Lene Lauritsen Kjølner, Den siste olje

Jeg skjønner ikke hva det er med den Kjølner-dama, men hun spyr ut ene koseboken etter den andre. Nok en gang har jeg storkost meg med privatdetektiv Olivia Henriksen. Det er et drap ja, men blodig og makabert nei. Dette er ikke en bok å få mareritt av.

I kjent Agatha Christie stil, samles alle de mistenkte til slutt og en morder ringes inn. Hele boken igjennom kan du fundere på hvordan det hele henger sammen mens du humrer over alle de humoristiske utsagnene. Du blir jo så glad i de som er med. Du bør lese historien fra første bok, selv om de også kan leses frittstående. Vi får jo følge hovedpersonene i deres hverdag, det er litt av sjarmen.
Samarbeidet med Olivia og politikjæresten Torstein går som hånd i hanske denne gang, hmmmm, er hun blitt forsiktigere eller? Hun har det jo med å sikre litt bevis med metoder som kanskje ikke helt er etter regelboka. Det er morsomt, for jeg ser det jo for meg.

Dette er feelgood romaner med et krim-mysterie på kjøpet. Anbefales varmt hvis du liker avslappende underholdning.

På ferie i Spania møter Olivia den pensjonerte politimannen Kalle. Det er omveltende nok, men det er først da hun kommer hjem og treffer på utbygger Bjerkvik at ting begynner å skje.
For det finnes andre måter å møtes på enn nede i en bunker, ute på Essos gamle tomt på Vallø og det som en gang fikk navnet Prinds Christians batteri. Og det er upraktisk når Bjerkvik er død. Men hvordan havnet han der? Han .oljet” seg ikke neppe nedi av seg selv. Olivias nysgjerrighet bobler mens det dukker opp mystiske tatoveringer, diskrete kappekledde og høner som løper uten hoder.
Nok en gang beveger Olivia seg på merkelig vis inn i det som egentlig er Torsteins domene. Og hun nøster opp i drapssaken, ved hjelp av Monas skarpe blikk og en svært behjelpelig Kalle.

Nå leser jeg:

Dina Jefferies, Krigens døtre

Leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke

Denne har jeg lagt i stabel flere ganger og den hopper av glede hver gang, men den er av det takknemlige slaget, for den sutrer ikke om den ikke er blitt lest enda. Den er veldig tålmodig. Kanskje fordi den fortsatt ligger oppå lesestabelhylla, ikke er blitt satt inn i hylla. På toppen er det jo håp om å bli lest. Og den ser spennende ut. Jeg kan ikke kun ha krim.

Fra omslaget: Første bok i Dinah Jefferies’ storslåtte trilogi om søstre, hemmeligheter og mot under andre verdenskrig i Frankrike. 1944. I en gammel steinhytte i det innerste av Dordogne, i utkanten av en liten landsby, lengter de tre søstrene Hélène, Elise og Florence etter en slutt på krigen. Hélène som er eldst, forsøker å holde familien samlet under den tyske okkupasjonen. Den mer rebelske Elise er oppsatt på å hjelpe motstandsbevegelsen, koste hva det koste vil. Og Florence, den mest drømmende av de tre, ønsker seg bare friheten tilbake. En mørk kveld banker de allierte på døren deres. Tiden er kommet for å engasjere seg. Men beslutningen medfører også at hemmeligheter fra deres egen fortid vil komme for en dag

Mai: