Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.
Og jeg sitter her og grubler som vanlig.
Tankene mine tar aldri ferie.
De kaller det vel en høysensitiv hjerne.
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.
Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.
Jeg leser denne boka på senga.
I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.
Jeg tror jeg aldri er det.
Jeg er tusen plasser i hvert sekund.
Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.
Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.
Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.
Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.
Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.
Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.
Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.
Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.
Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.
Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.
Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.
Alt dette romsterer i hodet samtidig.
Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.
Og tankene sloss om plassen.
Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.
Er det rart man blir sliten?
Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.
Men i det jeg skriver, kommer svaret.
Slik det ofte gjør når en skriver.
Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.
Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.
Du handler ubevisst uten at du er klar over det.
Jeg har en aktiv hjerne.
Den jobber på høygir.
Temaet er kontroll.
Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.
Slik flyr tankene.
Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.
Jeg må følge med.
Jeg må ha kontroll.
Jeg må passe på.
Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.
Derfor greier ikke jeg å være i nuet.
Kanskje vil jeg aldri greie det.
Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.
Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.
Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.
Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.
Det gikk ikke.
Jeg hadde avslørt de lenge før.
Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.
Hmmmmm, så begynner tankespinningen.
Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm
Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.
Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.
Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.
hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.
Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.
Der kom den, da visste jeg.
De måtte ha noen nye klær.
Slik jobber hjernen min.
Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.
Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.
Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊
Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.
Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.
Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.
Når jeg går ned i transen.
Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.
Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.
Jeg bruker det jo bevisst under healing.
Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.
Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.
Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.
Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.
Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.
For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.
Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.
Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.
Men jeg tar ikke bort noe.
Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.
Jeg har bruk for å være den jeg er.
Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.
Jeg blir frustrert og irritert over hva folk kan finne på å si, uten at de i det hele tatt har peiling eller prøvd å sette seg inn i hva jeg holder på med.
Kanskje er healing et ord som må byttes ut.
Mange tror det er som det står i Bibelen at man vifter med en tryllestav og gjør at blinde kan se igjen.
Det er ikke slik.
Det er jeg selv et levende bevis på.
Jeg får mye healing, men er ikke frisk.
Det er ikke alt som helbredes.
Men sakte, men sikkert, blir jeg helere som menneske.
Men den jobben krever at jeg jobber mye med meg selv.
Legge forholdene til rette så kroppen bedres, I den grad det er mulig.
En healer kan heller ikke påstå, ja ikke er det lov heller, av man kan gjøre noen frisk.
Man kan ikke styre healingen.
Hadde man det, ville jo alle vært frisk.
Hvor mange healere er selv friske?
Healing er en hjelp til selvhjelp.
Du tar en migretablett og migrenen forsvinner….. men kommer igjen.
Det er et hjelpemiddel.
Slik er healingen også.
Det er universelle energier som kan løse opp blokkeringer og gi kroppen hjelp til å heale seg selv.
I den grad det er mulig.
Og ofte kommer det opp ideer du kan vurdere om de vil hjelpe deg.
Som: Er du plaget med senebetennelse i armene, kan det være du bør vurdere om du hviler dem godt nok.
Og en healer har aldri løsningene for deg.
Det er du selv som må vurdere hva som er riktig for deg.
Husk også at veldig mange som healer, som meg, ikke har noen fagutdannelse, så vær skeptisk.
Veldig skeptisk.
Noen lirer ut av seg mye bullskitt.
At du skal forlate familien din, si opp jobben din, dra til en retreat i India.
INGEN skal fortelle deg hva du skal eller ikke skal gjøre.
Og tro heller ikke at jo mer du betaler, jo bedre hjelp får du.
Kanskje er venninna di bedre hjelp, helt gratis.
Ja, for alle kan øve seg på healing, det er ingen gave fra Gud som enkelte får utdelt.
Men noen er åpnere enn andre og jo mer du bruker det, jo åpnere blir du.
Men det rareste, i det jeg skriver av meg noe irritasjon her 😃, er at det er de som vet aller minst om healing og energier, som uttaler mest.
Hvordan skal man uttale seg om ting man ikke har peiling på.
Det er jo umulig.
Ikke har det med tro å gjøre heller, selv om tro på tilfrisking, er bra for kroppen.
Positivitet healer i seg selv, skaper bedre forhold i kroppen din.
Så velkommen skal du være til meg for healing.
