Solen er borte til februar og når den kommer tilbake, er vi nesten reiseklar.
Jeg må sjekke om vi trenger visum til noen av landene vi skal.
Søndag fikk vi testet pannekakene jeg kjøpte i Sverige.
Poser på 6 stk, legges på damp, 5-6 min etter at de er tint, i posen.
Og de var slik jeg håpte.
Likevel er målet å lage mine egne.
Enkel mat å lage når man har ferdige pannekaker.
Steker andebrystet med skinnsiden ned uten fett, for fettlaget bak skinnet smelter, så den stekes i eget fett.
Så 15 min 180 grader.
Jeg hadde vårløk, paprika, agurkmix og syltet sopp.
I tillegg til hoisinsausen som jeg tilberedte etter Alt asiatisk sin oppskrift.
Så var det bare å goffle innpå.
Egentlig er det nok med to ingredienser på, men jeg er jo litt sånn, aldri nok type, så jeg hadde salat og granatepler også. I og med at jeg hadde syltet sopp og agurk, var det nok. Hadde ikke behøvd det syrlige granateplet og paprika.
Og det er jo ikke enkelt å brette sammen de pannekakene, når jeg lesser på.
Jeg fikk melding fra stoffskiftelegen om time og fikk litt panikk. 12.11, jeg innbilte meg at det var 12.12.
Så jeg måtte avsted og ta blodprøver, så de er klar før timen.
Og hva skuer mitt øye.
For første gang på 47 år står ikke gubben sine sko på hylla.
Det er jeg som bruker å slenge fra meg skoene sånn, ikke han.
Men han presiserte når jeg lurte på hva som var skjedd, at det var fordi skoene skulle i søpla og dermed kom en demonstrasjon av hullete, råtne såler.
Her bruker vi alt til det faller fra hverandre.
Så måtte jeg ta meg på tak og vaske grønnsakskuffene.
Jeg hadde jo glemt å spise de tomme før vi dro, skremmende i og for seg, for jeg trodde jeg hadde gjort det.
En agurk hadde derfor prøvd å unnslippe fangenskapet og dermed sett igjen sine spor.
Det må jo være noe drastisk, hvis jeg skal gå løs på vasking.
Og jeg blir litt skamfull.
Jeg greide ikke legge fra meg boka om Birgit Skarstein i går, den måtte jeg lese ut.
Og når jeg leser om den viljen hun har måtte bruke, da blir jeg matt.
Jeg må presse meg til å gjøre litt husarbeid.
Jeg har en kropp som er fullt ut bevegelig og likevel gidder jeg ikke.
Når du leser om hvordan hun strever seg frem, med lamme bein, ja da lurer jeg på hva jeg ikke har forstått.
Hun vinner medaljer i idrett og kommer seg opp på fjell og jeg gidder nesten ingenting.
Det er faktisk veldig flaut, men jeg må ærlig og oppriktig si at jeg vet ikke helt hvor jeg skal finne den viljestyrken?
Jeg synes jeg bruker den hver dag, men jeg forstår at det er bare innbilning, for jeg gjør jo nesten ingenting.
Så hvordan endre det?
Og uten å overdrive så jeg blir dårligere?
I skrivende stund vet jeg ikke.
Søndag kom gubben hjem med en lysing.
Den ble det fiskegryte av.
Poteter i skiver, purreløk, paprika, chili, persille, fløte.
Inn i ovnen 30 minutt.
Så legges fisken på og litt rømme og sitron.
Den måtte stå 25 min til og enda var det på håret at poteten var kokt.
Men ble veldig godt.
Så klødde vi oss i hodet noen minutter, for det var ikke noe fres i varmepumpa.
Til slutt fant gubben en resetknapp og nå tror jeg huset begynner å bli varmt omsider.
Jeg hadde flere besøk på dagtid.
Kvelden ble avsluttet med kaffe hos svigerinnen som feirer sin 60 års dag og ikke visste at vi dukket opp, men vi fikk både kaffe og kaker. Nam
Lageret av brød var ikke stort å skryte av i dag.
Derfor måtte det bakes brød.
Og siden basilikumene mine har vokst i mitt fravær, må de høstes
Da blir det pesto.
Men det ble litt for mye olje, den ble tynn.
Og brøddeigen ble det for mye mel i.
Kanskje er det en slik dag i dag.
Men de hevet fint, så da ble det vel bra.
I dag blir det gnocchi med bacon og spekepølse.
Også lettvint mat og nok til en gjest også.
Olivia kom i dag på besøk og legges i desemberstabel.
De ensomme hjerters bar er kjempekoselig.
Den vil jeg lese ut i dag.
Så er jeg klar for Sju slak og Alle tiders jul.
Jeg skal pakke koffert for ei natt i Oslo og da skal jeg ha med litt lesestoff til toget.
Selv om det er tvilsomt at det blir lest mye, fór Artemisias verden, sitter også på toget, så vi møtes på Dombås og da blir det vel mest skravling kanskje.
Jeg som ikke kan fordra at folk prater høyt rundt meg på toget må være forsiktig og ikke gå i fellen selv.
I morgen blir det nok derfor ingen bloggskriving.
Tror jeg
Brødene ble kjempestore.
Det forsvinner nok et ut av huset, til sønnen, tenker jeg
Og nå skal jeg kose meg med spillet mitt.
Nå blir det samarbeid med ei norsk, ei svensk, ei portugisisk og ei fra usa.
Jeg har det så bra på alle vis, likevel koker det inni meg.
Og ikke av virkelyst må du tro.
Og det er det jeg funderer på, hvorfor er jeg sånn?
Jeg har så mye jeg burde ha gjort.
Kjøkkenet er skittent, bør vaskes.
Det er det første jeg bør begynne med.
Men det blir ikke i dag, det kan jeg garantere.
Det er ok at jeg ikke kan fyke rundt, men hvorfor finner jeg ikke ro?
Vet du, jeg har ikke funnet svaret enda.
I går hadde vi scampi i ovnsform, med pesto på toast.
Vi så ferdig North shore på Britbox.
Og vi nyter synet av Sydney og er glad vi (jeg) har bestemt oss for å reise tilbake dit.
