Jeg skal bare……….

 

Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.

Og jeg sitter her og grubler som vanlig.

Tankene mine tar aldri ferie.

De kaller det vel en høysensitiv hjerne.

 

Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.

Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.

Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.

 

 

Jeg leser denne boka på senga.

I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.

Jeg tror jeg aldri er det.

Jeg er tusen plasser i hvert sekund.

 

Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.

Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.

Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.

Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.

Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.

Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.

Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.

Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.

Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.

Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.

Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.

Alt dette romsterer i hodet samtidig.

Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.

Og tankene sloss om plassen.

Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.

Er det rart man blir sliten?

Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.

 

Men i det jeg skriver, kommer svaret.

Slik det ofte gjør når en skriver.

Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.

Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.

Du handler ubevisst uten at du er klar over det.

 

Jeg har en aktiv hjerne.

Den jobber på høygir.

Temaet er kontroll.

Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.

Slik flyr tankene.

 

Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.

Jeg må følge med.

Jeg må ha kontroll.

Jeg må passe på.

Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.

Derfor greier ikke jeg å være i nuet.

Kanskje vil jeg aldri greie det.

Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.

Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.

Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.

 

Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.

Det gikk ikke.

Jeg hadde avslørt de lenge før.

Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.

Hmmmmm, så begynner tankespinningen.

Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm

Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.

Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.

Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.

hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.

Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.

Der kom den, da visste jeg.

De måtte ha noen nye klær.

Slik jobber hjernen min.

Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.

Da sprakk bobla.

FERRARI

Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.

Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊

Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.

 

Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.

Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.

Når jeg går ned i transen.

Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.

Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.

Jeg bruker det jo bevisst under healing.

Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.

Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.

Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.

Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.

Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.

For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.

Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.

 

Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.

Men jeg tar ikke bort noe.

Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.

Jeg har bruk for å være den jeg er.

Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.

Skal jeg klare å meditere oftere?

Jeg sier det til andre, ta 5 min innimellom.

Jeg burde klare det selv også.

5 minutter er alt jeg ber om, dier kroppen.

Har ikke tid, tenker jeg.

Er vel ikke det tåpelig?

Jeg har hele dagen foran meg.

I dag

 

Men….. jeg må bare…

 

Gleder meg enormt men kommer også til å grue meg enormt

Jeg har de siste ukene tenkt mye på det jeg skal i oktober.

Jeg var nemlig så redd jeg skulle ombestemme meg, at jeg bestilte fly for å hindre meg i å avbestille.

Jeg skal tilbake til Arthur Findlay spiritual college.

Jeg funderte litt på hvor mange ganger jeg har vært der, 7 eller 8 ganger.

Men det er visst 8 ganger.

Og jeg lengter tilbake.

Det er som å komme til et hjem du ikke visste du hadde.

Man finner fred her, inni seg og den freden lengter jeg etter.

 

 

2015 første gang

https://lillasjel.blogg.no/1440402208_24082015.html

 

2016

https://lillasjel.blogg.no/1471511429_dagen_fr_dagen.html

2017

https://lillasjel.blogg.no/1504688061_auragraph_og_blomsterreading.html

2018:

https://lillasjel.blogg.no/1529572015__sitte_i_kraften_av_energiene.html

2019:

https://lillasjel.blogg.no/arthur-findlay-dag-2-mandag-01-04-19.html

Så ble det to års opphold pga corona. Skolen ble stengt.

https://lillasjel.blogg.no/arthur-findlay-eksperimentell-transe-dag-2.html

April 2023:

https://lillasjel.blogg.no/arthur-findlay-svensk-uke-dag-2.html

Oktober 2023:

https://lillasjel.blogg.no/arthur-findlay-2023-dag-4.html

 

 

Morsomt med et tilbakeblikk.

Jeg var der i oktober  i fjor, men i august bestilte jeg allerede til i år.

Det datt ned en tanke i hodet mitt. Bestill til neste år.

Og jeg gjorde det,før jeg nådde å tenke meg om.

Og når vi var der i oktober, var det fullt og mange som ikke fikk plass.

Og jeg vil ha enkeltrom med bad og de er det ikke mange av.

Denne gangen skulle jeg reise alene, uten å vite om jeg traff kjente.

Litt derfor var jeg redd jeg skulle la nervene ta meg, så jeg ville avbestille.

Derfor bestilte jeg fly.

For jeg vet inni meg at jeg vil avsted, for dette er så spesiell en opplevelse.

Og jeg bare må tilbake enda en gang.

 

 

Så falt enda en tanke ned og jeg sendte melding til en jeg har vært der sammen med før.

Vi har nesten ikke hatt kontakt de siste årene.

Det eneste jeg skrev i meldingen var: 5. oktober

 

 

 

Så da blir jeg ikke alene, men jeg hadde reist uansett.

Jeg drar ikke for å bli kjent med andre mennesker, selv om man får venner for livet der.

Man møtes på en felles plattform som forener en på et vis.

Jeg drar fordi jeg må gjøre det for meg selv.

 

 

Så jeg gleder meg enormt.

Det kribler i meg av forventning.

Samtidig vet jeg at når det nærmer seg, vi nervene være i helspenn.

Men jeg vet også at kursene gjør meg til en bedre healer.

Og jeg kan ikke la nervene stoppe meg.

 

Jeg får også healing selv.

Steg for steg får jeg det bedre med meg selv.

Og du er hjertelig velkommen til å bli med meg.

Har du lyst og har du mulighet, kast deg ut i eventyret.

I dag

 

 

 

 

Jeg har skrevet veldig lite om det jeg egentlig gjør mest.

Jeg er litt rar, det er vel de fleste som kjenner meg, enig om.

Jeg sier og gjør mye rart, også i bloggen.

Det rareste er at jeg har skrevet veldig lite om det jeg egentlig gjør mest.

Nemlig healing og readinger.

 

 

Jeg sender fjernhealing på bestilling.

Jeg har healinger her hjemme og via Messenger samtale.

Og jeg skriver Lillasjelord.

Da får jeg navnet til personen og et profilbilde.

Ut fra det skriver jeg om personens liv.

Ordene bare daler ned, så raskt jeg greier å skrive dem.

Det kan handle om noe de står i akkurat nå eller ting som holder dem tilbake i livet.

Jeg er ingen spådame, så kom ikke til meg med spørsmål om hva som venter deg.

Det skal vi ikke vite.

Ingen skal ta avgjørelser for deg.

Noen av ordene poster jeg i bloggen.

Det er jo frivillig, jeg må ha tillatelse.

Alt dette er ting jeg kan gjøre fra her jeg sitter i godstolen.

Ja, har jeg healingbesøk, får kunden låne stolen. 😊

 

Så hvorfor skriver jeg lite om dette.

Jeg vet ikke helt.

Eller det er jo ikke så rart, for jeg kan jo ikke fortelle om det.

Jeg har taushetsplikt, utleverer ikke noen.

Men jeg  må komme i gang igjen på Lillasjelsiden min.

Jeg hadde aktiviteter der før og jeg har som regel meditasjonskvelder vår og høst, men nå har jeg vært rolig.

Jeg var to ganger i England på kurs i fjor og jeg bar reist mye, så kanskje har jeg hatt behov for ro.

I år blir det roligere.

Jeg skal til England igjen i oktober.

Lurer på om det blir 10. gang. 9 eller 10.

 

Fortsatt er det mange som tror healing er en tryllestav.

Slik er det langt fra.

Jo da, enkelte ting kan forsvinne raskt, som enkle betennelser men mye tar tid.

Og ikke alt kan fikses, det vet jeg jo fra meg selv.

Men det gir en ro i kroppen som gjør godt.

Lovnader eller garantier kan ikke gis.

Ofte får jeg opp ting i vedkommendes liv, gjerne barndom, der “alt” startet.

For ofte kommer plagene våre fra tidligere opplevelser.

Noen blir litt nervøs for at jeg skal “se” de med en gang jeg møter noen.

Slik er det ikke.

Jeg går ikke rundt og leser folk uten tillatelse.

Jeg blir glad inni meg når det går fremover med de som har fått healing.

Det er godt å kunne være til hjelp.

 

Jeg må derfor ta meg sammen og være mer aktiv så folk ser at jeg er her.

Før hadde jeg livesendinger på Lillasjelsiden, det har jeg ikke hatt på aldri så lenge.

Og andre små aktiviteter.

Derfor har jeg lagt ut en liten en i dag.

Jeg kan kun svare noen få, i dag og i morgen, så alle får ikke svar.

Men vil noen ha egne ord eller healing, er det bare å bestille.

Nå blir jeg her stort sett hjemme i ro hele mai og juni.

Kanskje vi sees eller snakkes?

I dag

 

 

Og der kom jeg i avisa, huttetu

Bilder Julie Bjørneboe Lie

Ja jeg ble noe overrasket når Julie ringte og ville ha intervju i avisa.

Men det er jo koselig og jeg synes hun har skrevet veldig fint om livet mitt.

Jeg kan jo være utrolig kritisk og var forberedt på å bli skrekkslagen.

Heldigvis er jeg ikke så redd for å være synlig.

Folk får mene og tro det de vil.

Noen ganger får jeg usannheter om meg selv, midt i fleisen.

Og jeg er blitt flinkere til å takle det.

Jo da, forbannet kan jeg bli eller opprørt.

Fortsatt er jeg nok i forsvar over det som ikke er sant.

Det er noe av det verste jeg vet når noen påstår ting om meg, som jeg vet ikke stemmer.

Men jeg har lært å ikke ta det så tungt.

De får tro det de vil.

Det er ikke noe jeg kan gjøre med det.

Bare dumt å la andre ødelegge dagen for seg.

 

Vil du lese om meg, kan du klikke her:

 

https://www.andalsnes-avis.no/nyheter/i/69LGzz/mariann-fant-noekkelen-til-en-bedre-hverdag-gull-verdt

 

 

Jeg er bare meg.

Og ønsker du healing eller Lillasjelord, er du velkommen til å ta kontakt.

Jeg blir hjemme noen uker, før jeg fyker avsted igjen.

Etter påske blir jeg mer hjemme.

Velkommen skal du være

I dag

 

Tlf 99467178

En healer har ingen tryllestav

Av og til blir jeg oppgitt.

Ja det ser du vel på bildet?

Jeg blir frustrert og irritert over hva folk kan finne på å si, uten at de i det hele tatt har peiling eller prøvd å sette seg inn i hva jeg holder på med.

Kanskje er healing et ord som må byttes ut.

Mange tror det er som det står i Bibelen at man vifter med en tryllestav og gjør at blinde kan se igjen.

Det er ikke slik.

Det er jeg selv et levende bevis på.

Jeg får mye healing, men er ikke frisk.

Det er ikke alt som helbredes.

Men sakte, men sikkert, blir jeg helere som menneske.

Men den jobben krever at jeg jobber mye med meg selv.

Legge forholdene til rette så kroppen bedres, I den grad det er mulig.

 

En healer kan heller ikke påstå, ja ikke er det lov heller, av man kan gjøre noen frisk.

Man kan ikke styre healingen.

Hadde man det, ville jo alle vært frisk.

Hvor mange healere er selv friske?

 

Healing er en hjelp til selvhjelp.

Du tar en migretablett og migrenen forsvinner….. men kommer igjen.

Det er et hjelpemiddel.

Slik er healingen også.

Det er universelle energier som kan løse opp blokkeringer og gi kroppen hjelp til å heale seg selv.

I den grad det er mulig.

Og ofte kommer det opp ideer du kan vurdere om de vil hjelpe deg.

Som: Er du plaget med senebetennelse i armene, kan det være du bør vurdere om du hviler dem godt nok.

Og en healer har aldri løsningene for deg.

Det er du selv som må vurdere hva som er riktig for deg.

Husk også at veldig mange som healer, som meg, ikke har noen fagutdannelse, så vær skeptisk.

Veldig skeptisk.

Noen lirer ut av seg mye bullskitt.

At du skal forlate familien din, si opp jobben din, dra til en retreat i India.

INGEN skal fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre.

Og tro heller ikke at jo mer du betaler, jo bedre hjelp får du.

Kanskje er venninna di bedre hjelp, helt gratis.

Ja, for alle kan øve seg på healing, det er ingen gave fra Gud som enkelte får utdelt.

Men noen er åpnere enn andre og jo mer du bruker det, jo åpnere blir du.

 

Men det rareste, i det jeg skriver av meg noe irritasjon her 😃, er at det er de som vet aller minst om healing og energier, som uttaler mest.

Hvordan skal man uttale seg om ting man ikke har peiling på.

Det er jo umulig.

Ikke har det med tro å gjøre heller, selv om tro på tilfrisking, er bra for kroppen.

Positivitet healer i seg selv, skaper bedre forhold i kroppen din.

Så velkommen skal du være til meg for healing.

Både her i rommet, via telefon eller fjernhealing, der vi avtaler når jeg sender.

Ja for healing har heller ikke noe med håndspåleggelse å gjøre, selv om mange liker det og det er fint å gjøre.

Det har kun med energier å gjøre.

Mange påstår at månen påvirker dem.

Ja, det er jo også energiene.

Så velkommen skal du være.

Men jeg lover deg ingenting.

I dag

 

Ps. Hvis du tør etter å ha sett hvordan jeg ser ut på bildet 🤣🤣🤣

 

 

Der kom gulrota ja

Av og til blir jeg blåst av banen.

Det skjedde i går.

Vi ble så forbløffet i bilen på vei hjem at vi lo og lo.

 

Flere ganger denne uken i England, har jeg snakket om gulrøtter.

Det ble snakk om å skrive inspirert og jeg sa, gi meg hvilket som helst ord og jeg kan skrive om det.

Gulrot foreksempel.

Og jeg sa også at jeg skjønner ikke hvorfor, men ordet gulrot dukker opp i hodet mitt gang på gang.

 

Så fortalte jeg at når jeg var liten, hadde jeg nok god kontakt med åndeverden.

Jeg visste mye.

Jeg gikk på besøk i alle hus og var nysgjerrig og veslevoksen.

Når vi var på gulrotplukking, lærte jeg bonden at de trengte ikke skjære gresset av gulrøttene.

De kunne knekke det av, gikk mye raskere.

Han fortalte meg senere at de aldri brukte kniv igjen.

Jeg var vel 10 år eller noe

 

Det jeg forstår er at alt er ett, vi kan plukke ned informasjon.

Alt er energi og det kan leses.

Så sitter vi i bilen og skravler.

Jeg skravler mye for å holde sjåføren aktiv.

Egentlig skravler jeg like mye alltid, men det var unnskyldningen.

Vi snakker om det vi gjorde på kurset og at vi nok har mer kontakt med åndeverden enn vi er klar over.

Vi snakker om det å få ned ord.

 

Jeg forteller så at jeg innimellom har tatt ned ord fra de som har gått bort.

Det er litt utfordrende, for man får ingen bekreftelser underveis, om det man skriver er riktig.

Jeg åpner bloggen og finner at jeg har skrevet mange flere innlegg enn jeg husker.

Jeg leste noen av dem høyt og de er veldig fine.

 

 

Det begynte nok med denne:

https://lillasjel.blogg.no/1508878479_24102017.html

 

Så leste jeg et annet som var fint, som jeg husker grep meg.

Ofte renner tårene når jeg skriver disse for nærværet er så sterkt.

 

https://lillasjel.blogg.no/1515925073_ord_fra_noen_som_har_gtt_ut_av_tiden.html

 

Jeg blir egentlig overrasket for det var så mange slike fine ord og jeg hadde glemt de.

Kanskje fordi jeg ble mer og mer nervøs, jo flere jeg skrev.

Jeg spurte meg om dette var autentisk? Var det riktig? Stemte det jeg skrev?

Jeg ble redd for å feile.

Derfor er det blitt færre innlegg etterhvert.

 

 

Etter at jeg åpnet mer og mer opp for kontakten med åndeverden, har jeg forstått at min far har hjulpet meg.

En dag for noen år siden, hørte jeg en sang og tårene begynte å renne, mens jeg skrev disse ordene jeg følte var fra min pappa.

Jeg var bare 11 år når han døde.

Så leste jeg høyt disse ordene og kommer til:

 

Du har hatt en stri reise

Mye alene har du gått

Stanhaftig har du stått på og kjempet

Innimellom er det som om du har vært helt alene

LIkevel har du aldri gitt deg

Du har en sterk indre drivkraft i deg

Du har en enorm uselvisk kjærlighet

Det er ikke det du kaller det selv, du tror du er dradd  frem av egoistiske grunner

Men det er fordi du ikke ser lyset i deg

Du ser bare gulrøttene som henger foran deg

Du trekkes mot de, de er belønningene dine for jobben du gjør

Men den indre drivkraften din er kjærlighet

 

Du ser nå det hele så tydelig

https://lillasjel.blogg.no/i-tusener-av-ar-har-jeg-elsket-deg.html

Og i det jeg leser gulrøtter og så Du ser det nå så tydelig, starter vi å le.

Vi ler så vi holder på å tisse oss ut, ihvertfall jeg.

 

Derfor har jeg fått gulrot hele uken i hodet.

Pappa har vært der hele tiden og brukt det ordet for å vise meg.

Derfor måtte ordet være så rart, for hvis ikke ville jeg ikke lagt merke til det.

Men mår du tenker ordet gulrot, flere ganger hver dag, ja da forundres du over det, for det hadde ingen sammenheng med det jeg holdt på med.

Jeg hørte bare gulrot nevnt inni hodet.

Så blir jeg ledet til jeg kommer til dette innlegget.

Du ser det nå så tydelig!!!

 

Ja, nå gjør jeg det.

Nå skal jeg i gang igjen.

Jeg må legge vekk nervene og forstå at dette må jeg gjøre mer av.

Jeg må stole på at jeg får hjelp så ordene blir riktige og at nærværet av energiene vil følge ordene.

Men det er nervepirrende og jeg kan ikke gi garantier for at de vil treffe 100 %

Og hvis man ikke forstår det, ja da må man prøve selv, for å se hvor vanskelig dette er.

I dag

 

Og send meg en melding hvis du vil ha Lillasjelord, enten til deg selv om ditt liv eller fra noen som har gått bort.

 

 

Arthur Findlay, farvel

 

Da sier vi på gjensyn Arthur Findlay.

Her er fire av de jeg delte bord med.

Nina, Camilla, Sophie og Corinne

Fruen venter på taxi.
Under trappa der er ei dør.

 

Det ble sagt at J.K. Rowling fikk inspirasjon av døra under trappa og brukte det i Harry Potter bøkene.

Koffertene er klare for turen tilbake til det virkelige liv.

Mange nydelige opplevelser har det vært.

Mange øyeblikk som er umulig å beskrive.

Når du bare kjenner varmen inni deg av takknemlighet for at du selv har klart å finne veien hit.

 

Forandringene som har foregått inni deg disse årene.

Hver tur gir meg mer innsikt, mer trygghet.

Jeg finner meg selv og nettopp det er det viktigste.

 


https://www.arthurfindlaycollege.org/history-of-stansted-hall/

 

Kvitte seg med gammel bagasje, se mulighetene og arbeide seg fremover.

Og alle bevisene en får på at en er på riktig vei og at det er mye mer å utforske.

For meg er det utrolig spennende.

 

Etter 8 turer hit, er jeg ihvertfall overbevist om at det må finnes en verden etter denne.

Hvor skal jeg ellers få all denne informasjonen fra.

Vite akkurat hva mennesket foran meg, har behov for å høre.

Det kan umulig være tilfeldig hver eneste gang.

 

Men jeg blir jo sliten.

Alle er slitne for det er så intenst.

Aldri kan jeg dra uten å ha rommet alene.

Jeg er avhengig av å kunne trekke meg tilbake.

 

 

Så får vi se om det blir ny tur i oktober.

Jeg har bestilt før jeg dro, for det er et svært populært kurs, som raskt blir utsolgt.

 

 

Vi fleipet med drosjesjåføren som trodde han skulle hente 8, men fikk bare 2.

Jeg lurte på om han ikke så de andre.

Vi hadde med oss noen spøkelser.

Og jeg tilbydde meg å ta dem med meg når vi dro, men han sa han kunne beholde dem.

 

Så da er jeg her på Stansted AirPort, venter på fly og lang kjøretur hjem.

Heldig er jeg som har sjåfør.

 

 

Tilbake på bokkafeen der jeg satt i april.

Lengter hjem til min trygge havn.

Nå skal jeg være i ro, helt til begynnelsen av desember.

Takk for nå sier jeg.

I dag

 

Arthur Findlay, 2023, dag 7


Ja, da var siste dagen her, for denne gang.

Jeg har booket til neste år, men om jeg reiser, ja det får tiden vise.

Men det er visst allerede ganske fullt, for det var mange på venteliste i år.

Jeg får takke reisefølget mitt for at hun bestilte, for det lokket meg til å bestille.

Og det er smekkfullt, 90 elever, så jeg var utrolig heldig som fikk et enkeltrom med bad.

Jeg fikk nemlig ikke det når jeg bestilte, men når jeg var her i april, hvisket stemmen inni meg at jeg skulle gå og spørre på nytt.

Og det var da hun i resepsjonen, fant dette rommet på loftet(in the attic)

Det har vært et deilig rom for meg.

Jeg har sovet godt.

 

Vi startet morgenen med tale om hvordan transemediumskap har endret seg de siste årene.

Og endring vil vi fortsatt få.

Vi aner nok ikke hva som er mulig en gang i fremtiden.

Da skal jeg komme dit og spøke litt for dem.

 

 

Så hva gjorde vi i gruppen i dag.

Tja, nesten glemt det allerede, dagene går i surr.

 

I grupper på tre, fikk vi en lapp. Min gruppe var 3a,B,c, tror jeg.

Anne Marie leste en setning og vi skulle fortsette på den setningen, begynne med because og deretter en and. Skriftlig.

Setningen var:

Today find ways to create balanse in your Life.

Så fortsatte jeg:

Because too much of something is not good for y and the same with too little. Y need that balance to create harmony in your life

Og så kom de etter tur alle sammen. Fin oppgave.

 

 

 

Vi skulle skrive brev til hverandre. Jeg var a og skulle skrive til B.

Oversatt til norsk:

       Kjære kjære deg

Hvor høyt er du elsket

Akkurat som når vinden blåser i trærne ute, slik har ditt liv vært

Wow hvor du har vokst som menneske, som deg

Stammen din blir mer og mer kraftfull og solid

Du strekker ut dine greiner for kunnskap

Du blir bare vakrere og vakrere jo mer du lar ditt indre få stråle

Mer og mer blir du deg

Så enkelt er det

Du blir deg

Så mange år du har gjemt deg

Men vet du, at det var det du hadde behov for

En knopp brer aldri ut sine kronblad før tiden er der

Og tiden har ikke vært inne før nå

Og få bivåne hvordan du nå forserer hindringer som før stoppet deg, er nydelig

Det ene kronbladet etter det andre

Det er bare så vakkert

Men rush ikke, ingenting haster

Fortsatt må du være deg

Alt kommer til riktig tid

Mennesker kommer deg i møte akkurat i rette øyeblikk

Stress ikke

Og nå venter nye eventyr på deg

Ny læring

Nå er tiden inne og du vet det

Du kjenner det i hjertet ditt

Men igjen husk å bruke tid

Lytt til hjertet ditt, det viser vei

Steg for steg

Vær deg selv

Vær deg selv fullt ut

 

 

Disse ordene fikk jeg. ❤️

 

 

Deretter trekte vi et kort og skulle lese hverandre ut fra det kortet.

Dette trekte jeg.

 

Etter lunsj hadde vi også en fin øvelse.

Alle skrev tittel på en sang som hadde betydd mye for dem.

Jeg valgte Fix you, med Coldplay.

Så spilte vi sangene en etter en og vi dedikerte vår sang til noen i gruppa.

Vi måtte si hvorfor denne fikk sangen.

Jeg var lur og meldte meg først for da kunne jeg velge blant alle.

Men jeg visste med en gang hvem jeg ville gi den til.

 

Vi hadde også transetale.

Jeg hadde en healing og midt i healingen, sa jeg noen ord som bare kom.

Jeg hadde også en lengre tale, 20 min, som jeg var noenlunde fornøyd med.

Men føler enda at jeg ikke var blendet helt, men det beste denne uken, tror jeg.

Flere andre snakket også.

 

Det har vært en fin uke med Anne Marie Bond, som hovedlærer.

Vi var alle samlet til avslutning.

Til slutt ble vi bedt om å finne en partner og gi denne noen ord til veien fremover.

Da var vi egentlig oppbrukt både jeg og reisefølget mitt, så vi lot egentlig som om vi snakket til hverandre.

Vi får vel ta oss sammen, sa hun.

Ok, hvem begynner, jo jeg skulle begynne.

Og jeg snakket litt og så fniste vi litt og så sa jeg, nå er det din tur.

Hmmmm, sa hun, det ble visst for sent, for vi er ferdig nå.

Etter en uke med peace og love og kindness to each other, avsluttet jeg med…

Helvetes drittkjerring

 

Og vi lo, så vi nærmest ramlet av stolen.

Takknemlig for denne uken.

I dag

Arthur Findlay 2023, dag 6

Det regnet i går ettermiddag og i formiddag, men så ble det opphold så jeg fikk tatt bilder.

I morgen er siste dag.

Det er så gøy å være her men det blir sykt deilig å komme hjem.

Jeg var med på morgenmeditasjonen i dag, men etter det gikk jeg på rommet og sov litt.

Jeg trodde Anne Marie skulle snakke om spirit artists, men det hadde jeg hørt før, så jeg skulket,  for jeg var så trøtt.

Men det viste seg at istedetfor viste hun ulike typer av spirituell kunst.

Jeg funderte litt på hvorfor jeg da ikke ble ledet dit, men så datt det ned en åpenbaring.

Jeg liker jo å gjøre det som er riktig for meg, finne min vei og det er det jeg skal gjøre.

Jeg skal finne en måte å gjøre det på som er min egen, ikke kopi av andres.

 

 

I gruppa hadde vi transetale igjen, vi byttet på, i grupper på tre.
Jeg fikk tale, men er usikker på om jeg var dypt nok.

Følte egentlig at det var mer inspirert tale enn transe, for jeg måtte vente for å høre ordene.

Er du i transe, snakker du uten å tenke.

Språket er en utfordring. Jeg får meg ikke til å snakke norsk, for det er jo et budskap i ordene.

Men er jeg i transe, snakker jeg mye bedre engelsk.

 

Så var det ei som ville gi healing og det var deilig.

Det ble mye healing i dag.

Etter lunsj, fikk resten tale.

Etter det, gjorde vi noe fint.

5 av oss gikk ut av rommet, de andre 5 ble igjen.

De fikk instrukser.

Så kom vi inn igjen og skulle sette oss på rekke foran de.

En spilte på syngebolle og rytmeinstrument, en på tromme, en tok ned et fantastisk nydelig budskap om healing og de to siste ga transehealing.

Det var rett og slett MAGISK.

Til slutt var det ei som fikk prøve tale igjen og mestret det.

Vi som så på, ble helt forgapt, for det var som om det kom en annen person inn i ansiktet hennes.

Og jeg så munnen bevege seg, også når hun ikke sa noe.

Helt snålt.

 

I workshop valgte jeg Mathew og vi øvde transehealing.

Jeg var først ute og etter en stund ba han oss som var healere, å sitte i transe fortsatt, mens sitteren byttet plass.

Det kom altså en ny person foran deg som du ikke visste hvem var.

Det var morsomt å kjenne hvordan energiene endret seg og jobbet annerledes.

Etterpå var vi i grupper der en skulle sitte i midten og ta imot og jeg var lynrask å flytte stolen min så jeg ble den heldige som fikk healing fra de andre.

Så skulle de etterpå si hvor de følte healingen gikk og både de og jeg hadde følt det samme.

 

En fikk beskjed om å følge med en av de som healet, i hver omgang og han valgte meg.

Dette var det han skrev han følte når jeg jobbet.

Nydelig.

Ja unntatt det at de minner meg på at jeg må bevege meg mer.

