Men det skal noe til å slå dette.

Etter en litt strabasiøs reise hjem, var det fint å kjøre ned Raumadalen til Åndalsnes og Isfjorden.

Det er fint på Rhodos, men det er faktisk vakkert her hjemme.

Rhodos mai 22, hjemreise

Vi har en fantastisk natur og nå om våren, er det aller vakrest.

Når vi er på tur, lokkes vi tilbud om utflukter til natur og fossefall, men akkurat der skal det noe til å bergta oss.

Vi er rimelig bortskjemt.

Til gjengjeld var det kun 11 grader og det er en av årsakene til at man søker til varmere land, i tillegg til å se og erfare andre miljøer. Se utenfor vår egen dørstokk er sunt. Reiser er opplevelser for sjelen.

 

Vi tar av mot Sogge. På campingen ved elva her, hadde den nye Burningfilmen sin base.

 

 

Vengetindene, Romsdalshorn, Rauma elv. Romsdalshorn har vel vært det fjellet vi har sett mest av på tv i det siste, da det var med på hver eneste sending til Kompani Lauritzen.

 

 

Åndalsnes.

 

Isfjorden

 

Vi ser jo rennende vann fra balkongen. Nå er det mye snøsmelting så Steinelva er stor.

 


Ei som satte pris på at vi kom hjem.

 

Stillingen er noenlunde den samme som på Rhodos.

Og når man har kommet hjem, da er det hverdag og hjemmebakt brød.

Mettet av inntrykk og latter og sol.

Nå lades batteriene før vi om noen uker er klar for ny reise.

Da går turen med cruiseskip fra Barcelona til Roma og så tilbake.

Frem til det, må kroppen lade, for nå er batteriet ganske så flatt.

I dag

 

 

 

Oj oj , den hjemreisen ble vel komplisert

Det gikk ikke akkurat på skinner å komme seg hjem fra Rhodos.

Det begynte flott med en taxi som kjørte oss fint og flott ut til flyplassen.

Innsjekk og sikkerhetskontroll gikk også i en fei.

Så begynte ventingen.

Vi fikk boarde, men ble stående ute og vente på buss.

Vi ventet og ventet.

Så kom vi på flyet.

For så å vente og vente, før vi fikk klarsignal til takeoff.

Motvind og 40 minutt forsinket, skulle vi ha bagasje.

Vi ventet og ventet.

Likevel ikke så ille.

Men……

 

Vi hadde bestilt hotell på Park inn, nå Radisson Red, for å sove noen timer, før vi kjørte hjem, 5,5 time.

Vi tuslet bort til hotellet, gledet oss sånn til å finne senga, klokken 2.15.

Vel vel

I det vi kommer inn i lobbyen, er det kjempelang kø.

Stillestående kø.

Vi ventet og ventet og ventet.

Til slutt forstod vi problemet.

De var overbooket.

De hadde ikke ledige rom.

Og når det er overbooket, svikter datasystemet.

Flere fikk rom og kom ned igjen og fortalte at det var folk på rommet allerede.

Etterhvert ble det mye latter midt i irritasjonen om hvem som måtte dele rom.

Jeg var snar og si at husk at det er ikke de som står i resepsjonen sin skyld.

Tålmodig og rolige stod de der og strevde med å finne rom.

Noen sjekket jo ut også og de prøvde å få vasket de rommene.

Flere gjentok dette, at la oss ikke ta ut irritasjonen på de som har en tøff natt på jobb.

Stakkars folk. De er nok glad når skiftet deres er over.

 

Til slutt ble det vår tur.

Men det hjelper ikke når de ikke har ledige rom.

Og nå var de blitt usikker når de tildelte rom.

De begynte å sjekke rommene, for ikke å sende folk til rom som allerede var opptatt.

Vi ventet og ventet og ventet

Klokka 5 tok vi avgjørelsen at nå var det nok.

Kanseller våre rom, gi de til noen andre, vi kjører hjem.

Og så tenkte vi at nå går det som smurt.

 

Vel vel.

Vi prøvde å bestille taxi for å komme oss raskt til p4, der bilen stod.

Og vi ventet og vi ventet.

Flere telefonsamtaler og taxi som kjørte til feil hotell.

Så påstod de at den stod ved hovedutgangen og ventet.

Da var det merkelig vi ikke så den, for der stod vi.

Til slutt kansellerte vi den og tok fatt på veien tilbake til flyplassen.

Så var det å vente på buss.

