Med kombinasjon pyrolyse og hjelp fra gubben, ble det skinnende rent.
Jeg venter og venter på sitronmelissen min.
En liten grønn prikk er alt jeg ser.
Litt usikker på om det kommer opp noe i det hele tatt.
Det har gått mange uker siden jeg sådde.
I går hadde vi fiskepudding til middag.
Hvem har sagt at fiskepudding er kjedelig?
Med stekte poteter og masse grønnsaker, ble det kjempegod.
Tja. Ikke full enighet i familien.
Hun her ville ikke ha.
I går så vi denne danske filmen.
Vi lo godt av de to som skulle på guttetur til Island, men ble kastet ut fra flyplassen og kom seg ikke avsted. De kunne jo ikke si det til kjerringene, så de bodde i nabohuset, der de visste vennene var bortreist. De skulle bare være borte i helga, men så kom askeskyen på Island og da kunne de jo ikke dra hjem igjen, for kjerringene trodde jo de var der. Og slik viklet de seg inn i den ene løgnen etter den andre. Litt overdrevet men gøy også.
Jeg har en sjef som kommanderer veldig mye.
Jeg hadde invitert gjester på kyllingsuppe og det vet jo sjefen.
Har du en sånn sjef?
En som sitter inne i hodet ditt og forteller deg alt du skal gjøre.
I dag fikk jeg streng beskjed om å rense grønnsakene til suppa.
Ja men det er jo mange timer igjen, påpekte jeg.
Jeg har ikke en gang spist frokost.
Men stemmen i hodet gir seg ikke.
Rens de nå, så er du ferdig med den delen.
Ja vel da.
Og så setter du på kyllingen.
Ja, men kjære deg, det er lenge igjen.
Bare sett den på, la den stå og godgjøre seg.
Denne inni hodet forteller alt hva jeg skal gjøre og vi er slett ikke enige bestandig.
Litt mer salt, ja men er vel nok, nei litt til.
Og jeg må bare høre etter, for det rare er at hen bruker å ha rett.
Jeg kjøpte en boks hel pepper.
Og jeg lo godt nå pepperen ikke kom ut av hullene.
Dustete tenkte jeg.
Hvorfor ha hull der når pepperen er for stor.
Eller?
Å ja.
Jeg må fjerne papiret over åpningen.
Da var det vel ikke så dumt likevel da.
Endelig frokost.
Bordet er like fullt som det bruker å være.
Usikker på om det blir lest i dag.
Jeg lager så kyllingfarsen til kjøttbollene.
1/2 chili, 1 fedd hvitløk, i pk kyllingkjøttdeig, 1 egg, 1 dl fløte, salt og pepper.
Og fersk oregano.
Jeg har ikke brukt kjøttboller når jeg har lagd kyllingsuppe før, men det var godt og vil bli gjentatt.
Settes i kjøleskapet.
Toast..smør, olje, krydder.
Klar for ovnen 200 grader, ca10 minutt
Roborock passer på at gulvet er noenlunde rent.
Det dumme med den stemmen er at jeg innimellom må være streng og si nei.
Jeg kan nemlig være litt vanskelig å stoppe, når jeg har begynt.
Noen tror jeg ikke har viljestyrke, men det har jeg.
Men jeg har stort sett lært meg å tøyle den for hvis jeg ikke passer meg, går det rett vest.
Og jeg skulle ikke rydde i dag, bare lage mat.
Men så var det denne boksen jeg fant i går da.
Den kan jo sorteres, mens jeg sitter i ro.
Jeg tror vi tillater oss å arkivere disse.
Denne klokka fikk vi på Anthem of the seas.
Vi både låste opp døra og betalte med den.
Det var veldig praktisk.
De har ikke hatt disse på celebrity cruises.
Og hvis de kan brukes får vi nok nye.
Postsparebankbok.
Hvem skulle vel trodd at vi ikke trengte bankbok?
Av en eller annen grunn, fant jeg alle dåps og fødselsattester.
Kanskje måtte vi ha det i 1998 når vi skulle på cruise for første gang.
For å få pass? Ja litt merkelig at de var samlet her, for oss alle fire.
Herr og fru, i litt yngre utgaver.
Det hadde vært fint å få unna denne posen også.
Da kan jeg føle at jeg har gjort noe nyttig i dag også.
Enda flere strikkeoppskrifter jeg har brukt.
De to genserne til høyre lå jo i skapet på loftet.
Skal tro om noen fortsatt broderer? Da kan de få disse.
Jubeldag igjen.
Det har foreløpig ikke kommet så mange årets utgivelser her.
En helt ny krimserie. Dansk.
Jeg har som mål å ikke begynne på nye serier, men litt nytt må jeg jo ha.
Den andre er en diktbok.
Så er kyllingen kokt og kan renses.
Med linser og pasta og pølse og kjøttboller og grønnsaker, er det så fullt at det nesten ikke er plass til kyllingen.
Men jo da, så vidt det er.
Og det var nydelig godt, om jeg må få si det selv.
Og gjestene hadde med seg blomster og sjokolade.
Jeg er vel heldig.
Denne leste jeg ut i går.
Den var jeg noenlunde fornøyd med, tatt i betraktning at jeg ikke liker noveller.
Den neste ut i stabelen med de tynneste, er denne.
Det er faktisk svært befriende å lese de ut av hylla.
Nå skal jeg stable opp pocketbøker som har ventet lenge.
De skal jeg lese i mars.
Da kan jeg med god samvittighet begynne med nyere bøker igjen i april.
Jeg kan kunsten med å fylle dagen min med godt innhold.
Og jeg som har et snev av klaustrofobi, stengte ute alle tanker og gikk ned i ubåten.
Jeg har også gjemt på en twist, gudene må vite hvor mange år.
Men den lå uinnpakket i posen og jeg vet at produsentene, her Freia, liker å få informasjon om sånne hendelser og sender gjerne en oppmerksomhet tilbake.
Men da må den sendes, hjelper ikke å ha den liggende her på hylla i mange år.
Denne er like fin og jeg har glemt at jeg hadde den.
Til å smøre på ved smerter.
Kjøpt i Alicante, 2016.
Ikke mer enn ni år siden det.
Tape ja.
Kjøpte nettopp, for det var tomt……trodde jeg
Eske til iPhone. Hvilken modell skal tro.
Å ja, var det et belte til den kjolen?
Hmmm, hvilken kjole?
Tror ikke noen vil savne hverken nabbibilen eller kyllingen.
Vesker er fint å ha, hvis de ligger på et sted sammen med de andre veskene.
Og myggarmbånd? Har vi det? Og hvor mange år varer de?
Et tegn på at du er gammel er at du tenker: Den lille eska er jo så nydelig. Den kan jeg ikke kaste.
Kan jeg det? Eller hva med to rosetter? De kan vel brukes?
Jo da. Klesbørster å putte i veska er topp. Papirlommetørkler også.
Men…. Da må de ligge der de skal ligge, ikke gjemt blant mye rot.
Jeg har faktisk savnet de små klesblørstene. Fine å ha med på ferie.
Munnbindet kaster vi nå.
Det skal jeg klare å kjøpe et nytt, hvis det blir behov.
Cruiseducks.
Dette er et fenomen på cruise. Folk har med seg små plastender og plasserer de rundt om på skipet.
Når du finner den går du inn på fbsiden til gruppa og forteller at du har funnet den. Litt gøy.
Den til venstre fikk jeg av Debbie, fra Canada, vi har holdt kontakten siden vi møttes i karibien.
Kort er også fint å finne…..hvis de ligger der de skal ligge og ikke løs i hylla.
Bilde av eldstemann som åtteåring og meg selv som ca10-åring
Så oppdaget jeg noe sensasjonelt.
Sksl tro hvor lenge jeg har hatt funksjonen, hvisk ut.
Se nå fjernet jeg den lille grønne sløyfa.
For et mirakel.
Nå kan jeg trylle bort alt rotet på bordet mitt.
Når bordet mitt ser sånn ut.
Da kan jeg trylle bort rotet.
Ja, er litt usikker enda for det er ikke alt jeg får til.
Men borte blir det.
Fenomenalt 🤩
Så her har jeg fjernet alt rot rundt eska med skjermvask.
Å ja, er det her de er ja.
Men skal tro om jeg kan fjerne det hvite også?
Men nå har jeg brukt mer tid på å dokumentere rotet, enn det tok å rydde i det.
Og jeg har mye igjen.
Denne boksen blant annet.
Tenk at alt dette lå samlet her.
Og jeg fikk nesten fnatt når jeg fant enda en pose med oppskrifter jeg må se igjennom.
Men nå er det stopp.
Nå skal jeg straks lage middag.
Hverdagsmiddag.
Stekt fiskepudding, med stekte poteter, gulrot og løk.
Jeg hadde i litt spinat som jeg ville bruke opp, en rest dip fra fredag og noen baconskiver.
Det ble veldig godt.
Det er jo ganske enkelt de grønnsaker du liker, lag saus og legg alt sammen med fisk i en form og topp med ost. Enkelt og godt. Man kan jo bruke ferdig saus også.
Men det ble igjen bittelitt.
For lite til å fryse.
