som dreper alt liv. Eskil er under jorda borte ved kirka, og det er der han skal være nå, sier Ivan. Vi er store maur som bærer bort de døde uten å forstå hvorfor vi gjør det, vi bare bærer mot et hull i bakken som graveren har gravd opp. Alle gråter bortsett fra meg, for det er noe som har stivnet inni meg. Det er ikke bare tårene, det er noe annet også. En skuffelse så dyp, så gjennomtrengende, det er blodets frysepunkt, det er kjærlighetens ytterste Antarktis.

Sara Stridsberg har fått mange litterære priser og det forstår jeg, for dette var  stor litteratur. Tenk å klare å skrive sånn da, det er det ikke mange som gjør. Anbefales varmt for alle som vil ha noe annet enn lettlest feelgood. Her må man suge inn hvert ord, i de vakre beskrivelesene hennes om det som er så vondt.

Dette er en av de bøkene jeg elsker ved det å være bokblogger. At jeg får tilgang til slike romaner, som jeg nok ville valgt bort, hvis jeg skulle plukke selv og betale full pris og tenk hva jeg da hadde godt glipp av.

To slike mesterverk på kort tid, Malurtveien 10 av Maria Sand og nå Sara Stridsberg, Kjærlighetens antarktis.

Og se på det vakre omslaget, omslag uten dame med ryggen til.

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksempla.

 

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Sagt om Kjærlighetens Antarktis

«En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

Lars Kepler, Kaninjegeren

Lars Kepler, Kaninjegeren

Et av målene etter nyttår har vært å oppdatere meg på krimserier, der jeg henger etter.

Av Kepler sine bøker har jeg igjen å lese Kaninjegeren og Lazarus.

Kaninjegeren var like spennende som de andre Keplerbøkene. Fra første side var jeg fanget. Det er nesten umulig å legge de fra seg.

De er så spennende disse bøkene at jeg føler for å ha pause mellom dem, samtidig blir jeg rastløs, mens jeg prøver å lese noen andre. Når jeg så går over til neste spenningsbok, blir det så spennende igjen, at jeg lengter tilbake til en feelgood eller noe annet mer beroligjende.

Og slik går nå dagene når man er en lidenskapelig bokelsker. Jeg tar det så personlig at jeg bruker å unnskylde meg for de bøkene som må vente på å bli lest. Ja, jeg snakker til de, likedan som jeg snakker til katten. Beklager du må bare vente litt til, eller ja, jeg skjønner du venter, skal prøve å få lest deg snart. Ja, jeg er nok litt gal.

Joona LInnabøkene anbefales til alle som elsker spenning og ikke de aller sarteste, for det er en del blodige detaljer i disse bøkene. Og etter å ha lest første sidene og så sovnet, våknet jeg med mareritt,haha.

Men nå er jeg snart klar for Lazarus.

Lars Kepler er pseudonym for Alecander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril. Kaninjegeren er bok nummer 6 i serien om Linna.

BØKER LEST SOMMEREN 2014

Bilde og tekst under bildet er hentet fra sidene til Cappelen Damm, men boken har jeg kjøpt selv.

 

Kaninjegeren er sjette roman om etterforsker Joona Linna, og er så skremmende og briljant at hårene reiser seg på armene.

På dagtid studerer Sofia til å bli sykepleier. Men hun har en hemmelig ekstrajobb som eskortepike. En kveld fører denne jobben henne til en luksusvilla i Djursholm. Men allerede når hun går inn døra, får hun en dårlig følelse. Den eldre mannen ”Willie” har ekte kunst på veggene. Med et glass champagne i hånden, forsøker hun å riste av seg de dårlige vibbene. Hun nipper til glasset og ser ut av vinduet. Augustkvelden er stille og mørk, og bak et tre synes hun at hun skimter noe. Hva var det? Et menneske med merkelig hodeform. Eller et stort dyr? Når de reiser seg for å gå opp til soverommet, blir hun plustelig svimmel og mister balansen. Hun har blitt dopet.

Noen timer senere er SÄPOs Saga Bauer på vei til det samme huset. På det eksklusive kjøkkengulvet ligger sexkunden Willie, ingen ringere enn Sveriges utenriksminister, i en pøl av blod. Sofia, blodig og forslått er i sjokk etter marerittet hun akkurat har overlevd. Like foran øynene hennes ble utenriksministeren regelrett henrettet, med en siste hilsen: ”Nå kommer helvete til å sluke dere alle.”