Men så kom det en maxitaxi og hurra, den kapret vi.

Til bilen kom vi.

Slutt på venting.

 

Nesten.

For når vi kom til Lillehammer måtte både vi og bilen ha mat.

Der var stekeplaten ødelagt så pølsa måtte stekes.

Vi kunne jo ikke annet enn å le.

Og det skal sies, vi har ledd og ledd.

For hva annet kan vi gjøre?

Det er jo ikke vits i å gremmes for da ødelegger vi jo humøret også.

Vel, nå er vi straks hjemme.

Hadde vi sovet på Gardermoen, ville vi ikke ha startet enda.

 

Og vi lagrer det i “husker du da vi”-bunken

Og så ler vi og mimrer

I dag

ps. Radisson, vi vil ha en gratis natt som betaling for opplevelsen.

Rhodos mai 22, hjemreise

 

Da er vi klar for hjemreise.

Farvel 449

 

 

Vi blir ikke hentet før klokka 19.10 så det blir en stund å vente. Men været er fint så vi lider ikke noe nød.

Trimmen derimot, den står vi over.

Så hva husker vi fra turen.

 

Moroklumpen på Vetobar.

Godt selskap og vennskap.

Vi var og så på Celebrity Edge, som vi starter nedtelling til nå, til 14 dager i Middelhavet.

 

Vi feiret 17. mai. Stavros på Restaurant Red har funnet frem flagget.

 

Kjære, snille Sissel. Så koselig å møte henne igjen.

 

Mye latter og intern humor.

 

Det ble løst mange utfordringer ved hjelp av gode samtaler.

Gubben alltid like blid, forunderlig med den kjerringa.

 

 

 

 

 

Sissel har bakt kransekake.

 

17.mai tog.

Slitne bein.

 

 

 

 

Ut på tur, aldri sur.

 

 

Oasis, baren som er drevet av 3 generasjoner familie.

Laura på Vetobar

 

 

Takk for oss.

Nå drar vi hjem

 

Cofotograf Tone Westrum Pedersen

Ps henne finner du på Kitchn Åndalsnes

 

Rhodos, mai 22, Dag 7

 

I dag var målet gamlebyen og havna.

På veien dit, så vi denne fine hagen med masse grønnsaker.

Tomatene var ikke modne enda.

 

Det er ca 1 km å gå fra hotellet inn i gamlebyen.

Jeg må innrømme det gikk litt smått i starten, for nå begynner kroppen å bli klar for en pause.

Jeg har drevet den hardt denne uken, 8-10000 skritt hver dag er mye for meg som er vant til å sitte i ro hjemme.

Men den har vært bedre energimessig enn på flere år, så det se mer som et mirakel.

Så får vi håpe jeg ikke kjører så hardt at jeg havner i kjelleren igjen.

En dag igjen nå.

Det er så fredelig atmosfære her innenfor murene.

Når vi kom lenger inn, nærmere havna der cruiseskipene ligger, var der kaotisk.

 

Se hvor vakkert det blomstrer.

Mens damene studerte blomstene, studerte karene stein.

 

 

Hva de sier, ja det vet de bare selv.

Ser ut til å være veldig interessant.

 

 

Det ser også ut som det er en grundig analyse som foregår, for vi måtte lokke dem med pitstop for å få revet dem løs.

Morsom butikk.

Vi gikk og gikk og lette etter ett vannhull med gode stoler. En sliten kropp kan ikke sitte på en stol uten pute. Nei, sa jeg, vi må ha gode stoler. Da høre vi “kom, her gode stoler”, på gebrokkent norsk. Bareieren skjønte hva vi så etter. Det er litt mas utenfor restaurantene. Det er mange som trenger inntekt og prøver å få oss inn.

Ved bordet under dette treet fikk ingen sitte.

Der regjerte denne duen. De hadde pakket inn reiret med plast så den ikke skulle skite på de som satte seg der.

Vi gikk en tur langs havna og så på cruiseskipene før vi gikk inn igjen i gamlebyen.

 

Men det ble så stressende inne der, vi gikk i kø for det var så mye folk, så vi bestemte oss for å gå til Red restaurant igjen og spise lunsj før vi snudde og gikk hjem.

 

På veien dit gikk vi noen gater vi ikke har gått før. Nå fant vi gågata og her var det kjempekoselig.

 

I og med at nye gater ble utforsket og de ikke stolte helt på det indre kompasset til reiselederen, som sant nok, ofte drar i vei i motsatt retning, måtte Google hjelpe oss.

