En tur vi bestilte for over to år siden, på vår forrige langtur, til New Zealand og Australia.
I det vi vandrer rundt for å finne gaten på denne fantastiske flyplassen, Doha, Qatar, aner vi ingenting om om en uke blir flyplassen stengt pga krig. Vi skulle fly om Dubai hjem men cruiseselskapet booket om for oss. De betalte flyreisen og hotell i Tokyo.
Skal du på cruise anbefaler jeg sterkt å booke både fly og reise gjennom selskapet for da må de sørge for å få deg frem.
Dette gjør de selv om det er booket gjennom et reisebyrå. Vi bruker jo Tove Nord i
Stort sett er vi heldig med været, men denne gangen ble vi motarbeidet.
Det øste ned og tok aldri slutt. Vi satt på Starbucks og ventet men til slutt måtte vi bare kapitulere og ta bussen tilbake. Før vi kom oss på bussen var vi allerede kliss våte.
Da gjorde vi en tabbe til. Vi gikk av en stasjon tidligere for å kjøpe oss mat, for vi trodde hotellet var bare rundt hjørnet.
Det var det ikke og før vi kom oss til hotellet regnet det sånn at jeg fikk ikke opp øynene. Men et minne for livet det der.
Så det ble ikke noe lysshow den dagen.
Vi blir hentet på hotellet 45 minutt før tiden. De ringte fra resepsjonen og sa at sjåføren ventet.
Bra at vi var klar og vi byttet gjerne ut hotellet med skipet vi.
Når vi kom om bord var det middag for oss som hadde vært på turen.
Denne suppa med scampi, skal jeg prøve å lage når jeg finner ingrediensene jeg behøver.
Jeg tror det er den beste suppa jeg har smakt.
Vi var også på besøk på kjøkkenet.
Så gikk turen tilbake til Singapore før vi startet ut på nytt eventyr.
Så skulle vi til Kuala Lumpur og litt skuffet er jeg over at vi ikke kom dit. Havnen måtte kanselleres pga akutt sykdom om bord. En passasjer måtte ha øyeblikkelig hjelp og det betydde at de måtte legge om kursen og det igjen førte til at vi ikke kunne nå den havnen.
Vi drar på lang tur og det ble en fantastisk tur selv om jeg også var skuffet for jeg trodde jeg skulle få se det flytende markedet på.Mekong-deltaet. Så langt gikk ikke turen.
Men selv om noe var skuffende som det å bli tatt ut på en øy i salgsøyemed og på kanotur i en turistifisert kanal, så var det likevel en minnerik tut for vi fikk se så mye av både byliv og landliv.
Og jeg har forståelse for at de ønsker å få selge og dermed få inntekt.
Her kan du leie hengekøye, bord og to stoler.
Slik utleie var det mange steder.
Kanskje er det for de som ikke har hus å bo i?
Jeg elsker å se hverdagslivet og gatebildet.
Derfor liker jeg svært godt disse bussturene.
Dette er et bilde som viser svært godt to karakteristiske ting.
Nemlig syklene. Alt fraktes. Og gatesalget, der varene ligger på et teppe.
Det som selges er de grønnsakene og frukt som er i sesong.
Kjøkken som det til høyre var det også overalt.
Mange har ikke kjøkken hjemme slik vi har det og de spiser derfor ute.
Nesten tre timer i buss og vi går om bord i båt på Mekong-deltaet.
Der blir vi tatt med til noe de kaller Unicorn Island.
En øy med flere tusen innbyggere. De lever av fruktdyrking, honningproduksjon og risvin, som de selger i tillegg til en masse produkter som tørket frukt og godterier.
Jeg la mest merke til hvordan de bodde.
De er ikke så kravstore som vi er.
Her er mange sysselsatt for å ro turister langs en kanal.
Gubben fikk jobb umiddelbart og jeg synes han kler rollen.
Jeg må innrømme jeg egentlig var glad når vi kunne gå ned i båten igjen.
Dette området gjorde meg egentlig stresset og litt lei meg.
Lunsjen derimot var utrolig bra.
Gubben litt skeptisk til om det var bein i fisken men hun renset fiskekjøttet og rullet det i rispapir.
Vi fikk mange ulike retter og alt var veldig godt.
For det første var det utrolig bra at vi hadde booket hele turen hos cruiseselskapet.
Det førte til at de kansellerte turen via Dubai, hjem og sendte oss heller via Amsterdam .
Flyseter i disse dager er ikke enkelt å få så vi måtte bli en natt i Tokyo.
Det fikset de også, en natt på Hilton Tokyo.
Alt uten ekstra kostnader for oss.
Bare flyturen kostet 62000 kr
Jeg sa til meg selv i Tokyo at det eneste ledige setet i flyet er ved siden av meg. Det skulle jeg fortelle når jeg kom hjem. Den siste passasjeren som satte seg, satte seg hos meg og jeg tenkte ok. Sånn er det. Så letter vi og det går noen minutter så kommer flyvertinnen og sier til henne at hun har et sete til henne helt fremme. Så da endte det opp med at eneste ledige setet var hos meg.
