Et blått håndkle kan være opptakten til mange ord og erkjennelser
Ja, det kan faktisk det.
Jeg skal nå skrive dagens innlegg og det blå håndkledet gav meg inspirasjon
Jeg vet enda ikke hva jeg skal skrive, men håper at fingrene vet det.
Jeg vet bare sånn noenlunde hva det kommer til å handle om.
Jeg kom ut av dusjen og stod og tørket meg.
Det er faktisk på badet jeg får de fleste innspillenen mine til skriving.
Da er jeg litt sånn uforberedt og i en egen modus som tillater at tanker plutselig kommer.
Ja, jeg tørket meg og turen var kommet til de litt mer bortgjemte steder, de stedene der lite sol kommer til.
Jeg er jo miljøbevisst nok til at jeg ikke vasker håndklær etter kun en gangs bruk, derfor liker jeg å ha et litt mindre til disse edlere delene.
Jeg visste at jeg fant et nytt i går, et blått men nå var det ikke der.
Jeg fant et nytt, jeg tørket meg og hengte opp håndklærne.
Ja, unntatt det som lå på gulvet, det blå, som jeg hadde stått på.
Ja, er det ikke typisk.
Vi ser ikke det som er foran nesen vår.
Jeg forstod da at det er dagens tema.
Mange har fortalt meg at det går en dokumentar på Netflix som heter Heal.
Jeg satte på den og den er svært, svært interessant.
Den dokumenterer det jeg de siste årene har forstått mer og mer.
At det vi har med oss i bagasjen, er det som skaper sykdom i oss.
Særlig indre stress.
Stress hindrer kroppen i å holde seg frisk.
Det ødelegger immunforsvaret vårt og så pøser vi på med medisiner og gjør alt verre, for medisinene har bivirkninger som gjør at vi igjen får nye ting vi strever med og vi er kommet inn i en ond sirkel.
Og nå sier IKKE jeg at vi ikke skal ta medisiner, for selvfølgelig må vi det når det er nødvendig.
Og vi må ha leger og operasjoner, så jeg sier ikke at noen ikke skal gå til lege og få en diagnose.
Det jeg sier at vi må se på hva vi har opplevd og hvordan vi tenker for å holde oss friskere.
At kroppen har en evne til helbredelse som vi ikke forstår.
Og så spør du deg kanskje hva i all verden har det med det blå håndkleet å gjøre.
Jo, det skal jeg si det.
Vi ser ikke hva vi selv gjør med egen kropp enda det oftest er rett foran nesen vår.
Opplevelser vi bærer på fra vi var barn, roller vi spiller som snill pike/gutt.
Det å vokse opp med vold, misbruk, dårlige hjemmemiljø, osv, osv
Men ikke bare fra vonde hjem, men fra helt alminnelige hjem.
For ingen av oss er feilfrie når vi oppdrar barn, veldig få kommer fra en oppvekst uten arr.
Opp til vi er ca syv år, suger vi til oss av alt som skjer uten å kunne behandle disse inntrykkene.
Det skal ikke så store opplevelser til.
Jeg glemmer aldri hun som fortalte at hun kom springende til moren for å få klem og trøst og moren sa at jeg har ikke tid nå, gå ut en tur.
Ja, moren var nok opptatt, og noen ganger er vi det, og det hadde ingenting med manglende omsorg å gjøre.
Likevel følte den lille seg så avvist, at opplevelsen dukker opp i en healing førti år senere.
Eller hun på over 80 år som gråt når hun tenkte på øyeblikket da foreldrene måtte la henne være igjen på sykehuset alene…… slik de gjorde før i tiden, når foreldrene ikke fikk være tilstede.
Og vi kan ikke som foreldre klare å gjøre alt helt perfekt.
Selv var jeg mye sint når barna var små, veldig sint.
Helt klart på grunn av en sliten kropp som ikke var frisk, men jeg ser i dag at mye kunne jeg gjort annerledes hvis jeg var klar over det.
Hvis jeg bare hadde sett det blå håndkleet.
Da kunne jeg startet jobben med å sette meg selv fri for mange, mange år siden.
Jeg hadde ingen vond oppvekst, var nok ganske så vanlig på den tiden.
Men jeg ble født av en mor med store ubearbeidede traumer.
Hun så ikke det blå håndkleet og om hun hadde sett det, ville hun ikke greid å plukke det opp.
Det gjorde at noe mor- datter forhold ble umulig, verre og verre jo gamlere vi ble.