Som et lite tips der, er det lurt å skrive rett navn på restauranten. Ja da, mitt indre kompass var riktig denne gang.

Og frem kom vi. Her er det visst nye studier på gang. Gjett om det var godt å sette seg i gode stoler.

 

 

Gresk meze. Det var godt.

 

For å lure beina til å gå mer, måtte jeg lokkes med et besøk på Vetobar. Når jeg lander i de gode stolene der, vet jeg at jeg er snart hjemme.

Det er så mye stasj i de drinkene at støtteapparatet blir helt borte.

Der var de ja. De holder ut. Kun noen timer fri 17. mai. Og litt hvile på ettermiddag. Utenom det holder jeg de i full fres hele dagen fra 9 til 23. De kommer nok hjem helt utmattet. Men de er faktisk like blid enda. Vi snakker til og med om ny reise i august neste år. Neste år er nemlig gubben pensjonist og trenger ikke tenke fellesferie lenger.

 


God natt.

Takk for i dag.

 

Rhodes mai 22, dag 6


En ny dag i solen.

Litt mer vind men fint å ligge på stranden så vi tok turen dit.

Tripp trapp, ned trappene.

Knærne mine er ikke glad i trapper og de roper litt høyt for hvert trinn, men jeg kommer både ned og opp og da er det vel ingenting å klage over.

Der ser jeg jo havet.

Da er det bare å prøve å brette seg ned.

Styrketrening de lux men denne gangen greier jeg både å legge meg ned og reise meg igjen, uten hjelp, så det virker som om kroppen er bedre enn i fjor.

Wow, det kom noen store bølger.

Aldri om jeg skal uti der.

Jeg er litt lei av de samme kjøttbitene på grillen, så i dag gikk jeg for kald buffet.

De ser jo så fristende ut de små lekkerbiskene.

Det smakte helt ok.

To biter sitronterte.

 

Vi tok en liten spasertur langs strandpromenaden.

Der ble en fin tur.

Vi gikk ikke så langt for det var ingen pitstop der.

Vi var usikker på hvor langt det var.

Når vi googlet etterpå, ser det ikke så langt ut, så kanskje neste gang.

 

 

 


Det var deilig å gå der det ikke er stor trafikk.

Se der er det forsynemeg et troll som har blitt til stein.

Inni denne lille kirken, var det bilde av en kvinne. Oppe ved veien et annet sted, var det et lignende minnesmerke. Muligens de bygger slike der noen har omkommet.

 


En fin tur ble det.

Nå har vi bare to dager igjen og en dag skal vi i gamlebyen igjen, så vi får se om det blir en ny tur på denne stien, til Ixia.

 

Vi venter på selskap.

 

Her ankommer de med stil.

 

Jaggu ble det dessert i kveld også. Har vel snart brukt opp dessertkvoten for i år. Den i det store glasset var veldig god, det lille glasset var ikke noe særlig og eclair tror jeg bestandig er bedre enn det egentlig er.

 

Vi er veldig glad vi ikke booket oss inn på nabohotellet. I og med at det er litt vind her, ville det blitt gjennomtrekk på rommet. Hadde nok ikke hatt bruk for aircondition da, tenker jeg.

Ved middagen i dag ble vi nesten dødelig fornærmet når kelneren spurte om det var første dagen vår. Her strever vi for harde livet å bli brun og så er vi fortsatt så hvit at de tror vi akkurat har kommet. Uffa meg, hihi.

 

 

Her kommer noen fine eksempler på parkering her i byen.

 

 

Innkjøring forbudt ja.

 

Da avslutter vi kvelden på Veto igjen. En drink og så hjem.

Det ble litt latter kan du si, når gubben fikk servert dette glasset.

God natt og takk for enda en fin dag.

Rhodos, mai 22, dag 5

I dag var det stille hav.

Det blåser jo mye her på denne siden av øya.

 

I dag skulle vi ligge på stranden.

Det var enstemmig vedtatt.

 

Det er bare å gå ned en trapp og under veien, så er vi der.

Veien ned dit er så koselig pyntet.

 

 

 

 

Alt er inkludert. Både solsenger og drinker.

Vi betalte kr 8000, hver for ei uke, med fly, mat, drikke og taxi.

 

Treneren og jeg er vanligvis ingen strandløver, men når vi har selskap, er det mer gøy, så da kan vi ligge her og slange oss noen timer.

Jeg har jo gått mye de første dagene så ok å ta det litt rolig i dag.

