Who sees the invisible ones

 

Vi ble sendt ut i parken for å finne inspirasjon. Jeg følte jeg skulle til the Peace garden.

Jeg så ned, der jeg satt og så alt det grønne. Jeg tenkte at alle er vi så opptatt av blomstene med de vakre blomstene og vi ser ikke alt det grønne.

 

 

Who sees the invisible ones

Who sees those who always are in the background hiding

Those who are holding you up

Nurturing you, so you can blossom and show yourself in your best way

So everybody can see your beautiful bright colors

While y are only standing there 

Silently together with the ordinary ones

You are not bragging about your beauty 

You know y have another mission

You are born to be in the background 

Helping others to shine

When you see the light in their eyes, it is your reward

Then You shine from the inside

You feel the eternal love in your heart 

That’s why y are here

That’s your life purpose 

Bring love into this world

It is much needed

Everything relay on y doing your job

Being invisible

Y do not need famous and glory to be happy

Y just want to see the light be turned on in someone’s eyes

You are a light carrier

It is your mission 

We are all in it together

 

I found love

Internal love

Love from the source of God

I feel it inside my body

It is filling me

Bringing tears into my eyes 

Tears of gratitude 

Tears of joy

But together  with the feeling of god, it’s also an Earthy feeling

A connection to mother Earth

To everything that grows 

To everything that lives

Together we bring heaven to earth

We live and we breathe the love

The connection between mind, body and soul

We are all in it together 

Feeling love, breathing love, living love

Those who are on the earth at the moment and those who have passed

Together we live in harmony 

In true love

Every heartbeat 

Every living creature 

We are all in it together 

 

 

 

 

Arthur Findlay, Søndag, dag 2, 31.03.19

 

Første time i dag hadde vi om Spirit art artists.

Blant annet The Bangs sisters på slutten av 1800-tallet.

De startet som barn ved at de fikk møbler til å sveve.

De satte to lerreter mot hverandre i vinkel med åpent rom mellom dem og så dukket portrettet opp på innsiden av lerretet uten at noen rørte det.

Først dukket omrisset opp, deretter farger og så øyne, nese, osv.

I 1978 ble et av bildene analysert for å finne ut hva de er laget av.

Der ser ut som oljemaling men de er det ikke.

I analysen ble det funnet rester av negler, hår , spytt, planterester, Stein og andre ting de ikke klarte å finne ut hva det var.

Et bilde åpenbarte seg på ca 1- 1,5 time

Bilde ovenfor er tegnet av Lynn Cotrell, læreren vår.

Hun bruker ca15-20 minutt på et slikt portrett.

 

 

Når man jobber med Spirit art, man maler ledet av åndeverden, maler man ikke på samme måte som når man går på skole for å lære å tegne.

Man maler, tegner, intuitivt eller at åndeverden fører pennen.

I andre del før lunsj, øvde vi skrekk og gru, på å tegne portrett.

Og nå må ikke de som kan tegning dåne, for dette kan ikke sammenlignes.

Vi fikk prøve oss på ansiktsform, øyne, nese, ører og munn, så vi vet sånn noenlunde hvor vi skal plassere dem.

Illustrasjonsbilde

Her er malen jeg lagde

 

 

Så måtte fruen selv prøve i likhet med de andre.

Jaja, man ser nå at det er et fjes i det minste.

Tegnet på 15 minutt, første gang i mitt liv, kunne vært verre.

Og her er det ikke lov å le for da blir alle de neste innleggene sensurert, bare så dere vet det.

For etter dette, skulle vi meditere og la åndeverden styre hånda vår.

Det var litt fascinerende.

Jeg har jo prøvd en gang hjemme med øynene lukket og da ble det bare kruseduller.

Nå ser det ut som jeg har tegnet et troll.

Men da kan man vel kalle det fremskritt.

Morsomt er det ihvertfall.

 

 

Var ikke dette en vakker skapning, hihi

Lynn fortalte en fin historie om hvordan åndeverden jobbet.

Hun tok imot en klient som ønsket et bilde av din avdøde sønn.

Lynn tegnet, en ung gutt, fikk ordene nevø og flyulykke.

Kunden kjente ikke til dette, det var ikke sønnen.

Hun tok likevel tegningen med hjem, hengte den opp hjemme, i tilfelle familie og venner skulle kjenne den igjen, noe de ikke gjord.

Etterhvert havnet tegningen på loftet.

Kunden kom tilbake til Lynn, fikk tegning av sønnen og var førnøyd.

12 år etter kommer en eske med bilder fra en avdød søster i Australia.

Oj ja, der er også bildet av hennes sønn, som døde som barn, nevøen, i en flyulykke.

Hadde bildet av klientens sønn kommet først, ville ikke bildet av nevøen blitt til, for kunden ville ikke kommet tilbake.

