Ja her går livet sin vante gang.

Tøffe tak hver dag.

Treneren står opp hver morgen i 6/6.30 tiden.

Han fortalte det her forleden at han måtte opp så tidlig for å planlegge dagen.

Alle som kjenner oss vet at det er noe han er svært opptatt av.

Han har en timeplan for hele dagen.

Når jeg spurte han i går hva planen for dagen var, da sa han: Jau, me må væl gå èin liten tur i dag au.

Der er klart at slike villøftige planer, krever planlegging.

Ca 8 står da fruen opp og ser noenlunde sånn ut.

Morgenfrisk og opplagt.

Hun tusler ut på balkongen, deiser ned i stolen og grynter, sitter du her ja.

Så venter  hun noen minutter.

Hvis det ikke er tegn til reaksjon, banker hun i bordet, på sin side.

Det betyr, når kommer kaffen?

 

Når den blir servert, da er det stille igjen en stund mens Facebook sjekkes for nyheter, meldinger besvares osv. Å være på bloggtoppen er hardt arbeid. Det har til og med tjeneren forstått.

 

Når flasken til fruen står på benken, da betyr det: Denne må fylles.

Klokken 12.00 lokal tid, var det time hos stoffskiftelege Omdal.

Telefontimer er fint. Tilstand stabil. Lege og pasient fornøyd.

 

 

Her forleden var jeg oppe til eksamen.

Jeg virrer nemlig rundt som en hodeløs høne uten vinger.

Jeg vet aldri hvilken vei jeg skal gå.

Jeg er sjelden i baren til venstre, for tjeneren tar seg jo av alle slike oppgaver.

Likevel har jeg en tendens til å gå til venstre, istedetfor til høyre mot resepsjonen, når jeg kommer opp fra restauranten.

Er jeg på rommet, vil jeg ned på restauranten og er jeg på restauranten, skal jeg opp på rommet.

Utfordringen er bare at rommet er i 3., restauranten i 7. I tillegg må man opp i 8. for så å gå ned i 7. Er det rart jeg surrer?

 

 

Ut fra resepsjonen, må jeg til høyre for å finne heisa ned til rommet. Skal jeg opp i 9. må jeg til venstre.
Ofte går jeg ut der de menneskene står, mens jeg skulle ut og så inn til venstre.
Og for ikke å snakke om heisene. Det er ingen vits i å klikke opp hvis du skal ha heis. Da blir du der stående. Kun ned og uansett om du skal opp eller ned, sier damen i heisen…. Going up.

Stadig like forvirret?

 

 

Så eksamensoppgaven var å finne tilbake til rommet fra restauranten. Alene uten følge.

Først opp fra 7. til 8. Ut til høyre, gjennom resepsjon, så til høyre igjen.

Heisa ned til 3, deretter bortover gangen til venstre, til 320.

Akkurat den siste biten er jeg god på.

Jeg bestod eksamen med glans. Jeg fikk plusspoeng for at det var jeg som fant ut at man måtte trykke  på nedknappen, for at heisa i det hele tatt skulle dukke opp.

Ja nå har jeg ikke nevnt at selv om du klikker ned fra 3. går den ned til 1. og 2. først, før den kommer opp i 3. full( 4 mennesker er fullt)

Men eksamen bestått takk og lov.

 

 

 

 

Hjemme har jeg robotstøvsuger. Her en den spanske versjonen. Finnes i ulike farger fra hvitspraglet til svart. Her er en av den mørke typen.

Frokostutsikten er fortsatt fabelaktig.

I dag måtte jeg ha en rolig dag.

 

Treneren derimot, han pisket på. Kun en stopp fikk jeg på vei opp på Europasenteret i dag. Da var han fornøyd.

 

Vel nede igjen, hadde jeg en hel jobb med å pynte juletre.

Etterpå var det testing av nye stresslessmodeller. Denne er faktisk den beste til nå.

Med andre ord en rolig dag.

Vi får håpe det blir likar i morgen.

 

I dag var målet så utfordrende at selv treneren var i tvil.

Vi var jo på Amadores for fire år siden og da gikk vi opp på toppen av bakkene, helt til venstre i bildet.

Da må vi ned de bratte bakkene fra hotellet og så opp igjen til venstre,

Ikke nok med det, men etter det skulle vi på Europasenteret for der ventet belønningen.

Nedover bakkene der gikk vi.

Der nede er Amadores. Helt oppe på kanten av klippen, ligger hotellet vårt.

 

Opp kom jeg. Her ser vi ned i Taurodalen. Det ble etterlyst bilder av fruen, ikke bare av treneren, så her er bildebevis.

 

 

Her ser vi ned til stranden i Tauro og Playa del Cura, der vi hadde ekstremturen tidligere i uken.

 

 

Ja her ser dere den farefulle ferden treneren dro meg ut på. Ikke rart jeg syntes jeg hørte ambulansehelikopter og sirener.

Ja det kan du lese om her:

Dag 7, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 

Det var noen rop og skrik her når gubben nærmet seg kantene. Mer enn 5 meter så var det panikk. Et par satt og dinglet med beina utenfor. Det var like før jeg ba de pelle seg opp. Jeg er hysterisk redd for slike bratte kanter.

