Isabel Allende, Etter vinteren
Det er ikke tvil i min sjel, min favorittforfatter heter Isabel Allende.
Jeg har som mål å lese alle hennes bøker, men har mange igjen, for jeg oppdaget henne først når jeg fikk lese manuskriptet til Øya under havet, når jeg var prøveleser for Bokklubben.
Jeg har ikke lest den forrige boken enda heller, Den japanske elskeren, men jeg har lest noen av de eldre bøkene. Men jeg har mange igjen og de skal jeg lese etterhvert.
Hun skriver så fantastisk denne damen, og Etter vinteren er intet unntak.
Vi får historiene til Lucia og Richard og Evelyn, når disse vikles inn i hverandres liv, midt under den verste snøstormen på Manhatten i manns minne.
Ikke bare er det svært interessant å lese deres historier, men sammen vikles de inn i en annen spennende historie sammen.
Allende har en slik malerisk måte å skrive på. Hun er dronningen av ord for meg. Jeg liker å dra frem ett eller to sitater, når jeg skriver omtaler, men her kunne jeg skrevet hele boken og det er hjerteskjærende historier som blir fortalt.
Men jeg skal ta med et sitat fra begynnelsen av boken når Evelyn møter Lucia og Richard.
Lucìa henvendte seg til gjesten på spansk for å ta rede på hvor hun var fra og hva som hadde skjedd. Den andre våknet fra den katoniske tilstanden hun lot til å ha være i, og tok av seg hetten, men holdt blikket fast i gulvet. Hun var ikke kortvokst, men en veldig lav og og veldig tynn, ung kvinne, med et ansikt som lyst tre, og det svarte håret var festet i nakken. Lucìa antok at hun var urfolk, antagelig mayaindianer, selv om de typiske trekkene fra den urbefolkningen, ikke var spesielt fremtredende i henne; den ørneaktige nesa, brede kinnbein og mandelformede øyne.
Med veldig høy stemme sa Richard til jenta at hun kunne stole på Lucìa, med utgangspunkt i at utlendinger skjønner engelsk, hvis de bare blir ropt til. I dette tilffellet fungerte det, for jenta hentet frem en kanaristemme for å bringe på det rene at hun var fra Guatemala. Hun mumlet med så stort besvært at det var vanskelig å følge ordene hennes; når hun var ferdig med en setning, var det ingen som husket hvordan den hadde begynt.
Isabel Allende starter skrivingen av sine bøker, på samme dato hver gang, 8. januar. Ideen til boken fikk hun under et juleselskap i 2015, under en familiemiddag der de andre lurte på hva neste bok skulle handle om. De begynte å kaste ideer ut i luften og slik ble skjelettet til denne boka til.
Jeg anbefaler Isabel Allendes bøker til alle som liker å lese, unge og gamle, menn og kvinner. Jeg kan ikke forstå annet enn at alle må like hennes bøker.
Bilde og tekst er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Professor Richard Bowmaster kjører inn i bilen til den unge, ulovlige innvandreren Evelyn Ortega fra Guatemala, midt under den verste snøstormen i New York i manns minne. Det viser seg å få mer dramatiske konsekvenser enn ventet, og professoren henvender seg til sin kollega og leietaker Lucía Maraz for å be om råd. Disse tre svært forskjellige personene bringes sammen i en fortelling som beveger seg fra dagens Brooklyn til 1970-tallets Latin-Amerika og kaster Richard og Lucia inn i et forhold ingen av dem hadde kunnet se for seg.
En aktuell fortelling om migrasjon og identitet med hovedpersoner som finner håp og muligheter gjennom møtet med kjærligheten.
«Dette vintereventyret kan smelte ethvert frossent hjerte.» Kirkus
«Kan sammenlignes med Åndenes hus.» CBS Watch! Magazine
«Et dypdykk i hva det betyr å respektere, beskytte og elske.» Publishers Weekly
Prrrrrrrrrrompppppppppp!!!!! Hihihihihihihihihihi!!!!!
🙂 Laila Monica Nikolaisen Ribssk:
Den boken skal jeg ha! Takk for tips. Jeg har lest mange av hennes bøker, så hun er en favoritt hos meg også
Ja, jeg digger henne 🙂 maiken: