Dette er fantastiske bøker, hvis du liker historiske bøker. Ekstra moro var det at det handler mye denne gangen om utviklingen av spinneriene. Nye maskiner utvikles og folk protesterer mot at maskinene tar over arbeidsplassene. Vi har jo en ullvarefabrikk her på stedet og det er ikke så lenge siden jeg var der på fabrikkbesøk og vi fikk høre litt av denne historien.
Denne gangen følger vi maktkamp og industriell utvikling, det er ikke grusomheter fra krigen. Kjempegøy lesing.
Og verst er det å lese om hvor lite makt det arbeidende menneske hadde. Fagforeninger var forbud og ble du arrestert, ble du gjerne dømt om du var uskyldig. Enten ble du henrettet eller du ble sendt på straffearbeid eller til Australia. Det var stor forskjell på rik og fattig. Folk sulter og må stjele for å overleve og blir de tatt, ja da venter henrettelse.
Fra omslaget:England 1770. Oppfinnelsen av «spinning Jenny» varsler en ny æra innen produksjon og industri. I løpet av bare én generasjon endret vevemaskinen menneskers liv fundamentalt. Verden er i opprør, inkludert i Kingsbridge. Maskiner gjør det tradisjonelle manuelle arbeidet til veverne overflødig – og farlig. En arbeider dør i en arbeidsulykke forårsaket av uaktsomhet, og etterlater seg enke og barn. En ung kvinne sliter med å finansiere skolen hun driver for barn fra fattige familier. En velvillig ung mann får en uventet arv. En annen beskytter hensynsløst sin rikdom, uansett hva det koster.
Samtidig som Englands herskere forsøker å forme kongeriket til en dominerende handelsmakt, legger Napoleon Bonaparte en storslått plan for å ta over verden. Plutselig er det krig i Europa, og alt er i forandring. Vil folk være i stand til å finne veien i den nye verden og reise seg fra krigens aske?
For over tretti år siden ga Ken Follett ut sin mest populære roman, Stormenes tid. Den femte boken i den banebrytende Kingsbridge-serien tar deg nok en gang rett til hjertet av historien. Det er Ken Folletts mest ambisiøse verk til nå, og skildrer på en mesterlig måte de omfattende endringene som rystet Europa på 1800-tallet.
På senga leser jeg:
Mélissa de Costa, Alt det blå på himmelen
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
EN DEBUTROMAN FULL AV FØLELSER
Ung mann, 26 år, forventet levetid to år fra nå pga. diagnose tidlig alzheimer, klar for å dra ut på en lengre reise. Ønsker selskap på mitt siste eventyr. Kjønn er uvesentlig.
Émile har bestemt seg for å flykte fra sykehuset og all omsorgen fra familie og venner, og legger ut en annonse hvor han søker reisefølge. Til hans store overraskelse er det noen som svarer. Tre dager senere, ved bobilen han har leid i all hemmelighet, møter han Joanne, en ung kvinne med en stor, svart hatt, som bare har med seg en ryggsekk og som ikke oppgir noen grunn til å ville bli med på tur.
Og dermed legger de ut på en vakker reise. På hvert stopp – hvor de blir kjent med både hverandre og med fremmede – utvikles glede, frykt, vennskap og kjærlighet som sakte, men sikkert bryter ned Émiles smerte.
I dag skulle han møte ekskollegaer på kafé og jeg slo meg med.
Det er så fint i dag at vi kunne sitte ute.
Etterpå kidnappet vi denne karen.
Han har lovt å hjelpe oss med å rydde et av soverommene i kjelleren.
Det er litt kjedelig at kjerringa ikke bidrar så mye her i huset, men slik er det bare.
Hun gjør så godt hun kan.
Det var stille på fjorden.
Kjerringa dro med seg bøkene ut på balkongen.
Der har vært litt lite lesing her nå.
Konsentrasjonen har vært litt så som så og noen av bøkene jeg hadde planlagt å lese denne måneden, er litt tunge, med mange navn og hendelser.
Jeg la disse på fanget, lukket øynene, blandet de og trekte ut en.
Det ble denne, men kun 38 sider.
Interessant nok, men når jeg må lese om igjen og om igjen på grunn av manglende konsentrasjon, nei da går det ikke Stoffskiftet er litt lavt for tiden, da svikter der kognitive litt.
I tillegg til at jerninnholdet i blodet er på vei opp.
Det merker jeg ved at jeg kan sove tre ganger hver dag.
Derfor vant Carmen Korn, med den siste boken i trilogien.
Her er det også mange navn, men merkelig nok kommer jeg raskt sånn noenlunde inn i handlingen igjen.
Jeg husker ikke alt som skjedde i de to første, men får påminnelser i teksten.
