Det sies at det er vanskelig å få arbeidsfolk for tiden.
Jeg har ikke den erfaringen.
Jeg synes tjenere er lett å skaffe seg.
I går sa jeg sånn lettere henslengt, der jeg satt i en god stol med beina på en pute på en krakk, at det kunne kanskje vært godt med noen sveler nå gitt. Etter at vi hadde snakket om takkebakst og lefser.
Og der kastet hun seg opp av stolen. Ja, lapper hadde vært godt nå, hørte jeg i det hun fauk forbi meg og inn på kjøkkenet og minutter etter hørte vi, kom og spis.
Sukk nesten synd å reise fra sånt.
Men det var på tide å krongle seg hjem.
Etter harde forhandlinger (les jeg bestemte), tok vi den bredeste og retteste veien hjem, selv om den visstnok tok lenger tid.
Jeg tenker jo på den psykiske belastningen det er for sjåføren når jeg roper og skriker før hver sving og i møte med hver bil.
For meg er det nok svinger å komme meg ut på hovedveien.
Været var bare helt fantastisk.
Nydelige, duse gråtoner og vi slapp å bli blendet av vakre landskap.
Men fossene lyste jo opp landskapet.
Og vi var så lykkelig når vi tenkte på at nå blir det nok billig strøm.
Men forskrekket så vi at det var et sterkt lys der fremme.
Ufo?
Det lyste i vannet også. Hva i all verden?
Vi kunne nesten la vindusviskerne hvile litt.
Men det så skikkelig trolsk ut enkelte steder.
Vi møtte sikkert 20 italienske Porscher underveis.
Se her. Nå dukker idyllen opp.
Det blir så idyllisk etter hvert at vi lurer på om en keks har fortryllet oss.
Ja, nå er jeg mer som en heks selv, men dette greier jeg ikke å trylle frem.
Ei elv skulle jeg nok klart.
Her ser det ut som det har gått ras. Jeg er uskyldig.
Vakkert, men det skal bli enda vakrere, ja nesten for vakkert skal det bli.
Derfor må vi avreagere med en diger elva. Billig strøm. Billig strøm!
Nå bygger eventyret seg opp her.
Sjekk nå da!
Nå har herren til og med lagt på et snev av blått.
En aldri så liten blå stripe.
Og det er nå det begynner å gå trill rundt for oss.
For hva er opp og hva er ned?
Dette er vel det aller fineste synes jeg.
Her har de stilt seg i kø i påvente til at skitrekket åpner.
Eller er de vent mot øst, der det forventes at Jesus skal vende tilbake?
Det er nesten for mye glansbilde?
Se der er lamaene igjen. Litt morsomt for man skvetter jo litt når man ser de og lurer på hvilken type sau dette er.
Høst er det i hvert fall.
Hva skuer mitt øye. Åhhhh, cruiseskip.
Et bitte lite et. Nei, ganske så stort. Msc dette. Vi reiser ikke med de. Muligens en gang i fremtiden.
Men du verden hvor lyst jeg har på cruise igjen.
Det er jo såååååå lenge siden vi har vært. Faktisk hele 6 måneder. Haha. Var visst ikke så lenge siden vi var 24 dager i Asia.
Geirangerfjorden
Vi hadde en stopp på Stranda hvor vi besøkte familie og fikk både kjøttsuppe og kake.
Når vi tok fatt på de siste 10 milene, ja da så det sånn ut igjen.
Akkurat sånn ja. Det bøttet ned.
Godt det ikke var sånn hele veien.
Hjem, kjære hjem
Akkurat som når vi dro, fjellene gjemmer seg.
Godstolen og noen pizzarester fra fryseren.
Deilig å være på tur men enda deiligere å komme hjem.
Vi satt der på hvert vårt rom som vi bruker å gjøre, jeg på bokrommet og gubben på stua.
Så faller det ned i hodet mitt denne tanken, ja slik det ofte er hos meg.
Jeg går inn på stua og sier til gubben at kanskje skal vi dra i dag, ikke vente til i morgen.
Og forunderlig nok, sa han ja. Hadde egentlig trodd han skulle komme med innvendinger for han bruker ikke være så impulsiv. Men vi spiste frokost, pakket koffert og frossen fisk og vannet planter, innom et par ærender og dro avsted.
Men så så vi en liten flik av blå himmel.
I det vi passerte Innfjorden lysnet det opp.
Vi hadde nemlig bestemt oss for å droppe Trollstigen siden det regnet så mye.
Det kan lett gå ras og veien blir stengt. Dessuten er jeg ikke så glad i alle svingene.
Det tar bare et kvarter lengre å kjøre.
Så utover fjordene bars det.
Over Giskemo, for å ta av mot Stordalen, møtte vi en som hadde stukket av fra vennene sine.
Vi ble litt usikker på om den ville vente på fri vei, men det gjorde den.
Og selv om vi ikke hadde sjekket ferietider, kom vi akkurat til rett tid.
Oppover Strandadalen var det på igjen.
Aldri opplevd merkeligere vær.
Det var blå himmel og sol og plutselig skiftet det til helt grått.
Slik var det hele veien.
Våte veier men det lysner igjen.
Lite trafikk hele veien.
Aldri sett så mange beitende dyr som på denne turen.
Det er jo høst og sauene har kommet ned fra beite.
Og aldri har jeg sett så mange lamaer.
Jeg fikk ikke med halvparten på bildet.
Det skyer til igjen.
I olden ligger P&O cruises og vi gleder oss til cruise, om litt over et år.
I hvert fall er det slik det er planlagt.
Dette må være et nytt skip, ikke sett det på Åndalsnes
Iona. Stort skip dette.
Farvel Olden og Iona, vi durer videre.
Innvik. Vi kjører Utvikfjellet.
Vakkert vær igjen.
Obs, kuer i veien.
Då blir det grått igjen.
Og fint igjen.
Vi forlater Førde. Her var gubben lenge på jobb for å bygge sykehus.
Så blir det grått igjen.
Så kjørte vi rett inn på neste ferge.
Siste bil inn på ferga og vips er vi på vei.
Så skyer det til igjen.
Likevel er vi heldig for det regner ikke så mye at det er ekkelt å kjøre.
Vi forlater Kardamili der himmel og hav har samme farge og matcher den lokale steinen som er brukt i alle hus her.
En liten brannbil har de også.
Vi kjører forbi parken der vi har gått så mange ganger.
Og der de hadde så gode grillspyd og kattungen skeit i blomsterkassa.
Vi passerer den tørre elven vi har krysset flere ganger på vei til den lange stranden.
Og vi begir oss oppover i høyden.
Skarpe svinger opp og ned, og opp igjen og ned igjen, fra landsby til landsby.
På vei til Kalamata.
Overalt er det oliventrær
Oliventrær og steinmurer
Overalt oliventrær og stein
Det er stein overalt og jeg kom til den konklusjonen at de nok lager murer av steinene for å skape plass for oliventrærne.
1 time 15 minutter ca til flyplassen og vi passerer mange små byer.
Vi ser mange nye hus, mange gamle hus, velstelte hus og litt mer slitte hus.
Fellesnevner stein.
Opp bakker, ned bakker, sving venstre, sving høyre
Det var mange av disse trærne, usikker på hvilken type det er. Må google.
Et sted var det pyntet langs veien med busker som blomstret.
Oliventrær
Oliventrær
Ja du har skjønt det nå? Ja, oliventrær.
Der ser vi Kalamata. 70000 innbyggere.
Kirker har vi også sett flere dusin av. I alle størrelser.
Vi nærmer oss Kalamata
Og vi forstår at det nok er her vi skulle vært.
Lange strender med litt mindre størrelse på steiner.
Endeløse rekker med solsenger i alle typer, også de med tykke madrasser og parasoller. Og kafeer overalt.
Her kunne jeg klart å bade.
Store badeanlegg for barn.
Ja her hadde det vært mye å utforske.
Flyplassen derimot, den er ikke noe å skryte av.
Vi var nok heldig med ankomsttid, for det gikk ganske raskt.
Kun 4 innsjekkskranker. Ingen selvinnsjekk og bagdrop.
To sikkerhetskontroller, to bittesmå avgangshaller med kun en taxfree butikk, ingen andre kiosker og butikker.
Når vi kom stod det Heraklion på avgangsskiltet. Når vi dro, stod det fortsatt Heraklion og høytaleranlegget skrapte slik at ingen hørte hva som ble sagt.
