Energi kan kjennes veldig fysisk på kroppen

Jeg har hatt noen innlegg i det siste om healing, energier og spirituell utvikling.

Mange synes den spirituelle utviklingen er vanskelig

Fy flate, hvem har sagt at selvutvikling skal være lett

Er klarsynthet og mediumkontakt det samme?

 

 

Noe jeg snakker om i livesendingene mine er når man kjenner energiene fysisk på kroppen.

Jeg tror nemlig mange kjenner de uten å vite hva det er.

Jeg har skrevet om det før også.

Slik som det er her akkurat nå.

Jeg trykkes nesten ned i stolen.

Lukker jeg øynene, forsvinner jeg inn i transemeditasjon på et øyeblikk.

Trykk i hodet, susing og piping i ørene hører ofte med.

Energi går på frekvens, påvirker trommehinnene med vibrasjoner, slik lyden gjør.

 

Mange spør seg da hva er dette, hvor kommer det fra?

Noen blir redde, andre tror de er syke.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra.

For jeg analyserer de ikke, jeg lar de bare jobbe.

Lukker jeg øynene og går inn i de, får jeg en indre ro.

Merkelig nok stritter jeg ofte imot, for jeg er så opptatt med denne iPaden.

Det starter gjerne i 10~ tiden hver dag her hos meg.

Jeg føler det er healing og gjør meg godt.

Men energibølger kan komme flere ganger i løpet av døgnet.

I perioder er det hyppige.

Har jeg besøk hjemme, merker vi det ofte.

Da kan det være noen som stikker innom oss.

Sitting in the power sa de på Arthur Findlay, sitte i kraften.

 

De som blir redde, kan legge bort frykten.

Er det sterkt kan det være ubehagelig men det er aldri farlig.

Jo åpnere du blir, jo sterkere og lettere føler du det.

Jeg kjenner det også ofte når jeg chatter.

Er noen åpne spirituelt, ja da kjenner vi energiene.

Jeg er så vant til det nå at jeg reagerer ikke i det hele tatt.

Er dette nytt for deg, len deg bare tilbake og aksepter.

Det vil komme og gå, du får ikke stoppet det.

I dag

 

Alle som utvikler seg spirituelt finner fort ut at det er ikke noen dans på roser.

 

Alle som utvikler seg spirituelt finner fort ut at det er ikke noen dans på roser.

Mye av læringen er rett og slett noe dritt.

Det er tøffe tak som slår deg ned i bakken så det smeller.

Så er det sakte, men sikkert,  å ta tak og lete etter hva læringen består i.

Hva er det jeg skal lære her?

Og lytter man innover, vil svarene komme etterhvert.

Man kan kjefte og rope at de må komme med svar.

Hva gjør jeg nå?

Kanskje eneste svaret man får er at man må finne svaret selv.

Men man får svar hvis man er oppmerksom.

Det kan være i en film, en bok eller en sang.

Eller et medmenneske som fanger  opp signalene i energiene og dukker opp.

Noen som kan gi deg innspill.

Eller svaret dukker opp mens du ikke tenker på det, som mens du pusser tenner eller dusjer eller er på vei til sengs.

 

Det blir noen slike smeller,  men heldigvis lærer man.

Man vet når de kommer at her er det læring.

Spirituell utvikling handler nemlig ikke bare om åndeverden og beskjeder.

Man kan være en åpen kanal, men det vil ikke hjelpe hvis man ikke har kunnskapen i tillegg.

Det handler om å bli den beste versjonen av seg selv.

Jeg er jo ikke bestandig noen enkel person å omgås.

Målet mitt er slett ikke å bli en snill nikkedukke som bare viser omsorg og klapper en på kinnet.

Det hjelper ikke med et klapp på kinnet nemlig, hvis man trenger en ørefik for å våkne opp.

Målet mitt er derfor å stå stødig i egen kraft og ikke falle om noen prøver å dytte meg overende.

Jeg trenger nemlig personligheten min i det jeg har å gjøre.

Jeg trenger å være modig.

Jeg trenger å være direkte og frittalende.

Jeg må hele tiden lytte til stemmen i hjertet som leder meg.

Jeg kan ikke gå på tå hev fordi noen kan bli såret hvis jeg roper for høyt.

Jobben min er ikke å være en omsorgsperson som skal stelle sårede.

Derfor setter jeg stor pris på venner som tør å komme med innspill.

Jeg har ikke behov for noen som bare sier ja og amen til alt jeg sier.

 

Nei jeg skal være med på å vekke folk, ja de som blir sendt min vei selvfølgelig.

Jeg skal ikke springe etter folk og fike til dem.

Men de som leter etter veien sin og blir ført til meg.

Er man sårbar og ikke tåler at jeg stiller vanskelige  spørsmål, ja da er det best å unngå meg.

Lillasjelordene er fine da, de er ikke negative men oppløftende og healende.

Men så er de heller ikke fra meg, jeg fører dem bare i pennen.

Når jeg er på Arthur Findlay på kurs, bruker vi å si at tirsdag eller onsdag er gråtedag.

Vi starter kurset på lørdag, så går det noen dager og vi løsner mer opp og plutselig kommer det lærdom som får tårene til å renne.

 

Det har vært mange slike runder.

På det kreative kurset jeg var på, var jeg ofte dritsur.

Ja ikke på andre, men inni meg.

Jeg hadde motstand mot å gjøre ting.

Når vi skulle fingermale med bind for øynene, ja da gråt jeg.

Jeg fikk opp en følelse av å være alene og hjelpesløs.

Så der satt jeg mens tårene rant under skjerfet som dekket øynene.

Jeg hadde også prestasjonsangst og jeg hadde motstand mot å gjøre ting jeg følte jeg ikke taklet.

Men alt må til for å finne fred inni seg.

Skal man bli en god healer er det viktig å tørre disse prosessene.

Man skal jo kjenne det igjen hos de man skal hjelpe.

I perioder blir man dyttet frem mer enn det som kjennes behagelig ut.

Plutselig kan man bli holdt tilbake når man egentlig føler at nå går det bra.

Det kan være tider man føler man har mistet alt man kan.

Frustrerende ja, til de grader.

Man stanger hodet i veggen og er forbannet.

Men plutselig løsner det og vi får en ny forståelse.

Vi senker skuldrene, smiler lettet og tenker at slik måtte det være ja.

I dag

Er klarsynthet og mediumkontakt det samme?

Er klarsynthet og mediumkontakt det samme?

Dette er et vanskelig tema men det er et svært viktig tema.

Og vanskelig å forklare på en enkel måte.

 

Vi har klarsynet vårt.

Mange ser ting og får beskjeder dalende ned i hodet.

Det er da man må ha tunga beint i munnen for å skille mellom eget klarsyn og åndekontakt.

Mange er veldig åpne og får ned beskjeder om andre mennesker de møter.

Da skal man trå uhyre varsomt.

De jeg har møtt er mennesker med mange vonde opplevelser i sekken.

Det er nesten så de har posttraumatisk stress.

Dere vet de som har vært i krigen og plutselig angriper noen for de føler de får beskjed om det.

Kroppen er i konstant alarmberedskap hele døgnet, for å passe på.

Hvis man har en vond oppvekst eller har mistet mange, bærer man på mye frykt.

For å forhindre at det skjer igjen, vil man derfor lære seg å ha en radar som sonderer og leter etter farer.

Da vil disse beskjedene komme og de kan komme om andre mennesker.

Det er også en større utfordring for disse å få skrudd av denne alarmberedskapen.

Hvis man ikke selv greier det med å trene på å skru av, bør man kanskje søke hjelp.

Det finnes mange terapiformer som kan hjelpe, blant annet tankefeltterapi og hypnoterapi.

For det er slitsomt å bombarderes med slike beskjeder, for oftest er de jo negative.

Det kan være om sykdom, om hva de har opplevd eller hva som vil skje med dem.

Men hele tiden er det klarsynet man bruker.

Det er ihvertfall slik jeg har lært det.

Åndeverden kommuniserer ikke på denne måten.

De kan gi oss advarsler, lede oss utenom fare, men de peprer oss ikke med beskjeder, hverken til oss selv eller andre.

 

Nå skal det også sies at loven om alternativ behandling sier at vi må ha tillatelse før vi behandler noen.

Det er derfor jeg sier når man skriver seg på gratis healing hos meg, at jeg kan ikke sende til voksne barn eller andre voksne i familien.
Hvis noen skal gi bort Lillasjelord, må jeg ha kontakt med den som skal ha ordene.

Det er uetisk å gå inn i den personens energi hvis jeg ikke har fått ja.

Det er heller ikke lov til å stille diagnoser.

Ingen skal derfor gå bort til noen og fortelle at de ser noe som vil skje med andre mennesker.

Kontakt med åndeverden, dvs hjelpere, engler, osv går på en helt annen energifrekvens, kontakt med de som har gått bort har andre frekvensnivåer.

Mange som er åpne har en ganske åpen kanal og kommuniserer lett med alle.

Da blir det enda mer utfordrende å skille mellom de.

Mens noen må konsentrere seg og gå inn i transe for å få kontakt, kan disse bare knipse i fingrene, så har de kontakten klar.

Da blir det enda vanskeligere å skille mellom de ulike kanalene.

Det krever trening og trening og atter trening, for å lære å skille mellom de.

 

Men slik jeg ser det, her er jo ingen fasit, er bearbeiding av  frykt et nøkkelord for å få radaren til å slutte å jobbe så hardt.

