Jeg så en reklame for denne og tenkte at den må jeg lese. Når jeg så leste en fin omtale i tillegg, ja da må jeg bare.
Dette var en svært fin roman. En periode etter krigen når man føler på det å være fri. Men ikke alle kan bli fri og følge sine drømmer.
Dette gjelder særlig kvinnene. Ingrid vil gjerne utdanne seg. Å bare være hjemme føles ikke nok, men veien dit blir vanskelig.
Faren er forsvunnet etter krigen, men er observert både i England og USA. Å bli fri etter å ha vært i krig, er heller ikke enkelt.
Ingrids drømmer går opp i røyk en etter en oh hun føler hun stagnerer i en rolle hun ikke ønsket seg, men hva gjør man vel ikke når man blir presset opp i et hjørne.
Anbefaler Til våren for alle som liker rolige, gode, norske, historiske romaner.
Fra omslaget: Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Endelig er landet fritt, og hun kan gifte seg med mannen hun elsker. Men freden kaster også skygger. Faren hennes, krigsseileren, som ingen har hørt fra på flere år, kommer ikke hjem til bryllupet. Kanskje har han sine helt egne grunner til å holde seg borte. Og da bestevenninnen Tove dukker opp, etter å ha blitt jaget fra byen etter et forhold med en tysk soldat, flyter også gamle lengsler og hemmeligheter til overflaten.
Hvilken krig har de tre utkjempet, og er den egentlig over? Og er Ingrid så fri som hun tror? Hva former en ung kvinnes lengsler og håp? Hvilke muligheter har hun i et samfunn som skal bygges på ny?
«Til våren» er en bred, vakker og sår roman om den glemte generasjonen av kvinner, deres drømmer, deres begjær, deres sorger og deres seire. Resultatet er en fengslende fortelling om Norge i etterkrigstiden, om frihetens kår og verdien av ekte vennskap.
ANNA BACHE-WIIG (f. 1975) er forfatter og skuespiller. Hun har også skrevet flere film- og tv-manus. «Til våren» er hennes fjerde roman.
Vi ruller terninger og hver gang vi får to like, kan vi velge en pakke.
Noen får mange, andre færre.
Og det har vi mye moro med.
Så pakker vi opp og ser hva som skjuler seg i pakkene.
Deretter stiller vi en klokke og når den ringer er alt over og vi vet ikke hvor lang tid vi har.
For nå får vi stjele en pakke fra noen andre og vi må nå å stjele flest mulig.
Og vi blir jo så gira vettu
Og noen av karene er jo så treige.
De holder de terningene og Jabber i vei med terningene i hånden.
Og vi utålmodige, vi roper og skriker.
RULL!!
Det er bestandig noen gjenstander som er mer populære enn andre.
I år var det ei flaske med hjemmelaget chilisaus, hvitløk, en potetskreller og en pose smash.
Chilisausen var favoritten, for den kan jo ikke kjøpes.
Den vandret fra den ene til den andre hele tiden, mens klokka tikket.
Ja han som hadde den med seg, lagd av sin bedre halvdel, blandet seg inn i kampen, for å beskytte godteriet han hadde skaffet seg.
Han håpte da at hvis noen skulle stjele, ville de ta chili sausen fremfor godteriet.
For et sirkus, vi lo og lo
Vi er verre enn unger.
Terningene var ikke på min side i går kveld.
jeg rullet og rullet uten å få to like.
Gubben klarte å få tak i en hel del, men alt ble stjålet fra han.
han satt igjen med et glass druegele, men det er noe vi setter pris på.
Jeg derimot, greide å få beholde de tingene jeg stjal på slutten.
Det så mørkt ut en stund, når både hvitløken min og chilisausen forsvant.
ja det er hjemmedyrket hvitløk altså, ikke noe tull.
Men like før klokka ringte, hadde jeg fått ta i både hvitløken, et glass agurkmix og den populære chilisausen.
Og i Fiskerietglasset, som en gang har vært mitt, der er det chilimarmelade.
Nå blir det bakt Brie en kveld med chilimarmelade.
Så jeg kåret meg selv som vinner.
De som hadde med seg alt det hjemmelaga, gjorde nesten rent bord med alt det andre, for de hadde hatt med seg flere pakker enn de skulle og vant så mye at de nesten måtte begynne å stjele tilbake sitt eget.
De forrige årene er det løsvektposen som er blitt slåst mest om, men i år var det to av de og de fikk stort sett være i fred.
Og hva med de spillene jeg bruker timer på, for underholdning?
Er det bare tull?
Jo, det sluker nok for mye tid, jeg kan bli for besatt, men jeg har det gøy.
Og jeg leste at en hjerneforsker anbefalte pc-spill som trening for hjernen.
For mange år siden ble jeg fb-venn med ei dame fra Japan, fordi vi spilte samme spill.