Av alle turene vi har vært, er Sydney den eneste jeg lengter veldig tilbake til.
Og det var nok dette bildet som gjorde at jeg bestilte.
For det skipet som ligger der, det er celebrity Edge og det er skipet vi reiste med og det vi skal reise med igjen, om to år.
Så jeg har ingen grunn til å sitte her og surmule.
Og det gjør jeg heller ikke, jeg finner bare ikke ro.
Jeg spiller litt og fullførte kortsamlingen i dag.
Omtrent som om det skulle være en bragd, haha.
Gubben var på sjøen og 700 gr lysing, var eneste fangst, men det blir middag i morgen.
Litt reisesyk er jeg nok også, for onsdag blir det en storbytur.
Med fullt program.
Derfor bor jeg på hotell denne gang.
Jeg fikk stjele poengene gubben hadde på lur.
Jeg passet på så jeg bestilte like ved Aschehoug.
Kort vei å gå fra stasjonen og til forlaget.
Dagen etter blir det besøk i de nye lokalene til Cappelen Damm.
Og så drar jeg hjem igjen.
I dag skal jeg kun lage middag og lese.
Utenom å vaske litt klær.
Jeg skal først lese litt i denne.
Fra omslaget:
Som 19-åring lukket Birgit Skarstein øynene før en rutineoperasjon – og våknet opp uten å kunne bevege beina.
I denne selvbiografien åpner Birgit opp om oppveksten i Levanger, sykehustabben som lammet henne fra livet og ned, og hva veien til paralympisk gull, VM-titler og «Skal vi danse»-parketten har krevd.
Bak det kjente smilet ligger hverdager med hardt arbeid, men også smerter og nedlatende klapp på hodet. Kontrasten mellom godt lagkameratskap og nasjonalsang på pallen til systematisk nedprioritering kaster et skarpt lys over hvordan annerledeshet blir møtt – i idretten og i samfunnet.
Boken utfordrer identiteten vår, både som enkeltmennesker og fellesskap. Birgits fortelling handler om motgang, motstandskraft og verdien av tilhørighet. Så mye hadde jeg. Så mye mistet jeg. Så mye fant jeg er en historie om sorg, styrke og viljen til å gjøre det beste ut av det du
Så vil jeg begynne litt på denne også, for jeg liker å variere litt når det gjelder denne type bøker.
Fra omslaget:
I 1899. Preludium tar Gunnar Staalesen oss tilbake til en by i vekst og omveltning. Vi følger politiske strømninger og personlige skjebner på vei inn i det 20. århundret. To brødre fra Eksingedalen søker lykken i Bergen, men møter brutale realiteter i en by preget av dype sosiale skiller. Samtidig etterforsker politimennene Ole Berstad og Christian Moland to mistenkelige dødsfall. Parallelt utspiller det seg et forbudt kjærlighetsforhold i skyggene, i en tid da et slikt avvikende følelsesliv var straffbart.
Leserne får et gjensyn med sentrale skikkelser fra 1900-trilogien, og inn i historien veves dramatiske hendelser i Bergens fargerike teatermiljø og blant byens øvre lag. Sentralt står også den spektakulære Bergensutstillingen i 1898. Med sin sedvanlige teft for historiske detaljer og menneskelige drama gir Staalesen oss et gripende forspill til sin store romanserie.
Så skal jeg fortsette på denne første juleboken.
Jeg begynte på den i går og den fenget.
Fra omslaget:
En magisk julefortelling – drinker, drama og drømmer i en bar med sjel!
Lisa Winter har tilsynelatende alt: en solid jobb i et advokatfirma i London, og en kjæreste som folk misunner henne. Men en desemberkveld rakner både karrieren og kjærlighetslivet. Samtidig mottar hun et brev fra en advokat i Oslo. Hun har arvet en gammel bygård i sin barndomsby, og reiser motvillig tilbake. Der venter et tradisjonsrikt skjenkested: «De ensomme hjerters bar».
Snart vikles Lisa inn i et sjarmerende miljø med fargerike karakterer, men også mange utfordringer. Heldigvis byr den kloke bartenderen Henri på magiske cocktails som gjør alle problemer lettere å håndtere. Og mens julen nærmer seg, må Lisa finne ut hva hun virkelig ønsker – og hvem hun vil være.
Oppskrifter på drinkene som serveres i De ensomme hjerters bar, finner du bakerst i boken!
Middag blir and i pannekaker, så det er ikke mye jobb.
En avslappende dag, så hvorfor i all verden kan jeg ikke ta livet med ro?
Nå er det høst og om høsten blir det utgitt mye nytt.
Selv om jeg synes det kommer mye om våren også.
Jeg stablet og også tatt med noen som har ventet en stund, som jeg nå ønsker å få lest.
I tillegg garanterte jeg at det kom flere som kanskje vil legge seg øverst i denne stabelen og fortrenge de som ligger der allerede.
Natasha Lester var den som fikk æren av det.
Stabelen er ikke tvang, den skal være inspirasjon og om jeg ikke leser alle, blir bøkene ihvertfall presentert og det liker de.
Ja, jeg snakker jo med de.
De vet at jeg setter stor pris på dem.
Jeg duller og steller mer med bøkene enn med potteplantene mine.
Jeg prater til dem, lar de bytte plass, klapper dem litt og smiler pent, mens potteplantene de får en skvett vann, hvis de er så desperate at de roper høyt nok til at jeg hører dem.
Bøkene er også med i nesten hvert eneste hverdagsinnlegg i bloggen, potteplantene er svært sjelden med.
Slik er det her i huset.
Og jeg er noenlunde fornøyd med leseinnsatsen i oktober, 11,5 bøker lest.
Noen flyttes til desember, andre må dessverre vente til neste år.
Julebøkene vil bli prioritert i november.
Jeg er veldig fornøyd med at to som har ventet lenge, nå ble lest.
Men en av de lenge ventende, venter enda.
De som ikke ble lest, er presentert nederst i innlegget.
Jeg har bedt dem om unnskyldning og de er svært forståelsesfulle.
De venter i ny stabel og stifter nye bekjentskaper.
Bøkene er Leseeksemplar, men jeg har ikke betalt eller pålagt for å skrive om de og jeg er nøytral.
Tekst over bilder er min, bilde og omslagstekst er hentet på internett.
Natasha Lester, Natt I lysets by
Leseeksemplar fra Bonnier forlag
Lester har greid det igjen. Du verden, dette var spennende.
Jeg greide nesten ikke å legge den fra meg.
Det er fiksjon, men basert på historien til Marie-Madeleine Fourcade som var leder for den største motstandsgruppen i Frankrike under andre verdenskrig.
Fra omslaget:Bestselgende Natasha Lester leverer sin beste og mest storslåtte roman om mot, kjærlighet og tap – og en livsfarlig kamp for friheten.
En kvinne. En krig. En umulig kjærlighet.
Paris, 1938: Bak sitt stilsikre ytre skjuler Marie- Madeleine Fourcade en livsfarlig hemmelighet: Hun leder Frankrikes største spionnettverk og er den eneste kvinnelige frontfiguren i en mannsdominert motstandskamp.
Fra 1920-tallets eventyrlige Marokko med ørkenrallyer og romantiske møter, til livsfarlige etterretningsoppdrag i Paris under andre verdenskrig, er dette den sanne og fengslende historien til en uvanlig heltinne som trosser både fiender og tidens forventninger til henne.
Amanda Skenandore, Et nytt liv for Mirielle Vest
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Wow, denne ser ut til å være noe for meg. Historisk og drama. Basert på en virkelig historie.
Du suges inn i handlingen og så legger du den helst ikke fra deg, før den er ferdig lest og du glemmer den ikke, men anbefaler den til alle du vet er glad i å lese.
Handlingen er lagt til Carville, en koloni for spedalske i Louisiana, i 1920~årene.
Personene i historien er fiktive, men mye av det som omhandler de spedalske og der de bor, er tatt fra virkelige historier.
Det er rystende å lese hvordan mennesker, til og med barn, ble utstøtt fra familien sin.
Den gangen var det lite kunnskap om hva spedalskhet var og når noen fikk det, var det en skam for hele familien.
Fra omslaget:
Hollywood, 1920: Mirielle West har alt en kvinne kan ønske seg. En filmstjerne-ektemann, to barn og hyppige fester med de rike og berømte. Men det glamorøse livet tar en brå slutt da Mirielle får påvist lepra og blir fraktet i all hast til Carville, en koloni for spedalske i Louisiana. Hun må ta et nytt navn, Pauline Marvin, for å spare familien og den berømte ektemannen for skammen som følger med sykdommen.
Først håper hun at dette bare vil være midlertidig, men hun ser at de som bor der er mer som fanger enn pasienter, og at sykdommen ikke kan kureres. Samtidig nekter hun å akseptere sin skjebne, og alt hun kan tenke på er å reise tilbake til familien sin …
Basert på ekte hendelser fra USAs eneste spedalsk-koloni.
Jón Kalman Stefánsson, Himmelsk måne over verdens ytterste rand
Stefánsson er noe for seg selv det er helt sikkert. En veldig spesiell og interessant forfatter.
Men det er krevende å lese, særlig for meg som har utfordringer med konsentrasjon.
Det ble mange avsnitt jeg måtte lese om igjen mange ganger. Noen ganger måtte jeg bla tilbake flere sider og begynne på nytt.
Han hopper nemlig litt frem og tilbake mellom historiene han forteller.
Likevel ville jeg ikke gi meg for jeg vet at Stefánsson er krevende, men også svært givende.
Og vi får et godt innblikk i hvordan de levde på Island på 1600~tallet.
Det var i hvert fall det jeg tenkte mens jeg leste.
Så fikk jeg en åpenbaring i det jeg var kommet til slutten at egentlig er problemstillingene like aktuell i dag.
Harde økonomiske tider for mange. Krig og ufred. Hvordan vi dømmer andre mennesker som ikke er lik oss selv. Utenforskap.
Utroskap. Fake News, hendelser blir lagt frem som gagner den som legger de frem. Virkeligheten fortrenges.
Så i dette lille samfunnet på 1600~tallet, speiles nåtidens verdensbilde. Genialt.
Året er 1615, og verden er gått av hengslene fordi jorden ikke lenger er universets sentrum.
I vestfjordene på Island blir skipbrudne baskiske hvalfangere fanget, torturert og drept. Presten Pétur av Meyjarhóll skriver et brev – eller en rapport, ja man kan til og med si en tiltale – for å uttrykke sin vrede over de rystende hendelsene.
Selv om Brúnasandur befinner seg på verdens ytterste rand, blåser det internasjonale vinder dit som bærer med seg et nytt verdensbilde, ideer og bøker, engelsk dugg, spanske hvalfangere og ordrer fra kongen i København. Men menneskenes hjerter
adlyder ingen annen lov enn sin egen.
I Himmelsk måne over verdens ytterste rand er Stefánsson tilbake med en historisk roman i samme landskap som den bestselgende Gutten-trilogien og viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere.
Emilia Hansen, Vinterbaderen
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Vinterbaderen ser også ut til å være en roman som passer meg godt og det gjorde den.
En fin bok når man krøller seg ned foran peisen, er på ferie eller gjøre som meg, lese den på senga.
Det er et alvorlig tema, men det er lettlest og rørende.
Men det er skrevet uten de store følelsene, så for de som liker å lese om gripende ting som skjer, uten å grine seg ihjel, så er dette en flott bok.
Selv savnet jeg nok litt mer dypere beskrivelser om hvordan livet blir når alt rakner rundt en, men historien er fin.
Vennskap, romantikk, noen små intriger og løgner, jo da, den har alt som hører med for å underholde oss.
En bok jeg vil anbefale til de som liker lette underholdningsromaner.
Fra omslaget:
Vinterbaderener en hjertevarm roman av Emilia Hansen om fortvilelse og sorg, men også om vennskap og kjærlighet – skrevet med en lun og uimotståelig humor som gir håp selv i de mørkeste stunder.
Grytidlig en mørk og iskald morgen skal Helene vinterbade for første gang. Vannet er svart og truende, og Helene kan ikke fatte at hun gjør dette frivillig. Men idet hun slipper seg ned fra brygga, omfavner det mørke vannet henne og roer alle tanker og stress.
Det er ikke mye annet som føles vidunderlig for Helene. Datteren, Lærke, er sporløst forsvunnet, og Helene sliter med en tung depresjon. Ekteskapet, huset, venner og jobb er gått i tusen knas. Det eneste hun har igjen å leve for er sønnen, Oliver – og drivet etter å finne ut hva som skjedde med Lærke.
Det gjør Helene godt å få venner blant de andre vinterbaderne, og snart dukker det opp en ny mann i livet hennes. Han har også sine arr på sjelen, og ingen av dem er helt ærlig med den andre. Men størst av alt er Helenes sorg, for hvordan kan hun tillate seg å være lykkelig når datteren fortsatt er savnet?
Jeg har fortsatt bøker av Heivoll jeg ikke har lest, men jeg liker svært godt bøkene han skriver.
Denne var intet unntak.
Den er også som Min tid i disse skogene, en rolig bok om et ganske så ensomt menneske.
Det finnes mange sånne rundt om som vi ser, men likevel ser vi dem ikke skikkelig, de blir på et vis usynlig.
Tomas føler seg ensom og forlatt, har ønsker som aldri blir oppfylt, men samtidig greier han etter hvert å se det gode han har i livet.
En fin bok og du føler du leser om et virkelig menneske. Den får deg til å tenke på de menneskene som du møter på din vei, hvem av dem er lik Tomas. De gjør jobben sin, du ser dem, hilser på dem, men kjenner dem likevel ikke.
La oss i hvert fall møte dem med et smil og noen vennlige ord. Det å bli sett er viktig.
Jeg husker godt hun som fortalte meg at etter å ha mistet en som hun var svært glad i, på tragisk vis, snudde folk seg bort når de møtte henne på butikken. Så la oss vise dem vi møter at vi ser dem, store ord trengs sjelden, men øyekontakt er viktig. Om det så er bare et
Fra omslaget:Tomas går den samme ruta med posten, dag ut og dag inn. Gjennom årene har han gått jorda rundt, og vel så det, og samtidig brakt verden med seg i postvesken. Broren hans Salve døde i en tragisk ulykke sommeren 1897, men hva vet folk i bygda ellers om ham? Lite. Han er en enkel mann, som bor sammen med foreldrene, og som forblir ugift og alene. Men selv et bortgjemt liv rommer en hel verden.
Hva skjedde egentlig med Salve? Hvorfor ble det aldri noe med Anna Kristine, nabojenta, som lovet ham en fremtid? Hva er det læreren Nils Abelseth ser i den stille, reserverte postmannen? Og hvor ble det av fotografiet som ble tatt av ham den marsdagen i 1911? Det hender Tomas tenker på dette bildet, og hvem han vil være hvis han en gang i fremtiden får sett det.
Himmelens krystall er en mangslungen, rørende og vakker beretning om et helt liv. Et helt liv i ensomhet, men også et liv i den største rikdom.
Iris Wolff, Lysninger
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Denne er jeg også spent på og jeg begynte på den siste kvelden i oktober. Jeg leste et par kapitler men den fenget ikke for jeg forstod ikke tidslinjen. Det begynte på kapittel 9 og så telles det bakover og etter å ha lest 9 og 8, ser jeg ikke helt sammenhengen i historien.
Derfor er det mulig at denne blir lagt i en ventebunke, før jeg fortsetter for nå trenger andre seg på.
Denne balletten det står om på omslaget gleder jeg meg til, men dansen har ikke begynt for min del.
Fra omslaget:
«Lysninger» er den første romanen på norsk av Iris Wolff, en av Tysklands mest leste og mest kritikerroste samtidsforfattere.
Som 11-åring blir Lev utsatt for et sjokk som gjør ham sengeliggende i flere uker. Læreren velger Kato – den stille jenta som bare sitter og tegner – til å gå hjem til ham med leksene. Mellom det umake paret oppstår et ubrytelig bånd, som senere skal gi to rotløse tenåringer i det kommunistiske Romania et holdepunkt i tilværelsen.
Et halvt liv senere følger Lev fortsatt sporene fra barndommen, mens Kato for lengst har dratt til Vesten. Alt Lev har igjen etter henne, er tegnede postkort fra hele Europa. Inntil han en dag mottar et kort fra Zürich med den ene setningen: «Når kommer du?»
Iris Wolff tar i «Lysninger» utgangspunkt i det øyeblikket da et liv berører et annet. I et originalt og poetisk språk tegner hun et vakkert portrett av et ubrytelig vennskap – i en roman som også byr på en fascinerende reise inn i fortiden og fra Europas midte til periferi.
Elif Shafak, Det er elver på himmelen
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Jeg skulle lese Fikentreet av henne, men kom aldri så langt. Nå har jeg funnet den frem igjen. Men først leser jeg denne som har fått gode kritikker.
Den har ligget i stabelen måned etter måned og jeg ser gode omtaler. Nå skulle den leses. Og glad er jeg for det.
Dette er et mesterverk du aldri glemmer.
Det var en litt krevende bok for meg, for det krever konsentrasjon. Dette er ikke en feelgood du pløyer gjennom på noen timer.
Det er 450 sider og det er liten skrift.
Historien spenner seg over tre tidsperioder. 1840, 2014 og 2018.
Jeg har nesten ikke ord som klarer å forklare alt det fantastiske med denne romanen.
Det er et svært vakkert språk, med nydelige ordbilder.
Det er fattigdom møter rikdom, sult møter overflod og arroganse, det er maktbegjær, fordømmelse og løgner, det er ondskap, krig, det er sorg og det er en mann som vier sitt litt til et dikt som er skrevet på leirtavler.
Historien rommer alle typer mennesker, fra de som ser livet med kjærlighet og godhet til,sine medmennesker , til de som går over lik, forurenser elver, dreper alle de ser, for å få makt.
Og temaet gjennom hele historien er vann. Hvor mye vannet betyr for verden.
Og ikke visste jeg at det finnes mange rennende elver under mange storbyer.
De har rett og slett bygd byen over elva.
Liker du gode, solide romaner, ja da må du bare lese Det er elver på himmelen.
Svært vakkert, svært gripende, tårer i øynene over ondskap men også en rørt tåre over kjærlighet og godhet.
Nå gleder jeg meg til å flere bøker av Shafak.
Fra omslaget:
I ruinene av oldtidsbyen Ninive ligger fragmenter av Gilgamesjeposet gjemt i sanden.
I 1840, ved den skitne Themsen, blir et ekstraordinært barn født. Arthur Smyths fantastiske hukommelse gir ham lærlingeplass ved et trykkeri. Han får tak i en bok som sender ham på en reise over havet: Ninive og dets levninger.
2014: Narin skal døpes ved Tigris idet dåpen blir brutalt avbrutt. Hun og bestemoren sendes ut på en farefull reise mot jesidienes hellige dal.
2018: Den ulykkelige hydrologen Zaleekhah flytter til en husbåt på elva Themsen. Hun ser for seg et liv uten kjærlighet og mening – inntil en uventet forbindelse til hjemlandet forandrer alt.
Det er elver på himmelen er en svimlende og rik roman om et tapt dikt, to store elver og tre bemerkelsesverdige liv – alle forbundet av en enkelt vanndråpe.
Jeg har likt godt Næss sine krimbøker og denne har hoppet og ristet lenge, for å komme inn i en stabel og nå lå den her.
Og endelig fikk jeg lest den. Nå er jeg ajour med denne serien ihvertfall.
Igjen en solid, god krim fra Næss.
En etterforskningskrim, der du kan lure på hvordan alt henger sammen.
Jeg synes det er rasende morsomt med niesen til Harinder. Tøff type hun, med humoristisk sans.
Jeg liker henne og håper hun blir med i bøkene fremover.
Det er ikke en thriller dette, der du holder pusten av spenning og det synes jeg er fint.
Vi får også en oppdatering på Harinders oppvekst og forhold til Johan, som nå er mistenkt for å ha tatt livet av sin kone.
Det er ikke noe makabert eller groteskt i boken, noe jeg også setter stor pris på.
Anbefaler varmt bøkene til Sven Petter Næss.
Fra omslaget:Tre sjikanerende brev blir lagt på dørmatten til nordmannen Johan Dahls rekkehus i London. Brevene avslører at ekteskapet hans bygger på en løgn. Da en kvinne blir funnet hengt fra en bro like ved der han bor, blir han fengslet og tiltalt for drap.
London-politiet mener de sitter på fellende bevis. Johan trenger hjelp utenfra, og hans barndomsvenn, den norske politietterforskeren Harinder Singh, blir tilkalt.
Jakten på sannheten fører Harinder inn i et nett av svik, løgner og utroskap i storbyen. Samtidig blir han konfrontert med ubehagelige forbindelser til egen fortid, og til kvinnen både han og Johan en gang elsket.
Birgit Skarstein, Ingeborg Senneset, Så mye hadde jeg.
Leseeksemplar fra Bonnier.
Dette er en bok jeg gledet meg til og jeg har begynt og jeg legger den ikke fra meg, så den får følge meg utover i november.
Fra omslaget:
Som 19-åring lukket Birgit Skarstein øynene før en rutineoperasjon – og våknet opp uten å kunne bevege beina.
I denne selvbiografien åpner Birgit opp om oppveksten i Levanger, sykehustabben som lammet henne fra livet og ned, og hva veien til paralympisk gull, VM-titler og «Skal vi danse»-parketten har krevd.
Bak det kjente smilet ligger hverdager med hardt arbeid, men også smerter og nedlatende klapp på hodet. Kontrasten mellom godt lagkameratskap og nasjonalsang på pallen til systematisk nedprioritering kaster et skarpt lys over hvordan annerledeshet blir møtt – i idretten og i samfunnet.
Boken utfordrer identiteten vår, både som enkeltmennesker og fellesskap. Birgits fortelling handler om motgang, motstandskraft og verdien av tilhørighet. Så mye hadde jeg. Så mye mistet jeg. Så mye fant jeg er en historie om sorg, styrke og viljen til å gjøre det beste ut av det du
Hege Norman-Stormbringer, Bare for et år
Leseeksemplar fra Bonnier norsk forlag
Norsk historisk feelgood, det sier jeg ikke nei til, men var spent på om jeg ville like den.
Og det gjorde jeg. Dette var gøy. Jeg likte den svært, svært godt, fantastisk underholdning og avslappingsbok.
Litt romantikk som seg hør og bør, men akkurat passe, og både med ung og gammel kjærlighet.
Her var alt. Lett humor, alvor, oppussing av gammelt hus, flytting fra storby til lite befolket øy, historisk drama, kjærlighet og familieliv i alle generasjoner.
Jeg synes det blir svært lenge å måtte vente et helt år på å få fortsettelsen.
Her må det bli filmatisering, helt klart. Det ville blitt storsuksess.
Fra omslaget:
Stemningsfull feelgood fra Vestlandet
Lena er lut lei ektemannen, Nils har problemer på jobben, sønnen Markus har sluttet å snakke, og tenåringsdatteren Amelia er utslitt av alle forventningene som stilles til henne. I et forsøk på å finne tilbake til seg selv og hverandre flytter familien til en liten øy i havgapet på Vestlandet for å pusse opp et småbruk.
Men livet på øya byr på utfordringer og gamle, sjokkerende hemmeligheter kommer for en dag. Alt er knyttet til et britisk jagerfly som styrtet i fjorden under andre verdenskrig …
Bare for et år er som «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» møter Himmelblå, og byr samtidig på en gripende kjærlighetshistorie fra andre verdenskrig.
Da var jeg klar for høst på Seilerholmen. Det blir sikkert like koselig som når det var sommer der.
Og det var det. Det ble en koselig avslutning på dagen, når jeg leste denne på sengekanten.
Jeg føler jeg kommer under huden på hovedpersonene og gleder meg til å følge de videre.
Dette er lette, humoristiske underholdningsbøker med litt romantikk, akkurat passe og romantikkallergien min viser ikke antydning til å blusse opp. Det er bra. Litt romantikk må jo en feelgood ha.
Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer innhold. Litt mer hverdagsliv. Sidene flyr av gårde og vips er man ferdig og må vente på en ny.
Kjølner sier at dette er bøker beregnet på lyd og da må det være høyt tempo, ikke for mye hverdag så da får jeg finne meg i det. Koselig er det ihvertfall.
Fra omslaget:
Laura har herlige høstdager på Seilerholmen og gleder seg til skrivekurs, høstmarked og hummerfest.
Og på Seilerholmen krydres luften som vanlig av mystiske urter, mens forfattere in spe inntar øya, hummere kokes til festen og en rosa flamingo på avveie får en uventet rolle.
Lauras ukjente far viser seg å være en overraskelse for alle. Til og med for moren. Samtidig er Lauras eks Dimitrios og hans nye kone på vei til øya i superyacht, midt i en dundrende storm.
Alt mens forfatteren Ulf kikker på fuglelivet og lar Laura få innpass i et helt nydelig bokmanus og en liten flik av livet hans.
For hva med Laura og kjærligheten? Er den fremdeles å finne på lille Seilerholmen, eller må hun ut i verden nok en gang?
Ragna Dahl, Omfavnelsen
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag
Ragna Dahl skriver om vold i nære relasjoner, dessverre for man nesten si, er det basert på en virkelig historie.
Dette er intenst. Det er så intenst at jeg noen ganger må bare legge den fra meg og ta pause.
Anna lever i frykt 24 timer i døgnet, for eksmannen hun fikk sendt i fengsel for vold, er nå ute og etter henne igjen. Hun er livredd for at han skal drepe henne og datteren og hun ser for seg de skrekkeligste scenarioene. Og hun blir jo ikke tatt på alvor når hun anmelder. Ja noen tror ikke på henne, andre sier de kan ikke gjøre noe. Og som sant er, det er ikke konkrete bevis, bare ord mot ord.
Side etter side føler vi frykten hennes. Det er mer spennende enn en thriller, for vi vet det er basert på en virkelig historie og vi vet ikke om hun og datteren blir skadelidende, i verste fall drept, uten at noen har løftet en finger for å hjelpe de.
Og når man tenker på hvor mange det er som lever i slik intens redsel hver eneste dag. At de har en voldelig psykopat i ryggen konstant. Det er som å være i krigen på fredstid, men ingen forstår deg, ingen andre enn du ser at du er midt ute på slagmarken.
Huffa meg, for et mareritt.
Og tar det slutt? Vil han greie på å knekke henne?
Fra omslaget:
Året er 2000. Anna Wallin lever alene i en byleilighet på Tyholmen i Arendal. Hennes datter, Gabriella, bor og jobber i Kristiansand. Livet og friheten har vendt tilbake, og alt virker tilsynelatende fredelig. Helt til en dag hvor Anna tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. For deres største mareritt er ikke over, det har akkurat begynt.
Omfavnelsen er en frittstående oppfølger av romanene Kameleonjentaog Skumringsmannen.
RAGNA DAHL (f. 1955) er utdannet sykepleier med videreutdanning i administrasjon og ledelse. Omfavnelsen er hennes tredje roman. Hun har tidligere skrevet dikt, små noveller og sanger som har blitt fremført på ulike kulturarrangementer, samt deltatt i antologi og medvirket til tekster på LP– plate. Ragna holder også foredrag om temaer som mobbing og vold i nære relasjoner.
Ellen Hofsø, Dit Várok flyr
Leseeksemplar fra ČálliidLágádus
Jeg leste og likte svært svært godt bok 1 i september, Messe for de navnløse.
Liker du romaner om samenes historie, da må du bare lese disse.
Dette er en fantastisk leseopplevelse rett og slett.
Det er så spennende og interessant å lese samenes historie, hvordan de blir forfulgt og truet av myndigheter og prester og ikke får leve som de ønsker.
Jeg kunne ønsket meg enda mer av hverdagslivet, matlaging, klær, daglig virke. Jeg får liksom aldri nok. Det er litt fælt å tenke på hvordan samene ble forfulgt.
Vi følger tre historier i denne boken. En fra rundt år tusen, hovedhistorien fra slutten av 1600~tallet og en fra nyere tid, på 2000~tallet.
Det er også interessant å lese om hvordan opplevelsene våre forfedre hadde, videreføres i generasjonene, noe jeg er svært opptatt av og tror på.
Jeg har også lest to andre bøker skrevet av Ellen Hofsø og likte de også svært godt.
Da ser hun det, en hvit flekk på en høy stein, en várok. Den sitter helt stille, den er så nær. Hun stirrer inn i det kloke fjeset og de gule øynene. Den stirrer tilbake. Som om den vil henne noe. Så rister den seg og letter, kaster seg framover og svever nordover. Den veien altså, nikker Sälbmá og skynder seg etter. Snøugla blir borte, men landskapet er preget av at den nettopp var her. Dvergbjørkene vaier ærbødig i den svake vinden, småfuglene overgår seg selv med trillene sine. Sälbmá kjenner sin egen djupe pust som en livgivende ånd og ser at åndene er alle steder, i de blå og gule fiolene, i de mjuke gresstustene, i de skimrende steinflatene. Hun mottar invitten fra de lave rognbuskene og danser med dem, hører vindens sang og ser fargene som kryper ut av lydene og maler landskapet med brede, gavmilde pensler. Várok er forsvunnet, men hun følger i dens lei. Hun går rolig nå, er i dialog med alt rundt seg, en stille samtale uten ord. Erfarer gjennom kroppen at snart er hun der hun skal være, snart skal hun hjelpe en trengende sjel. Og hun vet med hele seg at det er dette som er hennes bestemmelse. At hun ikke kan leve et fullverdig liv uten å få lov til å være hjelper og nåjjde.
Dette er en frittstående fortsettelse av romanen Messe for de navnløse.
Sälbmá og familien har blitt bofaste i Valnesmarka i Salten på slutten av 1600-tallet etter å ha kommet seg vekk fra gruveherrer, tvangskristning og forfølgelse i Sverige. I mange år klarer de å holde seg skjult for øvrighet og kirke og leve et liv på egne premisser. Men så kommer Thomas von Westen, samenes misjonær, og igjen blir deres åndelighet og eksistens truet. De kjemper imot med de midlene de rår over, på Teplingan samles de åndelige lederne for å knuse de onde kreftene.