Det er nemlig gruelig slitsomt å hele tiden få beskjeder.

Man er så sensitiv at man orker ikke å gå på et kjøpesenter for man bombarderes av inntrykk.

Selv har jeg også bombardement i hodet til tider, så jeg vet litt om det.

Men hos meg er det tanker som går i loop, setninger og sanger som går igjen og igjen, til og med i søvne.

Og jeg hører folk snakke inne i hodet mitt.

Det er slektninger, venner, folk fra radio og tv.

Plutselig hører jeg stemmen deres.

Slike ting skjer enda mer når kroppen er stresset og sliten.

Det å meditere og finne indre ro, hjelper veldig.

Har man utfordringer med konsentrasjonen, kommer enda et element inn, for da blir det enda mer forstyrrende.

Jeg vet mange blir slitne av å ga det sånn og det forstår jeg godt.

Men kunnskap om hva det er for noe, hjelper.

Og jeg anbefaler alle å prøve ulike terapiformer som jobber med underbevissthet og traumer.

Og jeg gjør oppmerksom på at dette kun er skrevet ut fra min overbevisning, det jeg har lært.

I dag

 

Kildesortering også når det gjelder energier

Kildesortering også når der gjelder energier.

Ja visste dere at det er noe av det vanskeligste når det gjelder det spirituelle.

Vi får bilder og beskjeder hele tiden, men hvor kommer de fra?

I hodet mitt dundrer det ned hele dagen og jeg må lære meg å stenge av.

Det krever også trening

Hva kommer fra underbevisstheten ?

Underbevisstheten vår er vanskelig nok i seg selv.

Alt vi lærer og erfarer og opplever, gjemmer vi på.

Kroppen husker det vi glemmer.

Men alt lagres i underbevisstheten.

Ofte kan jeg spørre, er du sikker på at det ikke er underbevisstheten din som taler?

Nei, jeg har ikke tenkt det, sier du.

Nei, det er nemlig det som er det vanskelige, i det underbevisste lagres det vi ikke bevisst tenker.

Åpner du linken under, finner du artikler  om nettopp dette. Og googler du, finner du mye.

https://forskning.no/biologi-hjernen-menneskekroppen/underbevisstheten-velger-for-deg/976639

 

http://www.kreativtnorge.no/Litteratur/Bok/Praktisk%20Nytenkning/15_bruk_underbevisstheten.htm

Får vi tanker og beskjeder dalende ned, kan dette komme fra inni oss selv.

 

Så har vi det vi suger til oss fra andre.

Plutselig når jeg står på perrongen på Drammen stasjon og tenker, hva hvis jeg kaster meg ned foran toget.

Det er ikke meg å tenke slike drastiske tanker, så mest sannsynlig er det andres tanker jeg leser.

Noen som har stått der før meg, kanskje flere, slik at energien i de tankene forsterkes.

Da blir de enda lettere å lese.

På samme måte kan vi lese energier i områder vi befinner oss.

Vi kan få beskjeder eller se ting som har skjedd, via tanker i hodet.

Det er da viktig å huske at det nødvendigvis ikke er nødt til å være noen som gir oss disse beskjedene.

Det kan være vi som leser situasjoner med klarsyntheten vår.

 

Hjernen liker veldig godt å lure oss.

Den analyserer alt vi erfarer ut fra tidligere opplevelser.

Frykt blant annet kan lede oss ut i mye tankevirksomhet.

Hvor kommer da de beskjedene fra, jo fra oss selv.

 

Så har vi kommunikasjon med de som har gått bort.

De som forlater oss og blir til ånd, beholder personligheten sin.

Jeg husker en seanse jeg var vitne til når jeg var på kurs på Arthur Findlay spiritual college.

Lærer hadde tatt ned en person som hadde gått ut av tiden.

Lærer spurte den personen som budskapet skulle til, om vedkommende hadde planer om å kjøpe seg hus.

Den avdøde sa nemlig, hopp ut i det, kjøp det dyreste og fineste, det vil bli så bra.

Så spurte læreren om vedkommende som var død, brukte å være flink med penger mens han levde.

Nei ble det svart, han ødslet ut alt han hadde og brukte over evne så det gikk helt over styr.

Da lo læreren litt og sa at husk det er ikke alle budskap vi skal følge.

Vi må beholde bakkekontakten og forstå at det er ikke alle som vet best, selv om de er blitt ånd.

En annen ting som er viktig, er at vi har fri vilje og skal aldri slavisk følge det andre mennesker sier, hverken levende eller døde.

Når man jobber som medium, er dette en svært viktig leveregel.

Trå varsomt, veldig varsomt, med dine ord.

Hvis du ikke kjenner personen du har foran deg, vet du ikke hva denne er klar for.

Jeg vet det er noen medium som sier, vil du vite alt.

Er det noen som da svarer nei?

Selvfølgelig svarer de ja, og det som da skjer er at du samtidig har gitt ditt samtykke så du kan ikke klage inn dette mediumet senere for å ha tråkket over dine grenser eller røpet ting du helst ikke ville hatt frem i lyset.

Særlig i land som USA er dette viktig, da det lett blir rettssaker, men også her i Norge er healere blitt uthengt i aviser, på grunn av ting de har sagt som de ikke burde si.

For de som har gått bort, de har ikke lenger tidsperspektiv på samme måte som vi og kanskje er du ikke mentalt klar for at en bestefar i mange menneskers nærvær, ber deg tilgi de traumer han har påført deg.

Man kan nesten si at de vil pople og prate med deg slik de gjorde mens de var på jorden og det var vel ikke alt de sa, du da gjorde heller.

Selv om de nå kan se alt med et større overblikk, vil de likevel være den samme.

Var vedkommende pratsom og øset ut gode råd, vil gjerne dette fortsette, men en som var stille av seg, vil være mer rolig.

Likevel vil de i min tro, legge ondskap og frykt bak seg, da dette er erfaringer de skal gjøre seg på jorden.

De kan også fortelle deg om ting de har gjort for at du skal gjenkjenne dem, men de vil aldri påføre deg noe vondt.

Det er også en av mine kampsaker at du trenger ikke frykte åndeverden.

Energier kan være tunge og situasjoner du leser kan være vonde men de er ikke farlige.

Jeg har ingen tro vi sorteres i gode og onde mennesker etter at vi går her fra.

Jeg har selv opplevd å bli overrumplet av min mor som kom igjennom.

Jeg var slett ikke klar for det og følte hun forstyrret meg i min alenetid der jeg ville bare konsentrere meg om meg selv og ikke grine tusen tårer og få to dager ødelagt på kurset.

Jeg vet mange ikke er enig med meg, men dette er en av de tingene hvor jeg er streng.

Nei, alt skal ikke sies og om det skal sies, vei situasjon og ord veldig nøye.

 

Så har vi det som kommer fra åndeverden, guider og engler og lysvesen.

For de som tror på det.

Å ta ned beskjeder fra åndeverden er noe helt annet enn å ta ned fra de avdøde.

I spiritualitetskirkene har de ofte noen minutter der en tar ned ord fra åndeverden.

Er du åpen vil disse energiene kjennes helt annerledes ut enn når det er en avdød du har kontakt med.

Beskjeder fra åndeverden vil derfor skille seg mye fra de vi har nær og kjær som er rundt oss.

De vil hjelpe oss med å legge ting til rette for oss men samtidig respekterer de at vi har fri vilje.

Vi må derfor selv aktivt samarbeide med dem.

 

 

Når det gjelder disse temaene er det jo ulikt hva folk tror på.

For meg er det viktig å følge min overbevisning.

Jeg tror på de gode budskapene.

Jeg tror at fra åndeverden rommer  kun kjærlighet.

Demoner, djevler, klebeånder, er bare begreper for meg,  for tunge energier på jorden og i atmosfæren rundt jorden.

Alle må få ha sin tro og det respekterer jeg, men i det jeg skal stå for, i det jeg leverer av ord og healing, er det det gode som rår.

 

Det krever mye trening å skille mellom kilder

Det er derfor jeg aldri oppgir kilder når jeg kanaliserer ned Lillasjelord.

Dette gjør jeg ikke fordi jeg vet ikke.

Det er så mange kanaliseringer ute på nett som har påståtte kilder.

Ikke alle er autentiske for hjernen kan lure oss trill rundt.

Det man lærer når man øver, er å kjenne på energiene hva som er ekte og ikke.

Dette øvde vi mye på i kurset om transetale og kommunikasjon.

Vi kan prate og prate uten å ha åndekontakt, men vi tror ordene blir gitt oss når vi egentlig henter dem fra vår egen sjel.

Når derimot åndeverden taler gjennom oss, ja da kjenner vi det veldig sterkt fysisk.

 

Konklusjonen er derfor at vær varsom.

Ikke vær påståelig hvor du har dine beskjeder fra.

Hjernen kan overbevise deg om mye som ikke har rot i virkeligheten.

Underbevissheten lurer deg.

Det krever kunnskap om hvordan alt henger sammen.

Kunnskap sammen med en god porsjon ydmykhet og vilje til å utforske og forstå.

En smule skepsis er også fint å ha i baklommen.

I dag

 

Når en impulsiv handling redder en manns liv

 

Når en impulsiv handling redder en manns liv.

Den episoden jeg nå skal fortelle dere om, ligger over 30 år tilbake i tid.

Den dukket plutselig opp i hodet mitt i det jeg skulle legge meg i går kveld.

Når noe dukker sånn helt ut av det blå, ja da tenker jeg det er en årsak bak.

Jeg tror ikke det var tilfeldig, selv om det kan selvfølgelig påstås.

For meg viser det at det å følge hjertet er viktig.

Å handle intuitivt selv om du ikke helt vet hvorfor.

 

Min man var på en såkalt rep-øvelse på Setnesmoen.

Der hvor vi akkurat har sett filmet en ny sesong av Kompani Lauritzen.

Utenfor leiren brukte det ihvertfall før i tiden, å være en teltleir i skogen.

Det var også er et populært turområde hvor vi blant annet feiret santhans.

De bodde i telt der oppe under øvelsen.

Siden gubben var hjemme, går jeg ut fra at de hadde fri i helgen.

Han var hjemme, mens de han var i tropp sammen med, bodde i telt.

Jeg husker ikke alt hvordan det var.

Det jeg husker imidlertid er at noen av de bodde i det teltet den helgen.

 

Vi hadde vært ute på disco om kvelden.

Der hadde vi møtt på denne gjengen.

Når det stenger, har de bestilt taxi som skal kjøre de opp på Setnesmoen.

Da går jeg vi forbi i det de har satt seg inn i bilen.

Intuitivt sier jeg: Hei, kom og bli med oss hjem da vel.

De gikk ut av taxien, om de var en eller to eller tre, husker jeg ikke.

Men en av de dro opp til teltet igjen.

Vi kjørte hjem til oss, og han ene sovnet momentant i det han satte seg i stolen.

Det ble ikke mer fest på han.

Når han eller de, kom opp på Setnesmoen dagen etter, hadde det vært brann i et telt.

Han ene som dro tilbake til teltet, stod utenfor og gjorde det man ofte må etter mange øl.

Der tok teltet fyr og var overtent på et øyeblikk.

Jeg har gåsehud enda.

Hva hvis han som var så full hadde lagt seg i teltet og sovnet like fort som han sovnet i stolen hjemme hos oss.

Hva da?

Hva hvis jeg ikke hadde vært så impulsiv, akkurat der og da?

Jeg bare spør, svaret vet jeg ikke, jeg kan bare tenke meg til det.

I dag

 

 

Lær deg å stå i egen kraft, vær deg selv, den du er ment til å være

 

 

Jeg lever i den troen at vi kommer til denne jorden med en oppgave.

Vi skal gi gode vekstvilkår til sjelen vår så den får utvikle seg så vi kan bli det beste eksemplaret av oss selv som vi er ment til å være.

Jeg vet selvfølgelig at mange synes det høres innmari teit ut men det bryr ikke meg.

Jeg vet hva som er riktig for meg.

Jeg er aldri lykkeligere enn i de stundene når jeg kjenner at jeg gjør det hjertet vil.

Det betyr ikke at jeg skal gå rundt og bare være snill og god.

Det kan like godt bety at jeg skal velge bort noen eller sette grenser for meg selv eller avgjøre hva jeg vil eller ikke vil gjøre.

 

Jeg er en spesiell person.

Noen synes jeg ikke er så enkel men i virkeligheten er jeg veldig enkel.

Jeg sier alt rett ut som det kommer og snakker om det som opptar meg.

Jeg veier ikke ordene mine frem og tilbake før jeg sier dem, hvis ikke hjertet mitt sier jeg skal gjøre det.

Jeg er imidlertid nøye med å ikke skal si noe stygt eller nedsettende eller være ond på noe vis.

Jeg har derfor aldri noen ond hensikt bak det jeg sier eller gjør.

 

Hvis du sier at du ikke liker måten jeg er på, så svarer jeg ok, det er i orden.

Uansett hva jeg sier da etterpå skal du vite at når jeg har sagt ok ,så er det ok.

Jeg prøver aldri å skulle overbevise deg om at du skal endre mening.

Det kan hende jeg fortsetter å prate om temaet fordi det interesserer meg, men ikke for å få deg til å skifte mening.

Kanskje det er jeg som skifter mening, det vet man nemlig ikke på forhånd.

Hvis du føler for å stoppe meg, så må du si stopp i klartekst, ikke pakke inn ordene, for da er det ikke sikkert de når inn i hodet mitt.

 

I og med at jeg er som jeg er, kan jeg virke belærende og kritisk.

Jeg øser ofte ut av meg gode råd, men forventer aldri at noen skal følge dem, kanskje de kommer for å si deg hvordan du ikke vil gjøre ting.

Jeg har en evne til å få opp ting som kan virke sårt og folk tror derfor at jeg er ute etter å såre dem.

Det er jeg aldri.

Det verste jeg vet er at jeg sårer noen.

 

Det å såre har vært et tilbakevendende tema for meg.

Jeg hater å såre noen.

Jeg har derfor etter å ha jobbet med meg selv noen år  sett at det er et av de temaene som kommmer igjen og igjen for at jeg skal kunne øve på dem.

Jeg ble så lei meg at jeg gråt i dagesvis hvis noen følte at jeg hadde såret dem.

 

Til slutt begynte jeg å innse at det måtte ta slutt.

I og med at jeg ikke hadde noen intensjon om å såre var det ikke min skyld hvis de tok inn den følelsen.

Jeg traff et sårt punkt, og de la skylden på meg,  istedenfor å se at jeg vekket noe gjenkjennende i dem som gjorde at de ble lei seg.

I disse situasjonene gikk jeg tilbake og analyserte meg selv og så saklig på hva jeg hadde sagt.

Hvis jeg gjør noe galt, ber jeg greit om unnskyldning, for jeg er et menneske og vi er ikke født til å være feilfri.

 

I mitt arbeid med å bli friskere har jeg innsett at en del av årsaken til at man blir syk ligger mye i følelsene våre og i traumer vi har vært igjennom.

Kroppen gir deg signal på at noe må jobbes med og hvis du ikke forstår det får du stadig nye hint.

Hører du ikke etter blir du etterhvert slått helt ut og har ikke annet valg enn å lytte.

Slik har det også vært hos meg, jeg hadde infeksjon etter infeksjon, til immunforsvaret kollapset helt.

Jeg hadde gått på stoffskiftemedisiner i mange år og to ganger har jeg prøvd å slutte for å se om kroppen klarer å produsere selv.

Jeg fikk for meg at jeg fortsatt hadde blokkeringer fra barndom og prøvde i meditasjon å gå tilbake.

Jeg sitter da i meditasjon og får frem barnet i meg og ser om det er noe denne lille piken vil fortelle meg.

Jeg kom imidlertid til 7 års alder og der stoppet det opp.

Jeg fikk ikke tak i hvorfor og måtte gi meg.

 

Dagen etter fikk jeg besøk av nære venner og da fikk jeg forklaringen.

De ville gjerne, med gode hensikter, fortelle meg at måten jeg var på kunne såre dem og andre.

De var glade i meg og ville meg vel, men ønsket at jeg skulle endre meg.

 

Da kom 7åringen frem.

Jeg visste plutselig at jeg satt under kjøkkenbordet hjemme med hendene rundt knærne og vogget og gråt.

Jeg var hysterisk fortvilt fordi ingen forstod meg eller hørte på meg.

Jeg var igjen den trassige jentungen som ikke fikk frem ordene fordi de voksne ikke ville høre dem.

Jeg visste jo sannheten men de ville ikke høre.

Jeg var 7 år igjen.

Mine venner var selvsagt noe i sjokk over den sterke reaksjonen.

 

I dagene etter snakket vi frem og tilbake.

Jeg analyserte saklig selv og ved hjelp av andre, min væremåte.

Jeg kom frem til at denne hendelsen hadde fått frem en blokkering i meg som jeg måtte forløse for å bli friskere.

Jeg takket mine venninner for at de hadde “tatt på seg jobben” med å være litt slemme med meg for å få dette frem.

Det var helt nødvendig.

 

Jeg har nemlig i årevis slitt med den jeg er.

Slitt med min personlighet, med dårlig samvittighet for den jeg er.

Jeg har prøvd og prøvd å endre meg, men får det ikke til.

Jeg greier ikke å være en annen.

Jeg greier ikke å sile ordene mine så de høres riktig ut for hver enkelt til enhver tid.

Dette var det avgjørende som skulle til for å få meg til å forstå at jeg er lagd for å være den jeg er.

 

Jeg gav dermed beskjed til mine venner at jeg ville trekke meg ut en stund og lære å stå i egen kraft.

Med det mener jeg at jeg måtte lære meg å stole på at det er riktig å være meg.

Jeg ville trekke meg litt tilbake for meg selv og vi ville møtes igjen når det var  meningen.

Jeg har ikke en eneste person jeg har et uforlikt ord med og har ingen jeg ikke kan møte ansikt til ansikt, så uvenner med noen blir jeg ikke.

Nå greier jeg å si fra at hvis jeg sier noe som er feil for deg, eller du ikke liker meg, så velg meg bort.

Vil du ha meg i full versjon, da får du mye rart på kjøpet.

Hvis du synes at jeg er too much til tider, hold avstand og ta meg inn i de porsjonene du greier.

Vil du ikke ha kontakt, er det ok for meg.

Det er nemlig viktig for meg å få være meg.

Jeg blir syk hvis jeg ikke får være meg selv.

Jeg vet nemlig at jeg mener alt bare godt og at det er en grunn til at jeg er lille rare meg.