Treneren har nå tredd inn i fotografrollen og “Hyacinth” var rimelig høy i stemmen når han nærmet seg kanten, selv når han påpekte at der han stod var det en meter ned.

 

Og går man opp, må man ned igjen. Nå skal vi helt opp på den andre siden av dalen. Enda er nok treneren noe skeptisk men samtidig har han begynt å gå troen på at dette skal gå bra.

 

Vi skal helt opp bakken og så til høyre.

 

Huttetu hvor langt vi har gått fra vi startet fra ytterst oppe på klippen høyt der oppe.

Fine kaktus.

Smilet er på plass fortsatt. Dette var nok pause nummer 46.

Nå har vi kommet på toppen og ser ned i Puerto Rico.

Hele tiden lurte han meg. Der oppe er det flagg. Da er vi fremme sier han. Å nei, var visst bare et hotell ja.

Endelig. Men nå kom vi inn fra baksiden og hadde to etasjer med trapper. Sukk, knærne hadde ikke lyst til å bøye seg.

 

Endelig belønning. Jeg ventet så lenge at gubben nådde ei diger øl og begynte på neste, før jeg fikk min Raspberry mojito. Jeg tror sannelig han ble litt susete også for han prøvde plutselig å være så innmari morsom.

 

Jeg tror at i morgen blir det hviledag. Da er en tur hit opp på senteret passe distanse.

 

Siste bakken ned. Har dere sett en slik trekk opp pingvin? Det var slik jeg vagget ned, cm for cm, den siste bratte bakken.

 

I dag ble det lunsj på uterestauranten. Vi orket ikke ned i hovedrestauranten.

Treneren var faktisk imponert i dag. Han hadde egentlig ikke noe tro på at jeg greide å gå så langt nemlig.

Det er ikke viljen det står på nemlig. Så lenge kroppen spiller på lag, greier jeg mye. Men plutselig kan den finne på å legge inn årene og beordre hviletid og det vet jeg aldri når den finner på. Da tar den bare frem et stort skilt der det står streik og da er det ikke rom for streikebryteri. Men i dag, oppførte den seg eksemplarisk så da er det bare å takke og bukke.

Takk for i dag.

 

 

 

I dag var målet Mogan.

Der skulle vi møte bokbloggeren Anita.

https://artemisiasverden.blogspot.com/

Istedetfor å ta buss, tok vi taxi til Puerto Rico og den blå båten til Mogan.

Det var nydelig på sjøen i dag

 

Vi seiler forbi rommet vårt på Vistamar.

Jeg er litt fascinert av de som bor langt innpå fjellet. De kan ikke være plaget av å føle seg ensom.

Og zoomer man inn i bildet her, ser man to fiskere. Hvordan de har kommet seg dit, ja det forstår jeg ikke.

 

Suite Princess Taurito, til høyre i bildet. Der har vi bodd 3 ganger.

 

Mogan.

 

Stranden i Mogan

Jeg måtte jo tviholde i gubben her for han ville kjøpe båt. Gubber vil gjerne det.

Jeg fikk dratt han med meg videre.

 

Nei, nei. Ikke denne heller.

 

Det er jo utrolig vakkert iMogan, selv med vasketraller i gatene. Det var mange leiligheter ledige her, plakater om til leie overalt.

Se på denne da. Den satt og passet på vannskåla si. Duene trippet rundt, tørst etter vann, men turde ikke bort til skåla.

Fint ja.

 

Rene idyllen

Og så skjedde det magiske. Etter at vi hadde satt oss ned på en uterestaurant for å vente på Anita, begynte disse karene å spille panfløyte. Wow, tårene rant jo i strie strømmer hos meg. Det er noe med den lyden og de sangene de spiller, som gjør noe med meg. Tenk at vi satte oss akkurat der og da. Og de spilte helt til vi reiste oss og gikk. Da pakket de også sammen og gikk.

Når Anita kom, var det jo to bokbloggere som møtes og gjett hva temaet er da.

Ja også gubben da. Han fortalte at han stod opp i halvsyvtiden hver morgen for å planlegge dagens trening.

Haha. Hva sier dere som kjenner oss?

Vi så og luktet at nordmennene på nabobordet spiste hvitløksreker og hørte de sa at det smakte bedre enn de lagde hjemme så da ble det lunsj. Og godt var det.

Etter lunsj ruslet vi bort til stranden.

 

Sikkert fint oppe på den takterrassen der.

 

 

Gubben lurte på om jeg ikke ville ha ei ny gullbukse til neste trening, men jeg ser ikke for meg hvor lekkert det blir når all kg-ene skal inn i de der. Jeg gikk ikke inn og spurte om de hadde 3 xl.

 

Hjem igjen stoppet vi for å fore fisk. Det er jo glassbotn i disse båtene så man kan se fiskene som kommer for å få mat.

Skitt au. Vi kom for sent til å bli med partybåten ut på tur.

Takk for i dag.

 

 

 

Morsomme de trærne der.

Ja alt var morsomt i dag, helt til jeg forstod at jeg skulle ut på ekstremtur med en guide på førstereistur.

Det var med nød og neppe vi unngikk å kalle inn hele hjelpeapparatet. Særlig en slik hund med en sånn tønne av godsaker under haka for de som tørster.