På 2000-tallet sliter Kathrine med å finne ei mening med det som skjer og har skjedd rundt henne. Hvem ble begravd i Lappholla og hvorfor? Hva har en velta gravstein med det å gjøre? Og hva med forbannelsen? Hva er sant, hva er overtro og hva er bare overspente tanker? Og ikke minst: hvordan kan et nyskrevet teaterstykke gi svar og lege sår?
Så kommer de som måtte bytte stabel.
Fretheim skal prioriteres over nytt år.
Jeg planlegger en måned med norske forfattere og da vil jeg lese denne.
Jeg likte bok 1, Fuglekongen og jeg likte bedre bok to, Dronningland. Den fikk hun nettopp Rivertonprisen for.
Er derfor spent på bok 3, Papirdukkene. Samme som Næss, har ventet og ventet.
Fra omslaget:For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.
Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.
Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?
Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve
Oddvar Schjølberg, Angitt av mamma
Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold, Liv forlag
Dette er ingen ny bok, men en bok jeg gjerne skulle lest. Den blir ofte skubbet til side for jeg orker bare små porsjoner av slike vonde historier. Samtidig trenger vi å lese de så de ikke blir glemt.
Fra omslaget:Angitt av mamma er jøden Maria (Schwartz) Gabrielsens sterke historie, fortalt med hennes egne ord. Marias mor ble forelsket i en SS-offiser. For å starte et nytt liv med ham, anga hun både ektemannen og sine sju barn til Gestapo. Mannen ble sendt til gasskammeret i Auschwitz. Maria og søsknene hennes ble fraktet til konsentrasjonsleiren Therezienstadt i Tsjekkia, dit ca. 144 000 andre jøder også ble sendt under andre verdenskrig. Rundt 33 000 av dem kom aldri tilbake … Angitt av mamma kom første gang ut i 2006. Dette er en utvidet og revidert versjon, der vi også følger Marias liv fram til i dag. Går det noen gang an å komme over et slikt svik, gjort av ens egen mor?
Marie Lunde, I fjerde stadium
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Denne ser gripende ut. Forfatteren har selv hatt alvorlig kreftsykdom og er blitt frisk.
I fjerde stadium er en klok og rørende roman om å bli rammet av alvorlig sykdom, og om en familie som prøver å finne fotfeste og holde fast i hverandre idet livet tar en brå vending.
En formiddag like før jul får 42 år gamle Helle den brutale beskjeden om at kreften hun er operert for har kommet tilbake. Nå er den uhelbredelig. Rundt henne prøver alle å håndtere det umulige. Ektemannen Peder klamrer seg fast til rutiner og praktiske gjøremål, moren sender tips for å skjule tynt hår og bulende mage, faren smyger seg rundt i huset med verktøykassa i hånda. Ti år gamle Tuva trekker seg inn i seg selv. Midt i stormen er det stille – og ensomt. Lev som normalt, er rådet Helle prøver å følge. Men under overflaten er alt i ferd med å rakne. I jobben som journalist blir hun engasjert i en sak som pirker i en grunnleggende tvil i henne: Kan man egentlig stole på sine nærmeste?
I et drivende språk og med et lunt skråblikk på mennesker og hverdagssituasjoner, skriver Marie Lunde om å leve med sykdom som tærer på familiebånd, og om å finne støtte på uventede steder.
Heine Bakkeid, Nattseileren
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Jeg likte godt den forrige serien av Bakkeid. Han skriver bra, men den siste i den forrige serien synes jeg ble for rå for meg. Håper denne ikke er likedan.
I og med at jeg leser få krim, må Bakkeid vente litt. Jeg mistenker at Anders de la Motte kommer og han vil nok, beklager det, men gå foran. Men foreløpig ligger han i novemberstabelen for han skriver jo bra krim. Jeg er bare litt engstelig for at det blir for rått.
Fra omslaget:
En besettende thriller om menneskets mørke og sårbarhet fra Riverton-vinner Heine Bakkeid.
Jenny forsvinner sporløst fra Harstad sentrum etter en kveld på byen. Lillebroren hennes Jakk blir raskt anholdt og mistenkt for drap. Gutten er ute av stand til å gjøre rede for seg, og blir sendt til Åsgård psykiatriske sykehus. Jennys forsvinning forblir et mysterium.
19 måneder senere mottar lensmann Anne-May Anger melding om at Jakk har rømt etter å ha startet flere branner på institusjonen. Han er diagnostisert schizofren og anses som farlig.
Tråleren M/S Kobbetjønna klargjøres for årets siste vinterfiske og har fått en ny mann i besetningen. Underlige ulykker begynner snart å skje om bord, og når de endelig har lagt fjordene bak seg brygger det opp til en voldsom storm både på havet og i Jakks hode.
Nattseileren er en uhyggelig og kompleks kriminalroman med dramatisk nord-norsk natur som bakteppe.
Birger Emanuelsen, Odysseen
Leseeksemplar fra Bonnier norsk forlag
Ukjent forfatter, ser interessant ut. Denne må vente på norsk måned.
Fra omslaget:
Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe.
Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.
Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.
Sunniva Lye Axelsen, Johanne den vanvittige
Leseeksemplar fra Tiden forlag
Denne ser unektelig spennende og annerledes ut. Det er jo ikke bare menn som er voldelige i et forhold.
Det samme må denne
Fra omslaget:
Alle i den lille byen vet hvilket jerngrep Johanne har på Hilmar. Ikke får han gå ut lenger, ikke får han møte vennene på senteret, og julebordet på samme sted kan han bare glemme. Det er sjalusien som fortærer henne. Alle blikkene han får fra byens kvinner. Når skal det ta slutt?
I blokka ikke langt fra senteret bor Philip, som lider av kronisk utmattelse, long covid og handlemani. I etasjen under bor Jesper Eriksen, grinebiter og glad i piller. Sykepleieren Ella sliter også med sitt, for vannet renner inn i kjelleren på det koselige sørlandshuset hun har kjøpt seg, sammen med regningene. Kan Jesper Eriksen og hans tiltagende pillemisbruk være løsningen på pengeproblemene?