Min fars brå bortgang når jeg var 11 år, gjorde verden enda mer utrygg.
I tillegg var jeg nok ganske så annerledes enn de andre i familien.
Veslevoksen, frempå, påståelig, masete, nysgjerrig, vitebegjerlig, sosial og jeg gjemte meg ikke.
Men etterhvert som jeg vokste opp, prøvde jeg å holde meg tilbake.
Jeg så at jeg fikk kritikk for måten jeg var på og jeg prøvde å forme meg selv til å bli en annen.
Hele mitt voksne liv, og sikkert også som barn, har jeg prøvd å ikke være de tingene jeg fikk kritikk for.
Jeg ville jo bli likt og at noen var glad i meg, jeg higet etter oppmerksomhet, en lengsel etter å bli sett og ….. anerkjent som den jeg var.
Men hvordan kunne jeg bli det, når jeg aldri var meg selv?
Jeg så heller ikke det blå håndkleet.
Jeg fikk disse ordene her en dag
De kom fra Monica Waardahl- Nielsen
Å finne seg selv.
Ikke den alle mener du er .
Ikke den du Tror du er.
Men ditt innerste Selv
Det som er deg ❤
De ordene, rommer hele det blå håndkleet.
Jeg meldte meg på Art &Soul kurset på Arthur Findlay fordi stemmen inni meg sa at jeg må lære meg å slippe meg mer løs, uten regi, tørre å vise meg frem som jeg er.
Jeg startet enkeltmannsforetak i januar for å vise meg selv at jeg tror på meg selv og egen vekst.
Jeg tar mot til meg og går ut live og opplever et skred av følelser, når det viser seg at alt det jeg har hørt om meg selv hele livet, ikke stemmer.
Jo det er nok riktig, jeg kan fortsatt høres belærende ut, kritisk, jeg er sta og egen, jeg lytter mest til meg selv og er ikke så glad i andres innspill, hvis jeg føler de ikke passer meg, jeg blander meg inn i ting jeg ikke har noe med.
Jeg kan være litt sånn som The good Doctor, autisten som er kirurg, jeg kan si ting rett ut, uten filter, der andre ville pakket det inn eller tiet stille, for det føles riktig for meg.
Men poenget er at sånn er jeg og sånn må jeg være for å kunne være meg.
Og jeg ser at jeg har bruk for alt dette i det jeg nå gjør og jeg ser at det blir, ..stort sett, bedre mottatt enn når jeg prøvde å være en annen.
Så fortsetter prosessene mine som jeg har skrevet om den siste uken.
Jeg ser at bli frisk prosjektet som jeg har en egen kategori for, fortsetter for fullt.
Når jeg nå så filmen Heal, får jeg bekreftelser på at jeg gjør mye riktig.
At jeg har holdt inne med alle disse følelsene inni meg.
Jeg kjente meg så mye igjen.
Jeg lytter nå mye mer innover, jeg følger hjertet og jeg ser at det leder meg fremover.
Tankene våre har en enorm kraft.
Slik de fortalte i filmen om alt det gode hjernen vår produserer når vi mediterer.
Dette er ikke tull, det har ikke noe med tro å gjøre, det er forskning som viser dette.
Når vi tenker gode tanker, skaper vi gode, healende prosesser i kroppen.
Når vi tenker negativt, spyr vi ut negative, kjemiske prosesser som ødelegger.
Og nei, det betyr ikke at vi ikke skal anerkjenne det som er vondt, vi skal ikke fortrenge noe.
Det er hele hemmeligheten.
Vi må finne de opplevelsene som har satt seg i kroppen vår,
Vi må lete etter det blå håndkleet og få plukket det opp og hengt det på knaggen sin eller som jeg gjorde, kastet det til vask, så jeg får ta et nytt, rent i morgen.
Vi må se det som holder oss tilbake, det som har gjort at vi ikke fungerer som vi skal.
For at kroppen har en sterk evne til selvhelbredelse, det tror jeg på.
I dag.
ps, gjør oppmerksom på at dette er mine tanker, mine følelser og at jeg ikke har noen fasit. Jeg har ingen faglig kompetanse som hverken lege eller psykolog og jeg oppfordrer alle som føler de feiler noe, til å gå til lege og følge legens anbefalinger. Jeg gleder meg til at enda flere leger får øynene opp for at vi må se på hele mennesket, ikke bare behandle symptomer.