Gubben skal jo ha middager når jeg skal på diett igjen. Men da er han ikke så glad i å varme opp fisk.
Så kom jeg på det.
I morgen skal jeg ha stekt fiskepudding og da kan vi bruke dette som tilbehør.
Gubben kjører og jeg nyter utsikten til maleriet mitt.
Og det var så koselig for småjentene mine kom også, sammen med mammaen og den andre bestemoren.
Og jeg traff også en venninne jeg gikk på ungdomsskolen sammen med.
Å komme seg ut og treffe folk, det er sunt for kropp og sjel og humør og alt, ja.
Der var kaldt og ingen fugler som badet.
Du verden hvor jeg gleder meg til Canadagjessene igjen kommer skvaldrende.
Nydelig blåfarger. Sug de inn.
Og solen nærmer seg.
Og da må jeg vel vaske vinduer.
På Åndalsnes har de sol.
Og de har fått solen tilbake mange steder i bygda.
Men ikke hos oss.
Men til neste helg er den like rundt hjørnet.
I går fant jeg Frostachips på Coop.
Nå fant jeg slik chips jeg liker godt, riflet med salt.
Jeg synes det er litt morsomt å følge denne lille lokale chips fabrikken.
Det er ikke enkelt å komme seg inn med et lite produkt i kjedestyrte Norge, men nå finner jeg de på stadig flere utsalgssted. På Norwegian flyene, på flyplassen, Bunnpris og Coop med mere.
Jeg er imponert.
Jeg er jo gammel selger så jeg er imponert over salgsapparatet deres.
Når jeg hadde besøk her forleden, snakket vi om “gamle” dager.
Et populært tema.
Vi snakket om når vi samlet på glansbilder og servietter.
Og vi hadde papirdukker som vi kledde på.
Vi sa at det er helt ut nå.
Og så dukker det opp reklame for dette spillet .
Nå skal vi jaggu det kle med telefonene våre også.
Klær og sminke.
Ja slik er det bare i dag.
Vi fikk overraskende kaffebesøk i går også.
Og etter kaffen var det klart for middag.
Jeg fant denne oppskriften når jeg ryddet.
Takk fra en pose kyllingvinger.
Jeg er glad i å panere men har aldri gjort det på denne måten Smelte smør, ha i sennep og chili, blande paneringsmel med raspet ost.
Men det så godt ut.
Og det var godt også.
Men jeg fikk litt vondt av den stakkars agurkbiten som betuttet skjønte at livet ikke var til å redde.
Først er den blitt skilt fra resten av kroppen og nå er det sekunder før eliminering.
Slik kan det gå.
Jeg trøstet den med at det ville ikke vært bedre å ikke bli spist for da ville den råtne.
Så det så.
Husker dere gode gamle horn med sesamfrø.
Lise Finchenhagen la ut oppskrift på Instagram.
Jeg må bake de tenker jeg.
Jeg strikket litt i går på pusegenseren til dukka, men den nye strikkingen jeg kjøpte i går, ligger og rister av iver.
Det blir ikke så mye strikket så det går smått.
Ikke som før når jeg strikket hele kvelden.
Og når vi møttes vi venninnene når vi hadde barn på samme alder, som lekte mens vi strikket.
Men jeg har ihvertfall tatt opp igjen strikkingen etter en pause så det er bra.
Det blir lettvint middag, rester av pinnekjøtt og pølse.
Dette er Lillasjelord fra noen som har gått bort. Skrevet på bestilling. Har du noen du vil ha ord fra, så er det bare å ta kontakt.
Og jeg bruker egne sanser, ingen kunstig intelligens.
Jeg liker å få et bilde av personen, navn, relasjon og dato for fødsel og død.
