Vi var ikke bortskjemt med gaver den gangen, så det å få bøker, var fantastisk.
Jeg har arbeidet på bokhandel i flere år og selv om mitt ansvarsområde ikke var bøker, kjenner jeg jo til forlagene.
Jeg hørte forfatterne fortelle om sin drivkraft til å skrive.
Litt på samme måte, høre jeg også stemmen i hjertet mitt, hviske til meg, i det jeg ble ufrivillig hjemmeværende.
Den sa les, les, les, les mye og hva som helst, bare les.
Jeg følger den stemmen, for den leder meg steg for steg videre i livet og til store opplevelser.
Det var faktisk en bok som lærte meg å lytte til denne stemmen, nemlig Paulo Coelhos, Alkymisten.
Den lærte meg at de store drømmene, kun er drivkraft til å få oss avsted.
Drømmen kan endres underveis og derfor er det viktig å ta de små stegene, nemlig følge det hjertet hvisker til oss.
Nå har den stemmen ført meg midt inni hjertet av bokproduksjonen, nemlig forlagene.
Først skulle vi til Cappelen Damm. Der hadde Bodil, min venninne og jeg, avtale å møte Margrethe Krogseth, litt før de to andre kommer, nemlig Norges største og mest engasjerte Bokinspirator Liv Gade og Anne Lise Johannesen, Hverdagsnettmagasinet. Bodil har vært min ledsager hele helgen. Uten henne, ville jeg hatt mye mer stress med å finne frem, så å ha hatt henne ved min side, har vært utrolig fin hjelp. Tusen takk ❤️ Hun fortalte også at der kranene står, bygges det nye regjeringskvartalet.
Bare det å komme inn her i bokkaféen, var en opplevelse i seg selv. Jeg kunne sittet her hele dagen.
Bente Dahl Svendsen, stakk også innom og hilste på. Hun har ansvaret for krim og jeg fikk bok to i serien til Elly Griffith om Ruth Galloway, en serie jeg har bestemt meg for å følge for bokelsker Anja I. Johansen, anbefaler den. Hun leser dobbelt så mye som meg, minst en bok om dagen og vi liker ofte de samme bøkene. Hun leser dem på engelsk, men jeg vil vente til de er oversatt. Hun har lest den 11. boken. Bok 1, oversatt til norsk, er akkurat nå utsolgt, men den får jeg så snart den er trykket, så da skal den få bli med på ferie i november. Jeg sier til meg selv at nå må du begrense deg og ikke begynne på flere krimserier, men greier jeg det. Nei.
Fra venstre Bente Dahl Svendsen Forlagsredaktør, Underholdning, krim, Margrethe Krogseth, Forlagsredaktør, Underholdning, feelgood. Nå har også Liv Gade og Anne Lise Johannesen kommet.
Her ser vi i tillegg til Margrethe, i midten, Mariann Fugelsø Nilssen Redaksjonssjef, Krim og Underholdning Oda Skard, Forlagsredaktør, Krim og Underholdning
Oda delte også bord med oss når vi var på Afternoon tea
Oda holder i hendene det nyeste nummeret av Hverdagsnettmagasinet, som Anne Lise lager. Foreløpig er det et nettmagasin, men hvem vet, kanskje går det etterhvert til trykking og mulig å gå kjøpt. Enn så lenge, er det på nett og helt gratis.
Gjett om vi damene koste oss. ❤️
Og Liv Gade. Mer engasjert bokelsker, finner du nok ikke. Takk til henne for at jeg fikk henge med og høre hvor engasjert hun er.
Liv bar vært på to runder rundt til en rekke forlag, ikke bare de tre jeg var med på, to ganger i året og kjenner de fleste i forlagene. Her Knut Gørvell, Direktør Salg/Marked, som også tok seg tid til å fortelle oss litt om høstens bøker.
De har det travelt med redaksjonsmøter og den ene etter den andre, forsvinner i nye møter. Vi vinker farvel til Cappelen Damm og takker for at de ville møte oss.
Snakk om julaften. Og jeg tenkte hjelp, jeg har liten koffert og hjelp når skal jeg lese de og hjelp, jeg har ikke lest en bok enda i september. Og jeg tenkte, himmel og hav, snakk om å være heldig.
Deretter gikk turen, med en litt tyngre koffert, men fortsatt hadde jeg plass heldigvis, for nå skulle vi til Aschehoug. Aschehoug til høyre, Gyldendal til venstre.
Ingen tvil om at der er det jubileum. Der fikk vi deilig lunsj. For en som aldri har jobbet i et slikt firma med flotte kantiner, blir jeg jo så imponert. Tenk å jobbe et slikt sted. Det er de som har ansvaret for maten som serveres i Aschehougvillaen også. Her ble høstens bøker presentert av Vegard Bye, Kommunikasjonsansvarlig skjønnlitteratur.
Maja Lunde, blir en av de store i høst, med siste nok i det som er blitt kalt klimakvartetten. Hva skjer med frølageret på Svalbard, hvis det blir varmere der og hva skjer hvis det blir mange som vil ha tak i det som er lagret der. Kerstin Ekman, en av Sveriges største forfattere, er også ute med ny bok i høst.
Jeg skal presentere flere av høstens bøker i et eget innlegg.
Nei, se her dukket det også opp et familiemedlem. Sondre Bjørgum er gift med en av mine nieser. Han gir ut sin tredje diktbok nå i høst.
Forfatter Camilla Davidsson, til venstre, fortalte hvordan hennes forfatterliv startet. En liten toroms med potensiale, er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Hun jobbet innen markedsføring med lange dager og hardt press, i tillegg til å bli mor til tvillinger, gjorde det til at hun møtte den såkalte veggen. Hun stod ved et veiskille og fortalte at hun vurderte å bli coach, men plutselig var det som om det falt noe tungt ned i hodet hennes og hun hørte en stemme si, du skal skrive en bok. Og med det, kom hele innholdet til boken ned i hodet hennes og utmattelsen var med ett borte.
Hun vil gjerne gjennom bøkene sine, inspirere mennesker til å følge stemmen inni seg, ta tak i livet sitt og gjøre det best mulig. Det var svært inspirerende å møte henne.
Inspirerende var det også å bli så hjertelig mottatt av Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl. Hun var en ansvarlige for Afternoon tea og redaktør i redaksjonen for oversatt litteratur. Hun stod for den kommentaren som nok slo alle de herlige hilsener jeg fikk i helgen og det var: Nei, er det ikke selveste Lillasjel! ❤️
Den kan jeg leve lenge på.
Liv Gade forteller dikt.
Og viser frem en av de 12 bok-kjolene sine.
Jeg som kun går i kjoler, skulle absolutt hatt noen slike bokkjoler.
Liv Gade og Camilla Davidsson.
Og kofferten blir enda fullere. Takk til Aschehoug.
Så tok vi turen noen meter over til andre siden av gaten, til Gyldendal.
Der ble vi møtt av disse tre hyggelige damene. Fra venstre, Anne Louise Morseth-Nordbryhn, redaktør oversatt litteratur, Siren Marøy Myklebust, redaktør oversatt krim og Kjersti Herland Johnsen, redaktør i Gyldendal, men også forfatter. Hun gir ut sin andre roman nå i oktober, Jul på Himmelfjell.
