To personer vil jeg gi honnør til i dag

Den ene er Sissel som ble kåret til Årets Raumaværing.

Og for dere som ikke bor i Rauma, så skal jeg fortelle hvorfor.

Hun gjør nemlig det jeg skulle ønske alle i jobb med mennesker gjorde, hun ser deg.

Det skal jeg komme tilbake til, men årsaken bak prisen er at hun har hatt ansvaret for vaksineringen i Rauma og gjort en så god jobb at hun fikk over 30% av stemmene.

Selvfølgelig også en stor takk til alle nominerte og flere med, som gjør en fantastisk jobb i kommunen vår.

Til og med egen skøytearena har vi her i lille bygda, kun lagd på dugnad.

 

https://www.andalsnes-avis.no/

ÅRETS RAUMAVÆRING: Våre lesere stemte frem Sissel Kamsvåg (t.v.) som Årets raumaværing 2021. Her er overrekkes et maleri laget av Halvard Hatlen, som synlig bevis på utmerkelsen. Til høyre ses redaktør i Åndalsnes Avis, Lis Homdal.  FOTO: JANNIKE SVENSVIK (Jeg lånte bildet av Åndalsnes avis) 

 

Rauma har vært en av de beste i landet når det gjelder organisering av vaksineringen.

Jeg har selv vært der og fått tre doser.

Et velsmurt apparat, der alle er blide og hjelpsomme.

Selvfølgelig er ikke Sissel alene om det.

De er mange som fortjener ros der, men nå gir jeg rosen gjennom Sissel.

Hurra for hele vaksinasjonsgjengen i Rauma.

Egentlig kan jeg rope hurra for hele kommunen.

Vi har ligget på en femtedel av gjennomsnittet i landet, når det gjelder corona.

 

Når det da er sagt, tilbake til Sissel.

Er dere klar over hvor viktig et smil og imøtekommenhet er, når du møter noen?

Overalt i en jobb der du møter mennesker, men ellers også.

Men ekstra viktig når du selv er sårbar og trenger hjelp.

Jeg møter mange som Sissel, når jeg er på legekontoret i Rauma.

Alle er de så blide og smiler og hilser og det er så herlig.

Om bare alle hadde forstått hvor viktig dette er.

Et smil, et hei og være imøtekommende.

Det skrev jeg om en gang tidligere:

Kan ikke du være den ene

Så takk til alle blide, snille jeg møter på legesenteret i Rauma.

 

Her stjal jeg bildet fra Vivian og håper på tilgivelse.

Så var det den andre Vivian.

https://mammapaahjul.blogg.no/

Hun gjør også en fantastisk jobb.

Faktisk en jobb jeg tror hun må være spesielt utvalgt til å gjøre.

Vivian er firebarnsmor og i seks år har hun hatt diagnosen ALS.

En sykdom vi alle frykter kanskje mest av alt.

Hun skriver blogg hver eneste dag.

Hun sitter i rullestol og kan ikke bevege armene så hun skriver med øynene på pc-en.

Takk og lov for moderne hjelpemidler.

Og hun skriver så fantastisk at det rører langt inn i hjerterota.

Les dagens innlegg så forstår du, link lagt ved.

https://mammapaahjul.blogg.no/

Hun beskriver med enkle ord, hvordan disse tre bokstavene påvirker hverdagen.

Det å ha dødsdommen hengende over seg.

Ikke vite fra dag til dag hva som skjer og hvor lenge hun får være her sammen med sine.

Samtidig er det ikke bare tungt og trist å følge Vivian, for hun viser oss også at den friske Vivian er inni henne fortsatt.

Og hun har en fantastisk herlig humor.

Når hun beskriver sin kjære Finnmarking med alle de gloser som hører han til, da ler jeg så jeg nesten tisser meg ut.

Som når hun beskrev gassangrepet når han skulle hjelpe henne i dusjen.

Eller nå om dagen når bilen til en av ungene var “fettedau”.

Jeg ser det jo for meg det hun skriver.

Men så er det vondt å lese om kampen de har hatt for fortsatt å få den hjelpen de har bruk for, slik at hun kan få leve så godt som mulig.

Frihet til å komme seg ut på turer når det er mulig.

Kjempeviktig for hele familien å få opplevelser sammen.

Så Vivian gjør en kjempejobb med bloggen sin.

Hun lærer oss at inni en syk kropp, er faktisk personen du er glad i fortsatt.

Husk derfor å se personen, når noen du er glad i blir syk,  ikke bare sykdommen.

Og hun lærer oss hvordan det er å leve med denne grusomme sykdommen.

Så følg gjerne Vivian sin blogg, Mamma på hjul.

 

Det var en liten hyllest til en Sissel og en Vivian og alle rundt de i dag.

Tenk over hvor viktig det er å se hverandre i hverdagen.

Vær ikke likegyldig til de menneskene du møter.

Selv de små menneskemøtene, kan sette store spor etter seg.

Ofte kan vi føle oss små og usynlige og uten betydning, men slik er det ikke.

Med et smil og med øynene våre, setter vi spor etter oss.

Jeg har selv bittesmå menneskemøter, som enda gleder meg.

Som damen jeg vekslet noen ord med på Drammen stasjon mens vi ventet på toget, han som bodde i et skur i Kreta som ville jeg skulle ta bilde av blomstene hans, hun som gråt på en benk i Puerto Rico eller den lille jenta i barnehagen, som spurte, hva heter du.

Små møter mellom mennesker som varmer hjertet.

Og når du kjenner denne varmen, skjer det noe med deg.

Det lyser opp dagen din.

Slik er du med å forandre verden til et bedre sted å være.

I dag

 

ps. Siden jeg er i Rauma må jeg også sende en hilsen til Tommy, som er blitt sogneprest. Aldri har vel et menneske passet bedre til den jobben enn han. Han er også en som ser de som er rundt han, møter deg med blikk og smil og medmenneskelighet. Vi gjør det egentlig ganske bra på det menneskelige planet her i kommunen. Fin kommune å bo i, på den måten.(skal ikke nevne økonomi)