Men… Apolloguiden ga oss gode instruksjoner på forhånd og det gikk greit. 25 minutter forsinket dro vi avsted.
Og hjem kom vi.
Vi takker for oss og reiser gjerne med Apollo igjen.
Når regnet kommer for fullt, vil disse fylles med vann.
Det var mange ledige solsenger i dag for vi er tidlig ute.
Men jeg må slå fast at jeg har ikke krefter nok til å forsere steinene og komme meg ut i vannet og har heller ikke lyst til å ligge på disse sengene. Så noe bading ble det ikke annet enn i bassenget.
Etter et glass hjemmelagd lemonade og en flaske øl, går vi hjem igjen, før det blir altfor varmt.
Det blir noen pauser på kjerringa, så varmt at jeg er klissvåt i både hår og klær.
Og gubben venter tålmodig
Vi stopper ikke her. Her satt vi første dagen vi gikk denne veien.
Da snudde vi her og gikk hjem igjen.
Her var det mange hvite t-skjorter.
Farvel stranden.
Vi går sjøveien hjem igjen.
Hadde ikke vært dumt med en takterasse her.
Og så er det å starte oppover igjen den lange bakken til hotellet.
Den hvite bygningen man ser så vidt øverst til høyre er der vi har spist oftest.
Og foran bilene som er parkert er benkene der jeg har hvilt hver eneste gang.
Bakken er dobbelt så lang som dette, men brattest her nede.
Og vi tenkte gå ned igjen i kveld til sentrum for å spise middag, men jeg orker ikke.
Etter turen i går lå vi litt ved bassenget.
Småpipene vil også avkjøle seg.
Vet ikke hvor sunt det er med klorvann men de finner nok ikke andre vannkilder.
Morsomme knopper på de blomstene, ser ut som tyggegummikuler.
I går ble jeg innvilget en ny asjett, sa gubben. Av og til er han veldig raus.
Vi gikk ut igjen på kvelden til den nærmeste restauranten for å spise middag.
De vokser olivene nå ja.
Jeg tror de klipper av de greinene det er oliven på og jeg funderer da på om de greinene som ligger der, har ligget der siden i fjor.
Vakker kveld er det.
Fint å spise mens solen går ned.
Jeg bestilte fried calamari som jeg fikk første kvelden, for det er de beste blekksprutringene jeg har fått.
Og jeg spiste for mye, så ble helt stinn i magen.
Gubben spiste innbakt kylling.
Fargene kommer mer og mer
Det var bursdagsfeiring her i dag, mange barn og de hadde buffet.
Utsikten fra rommet vårt.
Jeg sovnet før halv 10 i går kveld. Jeg er kjempesliten, ikke mye mer viljestyrke å finne.
De melder om ekstremvær, 30 grader men det har jo vært like varmt hvert år vi har dratt til varmere strøk.
Et år dro vi fra 40 grader i Tyrkia til 8 på Gardermoen. Det er de siste årene de har begynt å snakke om at det er ekstremvær.
Planen i dag var bassenget, en lunsj her og så til byen på kvelden.
Det begynte etter plan.
Men vi fant ikke noe som fristet på hotellmenyen så vi ruslet ned til vår vanlige restaurant nede i bakken.
Vi kjøpte lokal grillost, talagani. Det var innmari godt.
Jeg tenkte å finne sånn ost på supermarkedet i sentrum, men når kvelden kom, orket jeg ikke gå.
Det blir ikke mer mat. Det er ingenting jeg har lyst på og kroppen vil hvile.
Vi forlater stamrestauranten vår for siste gang.
Jeg fikk et tøynett med bilde av restauranten i gave siden vi hadde vært der så mange ganger.
Nå er koffertene nesten ferdig pakket og vi er klar for hjemreise.
En tur innom Oslo i morgen for å feire 18 års dag.
Kirker er de opptatt av, i hvert fall de som levde for noen år siden.
Så er vi der.
For oss ser det veldig idyllisk ut.
De har lovt guiden å låse opp kirken for oss.
Her har de også en spesiell type oliventre, som finnes her og i Aten.
Når du dør, må du begraves, ikke kremeres for da kommer ikke kroppen til himmelen.
Fruen selv er veldig fornøyd med å være på eventyr.
For en kirke. Maleriene er malt på steinene.
Fantastisk.
Helt utrolig.
