Jeg gjør oppmerksom på at det er leseeksemplarer blant bøkene.
Selv om jeg får en del bøker hos forlagene og forfattere, er jeg hverken pålagt eller betalt for å skrive om dem.
Tekst under bildene er hentet fra omslaget bak på boken.
Det er mest gamle travere jeg har lest og det er de det er mest av på salget også, det er få av de mer ukjente. Da var det flere litt ukjente på romanlisten.
Jeg setter pris på alle som vil følge meg på facebook, og dere er hjertelig velkommen inn på siden min der, hvis dere vil følge bokbloggene mine.
Heine Bakkeid er en krimforfatter jeg ikke ser veldig mye delt i bokgruppene men han skriver veldig gode krimromaner. Romanene er solgt til 18 land og fått strålende kritikker, så har du ikke oppdaget han enda, ja da har du noe godt tilgode. Dette er dog tredje boken og siden historien til hovedpersonen er viktig for handlingen, er det lurt å lese de kronoligisk, men det er avsluttende historier i hver bok.
I tredje boken drar Aske tilbake til sine røtter og faren, på Island. Jeg må berømme Bakkeid for å klare å konstruere spennende komplott som ingen har gjort før han.
Hvordan det hele henger sammen og hvem som står bak, ja det får vi ikke vite, før helt på slutten og klare å gjennomskue hele dette komplottet, ja det er umulig. Man skal ha tunga beint i munnen, også etter oppklaringen for å forstå hele historien.
Spennende er det også at han har lagt handlingen til Island denne gangen.
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir tvunget til å vende tilbake til sine røtter på Island. Faren, den karismatiske miljøaktivisten Ulfur, er uhelbredelig kreftsyk. I tillegg sitter han i fengsel, dømt for drapet på sin unge kjæreste. Thorkild og søsteren Liz tar turen til sagaøya for et siste farvel. Faren hevder han er uskyldig dømt, og Thorkild og Liz vikles raskt inn i saken, som avdekker nye sannheter om deres egen familiehistorie og klimaforkjempernes mørke hemmeligheter. Den dramatiske reisen rundt på øya setter både Thorkild og de rundt ham i stadig større fare.
Vi skal ikke våkne er den tredje boken i serien og tar Bakkeids gotisk-uhyggelige stil og lakoniske humor til nye høyder.
Jussi Adler-Olsen, Offer 2117
Reklame leseeksemplar fra Aschehoug.
Den nyeste Jussi Adler-Olsen var nesten vondt spennende, hvis dere forstår hva jeg mener, vond slik at man ikke har lyst til å lese, men samtidig så spennende at man bare må fortsette.
Jeg har lest alle bøkene om Carl og gjengen hans og likt alle, unntatt Selfies, som jeg syntes var regelrett dårlig.
Derfor er det ekstra gledelig at han er tilbake på topp.
Nå har vi fått Assads historie og det skal bli enda mer spennende å høre hvordan det går i neste bok, med den brokede forsamling i avdeling Q.
I over ti år har Assad vært et gåtefullt kraftsenter i Avdeling Q. En kjedereaksjon av voldsomme hendelser bringer ham på randen av total kollaps. Bare Rose, som også har sine utfordringer, kan hjelpe Assad å fri seg fra de mørke demonene som vekkes til live av den spanske journalisten Joan Aiguaders dekning av en flyktnings tragiske død.
Stefan Ahnhem, Den niende graven
Bok nummer to av Ahnhem.
Ahmhembøkene er ikke for de som ikke liker at det er rått og groteskt, for uffa meg, det er nesten for mye til tider av ondskap. Men det er gruelig spennende, så spennende at det er vanskelig å legge de fra seg.
Dessuten er det over 600 sider, men de er lettlest og store bokstaver så det går unna. Også her er det best å lese de kronologisk da vi følger hovedpersonens historie.
Den niende graven har handling forut for bok nummer 1, Offer uten ansikt. Så er det noen som ikke har begynt på Ahnhembøkene, kan de gjerne lese bok 2 før bok nummer 1.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug, men boken har jeg kjøpt selv.
I et vinterkaldt Stockholm har Sveriges justisminister forsvunnet sporløst på den korte veien mellom Riksdagen og en ventende bil. Fabian Risk kalles inn for i hemmelighet å etterforske justisministerens forsvinning.Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk tv-personlighet funnet myrdet i luksusvillaen nord for København. Dunja Hougaard leder etterforskningen som fører henne over sundet til Sverige. Fabian og Dunjas spor krysser hverandre i et iskaldt Skandinavia der de dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Fabian er alt annet enn en lagspiller. Han nekter å følge regler som kan hindre ham i å løse saken. “Den niende graven” er den andre, frittstående boken om politietterforskeren Fabian Risk. Det er en intrikat konstruert thriller der Stefan Ahnhem forteller hva som fikk Fabian Risk til å forlate Stockholm og flytte tilbake til Helsingborg.
Cilla & Rolf Börjlind, Koldbrann
Dette er min favorittserie når det gjelder krim, og nå er den sjette boken på vei ut i butikkene, Frossent gull, og jeg gleder meg veldig mye.
Jeg tror dette må være den krimboken jeg har likt best etter Stieg Larsson. Dette var en fulltreffer for meg. Jeg greide ikke å legge den fra meg, så natten ble lang med lite søvn. Når jeg var ferdig var jeg jo så giret at jeg måtte roe ned og da var jeg blitt så sulten at jeg måtte opp og spise. Dette er også en serie der det er greit å lese de kronologisk og det er tre bøker på mammutsalg. Den tredje stemmen, bok 2, Sov du vesle spire, bok 4 og Koldbrann, bok 5
Og jeg blir jo så glad i de som er med. Denne gangen er Tom ute på farefullt oppdrag i Thailand, møter både slanger og krokodiller og narkobaroner, med mere.
Jeg skal ikke røpe noe her, men denne boken favner mye, som dissosiering.
Veldig, veldig bra skrevet, ikke et ord for lite eller for mye, tom med litt humor. Jeg har jo sett filmene av de to første bøkene og setter derfor inn ansiktene derfra og jeg ler godt når jeg ser Minken innta lekteren og bli grønnsakdyrker. Bare genialt påfunn.
Jeg skjønner ikke hvor de tar det fra bok etter bok. Nå er jeg ferdig med alle fem og jeg vil bare ha mere, mere.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
På Mekongfloden i Thailand padler Tom Stilton i en primitiv kano. I lommen har han et foto av en ukjent mann og navnet på en forsvunnet flodbåt. Han er på vei inn i det gylne triangel, på jakt etter en mørk hemmelighet. En reise som får ham til å ransake seg selv, og han hjemsøkes av mareritt om en forbrytelse han selv har begått.
Samtidig i Stockholm får Olivia Rönning et spesialoppdrag. En familie er drept i en bilbombe, noe som har rystet hele Sverige. En antatt gjerningsmann blir tatt. Men så blir Olivia kontaktet av Mette Olsäter, sin tidligere sjef som nå er gått av med pensjon. Mette tror det er begått et justismord og vil at Olivia skal se på saken på nytt. Etterforskningen leder henne til en verden med skjulte forbindelser, mørke hemmeligheter og menn som er villige til å gjøre hva som helst for å bevare sin makt.
Koldbrann er den femte boken om Tom Stilton og Olivia Rönning.
Anders de la Motte, Vinterild
Boken er et leseeksemplar fra Aschehoug men jeg her ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
Da har jeg lest bok tre i årstidskvartetten til Motte. Jeg tror det er denne som for meg har vært mest spennende, men jeg likte også godt den første Sensommer. Alle tre har vært bra spenningsbøker og den siste var ganske så altoppslukende så jeg glemte alt rundt meg og bare forsvant inn i boken, og det er jo det som er så herlig med gode bøker.
Jeg greide heller ikke å skjønne hvordan alt hang sammen enda jeg grublet jo hele boken. Det er så kjekt med sånne spenningsbøker der du skal prøve å finne ut hva det er som har skjedd og du mistenker alle som dukker opp i historien.
Ingen makabre, blodige utgreiinger for de som ikke liker det. Det tar noen sider før du kommer inn i spenningen men når du kommer dit, ja da må du bare lese videre.
Bøkene kan leses frittstående. Dette er ikke en serie.
I tillegg har jeg lest to bøker av De la Motte, med handling fra Stockholm. Dette er mer actionfylte romaner med høyere tempo. De er best å lese fortløpende.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug
Lucianatten 1987 brenner danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes ¿ inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen. Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.
Robert Galbraith, Hvit død
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Ja den som klarer å forstå hvordan denne historien henger sammen, ja den er god. Dette er kompliserte saker.
Galbraith, psedonym for J.K. Rowling, har en spesiell skrivestil, nemlig småpratende og detaljert. Vanligvis liker jeg krimbøker uten altfor mye detaljer, men Galbraith har en måte å skrive på, som likevel fenger meg. 680 sider kunne nok likevel blitt kuttet noe ned, men samtidig skaper skrivestilen en stemning i boken der man koser seg. Den er underholdende.
Selve plottet er originalt og så komplisert at man greier ikke å finne ut hvordan alt henger sammen før historien nøstes opp på slutten.
De tre første bøkene i serien om Strike er filmet og kan sees på Hbo og de er bra synes jeg.
Festlig lesing er det og jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen. Ingen makabre detaljer for de som ikke liker det. Ikke høyoktan spenning, men mer et funderende mysterium, så man spekulerer når man leser og småhumrer litt over karakterene, som det er rimelig mange av, så man må holde tunga beint i munnen. Man får små clue utover i boken, så de som har konsentrasjon nok, jeg har ikke, kan kanskje klare å huske de og pusle de sammen. Hvis ikke får de forklaringen på slutten.
Jeg tror det kommer en femte bok i løpet av året og den skal defintivt leses
Hvit død er en klassisk krim med moderne vri, et gripende mysterium, en ekte pageturner og en spennende fortsettelse på historien om Cormoran Strike og Robin Ellacott.
En plaget ung mann ved navn Billy ankommer privatdetektiv Cormoran Strikes kontor. Billy ber om hjelp til å etterforske en forbrytelse han mener han var vitne til som barn. Han virker svært desorientert, men likevel er det noe ærlig og oppriktig med Billy og hans historie, synes Strike. Før han får stilt flere spørsmål, styrter Billy panisk ut av kontoret.
Strike og hans tidligere assistent Robin Ellacott – nå forretningspartner – forsøker å komme til bunns i Billys sak. Det fører dem på en kronglete sti gjennom Londons bakgater, via de innerste sirklene i parlamentet, til en vakker, men dyster herregård på landsbygda. Samtidig er Strikes privatliv langt fra enkelt. Strike har mer enn noensinne bruk for Robin, men forholdet dem imellom er mer innviklet enn som så ….
Romanen er skrevet af J.K. Rowling under pseudonymet Robert Galbraith. J.K. Rowling er forfatter av Harry Potter-serien og Den tomme stolen.
Camilla Grebe, Dvalen
Jeg liker veldig godt bøkene til Camilla Grebe også de hun har skrevet sammen med Åsa Träff. Den forrige Husdyret, hadde et veldig annerledes plott og var veldig overaskende, samt godt skrevet.
Jeg bleikke så begeistret for Dvalen. Her er det for lite etterforsking for meg. Det jeg likte, var den overaskende løsningen. Det jeg ikke likte og som jeg syntes ble langdryg, var de tre personfortellingene. Så for meg kunne det vært mindre tankespinn fra personene involvert og heller mer krim og krimetterforskning, men smaken er som baken, delt. Jeg ser den får gode omtaler så mange har likt den svært godt.
Det er kun en bok av Camilla Grebe jeg ikke har lest enda og det er Når isen brister. Grebe er en forfatter jeg skal følge fremover og gleder meg til neste krim.
De to første bøkene til Grebe som jeg likte svært godt
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar.
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.
Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. Da hans veier krysses med Samuels, innser han at han trenger hjelp fra atferdsforskeren Hanne for å komme videre.
Dvalen er en skremmende fortelling om en samtid preget av narsissisme og grenseløshet, men også en skildring av en kjærlighet som er sterk nok til å overvinne mørket.
Hjorth og Rosenfeldt, En høyere rettferdighet
Jeg er veldig glad i bøkene til Hjorth og Rosenfeldt, men denne skuffet meg litt.
Men jeg har likt svært godt de fem forrige bøkene av dem, så jeg får tilgi dem at denne ikke helt nådde opp. Det ble litt for mye for meg om hovedpersonene.Jeg er sikkert blitt litt bortskjemt og da er det litt å bli litt misfornøyd.
LIkevel anbefaler jeg selvfølgelig varmt alle bøkene av Hjort og Rosenfeldt og dette er ikke rå krim, slik som Ahnhembøkene, så disse bøkene passer for nok de fleste.
Dette er også en serie der vi følger hovedpersonene men med frittstående handling, så de kan leses hver for seg.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skrive bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder. Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fullbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.
Jens Henrik Jensen. Oxen, Frosne flammer
Reklame, leseeksemplar fra Aschehoug
Tredje bind i Jens Henrik Jensens serie om Den sagnomsuste Niels Oxen.