Hennes forrige julebok i 2020, kom høyt opp på min favorittliste, nesten til topps,
Kjempekoselig å få møte de ansikt til ansikt, ikke bare via messenger og Mail.
Det var så fint der inne hos Gyldendal at jeg kjente jeg ble rettere i ryggen når jeg gikk over gulvet.
Her står de foran gyldendalhuset, som er er hus inne i huset. Kjempefint.
I mitt neste liv vil jeg jobbe her. Nesten så jeg angrer på at jeg ikke tror at vi lever flere liv.
Vel, hadde ikke min lille koffert vært full fra før, så ble den det nå. Tror det var bra at jeg nå vinket farvel til Anne Lise og Liv. De skulle videre til flere forlag. Jeg hadde etterpå et lite møte med Katrine fra pokket.no, men det kommer det litt mer om i et annet innlegg. Jeg har nemlig fått bli med i pokket, der jeg plukker ut tre bøker jeg anbefaler. De finner du her:
Tusen takk til alle som tok i mot meg, alle klemmer, takk og lov at vi kan klemme litt igjen, alle hilsener og gode ord. Jeg er takknemlig, veldig lykkelig og takknemlig.
I morgen kommer et sammendrag av alle fire dager.
Nå har jeg ikke tid å skrive mer, for jeg må lese.
Det er jo bare så gøy, tenk Afternoontea i Aschehougvillaen.
Men ikke si det til noen, jeg drakk kaffe.
Det får være vår lille hemmelighet, ikke sant.
Jeg kunne jo ikke komme dit og fortelle at jeg ikke er noe glad i te, da vet du.
Og kaffen var nydelig.
Nydelig var kakene også.
Se på disse damene, hvor mye de koser seg og hvor glad de er for å møtes.
Anne Marte Hagen, fra Bladcentralen, Jorid Mathiassen, ansatt i Bonnier og forfatter av boken Der hvite liljer vokser, Norges bokinspirator, Liv Gade og damen bak siden Hverdagsnett og Hverdagsnettmagasinet, Anne Lise Johannesen.
Norges mest inspirerte bokinspirator, Liv Gade. Du har sikkert sett sitat fra henne på en bok. Iført en av sine 12 spesialdesignede bokkjoler, dessverre skjult av jakka, siden det var ikke så varmt i dag. Hun tar på seg oppdrag om bokforedrag rundt om på biblioteker eller private hjem eller hvor som helst noen ønsker inspirasjon. I morgen skal jeg få være med henne og Anne Lise til CappelenDamm, Aschehoug og Gyldendal.
Anne Margrethe fra Aschehoug ønsker velkommen.
Her var det mye godt, det er helt sikkert. Jeg greide å smake på nesten alt.
Lucy Diamond har gitt ut mange bøker, og flere er oversatt til norsk.
Hun bor i England, i byen Bath, sammen med mann og barn.
Hun finner Inspirasjon i situasjoner hun møter i hverdagen der hun tenker jeg om hva som skjer videre.
Forfattere er litt nysgjerrig av seg, forteller hun. De suger til seg inspirasjon av folk som krangler, blant annet.
Hva er konflikten, hva ligger bak, hvordan løser de den.
Av og til føler hun at jobben hennes med å skrive bøker, ikke er viktig, en dum jobb, men så får hun tilbakemelding fra leserne om at bøkene hennes gir leserne selskap, særlig nå under pandemien, at det er både tankeflukt og utviklende. Det gir henne inspirasjon i skrivingen når hun står fast.
Inervjuer Eli-Ann Tandberg som også har oversatt Diamonds bøker.
Gudrun Skretting, til venstre, har solgt filmrettighetene til sin første voksenbok, Tre menn til Wilma. Jeg kåret den til den beste i min julekavalkade i 2020, av 20 bøker. Wilma minnet meg litt om Eleanor Oliphant har det helt fint. Ukysset og litt lukket for livet, helt til en mann dør på et fly, med et brev til Wilma. Mannen er Wilmas ukjente far.
Skretting er utdannet musiker. Et år skulle mannen hennes henge opp ei lampe, og det ble det så mye humor av, at Gudrun skrev en historie om episoden. Hver jul skrev hun en julehistorie om tabber, og stort sett med mannen i hovedrollen.
Så leste hun om hvordan ulike flyselskap forholder seg til folk som dør på fly. British Airways, for eksempel, setter på vedkommende solbriller og en avis settes foran, så det ser ut som vedkommende leser.
Død mann med bart på fly kom derfor først og så kom Wilma.
Etterhvert som historien tok form, fant hun ut at hun var mer romantisk enn hun hadde trodd selv. Hun tar seg i at hun sitter og ser på filmer hun egentlig synes er dårlig, men hun må bare se om de finner hverandre.
Hun kommer nå snart med bok to om Wilma.
Hun sier at vi trenger eventyret og håpet i livet, som bøkene gir.
Camilla Davidsson har gitt ut En liten toroms med potensiale, i Norge. Hun bor i Årø, har tvillinger men presiserer at skidager blir det lite av. Hun jobbet med markedsføring før hun ble forfatter.
Hun fortalte at hun så en på toget som så ut som en sliten tigger. Hun lurte på hva som hadde skjedd med han, hvorfor han hadde kommet i denne situasjonen. Så funderte hun på hva som ville skje hvis en som måtte ha kontroll på alt i livet, møtte en som ikke har kontroll på noe som helst og tar alt som det kommer.
Hun mener at gjennom underholdningsbøker kan man også inspirere andre til å følge hjertet og ta tak i ting i livet sitt som man trenger å endre. For henne, i likhet med de andre forfatterne, er der viktig å leve etter hjertet, for det gjør at livet blir bedre. Noe jeg definitivt kan skrive under på, da det er viktig for meg også.
Ellen Vahr har jeg vært så heldig å få møte før, Aschehougs høstmøte 2019, i Trondheim. Hun vendte også ryggen til en jobb hun hadde hatt i 20 år, innen finans og forsikring, for å jobbe med mennesker. Hun tok utdanning innen coaching og ønsker å inspirere mennesker til å følge hjertet sitt. Hun har gitt ut to bøker om emnet, Drømme kraft og Våg livet.
Gaven, var hennes første roman. Den handlet om hennes tipp tipp oldemor, som var en landskjent healer, klok kone, mens hun levde.
Neste bok ble Reisen til Idle Hour, (først kalt Miss Marie). Det er en trilogi, Inspirert av hennes bestemor. Bok to heter Bakeriet i Brooklyn og bok 3, Sykehuset på Ellis Island. (Et lite forbehold om navnet, i tilfelle jeg husker feil) Bestemorens familie var bakeri. Det var fattigdom og melkrise og 17 år gammel drar hun til Amerika og starter jobbe for Amerikas rikeste familie. mel krise, Det var mange modige, sterke kvinner den gangen og kvinnefrigjøring går som en rød tråd gjennom bøkene.
Vahr er opptatt av stemmen inni oss, som leder oss.
Hun snakket også om å bruke frykten vår som et verktøy
Hvis jeg skulle utvikle meg videre, måtte jeg følge frykten, sier hun, ikke være for komfortabel
Kontakten med leserne gir henne mye inspirasjon.
Som bildene viser, stråler vi alle sammen, noe som tyder på at vi koste oss masse.
Jeg skal ha en oppsummering når jeg kommer hjem, for det ble tatt flere bilder, som jeg ikke har fått kloa i enda.
Vi var også 5 damer, ute på middag i kveld og skravla gikk og gjorde det til en minnerik opplevelse.
Hva er vel finere enn bokopplevelser, engasjement og menneskemøter?
Og i morgen skal jeg på forlagsbesøk sammen med blant annet de to damene på dette nederste bildet.
Stakkars de som er med meg på tur. Jeg er jo så stresset og skal være så tidlig ute. Dørene skulle åpnes klokka 14.00. 13.15 var jeg utenfor, klar for å gå inn. Nå har jeg med en ny trener denne gangen. Og tror du at denne er mye strengere enn gubben. Jeg mente jo at vi bare kunne gå innenfor, for der var det mulig å sitte og vente. Og så kom Hverdagsnettdama, Anne Lise, hun som har Hverdagsnettmagasinet, med koffert. Og fra den kofferten dro hun opp en stol. Ja, er det ikke det jeg sier. Jeg har alltid flaks.
Iherdig prøvde jeg å lure henne med meg inn til denne karen. Vi kunne jo sitte fint der og vente, men nei, hun var ikke til å rokke. Jeg fikk vente til tiden var inne. Tider er til for å følges sa hun og det har hun jo rett i.
Men nå har hun ikke vært ansatt som tjener så lenge, så hun vet ikke hvor sta jeg er. Jeg spurte derfor alle som kom, om de trodde det var mulig å få vente innenfor. Men de skulle inn på et møte og kunne ikke svare, men tror du at fruen ga seg ?
Neida. Jeg fikk øye på Trude Teige og kastet meg over henne. Og hun ordnet opp. Hun kunne ikke svare men hentet sjefen og han ønsket oss hjertelig velkommen inn. Hurra.
Se tjeneren er så blid. Hun har kjøpt seg popkorn i boks med bilde av Aschehougvillaen. Og nå er jeg tilgitt.
Det var så kjekt å møte mange av de jeg kun har snakket med på nett. Marit Reiersgård er i arrangementskomiteen.
Og så strømmet de på forfatterne og forlagsansatte, og mange kom og hilste på. Jeg ble jo så glad at jeg nesten lettet fra stolen av glede.
Sammen med Trude Teige som ønsker velkommen. Dette er jo Rivertonklubbens 50 års jubileum og Nils Norberg som var med og startet den, er fortsatt i juryen. 160 forfattere er med. Man må først bli anbefalt av andre medlemmer før man kan søke medlemskap.
Mange steder hadde de arrangert drapsscener. Huff, sier du kanskje. Men det er jo krim.
Først ute var sjangeren Artic noir. Representert av polfarer Monica Kristensen, Ørjan Karlsson og Grethe Bøe.
Et kjennetegn på denne sjangeren er at de er opptatt av landskapet. Det ble sagt at det var en spesiell personlighet av mennesker som trekkes mot polpunkter. Det er andre livsbetingelser i nord som preger de som bor der. Man ser ting på en annen måte.
Silje Ulstein har fått solgt boken sin, Krypdyrmemoarer, til utlandet allerede. Hun fortalte at hun hadde skrevet siden hun var barn.
Randi Fuglehaug, har gitt ut to krimbøker, Fallesjuke og Tonedød. Hun har lagt handlingen i bøkene sine til Voss. Hun har også bestandig likt krim
Johan Høst har hatt suksess med sin thriller, En nasjon i sjakk. Selv forteller han at han har sjakkdysleksi. 10~åringen hans banker han så han har fått hjelp med de sidene som omhandler et sjakkparti.
Kjell Ola Dahl, Gunnar Staalesen og Trude Teige, har det felles at de har i tillegg til krim, gitt ut historiske romaner, selv om Staalesen Bergenstrilogi,(kvartett nå), også inneholder et mord. De snakket om at det er mye mer research på en historisk roman. Teige liker å jobbe med begge typer bøker samtidig. Hun kan skrive på en krim, samtidig med at hun driver research på en historisk og kan røpe ar hun har begynt på en ny. Hun gir jo ut en ny krim også nå i september, tittel Løgnere. Hun liker å skrive om ukjente historier fra krigen, Krigshistorien som ikke er fortalt, gjerne kvinnenes historie og holder på med en ny. Hun ga ut Morfar seiler på havet i fjor, Den og Mormor danser i regnet, er solgt til Tyskland.
Hun liker å bruke krim for å løfte frem det som er skakkt og skeivt. Hva har gjerningspersonen opplevd og hvorfor begår denne kriminelle handlinger. Dette er et tema mange av forfatterne snakket om.
Staalesen skriver på ny Varg Veum, som kommer neste år. Han fleiper med at Varg Veum nå er over 80 år, men likevel bare en måned eldre enn Joe Biden.
Dahl holder også på med en ny, men ville ikke røpe noe om hva den handler om. Han snakket litt om Bergenstrilogien, han kaller det det, selv om han har gitt ut den fjerde. Han fortalte at han i utgangspunktet var inspirert av Amalie Skram og ideen til den siste boken, kom på grunn av Isdalsdrapet. En kvinne ble funnet i Isdalen i 1970. Hun ble aldri identifisert, men det var neppe selvmord. Nå dukket saken opp igjen etter 20 år og ble oppklart av Varg Veum. Den fjerde boken begynte å dukke opp i tankene, fordi en lektor gjerne ville vite hvordan det gikk, 20 år etterpå
Agnes Matre og Geir Tangen, er gift. Begge er lærere og begge skriver krim. De snakket litt om opptakten til at de startet å skrive krimbøker. Vi fikk både en romantisk versjon og en mer realistisk, der det visstnok var sistnevnte som var mest korrekt. De snakket om hva de ønsket å gjøre i neste femårs-periode, i tillegg til å være fulltids lærere. For å være kun forfatter, mente de var ikke nok for dem. De måtte ut og møte mennesker og få inspirasjon. Siden de begge jobber i skolen, fleipet de med hvordan de kunne få ut frustrasjon som kunne oppstå ihverdagen, når de satte seg ned for å skrive. I skriveperioden tar seg en en middagshvil etter lærerjobb, deretter sitter de på hver sitt rom og skriver i flere timer.
De skriver begge på ny bok og denne gangen har de ikke lest hverandres bøker enda, så de var spent på det. Særlig i første fase diskuterer de ofte ideer med hverandre. Geirs bok heter Hundedager og Agnes bok har arbeidstittel Fritt vilt.
Unni Lindell intervjues av Sarah Natasha Melby. Lindell snakker om at hun er veldig redd av seg og bruker den frykten i bøkene. Hun fortalte at hun koser seg når hun skriver de første 100 sidene, men etter det er det kjedelig og bare hardt arbeid. Hun likte coronaen når hun kunne sitte hjemme fir da ble hun ikke forstyrret av noen.