Å få slippe å mase seg på do, og å få opp beina og ha plass å røre seg, er bare fantastisk når man skal sitte der 14 timer. Jeg spurte henne senere om hvorfor hun fikk flytte og da sa hun at hun hadde søkt oppgradering på setet, men det var fullt og så ble det ett ledig. Hvis man sparer opp poeng kan man det, slik som på hotell og cruise.
Det er så mye man kan være med på om bord.
Macrame.
Maling med vannfarger.
Papirbretting.
Foredrag, danseklasser, yoga og tai chi, treningsrom, kino, teater, komedier, bingo, quiz.
Det er fullt opp hele dagen på sjødager. Det aller meste er gratis.
Vi var ikke med på noe.
Jeg hadde lyst til å være med backstage og det var foredrag om de ulike byene vi besøkte, men jeg måtte bare hvile når jeg kunne. Reisebrevene mine tok også mye tid så jeg fikk ikke lest stort heller.
Middagshvil hver dag for å ha nok krefter, stjeler også tid.
Så dagene ruller og går og vipps er man hjemme.
Og hjemme hadde det visst kommet post så jeg må planlegge vårens lesing.
Reklamer på iPaden er annerledes når man er i andre land.
Mange koselige stunder var det om bord.
Kaker så mye man vil ha, hele dagen.
Jeg spiste fra denne disken 2 kjeks, 2 små sjokoladebiter og 2 med sitron. På 24 dager.
Kunne spist mer hvis jeg ønsket, men jeg hadde ikke lyst på rett og slett.
Vi spiste frokost, lunsj og middag og innimellom ble det en cola og en drink av noe slag og kroppen min er ikke vant til å bli foret hele dagen, så jeg var nesten konstant mett.
Sjokolader på senga hver kveld. Også de er med hjem igjen.
Vi spiste ikke en eneste en.
Mixologi kunne man se i baren hver kveld.
Vi var på et offisersparty bare, de andre glemte vi og vi hadde drikkepakke så gratis drinker hadde vi ikke behov for.
Mest ønsket vi å sitte ute, men det var få bord i skyggen på denne båten og akkurat det savnet vi.
I starten var det for varmt i sola eller det kom en regnskur og i Japan for kaldt.
Det blir bedre på neste cruise for da er det er skip med flere stoler ute.
Det var ikke mange desserter jeg spiste, utenom sorbet.
Synes en kule sorbet etter middag er veldig godt.
Tok jeg en dessert spiste jeg gjerne sorbet ved siden av så desserten ble friskere.
Det blir ofte for søtt for meg.
En dag spiste vi sushi til lunsj.
Det er en spesialrestaurant og den eneste vi besøkte.
Regningen vi ble presentert etter siste cruiset var 39 dollar tilgode.
Første cruiset hadde vi 199 dollar tilgode.
Det var nemlig noe av det vi hadde bestilt av utflukter som ble avlyst og da betaler de det tilbake.
Sushien var det eneste vi brukte penger på denne gangen.
Det er det fine med cruise at alt av mat er inkludert og har du drikkepakke, bruker du jo så mye du vil uten å betale.
Jeg som ikke drikker mye, kunne nok gjort det billigere uten, men jeg liker å kunne velge det jeg vil uten å regne på kronene.
Men helt klart billigere uten, for drikke er innmari dyrt om bord.
Vi var ikke mye i teateret heller.
Her fra et av showene.
Hovedkelner og assistent.
Vi fikk ikke vindusbord første cruiset og ba om det på neste, men de var så fantastiske de som hadde bordet vårt at vi ble der.
De sørget for at jeg fikk indiske retter når jeg ønsket selv om det ikke stod på menyen.
Butter chicken blant annet.
Men den aller beste var green chickencurry. Den var bare fantastisk.
Hver dag får man brød og smør mens man venter på rettene.
To ulike med krydder og en usaltet.
Jeg skal lage brødstenger en dag for det er så godt med kryddersmør på.
Når jeg får roet meg litt skal jeg lage retter inspirert av de landene vi besøkte.
Kunne ønsket meg en vindusvasker her hjemme også for nå er vinduene mine skitne.
Flyturen hjem gikk fint, mye fordi jeg fikk god plass.
Vi fløy over Grønland.
Over Olinkin city på Jan Mayen.
Jeg leste jo en krimbok med handling fra Jan Mayen, så Olinkin city husker jeg.
Jeg har hatt noen studier denne turen og en av de er toiletter.
Alt fra et hull i bakken til teknologiske greier man knapt forstår.
Med varme i setet.
Men det var bare å dra i en hendel så ble det tømt.
Men en stakkars landsens kjerring kan jo bli hautullinj.
Ojoj, det blir travelt for denne roboten når gresset kommer.
Det var fint her og finere blir det nok når det blir varmere.
Fugler har vi sett utrolige få fugler på turen.
Koselig med pippiper.
Snart skal jeg hjem og sitte ute og følge med på fuglene.
Vi har mange av de.
Selv om jeg nok vil savne Tutta.
Snart fem måneder siden hun dro fra oss.
Dette treet var visstnok 600 år gammelt.
Mange fine trær, men ingen planter.
Jeg spurte guiden men hun forstod ikke hva jeg mente.
Hun svarte bare at det var for tidlig.
Det var noen stauder og kanskje vil flere av dem blomstre, men ingen planter iblomsterbed, slik det er hos oss.
Jeg snakket litt med denne krakraen.