 

 

Kursen ble staket ut på grunnlag av folkevandringen. Hvor gikk det folk liksom?

 

 

Målet var Playa del Cura. Stedet skulle inspiseres for eventuelle senere besøk.

 

Heldigvis fant vi et vannhull. Da hadde guiden allerede rotet oss bort en gang. Han lokket med fine, lette veier å gå, men etter at jeg hadde forsert ei mil(les 100 m), var det slutt på veien. Noen andre vandrere gikk foran og vi bivånet hvordan de rotet seg bort i kratt og stein, så til og med guiden fant det best i å snu.
Så veien bort til de grønne buskene der, ble helt feil. Vi måtte gå over stranden.

Fruen sukket og stønnet over sand i skoene og tungt å gå men fikk ikke noe trøst og oppmuntring. God trim hørte jeg i det fjerne.

 

 

Vannhullet hadde ingen fancy barmeny men de pekte raust på flaskene som var linet opp på ei hylla. Vel, det ble en øl til treneren/guiden og ei cola til meg.

Jeg måtte jo tisse igjen, ca hvert kvarter og var rimelig skeptisk når det var tegnet mann og dame utenom doen, men ble gledelig overasket at det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Men jeg måtte le når jeg skulle vaske hender og vannet rant ut øverst på armaturet. Hadde nok trengt en ny pakning. Jeg vurderte her å legge ved bildebevis, men skrinla det.

 

En av de fastboende vasket seg i rævva og syntes alt var bare topp, helt til en svart, liten sak som sa voff voff dukket opp. Da skal jeg si det ble fart på den.

 

Rene idyllen jo. Men det var før turen tok av og ble helt ekstrem og en risiko for både liv og helse. Det er et under at jeg er i stand til å skrive dagens rapport.

 

Vi tråklet oss frem på leting etter en bosetting og vi så tegn til liv. Hyggelige mennesker.

Først trodde jeg det var pingviner for man møter ofte slike sjeldne dyr på slike ekspedisjoner til fremmede farvann, men det var visst stein. Stein er noe vi er vant til i Norge så det var noe trygt og godt ved det, så nervene roet seg.

 

 

Det var også litt betrygge å ikke å ha mistet synet over hvor vi kom i fra. Men du verden hvor langt unna det var.

Guiden var her veldig oppesen for her kunne han vise til en VEI.

 

 

Heldigvis har vi ikke bil, så vi trengte ikke å bli redd for borttauing.

 

 

Vei ja. Men skulle vi velge den, ja da ble det langt å gå da. Da måtte vi runde høye fjellkjeder og der strakk ikke trenerens overtalelseskunster til. Han gadd ikke å prøve heller.

 

 

Igjen studerte han folkevandringen og forklarte at her går det en sti.

Hæ? Sti?

 

Han skulle ha meg, kjerringa opp på de steinene der og kalte det sti. Har jeg nevnt at jeg ofte blir kalt Hyacinth? Hun i Høy på pæra. Hyacinth og Richard Bucket. Kjenner du dem ikke, kan du Google dem. Det er som å se treneren og kjerringa.

 

Her ser dere selv hvor farefylt ferden var.

 

Målet er i syne. Å himmel for en ferd.

 

Tenk at jeg klarte å komme meg gjennom uten en skramme. Jeg forventet å se redningsmannskaper stod klar, men her var det ingen velkomstkomite.

 

Se laaaaaangt der borte. Der er hjemme.

 

Ja da er vi klar for å utforske Del Cura.

Ja det gikk raskt. Noen hoteller på stranda og et veikryss. Hjelp. Jeg vil hjem. Et taxi skilt men ingen taxier. Heldigvis kom det en kjørende før jeg gikk helt over til hysterisk. Jeg viftet med hendene og ropte hjelp, akkurat slik Hyacinth ville gjort.

Hallo gjengen vår hjemme. Hit skal vi ikke. Da er Suite Princess, Taurito bedre.

 

Og godt å komme hjem for da kom regnet. Etter den horrible anstrengelsen, måtte jeg sove. Klarte meg heldigvis uten krisepsykiatri. (Kan hende gubben burde hatt det kanskje for å klare å holde ut. For han blir det kanskje tøffest psykisk, å dra på droget av ei kjerring.)

 

Endelig ble det asiatisk. Jeg skulle bestille for i morgen, men glemte tiden og 10.30 var det for sent. Fullt. Håpløst.

Men vi fikk en dag denne uken og husker jeg det neste uke, kan vi få to kvelder til.

Men maten var god. Jeg har fått sansen for sushi omsider. Det var nesten det beste i kveld.

 

 

Håper jeg klarer å sitte oppe til 21 i dag. I går var det nesten. Men det er så deilig å komme opp på rommet og finne senga og boka 🙂

8.30 startet arbeidsdagen til reiselederen. Inn på app og bestille bord til i morgen. Nei, fikk ikke til og ble dritsur. Helt til jeg oppdaget at jeg så på feil dag. Vel vel, selv de mest perfekte reiseledere bommer litt og husk bestandig at jeg nok har en tendens til å overdrive bittelitt.
Men siden fruen hadde stått opp tok vi 9.30 bussen.