Hun er nå i sluttfasen av ny bok, med hovedpersonen den unge etterforskeren Snø, som hun allerede var blitt veldig glad i, for hun likte henne godt. Det handler om kvinner på et krisesenter, som må flytte til en gård på landet, for det er ikke plass til dem lenger på senteret. Der begynner så skumle ting å skje. Fremmedlegeme er tittelen på den nye boken, som allerede er i salg.
Jørn Lier Horst har skrevet mange bøker om Wisting. Han forteller at han ville Wisting skulle være en helt vanlig mann. Han hadde planer om drastiske endringer i persongalleriet, men da protesterte publikum iherdig. Sven Nordin spiller Wisting i tv-serien. Han leste mye om hovedpersonen, for å lære han å kjenne. Han så Wisting i jobben som politi, var fysisk aktivt, så han skaffet seg personlig trener og gikk ned 18 kg på 3 måneder.
Chris Tvedt, Gard Sveen og Unni Lindell, ble intervjuet om Rivertonprisen. Gard Sveen fikk prisen allerede etter første bok, Den første pilgrimen. Lindell fikk første pris i 1999, bok to om Cato Isaksen, Drømmefangeren, I 2019 fikk hun prisen på nytt, for Dronen, med Marian Dahle som hovedperson. Chris Tvedt fikk prisen i 2010, for boken Dødens sirkel. De ble spurt om hvor de oppbevarte prisen, og historiene vakte stor latter i salen. Prisen er en plombert revolver og Tvedt hadde utfordring med å få den med på flyet. Lindell hadde sine to i vinduskarmen på kontoret. Sveen har den på peishyllen og Tvedt bor i seilbåt, og har ikke plass, så han har sin på lager.
Jeg har en mistanke til hvem som står bak dette drapet.
Og ikke bare et drap, men flere og noen må jo stå bak.
Her ser det nemlig ut til at det er en heftig krangel
Vi ser jo her at det er tydelig at de ikke har rent mel i posen.
Etter foredraget, minglet vi litt og jeg fikk hilst på noen av forfattere jeg har hatt kontakt med. Kjempekoselig. Medlemmene i Rivertonklubben skulle ha middag og der var ikke fruen invitert. Foreløpig 🤩🤪
Takk for meg. Kjempefin opplevelse. Og tenk jeg skal hit i morgen også. Aschehoug har samlet 4 feelgoodforfattere og inviterte til Afternoon Tea.
Skretting har skrevet den juleboken, egentlig ikke en julebok, mer en feelgood, men jeg leste den sammen med julebøkene i 2020, som kom på topp, for meg. Gudrun Skretting, Tre menn til Vilma
Det var søndag, men mandag skal jeg også noe spennende.
Anne Lise Johannesen, dama bak gratismagasinet Hverdagsnettmagasinet, og jeg, vi “skravler” på chaten nesten hver dag. Det er kjekt når man er hjemmeværende, å ha noen å “prate” med.
Begge liker vi nemlig å skriveprate. Det vil si at vi skriver i messenger når det passer oss. Ikke noe stress.
Hun kommer lørdag og skal bo sammen med meg hos min venninne.
Søndag flytter hun inn på hotell sammen med Norges eneste offisielle bokinspirator, Liv Gade.
Liv og jeg hadde avtalt å møtes i Larvik, når jeg var på besøk hos Forlagshuset i Vestfold, men så kom det noe i veien. Kjekt blir det å kunne møtes nå.
De skal på besøk til forlagene for å få en oppdatering om høstens nyheter.
Jeg dristet meg til å spørre kontaktene mine i Cappelen og Gyldendal, om jeg kunne få besøke dem. Stor var gleden, når jeg fikk beskjed om at jeg var hjertelig velkommen.
Etterhvert fant jeg ut at jeg kanskje kunne henge meg på Liv og Anne Lise.
Det var i orden for dem og for forlagene, så nå blir jeg med dem til Cappelen, Aschehoug og Gyldendal.
Jeg skal også ha noen personlige møter.
Jeg gleder meg så innmari til å treffe noen av de jeg har kontakt med i forlagene.
Tenk å få dra på forlagsbesøk.
Det føles nesten så jeg er tilbake på jobbreise.
Det er en nydelig følelse når man er satt ut av arbeidslivet.
Det er Leseeksemplarer, men jeg er ikke betalt eller pålagt å skrive om de.
Markedsføringsloven pålegger oss å merke med leseeksemplarer.
Og stol på at jeg er ærlig, vær så snill.
Noen tror vi bokbloggere, som får en del leseeksemplarer, er kjøpt og betalt av forlagene.
Det er helt feil. Helt helt feil. Ja, nå kan jeg ikke påstå at alle er det, men jeg vet de aller fleste er opptatt av det.
Månedens presentasjon viser også med all tydelighet at jeg forteller om det jeg ikke liker.
Teksten under bildene er hentet fra omslagene.
Guzel Jakhina, Zulejkha åpner øynene
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg falt ikke helt for Zulejkha. Jeg syntes den var veldig tung, innimellom mye rart, som kunne vært utelatt, for å gjøre den enklere å lese. Derfor har det tatt noen dager å komme igjennom den.I perioder interessant, men i andre perioder, for mye tull. For meg. Jeg ser veldig mange liker den godt. Det er en lese sakte bok, ikke en man pløyer gjennom på få timer. Ikke noen dårlig bok, du verden nei, men heller ikke av de beste.
Zulejkha åpner øynene av Guzel Jakhina er en roman på bredt lerret om livet, døden og kjærligheten – mot bakgrunn av sovjetmyndighetenes hensynsløse behandling av befolkningen under første halvdel av 1900-tallet. Romanen vant «Den store boken» da den kom ut i Russland i 2015, og har siden blitt oversatt til 40 språk. Zulejkha lever som tatarkvinner har gjort før henne i hundrevis av år: Morgen til kveld slaver hun for ektemannen og den blinde svigermora som hun bare kaller Gammelheksa. Begge holder Zulejkha ansvarlig for at hun aldri har gitt dem noen mannlig arving, bare født fire jenter som døde da de var små. Men de kan ikke stoppe moderniteten – i form av den nye kommunistmakta – fra å innta landsbyen. Når mannen motsetter seg tvangskollektivisering, blir han skutt på stedet, mens Zulejkha sendes til Sibir. Med det starter en beretning om overlevelse, sult og iskalde vintre, men også en fortelling om frigjøring, fornyelse og menneskelig styrke – og om to sjeler som finner hverandre under nærmest umulige betingelser.
Tonny Gulløv, Bastarden
Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke
Bastarden må vente litt til. Jeg har sagt det til den at den skal bli lest, muligens i desember, hvis ikke, helt sikkert i januar, når jeg igjen skal ha nordisk som tema. Fordelen med å bli flyttet fra stabel til stabel, er jo at den får være med i mange presentasjoner. De liker jo å vise seg frem, disse bøkene.
Bok tre i vikingserien til Gulløv, en serie som har moret meg stort, selv om det er rått og brutalt, for det er det jo på den tiden. Bok nummer 4 heter Jernbyrd
Del tre av et storslått, frodig og forrykende leseeventyr.
Året er 955 og Harald Blåtanns forsøk på å samle Danmark later til å være mislykket helt fra starten av. Otto den store vil tvangskristne eller drepe sine hedenske og uregjerlige naboer i nord, og sender derfor en hær til Jylland. Nå er det opp til Ulv Palnatoke å stoppe ham.
Harald Blåtann sender Ulv Palnatoke og krigerne hans til Dane- virke for å bistå Håkon jarl i forsvaret av Danmark. Men som alltid er Ulv Palnatoke egenrådig. Han utkjemper det største sjøslaget danskene noensinne har vært involvert i, og han gjør det på sin måte, og Harald Blåtann kan ikke stille seg bak. Er Palnatokes trass og galskap tilstrekkelig for å beseire den mek- tigste herskeren i Midgard?
Bastarden er tredje bok i fortellingen om Ulv Palnatoke. Det er en fascinerende, humoristisk og barsk historie om en tid hvor danskene lå i stadig krig både med hverandre og med utallige andre folkeslag i jakten på rikdom og evig ære.
Vinnerne hadde jeg gledet meg til, så jeg vet ikke helt hvorfor den ikke ble lest nå. Som Bastarden, blir den flyttet til desember eller januar. Desember blir også julebøker som tema, i tillegg til nyheter.
Vinnerne er siste del av Fredrik Backmans hyllede trilogi om hockeybyen Bjørnstad. De to første bøkene, Bjørnstad og Vi mot dere, nådde New York Times bestselgerliste og ble ensuksess-TV-serie på HBO. Vinnerne er en sterk, brutal og dypt rørende avslutning på historien om hockeybyen og folkene der.
Dette er en liten historie om store spørsmål: Hva er en familie? Hva er en hockeyklubb? Hva er et samfunn? Og hva er vi villig til å ofre for å beskytte det vi har? Det har gått to år siden alt skjedde, det som ingen vil tenke på. Alle har forsøkt å gå videre, men det er noe med denne delen av skogen som liksom aldri lar oss gjøre det. Vi bor et sted med sorg i hjertet og vold i luften, vi elsker historier med lykkelig slutt, men innerst inne visste vi alle hvordan det kom til å ende. Det begynner med en storm denne gangen, og slutter med en brann. Noen som har vært lenge borte, er på vei hjem. Noen skal begraves. Noen blir forelsket, noen drømmer om NHL og noen drømmer om hevn. Noen sover rygg mot rygg med sin beste venn, noen forsøker å redde ekteskapet sitt og noen forsøker å redde barna sine. Noen hater, noen slåss, noen tar et skytevåpen og går mot en ishall.
De kan leses frittstående men Cilka er også med i boken om Tatovøren.
Jeg ser at flere av karakterene også er med i Tre søstre.
Dette var en bra bok. Det er basert på historiene til virkelige mennesker og det er godt å vite når man begynner på boken, at de alle tre overlever. Selv om de også mister mange av sine.
Lærerikt var det også høre om hva de opplever etter krigen, skyldfølelsen over de som mistet livet, marerittene, osv. En meget god bok. Anbefales.
Som små jenter gir Cibi, Magda og Livia faren sin et løfte: De skal alltid holde sammen samme hva som skjer. Som tenåring blir Livia tatt av nazistene og sent til Auschwitz. Cibi ender med å følge Livia, fast bestemt på å beskytte henne, eller å dø med henne. Magda klarer å gjemme seg for de lokale nazistene – en stund. Men så blir hun også forent med søstrene i dødsleiren. Sammen kjemper de for å holde ut grusomheten og ondskapen. Kan kjærligheten til hverandre hjelpe dem å overleve? Tre søstre er en gripende fortelling om tre unge jenter som blir frarøvet sin uskyld og sin ungdomstid, men som tviholder på håpet om en framtid. Boka er basert på virkelige hendelser og personer, og flere av karakterene i Tatovøren i Auschwitz og Cilkas reise opptrer også med i denne boken.
Jeg har vel aldri grått så mye når jeg har lest en roman, som når jeg leste Et lite liv. Jeg er derfor svært spent på Til paradis, særlig når jeg ser at noe av handlingen er lagt til 2093. Jeg liker jo ikke slike fremtidsvisjoner.
Kanskje var det fremtidsvisjoner eller tykkelser, men Til Paradis ble ikke lest nå. Men skal definitivt leses.
Til paradiser en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer og tre alternative versjoner av det amerikanske samfunnet. Romanen er lagt til et hus i Washington Square Park i 1893, 1993 og 2093, og er en fortelling om familie, elskere, sykdom, tap og drømmen om å finne paradis. Det som forener karakterene i romanen, er de egenskapene som gjør oss til mennesker: Frykt. Kjærlighet. Skam. Lengsel. Ensomhet. Og ikke minst vårt inderlige ønske om å beskytte dem vi elsker – og smerten som oppstår når vi ikke er i stand til det.
Jeg likte den første jeg leste av Rosie Walsh. Den hadde noen overraskende vendinger som jeg likte godt.
Mitt livs store kjærlighet ble litt så som så. Jeg kjedet meg veldig i starten. Jeg er jo allergisk mot for mye kjærlighetsprat og egentlig har jeg en fobi for psykologiske thrillere, så jeg var nok feil person til å lese denne.
Men…. Det kom seg litt mot slutten. Et par overaskende fine, vendinger der, som jeg ikke kan si noe om, for det er jo hemmelighetskremmeri dette. Du skal undre deg og prøve å finne ut hva som skjer.
Andre har skrevet at dette er en underholdende og koselig bok, så la ikke det at jeg er litt lunken, stoppe deg. Liker du underholdningsbøker, kan denne være et godt alternativ.
Da Emma treffer Leo i en begravelse, faller hun hodestups. Syv år senere er de gift, og datteren Ruby er kommet til verden. Emma, som nå er en anerkjent marinbiolog, har fått sitt eget lille økosystem, og verden er komplett. Leo elsker den bråkete, herlige familien sin. Han ble adoptert som liten, og for første gang kjenner han at han har et sted han hører til. Men så finner han ut at Emma skjuler en rekke hemmeligheter.
Hun heter ikke engang Emma.
Emma innser at det livet hun har jobbet så hardt for å bygge opp rundt seg og den lille familien, er i ferd med å falle sammen. Hun må greie å overbevise Leo om at hun fortsatt er den kvinnen han forelsket seg i.
Men først må hun fortelle ham om sitt livs store kjærlighet.
Rosie Walsh gjorde stor suksess med Uten et eneste ord (2019), en spenningsdrevet kjærlighetsroman som er solgt til 34 land og i mer enn 1 million eksemplarer verden over. Nå er hun tilbake med en sterk pageturner som stiller sentrale spørsmål: Hvem vil du egentlig være, og hvilke hemmeligheter tåler ikke dagens lys?
Shuggie Bain var den beste boken jeg leste i fjor. Jeg er derfor svært spent på denne men temaet er noe av dem samme så forfatteren bruker nok også her mye fra egen oppvekst.
Jeg hadde så store forventninger og jeg er litt skuffet. Det er jo fantastisk skrevet, men jeg føler på et vis at det er en annen versjon av Shuggie Bain. Og det er så trist en historie, det er så trist at jeg tenkte underveis at det er jo like mye vold her, som i Vikingeboken jeg egentlig tenkte å lese. Jeg sier ikke at det ikke er slik, i virkeligheten, men det er bare så innmari trist. Det er ikke så mange tiår siden, ikke år 995. Det er nok jeg som lever på min lille fredelige planet, uten å vite hva som foregår rundt meg. Det er nok slik mange steder i verden. Gjengkriminalitet, overgrep, rus, uffa meg, det er trist. Jeg følte i Shuggie Bain at det tross alt var et håp inni der, men i Unge Mungo følte jeg ikke noe håp. Det var bare trist hva de ungdommene har av opplevelser.
Jeg syntes heller ikke slutten var noe jeg helt forstod. Jeg måtte på et vis gjette. Det ble for uavsluttet.
Så jeg anbefaler Unge Mungo også, bare vær obs på at noe solskinnshistorie er det ikke.
Mungo og James burde ikke være venner, og langt mindre kjærester. I et hypermaskulint og voldsherjet Glasgow der protestanter og katolikker holder seg på hver sin kant, er de to tenåringenes følelser for hverandre uakseptable. Drømmen om å komme seg vekk krasjer hele tiden med angsten for å bli oppdaget.
Da moren sender Mungo på tur med to tvilsomme menn, må han samle alt han har av styrke for å komme seg i sikkerhet og til et sted der han og James kan ha en framtid sammen.
Unge Mungo er en gripende oppvekstskildring, en fortelling om maskulinitetens grenser og om farene ved å elske noen for
Jenny Colgan, Den lille bokhandelen på stranden
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg leste først tre bøker i en serie av Colgan om Flora.
Den skuffet meg. Nå prøvde jeg meg likevel på bok nummer to og nå ble jeg ikke skuffet. Jeg storkoste meg, fra første til siste side og vinket litt slukøret adjø. Kan være at bok 1, egentlig ble skrevet, fordi hun hadde historien til bok 2 planlagt. Kanskje hun bare måtte finne på en historie i bok 1, for å få den bokbussen på plass. Hehe, hva vet jeg.
Ja, kanskje for lett, urealistisk og forutsigbart, for de som ikke liker denne sjangeren, men for meg var det bra. Nå gleder jeg meg til å følge disse menneskene videre, for det håper jeg vi får. Det var litt Mary Poppins i Skottland.
Alenemoren Zoe ønsker å skape et liv for seg og sønnen Hari utenom Londons hektiske storbyliv. Da hun får mulighet til å jobbe som barnepasser for en familie i det skotske høylandet, griper hun sjansen umiddelbart. Snart kommer hun til en nedslitt, men vakker herregård ved Loch Ness, bebodd av tre barn og en tafatt alenefar som ikke klarer å hanskes med dem. Etter hvert oppdager Zoe at hun ikke er den første barnepasseren de har hatt, og hun begynner også å skjønne hvorfor forgjengerne hennes har gitt opp.
Zoe og Hari begynner snart å føle seg hjemme i byen, og særlig hyggelig er det å kunne hjelpe til i den lokale bokbussen. Men er bøker, frisk luft og omtanken fra nye venner nok til å holde ut den ufyselige familien?
Den lille bokhandelen på stranden er andre bok i en hjertevarm serie fra den bestselgende forfatteren Jenny Colgan og en gavepakke til alle som drømmer om å nyte en bok og en kopp te på den skotske landsbygda.
Christi Lefteri, Sangfugler
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest to bøker av Lefteri og de har vært svært fra.
Jeg har også lest en bra før, En vannmelon, en fisk og en bibel. Jeg har derfor store forventninger.
Forventninger innfridd. Dette er en forfatter du bør merke deg. Hun skriver veldig godt.
Og hun gjør også noe annet, som jeg setter pris på, når jeg leser bøker, hun lærer meg noe.
Etter å ha lest Birøkteren fra Aleppo, satt jeg igjen med en mye større forståelse for hva det er å være flyktning og hvor vanskelig det er å komme seg videre. Umenneskelig.
I Sangfugler lærer hun meg noe jeg ikke ante noe om, nemlig hushjelpene på Kypros. Jeg visste ikke at det var så vanlig å ha hushjelp der og hvor dårlig de blir behandlet. Rasisme. Det var virkelig tankevekkende.
Er du glad i å lese og vil vite litt om verden rundt deg, les Christy Lefteri. Det er romaner, men inspirert av virkelige historier.
Nisha arbeider som hushjelp på Kypros, langt unna hjemlandet Sri Lanka. Hun lengter hjem til datteren, men lønnen hun tjener som hushjelp for den rike enken Petra, er det eneste måten å sikre datterens framtid på.
Yiannis fanger sangfugler i smug og selger dem på svartebørsen. Han drømmer om et bedre liv sammen med sin elskede Nisha.
Så forsvinner Nisha sporløst. Ingen ser ut til å bry seg, selv ikke politiet. Så Yannis og Petra bestemmer seg for å lete på egen hånd. De blir kjent med Nishas venner og med en mørkere side av immigrantenes liv. Snart viser det seg at Nisha ikke er den eneste som er forsvunnet fra øya.
Sangfugler er inspirert av virkelige hendelser og er en poetisk og dypt menneskelig fortelling om hva som ofres på veien mot et bedre liv. Med denne romanen tilbyr Christy Lefteri en stemme til de kvinnene som har mistet sin egen.
Jeg har litt blandede følelser. For meg er ikke dette Jussi Adler-Olsens beste, men bedre enn Selfies, som jeg ikke likte.
Det er litt av en røverhistorie dette og ikke så mye realistisk egentlig, men jeg kunne godtatt det. Det er imidlertid en ting jeg ikke liker og det er å følge morderen. For meg dreper det spenningen. For meg er spenningen i en krimbok å lure på hvordan historien henger sammen, hva ligger bak? Her får vi det servert altfor tidlig.
Mener jeg at boken er dårlig, nei, det gjør jeg ikke, men den kunne vært mye mer spennende hvis jeg kunne få lure på hvem det var som lå bak, gjerne noen man ikke tror det er selvfølgelig, det er det aller beste.
Drapssjef Marcus Jacobsen møter sin beste etterforsker, Carl Mørck, i forbindelse med en gammel sak som fortsatt plager ham. Et hjerteskjærende selvmord gjenåpner etterforskningen, og snart står Avdeling Q overfor et skummelt flettverk av saker som vokser mellom hendene på dem. Dødsfallene til flere prominente personer tolkes som ulykker eller selvmord, men når Avdeling Q ser nærmere på dem, peker et ufattelig mønster mot noe langt mer alvorlig, og alt tyder på at en annen utvalgt person snart vil dø.
I kamp mot tiden og de plagsomme koronarestriksjonene tar Avdeling Q, med sedvanlig samhold og humor, opp en hard kamp for å forhindre flere dødsfall.
Og samtidig bukter en helt annen sak fra fortiden mot Carl, som en kvelerslange som endelig har været sitt bytte.
Natriumklorid er den niende boka i serien om Avdeling Q.
