Det er heldigvis balkongvær igjen for meg og pusilusken.
Og jeg sitter her og grubler som vanlig.
Tankene mine tar aldri ferie.
De kaller det vel en høysensitiv hjerne.
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.
Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.
Jeg leser denne boka på senga.
I går kveld leste jeg om det å være tilstede i nuet.
Jeg tror jeg aldri er det.
Jeg er tusen plasser i hvert sekund.
Mens jeg skriver, tenker jeg på to innlegg til jeg har lyst til å skrive i dag.
Og da dukker det opp en bokomtale som venter også.
Jeg kjenner stresset inni meg og det er bare idiotisk.
Dette er ikke ting jeg må gjøre, likevel stresser tankene kroppen.
Jeg tenker på måltider i dag, ja jeg har ikke kommet til frokosten enda.
Rester fra i går, noe til middag, ja jeg vet hva, og til kvelds bare må jeg ha bakt brie, for det roper kroppen etter.
Jeg tar inn trafikkstøy og fuglekvitter.
Jeg tenker på boken jeg leser på dagtid, må få lest mer i dag, det har gått sent.
Jeg tenker på reiser i tiden fremover, nå er alle i år planlagt, men må bestille parkering og hotell.
Skal jeg skrive, tenker jeg, skal bare spille ferdig dette først, vente ni minutter, men når de minuttene er borte, da må jeg vinne den neste kampen.
Så må jeg absolutt sende en melding til en venn før jeg glemmer det, det må skje i akkurat dette sekundet.
Alt dette romsterer i hodet samtidig.
Det er som en tørketrommel som går rundt og rundt og tankene går i loop.
Og tankene sloss om plassen.
Det er en kamp der de bryter seg frem, for å komme først, for å være den som er mest fremtredende.
Er det rart man blir sliten?
Og den logisk tenkende delen av hjernen, vet jo at dette er bare idioti.
Men i det jeg skriver, kommer svaret.
Slik det ofte gjør når en skriver.
Samme problemstilling som jeg har skrevet om før.
Vær bare klar over at alt du opplevde som barn, det styrer deg fortsatt.
Du handler ubevisst uten at du er klar over det.
Jeg har en aktiv hjerne.
Den jobber på høygir.
Temaet er kontroll.
Og igjen mens jeg skriver, tenker jeg på utgangspunktet for temaet, være i nuet.
Slik flyr tankene.
Men jeg har lært meg fra jeg var bitteliten at jeg kan ikke være i nuet.
Jeg må følge med.
Jeg må ha kontroll.
Jeg må passe på.
Morgendagen er ikke trygg, uventede ting skjer, jeg må være forberedt.
Derfor greier ikke jeg å være i nuet.
Kanskje vil jeg aldri greie det.
Uansett hva jeg opplever, suger jeg inn tegn.
Bilder jeg ser, ord jeg hører, alt jeg oppfatter hos mennesker jeg møter.
Dette pusler hjernen min sammen, så jeg får sammenhengen, et klart bilde av situasjonen.
Gutta trodde en gang de skulle overraske oss, de skulle dukke opp ved middagsbordet, på et cruise.
Det gikk ikke.
Jeg hadde avslørt de lenge før.
Egentlig ved første tegnet, en setning, … I år har jeg lyst på en ordentlig ferie.
Hmmmmm, så begynner tankespinningen.
Han har ikke sagt noe om hvor, men har ferie samtidig med oss, hmmmm
Tiden går, men hører ikke mer om ferie, hmmm, unormalt.
Mer ting ble sagt, husker ikke alt, bittesmå ting.
Men så åpnet en dataskjerm seg foran meg, og på ett av vinduene, så jeg cruisefanen.
hmmmmmm, må ha søkt på cruise ja.
Men det avgjørende var når eldstemann forsnakket seg noen dager før avreise og fortalte at yngstemann var på shopping i Ålesund.
Der kom den, da visste jeg.
De måtte ha noen nye klær.
Slik jobber hjernen min.
Jeg sa at hadde dere vært med på cruise, kunne jo jeg spandert utflukt på Ferrarimuseet.
Da sprakk bobla.
Men gubben vet dere, han ante ikke noe, før 4~åringen kom springende mot han på flyplassen og ropte bestefar så det hørtes over hele flyplassen. Da ble bestefar rørt.
Det hører med til den historien at 4-åringen ble fornærmet på bestefar dagen før, for den lille fortalte at han også skulle på cruise, men bestefar trodde ikke på han. 😊
Bestefar har en rolig hjerne, han grubler ikke, han tar det som det kommer.
Jeg kan lære meg å ha små øyeblikk.
Jeg vet jeg kan meditere, for det er vel da jeg har mest fred inni meg.
Når jeg går ned i transen.
Jeg er på vakt da også, for jeg hører lydene rundt meg.
Det er svært sjelden jeg går så dypt at jeg får helt fred.
Jeg bruker det jo bevisst under healing.
Men også da kan jeg snakke samtidig som jeg ser bilder og får ord.
Jeg er ganske god på å se hva folk har opplevd.
Og det går opp for meg nå at nettopp da har jeg bruk for å kunne se ting i en sammenheng.
Jeg vet hva de har opplevd uten at det er sagt og jeg pusler de bitene sammen og får det frem i lyset, så vedkommende kan få det bedre.
Det er kanskje noe av det jeg er best på når det gjelder healing.
For vi har ikke bare vårt eget, vi arver også fra våre foreldre, besteforeldre, osv.
Vi arver energiene, de følger oss, helt til vi får renset de.
Selvfølgelig ble bloggen mye lengre enn jeg hadde tenkt.
Men jeg tar ikke bort noe.
Jeg trengte å forstå meg selv litt mer.
Jeg har bruk for å være den jeg er.
Selv om det er slitsomt med en hjerne som spinner like fort som den motorsykkelen som nettopp dro forbi på veien og lagde støy.
Skal jeg klare å meditere oftere?
Jeg sier det til andre, ta 5 min innimellom.
Jeg burde klare det selv også.
5 minutter er alt jeg ber om, dier kroppen.
Har ikke tid, tenker jeg.
Er vel ikke det tåpelig?
Jeg har hele dagen foran meg.
I dag
Men….. jeg må bare…