Her blir det sikkert blomster.
Her planlegges det nok prosjekter.
En flott hage synes fruen.
Og ender er det her også.
Dette “nettet” var for å beskytte trærne mot snø.
Streik.
Vi skulle gå igjennom dette tehuset for å komme på en veranda.
Og hva måtte vi da? Jo ta av oss skoene. Da streiker kjerringa og gubben sympatiserer.
Når man er gammel må man ofte ha litt støtte.
Her setter de støtte på hjulene når bussen parkerer slik at den ikke skal rulle.
På flata?
Masse folk og trafikk overalt.
Tempel?
Røykerom. Man ser nesten ingen som røyker her.
Så er vi i Ginza.
I denne bydelen skal ikke husene være høyere enn 50 m.
Bussen stoppet her nede.
Vi var for tidlig ute og bussen måtte derfor vente 5 minutter før den kunne kjøre inn på parkeringsplassen. Bestilt tid. To menn, en av de her i grå frakk, sprang rundt og dirigerte. Vi skulle på kjøpesenter og bussen kunne ikke vente her.
Vi skulle på kjøpesenter og hadde en time.
Sa du kjøpesenter?
Jo vi kjøpte vi, to kaffe og hver sin hot dog.
Dæggern kor vi shopper i Japan.
Og vi ser på folket.
Og ser opp dit vi skal møtes, over parkeringsplassen.
Best å ikke gå for langt og ha full kontroll.
Utslitt etter shopping og med posene fulle, not, venter vi på guiden.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg bør kjøpe med noe hjem, men det blir ikke noe av.
Se på det lille brune huset.
Tempel?
Her er et annet inniklemt hus,
De er i alle størrelser. Er ikke mye utsikt fra de inneklemte.
Nye vinduer?
Hun hadde elsykkel.
Trenger vel det når hun skal ha med to små.
Vi skal 350 m oppi høyden.
Opp iTokyo Skytree.
Kjerringa har aldri sett så mange hus.
Sikkert like mange som jeg har sett i hele mitt liv til sammen.
Nesten ikke vits i å ta bilder for man ser egentlig ikke noe.
Det er bare enormt.
Jeg liker Tokyo og kunne godt tenkt meg tilbake hit og hatt noen dager der i ro.
Men tvilsomt om det blir.
Men fint med forklaring på hvordan bruke flushen.
De ruver i terrenget de to husene der. Ett i gull.
Vi var jo redd for å gå oss bort her også så vi hang fast i guiden til vi var tilbake nede.
Lange køer for heisene. Man skulle 350
Søt buss.
Vi kom ned igjen en time før vi var nødt til.
Det var mange folk oppe der, ikke noe plass for oss.
Best å forsikre oss om at vi finner bussen.
Er det Jasmin eller magnolia?
Vi forandret oss litt over trærne som er nesten uten greier overalt.
Det var nesten ingen slike blomster, minner meg om hvitveisen som kommer nå hjemme.
Ikke alle steder var det moderne strømkabler.
Her går de over balkonger slik vi så i andre av byene vi var innom.
Mindre hus og høye hus.
Og overalt hang klesvasken ute.
Kanskje har de så liten plass at de bruker balkongen til klesskap?
Så har vi kommet opp i høyden, ekspressvei til flyplassen.
Kan ikke klage på utsikten.
Fortsatt ingen småbåter å se.
Se her er det noen.
I en haug på land. Merkelig.
Er det vinterlagring?
Høyt oppe i luften kjører vi.
Guiden forteller at det tidligere var en elv der veien nå går.
De har bare en sesong med ris her. Den plantes nå snart og høstes i september tror jeg det var.
Det er jo kaldt her om vinteren.
Vi nærmer oss flyplassen. Her lages flymat.
Se her. Barnesbestikk fra IKEA. Her er det også service til barna.
Fra frokosten på hotellet.
Jeg valgte litt annerledes frokost i dag.
Det gikk veldig greit å finne frem og sjekke inn.
Nå legger man bare på passet og reisen dukker opp.
Skal tro hvilket flyselskap som har slike kjoler.
På hotellet i går cå vi et Emiratene crew. Men det er ikke mange fly til og fra Dubai nå.
På toilettet her er det sete der du kan plassere barnet ditt.
Toilettpapiret er syltynt men merkelig nok er det ikke slikt papir som er ufyselig lett å revne.
Men når det kommer i vann, løser det seg opp.
Jeg trykte på feil knapp og da kom det luft friskner.
Skal du hvile i disse stolene, da må du ta av skoene.
Det er lite folk her i denne avdelingen.
Når vi sjekket inn, var det nesten kun selvinnsjekkskranker.
Så blir nummeret oppropt i høytaleren når tiden er inne.
Eneste vi har er håndbagasjen. Der ligger en pose sjokolade som vi hadde med hjemmefra for å spise på toget.
Da får det bli på toget hjem.
Vi er i Tokyo.
Vi hadde bestilt en utflukt for flyet vårt skulle egentlig ikke gå før 22.30 så det ville blitt lenge å vente på flyplassen.
Vi vurderte å avbestille når reisen ble endret men da ville vi jo hatt en hel dag på hotellet istedenfor.