I går gikk jeg jo to ganger t/r sentrum, pluss til havna, så ihvertfall 5 km.

Det er laaaaaaaangt til meg å være.

 

Damene er snar uti for å teste vannet.

Det var kaldt, men ikke for ille.

Jeg er en pyse når det er kaldt vann.

 

 

Det gikk helt fint.

I fjor tok jo bølgene meg og kastet meg på land, som en strandet hval.

 

Badeskoa var på. Hvis ikke hadde det vært umulig.

Jeg hadde ikke maktet å gå over alle de vonde steinene.

Jeg kjente det for et par dager siden at nå er disse skoene utgått og vurderte å kaste de, men jeg får beholde de som badesko.

 

 

Når vi damer hadde vært uti, kunne jo ikke herrene være noe dårligere.

 

 

Forfriskninger er bra.

 

 

At jeg elsker å ligge på solseng, nei, gjør ikke det.

Kroppen min er nok lagd for mer velvære, tror jeg.

Prøv å ta på deg 40 kg i et belte rundt magen og reis deg så opp fra ei slik solseng som rugler på seg i sanden.

Eller prøv å snu deg eller sette deg ned, rene treningsøkta bare det.

Skikkelig styrketrening.

 

 

 

Her er biblioteket.

Hver ferie starter jo med å sette opp bøkene vi har med oss.

Det blir ikke mye lest nå når vi ikke er alene, men vi leser jo mer enn nok ellers, så det kan vente.

Tror ikke jeg gidder å skrive omtaler før jeg er hjemme igjen.

 

Vi begynner nok å bli gamle for vi synes det er for høyt lydnivå på hotellet om kvelden.

Det har også vært litt vind så det har ikke vært noe trivelig å sitte ute.

I dag bestemte vi oss for å gå en tur på Vetobar etter middag.

Der er det bestandig koselig å sitte i de gode polstrede stolene.

 

Se hvor blid vi er

 

Moroklumpen vår på Vetobar.

Takk for enda en fin dag.

Rhodos, mai 22. Vi feirer 17.mai, dag 4

17. mai feiring i dag.

Vi må jo gå i tog.

Etter frokost, tar vi gåskoene på og durer avgårde inn i byen.

Siden det er 17.mai, fikk støtteapparatet fri, til i kveld når vi skal spise middag.

De trenger nok å hvile seg litt.

Det røyner på å være støtteapparat til denne dama.

På vei inn til byen, passerer vi denne bilen.

Jeg måtte bare le.

 

 

Ja, for dette nederste bildet her er fra i fjor.

Samme bil stod på samme plass.

Jeg husker det, for jeg kommenterte den i fjor at standarden på biler her er ikke som hos oss.

Nå er det 2,5 euro for en liter bensin her.

Vi klager vi som har helt andre lønninger enn her.

De som har bil, får 50 euro fra staten hver 3. måned.

Laura som jobber på Veto har 2 jobber, en på dag og en på kveld og 20 km å kjøre en vei.

Vi har ikke spurt hva hun har i lønn, men vi vet det er ikke mye.

Og tenk når alle turistene ble borte i nesten to år.

Nei, vi må reise vi som har mulighet.x

 

 

En sånn engel på toppen der, med de hvite blomstene, var det jeg kjøpte når vi var i gamlebyen.

 

 

Det var mange norske flagg å se. Mange barer hadde pyntet med norske farger.

Alt for å lokke kunder. De er jo avhengig av inntekt. Mange har også norsk familie.

 


Det er to norske barer i sentrum, vegg i vegg med Red restaurant, der Sissel er. Disse barene var stappfulle av nordmenn som skulle gå i tog.

Håper ingen blir fornærmet over å bli fotografert.

 

Vi gikk til Sissel og Stavros, for litt forfriskning før toget.

Melina er barnebarnet deres. Hun ble født i det 17.mai toget gikk forbi, for 4 år siden.

 

 

Sissel har lagd kransekake.

 

Stavros gjør klart det norske flagget.

Vi gjør ingenting.

 

Vi trodde toget skulle starte 12 med 10 på, dro de avgårde og vi skyndet oss å følge på.

 

Det var et utrolig langt tog. Jeg trodde det var bare 10-12 personer som kom til å møte opp, så jeg var kjempeoverrasket.

Når vi kom til havna, hoppet vi av.

Det var nemlig en annen der på besøk i dag, som vi ville hilse på.

Det var ikke denne.

 

Og ikke her.

 

 

Men der ligger den, Celebrity Edge, hvor vi skal feriere 14 dager i juli.

Da skal den ikke hit til Rhodos. Vi skal til Spania, Frankrike og Italia.

 

 

Gubben er jo oppe så tidlig at han kunne se henne komme.

Hun er ikke så fin utvendig, synes jeg.

De nye skipene ser ut som noen bulldosere.

På midten ser dere The flying carpet.

Det brukes når man kommer ombord og som bar og restaurant.

En kveld i uka kan man booke restaurant der. 75 dollar, hvis jeg ikke tar feil. Da har du mat og drikke, hvor mye du ønsker.

Det er visst fullbooket, så snart man kommer ombord.

 

Det er mange katter i gatene. Grekerne er glad i katter. De er velstelte og fine.

 

Vi derimot, må snu nesen hjemover igjen.

På veien dit, går vi innom Red igjen og spiser lunsj.

Det er herlig å se at cruiseskipene er på sjøen igjen, bringer inntekt inn til de som bor her.

 

 

Skipet som kommer der, har vi ikke sett før.

Meno cruises. Israelsk, sier gubben som googlet.

Vi er jo cruiseidioter og elsker å se skipene og se om vi kjenner dem.

 

 

Gresk salat, bestandig deilig.

 


Det er mange som prøver å tjene penger. Her selges det hvitløk.

 

Så var det å vandre tilbake for å hvile seg litt.

På vei inn til byen i dag tidlig, gikk jeg uten pause.

Nå derimot, måtte det bli et forfriskende stopp.

Hele kroppen roper om hjelp.

Den føler jo den er utsatt for rakettangrep om dagene.

Å gå fra å sitte i en stol og lese til å traske gatene rundt her, vel, det kjennes kan du si.

Men kroppen er lettere å ha med å gjøre, enn den har vært på årevis.

Den har ikke så mye sand i systemet, beveger seg lettere, så jeg pusher den litt hardt.

Kanskje får jeg svi for det senere, men nå er det bare en uke og jeg kan hvile når jeg kommer hjem.

Nå er vi vel klar til å gå sa han og så satte han seg ned og leste.

På Red for å spise 17.mai middag. Først ble vi servert  blomkålsuppe.

Grillet halloumi.

 

Kleftiko. Her servert som lammeskank.

God natt. Det har vært en fin 17.mai

Vi inviterte gjester på rommet men etter å ha tråkket rundt hele dagen, var det slik tåfislukt at hele selskapet ble ført inn i tåken. Men etter en tur i dusjen, lettet det så mye at vi kan ta en liten skål før vi sier takk for i dag.

Rhodos, mai 22, dag 3

 

Det er nydelig vær, fortsatt litt vind, men mindre, og enda mindre ser det ut til at det skal bli utover i uka.

 

I dag ble det solsenga før lunsj.

 

Støtteapparatet benyttet sjansen til litt egentrening, før arbeidsdagen begynte.

Og for en treningsøkt det ble igjen i dag.

En uten retningssans.

To med hver sin googlemaps, stort sett uten signal.

Og ei med et indre kompass, der kompassnåla tydeligvis ikke fungerer, siden hun alltid vil gå feil feil.

I går kom hun på rett vei når hun så Tyrkia, men i dag ble Tyrkia borte bak murene.

Men jaggu det klarte hun å finne både butikken der hun kjøpte keramikk i fjor og Oasis, den nydelige lille oasen, som er så fredelig midt i gamlebyen.

 

Men først ble det pitstop hos Laura igjen på Vetobar

 

Det er ikke bestandig så enkelt å manøvrere i gatene her.
Fortauene, der det er fortau, er smale og ofte er det parkert biler der, som man må tråkle seg rundt.

 

Noen ganger taler bildet for seg selv.

Ingen nærmere forklaring trengs.

 

 

Stemningsbilder fra gamlebyen.

Man går ikke tom for fotomotiv her.

 


Muslimsk bibliotek.

 

 

Jeg fant kunstneren min.

Jeg kjøpte meg en ny figur, en liten hverdagsengel som sitter og hviler seg.

Han pakket den så godt inn, så den får dere ikke se før jeg er hjemme igjen.

 

 

Det var nå fruen imponerte litt for hun fant veien til oasen sin.

 

Her er hele familien i arbeid, fra besteforeldre til barnebarn.

Gamlekaren husket at vi var der i fjor.

 

Men så skulle vi jo hjem igjen.