 

Målet i dag var Arguineguin. Jeg hadde avtalt å møte Cecilie. Vi har vært fb-venner i årevis men aldri møttes. Nå passet det fint.

Vi tenkte å ta båten dit. Hotellet var svært ivrig på å selge oss billetter med den blå båten. Det er en blå og en grønn og de går fra ulike steder i Puerto Rico. Vi tok skyttelbussen ned og en taxi gil båten, bare for å oppdage at disse båtene ikke går nå under coronaen. De går kun til Mogan så vi kunne bruke billetten dit en annen dag.

Da tok vi samme taxi som vi hadde videre. Koster bare 7 euro med taxi fra Amadores til Arguineguin. Da tar vi ikke buss nå i disse coronatider.

 

Koselig var det å møte Cecilie. Hun jobber som frivillig i Sjømannskirken to dager i uken og hun sa det var den beste jobben hun noengang hadde hatt. Hun har bodd her på Gran Canaria i 11 år.

 

 

Hun fortalte oss også at det var ikke kun fiskebåter som lå i havnen. Hele tiden kom det skrøpelige båter med flyktninger. Det er de dere ser som ligger til land.

De blir tauet bort for destruering

Flere skip fra kystvakta patruljerer døgnet rundt. Mange dør under overfarten. De som kommer seg til land blir fraktet til Las Palmas, til flyktningeleirer. Hun forteller at det var kun i starten av coronaen at de kunne møte noen av dem i gatene. Spesielt husker hun en av båtene der flere var druknet og det var også døde ombord, blant annet en ung mor.
Tragisk er det at noen tjener store penger på å love de gull og grønne skoger og sender de ut på åpne havet i disse dårlige farkostene.

Utsikten fra Sjømannskirken.

Denne var smart. Til å samle tomflasker og topper.

Mot Patavalaca

 

Jeg har ikke sett så mye av Arguinguin, men det jeg har sett synes jeg ikke er all verden. Kanskje har jeg ikke vært på de fineste plassene men der vi har gått, nå i dag og likedan sist vi var her, for fire år siden, er det mye forfall. Nå etter corona og nedstenging er det nok ikke blitt bedre.

Cecilie fortalte at i starten av coronaen fikk de lov ut av huset en time hver dag og kun en person fikk gå på butikken og da måtte de vise til at de hadde skikkelig handleliste, ikke bare et par ting. Hun bor ikke her men i Puerto Rico.

 

 

Det ble litt langt å gå og treneren har jo slett ikke lyst til å spørre etter veien. Han skal bare gå og gå. Kjerringa derimot, hun kan det språket de snakker her, bare med en litt annen dialekt. Jeg spurte derfor: Veit du vein te nærmeste taxi? Svar Jau, da går du berre opp bakken der, te Spar, ved bussholdeplassen, sjø.

 

I går ymtet jeg frempå til gubben at neste gang ville jeg har med stressless etter å ha gitt opp balkongstolen. Når man er på treningsleir slik jeg er, har man nemlig en ganske mørbanket kropp. Han dro på det at det kunne bli litt problemer med bagasjen, noe jeg ikke tror helt på. Det er vel en del av treningen, tenker jeg.

 

Jeg holdt derfor øynene oppe for gode alternativer. Njæii, ikke disse

 

 

Nå nærmer vi oss, men er ikke helt der enda.

Taxi hjem.

Vareleveranser på Amadores, det kan vi mye om, gubben og jeg. Kanskje er det derfor vi forstår hvor viktig turismen er her. Vi bodde nemlig på hotellet over Sparbutikken for noen år siden og fikk all eksos og støy fra busser og lastebiler, opp på balkongen

 

I dag er det overskyet. Tom strand. Tenk hvor avhengig de er av solen. Da er det stinn brakke her nå etter gjenåpning.

Vi var så tidlig ute i dag når vi dro på tur at vi var tilbake 11.30. Vi ventet derfor på skyttelbussen opp til hotellet. Det blir den eneste bussen vi tar denne gangen.

Drinken min var mest bare is. Den ser nok bedre ut enn den smakte.

 

Er ikke mye inntjening i dag.

 

 

Vi gikk en liten runde mens vi ventet på bussen. Da så vi enda ett av skipene som patruljerer for å se etter flyktningebåter.

 

Her ser vi til  La Cura. Dit skal vi rusle oss en tur i morgen

 

Siden vi kom så tidlig tilbake, fikk jeg innvilget lunsj og en times avslapping med boka mi, før det var ut igjen. Hårda bud med den treneren. Han lurte meg til og med ned noen trapper.

Her ser vi helt til Arguinguin og havna og tankene der vi spaserte tidligere på dagen.

 

 

Europasenteret skuffer ikke. Sjekk. Jeg har fått stressless.

 

Og når gubben ser de kranene får jeg lang utredning om oppsetting og nedtaking og utrigger  og Gud bedre og jeg sier hmmmmmm, ok, å ja. Jeg tror han har lyst på jobb igjen.

Det ble restauranten i dag og inne, for det regnet litt og var litt snekje, som vi sier på romsdalsk.

 

10 kalvesteker gikk det sa kokken. Jeg ville nå beregnet minst 20.

 

Jeg spiste dessert kun første dagen og i kveld er jeg ikke helt oppbrukt…. Foreløpig, så en liten kveldsdrink. Skal tro om jeg klarer å være oppe til 21. En strawberrymojito til meg. En krem med whiskey og kaffe til gubben.
God natt

I dag har vi ikke gått lang tur, kun opp til Europasenteret.

I dag fikk jeg igjen velge om jeg ville gå bakker eller trapp.

Treneren er ganske så velvillig innimellom,.

Vi gikk jo laaaaangt i går.

https://lillasjel.blogg.no/dag-4-gran-canaria-riu-vistamar.html

Jeg hadde forventet noe reaksjoner på avstandsmålingen min, men nei.

Jeg tror mine følgere må være like dårlig til å lese avstander som jeg er.

Men i dag har vi vært opptatt av å pynte til jul.

Himla jobb var det å surre alle de lyslenkene til alle palmene.

Ble helt utslitt jeg.

 

 

Dere skjønner vel at jeg har hatt det travelt.

 

Jeg lurte også på om jeg skulle gå til den bygningen langt inne i fjellet der for jeg ble sabla nysgjerrig på hva det kunne være.

Men på grunn av all julepyntingen må det utsettes.

 

 

Å være røyker er også blitt travelt i Spania. I følge nye regler er det ikke lenger lov å røyke på hotellområdet. Ser dere mennesker stå og henge utenfor hotellene, er det stor sannsynlighet for at de ikke er kastet ut, men at de tar seg en blås.

 

Vi fikk lov å gå utenfor porten i dag også selv om julepyntingen ikke var helt ferdig. Kommer man opp hit med taxi må man vifte med armbåndene for å vise at man ikke er terrorist, men gjest på hotellet. Terrorister har nok annen farge på sitt armbånd.

Gubben og jeg er nok ikke noe gjennomsnittsturist. Vi har på femte dagen ikke vært på solsenga. Vi er imidlertid svært opptatt av miljøet. Elektriske sykler kunne vi lånt. Men vi er litt usikre for ladestasjoner er det ikke akkurat flust av her.

En elektrisk bil har de og en ladestasjon. Hva tror du når jeg skal tråkke meg hjem igjen på elsykkelen når jeg ikke får ladet. Vi funderer litt på hvordan det blir når alt skal på strøm i alle land der strøm fortsatt er luksus og til tider mangelvare.

Likedan får vi pappsugerør. Alt skal jo lages av papir. Har dere hørt at allerede er bøker i trykken forsinket på grunn av papirmangel. Ja slikt funderer vi over, vi ikke gjennomsnittsturister på tur.

 

Et nydelig tre dette. Skal tro hvor mye papir jeg kunne fått av dette? Om jeg kutter det ned, vokser det nok opp igjen på ett to tre.

 

Mange fine hus på toppen her, men nei, ikke store nok balkonger til gubben og gamla.

 

Apotek og lege er det også.

Og på Europasenteret er det Bocciasamling i dag. Jeg tror jeg så to mennesker under 65 i dag, inkl meg selv. Gubben er jo 66 og tror han gjør hva han vil. ( Ikke si det til han at det ikke stemmer. )

Fy fillern, det var belønningen sin det. Levende bringebær i den altså. Nyyyydelig. (Hysj, jeg drakk to)

Etterpå tuslet vi hjem til bøkene våre.

 

Bra jeg fikk slappet av for jeg fikk et anfall av irritasjon. Når man er på ferie nå til dags er man avhengig av app-er og qr-koder. Uten qr-kode ville vi ikke fått vært med flyet.  Det er slutt på at man kan gå i resepsjonen og bestille bord på spesialrestaurantene. Jeg hadde jo gleder meg til asiatisk i morgen. Først må du laste ned en app og så kan du reservere. Nei ikke så enkelt. Du får ikke bestille før 8.30 dagen før. Når jeg skulle bestille klokken 16,00 fikk jeg ikke opp noe som helst. Jeg duret ned i resepsjonen for å få hjelp. Nei, da er det fullbooket. Du må booke fra 8.30 om morgenen.
Ja er det ikke det jeg sier at ferie er harde arbeidsdager. Her må man opp i porskotten for å bestille bord. Er det lov å bli irritert? Jeg prøver å være positiv men må innrømme et lite snev av opprømthet. Hva med alle de som ikke har noe peiling på elektroniske dubbedingser. Dere skulle hørt på det ordforrådet jeg kunne legge frem bare for å få lastet ned og registrert meg på den appen. Jeg er sikker på at dere må tilbake til 12 binds leksikon som vi hadde i gamle dager, før frøken Google ble ansatt, bare for å få plass til alle ordene. (Av negativ karakter)

Men nå er alarmen satt på for asiatisk skal jeg ha.

Forrett like god i dag. Jeg tenkte jeg skulle spise bare slike men så rotet jeg meg bort i noen bein av ymse slag dyr.

Nå er det kveld igjen.Å være oppe til underholdningen starter klokka 21.00. Ja det har jeg enda ikke klart.

Ikke klarte jeg å få på julelysene heller.

Men i morgen er det en ny dag.

I dag har vi vært med på den store folkevandringen.

Nå har vi opplevd hvordan det er når store folkemengder forflytter seg.