Og vi hadde lyst til å se Tokyo. Skipet la til i Yokohama, andre største byen i Japan og havnebyen til Tokyo,
Og takk og lov at vi ikke avbestilte for dette ble en fantastisk utflukt.
En jeg vil huske til evig tid tror jeg.
Da har vi blitt landrotter igjen.
Farvel Celebrity Millenium.
Takk for god mat og fantastisk service.
Skal du på cruise og ikke vil ha noe stort skip med mange tusen, anbefaler jeg varmt de mindre, eldre skipene til Celebrity cruises.
De er renoverte og kjempefine, voksent publikum, lite aktiviteter for barm.
Og her er en rottestopper.
Slik at rotter ikke skal komme seg inn i skipet.
Han på sykkel dirigerer busser.
Vi forlater havnen. 24 dagers cruise er over.
Farvel Millennium.
Og vi er ikke langt fra skipet når vi forstår at dette er virkelig en stor by med mye industri.
Vi skal over bruen der borte.
Og å kjøre høyt oppe i luften skulle vi få gjøre mye denne dagen.
Store industribygg med mange bygninger.
DAIWA Corporation, General trading company of electronic and electrical components , and corresponding from prototype to mass production.
Hjem, kjære hjem.
Millennium blir liten med sine 12 dekk i forhold til disse høyblokkene.
Store områder brukes til energiproduksjon. Guiden forteller at det fokuseres mer og mer på hydrogen og energi lagd av forbrenning av avfall.
ANA stod det på sikkert et dusin digre bygninger og jeg måtte google.
ANA (All Nippon Airways) is widely considered an excellent airline, consistently earning 5-Star ratings from Skytrax for its exceptional service, punctuality, safety, and overall customer satisfaction, though experiences can vary by cabin class and specific route. Passengers praise its high-quality food, comfortable seats (especially in premium cabins), and friendly Japanese hospitality, often comparing it favorably to its competitor Japan airlines.
En annen logo jeg har sett mye av i Japan er denne katten.
Logo: Logoen avbilder en svart katt som bærer en kattunge, som symboliserer selskapets forsiktighet og omsorg ved håndtering av pakker.
Virksomhet: Yamato Transport er kjent under kallenavnet “Kuroneko Yamato” og tilbyr omfattende leveringstjenester over hele Japan.
Historie: Logoen ble opprinnelig introdusert i 1957
Dette er noe av det jeg elsker med utflukter, suge inn inntrykk.
Det gikk forholdsvis greit å forstå det meste av hva guiden sa, i hvert fall 70%
Hun var veldig stresset og veldig blid og lo mye.
Hun fortalte at i Tokyo var det 33 millioner innbyggere, i Canada 41 millioner i hele landet.
Naturgeografi. Omtrent 6800 øyer regnes til øygruppen som utgjør hele Japan. Omtrent 73 % av landet er fjellrikt, med en fjellkjede løpende gjennom hver av de viktigste øyene.
Tokyo er 8 mil langt og 3 mil bredt
Morsomt hus.
Og i dag er virkelig dagen for hus.
Aldri i mitt liv har jeg sett så mange hus på få timer.
Og veier i luften og under jorden.
Øynene gikk på kryss og tvers og jeg sukket henført.
Fiskemarkedet.
Flere elver men vi så ikke så mange båter.
Det lå et lite cruiseskip der.
Jeg likte Tokyo kjempegodt.
Fantastisk levende by.
Her pæles det og da skal det nok opp et nytt bygg.
ca 60 kvadrat er en vanlig leilighet sa guiden.
De bretter ut sovematter om kvelden og setter de i skapet om morgenen.
Så spiser de og “bor” der de sover, om dagen.
Etter som jeg forstod var ikke leilighetene veldig dyre, ca 1,5 million.
I noen bydeler var det lavere bygninger.
Og endelig fant jeg det jeg savnet i de to andre japanske byene. Butikker.
Og mennesker.
Horder av mennesker som spiser det jeg går ut fra er frokost.
De fleste spiser nok ute istedenfor å lage mat hjemme i de små leilighetene.
De spiser ofte stående.
Ramen er suppe med nudler.
De spiser med pinner og drikker suppa fra skålen.
Jeg skal lage ramen når jeg kommer hjem.
Dette er nok et samlingspunkt før de fyker avgårde på skole og jobb.
Vi skal på hagebesøk igjen.
Fortsettelse følger.
Det blir ikke mange blogger jeg skriver på en steinhard benk på Narita Tokyo.
Vi mangler ikke muligheter men slik er vi, gørr kjedelig.
Vi venter på en hard trebenk istedenfor shopping og kafé.
Bra det er enighet i hele reisefølget.
Vi venter på å levere kofferter.
Veldig enkelt å få sjekke inn.
Vi la bare på passene og kunne klikke oss videre.
Så enkelt av selv vi gamlinger greier det.
Praktisk var det også med skyttelbusser mellom hotell og fly
Og se her. Etter over en time på en lav trebenk, finner gubben ut at her er jo dusinvis av stoler, 20 meter fra der vi satt.
Nå skal vi sjekke inn og da kan jeg skrive neste blogg.
Da kan jeg sitte der inne og 10 personer bærer meg.
Forstår ikke hvorfor gubben gryntet.
En samorailandsby.
I 200 år var det ingen kriger og da var samuraiene jordbrukere.
Men de trente kamper hver dag.
For mange år siden gikk de kun i kimonoer
Jeg ble litt nervøs når gubben så på samurai sverd.
Håper han ikke pønsker på å kvitte seg med kjerringa.
Her er det de kaller hage.
Det er trær.
Jeg liker blomster.
I går kjørte vi Universe xpress, dagen før var det Lucky bus.
Hva dette er vet jeg ikke.
Guiden fortalte at før de kunne ta førerkort, måtte de vise til at de hadde parkeringsplass.
Et førerkort kostet mellom 2000 og 3000 dollar.
Det var vanlig å ha parkering til egen bil pluss en gjest.
De hadde et merke de satte på bilen når du var fersk sjåfør og ett når du var over 70 år.
Jeg truet med å kjøpe et merke å sette på bilen til gubben.
Her så jeg tegn til liv. Klesvask.
Så var det oppover smale fjellveier igjen.
Trangt var der her også.
Nydelige gamle trær.
Dampen fra fjellet der, er fra en av vulkanene.
Fruen er fortsatt blid.
Nydelig.
Også her er bebyggelsen litt kjedelig.
Overalt var det merket for blinde og svaksynte.
Så var det lunsj, japansk stil.
Lave stoler og vi måtte ta av oss på beina og det er det verste jeg vet.
Å gå barbeint i tåfisen, det liker jeg ikke.
Nå skal jeg alltid ha med sokker i veska.
Ja her ble vi forvirret.
Kjøttet skulle kokes i vannet. Det var tre biter tunfisk, det var ris, fiskekaker, 3 biter aubergine, salat med skinke, dippingsaus, tofu og grønnsaker som også skulle kokes. Grønn te skulle røres inn i misosuppe. Vi ba pent om gafler og det fikk vi. Morsomt og godt var det. Hadde nok vært bedre hvis vi spise slik japanerne gjør det.
Skinka i salaten var rå. Så vi kokte den for sikkerhets skyld, men den var nok marinert.
Svineskivene kokte vi og jeg varmet fiskekakene også.
Så var det hagebesøk.
Og innom en gammel fabrikk men det var helt uinteressant. Det var mest butikker så dette var et sted som var konstruert for salg og her har Japanerne mye å lære når det gjelder å gjøre slike steder attraktive og fristende. Det var rett og slett kjedelig, kun brune, lukkede bygninger.
Av og til er selfie nyttig.
Her fikk vi med både japanske kimonoer og damp fra vulkanen.
Tror vi så ihvertfall 6 gartnere.
Vi stakk rett og slett ut i bussen og tok oss en dubb.
Merkelig bebyggelse.
Valgkamp er det her også.
Sykkelparkering i to høyder.
På vei tilbake til skipet uten at jeg er blitt klok på Kagoshima.
Hvor er menneskene?
Men i det vi skal forlate havna, da skjer det noe.
Der er menneskene og de spiller og heier og hopper og danser og vinker.
Og dette området er tydeligvis et populært uteområde.
Og se her hvor mange som har kommet for å vinke oss av gårde.
Helt hit ut kom de og vinket og hoiet og hoppet.
Og skipet tutet hilsen til de.
Koselig å se at det var liv og røre her.
Da blir det siste stopp, Tokyo i morgen.
Koffertene er nesten ferdig pakket.
Det blir en overnatting i Tokyo og en i Oslo og så hjem.
Æsj, enda mer svindel, nå har de pinadø begynt å bruke Midt-Østen krisen tenkte jeg.
Men det var ikke svindel, det var Royal Caribbeans Emergency avdeling.
De hadde booket om flighten vår.
Vi må vente ei natt i Tokyo.
De har booket oss inn på Hilton Tokyo og dit er det skyttelbuss fra flyplassen.
Vi fikk valget mellom Tyrkish airlines via Istanbul og KLM via Amsterdam.
Vi valgte det siste og med det kan skuldrene senkes både hos oss og alle som venter på oss hjemme.
Fantastisk service når du booker både cruise og reise hos selskapet.
Helt utenom kostnad for oss, utenom at vi også på ha en natt i Oslo og nytt tog.
Kanskje reiseforsikring dekker det, hvis ikke tåler vi det.
Det er tredje gangen vi får hjelp nå. Sist var under SAS-streiken når flyet vårt ble kansellert og vi kunne blitt sittende hjemme.
Den ene charterreisen etter den andre ble kansellert, men vi kom oss avsted.
Anbefaler også varmt Cruise & Travel, Tove Nord, fôr fantastisk kundeservice. Love y ❤️
Litt stress ble det likevel denne morgenen, for vi skulle svare på mail om reisen.
Vi hadde heller ikke fylt ut papirene for Japan.
De skulle nemlig ha både et skjema for fortolling og ett skjema for oss hver, hvor vi kom fra, hvor vi skulle, osv.
Vi måtte gjennom passkontrollen med fingeravtrykk og bildetaking.
Det har vært mye utfylling av skjemaer på denne turen.
Hvert land, sine regler.
I Taiwan måtte vi ha kopi av passet, skipet ga alle kopi, men det ble ikke spurt etter på land.
Men ut på tur skulle vi.
Gubben hadde vært i Japan for hundre år siden, jeg hadde ikke vært der og gledet meg stort.
Men jeg kan bare innrømme. Jeg ble skuffet.
Jeg trodde at her skulle jeg virkelig møte det karakteristiske med Japan.
Men det er jo bare kjedelig.
Kanskje stygt å si det, men det var min følelse, kanskje hadde jeg feil forutsetninger.
Hus i alle byggestiler, kunne vært en by i Vesten dette.
Så jeg prøvde å finne noe som var litt annerledes.
Og mor med ett barn foran på sykkelen, ett bak, var koselig.
Litt av det personlige jeg alltid leter etter.
Kanskje er det for tidlig på morgenen?
Av og til ser vi hus som tilsier at vi er i Østen. Det kan se ut som det er templer.
Utenom det, er dette den mest livløse byen vi noengang har vært i.
Ikke noe yrende folkeliv, foreldre og barn, kafeer og butikker.
Men vi skal opp dit, Mount Inasa.
Og er det noe vi har hatt mye av på turen, er det smale, svingete veier opp i høyden.
Egentlig hadde jeg valgt denne turen fordi jeg ville opp i denne gondolen.
Istedenfor ble den byttet ut med en Slopecar. Noe jeg ikke ante hva var.
Funderte på om det var en åpen bil eller noe sånt, men det var et tog på skinner.
Så avsted bars det og dette var like greit som å seile i luften.
Vi var nok en litt for stor gruppe til å kjøre gondol, ville tatt lang tid å forflytte over 30.
De så små ut de gondolene.
På bakken hadde de to innhegninger, en med aper og en med hjort.
Hvorfor? Aner ikke. Det så ganske så trist ut.
Kan se ut som det foregår noe morsomt der når bildet ble tatt, men herr ape ga opp tilnærmelse ganske raskt.
Var fint å komme opp i høyden på denne måten.
Turen tok bare 10 minutter.
Stor idrettsarena her oppe i skogen.
Fin utsikt på do.
Nå har jeg lært å velge handikaptoalett for der er det ordentlig do,
Fruen ser “hjem”
Bildet viser der atombomben falt.
Vi tok bilder og så skulle vi på museum.
Guiden var dessverre svært vanskelig å forstå. Som regel fikk vi med oss bare en brøkdel av det hun fortalte.
Tilbake på veien. Mc Donalds er her.
En av de tingene som var litt spesielt er alle de små bilene.
Parkeringsplassene er like små. Og nummerskilt vi ikke forstår.
Små hus, større hus, alle som små nøytrale klosser.
Jeg spurte guiden om alle de brune trærne.
Men forstod det slik at det var for tidlig på våren.
Morsomt var det også at benkene tydeligvis er ment for små asiater, for de er veldig lave.
Så dro vi til Peaceparken og Ground zero.
Hvorfor en nesten naken muskuløs mann skal være et symbol, forstår jeg ikke helt.
Google:The right hand pointing to the sky reminds us of the danger of nuclear weapons, while the extended left hand symbolizes eternal peace. The statue’s face also embodies peace, while its closed eyes represent a prayer for the repose of the victims’ souls.
Ulike land har donert statuer.
Den røde kula skulle visst symbolisere styrke.
Jeg må innrømme at jeg var mest interessert i å finne meg benk så jeg kunne hvile.
Og benker med armlene er fint.
Jeg våknet med stress denne morgenen, sikkert pga uvissheten med flyturen hjem, så kroppen var utrolig sliten.
Dessuten forstod jeg lite av det som blir sagt.
Slike utflukter for meg, er de visuelle sanseinntrykkene viktigst.
Museum og guider som forteller, er mer slitsomt for meg å ta inn.
Det er bedre å se på YouTube hjemme.
Lese historiske bøker er også fint for informasjon.
Jeg nyter synet av trærne og utenom en liten regnbyge var været på vår side.
Blomster er fint. Siden vi er der på våren før blomstring bidrar kanskje det også til et tristere inntrykk av denne parken.
På tross av statuer, føler jeg ingenting og det er litt rart for jeg suger jo vanligvis inn energier av det som har skjedd.
Jeg gjorde det i Vietnam. Ikke her.
Men det er jo visuelt sterkt likevel å stå akkurat der bomben falt.
Akkurat her var det.
Og denne plassen symboliserer egentlig hele turen.
Ingen beplantning, ingenting og det var likedan når vi kom til Kagoshima.
Her kunne vi se inn i lagene i jorden etter bombingen.
For meg er denne statuen et mye sterkere symbol for det som skjedde 9.08 1945. Klokken 11.02
Over til de mer trivielle tingene av vår tid. Alle biler er små. Også lastebiler.
Jeg hadde forventet mer av denne byggestilen.
I det vi kommer til museet møtes vi av denne herlige gjengen.
Og endelig våknet følelsene mine og jeg fikk tårer i øynene.
De hoppet og danset, smilte og lo og viste sin glede. Nydelig.
Kanskje er den voksne delen av befolkningen litt avstengt etter de grusomme hendelsene, men at den yngre garde åpner opp for gleden og friheten og livet.
Vi er på museum og igjen trekker jeg meg litt tilbake.
Jeg må lese selv og studere i stillhet. Å høre en guide fortelle får ikke informasjon inn i hjernen min.
Området som ble berørt. Og det er jo ikke bare de som døde der men etterdønningene i generasjoner etter den radioaktive strålingen.