20 mil fra åstedet sitter kriminaletterforsker Joona Linna og får et tilbud han ikke kan motstå…

Thrillermesteren Lars Kepler med en bladvender som er vanskelig å rive seg løs fra!

Se oversikt over hele serien her.

Nina George, Den lille bistroen i Bretagne

Nina George, Den lille bistroen i Bretagne

Dette er en kosebok, en skikkelig feelgood, Herlig fortalt og jeg koste meg fra første til siste side, ja litt dramatisk i starten da, men det går nå bra.

Om Marianne som er så ulykkelig og kaster seg i elva, men blir reddet. Hun protesterer iherdig og er sint fordi en uteligger dro henne opp når hun hadde bestemt seg for at dette var slutten. Hun rømmer fra sykehuset til det lille tettstedet Kerdruc i Bretagne.

Det var litt rart å se at de bruker Mariann, for det jo mitt navn og ikke mye brukt.

Sitat:

Mariann var et sirlig, rødt skip som lå og gynget litt bortglemt ute i kanten- seilene hang slapt ned.

 

Oversettelsen var litt merkelig for det brukes både Marianne, Mariann og Mary- Anne. Jeg vet ikke om det er for å skille mellom utalene eller ei. Likedan var det utrolig mye som stod på fransk og ikke alle ord var oversatt. Marianne er tysk men måtte lære seg fransk, så kanskje derfor er alle de franske ordene der og i de fleste linjene, kommer oversettelsen etterpå, men i starten var det litt slitsomt.

Men som sagt jeg storkoste meg med å lese om den lille bistroen i Bretagne og alle de herlige menneskene der. Og jeg har faktisk den første boken hennes på norsk i hylla. Den hette Den lille bokhandelen i Paris, men nå heter den av en eller annen grunn, Det litterære apotek. Jeg har sett noen har likt den og noen ikke likt den, men nå gleder jeg meg til å lese den. Det må bli en feriebok i år.

Anbefales til de som liker underholdningsbøker.

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar.

Marianne er godt voksen og vil ut av sitt kjærlighetsløse ekteskap. På en tur til Paris kaster hun seg i Seinen, men blir berget av en forbipasserende. Mens hun er på sykehuset og forsøker å komme til hektene, får hun se et maleri av en idyllisk havneby. Dette blir inspirasjonen som gjør at hun bestemmer seg for å legge ut på et siste eventyr.

Vel fremme i Bretagne blir hun venn med et knippe fargerike personer som møtes på en bistro ved vannkanten. Omgitt av deilig mat, musikk og latter, oppdager Marianne en ny side ved seg selv; lidenskapelig, bekymringsløs og sterk – helt til fortiden innhenter henne.

 

Bøker lest april, 2019, 10 bøker

 

Marlen Suyapa Bodden, Bryllupsgaven

Først ute denne måneden var Bryllupsgaven. Den hadde ventet i hylla en stund og det er nesten så den kunne bare stått der, for den kjedet meg. Mye av historien ble fortalt flere ganger og jeg syntes den var dårlig skrevet. Historien i seg selv kunne vært bra, men den er så merkelig skrevet. Det er som om den som forteller historien, bare forteller en annens historie. Det er liksom ikke følelser der.

Jeg reagerer også på måten hun fremstiller personene på, for så å la de handle helt annerledes enn hun fremstiller dem. Jeg likte mye bedre Bursdagsgaven av Sue Monk Kidd

Den kan du lese mer om her:

https://lillasjel.blogg.no/1428657764_bker_lest_januar_febr.html

Her er omtalen til Bryllupsgaven:
https://lillasjel.blogg.no/marlen-suyapa-bodden-bryllupsgaven.html

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm, men boken har jeg kjøpt selv.

 

Tenk deg at du til bryllupsdagen din fikk din søster i gave – som din slave. ‘

Da den velstående plantasjeeieren Cornelius Allen gifter bort datteren Clarissa, gir han henne en bryllupsgave: den unge slavekvinnen Sarah. De to jentene har vokst opp sammen, men livene deres kunne ikke ha vært mer forskjellig. Clarissa er hvit og vant til et privilegert og enkelt liv. Sarah er svart og er vant til et liv med hardt arbeid og slaveri.
Det er forbudt å forlate plantasjen, men Sarah lengter etter å bli fri. Når hun til slutt bestemmer seg for at fremtiden ligger utenfor plantasjen, setter det i gang en rekke av hendelser som vil få ødeleggende konsekvenser for begge jentene.