Tenk skulle man hatt noen til å malt en hel kirke i dag.
Hadde kostet mange millioner.
Fruen hviler når hun kan, suger inn inntrykk, det er dette som gjør at hun føler seg levende.
Suge inn inntrykk fra små og store steder, over hele verden.
Man blir lykkelig av å få sånne muligheter.
Men ville jeg bodd her? Nei. Det er jeg altfor rastløs til. Men å besøke. Nydelig.
Kirken er gammel. Elektrisitet er ikke det, men tenk skulle vi klart oss uten.
Her sitter de ute på balkongen og koser seg.
En til som koser seg. Du verden så glad jeg er at vi begge liker å dra på slike turer. Opplevelser sammen er gull verd.
Jeg funderer på om det er en slags frukt på denne kaktusen. Vi så mange av den. Eller om det er nye blader.
Jeg må spørre assistenten min, frøken google
Dette er en stor fikenkaktus (Opuntia ficus-indica) som er full av modne, spiselige frukter.
Om fikenkaktusen
Navn: Planten kalles fikenkaktus på norsk og fragosiko (φραγκόσυκο) på gresk. Den stammer egentlig fra Mexico, men vokser nå over hele Middelhavsområdet.
Fruktene: Fruktene som henger på kaktusen, er gule og oransje. De er søte og saftige, og modnes på sensommeren.
Bruk: Både fruktene og de unge bladene kan spises, men du må fjerne skallet og piggene først.
Viktig forsiktighet
Pigger: Kaktusen har både store pigger og bittesmå, hårlignende pigger (glochider) som er vanskelige å se.
Håndtering: Ikke ta på planten eller fruktene med bare hender. Bruk tykke hansker eller en tang.
Når regntiden kommer, da fylles kanalene med vann. Mellom oktober og mars, som regel mest i desember.
Vi får se en olivenmølle der de presser oljen ut av olivene.
Det er en møysommelig prosess å behandle oliven slik at den kan spises.
De tar med olivene i sekker til den som presser og de betaler i form av 10% av oljen.
I gamle dager brukte de esler. Her er kroken de festet eselet i når de skulle snurre pressen rundt.
I dag er det mekanisk.
Fra google:
Etter plukking blir oliven enten presset til olivenolje eller bearbeidet til spiseoliven (bordoliven), ettersom ferske oliven er bitre og uspiselige.
1. Sortering og oppbevaring
Rensing: Blader og kvister fjernes raskt etter at olivenene er plukket.
Tid til behandling: Oliven som skal bli til olje (særlig ekstra virgin), bør presses innen 24 til 48 timer for å unngå gjæring og oksidasjon.
2. Produksjon av olivenolje
Knusing: Olivenene knuses til en puré (inkludert steinene).
Elting (malaxering): Puréen røres forsiktig i 20–40 minutter for å frigjøre oljedråpene.
Separering: En sentrifuge skiller oljen fra vann og fast avfall (pressrestene).
Kaldpressing: For å beholde den beste kvaliteten (extra virgin) brukes det mekaniske og kalde metoder uten kjemiske løsemidler.
3. Behandling til spiseoliven (lut- og saltvannsmetoden)
Utluting: Ferske oliven inneholder det bitre stoffet oleuropein. De legges ofte i en mild lutløsning (kaustisk soda) i noen timer eller dager for å fjerne bitterheten raskt, eller skylles i vann i flere uker. Ps. Eddik sa guiden
Vanning: Hvis man ikke bruker lut, må olivenene bløtlegges i vann som skiftes daglig i 30 dager.
Saltlake: Etter bitterstoffene er borte, legges olivenene i saltlake (ofte tilsatt sitron, urter eller hvitløk) der de gjærer og modner i alt fra et par måneder til et halvt år.
Så får vi en lett typisk Mani lunsj, servert med rosévin.
En merkelig kombinasjon synes vi. Tomater, oliven, potet, rødløk og….appelsin! servert med brød og fetaost. Til det fikk vi en lun potetomelett. Stekt som en omelett men med poteter.
Et digert fantastisk flott tre er parasoller mot solens steking.
Det var et lite kapell der også. Fint.
De gleder seg nok når vannet strømmer på, for de har ikke tilgang på vann her oppe.
Vi takker for oss og begir oss på hjemveien.
