Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz
Dette er en av de bøkene man bare må lese i år. En av de historiene som følger en, som en aldri glemmer. Jeg greide ikke legge den fra meg, så det gikk noen timer av natten.
Det er basert på en sann historie, der hovedpersonen selv har fortalt til forfatteren. Boken skulle egentlig være film og har derfor ligget der som filmmanus, 12 år, før Morris skrev en roman istedetfor. Den er solgt til 46 land. Nå håper jeg at den også blir filmet.
Lale og Gita møttes i konsentrasjonsleiren når Lale, som er tatovør, risser nummeret inn i armen til Gita. Blikkene deres møtes, og de utvikler et kjærlighetsforhold.
De overlever, (å vite det, gjør det lettere å lese boken), gifter seg og får barn. Nettopp den sterke viljen til å overleve, er drivkraften til Lale. Han ordner seg kontakter og smugler mat inn i leiren, som han så deler med sine medfanger.
Det er rørende å se bilder av de, bakerst i boken.
Det er vondt å tenke på ondskapen som bor i mennesker når den får utfolde seg. Dr Mengele er også nevnt i boken og han er vel selve symbolet på den komplette ondskap.
Det minner meg på den sterkeste boken jeg noensinne har lest, nemlig Mischling, som også er basert på vitneforklaringer fra de som faktisk har opplevd dette, tvillingsøstrene Eva og Miriam Mozes
Mange har lest Saras nøkkel og da bør de også lese Tatovøren i Auschwitz og Mischling.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemlar.
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.
Disse fortellingene er ikke bare interessante, men også svært viktige å få med seg for oss som ikke opplevde krigen. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at vi har en typ moralsk forpliktelse å lese/høre førstehåndsberetningene fra krigen, i tillegg til å sette oss inn i det som skjedde. Dette gjelder ikke minst nå, hvor vi er inne i de aller siste årene med mulighet til å høre disse førstehåndsberetningene direkte fre de det gjaldt. Det er ikke mange årene til nå, så er den muligheten borte for godt, for å si det slik..
Ja jeg er enig med deg at det er det minste vi kan gjøre.
Denne boken er umulig å ikke bli berørt av. Vakkert fortalt, og det setter spor.
Ja det er sikkert og visst 🙂