Etter at jeg hadde blitt forløst fra denne blokkeringen kom ordene som hadde vært innestengt siden barndommen.

 

Det herlige var at nå kom de i skriftlig form.

Alle ordene jeg hele tiden hadde som veslevoksen, vitebegjerlig, trassig jentunge som ingen tok på alvor eller ville høre på, for hun var så masete og rar:).

Under en samtale med en venn sa jeg at jeg visste ikke  hvor lenge jeg kom til å skrive blogg.

Hun gjorde meg da oppmerksom på at mine helseproblemer lå i halsen( skjoldbrusk kjertelen sitter der og styrer stoffskiftet)

Der sitter jo også ordene og de skal ikke tøyles og holdes ned lenger.

De gjør krav om å få komme ut.

Nå er det mange år siden dette skjedde og jeg skriver fortsatt.

Friskere er jeg ikke blitt, men jeg er blitt mye tryggere i meg selv og lykkeligere.

Jeg er nå takknemlig for livet jeg har, på tross av noen begrensninger

Så moralen er, finn ut hvem du er og stå i det.

Ikke la andre bestemme hvordan du skal være.

 

 

ORDENE

Det begynte vel egentlig den dagen jeg valgte å stå i min egen kraft

Den dagen jeg valgte å løsrive meg

Jeg vet ikke helt hvem jeg er

Jeg vet heller ikke helt hvem jeg var

Forunderlig

Det har skjedd så mye

Men likevel så lite

Jeg er som en annen

Men likevel meg selv

Hva kan man si

Det kan ikke forklares

Jeg tok ordene i bruk

Jeg lot dem slippe ut

Ut i det fri

De ville ut

De hadde vært innestengt for lenge

Når de først skjønte at de var fri, da sprengte de på

Av og til står de i kø

Flere vil ut på samme tid

Det er ikke bestandig det passer

Noen ganger trekker de seg tilbake med lovnad om å få komme igjen

Andre ganger gir de seg ikke

Samme hva jeg gjør vil de ikke slippe taket

 

Jeg har sagt ja

Jeg har sagt meg villig til å la dem slippe ut

Til å la dem deles med andre

Jeg har sagt ok, jeg skjønner dere vil ut

Jeg har sagt ja

Jeg har sagt ja  til å slippe løs ordene

Hvilke ord vet jeg ikke enda

Men jeg har sagt ja så da får jeg bare vente

Til de kommer- ordene

De vil ikke vente lenger

De vil ut

Håper ordene bringer dere noe

I dag

 

Med ett er det som jeg føler meg i ett med noe større

 

Med ett er det som jeg føler meg i ett med noe større

Det er så fint

En følelse av felleskap

Som om jeg finner en mening med alt

Hvorfor er jeg

Hvordan kan jeg brukes til noe

Hva er min misjon

 

I det jeg hører på musikken fylles jeg av en lykkefølelse

En forståelse

En tilknytning til andre mennesker

Jeg lukker øynene, lar det fylle kroppen min

Jeg kjenner tårene renne

En følelse av lykke

Dette er livet

Dette er mitt liv

Dette er meg

Dette er meg slik jeg er innerst inne

 

Jeg elsker slike øyeblikk

Disse øyeblikkene når man forstår hvor stort alt er

Når man selv om man er alene der man sitter, føler seg som en brikke i noe mye større

Et felleskap av mennesker

Et felleskap av energier

Jeg føler fred

Som om noe jeg har lett etter, endelig er på plass

Lukk øynene, la musikken fylle kroppen din

I dag

Det er rørende å se når mennesker stråler

 

Mer og mer åpner vi opp for sansene våre.

Enten vi tror på de eller ei.

Det er ingen lett reise.

Ofte skal mye forløses.

Man åpner ikke opp fordi man skal nødvendigvis hjelpe andre.

Reisen er hovedsaklig for å hjelpe seg selv.

Å bli den beste versjonen av seg selv.

Ikke den mest perfekte versjonen, men den man lever best med, den man er ment til å være

Anerkjenne og godta hele seg selv.

Ofte er jeg rørt over å se hvordan hver enkelt endrer seg i takt med at man åpner opp.

 

Jeg har vært fem ganger på Arthur Findlay Spiritual college i England.

Kursene varer fra lørdag til lørdag.

Det er så rørende å se hvordan deltagerne på kurset endrer seg fra første til siste dag.

Første dagene ser mange slitne og forknytte ut.

Sakte, men sikkert utover i uken, ser man store endringer.

Rynker glattes ut, blikk løftes, man hører latteren og man ser hvordan hver enkelt stråler.

Tirsdag eller onsdag er ofte gråtedager.

Da har man åpnet opp og man slipper løs det man har båret på.

Man prøver ikke på dette, det skjer av seg selv.

De sier ofte at en uke på skolen forløser like mye som et år ellers.

Og nettopp slik føles det.

Man reiser hjem mye lykkeligere enn når man kom.

Er det fordi man har lært mer om healing og mediumskap?

Nei, det er fordi man har kommet nærmere seg selv.

 

Jeg ser det også her hjemme.

På meg selv? Ja selvfølgelig.

En helt annen ro inni meg enn jeg hadde før.

Selv med flere begrensninger, er jeg likevel lykkeligere.

Jeg ser det også på de av mine venner som utvikler sansene sine.

Noen er totalt forandret.

Og tro nå ikke at det er et mål, at man skal forandre seg.

Nei, målet er å slutte å være noe man egentlig ikke er og heller bli tro mot seg selv.

 

Få bedre selvtillit

Tro på at man er bra nok

Ikke la andre tråkke på en

Stille egne behov

Tørre å ta til motmæle når noe er urettferdig

Legge bort dårlig samvittighet

Anerkjenne seg selv

Rett og slett stå sterkere i egen kraft og bli mer glad i seg selv

 

Det er rett og slett rørende å se denne endringen.

Når mennesker du kjenner plutselig stråler.

Derfor er den spirituelle utviklingen viktig.

Ikke fordi du skal begynne som healer eller ta ned beskjed fra åndeverden.

Nei, fordi du skal ha et godt liv her på jorden.

Rett og slett bli mer lykkelig og finne indre ro

I dag

Når man jobber med det sprituelle, gjør man mange oppdagelser.

Når man jobber med det sprituelle, gjør man mange oppdagelser.

Det ene er at læring blir lagt til rette for en.

Når man ser tilbake er det mer som om det er små mirakler som skjer.

Du kan oppdage at det ble riktig, selv om det ikke var sånn du tenkte det i utgangspunktet.

Og det ble akkurat når det skulle også.

Det kunne ikke vært før og ikke senere, det ble helt perfekt timing.

Likevel kan man ikke sitte på rævva og tro at alt daler ned i fanget på deg.

Du må gå ut og jobbe for det du vil ha.

Vi må lære oss å  lytte til kroppen.

Vi må lære oss å lytte til sjelen.

Og vi må handle.

Vi må gjøre de tingene som vi føler sterkt blir riktig.

Ikke kaste alt vi har og springe, men små steg.

Vi vet heller ikke når det kommer og i hvilken form.

Jeg vil jo bruke meg selv, bruke mine evner.

Jeg vil vise hva jeg er god til.

Men hva gjør jeg om jeg ikke får det til?

Jo, da må jeg tenke som så at det var ikke det jeg skulle akkurat nå.

Kanskje senere eller kanskje aldri.

Det kan være noe annet som venter meg istedetfor.

Man blir litt skuffet en liten stund og så rister man det av seg og går videre.

Det finnes mange muligheter.

Det er det som er hemmeligheten.

Man må bare se det.

Hele tiden får vi små hint dalende.

De kan vi ta imot og forske litt på de eller vi kan kaste de.

Er de viktige, kommer de tilbake.

Noen ganger går alt på skinner og vi kan bare la oss flyte med.

Nydelig

Andre ganger går det over stokk og stein, og vi tviler.

Det er da vi må ha is i magen, vente tålmodig og så er vi der igjen, i flyten.

Har man en positiv innstilling, ordner det meste seg.

Hver dag får vi nye muligheter og nye valg.

Grip dagen

Grip mulighetene

Og husk at du vet ikke hvor veien din går, men det er veien som er det egentlige målet.

Det er der læringen er

I dag

 

Det er i forandringens øyeblikk at erkjennelsen skapes

Et skritt inn i en ny tilstand endrer alt

Så lenge jeg levde i uvitenhet har jeg fungert

Men jeg hadde ikke levd

Linda Olsson, fra boka Din godhet

Foto Tone Veiulfsen

Hvorfor spør du ikke

 

Hvorfor spør du ikke

Ingenting kommer hvis du ikke selv vil

Skal du komme videre må du ta første steget

Du vet at hjelpen er der i det øyeblikket du ber om det

Likevel benytter du deg ikke av det

Er ikke det litt merkelig

Istedetfor tar du i bruk ikke-ordet

Nei det går ikke nå

Nei jeg får ikke til

Nei, jeg orker ikke, gidder ikke, passer ikke

Du ser hva du gjør

 

Ja du har bestemt deg

Istedetfor å si at jeg vil gjerne

Jeg trenger bare litt hjelp

Kan noen hjelpe meg å komme i gang

Ja selvfølgelig kan vi det

Vi er her for deg

Vi er glad for at du spør

Vi hjelper så gjerne

Ikke føl deg alene, vi er rundt deg

Alltid

I dag