Nå er jeg i storbyen.

Ja, Oslo er jo det for ei som meg, som kommer fra et lite sted og liker å ha det rolig rundt meg.

Nå sitter jeg her på glassverandaen i en blokk på Tveita og ser utover byen.

Jeg elsker å reise, likevel blir jeg veldig stresset når jeg skal avsted.

Jeg blir det man kaller reisesyk.

Ofte har jeg tanker når det nærmer seg å reise, at hadde det blitt avlyst nå, ville jeg fått være hjemme.

Hvor deilig hadde ikke det vært.

Kroppen lengter da etter å legge ned radaren som er i gang.

Ja, for det er vel det som skjer.

Jeg har en kropp som er opplært fra barnsben av, å måtte passe på og skal man ut, utenfor den vante sfære, blir kroppen ekstra på vakt.

Hva hvis, hva hvis, pass på, pass på, husk det, ja du må huske det, pass nå på.

Den som alltid er rolig, greier ikke å forstå hvor slitsomt dette er.

På det verste er jeg så stresset at jeg brekker meg.

Heldigvis ikke så ille denne gangen.

 

Slike reaksjoner kan gjøre at en trekker seg unna.

Man kan grue seg slik at man unngår disse situasjonene.

Man finner kanskje først på unnskyldninger, for at en ikke vil avsted.

Man tenker at man har det best hjemme.

Ja, for all del, det må være lov.

Men…. Det triste er hvis man selv lager dørstokken så høy, at man ikke kommer seg ut.

Det er det som kunne skjedd med meg.

Jeg har merket det godt disse årene jeg har vært mye hjemme, at tiltaket med å komme seg ut, blir større.

Hvis jeg hører på den, “du har det nå best her hjemme”-stemmen, da blir jeg værende der.

Og blir jeg det, vil jeg miste utrolig mye.

Og ikke bare det, men fryktene vil vokse og begrense livet mitt mer og mer.

Det igjen fører til at jeg vil miste mye av meg selv.

Egentlig er jeg, allerede fra barnsben av, en som elsker å dra ut på eventyr.

Så tenk litt over fryktene dine.

Ikke la de ta over deg, begrense deg.

Jo sjeldnere man gjør noe, jo skumlere blir det.

Ikke gi opp, før du har prøvd.

Ofte er ting skumlere når man sitter hjemme og tenker på det, enn når man er midt oppi det.

Prøv å utfordre deg selv litt til å gjøre noe du egentlig synes er litt skummet.

Selv om du ikke greier det fullt ut, vil forsøket gi kroppen din glede over at du turde prøve.

Så om du ikke kommer i mål første gangen, ikke føl det som et nederlag, men gi deg selv ros for å ha prøvd.

Selvfølgelig mener jeg ikke at vi alle må prøve alt.

Det jeg ønsker er at man ikke lar seg stoppe for å gjøre ting man egentlig liker, hvis ikke frykten hadde stoppet en.

Nå skal jeg ut på eventyr.

I dag