Dette er et vanskelig tema men det er et svært viktig tema.
Og vanskelig å forklare på en enkel måte.
Vi har klarsynet vårt.
Mange ser ting og får beskjeder dalende ned i hodet.
Det er da man må ha tunga beint i munnen for å skille mellom eget klarsyn og åndekontakt.
Mange er veldig åpne og får ned beskjeder om andre mennesker de møter.
Da skal man trå uhyre varsomt.
De jeg har møtt er mennesker med mange vonde opplevelser i sekken.
Det er nesten så de har posttraumatisk stress.
Dere vet de som har vært i krigen og plutselig angriper noen for de føler de får beskjed om det.
Kroppen er i konstant alarmberedskap hele døgnet, for å passe på.
Hvis man har en vond oppvekst eller har mistet mange, bærer man på mye frykt.
For å forhindre at det skjer igjen, vil man derfor lære seg å ha en radar som sonderer og leter etter farer.
Da vil disse beskjedene komme og de kan komme om andre mennesker.
Det er også en større utfordring for disse å få skrudd av denne alarmberedskapen.
Hvis man ikke selv greier det med å trene på å skru av, bør man kanskje søke hjelp.
Det finnes mange terapiformer som kan hjelpe, blant annet tankefeltterapi og hypnoterapi.
For det er slitsomt å bombarderes med slike beskjeder, for oftest er de jo negative.
Det kan være om sykdom, om hva de har opplevd eller hva som vil skje med dem.
Men hele tiden er det klarsynet man bruker.
Det er ihvertfall slik jeg har lært det.
Åndeverden kommuniserer ikke på denne måten.
De kan gi oss advarsler, lede oss utenom fare, men de peprer oss ikke med beskjeder, hverken til oss selv eller andre.
Nå skal det også sies at loven om alternativ behandling sier at vi må ha tillatelse før vi behandler noen.
Det er derfor jeg sier når man skriver seg på gratis healing hos meg, at jeg kan ikke sende til voksne barn eller andre voksne i familien.
Hvis noen skal gi bort Lillasjelord, må jeg ha kontakt med den som skal ha ordene.
Det er uetisk å gå inn i den personens energi hvis jeg ikke har fått ja.
Det er heller ikke lov til å stille diagnoser.
Ingen skal derfor gå bort til noen og fortelle at de ser noe som vil skje med andre mennesker.
Kontakt med åndeverden, dvs hjelpere, engler, osv går på en helt annen energifrekvens, kontakt med de som har gått bort har andre frekvensnivåer.
Mange som er åpne har en ganske åpen kanal og kommuniserer lett med alle.
Da blir det enda mer utfordrende å skille mellom de.
Mens noen må konsentrere seg og gå inn i transe for å få kontakt, kan disse bare knipse i fingrene, så har de kontakten klar.
Da blir det enda vanskeligere å skille mellom de ulike kanalene.
Det krever trening og trening og atter trening, for å lære å skille mellom de.
Men slik jeg ser det, her er jo ingen fasit, er bearbeiding av frykt et nøkkelord for å få radaren til å slutte å jobbe så hardt.
Det er nemlig gruelig slitsomt å hele tiden få beskjeder.
Man er så sensitiv at man orker ikke å gå på et kjøpesenter for man bombarderes av inntrykk.
Selv har jeg også bombardement i hodet til tider, så jeg vet litt om det.
Men hos meg er det tanker som går i loop, setninger og sanger som går igjen og igjen, til og med i søvne.
Og jeg hører folk snakke inne i hodet mitt.
Det er slektninger, venner, folk fra radio og tv.
Plutselig hører jeg stemmen deres.
Slike ting skjer enda mer når kroppen er stresset og sliten.
Det å meditere og finne indre ro, hjelper veldig.
Har man utfordringer med konsentrasjonen, kommer enda et element inn, for da blir det enda mer forstyrrende.
Jeg vet mange blir slitne av å ga det sånn og det forstår jeg godt.
Men kunnskap om hva det er for noe, hjelper.
Og jeg anbefaler alle å prøve ulike terapiformer som jobber med underbevissthet og traumer.
Og jeg gjør oppmerksom på at dette kun er skrevet ut fra min overbevisning, det jeg har lært.
Får vi tanker og beskjeder dalende ned, kan dette komme fra inni oss selv.
Så har vi det vi suger til oss fra andre.
Plutselig når jeg står på perrongen på Drammen stasjon og tenker, hva hvis jeg kaster meg ned foran toget.
Det er ikke meg å tenke slike drastiske tanker, så mest sannsynlig er det andres tanker jeg leser.
Noen som har stått der før meg, kanskje flere, slik at energien i de tankene forsterkes.
Da blir de enda lettere å lese.
På samme måte kan vi lese energier i områder vi befinner oss.
Vi kan få beskjeder eller se ting som har skjedd, via tanker i hodet.
Det er da viktig å huske at det nødvendigvis ikke er nødt til å være noen som gir oss disse beskjedene.
Det kan være vi som leser situasjoner med klarsyntheten vår.
Hjernen liker veldig godt å lure oss.
Den analyserer alt vi erfarer ut fra tidligere opplevelser.
Frykt blant annet kan lede oss ut i mye tankevirksomhet.
Hvor kommer da de beskjedene fra, jo fra oss selv.
Så har vi kommunikasjon med de som har gått bort.
De som forlater oss og blir til ånd, beholder personligheten sin.
Jeg husker en seanse jeg var vitne til når jeg var på kurs på Arthur Findlay spiritual college.
Lærer hadde tatt ned en person som hadde gått ut av tiden.
Lærer spurte den personen som budskapet skulle til, om vedkommende hadde planer om å kjøpe seg hus.
Den avdøde sa nemlig, hopp ut i det, kjøp det dyreste og fineste, det vil bli så bra.
Så spurte læreren om vedkommende som var død, brukte å være flink med penger mens han levde.
Nei ble det svart, han ødslet ut alt han hadde og brukte over evne så det gikk helt over styr.
Da lo læreren litt og sa at husk det er ikke alle budskap vi skal følge.
Vi må beholde bakkekontakten og forstå at det er ikke alle som vet best, selv om de er blitt ånd.
En annen ting som er viktig, er at vi har fri vilje og skal aldri slavisk følge det andre mennesker sier, hverken levende eller døde.
Når man jobber som medium, er dette en svært viktig leveregel.
Trå varsomt, veldig varsomt, med dine ord.
Hvis du ikke kjenner personen du har foran deg, vet du ikke hva denne er klar for.
Jeg vet det er noen medium som sier, vil du vite alt.
Er det noen som da svarer nei?
Selvfølgelig svarer de ja, og det som da skjer er at du samtidig har gitt ditt samtykke så du kan ikke klage inn dette mediumet senere for å ha tråkket over dine grenser eller røpet ting du helst ikke ville hatt frem i lyset.
Særlig i land som USA er dette viktig, da det lett blir rettssaker, men også her i Norge er healere blitt uthengt i aviser, på grunn av ting de har sagt som de ikke burde si.
For de som har gått bort, de har ikke lenger tidsperspektiv på samme måte som vi og kanskje er du ikke mentalt klar for at en bestefar i mange menneskers nærvær, ber deg tilgi de traumer han har påført deg.
Man kan nesten si at de vil pople og prate med deg slik de gjorde mens de var på jorden og det var vel ikke alt de sa, du da gjorde heller.
Selv om de nå kan se alt med et større overblikk, vil de likevel være den samme.
Var vedkommende pratsom og øset ut gode råd, vil gjerne dette fortsette, men en som var stille av seg, vil være mer rolig.
Likevel vil de i min tro, legge ondskap og frykt bak seg, da dette er erfaringer de skal gjøre seg på jorden.
De kan også fortelle deg om ting de har gjort for at du skal gjenkjenne dem, men de vil aldri påføre deg noe vondt.
Det er også en av mine kampsaker at du trenger ikke frykte åndeverden.
Energier kan være tunge og situasjoner du leser kan være vonde men de er ikke farlige.
Jeg har ingen tro vi sorteres i gode og onde mennesker etter at vi går her fra.
Jeg har selv opplevd å bli overrumplet av min mor som kom igjennom.
Jeg var slett ikke klar for det og følte hun forstyrret meg i min alenetid der jeg ville bare konsentrere meg om meg selv og ikke grine tusen tårer og få to dager ødelagt på kurset.
Jeg vet mange ikke er enig med meg, men dette er en av de tingene hvor jeg er streng.
Nei, alt skal ikke sies og om det skal sies, vei situasjon og ord veldig nøye.
Så har vi det som kommer fra åndeverden, guider og engler og lysvesen.
For de som tror på det.
Å ta ned beskjeder fra åndeverden er noe helt annet enn å ta ned fra de avdøde.
I spiritualitetskirkene har de ofte noen minutter der en tar ned ord fra åndeverden.
Er du åpen vil disse energiene kjennes helt annerledes ut enn når det er en avdød du har kontakt med.
Beskjeder fra åndeverden vil derfor skille seg mye fra de vi har nær og kjær som er rundt oss.
De vil hjelpe oss med å legge ting til rette for oss men samtidig respekterer de at vi har fri vilje.
Vi må derfor selv aktivt samarbeide med dem.
Når det gjelder disse temaene er det jo ulikt hva folk tror på.
For meg er det viktig å følge min overbevisning.
Jeg tror på de gode budskapene.
Jeg tror at fra åndeverden rommer kun kjærlighet.
Demoner, djevler, klebeånder, er bare begreper for meg, for tunge energier på jorden og i atmosfæren rundt jorden.
Alle må få ha sin tro og det respekterer jeg, men i det jeg skal stå for, i det jeg leverer av ord og healing, er det det gode som rår.
Det krever mye trening å skille mellom kilder
Det er derfor jeg aldri oppgir kilder når jeg kanaliserer ned Lillasjelord.
Dette gjør jeg ikke fordi jeg vet ikke.
Det er så mange kanaliseringer ute på nett som har påståtte kilder.
Ikke alle er autentiske for hjernen kan lure oss trill rundt.
Det man lærer når man øver, er å kjenne på energiene hva som er ekte og ikke.
Dette øvde vi mye på i kurset om transetale og kommunikasjon.
Vi kan prate og prate uten å ha åndekontakt, men vi tror ordene blir gitt oss når vi egentlig henter dem fra vår egen sjel.
Når derimot åndeverden taler gjennom oss, ja da kjenner vi det veldig sterkt fysisk.
Konklusjonen er derfor at vær varsom.
Ikke vær påståelig hvor du har dine beskjeder fra.
Hjernen kan overbevise deg om mye som ikke har rot i virkeligheten.
Underbevissheten lurer deg.
Det krever kunnskap om hvordan alt henger sammen.
Kunnskap sammen med en god porsjon ydmykhet og vilje til å utforske og forstå.
Jeg lever i den troen at vi kommer til denne jorden med en oppgave.
Vi skal gi gode vekstvilkår til sjelen vår så den får utvikle seg så vi kan bli det beste eksemplaret av oss selv som vi er ment til å være.
Jeg vet selvfølgelig at mange synes det høres innmari teit ut men det bryr ikke meg.
Jeg vet hva som er riktig for meg.
Jeg er aldri lykkeligere enn i de stundene når jeg kjenner at jeg gjør det hjertet vil.
Det betyr ikke at jeg skal gå rundt og bare være snill og god.
Det kan like godt bety at jeg skal velge bort noen eller sette grenser for meg selv eller avgjøre hva jeg vil eller ikke vil gjøre.
Jeg er en spesiell person.
Noen synes jeg ikke er så enkel men i virkeligheten er jeg veldig enkel.
Jeg sier alt rett ut som det kommer og snakker om det som opptar meg.
Jeg veier ikke ordene mine frem og tilbake før jeg sier dem, hvis ikke hjertet mitt sier jeg skal gjøre det.
Jeg er imidlertid nøye med å ikke skal si noe stygt eller nedsettende eller være ond på noe vis.
Jeg har derfor aldri noen ond hensikt bak det jeg sier eller gjør.
Hvis du sier at du ikke liker måten jeg er på, så svarer jeg ok, det er i orden.
Uansett hva jeg sier da etterpå skal du vite at når jeg har sagt ok ,så er det ok.
Jeg prøver aldri å skulle overbevise deg om at du skal endre mening.
Det kan hende jeg fortsetter å prate om temaet fordi det interesserer meg, men ikke for å få deg til å skifte mening.
Kanskje det er jeg som skifter mening, det vet man nemlig ikke på forhånd.
Hvis du føler for å stoppe meg, så må du si stopp i klartekst, ikke pakke inn ordene, for da er det ikke sikkert de når inn i hodet mitt.
I og med at jeg er som jeg er, kan jeg virke belærende og kritisk.
Jeg øser ofte ut av meg gode råd, men forventer aldri at noen skal følge dem, kanskje de kommer for å si deg hvordan du ikke vil gjøre ting.
Jeg har en evne til å få opp ting som kan virke sårt og folk tror derfor at jeg er ute etter å såre dem.
Det er jeg aldri.
Det verste jeg vet er at jeg sårer noen.
Det å såre har vært et tilbakevendende tema for meg.
Jeg hater å såre noen.
Jeg har derfor etter å ha jobbet med meg selv noen år sett at det er et av de temaene som kommmer igjen og igjen for at jeg skal kunne øve på dem.
Jeg ble så lei meg at jeg gråt i dagesvis hvis noen følte at jeg hadde såret dem.
Til slutt begynte jeg å innse at det måtte ta slutt.
I og med at jeg ikke hadde noen intensjon om å såre var det ikke min skyld hvis de tok inn den følelsen.
Jeg traff et sårt punkt, og de la skylden på meg, istedenfor å se at jeg vekket noe gjenkjennende i dem som gjorde at de ble lei seg.
I disse situasjonene gikk jeg tilbake og analyserte meg selv og så saklig på hva jeg hadde sagt.
Hvis jeg gjør noe galt, ber jeg greit om unnskyldning, for jeg er et menneske og vi er ikke født til å være feilfri.
I mitt arbeid med å bli friskere har jeg innsett at en del av årsaken til at man blir syk ligger mye i følelsene våre og i traumer vi har vært igjennom.
Kroppen gir deg signal på at noe må jobbes med og hvis du ikke forstår det får du stadig nye hint.
Hører du ikke etter blir du etterhvert slått helt ut og har ikke annet valg enn å lytte.
Slik har det også vært hos meg, jeg hadde infeksjon etter infeksjon, til immunforsvaret kollapset helt.
Jeg hadde gått på stoffskiftemedisiner i mange år og to ganger har jeg prøvd å slutte for å se om kroppen klarer å produsere selv.
Jeg fikk for meg at jeg fortsatt hadde blokkeringer fra barndom og prøvde i meditasjon å gå tilbake.
Jeg sitter da i meditasjon og får frem barnet i meg og ser om det er noe denne lille piken vil fortelle meg.
Jeg kom imidlertid til 7 års alder og der stoppet det opp.
Jeg fikk ikke tak i hvorfor og måtte gi meg.
Dagen etter fikk jeg besøk av nære venner og da fikk jeg forklaringen.
De ville gjerne, med gode hensikter, fortelle meg at måten jeg var på kunne såre dem og andre.
De var glade i meg og ville meg vel, men ønsket at jeg skulle endre meg.
Da kom 7åringen frem.
Jeg visste plutselig at jeg satt under kjøkkenbordet hjemme med hendene rundt knærne og vogget og gråt.
Jeg var hysterisk fortvilt fordi ingen forstod meg eller hørte på meg.
Jeg var igjen den trassige jentungen som ikke fikk frem ordene fordi de voksne ikke ville høre dem.
Jeg visste jo sannheten men de ville ikke høre.
Jeg var 7 år igjen.
Mine venner var selvsagt noe i sjokk over den sterke reaksjonen.
I dagene etter snakket vi frem og tilbake.
Jeg analyserte saklig selv og ved hjelp av andre, min væremåte.
Jeg kom frem til at denne hendelsen hadde fått frem en blokkering i meg som jeg måtte forløse for å bli friskere.
Jeg takket mine venninner for at de hadde “tatt på seg jobben” med å være litt slemme med meg for å få dette frem.
Det var helt nødvendig.
Jeg har nemlig i årevis slitt med den jeg er.
Slitt med min personlighet, med dårlig samvittighet for den jeg er.
Jeg har prøvd og prøvd å endre meg, men får det ikke til.
Jeg greier ikke å være en annen.
Jeg greier ikke å sile ordene mine så de høres riktig ut for hver enkelt til enhver tid.
Dette var det avgjørende som skulle til for å få meg til å forstå at jeg er lagd for å være den jeg er.
Jeg gav dermed beskjed til mine venner at jeg ville trekke meg ut en stund og lære å stå i egen kraft.
Med det mener jeg at jeg måtte lære meg å stole på at det er riktig å være meg.
Jeg ville trekke meg litt tilbake for meg selv og vi ville møtes igjen når det var meningen.
Jeg har ikke en eneste person jeg har et uforlikt ord med og har ingen jeg ikke kan møte ansikt til ansikt, så uvenner med noen blir jeg ikke.
Nå greier jeg å si fra at hvis jeg sier noe som er feil for deg, eller du ikke liker meg, så velg meg bort.
Vil du ha meg i full versjon, da får du mye rart på kjøpet.
Hvis du synes at jeg er too much til tider, hold avstand og ta meg inn i de porsjonene du greier.
Vil du ikke ha kontakt, er det ok for meg.
Det er nemlig viktig for meg å få være meg.
Jeg blir syk hvis jeg ikke får være meg selv.
Jeg vet nemlig at jeg mener alt bare godt og at det er en grunn til at jeg er lille rare meg.
Etter at jeg hadde blitt forløst fra denne blokkeringen kom ordene som hadde vært innestengt siden barndommen.
Det herlige var at nå kom de i skriftlig form.
Alle ordene jeg hele tiden hadde som veslevoksen, vitebegjerlig, trassig jentunge som ingen tok på alvor eller ville høre på, for hun var så masete og rar:).
Under en samtale med en venn sa jeg at jeg visste ikke hvor lenge jeg kom til å skrive blogg.
Hun gjorde meg da oppmerksom på at mine helseproblemer lå i halsen( skjoldbrusk kjertelen sitter der og styrer stoffskiftet)
Der sitter jo også ordene og de skal ikke tøyles og holdes ned lenger.
De gjør krav om å få komme ut.
Nå er det mange år siden dette skjedde og jeg skriver fortsatt.
Friskere er jeg ikke blitt, men jeg er blitt mye tryggere i meg selv og lykkeligere.
Jeg er nå takknemlig for livet jeg har, på tross av noen begrensninger
Så moralen er, finn ut hvem du er og stå i det.
Ikke la andre bestemme hvordan du skal være.
ORDENE
Det begynte vel egentlig den dagen jeg valgte å stå i min egen kraft
Den dagen jeg valgte å løsrive meg
Jeg vet ikke helt hvem jeg er
Jeg vet heller ikke helt hvem jeg var
Forunderlig
Det har skjedd så mye
Men likevel så lite
Jeg er som en annen
Men likevel meg selv
Hva kan man si
Det kan ikke forklares
Jeg tok ordene i bruk
Jeg lot dem slippe ut
Ut i det fri
De ville ut
De hadde vært innestengt for lenge
Når de først skjønte at de var fri, da sprengte de på
Av og til står de i kø
Flere vil ut på samme tid
Det er ikke bestandig det passer
Noen ganger trekker de seg tilbake med lovnad om å få komme igjen