Johanne den vanvittige er en skarp satire om vold i nære relasjoner, skrevet med nådeløs fandenivoldskhet. Det er også en roman om en kvinne som til slutt innser at tilnavnet hun har fått, også gir henne noen muligheter, noen vanvittige sådan.
Det er også andre som er svært glad for å bli kvitt meg.
Kjøkkenet er nesten ferdig, mangler litt småpirk og vi drar hjem.
Farvel for denne gang.
Kommer igjen til jul.
Bilen er full og kjerringa gleder seg til å komme hjem.
Alltid godt å komme hjem….heldigvis
Vi forlater lavlandet.
Det er et nydelig lys.
Mjøsa
Vi stopper på Strandtorget for det er ei som snart er 3 år.
Så drar vi oppover Gudbrandsdalen og det blir trangere, ingen flere store vidder.
Her er det tog, vei og elv.
Mer er det ikke plass til.
Forbi Dombås, på ned mot Romsdalen.
Vi forfølges av det vakre lyset, i det det så smått går mot kveld.
Dalen blir trangere, ned mellom fjellene skal vi.
Nedover dalen blir vi minnet på hvor mye Amy har rasert.
Der er de fjellene mine, dette er min dal.
Snøen har igjen trekt nedover.
Så er vi nede, Åndalsnes.
Vengetindene og Romsdalshorn, hjemme….nesten
Men først må Vi treffe småhumlene våre.
Sammen med mor og far går de på nabobesøk på Halloween.
Så søte at de er til å spise opp.
Og så stolte og de syntes det er så gøy når de viser frem bøttene sine.
Ganske så sliten, men nå er det å pakke ut.
Ost, salami og skinke.
Og auk-en overgår seg selv.
Persillen holdt på å tørke ut men svogeren ble sendt for å vanne i går.
Jeg hadde helt glemt av den.
Og persillen overlever.
Skal plukke diverse nå i uken.
Lage pesto blant annet.
Olivenolje, snackspølser, med mere
Sushiris, not til et år og med det er nesten turen betalt, så mye rimeligere var det, bare ca 35 kr for et kg.
Noriark, kostet 200 norske for 100, på Rema koster det 5 ganger så mye, minst. Og 10 kg jasminris står i kjelleren også. Favoritt sursøt saus, som ikke er sursøt saus, sa han på butikken, dette er sweet chilisaus. Men den er søkkande god og full av sukker, så slett ikke sunn.
Jeg trodde jeg hadde kjøpt to flasker og tenkte, dumt at jeg ikke kjøpte 3, men ser på bildet at det har jeg jo gjort. Riseddik til Sushiris og østerssaus til wok. Kunne nok kjøpt mer også men det tar tid og energi å se igjennom alt. Angrer på at jeg ikke kjøpte mer nudler av ulike typer. De hadde en hel vegg full.
2 adventskalendere til meg selv.
Tulip snitzler med ost, bacon og scampi til sushi.
Kylling, kalkun, en porchetta, nan, (prøve andre typer, skal også forske mer på å bake i pizzaovnen, og pannekaker til and eller andre ting jeg vil wrappe.
Julen er sikret også.
Vi måtte også handle grønnsaker og melk.
Og når vi kom hjem, ble jeg faktisk litt skremt over meg selv.
Grønnsakskuffa var full.
Alltid når jeg skal reise bort, bruker jeg tom de to skuffene med grønnsaker.
Jeg kunne veddet ganske mye på at det hadde jeg gjort nå også.
Det hadde jeg ikke.
Heldigvis var lite ødelagt, kun en agurk måtte kastes.
Jeg må igjen lage te med ingefær og denne var morsom.
Er det et reinsdyrhode eller er det en krabbe?
Hodet bobler nesten over av middagsideer.
Jeg skal lage indisk og jeg skal wokke og lage kebab.
Men noen til er på vei og desember planlegges også.
I dag skal jeg lage presentasjon over de jeg har lest i oktober.
Og jeg leste bare halve stabelen, så de må også flyttes.
Så her blir det slåssing om å bli lest før nyttår.
Julebøkene skak leses først.
Jeg tjuvstartet på denne i går kveld, men nådde bare noen sider før søvnen trengte seg på.
Men jeg leser denne og den vil jeg lese ut på dagtid, før jeg begynner på stabelen for november.
Og gjett! Jeg planlegger allerede neste år.
Jeg har en stabel fra i fjor, det blir en fra i år, det blir en måned med norske, det blir en med pocket og en måned der jeg leser gamle fra hylla og så har jeg 3 dusin minst med seriebøker.
Februar og mars må bli kombinert med pocket, for da blir vi en måned på reise.
Jeg skal lage en februar/mars stabel denne gang, så jeg slipper å bruke tid på det på ferie.
Kanskje jeg dropper bokomtaler også til jeg kommer hjem, for reisebloggene krever mye tid.
Men nå er det meste i hus for i år, men noen få vil komme til fortsatt.
Ja, jeg ser på dette som en jobb, selv om den er ubetalt.
Selv om jeg får bøker, kunne lånt de, så bruker jeg likevel penger.
Nå har jeg kjøpt togbillett og bestilt hotell, for onsdag og torsdag skal jeg på bokmøter igjen.
Jo da, jeg har noen begrensninger i livet, men mest av alt har jeg gleder og opplevelser og heldigvis har jeg en mann som fortsatt jobber, i en alder av 70.
Da skaffer han oss litt ekstra vi….jeg kan bruke.
Jeg begynte på Lillehammer allerede, sa gubben, med å planlegge hva vi skulle ha til mat, når vi kom hjem.
Det kunne ikke være mye jobb.
Jeg saumfor hjernen for å pønske ut noe.
Jeg tenkte lettvint pizza med ferdig deig, men siden vi har vært med på kjøkkenoppussing og det derfor ble lettvint pizza og ostesmørbrød og sånn. Hadde bare ovn, ikke plate, droppet jeg pizza.
Tenkte lenge på scampi, men når den er frossen og man har de i ovnsform, blir det så mye vann. Så tenkte jeg sushibowl, det fristet. Sushiris, laks, nori og grønnsaker som en salat nærmest.
Men plutselig datt det ned. Tunfisksalat med ristet loff.