Alle med samme mål, nemlig strand og vann.

Der var folk med et bein, de fleste med to, på krykker, med staver og stokker, det var folk i alle regnbuens farger, helt  fra de mest feminine til de maskuline, alle aldre var representert, det tutret på alle språk,

ja til og med tjukkasklubben møtte vi. En hel gjeng i gule t-skjorter.Jeg påpekte at noen der måtte ha jukset for det var ikke alle som var tykke, men det hadde visst sin logiske forklaring. De hadde vært så lenge i klubben at de hadde blitt tynne.

Det begynte allerede utenfor hotellet. Der stod 250 personer og ventet på skyttelbussen. Ja slik så det ihvertfall ut. Men vi toget inn, helt uten køkultur, men alt foregikk fredelig og alle unntatt to,  fikk plass og de ble lovet at de skulle bli hentet. Det tar jo bare 5 min med bussen, ikke en time slik jeg brukte i går. Enkel hoderegning viser da at det kanskje ikke var 250, men 55.

Det er et ordinært buss-stopp opp bakken for hotellet. Der går jo bussene hele dagen, hvor hen du ønsker å dra på øya.

Og som bildet tydelig viser, har gubben igjen samarbeidet med hotellet og fått de til å kjøre bussen helt til enden av stranden, så det er minst 2 km (les 300 m)å gå, før man tar fatt på promenaden til Puerto Rico.

 

Enda godt jeg har unnskyldning til å ta pauser. Fotostopp er viktig. Treneren er veldig tålmodig.

Der starter promenaden. Første del er bratt ja. Huttetu.

Og enda mer bratt.

 

Men det er jo vakkert. Havet er vakkert. Ikke rart vi trives på cruise. Da har vi sydenturer med sightseeing på dagtid og balkong med havutsikt på kvelden. Og der er det rent og pent  der. Hygiene og renhold skrives med bittesmå bokstaver her, i forhold til hvordan det er på cruise.

Der er rommet vårt, 3 etasje.

Trodde du meg ikke når jeg sa folkevandring? Det var kø av folk hele veien, men ikke verre enn at vi holdt avstand.

Se på den digre der da. Huttetu.

 

 

Lot du deg lure igjen nå? Var kanskje ikke så stor. Jeg er nok ikke bestandig helt til å stole på når det gjelder størrelser eller avstander.

 

Kanskje skulle jeg prøve en ballongtur. Nei, det skal jeg ikke.

Noen innkasserer belønning etter en lang og strabasiøs folkevandring på vei til et vannhull.

Andre må jobbe.

Ja da snakker jeg om de i bakgrunnen som setter opp nye markiser. De som sitter der fant det best i å flytte seg. Det erikkesamme regler til sikkerhet under arbeid her. HMS er nok ikke oppfunnet.

 

Se der oppe er det bobilcamping.

 

Det ser jo sånn ut. Som om det er fullt av bobiler som er parkert? Tett i tett, som de bruker å ha det på campingplasser.

Så gjør vi så når vi hjematt vi går .. osv tidlig en søndagsmorgen. Nei, det ble feil, tirsdag i dag.

 

 

Jeg elsker slike situasjonsbilder. Hæ en murerskje. Alene, midt i veien. Å ja, eieren holder til høyere oppe i veien. Han har kanskje fyllt i et hull? Eller glemt verktøyet sitt?

 

 

 

Vann er vakkert. Kunst.

 

Jeg gikk begge veier. 10 km hver vei. Det var litt av en tur.

Ja her er beviset.

 

Og her er belønningen.

 

I dag fikk vi booket en av de mindre restaurantene, fremfor den digre.

De er ikke åpne hver dag.

Tema i dag var Canario.

Det var buffet her også, men mindre og koseligere restaurant.
Og maten smakte mer, synes jeg.

Jeg er egentlig ikke så glad i buffet.

Men oppdekningen likte jeg godt.

 

Nam. Forrettene var best.

Neste gang skal jeg spise kun forretter.

Fylt artisjokk, bruschetta, blåskjell, en aldeles nydelig skinke og salat.

Dette var et bra alternativ til hovedrestauranten, så vi booket til i morgen også.

 

 

God natt.

Enda en hard arbeidsdag er over.

Haha

Ojoj, det er harde arbeidsdager.

Jeg er jo vant til å sitte i en stol i stillhet hele dagen.

Her er det stille kun på rommet.

Jeg prøver derfor å lure med meg treneren dit innimellom.

Så kan han sitte på balkongen mens jeg hviler.

Høyt der oppe bor vi.

 

Jeg måtte jo ut på trening i dag også.

I dag var målet Amadoresstranden.

Jeg tror treneren har alliert seg med hotellet, for det går ikke så ofte skyttelbuss.

Når vi så på busstidene, gikk det en klokka 13 og neste gikk ikke før 15.

Etter hva jeg har forstått er ikke vi vanlige sydenturister som kommer tidlig på stranden.

Om morgenen går bussen oftere serru.

Sannheten er vel at vi neppe kommer oss ned på stranden i det hele tatt.

Jo vi skal jo ned og se på den selvfølgelig.

Den er fin å se på, men å ligge på en solseng.

