Denne var svært interessant, men var så utfordrende å lese for meg, at det tok tid å lese den ut. I tillegg har jeg vært på farten og ikke hatt tid å lese. Den lesestabelen jeg har for september, blir garantert mye mindre enn jeg hadde tenkt. Nå er den imidlertid ferdig lest og jeg er svært begeistret. Dette kan se ut som en lett underholdningsbok, men det er det langt i fra. Grand hotel Europa er et hotell som lever i fortiden. Der har det vært lite endring, man tviholder på det gamle. Så kjøper en kineser opp hotellet og endringene kommer.
Hotellet er et symbol for Europa.
For enkle meg, uten høyere utdannelse enn gymnas og et år på bedriftsøkonomi, var språket utfordrende. Det vrimler av fremmedord og jeg måtte ofte ty til Google, men noen av de var fremmed for Google også. Likevel fikk jeg med meg sammenhengen. Nødvendigheten av å bruke et så høytflyvende språk, forstår jeg ikke helt.
Det som fascinerte meg mest, var at her ble tankegangen min utfordret. Vi blir tatt med til ulike steder i Europa, kunsthistorie og historie generelt, filosofi, kjærlighetshistorie, men hovedtemaet er masseturismen og hvor det fører oss i fremtiden.
Jeg elsker jo selv å reise, flere utenlandsturer, hver år.
I år 2000 booket kineserne 10 millioner utenlandsturer. I 2017 var det 145 millioner. Prognoser går ut fra at i år 2030, blir det booket 400 millioner reiser, av kineserne alene.(tall fra boken)
Interessant var også tanken på at vi i Europa tviholder på det gamle. De gamle bygningene renoveres, så de ser likedan ut som de alltid har gjort og vi elsker nettopp dette. Dette er hva man som turist vil se.
Hva skjer med maleriene i det sixtinske kapell etter år med millioner av menneskers pust, som påvirker malingen?
Mennesker betaler for å se autentisk fattigdom, for så å vise til hvor fantastisk det var å se, det er jo regelrett trist. Dessuten blir det ikke autentisk lenger, når det vises frem for penger til et publikum.
Byer i Europa, som Venezia, blir utstillingslokaler, ikke levende bebodde byer.
Hvor går vi i fremtiden?
Utrolig spennende bok for min tankevirksomhet. Det er nesten så jeg skulle snudd den og begynt på nytt, men nei. Det eneste jeg hadde å utsette på den, var at det var litt for mange sider, 529 og noe kunne vært kuttet. Ikke alt var like interessant. Liker du solide, velskrevne romaner, som får hjernecellene til å våkne, da anbefaler jeg Grand Hotel Europa.
Vil du ha lett underholdning, nei. Den er underholdende, men langtfra lett.
Den kjente forfatteren Ilja Leonard Pfeijffer tar inn på det ærverdige, men nedslitte Grand Hotel Europa for å reflektere over hva som gikk galt med Clio, hans livs store kjærlighet. Slik skrives en vakker historie fram, om intellektuell og kjødelig lidenskap, om reiser til Malta, Portovenere og Venezia, og en spennende jakt etter Caravaggios siste maleri.
Forfatteren blir mer og mer fascinert av mysteriene rundt Grand Hotel Europa og gjestene som bor der – minneverdige karakterer som tilsynelatende stammer fra mer elegante æraer. Men hotellets fremtid er truet av globaliseringen som finner sin vei også hit.
Grand Hotel Europa er Den store europeiske romanen – en grandios, lyrisk og freidig roman om europeisk identitet og vårt eget kontinent. Et Europa hvor fortiden dyrkes i den grad at det knapt er plass til noen fremtid, og hvor masseturismen er i ferd med å ødelegge noe av det mest verdifulle vi har. Boken er en av de mest solgte i Nederland de siste årene, den er belønnet med flere priser, er trykket i 26 opplag og er under utgivelse i over 20 land.
Nå leser jeg
Rohinton Mistry, Balansekunst
Den har jeg kjøpt selv.
Det er ikke reklame hvis jeg reklamerer for en bok jeg selv har kjøpt. Merkelig.
Balansekunst kommer før Familieanliggender. Dette er også bøker som har ventet i årevis, så det er ikke rart de blir ivrige, når de blir plukket frem.
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. “Balansekunst” er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. “Balansekunst” er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Passet ypperlig siden jeg også hadde en rødbete igjen.
Jeg brukte ostehøvel. Skavet en halv knutekål. Salat, persille, en gul gulrot, litt grønnkål, kjerner fra et kvart granateple, litt hvitløk, salt, pepper, olje, litt sitronsaft og litt eplesidereddik. ( Det siste er ypperlig hvis du har sur mage, selv om det kan høres merkelig ut) Gresskarkjerner ristet i pannen.
En liten rødbet skaves tynt med ostehøvel. Kjernene hadde jeg i like før servering så de skulle holde seg sprø. Rødbeten måtte vente så den ikke gjorde salaten rød.
Kotelettene ble krydret, stekt ca 9 på hver side, 200 grader airfryer.
Poteter vendt i olje og parmesan, salt og pepper, airfryer, litt mindre tid enn pommes frites, for jeg delte småpoteter.
Salaten ble frisk og god.
Vellykket. Husk jeg har ikke oppskrifter, bare inspirasjon. Bland det du selv liker.
Lørdag og søndag har jeg også en herremann innom som vil ha middag.
Delikatessepoteter. Så bittesmå poteter har jeg aldri sett før, men det er nesten så jeg får vann i munnen, for disse må bli god. Stekt i airfryer, tenker jeg, med hjemmelagd pesto? De skal spises i helga, hvis jeg får hjernecellene så oppe og gå at de greier å tenke litt.
Hmmmmm, lørdag kveld, koteletter, grillskiver, hmmmm, tenke litt mer
En broccoli
Nydelig grønnkål. Den grønnkålen jeg har fått i de kassene, har bare vært fantastisk. Rå eller varmebehandlet. Jeg må lage litt grønnkålchips en dag. Det er fredag i morgen. Får se hva jeg finner på. Tempuragrønnsaker kanskje?
Løk bruker jeg mye av.
Salanova. Et lite kunstverk av en salat. Helt ukjent for meg.
Purreløk er jo deilig, både varmebehandlet, i salater og på brøskiva. Jeg putter mye grønt på brødskiva for å få i meg nok grønnsaker.
Rosa stangselleri. Forrige gang brukte jeg den i wok og gryter. Jeg syntes den ble for sterk å spise rå. Jeg har litt vanlig stangselleri i kjøleskapet også. Jeg tror jeg må lage litt juice igjen. Ta meg en tur og handle litt i morgen.
En stor flott squash.
Her må det fintenking til.
Fredag:
Noen kyllingstrimler fra fryseren, stekte delikatessepoteter med pesto. Hodet mitt sier at jeg må ha tomater til og paprika, broccoli og purre/vårløk
Lørdag:
Løvsteik med resten av potetene, salat, bernaisesaus
Søndag: Saltet lammekjøtt, med kålrot og gulrotstappe og poteter.
Mandag:
Torsk eller laks, i gryte med poteter, grønnkål, purreløk, gulrot, rosa stangselleri, fløtesaus
Den siste tiden har lært deg mer om å stå på barrikadene
Du er blitt psykisk sterk
Du har lært deg å stå i stødig i stormen
Så langt er du på riktig vei
Men…..
Du formidler ikke budskapet vi må få ut til verden
Du har fått utdelt en hærskare av de du skal lede på riktig vei
De som er vanskeligst å få til å snu
Men istedetfor å snu dem, roper du sammen med dem
Du fronter det du ikke vil ha
Du står og roper og tror det hjelper, men egentlig får du mer av det samme
Det er ikke din oppgave å rope om jordas undergang
Det er ikke din oppgave å skjelle ut andre mennesker
Det er ingenting du kan gjøre, for det er ting som skjer av årsaker du akkurat nå ikke ser
Du bruker masse aggresjon og det bare eskalerer
Den ene saken avløser den forrige, nye kommer stadig til
Det ropes og ropes og mer får dere
Det er jo drama dere roper etter
Ser du ikke at dere er på feil vei?
Budskapet som skal ut til massene er kjærlighet
Verdenshavet av kjærlighet mellom menneskene skal vokse seg kjempestort
I det kjærligheten får vokse, vil dramaet synke drastisk
Sakene dere før ropte høyt om på barrikadene, vil løse seg opp og forsvinne
Dere kan jo alt om energi
Dere vet jo at høyfrekvent energi løser opp det de tunge lavfrekvente energiene
Så hvorfor går dere ikke den veien?
Istedet går dere dere vill i de samme dramaene det har vært truet med, fra jordens opprinnelse
Igjen lar dere dette få styrke
Har det ikke vært nok trusler om demoner og helvete og djevler og fiender og verdens undergang.