 

Amanda Prowse, Den perfekte datteren

Prowse er en forfatter jeg liker godt og jeg var svært begeistret for den første jeg leste, Hva har jeg gjort. Jeg likte også Den perfekte datteren. Hun skriver så gjenkjennelig og småhumoristisk og jeg liker godt feelgood med litt hverdagsliv, fremfor prinser og hertuger. Så bra som Hva har jeg gjort, var den ikke, men det har med temaet å gjøre. Hva har jeg gjort hadde en enda mer gripende historie om en som tar livet av mannen sin, for hun greier ikke å bli mishandlet mer og hvordan hun har skjult dette for alle i årevis. Men jeg likte også Den perfekte datteren og gleder meg å ta fatt på den tredje, som ligger her på vent, Den andre kvinnen. Kan være den må ligge og vente på ferie, for det er så mye spennende å lese for tiden.

Amanda Prowse, Hva har jeg gjort

Amanda Prowse, Den perfekte datteren

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar

En gang for lenge siden hadde Jacks Morgan store planer om å reise verden rundt, og om en spennende karriere. Et hus på stranda hvor hun kunne tilbringe lange deilige kvelder under stjernene med kjæresten mens de løste verdensproblemer.
Men før hun rakk å starte studiene ble hun gravid. Om litt kom det enda et barn. Så flyttet den demente moren inn – og nå er huset fullt av mennesker og forpliktelser. Jacks tar seg i å dagdrømme om hva som kunne vært. Tenkt om hun i stedet hadde blitt med den spennende kjæresten ut i verden? En dag får hun anledning til å møte ham igjen. Vil gamle følelser blusse opp? Hva med familien? Er det fremdeles mulig å virkeliggjøre drømmene?

 

Ann O`Loughlin, Minneteppet

Bok nummer tre er også en lett underholdningsbok og jeg likte den svært godt, Minneteppet. Jeg koste meg gjennom denne boken, dette er en bok som er sånn typisk feriebok for meg. I skyggen på cruise,  med noe godt i glasset og denne boken, fantastisk. Nå har jeg dessuten begynt å glede meg til neste cruise, og det er bare 2,5 måned til, så jeg får vel begynne å planlegge hvilke bøker som skal få bli med. Jeg bruker flere måneder før vi skal dra,  å lage en feriestabel som ligger godt synlig og hver gang jeg ser den, får jeg et rush av ferieglede. Det er god medisin for kroppen å kjenne forventningens brus gå gjennom en. Minneteppet anbefales for de som liker underholdningsbøker. Ikke mye hjerte, smerte, bare litt og også hverdagshistorier om ikke bare gode opplevelser. Nydelig om vennskap og det å hjelpe hverandre,

Ann O`Loughlin, Minneteppet

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar:

Connie Carter har mistet alt og alle hun holdt kjær. Når hun forlater hjemmet sitt i New York og flytter til et forfallent herskapshus i Irland, håper hun å finne svar på hvorfor ektemannen gjorde det grusomme han gjorde. Og hvorfor pløyde han alle pengene deres inn i det falleferdige Ludlow Hall før han døde – uten å fortelle henne det?

I begynnelsen forsøker Connie å unngå landsbyboerne, helt til hun blir presentert for Ludlow-fruene, en syforening som trenger et fast sted å møtes. Når Ludlow-fruene syr minnetepper for å huske dem de har elsket og mistet, kommer også hemmelighetene fra fortiden til overflaten

 

Peter May, Ualminnelige mennesker

Jeg har jo May som stor favorittforfatter etter bøkene fra Lewis på Hebridene. Jeg var derfor litt skeptisk på å bli med til Frankrike og dette ble veldig ikke det samme. Men det er nok fordi hjernen er så innstilt på de vakre bildene fra Hebridene og beskrivelsene av en kafè eller leilighet i Paris, har liksom ikke samme sjarmen. Det ble en litt sånn Dan Brown variant, med å følge spor, men jeg greide ikke å følge sporene, de dukket opp for tilfeldig og det var vanvittig med informasjon. Men nå er jeg blitt kjent med Enzo, jeg vet hva jeg går til og da kan vi glede oss til neste i serien.

Peter May, Ualminnelige mennesker

Bokomtale Svarthuset

Lewismannen, Peter May

Peter May, Lewisbrikkene

Peter May, Coffin road

 

Bilde er hentet fra Goliat Forlag og tekst under bildet er hentet fra Bokelskere.no og boken er et leseeksemplar fra Goliat forlag.

 

Paris. Et gammelt mysterium. Det er midnatt, og en desperat mann søker tilflukt i en kirke. Der forsvinner alle spor av den briljante læreren Jacques Gaillard. I ti år har ingen sett eller hørt fra ham.
Nye metoder. Den tidligere kriminalteknikeren, professor i biologi Enzo Macleod, har inngått et veddemål han ikke har råd til å tape. Ved hjelp av ny forskning, og uten å ta hensyn til det franske byråkratiet, skal han løse sju av de mest kompliserte mordsakene i Frankrikes historie.
Ferske spor. Dypt nede i katakombene under Paris avdekker han spor som er lagt ut til ham, og mens han nærmer seg morderen, oppdager Enzo at han selv er utpekt som det neste offeret.
«Ualminnelige mennesker» er den første boka i Peter Mays Enzo- filene.

 

Erica James, Blomsterårene

 

Jeg har likt alle tre bøkene jeg har lest før av Erica James og hun skuffet ikke denne gangen heller. Jeg er jo så glad i feelgood som handler om vanlige mennesker, ikke bare grever og adelige. Jeg synes settingen er så fin her, med en familie med to bestefedre, en far og en datter som bor sammen etter at de mistet bestemødrene og mor i en bilulykke.

Koselig historie der vi også her går tilbake i tid, men på en måte som gjør at det er lett å følge historien. Her er det på sin plass for at vi skal få to historier i en. Vi skal tilbake til 1943, når de satt i London og løste kodene som tyskerne brukte under krigen for å spionere.

Men….. nå er jo jeg litt allergisk for, for mye romantikk, så hadde de 526 sidene vært 40 sider romantikk mindre, hadde den vært helt perfekt, men nå er det jo veldig mange som elsker de romantiske bøkene, så da blir vel de fornøyd.

Anbefaler Erica James til alle som liker underholdningsromaner. Jeg koste meg veldig helt fra første side.

Tidligere omtaler:

Erica James, Alt i et øyeblikk

Erica James, Lyden av en lerke

Erica James, Det lille pianohuset

Her er en link hvis du vil lese mer om Erica James, som liker strikking, hagearbeid og formel 1

http://bastion.no/forfatter/erica-james

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Bastion forlag og boken er et leseeksemplar.

Sophia jobber som bokantikvar og tilbringer dagene med å drømme seg bort i bøkene hun leser.
Da hun en dag oppdager en godt gjemt notatbok, skjønner hun at noen har forsøkt å skjule sin historie for omverdenen.
Hun blir oppslukt av sidene som forteller om en hjerteskjærende og sann kjærlighetshistorie.
Det viser seg at den lille, rolige landsbyen som Sophia vokste opp i, skjuler hemmeligheter og en romanse hun selv ikke i sin villeste fantasi kunne drømt om.

 

Camilla Läckberg, Gullburet

Jeg har lest alle bøkene til Läckberg så langt. Jeg gledet meg til Gullburet men denne gangen ble jeg skuffet. Jeg syntes starten var gørr kjedelig og teit, rett og slett.

Men kanskje er dette en sjanger som mange vil like, for jeg ser at mange har likt boken. Den er en blanding av psykologisk drama, litt krim, men også ispedd litt Fifty  shades, selv om det siste er skummelt for meg å si som ikke har lest bøkene. En litt spenningsvariant av underholdningsbøker kanskje og det kan jo være at akkurat den typen bøker er det et marked for.

Mange liker jo ikke krim med mye blod og makabre detaljer, så her får de litt spenning, men ikke bloddryppende på noe vis.

Men for meg ble det for kjedelig.

Omtalen finner du her

Camilla Läckberg, Gullburet

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar

På overflaten kan det se ut som om Faye har alt. En perfekt mann, en elsket datter og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm. Men mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager henne, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.

Da han sviker henne, blir hele Fayes verden rasert. Plutselig har hun ingenting i det hele tatt. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen og begynner å planlegge en grusom hevn.

Gullburet er en gripende spenningsroman om en kvinne som blir bedratt og utnyttet, men tar kontroll over sin egen skjebne. En dramatisk beretning om svik, oppreisning og hevn

 

AnneMette Hancock, Likblomsten

Den nye danske krimkometen, som suste inn på bestselgerlisten med sin debutbok, Likblomsten, skuffet ikke. Dette var forfriskende skrevet, akkurat etter min smak. Litt småhumoristisk snert innimellom, men spennende fra første side og jeg gleder meg til å ta fatt på Mercedes-snittet, som er bok nummer to.  Den ligger ganske så høyt oppe i krimbunken min her, sammen med Christina Erikson, Kommer alltid tilbake, Vargas, Eremittedderkoppen og Anders de la Motte, Høstdåd og Vinterlys. Men så har jeg også noen som har ventet en stund, som kanskje må gå først, nemlig Keplers Kaninjegeren og Lazarus og Oxenbøkene. Ja her er det valgets kval, for en lykke.

Hancock anbefales ihvertfall ganske så varmt herfra.

Anne Mette Hancock, Likblomsten

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

Men jeg får ikke betalt for å skrive omtaler.

Likblomsten

Journalist Heloise Kaldan befinner seg midt i et mareritt. En av hennes kilder har blitt tatt i løgn. Det er fult kaos i avisredaksjonen, som desperat forsøker å rydde opp i skandalen.

Kaos hersker også i Heloises privatliv. Midt oppi det hele mottar hun mystiske brev fra Anna Kiel, som i tre år har vært ettersøkt for drapet på en ung advokat.

Både den egenrådige politimannen Erik Schäfer og Heloise selv begynner å grave i den gamle saken. Så finner det sted enda et drap. Har Anna Kiel slått til igjen, eller er det flere enn én morder? Hvorfor leder alle spor i saken plutselig til Heloise? Er hennes eget liv i fare?

Likblomsten er en sterk krim om hevn, rettferdighet og tilgivelse. Dette er første bok i en spennende ny krimserie med Heloise Kaldan som hovedperson.

 

Jesmyn Ward, Det som reddes kan

Deretter var jeg klar for noe annet enn krim, Jesmyn Ward, Det som reddes kan.  Dette er en bra bok, men jeg var også litt skuffet, for jeg ble litt lei av alt fokuset på hundene, fremfor menneskene. Men det er kanskje flisespikkeri, for historien er jo kjempebra og jeg anbefaler den. Piken på bildet ser nok litt mer idyllisk ut enn hva som er tilfelle i handlingen. Hovedpersonen i boken går i samme klær som brødrene, der de vasser rundt i skitt og gjørme og stor fattigdom, lite rene, pene kjoler der. Ingen feelgoodbok altså, selv om omslaget kan tyde på det. Anbefales alle.

 

Jesmyn Ward, Det som reddes kan

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.

 

Orkanen Katrina er på vei mot USAs fastland. I en fattig dump i Mississippi bor 14 år gamle gravide Esch sammen med tre brødre, en fordrukken far – og en hund som prøver å holde liv i valpene sine. Sammen må familien sikre hjemmet mot Katrinas herjinger. Faren skader seg, mens barna barrikaderer vinduene, hamstrer mat, fyller vann på alle tilgjengelige kanner og drivstoff på farens gamle bil. Det er tøffe forhold, men familien støtter og passer på hverandre.
Esch og familien hennes er lutfattige, går i lurvete klær, sover på møkkete lakener og har ikke alltid noe å spise, men de er ikke stakkarslige. De lever livet slik det er, med en ukuelig overlevelsesevne.

 

Maria Sand, Malurtveien 10

Det var påske og krimtid, men jeg var ikke klar for ny krim og Malurtveien 10 dukket overaskende opp i postkassa mi og tok meg med storm, fra de første ordene. En slik roman der jeg faller tilbake i stolen, sukker henført og kjenner jeg faller inn i en egen rytme når jeg leser, som om det er den vakreste poesi. Men det handler rett og slett om frykt og hvordan vi overfører frykten vår til de neste generasjonene og hvordan det er å være barn og se voksenlivet utenfra uten å forstå hva som foregår. Det er så inderlig nært og vakkert og trist, alt på en gang. Minner meg litt om Kjersti Annesdatter Skomsvold og litt om LInda Olssons bøker, som forteller stille historier om hva vi føler. Ikke en bok for de som vil ha action dette.