Hallo der
Når du kom inn i familien må jeg innrømme at i starten var jeg litt skeptisk
Ja litt forvirret også
Hvem er denne jenta
Hun er så annerledes enn oss andre
Men snart lærte jeg deg å kjenne og du skal vite at jeg var så inderlig glad i deg
Du tilførte vår familie noe vi trengte
Det var som om det kom nytt liv og inspirasjon sammen med deg
Du var et oppkomme av ideer, du så hva som måtte gjøres og du satte oss i gang
Vi er rolige og sindige mennesker i vår familie så der kom du som et friskt pust og vekte oss opp fra dvalen
Mange ganger sa jeg, hvor har du det fra, du er så idérik, du ser alltid løsninger der vi står i stampe
Det var som om ingenting var umulig for deg
Du så kun muligheter, ikke utfordringer
Så jeg vil takke deg for det
Etterhvert fikk vi et nært og godt forhold
Jeg er ikke et menneske som skravler i vei
Jeg liker at det er rolig og ikke noe styr rundt meg
Sammen med med deg følte jeg meg trygg og vi fikk mange gode samtaler
Vi kunne arbeide side om side med en ro som jeg likte
Ja det er nesten som om rollene var snudd, at du var mor og jeg var sønn
Dette var nok ikke noe du tenkte over den gang
Ikke jeg heller
Men jeg ser det godt nå i ettertid
Store ord lå ikke for meg
Ikke tror jeg du savnet de heller
Jeg tror du satte pris på tryggheten du følte sammen med oss, for det hadde ikke alltid vært sånn for deg
Du fant din rolige havn, samtidig som vi lot deg være deg selv, uten å tråkke på deg
Kanskje så vi ikke alltid da hvilken inspirasjon du var for oss
Men vi ser det nå
Livet vårt ville vært tammere uten deg
Det ville vært mer alvor, mindre latter og glede
Du var på et vis en hel blomsterbukett, mens vi andre var det grønne mellom blomstene
Jeg har alltid vært glad i blomstene og fargene
Ja ikke det at jeg var noen gartner,så langt der i fra, men jeg likte å sitte på trappa og se utover
Suge til meg roen og fargene og livet i naturen,småfuglene som danset omkring
Og jeg var glad i vannet
Ikke bare stille rolig sjø, men også de voldsomme kreftene når stormene satte inn
Da var det som om det bruste inni meg, vekte meg til live
Sjelden var jeg mer energisk enn da
Det er så mye jeg kunne sagt
Stundene vi hadde sammen
Ofte kunne vi sitte stille sammen og se utover sjøen
Vi hadde ikke behov for store ord
Men du ble fort utålmodig for nye oppgaver ventet og du dro meg med
Av og til var det som om du lengtet etter noe mer og jeg ble da litt redd du var ulykkelig
Men neida, etter en slik periode var det som om du våknet opp igjen fra en vinterdvale og hadde fått ny inspirasjon
Jeg vil si at du var limet vi trengte for å holde familien sammen
Så kjære snille deg, vær snill med deg selv
Du tenker oftere på hva du kunne gjort bedre, istedenfor å se hvilken diamant du var for oss
Gleden og varmen som strålte ut fra deg
Jeg er svært takknemlig for at du kom inn i familien vår, detskal du vite
Om jeg ikke sa det den gang, så sier jeg det nå
For innimellom ble jeg jo også litt frustrert og irritert, når du kom med dine nye ideer til hvordan vi skulle gjøre ting
Jeg hadde kanskje litt vanskelig for å snu, når det var noe jeg var vant til å gjøre på min måte, slik min far også gjorde det og hans far før det igjen
Ja jeg må le litt, for du sukket noen ganger oppgitt over at jeg ikke forstod alt det nye som kunne forenkle oppgavene
Du får bare tilgi en gammel mann for det
Men du ga deg ikke, du lirket og lurte og fikk snudd meg, ja oss får jeg vel si
Det var vel en etter meg som også gjorde ting slik jeg hadde lært han
Han var nok også lik meg på mange måter
Det var kjekt å kunne få si disse ordene til deg nå
Jeg er nær dere og jeg har prøvd å oppmuntre deg så jeg kunne få denne muligheten
Når du ser småfuglene rundt deg, tenk at jeg er der blant dem
Og kommer det en og spiser fra hånda di, kan det være at det er meg
Nei, jeg tuller litt nå, men jeg er der når du tenker du vil jeg skal
Jeg er svært glad i dere alle sammen
Og nå har jeg ordene så jeg kan si det
Jeg vil takke deg for tiden vi hadde sammen, av og til strevsomt men for det meste gode ord
Det er jo forskrekkelig lesestoff. For en familie. For et liv.
Uthaug er jo god på dette. Skrive det andre ikke tør. Ta fatt på det vi helst tier om.
Denne gang har hun basert historien på fortellinger hun har fått av familiemedlemmer.
Og det er rystende lesestoff og man blir mer og mer matt jo lenger ut i boken man kommer.
Det er mørkt og dystert på fyret. Og hvem som er far til hvem? Jo da, det kommer frem utover i boken når historien fortelles av ulike personer.
Likevel er vel dette den romanen av Uthaug som har fengslet meg minst.
Jeg likte best det jeg kaller begravelsesboken, nemlig Èin lykkeleg slutt.
Men Uthaug er en frisk pust som er oppfriskende. Hun kaller en spade for en spade.
Og helt klart en forfatter jeg skal følge. Jeg liker å la meg forskrekke litt.