Det er hele tiden samme sak, bare ny innpakning, som passer tiden dere er inne i
Det er på tide å tenke nytt
Ny energi, ny utvikling, bruk nå det dere har lært
Gå ut i verden og misjoner
Lær andre om godhet, om respekt, omtanke og kjærlighet
Jo mer man sender ut gode energier, jo mer healer man verden
Ha ikke fokus på det dere frykter
Ha fokus på de gode verdiene, det dere vil ha mer av
Dere vet det jo egentlig, men plutselig kom en flodbølge av frykt og dro dere med ut i dramahavet
Det er som dere dupper rundt der og roper og skriker om hjelp og dere får flere og flere, større og større bølger, når det dere egentlig burde fokusere på, er et stille hav, som speiler godheten og kjærligheten
Husk også at slik dere ser på andre, ser de på dere.
Igjen står vi da med hva er det egentlig dere ønsker på jorden?
Drama eller fred?
Velg det dere ønsker og hold et sterkt fokus på det, for da vil det vokse seg stort
Ja, her er jeg. Tilbake på balkongen i Isfjorden, som for anledningen gleder meg med strålende vær.
I dag skal jeg sitte her hele dagen, utenom en liten tur til Åndalsnes for å hente ny forundringsgrønnsak-kasse og unne meg litt take away. Jeg skal blogge og jeg skal lese ut boken min.
Fredag satte jeg meg på toget for å dra ut på eventyr. Jeg elsker å reise, likevel blir kroppen stresset, men jeg har heldigvis gode hjelpere. Sønn og svigerdatter kjørte meg til toget og hentet meg igjen. Jeg forlot Romsdalsfjellene.
Jeg fikk byttet ut den vanlige treneren/tjeneren, med en ny. De benytter seg faktisk av samme taktikk. De lurer meg til å gå litt lenger. Henne her, ser dere har allerede inntatt samme posisjon, som den jeg bruker å ha med. Hun lurte meg på samme måte, ved å gå av på andre stasjoner på t-banen, så det ble lenger distanse å gå.
Skal tro om hun og gubben har samarbeidet bak min rygg?
Jeg er så innmari lettlurt og vettskremt. Jeg tror at kommer jeg til storbyen, er det garantert at jeg blir slått ned og ranet. Ja, det er det vi leser om i nyhetene. Hun bor på Tveita. Ja, jeg tiltrekker meg jo alt jeg funderer på, for når jeg kom, sa hun at det var så fredelig der. Den såkalte Tveitagjengen var borte, men morgenen etter klagde naboene om kasting av egg på vinduet og etter at jeg dro, ble T-banen stengt på grunn av slossing. Huttetu, meg oppi det der. Ja, jeg må ha noen til å passe på meg og heldigvis tok hun jobben.
Først kjøpte vi kollektivtrafikk-kort og jeg var kry som en hane, æh høne.
Jeg kjente på kortet i lomma og var så stolt. Se jeg reiser med T-bane og buss i Oslo jeg, i selveste hovedstaden er jeg.
Men før vi dro til Tveita, måtte vi ha litt mat. Det ble kinarestaurant og Peking-and. Det var godt. And, hoisinsaus og grønnsaker legges på små pannekaker.
For å komme dit, måtte vi gå. Hun lot nok som om hun ikke visste helt hvor vi skulle, for da kunne hun lure innpå meg noen flere spaseringsmeter.
Jeg har faktisk ikke lagt merke til hvor mange flotte, gamle bygninger det er i Oslo. Er like fint her som i Middelhavsbyene. Det kan hende jeg surrer litt med hvilke bilde som kommer når, for jeg hadde jo ikke og har fortsatt ikke peiling på hvor jeg var til enhver tid. Jeg trasket bare etter så godt jeg kunne og sukket og stønnet litt, når jeg var sliten.
Fin utsikt var det på Tveita. Bra jeg vet at jeg er der ihvertfall. Første målet nådd.
Dagen etter var vi klar for Krim i Hagen, Rivertonklubbens 50 års jubileum. Her lurte treneren meg til å gå av på en tidligere holdeplass. Jeg tror også at hun fikk meg til å gå en holdeplass lenger når vi skulle ta bussen, men siden jeg ikke er kjent, kan jeg ikke påstå dette.
Jeg må innrømme at det var vakkert med kastanjetrær og ærverdige, gamle bygninger.
Det er flott at ikke alt er nye, store upersonlige høyblokker.
Jeg var midt på Monopolbrettet, Nobelsgate og Prinsens gate.
Og Bygdøy alle
Fremme ved Aschehougvillaen, møtte vi Anne Lise Johannesen. Hun tryllet frem en stol til meg, fra kofferten sin.
Krim i Hagen, ble det. Det lå “lik” overalt.
Jeg lurer på om disse to damene stod bak, for det ser her ut til at de diskuterer hvordan de skal skjule sporene. Det er ikke noe sjakktrekk å henge blodige klær opp på snora, blant annet. Det burde de visst, så drevne drapsmenn (kvinner), de er.