 

Who sees the invisible 

 

Etter Lunsj skulle vi ut i Hagen å tegne. Jeg følte en stemme i meg sa jeg skulle gå til fredsparken. Et monument i parken.

Der ble jeg inspirert av alt det grønne som  ingen ser.

Alle ser jo og er bare opptatt av de vakre blomstene.

Jeg poster et eget innlegg om det, for det var en sykt sterk opplevelse for meg.

Mange tårer der ja

Vi mediterte før vi skulle skrive om bildet og det var en sykt sterk energi.

Etterpå skulle vi skrive ordene men da var de allerede kommet ned på paden.

Jeg elsker å skrive på iPaden for å skrive med blyant er er herk for meg med mine hender som skjelver.

 

 

We are all in it together

Deretter hadde vi trommereise hvor vi skulle fokusere på et tre, først røttene, deretter midten og så toppen.

Akkurat da var jeg så fylt opp av den forrige at jeg var ikke helt med.

Jeg fikk min egen inspirasjon og det er sykt deilig å sitte sånn og tegne.

Jeg forstår at dette må jeg bare forsette med når jeg kommer hjem.

Også dette bildet og ordene som kom etter meditasjonen er i et eget innlegg, for ikke å gjøre dette for langt.

Nå er det straks klart for gudstjeneste som består av fin musikk, kloke, vakre ord og tre av lærerne på den andre gruppa som skal ta ned budskap.

Dagens jobb for meg er over.

Nå er det avslapping.

 

 

Vel fremme til nye eventyr på Arthur Findlay College

 

Bergen, Tromsø og Lillesand er klar for Arthur Findlay. Humøret er på topp og sommerfuglene flakser i magen.

Fruen fra bygda trodde første gang hun så disse dørene at det var en heis.

Men det var jo et tog.

Ryanair var presis i dag.

Og 5 min etter landing, fikk vi gå av flyet.

 

 

Og der suser vi avsted.

 

 

En myndig dame ga fruen beskjed om å slette dette bildet.

Jeg slettet det ene men glemte det andre.

Sletter det nå jeg.

Passkontrollen gikk unna på 5 min.

Og bagasjen rullet allerede på båndet.

I dag var det et velsmurt maskineri, helt knirkefritt.

 

Frøknene  fra Lillesand og Tromsø er klar for lunsj.

 

Nam, skinke, brie, salat og coleslow.

 

 

Stanstead Mountfichet.

Skal tro om fruen hadde klart seg gjennom denne rundkjøringen.

De kjører jo på feil side.

 

 

Det er vår, herlig grønt

 

Trærne står i vakker blomstring

 

Klar for en magisk uke.

Jeg var redd parken var litt trist på denne tiden, men der tok jeg feil heldigvis

Nøtteliten var på plass for å ta imot meg

 

Clock cottage, rom 1, en liten strekk. Kofferten får vente litt.

 

 

Ferdig med middag og jeg har funnet godstolen.

Vi har fått høre hva vi skal holde på med denne uken og det er superspennende.

Alle typer kreativitet, maling, tegning, skriving, farger, tale, både ute og inne.

Nå skal den lille piken i meg få slippe ut og være litt barn igjen og bekymringsfritt få leke seg.

 

 

Jeg har ombestemt meg.

Etter første time er bekymringsfritt kastet.

Hva har jeg begitt meg ut på.

Se bordet som er satt opp for oss til vi skal male.

Male jeg? Helledussan, det begynner å gå opp for meg hva jeg har gitt meg ut på.

Fruen skal gjøre noe hun absolutt ikke kan.

 

 

Vi fikk hver vår mappe der vi skal samle alle våre kunstverk.

Lynn Cottrell har skapt den vakre fargerike engelen

Først fikk vi trekke hvert vårt kort med et bilde og en tekst.

Kortet vi trekte skal vi la oss inspirere av hele uken

Jeg fikk bilde av perler og på kortet står teksten:

within every experience is a hidden pearl. A gift from God. Learn from any situations which challenge the peace within you and let them make you stronger in living your life with the Peace of God in your soul.

Deretter skulle vi meditere.

Etter meditasjon skulle vi snakke om det vi fikk opp i meditasjon.

Men hun her hun var så trøtt og sliten at hun gikk så dypt i meditasjon at hun husket ikke det sprøyte grann.

Ja da har du mye å snakke om.

For å ha noe å si, begynte jeg på noen ord om perlen:

 

Perlen

Perlen skal nå få komme ut av skjellet

Den skal få åpenbare seg i sin renhet

Tillatelse er et nøkkelord

Å tillate seg selv å skinne

Å tillate seg selv å skrelle av alle lag som gjemmer perlens skjønnhet.

 

Og så skjønner dere, skulle vi tegne et symbol for det vi fikk opp.

Så skulle vi sitte sammen med en ny partner vi ikke kjente og skrive noen ord om det den andre hadde tegnet.

Nå var gode råd dyre for hun som ikke husket noe som helst.

Jeg tenkte skitt hva gjør jeg må.

Men så tenkte jeg at jeg gikk dypt i meditasjon.

Kanskje må jeg dykke dypt for å finne den perlen.

Og kanskje blir det nøkkelordet i tillegg til det min makker fra Danmark la til med ord.

Jeg må la meg falle.

Og det var jo nettopp derfor jeg meldte meg på dette kurset.

For å kaste prestasjonsangst og tørre å kaste meg uti det.

Derfor skal jeg også servere dere mitt stor kunstverk.

Hihi

Er det vel ikke lekkert?

Vel jeg er ikke her for å bli kunstner, men for å finne perlen, så heretter lover jeg å avduke det ene kunstverket etter det andre.

Kanskje er det derfor jeg er her når det kommer til stykket.

Drite i at det skal være noe fantastisk, men tørre å presentere noen trøtte streker av ei som har bestemt seg for å kaste seg ut i dypet og se hva hun finner.

Så får vi se om hun finner en perle der nede.

Litt rart er det også at siste bok jeg leste før jeg dro, het perlefamen og den handlet om å dykke etter perler.

Tilfeldig?

 

 

Temaet er fryktforløsning

 

 

 

Da er vi på flyet.

Så langt har alt gått strøkent.

Jeg er igjen svært takknemlig som får dra ut på disse eventyrene.

Temaet for tiden er tydeligvis fryktforløsning.

Det er sånn at temaer kommer igjen og igjen.

Når et tema, som nå frykt, er aktuelt, kommer også historiene som matcher temaene.

Jeg hadde en liten livesending i går om å overvinne frykt.

Jeg får tilbakemeldinger om at jeg inspirerer andre fordi jeg er så tøff.

Slike meldinger er jo svært oppmuntrende men jeg føler meg ikke tøff.

Jeg er ofte svært nervøs.

Kroppen girer seg opp med stressanfall fordi adrenalinet stiger.

Det er mange ting jeg ikke liker å gjøre og som jeg unngår.

Men er det noe jeg kjenner er veldig viktig for meg, da driver det meg frem.

Vi har ulike ting vi er redd for.

Jeg fikk nettopp en melding fra ei som er redd småkryp som kakerlakker og veps.

Veldig mange er redde for nettopp dette.

Vi kjenner jo alle til historiene om damer som står på stolen og hyler når de ser ei mus.

Menn vi ser på, som sterke og stødige, kan ha flyskrekk eller er livredd blodprøver.

Vi bærer med oss fryktenergier fra generasjoner tilbake når vi faktisk hadde behov for å passe oss for insekter og mus, for de hadde med seg smitte, som kunne være farlig for oss.

Grensen for hva greier eller ikke greier, er svært individuell

Og det kommer an på dagsformen.

Frykt er en lavfrekvent energi som ikke er god for oss

Samtidig har vi kanskje behov for å kjenne på at alarmberedskapen inni oss fungerer.

Den er jo der for å verne oss mot farer.

I mang en nødsituasjon, har vi bruk for denne beredskapen for å gi oss ekstra kraft og evne til gjennomføring.

Det vi ikke trenger er at den vokser i omfang.

Det har den nemlig en tendens til å gjøre hvis vi slipper den løs.

Vi kan bli redd for flere og flere situasjoner.

Derfor kan det være fint å utfordre frykten innimellom.

Vi vil ikke ha et liv der vi begrenser oss pga noe vi kan unngå.

Dessuten er mestringsfølelse en enorm kraft.

Det er sterke, gode energier, som skaper magi i kroppen vår.

Det viktigste er kanskje å ikke gape over for mye.

Lage bittesmå delmål.

For en som har angst for å gå ut, kan det å hente posten, være et mareritt.

Da kan et delmål være å klare å ta på skoa, å sitte foran et åpent vindu eller å klare å åpne døren og kanskje mestre det å stå på trappen.

Hver og en må møte sine frykter og prøve å gjøre de små.

Bytte ut de destruktive tankene med noen nye.

Som flyverter sa i dag, learn back and enjoy your flight.

For en med flyskrekk, kan det høres vanvittig umulig ut, men hjernen vår er merkelig.

Den klarer å ta til seg positive ord og dermed frigjøre hormoner i hjernen, som letter frykten.

Har du behov for en beroligende eller litt alkohol, før du skal fly, så se ikke på det som nederlag.

Feire heller at du har noe som hjelper deg så du kommer deg avsted.

Feire at du tør, at du mestrer. 

Jeg sier slett ikke at det er enkelt å mestre frykt.

Det kan være langvarige prosesser.

Kanskje blir vi aldri helt fri den, men vi kan prøve å utfordre den litt.

Det viktigste er at vi styrer frykten, at den ikke styrer oss.

Selv jobber jeg mye med heisfrykt.

Kanskje jeg derfor må takke helsesituasjon med dårlige knær og sviktende krefter.

Jeg må derfor ofte ta heis for å spare kroppen.

Jeg vet at jeg kan ikke gå mye trapper, så jeg må ta heisen.

Noen ganger takker jeg nei, når jeg ser at den er full av mennesker eller det er støyende, berusende mennesker der.

Men stort sett går det bra.

Og hver gang gir meg mestringsfølelse.

Det er en berusende følelse.

Når frykten igjen tar en, må en ta frem den mestringsfølelsen og la den innta kroppen.

Lukk øynene litt og tenke tilbake på siste seier over frykten.

For meg er det nå en slik seier som jeg feirer.

Jeg forteller meg selv hvor stolt jeg er over det jeg gjør.

I tillegg er jeg takknemlig, svært takknemlig.

Å være takknemlig, hjelper også på frykten, for takknemlighet svinger også høyt i frekvens og skaper gode reaksjoner i kroppen.

Så når du kjenner frykten, lukk øynene og kjenn på noe du er takknemlig for og hjernen din vil dempe fryktfølelsen.

Små knep som kan hjelpe deg å mestre.

Hjernen vår er merkelig, den kan hjelpe oss eller spenne bein under oss.

Men det er nå fint også, at det er vi selv som skaper.

Da kan vi være sjef uten å være avhengig av noen andre

Hilsen sjefen over min egen frykt

I dag

Anbefaler boken, Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve, av Elisabeth Holt.

 

ps. Er vel ikke tilfeldig at mens jeg sitter ute og skriver dette, kommer en elev fra Østerrike og setter seg ved siden av meg. Hun forteller at hun nettopp har avsluttet en avhandling hun har skrevet om……….

…….Frykt 🙂

 

På toget, på vei til Arthur Findlay, som vanlig i dype tanker om livet

 

 

Da er jeg på toget.

Jeg forlater en regntung Åndalsnes.

Da er jeg vei igjen.

Og som den sippergurien jeg er for tiden, renner tårene igjen.

Jeg er så følsom for tiden, at det nesten er for mye av det gode.

Jeg er på vei til mitt andre hjem, slik føles det ihvertfall.

Arthur Findlay spiritual college i England

Ingen steder gir meg en mer indre ro.

Det er der jeg føler jeg er helt og fullt ut meg, inni meg.

Nærmest sjelen, hvis man skal bruke store ord.

 

Vel, vel, da har jeg gjort det nok en gang

Arthur Findlay college, I mitt hjerte

 

 

 

Den lille piken inni meg, det er hun som gråter.

Hun gråter av glede.

De siste dagene har både min mor og far vært sterkt tilstede.

Slik har det ihvertfall føltes.

De har hjulpet meg til å slutte fred med fortiden.

Forløse det som vondt var.

Jeg ser at alt som har skjedd har hjulpet meg på veien.

Nå føles det som om de er med meg på veien.

 

 

Hit skal jeg, på våren denne gang, før har det vært sommer.

Det er femte gang jeg drar til Arthur Findlay.

De sier på skolen at ei uke der, er et års utvikling.

Kanskje er det skryt, men det føles sånn.

Du verden hvor mye jeg har åpnet opp.

Men det er ikke bare den spirituelle oppvåkningen.

Like mye om ikke mer er den personlige utviklingen som menneske.

Høsten 2017, fikk jeg i første øvelse, høre at jeg måtte slutte å være redd for å bli sett.

Kanskje var det det viktigste budskapet på det kurset.

Først nå etter nyttår, har jeg tatt tak i det.

Det er ikke bare, bare å finne motet og styrken, som skal til.

Men nå er jeg godt i gang.

 

 

Fjellene i min barndoms dal, Trolltindene, de gjemmer seg i dag.

Akkurat slik vi gjemmer på minner.

Mye av det er skjult for oss.

Vi må ha klarvær for å se det.

Er vi ikke åpen for det, kan vi bære på sår som ikke gror, hele livet.

De vil påvirke alt vi gjør.

Og ikke bare det, men vi overfører de også til våre barn.

All sorg, frykt, usikkerhet, alt blir videreført i generasjoner.

Det er derfor viktig at vi klipper den røde tråden, setter både oss selv og våre barn fri.

Jeg er rolig igjen, reisenervene legger seg.

Jeg fikk en takk her forleden fordi jeg er så tøff, deler av meg selv og hjelper andre.

Det er jeg takknemlig for, men jeg er ikke så tøff.

 

 

Jeg er en kontrollfreak.

Jeg sjekker billetter, telefon, penger, kort, gang på gang.

Kroppen får stressreaksjoner og jeg brekker meg.

Jeg må i flere omganger sette meg ned og puste noen minutter, for å roe nerver.

Men det er en drivkraft i meg, som dytter meg fremover.

Dette er livsveien min, det er viktig for meg.