Oliven
Det er steinmurer overalt. Jeg lurer på om det er fordi de en gang måtte rydde bort stein for å plante trær?
overalt er det steinmurer, både i og utenom bebyggelse.
Vi var de første til å bli plukket opp og de eneste norske.
Det meste i dette området dreier seg om oliven.
Typen oliven som dyrkes her i området finner man ikke andre steder.
Dette er grunnlaget for Kalamataoliven og Kalamata olivenolje som er et svært anerkjent merke.
Det er flere millioner oliventre i Mani.
Vakkert er det her.
Oliventrær overalt.
Og stein.
Alle hus bygges av stein fra området. Og det bygges enormt mange nye hus.
Guiden forteller at mye av det selges eller er Airbnb som leies ut.
Dette har ført til at prisene presses opp og de lokale får utfordringer med å skaffe seg bolig.
Dette er et kjent fenomen for oss, for slik begynner det å bli i Isfjorden der vi bor også.
Bak odden der borte, bor vi.
Det de ikke har i dette området er fine strender med solsenger.
Det er mest stein. Denne stranden så ut til å være av de bedre.
For meg er det vanskelig å komme meg ut i havet når det ikke er sand.
Men medlemmer av hagebåtforeningen finner man her også.
Kirker er det overalt. Det vrimler av de.
4 små landsbyer oppe i fjellene der vi var, hadde 50 innbyggere men det var 25 kirker i området.
Oliventrær så langt du kan se.
Og nye store, flotte hus, overalt.
Det er jordbruk, olivenolje og turisme de lever av her i området.
Første stopp var et museum der det egentlig var stengt på tirsdager, men de låste opp for oss.
Jeg måtte på toilettet og det var den blå der.
Morsomt innblikk i livet og historien til de som har bodd her.
Guiden fortalte at de som bodde her levde før i tiden av jordbruk og “pairisy”.
Det var et fremmed ord for meg så jeg måtte spørre.
Det var:
Betydninger av «piracy»
Til sjøs: Å angripe og stjele fra skip.
De var sjørøvere.
Vi skal til Milea.
Dette er den eldste kirken i området. Sies å være bygd over en energiåre. Jo da energier var der, men jeg opplever at energiene ofte er sterke der det ferdes mange mennesker og det gjør det jo i en kirke.
Guiden forteller at de runde søylene er blitt bygd på senere og de er bygd på mot øst.
Både prekestolen og folket i kirken vender mot øst, for det skulle være i øst Jesus skulle vende tilbake.
En av de eldste bevarte kirker på Manihalvøya er Agios Nikolaos-kirken (Iερός Ναός Αγίου Νικολάου) i landsbyen Platsa i det ytre Mani (Exo Mani). [1, 2]
Detaljer om kirken
Alder: Bygget på 900-tallet (10. århundre, noen kilder anslår slutten av 9. århundre).
Arkitektur: Den opprinnelige bygningen er eldre, mens kuppelen trolig ble lagt til senere på 1400-tallet.
De som ville kunne være med nedover bakkene for å se et amfiteater. Jeg var den eneste som ikke gikk.
Det var litt fint for jeg fikk være med guiden inn i skogen og fikk se teateret ovenfra.
Gubben derimot tok bilder i amfiet.
Og han så slett ikke linselusa som stod på toppen og vinket til han.
Men hun greide likevel å lure seg med på bildet.
Her er hva Google gir meg til svar:
Amfiteatret i fjellsiden ved Pyrgos nær Kardamili ble åpnet rundt 2011 og brukes fast til den årlige musikkfestivalen, noe som betyr at det har hatt langt flere enn fem arrangementer siden det ble bygd. [1]
Fakta om amfiteatret i følge Google:
Alder: Det ble grunnlagt og bygd rundt 2011 (altså i over 15 år).
Bruk: Huser den faste sommerfestivalen (Summer Music Festival) med klassiske konserter og lokal folkemusikk fra juni til september.
Jordskjelv: Hele området ved foten av Taygetos-fjellet i Messinia er et aktivt jordskjelvområde, men selve steinbuanes stabilitet er ikke til hinder for den årlige bruken
Himmel og hav har samme farge i dag.
Vi kjører videre forbi den ene kirken etter den andre.
Så skal vi på kafé.
Guiden forteller at flere av de som er der, nok kommer for de er nysgjerrige på oss.