Unni Lindell og Trude Teige
Vil du se flere bilder fra Krim i Hagen, finner du det i linken under her:
Hit kom også en annen god venninne av meg, men av en eller annen grunn, ble det ikke tatt bilde av oss ved bordet. Jeg får snike litt rundt og se om jeg finner ett hos noen andre og lure det inn hit.
Anne Lise hadde booket inn på Tveita, sammen med meg, så vi pluss mine to venninner, gikk på Italiensk restaurant denne kvelden. Kjempekoselig var det.
Dagen etter var vi klar for Afternoon tea. Bodil er på plass som ledsager igjen. Håper vi ikke slet henne helt ut. Her har hun plassert seg litt høyere oppe enn oss, så hun har full oversikt.
Jeg lar meg jo begeistre av ting som de andre ikke ser.
Men denne så vi. BØKER
Igjen hadde jeg lurt de andre avsted så tidlig at vi måtte vente på at portene åpnet. Og bra var det, for da fikk vi møte disse to herlige menneskene, som begeistret oss alle. Det kan du lese om her:
Og her var det kaker. Se hvor smilende trener Bodil er. Dette er nok lønn for å strevet med å dra på den stapeisen av kjerring, jeg kan være innimellom. Neida, er ikke så ille, bare litt, kanskje litt mer enn litt.
Og damene kaster seg over bildetaking, når kakene kommer på bordet. Anne Marte Hagen, fra Bladcentralen, Jorid Mathiassen, ansatt i Bonnier og forfatter av boken Der hvite liljer vokser og Norges bokinspirator, Liv Gade.
På scenen, inspirerende forfattere. Fra venstre: Ellen Vahr, Camilla Davidsson, Gudrun Skretting og Lucy Diamond. Mer om det arrangementet finner du hvis du åpner denne linken:
Dette bildet fikk jeg låne av Anne Margrethe Aandahl, redaktør i Aschehoug.
Det var kjekt å møte Ellen Vahr igjen.
På vei til dette møtet , sa kroppen min et øyeblikk at pass nå på. Jeg kjente at uff, nå er den sliten. Men når Bodil og jeg ble invitert med,(les, det var vel jeg som ymtet om det var mulig), på middag om kvelden, sammen med Liv Gade, Anne Lise Johannesen, (som hadde flyttet fra meg og Bodil, inn på hotell, jeg er sikker på at det var bedre service på Tveita, enn på Hotel Astoria) og Jorid Mathiassen, ja da måtte jeg bare hente ut litt til.
Jeg og Anne Lise, Hverdagsnettmagasinet. Ja, dere vet vel at jeg har en spalte der, Bokidioten?
Se hvor vi koser oss, Liv, Jorid og Bodil.
Med sommerfugler så store som kråker i magen og lite søvn, stod vi etter min tidsregning, altfor tidlig opp. I dag var det forlagsbesøk. For en bokelsker føles det som å få vandre levende i himmelen.
Måkene på Tveita, hadde kalt inn til et ekstra allmannamøte, der de diskuterte det som skulle skje.
Vi hastet avsted til t-banen, så jeg aner ikke om de ble enige.
Først Cappelen Damm. Her møter vi igjen Liv og Anne Lise, de to til høyre.
Fra venstre Bente, ansvarlig krim og Margrethe, ansvarlig feelgood.
Der møtte vi igjen forfatter Camilla Davidsson og redaktør Anne Margrethe Aandahl.
Så gikk turen til Gyldendal. Disse to forlagene ligger på samme sted.
Der møtte vi disse tre hyggelige damene, Anne-Louise, Siren og Kjersti.
Når eventyret var over, ventet en ny tjener utenfor døren. Hun fulgte meg ned på stasjonen og helt inn på toget. Takk til Unn ❤️ Er vel ikke jeg heldig som har venner som stiller opp for meg.
På toget, koste jeg meg med take away sushi.
Klar for tur ned til fjellene igjen.
Jeg rev opp kofferten med en gang jeg var kommet innenfor døren.
Se alt den rommet. Det er julaften de lux. Lucky me, sier jeg.
Snipp snapp snute, så er jeg tilbake der det hele begynte.
Nå skal batteriene lades, for neste tirsdag drar jeg på tur til Trondheim, for å være med på Cappelen Damms bokhandlermøte. Egentlig har jeg lyst opp dit uken etter også, for da kommer Gyldendal, men det koster jo skjorta å farte så mye. Å være bokblogger er jo ulønnet arbeid, det betales med livskvalitet, ikke penger.