Så mistet vi kontakten, helt til jeg oppdaget at vi igjen spilte samme spill, Travel Town.
Så i dag, sendte hun meg to kort jeg manglet og hun fikk to av meg.
Det er jo litt gøy.
Men man må jo ikke ha kontakt med andre spillere, men jeg liker det.
Si fra hvis du vil jeg skal sende deg invitasjon.
Kanskje du vil spille også.
Det er mulig å bruke penger i dette spillet, men jeg gjør ikke det.
Det går fint å spille uten.
Ikke nok med at jeg har snudd fra å være juletussete til å være bare tussete, hvem skulle trodd det, ikke jeg ihvertfall, så har jeg også blitt plantetussete.
Hadde du sagt til meg for noen år siden at jeg etter 2020 ikke ville bry meg om jeg hadde juletre eller om vi feiret alene julaften, ja da ville jeg ledd godt.
Men slik er det blitt.
Og hadde du sagt at jeg ville more meg med å plante vårløkstilker og hvitløksfedd, ja da ville jeg nok ledd enda mer.
I dag kjøpte jeg ei urtekrukke til, slik jeg fikk til jul.
Dumt at de ikke er bittelitt større.
Korianderen min var blitt så høy, at jeg plantet den om til egen krukke.
Jeg trenger nemlig mer persille.
Persille og basilikum og salat er det jeg vil ha mest av.
Persille lengst til høyre.
Til venstre for den, oregano.
Jeg funderer på om jeg skal plante om den også, for det vil heller ikke bli noe jeg bruker kjempemye av.
To salat, ja to må jeg ha.
Pakchoy skal jeg bruke opp frøene og så kutte ut.
Tar altfor lang tid.
Er jo ikke noe hensikt å høste og så må vente i månedsvis til neste gang.
Skal tro hvordan det ville være å plante spinat?
Her er det brønnkarse, klar for å begynne å plukke.
Basilikum, jeg har tre nå, jeg vil alltid ha to eller tre.
En Pakchoy til og så ruccola.
Se nå blir de store og fine.
Kanskje må jeg etterhvert ha to ruccola, for det er så godt.
Ja hadde du sagt for noen år siden at jeg skulle bli tussete etter å plante urter, da hadde jeg ledd.
Men nå kan jeg dyrke enkelt i auk-en.
Og tenk å være så heldig å vinne gavekort så jeg kunne kjøpe meg to til.
Den vanner seg selv og det krever ikke energi til luking.
Jeg kan reise fra den i dagesvis og det er alltids noen som kan stikke innom en dag i uka og vanne, tror jeg.
Da kan de jo få litt urter som betaling.
Lyset slår seg av og på selv og vil man, kan man jo ta ut kontakten når man reiser bort.
Den kan sikkert stå to uker også.
Det er ganske stor beholder med vann.
På de Evasolokrukkene fyller jeg 1/2 liter vann.
Moralen i historien er at vi må åpne opp for små endringer i livet.
Jeg har alltid vært påståelig av meg, skråsikker på hva jeg vil eller ikke vil.
Men jeg ser jo at jeg endrer meg og jeg liker det.
Ord gitt til skriveøvelsen: Adventstid og mye lys og hjertevarme. Vi lar hjertene snakke nå i den mørke kalde tida. Stjerner i vinduene viser vei til glede og samhold. Å gi gleder hører denne tiden til. Å møtes over god mat og drikke gjør godt for kropp og sjel. Vi gir til de som trenger litt håp og varme, vi gir til de vi er glade i. Vi lytter på musikk som gir glede og kjærlighet til frosne hjerter. Vi står sammen mot mismot og kulde, så strekk ut hender til flere, gi plass til mer medmenneskelig omsorg og vennlighet. Smil til de du møter, verden trenger all innsats for å finne veien i mørket. ❤️
Ja dette er fine ord.
Vi er så opptatt av julen og hvor flott alt skal være, men er det en fasade?
Jeg tenker litt på dette med hvordan vi er mot hverandre.
Jeg blir ofte litt trist når jeg ser alt hva folk kan si og gjøre mot et annet menneske.
Hvilken mekanisme inni oss er det vi da bruker.
Kobler vi tankene ut?
Hvorfor ringer det ingen bjelle i hode når vi lirer ut av oss stygge kommentarer?
Har vi behov for å få det ut?
Er det derfor vi gjør det?
Hvorfor tenker vi ikke over hvordan det blir mottatt?
Er vi ute etter å såre?
Tenk da hvis du er en av de som sliter med depresjon eller ikke har det så bra.
Så blir det slengt ut stygge kommentarer i øst og vest.
Gjør vi da noe godt den dagen?
Tenk om vi kunne gjøre slik det blir sagt i disse ordene.
Å gi fra hjertene våre, spre glede og omsorg og varme.
Hvis vi gjør det, får vi det bedre inni oss selv også.
Negativitet og harde ord, skaper stress inni oss.