For meg var det en aldeles nydelig leseopplevelse og en bok jeg ikke gir fra meg, men som jeg vil gjemme som en skatt i bokhylla. Jeg skal få tak i den første boken hennes, Hold pusten så lenge du kan. Den kom i 2015.

Maria Sand, Malurtveien 10

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Oktober forlag

Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.
Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.
Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.

 

Camilla Grebe, Dvalen

Da var det tid for en ny Grebe bok, Dvalen. Jeg har likt alt jeg har lest av henne før, denne ble den dårligste for meg. Plottet i seg selv var overaskende og kjempebra, men personfortellngene, tre av dem, mor,sønn og etterforsker, ble for kjedelige for meg, for mye tankespinn. Men jeg ser at de aller fleste har likt den veldig godt, så det er nok bare jeg som er litt vanskelig til tider. Jeg har en bok igjen av Grebe, den første i denne serien, Når isen brister, så den skal jeg selvfølgelig få tak i.

Den beste for meg er Husdyret som ble gitt ut i fjor. Jeg snakket med en annen bokblogger og hun likte Dvalen bedre, så det er jo dette som er så morsomt med bøker, vi liker forskjellig.

De to første bøkene til Grebe som jeg likte svært godt

https://lillasjel.blogg.no/1457084278_bker_lest_januar_og_f.html

 

Husdyret likte jeg også kjempegodt.

https://lillasjel.blogg.no/1457084278_bker_lest_januar_og_f.html

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar.

 

Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending. 

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysses med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre. 

Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.

 

 

 

Camilla Grebe, Dvalen

 

Camilla Grebe, Dvalen

Jeg liker veldig godt bøkene til Camilla Grebe også de hun har skrevet sammen med Åsa Träff. Den forrige Husdyret, hadde et veldig annerledes plott og var veldig overaskende, samt godt skrevet.

Jeg ble slett ikke så begeistret for Dvalen. Her er det for lite etterforsking for meg. Det jeg likte, var den overaskende løsningen. Det jeg ikke likte og som jeg syntes ble langdryg, var de tre personfortellingene. Så for meg kunne det vært mindre tankespinn fra personene involvert og heller mer krim og krimetterforskning, men smaken er som baken, delt. Jeg ser den får gode omtaler så mange har likt den svært godt.

Det er kun en bok av Camilla Grebe jeg ikke har lest enda og det er Når isen brister.

 

De to første bøkene til Grebe som jeg likte svært godt

https://lillasjel.blogg.no/1457084278_bker_lest_januar_og_f.html

 

Husdyret likte jeg også kjempegodt.

https://lillasjel.blogg.no/1457084278_bker_lest_januar_og_f.html

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar.

 

Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending. 

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysses med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre. 

Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.

Maria Sand, Malurtveien 10

Maria Sand, Malurtveien 10

Vi bokbloggere får en del bøker fra forlagene i håp om at vi vil lese dem og skrive omtaler. Vi får ikke betalt for å lese de og vi er heller ikke pålagt å lese de. Malurtveien 10 dukket overaskende opp i postkassa  mi og jeg takker og bukker, for dette var en aldeles nydelig leseopplevelse.

Det er ikke noe bok for alle. Den er sart og var, og kryper under huden på deg. Det er ingen actionfylt bok, full av fart og spenning. Den handler om frykt og hvordan hendelser i livet, kan sette seg i deg og du overfører det videre til neste generasjon. Hovedpersonen Mi, forteller om sin mor, men mest sin mormor og Agnes, oldemoren og sine barn, så det er fem generasjoner og vi får det stykkevis, ikke kronologisk, men likevel hadde jeg ikke noen problemer med å forstå.

Etter å ha lest bare femti sider, hadde jeg livesending på Lillasjel om nettopp frykt og nevnte denne boken, og kjente jeg ble rørt. Den grep virkelig fatt i hjerteroten min, fra første side. Den er så vakkert skrevet, så poetisk og nakent. Minner meg litt om Kjersti Annesdatter Skomsvold sin skrivemåte. Det er som om jeg faller inn i en poetisk rytme når jeg leser den.

Det er en bok om følelser, nettopp derfor vil kanskje mange synes den er kjedelig, men for meg var den aldeles nydelig. Mi sier det er tre barn, for i tillegg til sine to, føler hun  seg også som et barn og hun lar oss få ta del i alt hun føler.