Og jeg liker å lese disse bøkene. Gode romaner.
Jeg kjøpte en bok i dag.
Jeg hadde jo planlagt bøker i serie som tema i august, før jeg bestilte cruise.
Og det er mest krim i seriene.
Jeg ønsket meg derfor en seriebok, uinnbundet og jeg fant denne, Soroya Lane, Den italienske datteren.
Etter Lucinda Rileys suksess, er det jo mange som prøver seg på slike søstreserier.
Håper den ikke er altfor lett og romantisk, men perfekt feriebok.
Hun her dristet seg ut fra badet.
Hun er ganske så pinglete, så hun går litt i ring før hun finner ut hvordan hun på lettest mulig måte, kan komme på fanget.
Og hun liker ikke dette ullpleddet, for det er så mykt at hun føler at hun har ikke kontroll.
Det elektriske er bedre, for det er tykkere og stivere, men når hun ligger på fanget, må jeg skru det av, for det skal ikke ligge noe tungt oppå det.
Og foreløpig er det varmt nok uten.
Men ofte er det redningen for å få sittet ute.
I går kveld satte jeg på Tom Cruise til gubben og så satt jeg selv på rommet mitt i stillhet.
Jeg var litt redd det ble skummelt for han å se spenningsfilm alene, men jeg tror ikke han hadde mareritt i natt.
Den gamleste og sprekeste av oss, er på vedaskogen.
De to yngste er like late begge to.
Men jeg er ihvertfall ute.
Denne latsabben ligger på badet.
Etterhvert kom denne luskende også.
Det er fint å jobbe fra ute.
Jeg skriver Lillasjelord på bestilling og innimellom jobber jeg med presentasjonen av både juli og august lesing.
Jeg vil ha alt klart før ferien begynner.
Humøret er utrolig skiftende.
I det ene øyeblikket, særlig om morgenen, er jeg nedstemt og oppgitt, men også med uro inni meg.
Jeg skrev litt her om dagen om dette merkelige med at man ønsker å reise, men samtidig har motstand mot å dra.
Da fikk jeg så fint svar fra en venn. Det ga meg denne forståelsen.
Jeg tror jeg har skrevet om det før også, men så glemmer man det igjen.
Når man har opplevd å få livet snudd opp ned som barn, vil kroppen motsette seg endringene.
Følelsen av at noe skal skje. Det er noe bra, så vi har gode forventninger og gleder oss, men vi mister også kontrollen. Jeg hater jo endringer etter at vi flyttet flere ganger i min barndom. Jeg liker alt er stabilt, men eventyreren som fortsatt er i meg fra jeg var barn, har trosset seg frem.
Derfor får jeg dette indre stresset som koker inni meg. Redselen for å miste kontroll, ikke ha oversikt over hva som skjer. Jeg tenker jo ikke sånn bevisst. Alt bruker å gå bra, likevel blir jeg stresset. Særlig når kroppen ikke er helt i form.
I dag skal jeg sende iPad til Apple. Det stresser meg også. IPaden er jo livslinjen min på et vis, til den aktive delen av meg. Den holder meg i arbeid og lar meg ha kontakt med omverden. Den er derfor svært viktig for meg. Pluss at det var et hav av instruksjoner for å få den sendt. Heldigvis kom en venn innom i går og veiledet meg.
Men nå skriver jeg på den gamle. Jeg har fått Mail, tilgang til bilder, bank id, blogg og alt, så jeg har kontroll. Nå må jeg bare slette alt og pakke den i esken jeg fikk levert på døren. Bra service hos Apple.
Kroppen er nok også litt stresset, for nå skal jeg straks i gang med ny diettrunde. Jeg ønsker å få gjennomført en fem dagers til, før ferietid. Deretter blir det opphold til slutten av august.
Denne gangen skal jeg kun bruke menyene på disse arkene. De har jeg skrevet ut fra gruppa jeg er i på Facebook. Det er en gruppe bare åpen for de som har kjøpt dietten på Balderklinikken eller vært med på fasteretreat, tror jeg. Tror ikke den er åpen for alle som har kjøpt boken. Jeg kjøpte jo dietten i 2018, 5 år før jeg startet og boka kom.
Dette blir den 12. runden.
Ingen av prøvene mine er forbedret, så igjen er nok tilstanden i kroppen min mer komplisert og vanskeligere å endre, enn legene tror. Men inni meg sier det ja, fortsett, så da gjør jeg det.
Jeg raser ikke ned i vekt som de gjør de som tar slankesprøyter, men litt snegler jeg med ned jeg også. 6-7 kg på 1,5 år. Det stopper opp i perioder.
Velvel.
Slik er det bare.
Selv om jeg blir nedstemt, slapp og småsur, er det ikke synd i meg.