Det jeg nå kan bidra med i form av ord, oppmuntring og healing, det er et mirakel for meg.

Jeg bruker hele meg, alt jeg har lært og alt jeg har erfart.

Hver en tåre kommer til nytte.

Alt fra maskinskriving på valgfag, regnskap, språk, markedsføring, salg, nettverksbygging, kombinert med min personlighet.

Jeg er vitebegjerlig, nysgjerrig, sta, viljesterk, åpen, imøtekommende, glad, omsorgsfull.

Jeg ser deg.

Det er viktig for meg.

Jeg har opplevd å ikke bli sett, ikke bli trodd, blitt misforstått.

Det har preget meg mye i livet og derfor er det viktig for meg.

 

 

Når jeg bladde i disse gamle bildene fra jeg var 13 år, fant jeg navnet på en av de som så meg.

De var flere, men Grete var den jeg hadde bilde av.

Jeg fant henne på Facebook og tok kontakt, for å få takke.

En liten pike på 13 år husker henne 45 år etter.

Fordi hun så meg.

Så kanskje blir det det aller viktigste i dagens innlegg.

Se

Se deg selv og se de du møter.

Det er slik du setter spor etter deg.

Kjærlighet er nøkkelordet.

Ikke kjærlighet for å få noe tilbake, men uselvisk kjærlighet.

Det er nøkkelen til et godt liv.

I dag

 

Og så symbolsk, regnet stopper, skyene løser seg opp og solen kommer frem.

 

 

Kan ikke du være den ene

 

ps. Dere blir vel med til Arthur Findlay. Jeg satser på at jeg får til daglige innlegg.

Liza Marklund. Perlefarmen

Liza Marklund. Perlefarmen

Jeg har lest alle krimbøkene til Marklund og likt stort sett alle sammen veldig godt. Jeg visste at Perlefarmen ikke var krim, så jeg var spent.

Dette er en roman jeg ikke helt vet hvordan jeg skal definere. Starten liker jeg veldig godt. Vi følger Kiona som vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet. Familien hennes lever av å dykke etter perler. De har en perlefarm.

Men etterhvert utover boken flytter vi til Amerika, så til London og deretter til Dar Es-Salam. Det blir mer som en avansert røverhistorie og jeg er veldig skiftende mellom liker, liker godt, hmm, nei ikke så mye, jo liker godt og sånn er det hele boken igjennom. Jeg greier liksom ikke helt å bestemme meg for det skjer så mye forskjellig. Det er feelgood en stund, så er det oppvekstroman og så er det en krimgåte med drap, og innom mange samfunnstemaer som er aktuelle i dag. En veldig sammensatt bok, men fortalt rett frem uten de store følelsesbeskrivelsene.  Men ja, det føles ok å ha lest den for den har ihvertfall fått meg til å tenke litt.

Men om du liker den eller ei, ja det kan jeg ikke svare på. Du må erfare selv.

 

Bilde og teksten under bildet er hentet fra Vigmostad Bjørke og boken er et leseeksemplar.

 

Tidlig på 1990-tallet. Den unge Kiona vokser opp på Manihiki i det sørlige Stillehavet sammen med foreldrene og to søsken. Manihiki er en av verdens mest avsondrede atoller. Kiona arbeider på familiens perlefarm. Hun fridykker, kontrollerer østersene og høster svarte perler.
En morgen havarerer en stor seilbåt på revet. På båtdekket ligger en sterkt skadet mann. Han er svensk og heter Erik.
Slik begynner en spennende historie som strekker seg over et halvt tiår og fire verdensdeler. Det er en storslått beretning som handler om menneskers søken etter mening og sammenheng, om globaliseringens kostnad og hva vi egentlig er villig til å gjøre for dem vi elsker.

 

Fy flate, hvem har sagt at selvutvikling skal være lett

 

 

Fy flate, hvem har sagt at  selvutvikling skal være lett

Etter nyttår har jeg hatt en arbeidsperiode

Det har haglet følelser i meg

De har ført til en indre storm

Jeg har vært filleristet mentalt

Nei, ikke vært deprimert, men det har vært mye følelsesmessig turbulens

Den lille piken i meg har gitt slipp på mye sårt og vanskelig

Store forløsninger

Jeg er blitt omskapt på et vis

Alt jeg har trodd om meg selv, har vært tømt på et glass og ristet på og kommet ut som noe annet

Litt om å følge hjertet, tenke nye tanker og bli kvitt gamle tankemønstre

Vår sårbarhet – våre følelser

New beginnings

Likevel er det som om kroppen da protesterer

Den lille piken kommer på nytt i trassalderen

Motsetter seg alt det andre gjør, vil ha alt på sin måte, har vansker med å passe inn

Hun er redd for å miste veien sin

Hun vet hun skal gå andre veier, og hun er redd for å bli stoppet

Samtidig spenner hun selv beina under seg

Hun kjenner rustningen hun har tatt på, starter å falle av og det fyller henne med frykt

Dessuten blir alt så åpent, så sårbart, hun får seg sine redsler

Alt hun har fortrengt gjennom årene, blir nå synlig og da kommer frykten frem igjen

 

 

Når jeg var i syden nå nettopp, gikk de første dagene fint.