For alle som har Netflix, se filmen Heal. og har du ikke, er det kanskje mulig å få en gratis måned der og så si det opp igjen?
Ofte kan vi ha store drømmer, men drømmene blir gitt oss som en drivkraft.
Dette er noe jeg har skrevet mye om før, men jeg er veldig opptatt av nettopp det.
Fordi om vi skal bevege oss mot drømmen, betyr ikke det at vi skal kaste alt og springe.
Drømmen kan også virke veldig usannsynlig og vi vet ikke om vi skal helt dit.
Den kan nemlig endre seg underveis.
Men den er der for å få oss i gang.
Hjertet vil så gi oss små ledetråder og hjelpe oss å komme oss fremover, et steg i gangen.
Så plutselig kan du se, slik jeg har sett nå, at en rekke situasjoner har sammenheng med hverandre.
Januar: enkeltmannsforetak, gå live, jobbe med selvtillitt og tro på meg selv
Februar: ting blir lagt til rette, så jeg får bevisst opp det jeg trenger å forløse.
Slik jeg forteller om boken Reisen i livesendingen. Jeg skal til en venninne, tar på sko og tenker jeg må ha med strikking. Jeg går inn igjen, finner strikking men også en bok, Reisen, som jeg “tilfeldigvis” så i bokhylla noen dager før og tenkte jeg skulle lese om igjen. Tar med den til venninnen. Hun er opptatt, jeg tar frem strikking, men der har jeg gjort en feil, så den må tas opp når jeg er hjemme igjen. Tar opp telefon, nesten strømløs. Tar da frem boken og blar opp tilfeldig der den åpner seg, leser om hvordan vi lagrer følelser i organen i kroppen.
Noe som igjen leder meg til å tenke over hva jeg har lagret i leveren og jeg får at der har jeg lagret kritikken jeg har sugd til meg fra jeg var barn til jeg ble voksen. Jeg har sugd til meg alt og lagret det og tatt det for å være sannhet. Når jeg da går live i januar og får gode tilbakemeldinger, blir det en storm for kroppen, som hele tiden har trodd det motsatte.
Og alt dette er forberedelser til kurset jeg skal på i mars, Art and Soul, der jeg skal skrive, tegne, male og snakke.
Derfor må jeg forløse det jeg bærer på og “tilfeldigvis” har alt dette skjedd.
Ja, er det noen som tror at det er tilfeldig?
Jeg gjør ihvertfall ikke det.
Jeg ser at hvert tegn, alt jeg gjør leder meg fremover dit jeg skal.
Hvis jeg er på riktig vei, legger ting seg tilrette.
Små bagateller som man ikke legger merke til, hvis man ikke er årvåken for sammenhenger, slik denne damen er.
Og hvorfor er jeg det?
Jo, fordi da kan jeg fortelle om dem og inspirere andre så de også kan lære seg å lytte innover.
Jeg tror fullt og helt at lærer vi oss å lytte innover, ja da finner vi svarene.
De er slett ikke bestandig så hyggelige i det de kommer.
Slik min kropp er filleristet etter helgen.
Men likevel har jeg en ro, for jeg vet at alt blir bedre.
Jeg vil derfor åpne for en ny runde sendinger, tre kvelder.
Tirsdagskvelder 26.02, 05.03 og 12.03, klokken 20.00
Sendingen varer ca 1 time 15 minutt.
Jeg melder dere inn i gruppa etterhvert som dere ber om det.
Pris kr 200,- for tre kvelder.
vipps 9946 7178
For de som ikke liker store grupper, setter jeg et tak på 25 personer.
Vi var 12 nå første gangen, men ikke alle ser de live, så det er ikke så mange med samtidig.
For de som vil være litt anonyme, så er det en hemmelig gruppe.
Kun navnet mitt vil vises på facebook, ikke navnet på medlemmer, slik jeg har forstått det.
Først når man er i gruppen, kan man se hvilke andre medlemmer som er med.
Det er også taushetsplikt innad i gruppen, for å gjøre det som trygt som mulig.
Sendingene blir liggende der, gruppen blir ikke slettet, så man kan høre de mange ganger.
Dette var programmet første kurset:
Kurskveld 1. Meditasjon der vi kjenner på forskjell i energier når åndeverden er med oss og når de ikke er det.
Øvelse I meditasjon: Vi tar en titt inn i hjertet vårt og vi besøker tredje øye for å legge ned radaren vår, så vi får litt fred fra å passe på alle andre.
