Aschehougvillaen,  der hagefestene er, er en flott villa.

Det ligger i et strøk med mange flotte bygg og huser mange prominente mennesker.

 

 

Dette blant annet, var tidligere den franske skolen.

Det ligger også flere ambassader i nabolaget.

Men hvor høyt på strå mennesker er i samfunnet, er av liten interesse for meg.

Jeg elsker mennesker som stråler av hjertevarme og engasjement.

Mennesker som åpner hjertet sitt for deg og byr på seg selv.

To slike mennesker ga oss en stor opplevelse søndag ettermiddag.

 

Vi skulle på Afternoon tea i Aschehougvillaen.

Afternoontea i Aschehougvillaen

Lørdag  fikk vi komme inn tidlig, på krim i hagen.

Dere vet, de som er med meg, må jo møte opp tidlig, ja så tidlig at enkelte synes det er uhøflig til tider.

Jeg kaller det å være ivrig og engasjert.

Men der stod vi utenfor porten.

Vi fikk beskjed om at de slapp ikke inn noen før klokken 13.30.

Vi hadde lest 13.00 i programmet og klokken var ikke mer enn 12.45 eller noe sånt.

 

 

Krim i hagen. Wow. Så gøy
Og i dag hadde jeg ikke stol, slik som den jeg fikk låne dagen før.

Da kommer det to mennesker vandrende, en dame og en mann.

Kommer dere ikke inn, spør han.

Nei, svarer vi, de åpner ikke porten før 13.30.

Bare gå inn dere, jeg er naboen, hils fra Jens P, dere.

Nja, nå turde vi ikke det og jeg plaprer videre, og her er ikke noe benk, jeg har vondt for å stå så lenge.

Da får dere bli med inn til meg og sitte der og vente da, svarer han.

 

 

Du har vel ikke benk, kommer det fra henne, Bente sa hun, at hun het.

Bli med inn til meg dere, for jeg har benk i hagen jeg.

Og det gjorde vi.

Heldigvis var de enige de to som var med meg, denne gangen.

Ja, de hadde nok ikke stoppet meg uansett.

 

 

Og for et eventyr det ble.

To engasjerte mennesker med stor livserfaring, bydde på seg selv og fortalte om området vi var i.

Bente fortalte at denne lille hagen, som var som en liten oase, ble brukt av naboene.

Nå ville de leie inn en trepleier som skulle hjelpe dem å ta vare på trærne.

Jeg spurte om de samlet seg naboene til sankthansfest og lignende, men det gjorde de ikke, men de hadde hatt pølsefest, etter en dugnad i huset.

Etter å ha hørt de to engasjert fortelle, sier jeg, er det en is du holder i hånden.

Da utbryter hun, oj, jeg har jo is i posen, som jeg har kjøpt til barnebarna.

Jeg ga en til deg, sier hun til Jens P,  for det er jo favoritten din.

 

 

De er så engasjerte de to, at om de har noe is  som smelter, nei, det bryr de seg ikke med.

For meg er det helt vidunderlig, når mennesker forteller så engasjert.

Vi var jo tre fremmede damer som tilfeldigvis møtte dem.

Men når man åpner opp for andre mennesker, da stråles det ut og man får det i retur.

Jeg synes det er helt fantastisk og gjør at jeg føler meg virkelig levende.

 

De er jo så majestetiske og flotte disse bygningene.

I det vi forlater Bente, som skal ha isen sin i fryseren, for ikke å skuffe barnebarna, fortsetter Jens P å fortelle litt mer om sin historie.

Han forteller at de fleste av hans gamle naboer har flyttet i leilighet, men han ville bli boende.

Han mistet sine sønners mor, når de ikke var så gamle, og de ønsket at han beholdt huset.

Men han leide ut og var veldig fornøyd med leieboeren sin, som var en svært hyggelig mann, som brukte det til pendlerbolig.

Han forteller og viser oss at i hagen, har han det eldste huset i området.

Det var den siste skyss-stasjonen, før de kom inn til Kristiania med hest og kjerre.

Han forteller fra sin yrkes- og idrettskarriere.

Det er fascinerende å høre han fortelle så engasjert.

Kanskje var det morsomt for han også, å møte noen som tydelig viste at de syntes det var spennende å lytte til han.

 

 

Så tusen takk, Bente og Jens P, for et vidunderlig engasjement dere har.

Takk for at dere åpnet opp for oss tre fremmede damer dere tilfeldigvis møtte.

Dere begeistret oss alle tre.

Og hvis dere to skulle slumpe til å se dette, så kan jeg røpe en liten ting.

Du, Jens P, har en gang i tiden, vært sjefen min.

Hvor morsomt er vel ikke det?

 

Er det tilfeldig eller var det et “planlagt” møte, lurer jeg på.

Med min tro, tror jeg jo på at vi mennesker møtes for å utveksle energier.

Er du åpen for andre mennesker, vil det berike livet ditt.

Det vil utvikle deg som mennesker.

Rett og slett gjøre livet ditt bedre.

Så la moralen i historien være,  by på deg selv, vær engasjert og ta imot de du møter på din vei, på samme måte.

La stemmen i hjertet lede deg.

Og med det, var vi tilbake til den drivkraften de fulgte, forfatterne som deltok i Afternoon tea.

Følg den lille stemmen i hjertet ditt, som dytter deg forsiktig frem.

Da vil du få mange, slike hjertevarme møter.

Jeg er svært takknemlig

I dag