Neppe

 

Vel det er lunsj fra klokka 13, men vi droppet den og tok føttene fatt.

Hele tiden prøver han å lure meg.

I dag skulle vi ta heisa opp for å spare meg for den tunge bakken.

Men etter at vi da måtte inn igjen på hotellet for så å ta heisa, skjønte jeg tegninga.

Trapp? Eller resten av bakken? Jeg tok bakken

Øverste bildet er det vi sparte.

Nederste bildet er resten av bakken som jeg da fant lettere å gå enn de to trappene han lurte meg ned i går.

Og hvis dere ser på venstre side av veien, ser dere at det ikke bare er jeg som sliter.

 

 

Her har jeg lagt inn et fotostopp for å lure inn en ekstra pause.

Nedover bakkene i full fart. (Ganske mye overdrevet, da jeg krevde pause både titt og ofte. Intervalltrening kalles det)

Men ned kom vi.

 

 

 

Og belønning fikk jeg.

To strawberry mojitos og det var nok til at jeg egentlig ble litt susete i hodet.

Så spiste vi lunsj.

Jeg er ikke vant til å pøse på med mat og drikke hele dagen, så jeg var ganske så stinn.

 

Jeg må få presisere at det er ikke meg han lager lunsj til.

Litt for stor porsjon

 

 

Treneren la derfor inn en ekstra runde.

Vi satt på restauranten helt i enden av stranden.

Da dro han meg med seg hele runden forbi alle butikkene og restaurantene på promenaden.

Hvor mange ganger jeg sa no thank y eller maybe later, aner jeg ikke.

Var nesten like slitsomt som en økt med styrketrening.

Ja jeg forstår at de er ganske desperat etter inntekt.

Å stenge ned på et slikt sted der alle lever av turisme, det er jo ille for veldig mange.

Bare tenk på hva som går igjennom av varer på et slikt sted.

En t-skjorte (4 euro billigere på kiosken på hotellet) og 3 øl i posen, var treneren veldig fornøyd.

 

 

Det ble for lenge å vente på buss opp igjen også, så vi tok en taxi.

Gubben fikk nå øye på en Porsje og en stund var jeg redd jeg mistet han, men etter å ha bivånet den litt og  tørket noen vemodige tårer og med et fåret glis, kom han tuslende.

Så skulle han lure meg igjen.

Vi kan ta heisa ned til kiosken på 7., sa han.

Da blir det en trapp sa jeg, kiosken er på en halvetasje mellom 6. og 7.

Neida, der var det ikke trapp.

Jaja, jeg tuslet med.

Da ble det enda et poeng til meg.

Hva var det jeg sa? Hvem sa det var en ekstra trapp? Hæ?

Jeg må huske å skrive det opp i notisboka under  fanen Jeg hadde rett.

 

 

Jeg fortalte i går at jeg driver livreddende arbeid.

Det husket jeg på når jeg så livredderen på stranda. (Nå skal du flire rått, hvis du leste gårsdagens innlegg)

Dag 2, Gran Canaria, Riu Vistamar

I går eglet jeg meg innpå et par unge svenske guider.

De forstod selvfølgelig ikke hva jeg mente hverken på norsk eller engelsk.

I dag sikret jeg meg derfor bildebevis.

Noen må jo ha det litt tydelig forklart.

 

 

Vi har noe som heter corona for tiden.

Det er faktisk smittsomt.

Hvorfor legger de da gaffelen jeg skal spise av, rett på spisebrikken?

Mens kniven og en ts ligger på serviett på høyre side.

Når neste gjest kommer, løfter de opp brikken, vasker bordet, legger brikken ned igjen og plasserer så nye gafler på den samme brikken?

Det er faktisk ganske så ufyselig synes jeg.

Når de nå fikk se bilde, lyste de opp og takket og bukket for innspill og var helt enig.

De skulle ta det opp med hotell-ledelsen så nå er jeg spent på utfallet.

Får jeg viljen min, kan jeg har reddet tusenvis av liv.

Ja jeg overdriver kanskje litt igjen, men det kan ihvertfall bli et smittepunkt mindre.

Vi får se hva som skjer.

Når fruen er på tokt er det litt av hvert hun kan finne på å legge seg borti.

 

 

Og når jeg har reddet alle disse livene, er det nok meg gaten er oppkalt etter.

 

Da er vi i gang.

Treneren har allerede redegjort for dagens oppdrag.

Innkjøp av vannkoker til morgenkaffen.

Hver morgen har han nemlig egentid.

Da er det kaffe og cognac på balkongen, før fruen våkner.

Akkurat den stunden er visst hellig for det er eneste fritiden han har.

 

 

Frokosten er utrolig bra.

 

 

Hvordan er været spør du? Vel, ikke så verst

 

Utsikten er heller ikke så ille.

 

Hvis du tror det er bare kaffe. Neppe!

Det er nok baileys i bunnen.

Nam

 

Velvel.

Da starter vi dagens trening.

 

 

Hvalrossen må puste litt på oppover bakken.

Da passer det å unnskylde seg med at jeg må jo ta bilder

 

 

Se da. Det er jo bratt. Og se hvor langt jeg allerede har gått.

Der bussen er, der kom vi fra

Der fremme ser dere det lyser Europa. Det er kjøpesenteret.