Kurskveld 2. Meditasjon der vi kjenner på forskjellen i energi på ulike farger.
Øvelse : Vi går opp på fjellet og legger fra oss noe vi bærer på inni oss og gjerne vil bli kvitt.
Kurskveld 3: Meditasjon der vi ber en vi har kjær som er på den andre siden om å komme nær oss.
Øvelse: Vi kutter tråder til noe/noen
Jeg tenker at neste runde skal vi prøve noen nye øvelser, blant annet Ditt indre barn, som kan være ganske så forløsende.
Vi fortsetter som før med å dele opp sendingene i to.
Kurskveld 1, 26.02
Meditasjon: Vi starter som forrige gang med å kjenne energiene på kroppen. Vi lærer oss hvordan vi kan be åndeverden komme nærmere for så å trekke seg tilbake igjen.
Øvelse: Kurven. Vi ser på hva som gir oss energi og hva som tapper oss.
Kurskveld 05.03
Mediasjon: Vi lærer oss å finne oss en Happyplass inni oss
Øvelse: Ditt indre barn. Vi møter det lille barnet inni oss vi en gang var.
Kurskveld 12.03
Meditasjon: Vi klatrer i frekvens
Øvelse: Vi lærer oss å rense oss selv og huset vårt
Hvis du vil være med, ta kontakt via sms 9946 7178 eller på messenger, Mariann Sæther Tokle eller melding på Lillasjel. Man må være på facebook for å kunne være med
Vi snakket om hvordan vi spinner et nett av energier i disse møtene.
Det er som om hvert enkelt møte er en viktig knute i det nettet.
Og jo flere vi møter som er skjebnebestemt for oss, jo større og sterkere blir det nettet.
Og vi åpner da mer og mer opp.
Jeg lever jo i troen på at alle reisene mine er, for at jeg skal få flere knuter i nettet jeg spinner.
At jeg åpner mer og mer opp og at disse møtene hjelper meg med nettopp det.
Det er en utveksling av energier.
Så vær obs på menneskemøtene.
Se de du møter, gi dem ditt vakreste smil og en hjelpende hånd eller klapp på skulderen.
Det kan være viktigere enn du tror
Og tror du ikke at da kunne hun trekke frem et klipp hun hadde med Linn Skåber, som var helt nydelig.
Hun hadde et klipp fra der Skåber leser dette opp i kirken og det er mye finere enn det klippet jeg har med.
Men jeg finner det ikke til deling noe sted
Og da grein jeg jo igjen
I dag
Ordene Linn Skåber skrev, delt uten tillatelse fra henne, men siden de ligger på youtube går jeg ut fra at det er delbart:
Jeg tror
Jeg tror på Gud fader den allmektige.
Himmelens og jordens skaper.
Også tror jeg på andre ting …mindre ting.
På solfylte ettermiddager på Grünerløkka for eksempel. Når det akkurat har regnet og det er dammer på asfalten og glitter i luften….eller at noen bare har spylt asfalten natt til søndag morgen.
Også tror jeg på italiensk is og den franske ostebutikken ved siden av her og på Birkelunden og cafebord og lyden av trikk og lyden av hjerteslag og hun som alltid går og roper uten at vi skjønner hva hun sier, men som gir oss trygghet fordi hun tilhører oss, vårt sted, vår verden
…også tror jeg på møter.
Møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, men som snakker til hverandre likevel. Kanskje bare et: «Unnskyld meg» hvis de skulle komme til å skumpe borti hverandre midt i Thorvald Meyers gate eller på et hjørne av Markveien.
Også tror jeg på rom. Rommene i oss og rundt oss. Kanksje mest rundt oss. Der vi ikke er alene, men kan møte andre mennesker, i rom. Å være stille sammen, prate sammen, være sammen, høre sammen.
Rom midt i byen med vide porter og høye tak. Paulus kirke foreksempel. Jeg tror på det høye taket der.
Også tror jeg på mennesker inni disse rommene…som sier: Kanskje «Hei!» eller «Vil du ha en kaffe?» eller «Gud velsigne deg»…og de serverer trygghet og stearinlys og av og til egg og bacon.
Jeg tror på alt dette
Det er dette jeg tror på.
Det er derfor jeg tror på Gud den Allmektige
Himmelens, jordens, nyvasket asfalt, parkene, og Paulus kirke skaper.
Amen
Skrevet av Linn Skåber i anledning Paulus kirkes folkemøte 27.mai – 2013