Så slo smertene i høyre kne til for fullt igjen, etter at det var på bedringens vei.

Jeg hadde store vansker med å gå, pga smertene og det dro kreftene

ut av meg og det var jo ikke så mye fra før liksom.

Jeg ber venner om healing og ei venninne ringer meg etter at jeg kommer hjem

Hun får opp et bilde av en korde, som en krok som sitter i kneet, noe gammelt.

Hun sier hun får at farfars far, forteller dette.

Når vi jobber på denne måten sier vi hva vi får opp, men vi kan ikke påstå at det vi får, stemmer.

Jeg sier at kanskje har jeg med meg gammel historie i energiene.

 

Kvelden kommer og plutselig faller det ned i hodet mitt.

Når jeg var på Gran Canaria, var jeg sammen med venninner jeg gikk på skolen sammen med.

Jeg mistet jo faren min når jeg var 11 år.

Det ble ikke snakket om, livet var bare snudd opp ned, fra ene dagen til den andre.

Vi flyttet og to mnd etter hans bortgang var alt mitt gamle liv borte.

Vi flytter og jeg begynner på ny skole.

Sammen med disse nye skolevennene,  drar vi på skitur.

Jeg var da 13 år.

Dette var uken før vinterferien og jeg gledet meg til å besøke tanteungene mine

Så faller jeg i enden av bakken,  Ingen fart, faller bare bakover

Jeg gråter og roper hjelp men de tror ikke på meg.

De tror jeg overdramatiserer.

 

Etterhvert skjønner de at ikke alt er som det skal.

De lager båre og drar meg ned til veien der en taxi venter.

Taxien har plukket opp min mor.

5 mil og ei ferge, i baksetet på en taxi

……..med brudd i lårbeinet.

De borer en pinne gjennom kneet mitt, heiser foten opp i strekk og slik ligger jeg i fire uker.

Akkurat slik min venn forklarer at hun ser.

Pluss en uke opptrening.

Alene

Foreldre overnattet ikke den gangen, de kom på besøk en gang i uken.

Min mor var jo alene og måtte på jobb.

 

 

Sterke, såre opplevelser som kroppen ikke glemmer så lett.

Følelser lagres i kroppen til vi gir slipp på de.

I går kom en sang for øynene mine flere ganger.

Når jeg åpnet den og selv om jeg har hørt den før, kom det nå en annen reaksjon.

Sorg og savnet til den lille piken inne meg og ord fra pappa

I tusener av år har jeg elsket deg

I dag måtte jeg bare finne bildene jeg ble påminnet at jeg hadde i en gammel album.

Og tårene renner igjen, for den lille jenta

Det siste bildet er sammen med Grete, en av sykepleierne.

Jeg husker enda hvor snille de var med meg.

Jeg håper det ikke blir helt galt at jeg legger ut bilde av henne.

De var mange som dullet rundt meg, spilte spill sammen med meg.

Jeg hadde skole der fra senga og de gikk rundt med en bibliotektralle, der vi fikk låne bøker.

Dette er 45 år siden og følelsene har jeg holdt inne i alle de årene.

På tide å gi slipp, tillate kroppen at det nå går.

Så takker vi kneet som minnet meg på hendelsen.

Kanskje til og med det, kan bli bra nå.

I dag

Takk til Elisabeth Lindstad Tangen, for nok en gang å ha hjulpet meg med prosessene mine. Du er en god venn og svært dyktig.

 

 

 

 

Hva har vi å frykte

 

 

 

Et stadig tilbakevendende tema når det gjelder det åndelige, er frykt.

Er det noe vi trenger å være redd.

Jeg kan bare svare ut fra min tro,

Jeg tror ikke noen som mener noe annet enn meg lyver, vi har bare hver vår oppfatning og alle må få tro det de vil.

Men jeg tror ikke vi har noe som helst å frykte.

Hvordan kan jeg tro det når vi hører så mange skrekkhistorier om klebeånder og demoner, osv

Jo, fordi jeg liker å ha en logisk tilnærming til det åndelige.

Dessuten vet jeg at hjernen vår baserer alt på tidligere erfaringer.

Husk vi har med oss frykten i ryggsekken fra våre forfedre.

De ble brent på bålet for sin tro.

De ble tvangsforet med skrekkhistorier og vi blir det enda.

Enda drives det med demonutdriving.

Og skrekk og gru, folk med psykiske diagnoser, påstås å ha klebeånder eller ha en eller flere demoner i seg.