Claire Kregan, Tre lys
Leseeksemplar fra Aschehoug
Ukjent forfatter for meg, men har sett mange fine omtaler.
Det var en tynn liten sak dette, lest på et øyeblikk. Jeg hadde nok blitt skuffet hvis jeg hadde kjøpt den, uten å se at det var så få sider.
Men vakkert og sårt å lese. Nydelig liten historie, som rommer mye mellom linjene og hadde nok ønsket meg en annen slutt. Dette var så fint at jeg har lastet ned en bok til av henne, Små ting som dette.
En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er..
Damon Galgut, Løftet
Leseeksemplar fra Gyldendal
Ukjent forfatter for meg, ser interessant ut. 2 bøker fra Afrika denne måneden.
Denne falt ikke i smak her hos meg, men jeg ser andre fremhever den som utrolig bra. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, den grep meg bare ikke. Uten at jeg skal røpe for mye, ble det litt oppkonstruert med at det er en person i hvert kapittel og hvordan det går med denne personen, samtidig som vi flyttes frem i tid. For meg blir det ikke nok “tid”, til å bli kjent med hver enkelt person, særlig søsteren, som for meg, er den som er mest spennende av de. Jeg sitter litt igjen med en følelse av at dette kunne blitt riktig bra, men ble litt hastverksarbeid. At det er skjønnlitteratur på sitt beste som omslaget lover, det er det ikke for meg.
En saga om en sørafrikansk families tap og fall.
Familien Swart samles i Mas begravelse. To av barna, Anton og Amor, avskyr alt familien står for. Etter årevis i trofast tjeneste blir Salome, den svarte kvinnen som har jobbet for dem så lenge de har levd, lovet sitt eget hus og sin egen tomt. Men likevel, etter hvert som årene går, forblir løftet uinnfridd.
De gamle, dype skillelinjene i Sør-Afrika er i endring, og samfunnet framstår som mer rettferdig. Landets og familiens historie veves sammen til en fortelling om oppløsning og tapte muligheter.
Løftet er en skarp og øm roman, kraftfull på sitt lavmælte vis, og med en språklig sikkerhet som levner liten tvil om at dette er skjønnlitteratur på sitt aller beste.
Det håper jeg denne blir også. Jeg hørte Moestue fortelle på Krimfestivalen at det selges jakt på utrydningstruede dyr. Og at elefanter skytes og man gjemmer elfenben for å selge det til høye priser når elefanten er utryddet. Det er trist alt folk gjør for penger og det er ikke de fattige som er verst. Det er nok de rike, som aldri blir rik nok.
Taus savanne håpte jeg å få lest. Den var nest ut, men Grand Hotel Europa er såpass krevende å lese med min konsentrasjon, så den stjal tiden.
Taus savanne er oppfølgeren til Sigbjørn Mostues Riverton-nominerte og neglebitende thriller Himmelen skal gråte blod, hvor vi møter helten Even Stubberud, leder for en topphemmelig antiterrorenhet.
Der han i første bok ble involvert i en brutal flykapring, søker den pensjonerte spesialsoldaten nå en ny tilværelse i Kenya. Med et ønske om å gjøre bot for den brutaliteten han gjennom sin tidligere karriere har stått bak, skal han bidra i opplæringen av viltvoktere på savannen, for å stanse den nådeløse nedslaktingen av elefanter og annet dyreliv. Det skal imidlertid vise seg at det er sterke krefter som står bak krypskytingen – med forgreininger til en av verdens mektigste nasjoner.
Samtidig får Stubberuds tidligere sjef, Elna Husøy, leder for Forsvarets etterretningstjeneste, vite at regjeringen har besluttet å igangsette tidenes byggeprosjekt i Norge, finansiert av krefter hun for alt i verden ønsker å stå opp mot. Jobben blir ikke enklere da Stubberud starter en personlig vendetta i Nairobi, som truer med å kaste Norge inn i et diplomatisk mareritt. Det synes å være bare en utvei: Even Stubberud må dø.
Med et eggende imperialt bakteppe er Taus savanne en intenst spennende thriller, som berører en av vår tids største katastrofer: Naturen som forsvinner.
Jeg har lest mange av Webb, nesten alle. Tror kanskje det er en eller to, jeg ikke har lest enda. Jeg synes hun er en av de bedre når det gjelder historisk feelgood. Denne så jeg noen skrev, var hennes beste, så jeg gledet meg.
Jeg har blandete følelser når det gjelder denne romanen. Jeg koste meg veldig i starten, krøllet meg ned i stolen og tenkte yes, dette blir bra, men så dalte begeistringen litt.
Det er en underholdningsbok og jeg er overbevist om at mange vil like den. For meg ble den litt sprikende i alle retninger. Noe av det var interessant, men andre deler ble for oppkonstruert for meg, litt usannsynlig.
Den historiske biten med alle intrigene, ble litt så som så. Så jeg er litt skuffet.
Jeg kan ikke skrive så mye av det jeg reagerte på, for da røper jeg handlingen og det vil jeg jo ikke.
Liv Molyneaux’ far Martin er sporløst forsvunnet. Liv tror ikke på politiets teori om at han har tatt sitt eget liv, og da hun flytter inn i huset hans i Bristol, begynner hun å lete etter svar på hva som kan ha skjedd.
Samtidig bærer Liv på sorgen over et barn som aldri ble født, og når hun vekkes gjentatte ganger om natten av merkelige lyder fra en baby som gråter, blir hun redd hun er i ferd med å miste fatningen. Er dette bare en del av fantasien, eller er det noe mer? Noe som ikke kan forklares?
Abdulrazak Gurnah, Etterliv
Leseeksemplar fra Gyldendal
Bok 2 fra Afrika, denne måneden, helt ukjent forfatter for meg, selv om han fikk Nobelprisen i 21.
Dette er en roman jeg likte godt. Det er nesten så jeg skulle ønske det var to bind, for siste del gikk så raskt frem.
Jeg tenkte underveis at dette er mer spennende enn krim, en del av historien jeg ikke kjenner. Det skal sies at det er mye av den jeg ikke kjenner, der føles som om jeg har vært bortreist i historietimene.
Men vi får ikke høre mye på nyhetene fra Afrika heller. Nå starter denne historien tidlig på 1900~tallet så det er en stund siden. Det var når europeerne sloss om koloniene og brukte de innfødte som soldater.
Det er en slik roman du ikke aner hva som skjer fremover i boken og hva er vel mer spennende enn det.
Anbefales hvis du liker historiske romaner. Det er ikke grotesk og rått, for de som ikke klarer å lese om det. Dette er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men så var det å klare å huske det navnet da. Jeg får tenkte på gulnet, som vi her i Isfjorden sier gulna(med tjukk L)
Ni år gammel rømmer Ilyas hjemmefra og blir bortført av tyske kolonitropper. Da han vender tilbake til landsbyen på Afrikas østkyst, oppdager han at foreldrene er døde, og at søsteren Afiya er gitt bort og holdes som slave av en familie i nabolaget.
Hamza vender også tilbake til byen han en gang bodde i. Han ble solgt av familien sin, og sluttet seg senere til de tyske troppene under krigen. Fattig og nedbrutt ønsker Hamza å leve et anstendig liv og vinne Afiyas kjærlighet.