Og da vet dere, da skulle en hit og en dit og to stod og viftet med telefoner opp i luften og fant ikke signal.

20 min sa gubben.

Tja det gikk vel 20 min bare å stake ut retningen.

Men hjem kom vi

Sliten ja.

Hele kroppen roper ganske så høyt.

Og her er det ikke ferie serru, for en time fikk jeg til å slappe, før det ble aperitiff og middag.

 

 

Jeg slo til med å raide dessertene.

God natt

 

Rhodos mai 22, Dag 2

Treningen er jaggu det i gang.

Her er det hardkjør, skal jeg si dere.

Ut å gå med både trener og et helt støtteapparat i ryggen, ja sånn helt bokstavelig, de gikk bak meg, er tøffe tak.

I tillegg er jeg også utnevnt til reiseleder, så her er det jaggu det ingen ferie.

 

Godskoa er kommet på.

Første økt var å vise vei til Vetobar.

Vi måtte jo hilse på Laura igjen

 

Laura var på plass, men uten munnbind.

Det er ikke mange munnbindene å se lenger.

Supermarkedet i bakgrunnen, der vi brukte å sitte og observere når de åpnet, det var derimot borte.

Det er nok ikke alle som har klart seg gjennom coviden.

Det er harde tider for de som lever av turisme, når turistene ikke kommer.

 

Finn to feil.

Ja, det var vel ikke vanskelig?

 

Der ble det riktig.

Se de glisene da !!

 

 

Men også gamle gubber prøver å være hipp.

Alt må jo foreviges og spres i diverse sosiale media.

Så lett glemmer man hva som endelig kom i glasset.

 

 

Jeg har fått den ærefulle oppgaven å plukke ut første coctail til damene.

Ingen enkel jobb det heller.

Det ble en Raspberry blossom

 

 

Nå er det flere som ble blid.

 

Første pitstop er over og vi setter kursen for Red restaurant.

Herlig å se det typiske greske.

 

 

Herlige Sissel gleder seg stort over å møte nordmenn igjen.

Flere var innom og hilste på mens vi var der.

Sissel og Stavros er hyggelige og gjestfrie og det er bestandig koselig å møte dem.

 

 

Sissel byr på Strawberry daiquiri og bildene viser at vi kjeder oss ikke.

Hva som morer oss, tror jeg det er best vi ikke sier så mye om.

Det får bli en intern humor vi kan ta frem når det er bare oss.

Vi må ha litt sensur innimellom, ikke alt egner seg på trykk

 

 

Jeg spiste calamaris og like godt som alltid.

 

Ikke alle ser ut til å sprudle like mye.

Det ser mer ut som det er mafiaen som er på plass.

 

 

Stavros har flagget klart til vi skal feire 17. mai.

Toget starter utrenfor de norske baren, som er vegg i vegg med Red.

Om kvelden serveres svinestek og vi må jo få med oss dette.

Blir en annerledes 17.mai etter at vi har hatt to år uten feiring.

 

 

 

 

 

Og hjem igjen vi går.

 

 

Det er sterk vind her vi bor.

Der er roligere inni byen.

Noen har funnet måter å få det stille på.

Smart.

 

 

Turen avsluttes ved strandbaren.

Fruen har bedt seg fri fra mer aktivitet og fått det innvilget.

Det ble to timers søvn før middag.

Travelt å være kjerring på ferie ja.

Nå har vi spist middag og det blir vel en ørliten barrunde før leggetid.

 

 

Kjerringa og treneren med støtteapparat klar for tur

 

 

Da forlater vi Isfjorden.

 

Nysnø i Vengetindene.

 

Der oppe er Trollstigen. Det har vært et stort ras der så veien vil ikke bli åpnet før juni. Restauranten har fått blåst ut alle vindu, så vet ikke når den vil bli åpnet.

 

 

Romsdalshorn må vel være det fjellet som er blitt vist flest ganger på tv i det siste, i Kompani Lauritsen.

 

Trolltindene har gjemt seg.

 

Passasjerene er foreløpig blide. Ikke nok med at jeg har med trener, men jobben er så tøff at nå har han fått med støtteapparat. De er egentlig håndballdommere så jeg er litt skeptisk til hvilket regime det blir. Vi får se i slutten av uka om de er like blid etter så mange dager sammen med oss.

 

Mjøsa.

 


Enkelte er fornøyd med at ølen er snart klar.

 

Se hvor blid treneren er nå. Snart klar for flytur.

Kjerringa og treneren med støtteapparat klar for tur