Den vil sitte i meg lenge, lenge.Jeg skal gjemme den i hjertet mitt og anbefale den videre til alle som liker denne type bøker. Takk til Oktober forlag og takk til Maria Sand, jeg skal lese den første boken også når jeg får tak i den. Den heter Hold pusten så lenge du kan.

Sitat:

Det var natten etter at vi hadde kjørt mamma på sykehuset og hun hadde skreket hele veien fordi hun ikke ville gjøre noe som hun likevel syntes hun måtte gjøre. Jeg forsto ikke da hva det var, bare at hun hadde noe i kroppen som hun måtte bli kvitt. Jeg skjønte det ikke før jeg ble voksen, at det var et nytt barn hun ville slippe å være ansvarlig for. Og pappa holdt henne i hånden når han ikke måtte gire, og kjørte opp Kirkeveien og sa ikke så mye, så ikke på meg i speilet, jeg sugde på tommelen mens jeg dro den nederste delen av hestehalen, som jeg kalte for kosen, mellom langfingeren og pekefingeren. Så glatt, så glatt som noe må være for at resten skal forsvinne, for at man kan være der man vil være, litt luft, litt fred, for mamma holder ikke igjen skrikingen og gråtingen, hun tror kanskje at det er lov, at det er lov for en mor og sitte og slå knyttneven i dashbordet og ikke snu seg for å forklare at det som har skjedd bare er et lite uhell, at det ikke er noe jeg må tenke så mye på, Det er ikke plass til at også jeg gråter, selv om jeg vil, selv om gråten sitter i halsen og rett innenfor leppene som jeg presser hardt rundt tommelen, det er ikke plass til noe annet enn den glatte enden på hestehalen og det kalde vindusglasset mot pannen som rister mot ruta idet vi svinger inn på parkeringsplassen på Ullevål og mamma liksom detter ut av bilden da hun åpner døra, og pappa og jeg går på hver vår side av henne opp trappa og gjennom den blanke linoleumsgangen

 

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Oktober forlag

Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.
Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.
Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.

 

Jesmyn Ward, Det som reddes kan

Jesmyn Ward, Det som reddes kan

Jeg var spent på denne romanen som har fått så glimrende og forfatteren har vunnet den prestisjetunge prisen National Book Award og jeg er glad jeg har lest den.

Men samtidig er jeg også litt skuffet. Dette er en roman som for meg er litt kjedelig, for  det er for mye hundeprat, men også delvis mesterlig, særlig på slutten, da er den mesterlig skrevet.

Jeg venter og venter på orkanen Katrine, som når man leser bak på boken, ser ut som det meste av boken skal handle om, men det blir lenge å vente på den.

Men for all del, det er ikke så mange bøker av denne typen, som skildrer livet til denne fattige familien som er blitt morløs og bor sammen med en fordrukken far, i en dump, sammen med flaksende høner og bilvrak. Historien fortelles på et vis følelsesløst for her er det ikke rom for følelser. Her må de ta livet som det er, ferdig med det.

I det jeg laster opp omslagsbildet, slår det meg at her står det en liten pike i en ren, vakker kjole, mens hovedpersonen i boken, gikk i samme klærne som brødrene, for det var det som fantes av klær, ikke noe fine, rene kjoler, men utvaskede tskjorter og shortser.

Så selv om jeg er bittelitt skuffet, så anbefaler jeg likevel Det som reddes kan, for de som er glad i god litteratur, Dette er ingen lett underholdningsroman.

 

 

Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar.

 

Orkanen Katrina er på vei mot USAs fastland. I en fattig dump i Mississippi bor 14 år gamle gravide Esch sammen med tre brødre, en fordrukken far – og en hund som prøver å holde liv i valpene sine. Sammen må familien sikre hjemmet mot Katrinas herjinger. Faren skader seg, mens barna barrikaderer vinduene, hamstrer mat, fyller vann på alle tilgjengelige kanner og drivstoff på farens gamle bil. Det er tøffe forhold, men familien støtter og passer på hverandre.
Esch og familien hennes er lutfattige, går i lurvete klær, sover på møkkete lakener og har ikke alltid noe å spise, men de er ikke stakkarslige. De lever livet slik det er, med en ukuelig overlevelsesevne.