I puben der brukte de å ha verdens beste Raspberry mojito.

Vi er spent på om mye er endret siden verden ble stengt ned.

 

Her er den. Himmel den er god. Og så sunt……….ja, tror dere ikke det? Det er jo bringebær

 

Ja hva tror dere han foreslo ned igjen. Vi går inn her sa han så slipper du bakkene ned.

Haha, lurte meg igjen. En lang trapp

 

Og enda en trapp.

 

Lett lunsj, litt blekksprut og salat. og litt sushi.

Vi lever sunt vettu.

 

……….ø

……….ø

 

Eller var det bare en unnskyldning for å få dessert?

 

Ser treneren fornøyd ut eller?

Morgenkaffen sikret og første treningsøkt utført.

Etter lunsj leste vi og slappet av.

 

Jeg har forresten fått ny jobb.

Jeg er livredder.

Ja jeg redder alle som står og venter ved heisen fordi heisen aldri kommer.

Her er resepsjon og restaurant på toppen så de fleste skal ta heisen opp.

Vel hva gjør de da?

Jo da klikker de på opp-knappen, ikke sant.

Men det den smarte fruen forstod etter å ha ventet 10 min på heis, er at heisen kommer kun når man trykker på ned-knappen.

Og jeg vil bare påpeke at treneren mente et øyeblikk at jeg ikke burde trykk ned når jeg skulle opp.

Men nå er jo jeg den som gjerne gjør motsatt av alle andre.

Så i dag var det et svensk ektepar som takket meg og fortalte at hadde ikke jeg hjulpet dem, ville de sultet ihjel.

Så jeg har en svært viktig jobb.

Til nå har jeg reddet 9 voksne og 3 barn fra sultedøden.

I dag

Dessert

K

 

Ja da er vi på tur.

Vi kom frem så tidlig at vi var nummer to gjennom sikkerhetskontrollen.

Det er visst flere som venter på småhumoristiske reisebrev om meg og den personlige tjeneren, nei unnskyld treneren.

Men det er ikke bare gøy.

Torsdag strevde jeg med innreisetillatelse til Spania.

Herlighet alt de skulle vite.

Til og med hvor du sitter på flyet.

Hvor du er fra opprinnelig, om du har vært ute og reist, adresser til sted du bor og region og Gud bedre, sier jeg.

Og i forvirringen tok jeg ikke familie og dermed var det pån igjen.

Jeg prøvde å registrere gubben men fikk ikke til.

Sliten og frustrert sa jeg at nå griner jeg snart.

Men heldigvis fikk jeg det til og fikk skrevet ut qrkode.

Enda et nytt begrep vi har lært siden det viruset dukket opp.

Gjett hvem som var først i baren?

Og så tok panikken meg på fredag.

Igjen til legen med urinprøve. Heldigvis fikset han resept så jeg fikk med meg pencillin.

Har du symptomer sa de. Neeeei, ikke stort sa jo jeg.

Da hadde jeg jo glemt at jeg hadde sprunget på do i ett sett i to døgn.

Slikt er bagateller og teller ikke hos meg.

Så ble jeg reisesyk når jeg visste jeg skulle opp klokka 5.

Våknet 4.30 og stod opp og satt i en stol og prøvde fortvilt å roe systemet.

Jeg er sikker på at jeg var like full av adrenalin som astronautene når de entret månen første gang.

Klumpen i magen var ikke bare et fjell, det var ei hel fjellkjede der.

Gubben smurte brødskive så jeg kunne spise i bilen når jeg var roligere.

Frem kom vi, tom flyplass for vi var tidlig ute og jeg kunne begynne å roe ned.

Men det gikk lenge før jeg var meg selv igjen.

Hvis noen vet hvor de selger stressmestring, gi meg et tips.

Har man lavt stoffskifte kan det nemlig ikke erstattes med medisin.

Så akkurat de timene var det ikke mye gøy, men man dør ikke av det og på flyet kom vi.

 

 

 

Flott er det at flyene er i luften igjen.

Kjekt å fly Norwegian, at de ikke gikk dukken.

Du verden det er mange arbeidsplasser som blir støttet av en slik reise.

Da får jeg tåle en klump i magen.

Det var ikke trist å forlate det sure været.

 

 

Jeg visste ikke at man kunne gå inn på Norwegian og bestille sete.

Jeg trodde jeg måtte gjøre det hos Tui og det stod ingenting der.

Derfor fikk vi ikke sitte ved siden av hverandre.

Men vi overlever vel det.

Kanskje syntes enkelte at det var fredelig?

Den enkelte som bestilte øl og cognac?

 

 

Skyer er fascinerende når man ser dem ovenfra.

 

Det er ikke mye grønt å se i Las Palmas

 

Senga var så stor at det kan være fare for at vi ikke finner hverandre igjen.

 

Fint rom med fint bad. Bra det er slutt på teppebelagte gulv.

Velvel, utsikten ned var ikke all verden.

 

 

Men vi kan faktisk velge å løfte blikket litt.

 

 

Neida, party party blir det ikke. Men en tur til Mogan med båt fra Puerto Rico, ja det skal vi.

 

ps. Tjeneren er satt i arbeid