Negativt stress skaper spenninger i kroppen som igjen skaper sykdom.
Men greier vi å ha det godt inni oss, skaper vi gode hormoner i hjernen.
Så ta disse fine ordene inn til deg.
I dag.
Adventstid og mye lys og hjertevarme. Vi lar hjertene snakke nå i den mørke kalde tida. Stjerner i vinduene viser vei til glede og samhold. Å gi gleder hører denne tiden til. Å møtes over god mat og drikke gjør godt for kropp og sjel. Vi gir til de som trenger litt håp og varme, vi gir til de vi er glade i. Vi lytter på musikk som gir glede og kjærlighet til frosne hjerter. Vi står sammen mot mismot og kulde, så strekk ut hender til flere, gi plass til mer medmenneskelig omsorg og vennlighet. Smil til de du møter, verden trenger all innsats for å finne veien i mørket. ❤️
Dette er feelgood av det slaget jeg tror de fleste vil like.
Det har vært veldig godt å kunne lese litt lett litteratur nå i mørke desember.
Huset under klippen har jeg lest på senga og jeg har kost meg med den.
Igjen fra et lite sted, denne gang ved den skotske kysten, og det er en versjon av et virkelig sted, Crovie. Husene der er eid av mennesker fra hele Europa, skriver forfatteren bak i boken og huset det handler om i historien, er inspirert av en ombygd stall.
Hun skriver også at i september 2017 ble veien dit stengt av et stort leirskred og faren for ras er et tema i boken.
Ikke overromantisert for de som ikke liker det og interessante vinklinger på kjærlighetshistorien som ikke er helt vanlig i slike bøker og jeg røper ikke mer om det.
En kjempekoselig bok der du blir glad i personene og feller en tåre, når de feller tårer.
Anbefales også til de som ikke er glad i feelgood.
Fra omslaget:
Huset under klippen er en roman om vennskap og matlaging, om stormer og hemmeligheter, og om gleden ved å starte med blanke ark.
En bortgjemt, idyllisk landsby. En bitte liten lunsjklubb. Det perfekte stedet å starte på nytt? Etter at Annas årelange av-og-på-forhold til en kjent stjernekokk i London tar slutt, flytter hun til en liten fiskerlandsby i Skottland for å få en ny start. Men når hun kommer fram, ser hun fort at hennes nye “hjem” ikke er stort mer enn en hytte under en klippe i havgapet. Hele landsbyen er i konstant fare for storm og jordskred. Har hun begått en fryktelig tabbe?
Tredje bok i serien om Journalist Vera, fra Årø i Sverige.
Vera er en god venn av meg, hun bare vet ikke om det.
Det gikk litt smått i starten for meg, men det går bedre etterhvert. Kunne kanskje vært kortet litt ned, for den har 477 sider.
Men jeg er glad på Vera sine vegne at hun har det bedre nå.
Og det er en spennende krimhistorie, der man kan fundere på hvordan alt henger sammen, slik en god etterforskningskrim skal være.
Nye vendinger kommer utover i historien. Nye overgrep oppdages og settes i sammenheng med hverandre. Og Vera kommer i hardt vær igjen for hun stikker jo nesa si borti alt og er ikke redd for å oppsøke folk, ja kanskje også morderen.
Nok en ny god krim fra Strömberg. Liker du rolig etterforskningskrim fra bygda, anbefaler jeg hennes bøker.
De kan leses frittstående, selv om det som alltid når en følger hovedpersonene, er det greit å få med seg starten.
Bok 4 er gitt ut i Sverige, så nå er det bare å vente på oversettelse eller lese på svensk.
Når Sara Strömberg var på Osterøy krimfestival i høst, fortalte hun litt fra den fjerde boka i serien.
Sverige er blitt med i NATO. Forbrytelsen har der med verdenssituasjonen å gjøre denne gang.
Fra omslaget: Vinterstormen pisker frem minner i Storlien. For 28 år siden ble den lille fjellbygda ved den norske grensen rystet av en sjokkerende voldsforbrytelse. En far og to barn ble myrdet i hjemmet deres, mens moren forsvant sporløst. Tragedien ble på folkemunne kalt «Slakten i Storlien», og er fortsatt et ubearbeidet traume i bygda.
Når Jämtlandsposten starter en satsning på true crime, får den lokale reporteren Vera Bergström i oppgave å etterforske saken. Sporene fører fra jakthytter i veiløst land, via utsatte storbyforsteder, til politiets yrende DNA-register. Men for hvert nytt spor som avdekkes, blir etterforskningen bare mer kompleks. Samtidig kommer Vera nærmere og nærmere et menneskes sadistiske mørke. Hun begynner å ane den grufulle sannheten om hva som skjedde den skjedde den skjebnesvangre natten i 1995. Gjerningspersonen bevegde seg på flere jaktmarker samtidig – og er fortsatt farlig.