Av og til er det kjedelig at de vet alt. 😂😂

 

 

 

Er det derfor de har plassert meg på loftet? 🤣🤣

 

 

Nå er vi klar for siste økt, eksperimentell aften.

Vi skulle møte i våre vanlige grupper.

 

Når vi møtte opp, da så rommet sånn ut.

Noen hadde tromme, en hadde syngebolle, tre rytmeinstrument og vi andre mmmm-et og ooooc-et og aaaaaa-et og plystret innimellom.

Det ble supermorsomt og energiene i rommet steg.

Det ble tatt mange bilder og filmer, noen sa orber, andre sa at det var støv.

Og dette har jeg ikke greie på, så jeg aner ikke, men lyspartikler fløy gjennom rommet.

Morsomt.

 

Før de andre hadde fotografert ferdig, hadde jeg kommet meg til sengs.

Man blir sliten, selv om helsemessig tror jeg dette må være den beste uken her.

For ja, sliten er det naturlig å bli, men jeg har ikke noe utmattetfølelse.

Det er deilig.

I dag

 

Arthur Findlay 2023, dag 5

 

 

 

 

Ja, da er denne dagen snart til endes.

Nå går dagene så raskt at timene bare suser avgårde.

 

 

I dag var det Mathew sin tur å holde tale og han var veldig inspirerende.

På en humoristisk måte forteller han om transe og mediumskap

 

 

Han forteller at det er en verden i endring.

Nye media tas i bruk til formidling, som zoom.

Og det de fortalte til elevene for noen år siden, sier de at der tok de feil.

Og slik vil det fortsette å være,  for vi forstår mer og mer og ikke bare vi, men den spirituelle verden er i endring.

 

 

Han sier også slik også jeg er overbevist om, at alle kan utvikle disse evnene.

Og at det i dagens samfunn blir flere og flere som åpner mer opp.

 

 

Gartnerne er i full gang med å forberede vinteren her.

 

I gruppene øvde vi på å tale to og to.

Etter lunsj var det min tur å tale til alle.

Det var litt snålt for jeg “visste” egentlig tema på forhånd.

Men på vei ned til forelesning kom en innskytelse at jeg skulle lese fra Anne Maries bok.

Hun skulle sette på en sang, sa hun og det var melodien fra Annie, Tomorrow.

Teksten var om å gi slipp på frykt.

Talen ble derfor om å gi slipp på frykt og ikke vente på morgendagen med å begynne.

 

 

I tillegg var det om at vi elsker våre barn, kanskje litt ekstra de med spesielle behov.

At vi fortsetter å elske dem når de er voksne.

At bi på samme måte, omfavner de vi møter med godhet og omsorg, også de som er annerledes enn oss selv.

For vi vil ikke at alle mennesker skal være like.

Og at vi husker at vi viser litt ekstra omtanke når vi møter de som kanskje har behov for at vi er litt ekstra tålmodig med dem.

På slike kurs møter vi jo mennesker fra ulike land og vi er forskjellige personligheter og har kanskje ulike tilstander i kroppen.

 

Etter lunsj fortsatte vi med tale i gruppene.

Flere og flere greier nå å få det til.

 

 

Siden Mathew var så inspirerende, valgte jeg hans workshop i ettermiddag.

Da skulle vi først tale to og to og jeg fikk en nydelig personlig tale, fra ei ung jente.

Den traff meg midt i hjertet så Mathew måtte komme med lommetørkle.

Den ga meg svar på ting jeg lurte på, den ga meg håp og den viste at noen ser hva jeg prøver å gjøre i livet mitt.

Jeg klarte også å gi henne en personlig tale, som grep henne.

Det er så nydelig når dette skjer.

Vi kjenner jo ikke hverandre og likevel kommer ordene og treffer så personlig.

 

Etterpå plukket han ut tre personer som måtte sitte foran de andre.

Jeg var en av de,

Så skulle vi tale etter tur, når han tok på oss.

Så gikk han videre til neste og når han kom tilbake, skulle vi fortsette der vi slapp.

Mens vi var i dyp transe.

Heldigvis gikk det fint og var en ny og morsom erfaring.

Nå er det mediumdemonstrasjon og jeg takker for denne dagen.

I dag