Vi så et lite hus på veien opp til fjellet. Denne legen hadde leukemi og kort tid igjen å leve før bomben falt. Han flyttet inn i det huset og der skrev han mye om det som foregikk med menneskene i denne perioden.
Under maintenance! (Vedlikehold)
Trærne er morsomme.
Hvor er menneskene?
Bittesmå biler.
Trikk med pus på.
Katter er viktige i Japan.
Her er menneskene. Her var det fullt.
Var glad for å komme hjem igjen, enda det var bare en 5 timers tur.
Fruen er på treningsleir og ser nedover trappene hun har forsert.
Hun ser opp på de hun har igjen og trasker videre, samtidig er hun litt nervøs for at knærne svikter på tur ned igjen.
Men mange fine sanseinntrykk på vei oppover og jeg er svært glad jeg gjorde det.
Vi møtte en gullgraver også.
Og det var en tunnel innover i fjellet.
Men vi fant det best å snu etter hvert.
Så mye gøy å se og kjøpe men igjen hadde vi ikke cash, bare kort og det tok de jo ikke disse småbutikkene.
Det var en minibank her….men….
Disse lagde gnocchi tror jeg. Så sånn ut.
Hun her forbereder svinefilet.
Vi var jo her så tidlig at kafeene ikke hadde kommet skikkelig i gang med dagen.
Sikkert tekopper ala de vi fikk te av.
Her var det sjømat som ble forberedt.
Se på disse. Er det blekksprut?
Her skal det nok serveres suppe.
Jeg kunne tenkt meg å hatt bedre tid her og jeg hadde egentlig det, men jeg var litt nervøs for trappene ned igjen.
Trappene fortsatte enda høyere men nå var det nok ja.
Lykkelig var jeg nede igjen ved politistasjonen.
Tre motorsykler har de med blålys.
Så begynte turen ned igjen og det føltes som vi var hjemme.
Fare for steinsprang.
Skarpe svinger og så smal vei at det stort sett ikke var plass til gulstripe.
Så går turen til the nose of the kitten, noe guiden gjentok ca 30 ganger og lo like mye hver gang. 😊
Vi passerte mye skog og fjell og små landsbyer hele veien. Vi så ikke havet for det var på motsatt side av bussen så jeg krysset fingrene for at vi skulle andre veien tilbake og heldigvis skulle vi det.
Maobitou Park in Taiwan, often called “Cat Nose Cape,” features a prominent coastal rock formation resembling a crouching cat looking at the ocean. Located in Kenting National Park, it is a popular, scenic, and easily accessible destination in southern Taiwan. The site is a well-known, picturesque, and popular tourist spot in Kenting
Også her var det sjømat i fokus.
Familien spiser lunsj?
Her forberedes det mat.
Til og med skiltet har katt.
Det var veldig koselig her.
Guiden ble spurt om hvem han hadde med seg, for vi var så stille.
Gubben ble imponert over motorkraften.
Det var mange båter her med lykter så de er nok på krabbefiske.
Der fremme er den berømte kattenesen.
Blir sikkert brukt til sjømat disse også.
Her er en av sjefene.
Man må nå vel legge godviljen til skal man se en kattenese her.
Her hadde de do, selvfølgelig uten papir og vask med kaldt vann utenfor.
Koselig er det her ja.
Plutselig fant jeg meg selv midt i flokken med stokkgåere. Bare at jeg manglet den.
Fiskerestaurant?
Da er vi ved veis ende og snur vår nese mot skipet igjen.
Nydelig tur på ca 40 minutter.
Veldig mange var på fisketur.
Mange små landsbyer og mange fiskebåter.
Og veldig mye søppel.
Det kommer jo med regn, flo og fjøre.
Kan være flere meter høyere havet her.
Og som vi ser plukker de søppel og samler sekker.
Men er nok et endeløst arbeid.
Her om bord får du stor bot hvis noen tar deg i å kaste noe på sjøen.
I et lite område var havet gult.
Vi forstod ikke hvorfor men husker det var noe lignende i fjorden hjemme for noen år siden.
Det varte en periode og så ble det borte.
Om det er alger kanskje?
Det går nok hardt utover sjøhusene her.
Det var mange som hadde grønnsak plantet i parseller her nede ved sjøen.
Og Volvo er det forsynemeg her også. I tillegg til Scania.
De har det nok bra her.
Så er vi tilbake i byen der skipet ligger og også her skulle vi hatt mer tid,
Eller rettere sagt, mer krefter, for vi hadde noen timer vi kunne ruslet rundt her, men når jeg kommer tilbake etter tur, må jeg hvile.
Slik er det bare og det må jeg godta.
Jeg kan ikke få alt.
Scooterverkstedet.
Eggleverandøren.
Valgkamp her også.
Bilverkstedet.
Tilbake i containerhavna.
Se der venter Millenium.
Ser ut som ørner i lufta
Det lå to andre mindre skip her samtidig.
Da var turen over og det har vært nok en fabelaktig tur.
I dag har vi hatt hviledag og i morgen venter Japan.
Vi har fått bekreftet fra Emiratene at flyet vårt skal gå men celebrity avventer og monitorer situasjonen og vurderer å bytte flygning for oss for de er redd Emiratene kansellerer.
