Gudrun Skretting, Tre menn til Vilma
Leseeksemplar fra Aschehoug
Enda en julebok fra en norsk forfatter, til og med solgt til Tyskland allerede.
Jeg var litt engstelig når jeg innførte den nye førjulstradisjonen min, nemlig å lese julebøker.
Jeg er jo egentlig allergisk mot for mye romantikk, av typen hjerte,smerte,lengsel, smask og klin og alskens beskrivelser av kroppslig aktivitet. Jeg synes det er gørr kjedelig.
Så oppdager jeg den ene nydelige leseopplevelsen etter den andre.
Først Petra, som har en perfekt plan, lun og koselig
Lene Lauritsen Kjølner, Petra Pettersens perfekte plan
Deretter den fine romanen, Julebrev, om Linda, alenemoren, som strever med sine utfordringer.
Kjersti Herland Johnsen, Julebrev
Og nå Tre menn til Wilma. Fantastisk bok. Ja alle tre er av sjangeren feelgood, men jeg er sikker på at alle disse tre julebøkene vil bli likt av både damer og menn, og alle som liker å lese andre ting enn blod og gørr.
Akkurat så liten dose romantikk at jeg koser meg, ja egentlig er det mer nestekjærligheten som står i fokus.
Tre menn til Wilma, er bare fantastisk fin. Minner meg litt om Eleanor Oliphant, blandet med Olivia Henriksen.
Allerede på side 18, lo jeg slik fra sengekanten at jeg var redd for å vekke naboene. Jeg vet ikke helt om det er stuerent å le av en som har verbal Tourettes, men kanskje er det greit å sette søkelyset på det, for det må jo være en utfordring og vi er så stygge til å dømme vi mennesker. Vi glemmer å se mennesket bak de uheldige ordene.
For meg var dette en perfekt julebok rett og slett. Jeg lo masse, men tørket også tårer.
Til alle disse tre forfatterne vil jeg si bare en ting: Gi meg en ny bok til neste jul. Bli en del av min juletradisjon.
Sitat:
(Vilma regner alt hun gjør ut fra hvilken sjanse hun har å dø av det)
Jeg liker systemer. Det er en slags trøst i dem. Og i artikkelen jeg leste i går, hadde en viss Ronald Howard ved Stanford University lært meg at. Mine dødssjanser ville øke med en milliontedel ved
1) inntak av tusen bananaer
2) inhalering av 1,4 sigaretter
3) to dager i New York og
4) konsum av en halv liter vin
For øvrig var en vaginal fødsel like risikofylt som femten fallskjermhopp.
Men var jeg blitt skrent? Så langt i fra. Om noe, var jeg heller oppmuntret. Det meste på listen hadde jeg jo aldri hatt befatning med. For heldigvis: Jeg har alltid vært av den typen som prøver å unngå ting. Ikke rote meg opp i noe, aldri forårsake problemer eller skade.
“Vilma”, sa nemlig min grandtante, “du kan aldri være forsiktig nok.”
Dessverre visste hun hva hun snakket om.
Derfor var det bare en ting på mikromordlisten jeg kunne krysse av for. Og hvor vanskelig kunne det være å slutte med bananer?
Skjønt, da jeg senere på dagen, vel innenfor døren hjemme, stakk hånden ned i notevesken etter dagens notater, innså jeg at frukten hadde visse fordeler: Bananer renner ikke ut i notevesker(hvis man da ikke har forsømt seg i ukesvis.)
Chiafrø derimot (nedlagt i appelsinjuice), flyter svært godt, vil jeg si. For da jeg like etter, i sjokk og vemmelse, trakk armen til meg, datt alt i gulvet. Og ut av vesken fløt den fiskerognlignende, oransjefargede massen som en slags våryr elv, og tok med seg “Den vilde rytter” av Robert Schumann i samme slengen.
Et pussig syn, definitivt. For jeg har jo aldri hatt gullfisk. Men der, på gulvet i gangen, så der likevel ut som om en hel fiskestim nylig hadde møttes for å gyte. På Robert Schumann.
For ikke å snakke om på side 222, når de øver på begravelse, hihi, men vil dere vite hva som da skjedde, må dere lese boken selv. Jeg kunne tatt med dusinvis av morsomme scener fra boken. Men selvfølgelig er det et alvor bak, som gjør boken utrolig bra.
En liten smakebit til:
Jeg åpnet likeså øynene, atter en gang. Og der, bak adventstaken i vinduskarmen, humpet Ivar Kirkebys bleke rumpeballer taktfast opp og ned. Mens englene så på med hodet på skakke, med vinger og foldede hender.
Hjelpes, tenkte jeg. Disse bildene kommer til å forfølge meg resten av livet, det var jeg sikker på. Prestens hvite akterspeil gyngende opp og ned med et kvinnelår på hver side, den krøllete buksen på knærne. Opp og ned. Crescendo. Accelerando. Himmel, for en fart.
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød.
Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden – lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer.
Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen.
Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret.
Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre – hvis man regner med den døde faren.
Det tyske storforlaget Dtv har sikret seg rettighetene til å utgi romanen om Vilma på tysk.
Nå skal jeg lese:
Frode Eie Larsen, Så ble det kaldt
Leseeksemplar fra forlagshuset Vestfold
Da er jeg klar for en ny krim fra Eie Larsen. Jeg har ikke lest alle han har skrevet, men de tre siste og jeg likte de veldig godt.
Det er fint å lese de etter hverandre men kan også leses frittstående for det er avsluttende historier.
Frode Eie Larsen, På overflaten flyter vannliljene
Jeg hadde egentlig lagt frem denne i september, men etter at jeg hadde lest Skyggedanseren, som var gruelig vond, reduserte jeg krimbøkene og puttet inn mer feelgood istedetfor. Derfor måtte Frode vente litt. Men nå gleder jeg meg til å lese hans nyeste, som har fått bare gode kritikker.
I Larvik blir en kvinne kidnappet etter en kveld på byen, og sporene leder Eddi Stubb utenlands. Der tar saken en brå og uventet vending, da en ny tragedie inntreffer. Så forsvinner nok en person, og saken kommer ubehagelig tett på Eddi.
I denne iskalde spenningsromanen avdekkes løgner, svik og grufulle familiehemmeligheter.
Klarer politiet å få finne løsningen, før liv går tapt?
I “Så ble det kaldt” tar forfatteren oss tett på personene og handlingen, man suges inn i fortellingen og slipper ikke ut før siste side er lest.
November:
Jojo Moyes, Det siste brevet fra deg
Lene Lauritsen Kjølner, Petra Pettersens perfekte plan
Kjersti Herland Johnsen, Julebrev
Oktober:
Bøker lest oktober 2020, 17 bøker
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.
Bokinspirasjon for alle.
https://www.facebook.com/groups/3708195432531753/?ref=share
Jeg er like allergisk for “kliss” som deg, og julebøker leser jeg sjelden. Men, jeg begynte på Vilma i dag, og koser meg virkelig 🙂
Blir spennende å høre hva du synes 🙂