Skjebnen fører disse unge menneskenes liv sammen, men trusselen om en ny krig formørker tilværelsen og truer igjen med å rive dem opp og føre dem vekk fra hverandre.
Abdulrazak Gurnah skriver aktuelt og allment om menneskers opplevelse av utenforskap og ønsket om å skape seg et nytt liv, og bøkene hans befinner seg i spenningsfeltet mellom enkeltpersoners skjebne og den kollektive historiefortellingen. Etterliv er nobelprisvinner Abdulrazak Gurnahs fjerde bok oversatt til norsk.
Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne ser også spennende ut og den er veldig spennende. Jeg skal derfor lese den ut nå i september. Den er krevende for meg, for det er både filosofi og historie og geografi og på et språk med mange fremmedord som ikke er inne i min enkle terminologi, så det tar tid. Det er partier jeg ikke helt forstår, samtidig er det svært interessant, så jeg bare må lese den. Den utfordrer meg.
Hvis du ønsker deg en lettlest feelgood og tror at dette er det, da må du holde deg unna. Det er på et vis Europas historie.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Kelly Bowen, En leilighet i Paris
Leseksemplar fra Cappelen Damm
Denne skulle jeg også lese i april, og så i juni, så nå ble den prioritert. Og virrevirrevipp lest.
Dette var en av de bedre, synes jeg. Samme tema som i mange jeg har lest, arv av leilighet, Paris under krigen, spioner, skjulte kunstverk, barn av jøder som måtte rømme og merkelig til tilfeldighet, at de som begynner å nøste i historien, har begge familier som blir berørt og selvfølgelig er det en kjærlighetshistorie midt oppi det hele. Med andre ord en sikker suksess for en pageturner. Liker du historisk feelgood som ikke er grusomt vond å lese, men spennende likevel, da er dette en vinner. En kjekk bok å lese i ferien. Fengende og til tider småhumoristisk når de lurer tyskerne. Var nok ikke så enkelt i virkeligheten. Anbefales til de som liker slike bøker. Jeg er sikker på at mange vil like den.
Fra omslaget:
Kelly Bowens dramatiske familiesaga fra andre verdenskrig – En leilighet i Paris – avdekker flere lag av hemmeligheter og spionasje. Perfekt for deg som liker historiske romaner.
Paris, 1942: Selv om tyskerne har inntatt og okkupert lysets by, blomstrer glamorøse Estelle Allard i en verden langt unna krigens grusomheter. Men når nazistene vender sin oppmerksomhet mot Estelles nærmeste venner, nøler hun ikke et øyeblikk med å hjelpe dem som står henne nærmest, uansett hva det måtte koste. Hun vet ikke at hennes handlinger vil ha konsekvenser for generasjonene som kommer etter henne. London, 2017: Aurelia Leclaire jubler over å arve en overdådig leilighet i Paris, men hun blir sjokkert når hun oppdager sin bestemors hemmeligheter. I leiligheten finner hun både en verdifull kunstsamling og en stor mengde vintage-klær, og hun kan ikke unngå å undres over hvor alt sammen kommer fra. Et av maleriene fører henne til Gabriel Seymour, en høyt respektert kunstkjenner med en mystisk bakgrunn. Sammen prøver de å avdekke alle hemmelighetene som sitter i veggene i leiligheten i Paris.
Jeg tør ikke vise bilder av bokrommet mitt, med alle stablene.
Folk tror jo jeg er gal, noe jeg også innrømmer å være, jeg er jo Bokidioten.
Allerede har jeg planlagt litt for mange måneder fremover, langt ut i neste år.
Nordisk, norsk, seriebøker, pocket og det må inn et måned eller to med nyheter og julebøker.
I tillegg har jeg en stabel med bøker utgitt i fjor.
Og nå kommer høstkatalogene.
Jeg tenkte å samle de i en blogg og gi et utdrag av de som kommer i høst, som jeg planlegger å lese.
Jeg tror nok det blir like mye skvaldring i stablene, som det er av canadagjessene som mellomlander nedenfor huset mitt.
Jeg våknet av et forferdelig sirkus i dag, når de tok av, videre på ferden sydover.
Om ikke så lenge, flyr jeg etter dem.
Jeg har lest mye nyheter i år.
Oftest får jeg de som leseeksemplarer.
Og da blir jo alle jeg har kjøpt selv, stående i hylla.
Da må jeg ha kjøpestopp og det går bare ikke an.
Det er umulig å gå forbi bokhandelen, uten å kjøpe bøker.
Derfor må jeg prøve å putte litt gammelt inn, så de ikke mister håpet, der de står.
Det har hendt jeg har måtte tørke noen tårer av de som har blitt litt nedstemt.
De har gjerne fått luftet seg litt på ferie, kjent smaken av det store utland og plutselig er de tilbake i hylla.
Når dette skjer flere ganger, kan jo hver og en bli motløs.
September er derfor ganske så spennende, en samling med bøker, der de fleste historiene er fra India, Sør-Korea og Midt-Østen. Noen er også fra Europa.
Ikke alle er fra de landene, men kan også omhandle mennesker som kommer derfra.
Kun noen få er leseeksemplarer.
Det er jeg pålagt av markedsføringsloven, å gjøre oppmerksom på.
Ingen betaler meg eller pålegger meg å lese, utenom meg selv, som lager disse stablene for å inspirere meg selv til å lese.
Ikke alle i stabelen, vil bli lest, hvilke vet jeg ikke, de blir plukket etter impuls.
De jeg liker, vil få egen presentasjon.
Ved månedsslutt, kommer en presentasjon av alle.
Tekst fra omslaget under bildene.
Og jeg når helt sikkert ikke å lese alle. Jeg plukker etter humør.
Jeg har igjen en fra august som jeg vil lese ferdig:
Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne så spennende ut og jeg har ikke kommet så langt, for her er det en god del som er over min evne til forståelse men også mye interessant, men det vil ta tid å lese ut denne. Den vil nok følge meg inn i september.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Haruki Murakami, Trekkoppfuglen
Et impulsinnkjøp fra mange år tilbake, for Murakami er en kjent forfatter. Jeg leste en av han i fjor, den fikk jeg av Pax forlag. Denne har jeg kjøpt selv.
Ukjent forfatter for meg, men har sett mange fine omtaler. Det var en tynn liten sak dette, lest på et øyeblikk. Jeg hadde nok blitt skuffet hvis jeg hadde kjøpt den, uten å se at det var så få sider.
Men vakkert og sårt å lese. Nydelig liten historie, som rommer mye mellom linjene og hadde nok ønsket meg en annen slutt. Dette var så fint at jeg har lastet ned en bok til av henne, Små ting som dette.
En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen
En på senga, vanlig roman
Ilja Leonard Pfeijffer, Grand Hotel Europa
Leseeksemplar fra Gyldendal
Denne så spennende ut og jeg har ikke kommet så langt, for her er det en god del som er over min evne til forståelse men også mye interessant, men det vil ta tid å lese ut denne. Den vil nok følge meg inn i september.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