Både her i rommet, via telefon eller fjernhealing, der vi avtaler når jeg sender.
Ja for healing har heller ikke noe med håndspåleggelse å gjøre, selv om mange liker det og det er fint å gjøre.
Det har kun med energier å gjøre.
Mange påstår at månen påvirker dem.
Ja, det er jo også energiene.
Så velkommen skal du være.
Men jeg lover deg ingenting.
I dag
Ps. Hvis du tør etter å ha sett hvordan jeg ser ut på bildet 🤣🤣🤣
Det er så gøy å være her men det blir sykt deilig å komme hjem.
Jeg var med på morgenmeditasjonen i dag, men etter det gikk jeg på rommet og sov litt.
Jeg trodde Anne Marie skulle snakke om spirit artists, men det hadde jeg hørt før, så jeg skulket, for jeg var så trøtt.
Men det viste seg at istedetfor viste hun ulike typer av spirituell kunst.
Jeg funderte litt på hvorfor jeg da ikke ble ledet dit, men så datt det ned en åpenbaring.
Jeg liker jo å gjøre det som er riktig for meg, finne min vei og det er det jeg skal gjøre.
Jeg skal finne en måte å gjøre det på som er min egen, ikke kopi av andres.
I gruppa hadde vi transetale igjen, vi byttet på, i grupper på tre.
Jeg fikk tale, men er usikker på om jeg var dypt nok.
Følte egentlig at det var mer inspirert tale enn transe, for jeg måtte vente for å høre ordene.
Er du i transe, snakker du uten å tenke.
Språket er en utfordring. Jeg får meg ikke til å snakke norsk, for det er jo et budskap i ordene.
Men er jeg i transe, snakker jeg mye bedre engelsk.
Så var det ei som ville gi healing og det var deilig.
Det ble mye healing i dag.
Etter lunsj, fikk resten tale.
Etter det, gjorde vi noe fint.
5 av oss gikk ut av rommet, de andre 5 ble igjen.
De fikk instrukser.
Så kom vi inn igjen og skulle sette oss på rekke foran de.
En spilte på syngebolle og rytmeinstrument, en på tromme, en tok ned et fantastisk nydelig budskap om healing og de to siste ga transehealing.
Det var rett og slett MAGISK.
Til slutt var det ei som fikk prøve tale igjen og mestret det.
Vi som så på, ble helt forgapt, for det var som om det kom en annen person inn i ansiktet hennes.
Og jeg så munnen bevege seg, også når hun ikke sa noe.
Helt snålt.
I workshop valgte jeg Mathew og vi øvde transehealing.
Jeg var først ute og etter en stund ba han oss som var healere, å sitte i transe fortsatt, mens sitteren byttet plass.
Det kom altså en ny person foran deg som du ikke visste hvem var.
Det var morsomt å kjenne hvordan energiene endret seg og jobbet annerledes.
Etterpå var vi i grupper der en skulle sitte i midten og ta imot og jeg var lynrask å flytte stolen min så jeg ble den heldige som fikk healing fra de andre.
Så skulle de etterpå si hvor de følte healingen gikk og både de og jeg hadde følt det samme.
En fikk beskjed om å følge med en av de som healet, i hver omgang og han valgte meg.
Dette var det han skrev han følte når jeg jobbet.
Nydelig.
Ja unntatt det at de minner meg på at jeg må bevege meg mer.
Av og til er det kjedelig at de vet alt. 😂😂
Er det derfor de har plassert meg på loftet? 🤣🤣
Nå er vi klar for siste økt, eksperimentell aften.
Vi skulle møte i våre vanlige grupper.
Når vi møtte opp, da så rommet sånn ut.
Noen hadde tromme, en hadde syngebolle, tre rytmeinstrument og vi andre mmmm-et og ooooc-et og aaaaaa-et og plystret innimellom.
Det ble supermorsomt og energiene i rommet steg.
Det ble tatt mange bilder og filmer, noen sa orber, andre sa at det var støv.
Og dette har jeg ikke greie på, så jeg aner ikke, men lyspartikler fløy gjennom rommet.
Morsomt.
Før de andre hadde fotografert ferdig, hadde jeg kommet meg til sengs.
Man blir sliten, selv om helsemessig tror jeg dette må være den beste uken her.
For ja, sliten er det naturlig å bli, men jeg har ikke noe utmattetfølelse.