Ja, når vi sier det høyt, høres det ikke rimelig attenhundretalls skrekkpropaganda ut.

Noe gammelt som henger igjen.

Frykt er jo brukt som et maktmiddel i alle århundre.

Men hvor er logikken i dette, hvor er vitenskapen, har det rot i virkeligheten.

En bekjent fortalte meg om datteren som er multihandicappet og ble helt krakilsk når moren ville ha henne med til menigheten på møte.

Hun spurte noen der hva de trodde og de sa hun nok var besatt av demoner.

Høres dette logisk ut?

Eller høres det mer riktig ut at piken kjente på de vonde energiene i den menigheten og ville rett og slett ikke dit?

Tunge energier er ikke noe godt for kroppen.

 

For meg er det veldig enkelt, jeg har ingenting å frykte.

Men jeg forstår at folk kan bli redde.

Når man kjenner på energier kan de kjennes tung og trykkende ut.

Det kan ligge et tykt belte stramt rundt hodet.

 

Energier fra ting som har skjedd, vonde ting, kan være veldig tungt og skremmende hvis man ikke vet hva det er.

Nå åpner mange opp og de begynner å kjenne energier og de blir redde.

Første spørsmålet mitt er da, var du redd før du kjente de?

Nei, da var de ikke redde.

Jeg svarer så at energiene har vært der hele tiden, det betyr at du trenger ikke være redd om du kjenner dem heller

Hvis du akkurat har åpnet opp og kjenner energier og bor på et sted, der det har skjedd mye vondt, ja da kan det oppfattes fælt, for du går jo inn i historien, du kan gjenoppleve det som har skjedd der.

Du kan få bilder og du kan se mørk, tung energi.

Men trenger du være redd?

Er det noe som vil skade deg?

Nei, etter mitt syn er det ikke det, men du kan bli sliten, veldig sliten.

 

 

En venn fortalte meg at hun hadde våknet en natt og kjente en tyngde på beina.

Hun så en grå skikkelse stige opp fra beina sine.

Selvfølgelig ble hun redd.

Hun ville vite hva jeg trodde om dette.

Når jeg får sånne spørsmål, blir jeg ofte litt satt ut, men så kommer bare ordene til meg.

Jeg spør om noe skjedde i forkant av dette.

Var det vanskeligheter som gav slipp, var over, noe som hadde skjedd.

Ja, det var to dødsfall.

Akkurat ja, da kan det være årsaken.

Noe forløses eller de som har gått bort, tar farvel.

Men………………

Hjernen vår baserer seg på frykt og tidligere opplevelser og gir oss et fryktbilde.

Vi er vant til å tenke mørk skygge er ondskap.

Sammen med tyngden på beina blir det skremmende.

Hvis derimot hjernen er programmert til å tenke kjærlighet, kan det være at figuren har vist seg annerledes

eller vi ville hatt en annen reaksjon.

Kanskje vi ville følt at denne personen sa farvel og vi ville blitt rørt.

Husk at hjernen bestandig tolker ut fra det den har lært.

 

I og med at jeg liker å ha en vitenskapelig tilnærming til ting, så har jeg ofte andre svar enn det som er vanlig.

Jeg tror vi har med en intelligens å gjøre, en energikraft.

Energier forskes det nå på for fullt.

De håper jo å kunne bruke den mer i fremtiden, som drivstoff blant annet.

Jeg tror ikke den verden bryr seg med salviekvaster eller symboler eller beskyttelse.

Den er der helt uavhengig av hva vi gjør.

Men derimot tror jeg vi tiltrekker oss de energiene vi ønsker

Vi skaper det vi vil ha, ihvertfall til en viss grad.

Har vi fokus på frykt, vil hjernen vår skape fryktsituasjoner.

Har vi derimot fokus på kjærlighet, er det nettopp det vi tiltrekker oss.

Nå drar jeg tilbake til Arthur Findlay spiritual college igjen snart.

Der har vi lærere som har undervist i over 30 år og aldri møtt noe ondskap.

For meg høres det logisk ut.

Jeg tenker rasjonelt.

Leser du ofte i avisen om folk som er blitt skadet av onde ånder?

Er det vanlig i nabolaget ditt?

Hvorfor skal det så skje med deg?

Hvor er logikken?

De som har tvangstanker som de må følge, de har psykiske sykdommer i hjernen.

Mine tanker som jeg følger er bare gode, og jeg kan velge selv om jeg skal følge de eller la de være.

 

I dag brukes meditasjon mer og mer.

Jeg så nettopp fra en skole i Norge som hadde meditert i klassen.

Det er et fantastisk verktøy for å bedre egen helse, konsentrasjon og gi ro.

Det bedrer den mentale helsen vår, det er ikke skummelt, slik de før lot til å tro.

Ville flyvere i forsvaret meditere hvis en ond ånd kastet seg over dem?

Ville idrettsutøvere bruke meditasjon hvis de samtidig skulle være redd og måtte beskytte seg.

Nei, nå bruker de meditasjon og healing for å bli bedre i det de gjør.

Vi må til å tenke nye tanker.

Vi kan ikke henge oss opp i gamle doktriner fra middelalderen, skrekkpropaganda.

Hjernen vår skaper det vi programmerer den til.

I dagens samfunn med mye støy rundt oss, er meditasjon veldig viktig.

Om det så er bare et par minutter for dagen, så skaper det mirakler for kroppen.

Vær så snill, tenk nytt, ikke være redd, healing og meditasjon er nydelige verktøy.

Når vi forlater jorden, forlater vi ondskapen, da blir vi til ren kjærlighet.

Men var vi ond når vi var på jorden, vil våre gjerninger være igjen som energi, helt til de renses.

Jo flere som tenker kjærlighet, jo mer renser vi.

For kjærlighetsenergien går på en høyere frekvens enn det som er tunge energier.

Kjærlige tanker vil derfor rense, godhet og omsorg og glede.

Gå ut i verden og skap det du ønsker deg

I dag

 

 

I tusener av år har jeg elsket deg

Dette er ord fra den andre siden. Ønsker du å få ord fra noen som har gått bort, send melding på Lillasjel på facebook eller sms 9946 7178

Å forløse følelser er ingen enkel sak, det er tøffe tak. I dag kom denne sangen til meg flere ganger,før ordene kom og tårene kom i store fosser. Jeg har vært filleristet mentalt etter nyttår, nok for å forberede meg til kurset jeg skal på nå snart. Jeg skal fortelle flere episoder senere og linke de opp mot hverandre for å vise gangen i hvordan det blir jobbet med oss, men først disse ordene som jeg i tårestrømmen sterkt følte var fra min far som gikk bort da jeg var 11 år.

 

Jeg har ventet og ventet

Ventet på at dette skulle skje

Endelig min lille pike, er du der

Endelig

Å du har jobbet så hardt

Jeg har vært der hele tiden, ved din side

Jeg har tørket tårer mange ganger

Tro du bare ikke at jeg ikke har sett hvor mye du har slitt

Men jeg har visst at noe godt ventet der fremme

At du en dag skulle finne deg selv

 

At du skulle se solen i ditt hjerte

At du skulle bruke ditt fulle potensiale

At du skulle se hvor høyt elsket du er og bestandig har vært

Endelig er du der

Nå er det bare små humper igjen, det meste og verste er overstått nå

Jeg har holdt deg i hånden

Jeg har dyttet deg i ryggen når det har vært nødvendig

Jeg har holdt deg tilbake når du har prøvd for hardt

Hele tiden har jeg vært der hos deg, du elskede barn

Jeg måtte gå og du vet at det var slik det måtte være

Du har hatt en stri reise

Mye alene har du gått

Stanhaftig har du stått på og kjempet

Innimellom er det som om du har vært helt alene

LIkevel har du aldri gitt deg

Du har en sterk indre drivkraft i deg

Du har en enorm uselvisk kjærlighet

Det er ikke det du kaller det selv, du tror du er dradd  frem av egoistiske grunner

Men det er fordi du ikke ser lyset i deg

Du ser bare gulrøttene som henger foran deg

Du trekkes mot de, de er belønningene dine for jobben du gjør

Men den indre drivkraften din er kjærlighet

 

Du ser nå det hele så tydelig

Hvis jeg ikke hadde gått når jeg gjorde, ville ditt liv blitt annerledes

Du ville ikke nådd frem til din livsoppgave

Sorgen og savnet har formet deg

Du har lagret følelsene i kroppen din i årevis

Alt har du holdt inne for du har ikke visst hvordan du skulle gi slipp

Du har vært så alene helt fra du var barn

Det nytter ikke å ha mennesker rundt seg, når man likevel er ensom inni seg

Men du ser det nå, veien du har gått alene, har hatt sin misjon

Siste tiden har du forløst de store blokkeringene du har hatt fra du var barn

Du har selv sett omformingen fra det du trodde du var, til det du faktisk er

Men lett har det ikke vært, det skal være sikkert

Nå er vi her begge to for deg

Endelig får  man vel si, endelig har du oss begge

Vi har prøvd å vise deg hver på vår måte at du er elsket

Men vi forstår at handlinger betyr mer enn ord og at vi ikke har nådd frem med det budskapet

Men nå vet du det og du forstår hvorfor

Nå skal du senke skuldrene

Du skal jobbe mer med å være deg selv

Du ser nå at du bare må være litt annerledes enn de fleste rundt deg

Du trasker og går på stier som for de er ukjente

Slik er det bare på din vei

I mange tusen år har vi elsket deg og vi vil fortsatt elske deg i tusener av flere

Min lille pike, min lille skatt, nå er du der

Og vi er her sammen med deg, til evig tid