De sier at flyet fra Tokyo går til Dubai men Emiratene kansellerer flyet som går videre til Norge og at de spekulerer i det så folk skal bytte uten at det er kansellert så de slipper å betale ut erstatning.
Men alt skal være klart før vi går i land.
De fortalte at noen fra forrige cruise, som ikke sjekket situasjonen kom seg videre først i går.
Vi forlater sentrum og blir overrasket over hvor vakkert det er, ikke langt fra bykjernen.
Til og med fine strender, tomme for mennesker.
De soler seg jo ikke her, de utsetter ikke kroppen for det og sminker seg gjerne hvite.
Nå skal vi på market og fruen gruer seg litt for hun blir stresset av market, men igjen venter det en overraskelse.
Located on Hong Kong Island, Stanley, Stanley Market, Repulse Bay and its surroundings are one of the most visited and popular sightseeing places around Hong Kong. Far away from the bustling and hustling downtown area, Stanley and Repulse Bay show a totally different aspect of Hong Kong to her tourists.
Bildene ble blandet litt etter at telefonen gikk tom for strøm og jeg måtte bruke iPad, så det er ikke sikkert alle er i rett rekkefølge.
Tørst han her.
Her kunne vi kjørt gondol.
Se her. Fine strender.
Dette er ikke mange minuttene å kjøre fra bykjernen.
Men jeg stusset litt over dette.
Har ikke folk lov å gå ned på stranden?
Her var det virkelig fint.
Og her sukket gubben henført.
Noen høye hus er det innimellom.
Nesten som Middelhavet dette.
Og smale veier.
Det kan se ut som om de planter i der de har lagd støttemurer.
Det er to sånne dit vi kommer.
Det er eneste stedet det er lov å røyke. E-sigaretter er forbudt overalt her.
Jeg sukker lettet når jeg oppdager at markedet egentlig er gater med butikker.
Nei, blir ikke kjøpt leilighet her.
Roger tok oss med til kompisen som solgte Kashmirskjerf og det var det mange som kjøpte.
Her kunne du også få malt navnet ditt i kinesiske tegn.
Her kunne man nok handlet mye, men dere kjenner meg, jeg shopper sjelden.
Vi rundet rundt dette bambusstilashuset og ned til sjøen på jakt etter et vannhull.
Og det var utrolig fint her nede. Og nesten folketomt.
Så tror du kanskje at disse to bildene er like, men det er de ikke.
For en gangs skyld, tror det må være verdenspremiere, er jeg så lykkelig over å finne et rolig fint sted å sitte, at jeg drikker to Aperol mens gubben drikker en øl.
Bare spør alle vi kjenner. Dette har aldri skjedd før.
Dette er det eneste vi har brukt siden vi forlot Singapore, utenom to kaffe på starbucks i Macau.
Det er så mange valutaer, stort sett en ny hver dag og vi har ikke tatt ut cash.
Så dukket denne frøkenen opp.
I og med at ansiktet hennes ikke vises, tør jeg poste bildet.
Hun var bare så søt der hun myndig og bestemt klatret opp på stolen og studerte menyen.
Hun var der med far og farmor.
Jeg gikk bort til dem og viste bilder av mine to små i julekjole.
Og hun studerte de alvorlig og inngående. Christmas sa jeg. Da lyste hun opp, Merry Christmas sa hun.
Hun var to år sa bestemor. Hun var forut for sin tid hun der. Minnet meg om vår minste frøken, frøken bestemt, vet hva jeg vil.
Jeg stusser litt over at de henger garderoben i vinduet pga lyset, men de har nok ikke annen plass kanskje? Når leiligheten er liten.
Vi nærmer oss møtetid så vi må tilbake til der vi skal treffe de andre.
Det kjøleskapet trengs å byttes ut tror jeg.
Alt jeg legger merke til, hihi.
Kunne nok vært her litt lenger.
Kanskje jeg til og med hadde handlet.
Hvorfor har de hull i hus? Er ikke det bortkastet plass?
Her har det vært stort forbruk av bambus.
Vi tar turen tilbake til byen.
Snart forlater vi Hongkong og kommer neppe hit igjen.
Og kommer vi tilbake er nok også disse renovert.
Kanskje blitt slik?
Innpakkete hus.
Disse var jo morsomme.
Dere kjenner jo meg og hvor glad jeg er i å se tørking av klær.
For meg betyr det her bor det mennesker, som lever et vanlig hverdagsliv.
Oj, det var en diger arena av noe slag.
Enda et innpakket hus. Dette for å sikre at ikke noe faller ned under bygging.
Da er vi på vei hjem.
Det var nok en km å gå fra skipet, gjennom terminalen og ut på gata.
Og kjerringa var sliten og ble passe sur når vi måtte ut igjen, gjennom terminalen, ut på gata og inn igjen, for å vise passet i immigrasjon.
Kunne de ikke stått der når vi kom en time tidligere?
Jeg funderte på om gubben hadde konspirert med myndighetene for å få meg til å gå enda en km.
Belønningen ble en Aperol på balkongen mens vi nyter utsikten for siste gang.
Mens vi spiser middag, forsvinner skyskraperne i Hongkong.
Takk for oss. Det har vært en av de beste havnene vi har besøkt.