Fra omslaget:
Eit opprørande slektsdrama frå Trøndelagskysten. Det dansk-norske stjerneskotet Maren Uthaug har basert forteljinga på historier ho sjølv høyrde i barndommen om si eiga slekt, heilt tilbake til tippoldefaren. Ho skriv med eit intenst driv som gjer boka vanskeleg å leggje frå seg – og endå vanskelegare å gløyme – om kva isolasjon, hardt vêr og tapt kjærleik kan drive folk til å gjere.
For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?
«Der det finst fuglar» er ein familiekrønike og ein nordic noir om store tabu, fortald i ein original og usentimental stil med glimt av humor.
Hun tar opp en aktuell sak og vi får høre fra ulike personer deres synspunkter. Og oftest er det i tillegg overraskende vendinger.
I min søsters vokter følger vi Anna. Hun er født for å være donor for sin søster som har kreft.
Gang på gang må gi blod og beinmarg, i håp om at søsteren skal bli frisk.
Nå trenger søsteren en ny nyre og Anna sier nei, hun vil ikke mer.
Hun er 13 år og går til retten for å få bestemme over egen kropp.
Så følger vi historien via alle personene involvert. Hver får sin stemme. Hver har sin historie.
Det er engasjerende og det er gripende og tankevekkende.
Og så bringer hun inn en slutt du neppe ville forestilt deg.
Har du ikke lest Picoult enda, ja da har du mye bra å lese. Hun er unik.
Selv har jeg flere stående i hylla og Picoult var en av de forfatterene som gjorde at jeg denne måneden valgte å lese eldre bøker som har blitt stående i hylla lenge.
Jeg har Ensom ulv, Nitten minutter,,Den enkle sannhet og Min datter tro.
Fra omslaget:Anna er ikke syk, men hun kunne like gjerne vært det. I løpet av sitt trettenårige liv har hun gjennomgått utallige operasjoner. Hun har nemlig blitt satt til verden for at hennes beinmarg skal redde den eldre søsteren, Kate, fra leukemien hun lider av. Men nå har Anna for første gang begynt å stille spørsmål ved hvem hun egentlig er, og hvem hun ønsker å være. Er hun noe mer enn sin søsters livredder?
For Anna tvinger det seg fram en umulig avgjørelse. En avgjørelse som skal splitte familien og som kanskje får fatale følger for Kate.
Min søsters vokter er en sterk og gripende bok om en familie som befinner seg i en uløselig situasjon. Jodi Picoult er en mester i å skrive innsiktsfullt og engasjerende om viktige moralske spørsmål, og holder leseren fanget helt til siste side er lest.
Jesse Blackadder, Kanten av isødet Vunnet hos Juritzen forlag
Jeg må innrømme at ikke alle månedens leste denne måneden har falt i smak, men denne likte jeg svært godt.
Det er som en kombinasjon av feelgood og historien om hvalfangsten i 1930~ årene.
Det handler om norske kvinner som kjemper for å være de første som går i land i Antarktis og de er norske.
En historieforteller av rang. Glitrende! Herald Sun Sandefjord 1930. Ingrid er gift med byens hvalkonge, Lars Christensen, og er full av eventyrlyst. Hun har drømt om å reise til Antarktis siden hun var barn, og endelig vil ektemannen ta henne med på en av hvalbåtene til det sørlige isødet. Betingelsen er at hun har med seg en kvinnelig ledsager, og den deprimerte enken Mathilde blir motvillig rekruttert. Lillemor Rachlew ønsker mest av alt å bli første kvinne i Antarktis, og rett før båten forlater Cape Town får hun lurt seg med. Kappløpet mot et livsfarlig isøde er i gang, og reisen vil bli skjebnesvanger for alle de tre kvinnene. Denne fascinerende historien, som er basert på virkelige hendelser, handler om tre norske kvinner som ble eventyrere mot alle odds. Vi blir kjent med Hvalfangstindustriens gullalder og tre kvinner som ikke bare kjempet for sin selvstendighet, men også for sin plass i historien.
Caterina Cattaneo, Jeg sluttet å telle dager.
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag
Dette er en historisk bok om Berly som blir smittet av Lebrabasillen og får det vi kaller spedalskhet.
Det er ingen oppmuntrende historie. Berly selv tror hun skal bli frisk, men vi følger henne helt til hun lukker øynene for godt i 1912.
Jeg trodde denne sykdommen var utdødd, men det er den ikke. Fortsatt finnes det spedalskhet i enkelte land
Fra google:I dag finnes lepra fortsatt i mange land, men det er kun i noen få land at lepra representerer et helseproblem. Høyest prevalens av sykdommen er det i Sørøst-Asia, men den er også utbredt i en del afrikanske land og i Midtøsten.
Siste leprapasient i Norge var en 78 år gammel kvinne som døde 2.juli 2002.
Dette er en god roman og lærerik også. Anbefales varmt og jeg er glad jeg nå har fått lest den, for den har stått og hoppet i hylla mi lenge.
Historien oppsummeres fint på omslagsteksten.
Boken ble først utgitt i 2014 hos Juritzen forlag, men er trykket på nytt i 2020 hos Forlagshuset i Vestfold.
Fra omslaget:En historisk roman om Berly, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne. Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem til hennes død i 1912, samme år som også dr. Armauer Hansen dør.
Men jeg har lest noen flere.
Dörte Hansen, Kirsebærlandet.
Dette var egentlig en fin, historisk roman.
Den hadde alt jeg liker ved en god roman, historier om mennesker og hva de opplever, oppvekst og hverdagsliv, men av en eller annen grunn, kanskje min manglende konsentrasjon, ble jeg ikke helt grepet.
Kanskje skulle forfatteren konsentrert seg om noen hovedpersoner, istedenfor å flette inn flere. Hadde vært bedre å holdt seg til en familie. For i tillegg til historien om Vera og søsteren og søster datteren, får vi også historien til flere som bor i lokalområdet. Og noen av de er mindre interessante for meg selv om jeg skjønner hun vil beskrive ulike mennesketyper.
Fra omslaget: Under krigen søker fem år gamle Vera tilflukt på en nedslitt gård sammen med moren. Til tross for at hun tilbringer resten av livet her, føler Vera seg aldri hjemme i det store, kalde huset. 60 år senere står hennes niese Anne plutselig utenfor. Hun har reist med sin sønn fra storbyen, etter at hennes ektemann har forelsket seg i en annen. Vera og Anne er fremmede for hverandre, men har mer til felles enn de tror. De to ensomme kvinnene finner etterhvert noe de ikke søkte: en familie.
Antoine Laurain, Presidentens hatt
En av de bøkene jeg fikk den gang jeg vant hele vårsleppet til Juritzen forlag i 2014. Det var gøy. Jeg fikk ei stor kasse med bøker.
Og Presidentens hatt var lett fornøyelig lesestoff. Historien beskrives fint på omslaget.
Hvordan man kan få ny giv, bedre selvtillit og inspirasjon av å ta det skrittet å ta på seg en fremmed hatt.
Så kan man le av det, men hjernen vår liker endringer og de kan være små og ved å ta små endringer, skjer det noe med oss som kan hjelpe oss med å foreta nye endringer. Vi tråkker på et vis opp nye mønstre i hjernen.
Men ikke en bok jeg vil huske for livet, men absolutt lesbart og lett underholdning.
Fra omslaget:Daniel Mercier spiser alene i et elegant brasseri i Paris da president François Mitterand og følge plutselig setter seg på bordet ved siden av. Da presidenten går, glemmer han sin karakteristiske hatt. Daniel tviler sterkt, skal han løpe etter med hatten eller beholde den? Daniel ender med å sette hatten på hodet og snike seg ut av brasseriet. Da begynner ting å skje. Han føler seg annerledes, tør alt han før ikke hadde selvtillit til. Daniel mister hatten, og i to år vandrer den fra person til person, og med hatten på hodet får de mot og styrke. Glitrende beskrivelse av 80-tallets Paris. Mellom linjene vaker spørsmålet: Kan egentlig alle lykkes, bare vi får en liten dytt? PRESIDENTENS HATT er tildelt litteraturpriser i Frankrike, England og USA.
Lori Lansens, Ved stupet
Jeg husker jeg likte godt Reisen hjem, av samme forfatter.
Jeg syntes denne var ok, men ikke mer enn det. Og igjen kan jeg kanskje skylde på denne månedens manglende konsentrasjon, for selv om jeg kan klikke av i alle boksene over det jeg liker, så krøp den ikke under huden på meg. Hadde nok passet bedre på en ferietur, liggende på en solseng. Da liker jeg litt sånn dramatiske bøker.
Historien ble nesten for dramatisk, til at jeg finner det troverdig.
En ung gutt og tre generasjoner kvinner, datter, mor og bestemor, går seg fast i fjellet og kommer seg ikke ned.
Så får vi høres deres historie samtidig med at de kjemper for å overleve. Ingen vet at de er der og det er helt ufremkommelig der de går, de kommer seg hverken opp eller ned.
Slik er det jo ofte her jeg bor, at folk går seg fast i fjellet og må reddes ut med helikopter.
Jeg tror nok dette er en roman mange vil like, selv om den ikke grep meg i hjerterota.
Fra omslaget:
Utgitt 2015
På attenårsdagen sin drar Wolf Truly opp i fjellet for å ta sitt eget liv. Men skjebnen griper inn. På veien opp møter han tre kvinner som skal prege hans liv for alltid. Når de alle fire går seg vill, går Wolf fra å ønske å ta sitt eget liv til å kjempe for at de alle skal overleve. Ved stupet er en intens og spennende fortelling om liv og død, familiebånd og selvoppofrelse, sterke kvinneskjebner og naturkrefter som er større enn mennesket.
Jeg syntes Koke bjørn var helt genial. Men så har jeg lest en bok til av Niemi som ikke begeistret meg, Fallvann. Jeg tenkte jeg skulle lese den nyeste, Stein i silke, men da må jeg innom biblioteket først og det tar sin tid. Populærmusikk fra Vittila leser jeg på sengen og har noen få sider igjen. Den er småhumoristisk, men jeg synes ikke den lever opp til forventningen jeg hadde. Den var nemlig skyhøy for jeg har sett så mange gode omtaler. Men nå er den lest ut av hylla og passer egentlig inn i februarlesingen. Nå har jeg nemlig samlet alle de tynneste bøkene jeg har i hyllene.
Fra omslaget:Matti og hans tause venn Niila vokser opp på seksti- og syttitallet i strøket Vittula, som betyr Fittemyra, i byen Pajala i Nord-Sverige. Her støter rockemusikken mot den religiøse læstadianismen. Herfra strømmer fantastiske fortellinger, overraskende og lattervekkende historier. Populærmusikk fra Vittula er en munter og vill skrøne fra Tornedalen, en oppvekstskildring fortalt med stor språklig briljans og kjærlig innlevelse. ‘Populærmusikk fra Vittula’ er Mikael Niemis første roman. Boka ble en enorm suksess, den vant Augustprisen som årets beste svenske roman og ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris 2000, og den er oversatt til mer enn 30 språk.
Noen ble for tung for meg å komme inn i og de ble lagt bort. Jeg prøvde og prøvde men når lese iveren stagnerer fordi det ikke fenger etter ca 100 sider, da legges de bort.
Shin Kyong-Sook, Jenta som skrev ensomhet
Dette var en roman jeg hadde sett frem til for jeg likte så godt de to andre jeg har lest av denne forfatteren.
Jeg var derfor veldig skuffet når jeg skjønte at den måtte legges bort skulle jeg få lest noe. Det gikk nemlig så innmari tregt. Det var altfor mye repeterende og jeg følte jeg kom ikke videre.
Fra omslaget:Endelig kommer det en ny bok fra forfatteren av bestselgeren Ta vare på mamma og Jeg kommer med en gang. Denne gangen om ensomheten hos en ung jente som flytter fra landsbygda til storbyen Seoul. Hun får seg jobb på fabrikk i Seoul under den industrielle blomstringstiden på 1970-tallet. Den navnløse jenta har lange dager på jobben, og hver kveld sliter hun seg gjennom kveldsskole for å oppnå drømmen om å bli forfatter. Shin Kyung-Sook skildrer et samfunn som går gjennom en ekstrem samfunnsmessig omveltning hvor urbanisering og undertrykkelse er to sider av samme sak. Unge jenter betaler den største prisen i en tid der Korea blomstrer og vokser etter vietnamkrigens herjinger. De unge jentene er på bunnen av det stadig større klasseskillet som vokser frem i Seoul. Jenta som skrev ensomhet drar veksler på konfliktene og usikkerheten Shin selv følte da hun flyttet til storbyen, da hun selv var en ung jente som skrev seg gjennom ensomheten. Romanen er regnet blant de viktigste bøkene i Korea det siste tiåret og befester Shins posisjon som en av de mest lesverdige forfatterne i sin generasjon.
EM.Foster, Et rom med utsikt
En klassiker utgitt første gang i 1907.
Dette ble for tungt og tregt for meg, så jeg ga opp
Fra omslaget:
Utgitt 2007
Norsk, BokmåL
E.M. Forsters berømte kjærlighetsroman forteller om unge Lucy Honeychurch som må bruke både hjertet og hjernen når hun søker etter den store, ekte kjærligheten. Hennes begjær, hennes drømmer og hennes jakt på sannheten og ærligheten gjør ikke livet lett når hun må velge mellom sine to beundrere: Den kyniske og velstående Cecil – og George, som er mer upolert og som kommer fra enklere kår. Med sitt skarpe, men også vare og følsomme blikk, ser og avslører Forster den britiske middelklassens stive omgangsform – både i utlandet og hjemme. At Forster ofte er underfundig og vittig, preger boken. Fortellingen utspiller seg både i det romantiske Firenze og på den engelske landsbygda. Boken utkom første gang i London i 1908 og er aldri tidligere utgitt på norsk. Mange har imidlertid sett filmen Et rom med utsikt med Helena Bonham Carter og Maggie Smith. Oversatt av Kirsti Øvergaard.
Ruth Hogan, Kanskje danser vi i morgen
Dette så ut til å være en bok som passer meg og kanskje skyldes det litt dårlig konsentrasjon denne måneden, men det ble altfor detaljert.
Jeg liker ikke å få beskrevet hvert et rom hvordan det ser ut eller alt et et menneske har som vane å gjøre, så jeg falt av. Jeg kom rett og slett ikke inn i historien. Kanskje må jeg prøve på igjen en gang. Ta den med på ferie kanskje.
Det blir for detaljert for meg. Jeg liker best handling.
Fra omslaget:Livet til den uavhengige og sterke Masha forandret seg for alltid etter en tragisk hendelse for tolv år siden. Sorgen vil ikke slippe, men hun finner trøst i sin trofaste firbeinte venn Haizum og hun finner roen i den lokale svømmehallen.
Så fører et tilfeldig møte med to helt spesielle kvinner til at hun det åpner seg en ny verden av muligheter, og en sjanse til en ny start. Men akkurat idet Masha begynner å se for seg den nye framtiden, kommer fortiden i full fart bakfra.
Don Delillo, Stillheten
Jeg har aldri lest noe av Delillo og var svært spent for det er jo en svært anerkjent forfatter men dette ble gresk for meg. Jeg synes den var bare merkelig. Samtalene mellom personene i boken og betraktningen, jeg forstod det rett og slett ikke.
Det skulle være en skremmende flyreise, men det var jo nesten ikke noe skrevet om den, bare noen få setninger.
Sikkert bare jeg som ikke forstår hva som er så bra med dette, men ikke noe for meg.
Fra omslaget:
En super bowl-søndag i nær framtid skal fem mennesker møtes til middag i en leilighet på Manhattan. En pensjonert fysikkprofessor og hennes mann samt en tidligere elev av henne er på plass. De venter på et par som skal komme med fly fra Paris – en flytur som skal vise seg å bli svært dramatisk.
Samtidig slutter plutselig alle teknologiske innretninger å fungere, tv-skjermen er død og mobiltelefonene likeså. Det må ha skjedd en katastrofe, men ingen vet omfanget av den eller hva den egentlig består i. Mens vennene venter, snakker de – om sorte hull og Einsteins relativitetsteori, om Bourbon-merker og amerikansk fotball. Det de egentlig snakker om, er hva det vil si å være menneske.
På utsøkt og gripende vis utforsker Stillheten hva den plutselige faren, usikkerheten og isolasjonen gjør med det moderne mennesket. Don DeLillo, en av de aller største stemmene i amerikansk litteratur, evner med denne boken å si noe akutt om tiden vi lever i nå.
Det er ingen oppmuntrende historie. Berly selv tror hun skal bli frisk, men vi følger henne helt til hun lukker øynene for godt i 1912.
Jeg trodde denne sykdommen var utdødd, men det er den ikke. Fortsatt finnes det spedalskhet i enkelte land
Fra google:I dag finnes lepra fortsatt i mange land, men det er kun i noen få land at lepra representerer et helseproblem. Høyest prevalens av sykdommen er det i Sørøst-Asia, men den er også utbredt i en del afrikanske land og i Midtøsten.
Siste leprapasient i Norge var en 78 år gammel kvinne som døde 2.juli 2002.
Dette er en god roman og lærerik også. Anbefales varmt og jeg er glad jeg nå har fått lest den, for den har stått og hoppet i hylla mi lenge.
Historien oppsummeres fint på omslagsteksten.
Boken ble først utgitt i 2014 hos Juritzen forlag, men er trykket på nytt i 2020 hos Forlagshuset i Vestfold.
Fra omslaget:En historisk roman om Berly, som får lepra og må forlate hjem og familie under dramatiske omstendigheter. Berly overbeviser seg selv om at sykdommen er en straff fra Gud fordi hun elsket feil mann, og lever lenge i fornektelsen om at bare hun gjør bot, så blir hun frisk. Realitetene innhenter henne på St. Jørgens hospital, der hun treffer Kari Spidsøen som etterhvert blir en nær venn og alliert. Da dr. Armauer Hansen utfører et grusomt eksperiment på Kari, blir deres vennskap sterkere enn noensinne. Vi følger Berly i kampen mot sykdom og fornedring, for verdighet og kjærlighet, frem til hennes død i 1912, samme år som også dr. Armauer Hansen dør.