Jeg er blåst av banen av forundring at det går an å skrive noe sånt. Hvordan holde styr på alle detaljer og for ikke å snakke om, klare å gjøre det spennende på hver eneste side.
Til tider så spennende at jeg nesten ikke holdt ut. Det var som om ordene plystret rundt meg, i det jeg måtte lese i rasende fart, fordi jeg var så utålmodig etter å vite hvordan alt hang sammen.
Og om Axel Mosmann virkelig er til å stole på.Bare en sånn detalj med en jasminbuske i Hagen på et spansk feriehus. Ja jeg røper ikke hva den har med saken å gjøre men imponert var jeg.
Liker du halsbrekkende spenning fra første til siste siden, men uten altfor mye bloddryppende utgreiinger, ja da må du bare lese Oxen serien.
Etter en dramatisk slutt i Mørke menn, antas det at Oxen har omkommet på havet. I virkeligheten har han på mirakuløst vis kommet seg etter store skader, og holder til på en øy i den svenske skjærgården. Her står han i sitt livs dilemma. Mot alle odds bestemmer Oxen seg for å ta opp kampen mot overmakten. Hvis han ikke gjør det er han dømt til evig flukt.
Camilla Läckberg, Løvetemmeren
Løvetemmeren er Camilla Läckbergs niende krim om Erica Falck og Patrik Hedström. Det er vel stort sett de fleste krimelskere som kjenner hennes bøker. Enkel lettlest krim uten å være grotesk.
Camilla Läckberg har nå forlatt Erica og Patrik i bøkene og gått over til å skrive psykologiske thrillere, Gullburet og Vinger av sølv. Jeg leste Gullburet og det var ikke noe for meg, så Vinger av sølv har jeg ikke lest. Jeg vil gjerne ha flere bøker med Erica og Patrik i hovedrollene.
Det er januar og bitende kaldt i Fjällbacka. En halvnaken jente kommer løpende ut av skogen, rett ut på veien foran en bil. Sjåføren rekker ikke å stoppe. Da Patrik Hedström og hans kollegaer blir varslet om ulykken, er jenta allerede død. Fire måneder tidligere forsvant hun på vei hjem fra den lokale rideskolen, og siden er det ingen som har sett henne. Det viser seg at hun er blitt utsatt for en forbrytelse, og Patrik Hedström og hans kollegaer frykter at hun ikke er alene om denne skjebnen.
Samtidig holder Erica Falck på å grave i en gammel sak. En familietragedie som førte til en manns død. Gang på gang besøker hun mannens kone, som ble dømt for drapet, men Erica får ingen svar. Hva er det kvinnen skjuler? Erica kjenner på seg at det er noe som ikke stemmer. Og det virker som om fortiden kaster sine mørke skygger over nåtiden.
Agnes Lovise Matre, Iskald
Dette er den andre boken jeg leser av Matre. Jeg likte godt den første Skinnet bedrar og var spent på om Iskald var like bra.
Det synes jeg definitivt at den er. Boken er bare 300 sider og jeg liker at hun heller holder den skjerpet, enn å ha med lange utbroderinger som mange bruker, som ikke har med saken å gjøre.
Det er spennende fra første til siste side og jeg synes plottet var utrolig bra. Det skal noe til å komme på nye plott, så mange spenningsbøker som blir gitt ut nå for tiden men det har hun greid.
Jeg liker også at hun har med noen fornøyelige beskrivelser:
Sitat:
Han lyste vei med mobiltelefonen innover langs veggen til han fant bryteren bak døra til arkvirommet. Gangen ble en tanke lysere, men ikke særlig hyggeligere. En koloni av fluer og edderkopper hadde i sin naivitet satt de skrøpelige insektføttene sine på landingsstripa som besto av et kvikksølvholdig lystoffrør. Uten en eneste mulighet for å varsle nestemann hadde de blitt grillet levende.
Ja Agnes Matre har flyttet inn i min “må lese alle” liste. Jeg gleder meg til neste som skal komme ut nå i 2021.
Klokken 05.00 ljomer lyden fra fløyta på M/F «Utne» mellom fjellene i Hardanger. Norseman Xtreme er i gang, verdens tøffeste og desidert kaldeste triatlonkonkurranse. Den lokale lensmannen Bengt Alvsaker er en av 250 nervøse utøverne som hopper i den mørke, iskalde fjorden. Men da han og de andre svømmerne har kavet seg i land i Eidfjord for å hive seg på syklene, ligger en skikkelse med startnummer 22 livløs igjen i vannet.
Da opptellingen gjøres ved konkurransens slutt, viser det seg at en deltaker med samme startnummer likevel er kommet velberget i mål på Gaustatoppen. Hvem er da den druknede, og hvordan havnet han blant Xtreme-deltakerne? Det blir snart åpenbart at det ikke var en ulykke.
Bengt Alvsaker og hans team står foran sin hittil mest kompliserte sak. Jakten på en drapsmann i det lille lokalsamfunnet skal virvle opp mye grums og avdekke gamle og betente hemmeligheter. De idylliske Hardanger-bygdene blir aldri de samme igjen.
Yrsa Sigurdardottir, Dukken
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Der dukket det opp en gammel kjenning, nemlig islandske Yrsa.
Jeg er veldig glad i hennes bøker. Jeg har også igjen noen jeg ikke har lest, Dødsskipet, De uønskede og Dragsug, men de står i hylla. Dna,fra 2016, er den jeg mangler i hylla, så den må skaffes.
Stilig omslag synes jeg. Blikkfang
Jeg likte godt Dukken også. Jeg grublet og grublet på hvordan i all verden dette kunne henge sammen. Og det var kompliserte greier, så den som forstod hele hendelsesforløpet her, ja den er god. Det eneste jeg har å kicke på er at det blir veldig til oppramsing av det som har hendt på slutten, at vi kanskje kunne fått enda mer litt etter litt.
Lettlest og god krim for meg dette og jeg gleder meg allerede til den neste. Yrsa kommer snart ut med en ny.
En liten jente er med ut på sjøen på fisketur. Med fangsten i garnet får de en gammel dukke. Det er tydelig at den har ligget lenge i vannet, for den er dekket av rur. Jenta får lov av moren å ta den med seg hjem. Samme kveld blir moren funnet død.
IKKE ALT I HAVET ER FISK Det finnes to ting Huldar virkelig misliker: Lik og sjøreiser. Og kombinasjonen er ikke til å holde ut. Det er funnet likdeler i sjøen på en populær fiskeplass, og mye tyder på at kroppsdelene ikke har havnet der som følge av en ulykke. Heldigvis er Huldars strenge sjef Erla nesten like sjøsyk, så det er grenser for hvor mye hun kan briske seg på hans bekostning. Men likdelene må samles opp og det kreves en etterforskning for å finne ut hvordan de havnet i havet, og hvem som kastet dem uti.
DEN FORSVUNNE JENTA Barnepsykologen Freya skal bistå politiet ved avhør av en rekke ungdommer. Alle ungdommene har det til felles at de i perioder har bodd på en barnevernsinstitusjon i Reykjavik – der lederen har blitt beskyldt for seksuelle overgrep mot beboerne. For å kontrollere varslerens historie vil de gjerne snakke med hans beste venn, en jente ved navn Rósa. Problemet er bare at Rósa ikke er å finne. Ifølge sosialarbeiderne som kjenner henne, er det ikke uvanlig, for hun pleier å stikke av flere ganger i året – og hun dukker alltid opp igjen når det passer henne …
UHYGGENS MESTER Yrsa Sigurdardottir har en trofast og begeistret leserskare. Få forfattere evner i samme grad som henne å mane fram gysende skummel stemning ut av tilsynelatende dagligdagse omgivelser. Samtidig tar hun alltid parti for de svakeste i samfunnet, og hennes radarpar Huldar og Freya er tvers igjennom sympatiske, til tross for at de har sine særegenheter. Dukken er inspirert av at forfatteren fikk se et bilde av en dukke som hadde ligget lenge på havets bunn. Det er klart det måtte bli til en bok! Les og grøss, og behold gjerne lyset på …
Chris Tvedt, Formildende omstendigheter
Leseeksemplar fra Gyldendal.
Jeg har lest mange av Chris Tvedts bøker og dette må da vel være en av de mest spennende, tror jeg.
Fy fillern, det ble skummelt etterhvert. Er hovedmistenkt Nina skyldig i å ha tatt livet av mannen sin eller er hun ikke? Hvordan henger dette sammen. Litt kry er jeg fordi jeg nok ante litt av sammenhengen, men likevel ble jeg litt lurt også. Det var umulig å vite helt hvordan alt hang sammen, helt til de siste sidene.
For de som liker spennende krim, uten makabre detaljer, er dette boken for dere. Og har dere ikke oppdaget Chris Tvedt enda, ja da har dere mange timer med spennende lesing foran dere.
En natt blir Mikael Brenne vekket av en telefon. Det er en klient, Nina Sunde, som ringer, og hun er livredd. Noen har tatt seg inn i huset hennes. Da Mikael kommer frem er det for sent. I stuen ligger Ninas eks-mann, skutt. Det ser ut som et soleklart tilfelle av nødverge og Mikael kjenner seg trygg på at han skal få Nina frikjent. Men det viser seg at hun ikke har fortalt sannheten. Bak løgnene kommer en annen historie til syne, så grusom at ingen tror på den. Og selv om den skulle være sann, innser Mikael at det ikke er sikkert at det vil hjelpe Nina Sunde. For hvor går egentlig grensen? Når er det lov å drepe et annet menneske?
Trude Teige, Aldri Tilgi
Et leseeksemplar fra Aschehoug.
Min andre Kajsa Coren krim. Den forrige jeg leste var Pasienten. Teige skriver god krim uten makabre utbroderinger.
I Aldri tilgi er det Metoo som danner bakteppet for plottet, et tema Teige har kjennskap til, da hun har ofte arbeidet i manndominerte miljøer.
Når jeg var på bokmøte i høst, fortalte hun om et forfallet ubebodd hus i nærheten av der hun bor. Det inspirerte henne til å la det være en del av handlingen.
Det jeg ikke likte er at jeg følte jeg fikk vite litt for mye i starten av boken, og det tok litt av spenningen bort for meg. Men spennende er den likevel, særlig på slutten.
Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding.
Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra?
Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.
Meld deg gjerne inn i bokgruppen jeg åpnet på Facebook. Der er det åpent for den som vil dele, både lesere, bokbloggere, forfattere og forlag.
Menn vi høstet er bare så bra at jeg har ikke ord.
Bra, men også utrolig trist. En oppvekstroman der forfatteren forteller om sin oppvekst og sorgen det er å miste den ene etter den andre, venner og familie.
Det er umulig å forstå for oss som er oppvokst her på den lille plett av fred og fordragelighet og velstand, hvordan det er å vokse opp i et område der det er fattigdom. Der unge mennesker ikke har mulighet til å skaffe seg jobb annet enn å selge dop. Et liv som blir så meningsløst og destruktivt, at unge og gamle trekkes inn i rusens bedøvende kraft.
Når jeg leser dette forstår jeg mer hvorfor det blir opptøyer. Vi som bor her tror rasisme hører gamle dager og slaveriet til, vi ser de vellykkede på tv og tror alt er bare salighet og glede. Vi har ikke forutsetning til i det hele tatt å forstå.
I følge statistikken lever omtrent 35% av svarte i Mississippi under fattigdomsgrensen. Enda henger arven etter slaveriet igjen fordi neste generasjon arver historien til sine forfedre. Det tar tid å snu. Hvor mange generasjoner skal det til, skal tro. Hverdagsrasismen er her fortsatt og den går begge veier. Skal tro om det kommer en dag der vi slutter å fordømme hverandre?
Sitat:
Vi arver disse tingene som avler fortvilelse og selvhat, og tragedien mangfoldiggjøres.
For meg ble det bare bitte lillesøsteren til Menn vi høstet
Det er helt klart at Jesmyn Ward er en forfatter jeg skal følge i årene som kommer. Hun er rasende flink å skrive og med den bakgrunnen hun har, vil historiene hennes føles ekte. Hun har det i blodet.
Egentlig skulle jeg lest denne før jeg leste de to første. Selv om historiene ikke har noe med hverandre å gjøre.
Liker du oppvekstromanen som Krystallslottet, Noe tapt og noe vunnet og Der krepsene synger, ja da må du bare lese Menn vi høstet.
Sitat:
Sola stod opp og hagen fikk et melkeaktig skjær av grått, så hvitt, og en etter en dro vi hjem til oss selv, skjøv opp døra, listet oss inn og falt i en livløs søvn mens sola brant seg høyere opp på himmelen og folk i lokalsamfunnet sto opp for å møte dagen. Alt ved natta virket stjålent, levd i de uklare timene mens de andre sov eller jobbet. Vi krøp gjennom tida som kakerlakker, gjennom veggene, de forsømte stedene og tidene, idiotisk lykkelige over at vi fortsatt var i live, samtidig som vi gjorde alt vi kunne for å dø.
I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)
Iona Grey, Den magiske timen
Leseeksemplar fra Strawberry publishing
Jeg har likt alle bøkene Anemoneredaksjonen i Strawberry publishing har gitt ut, og håper denne også vil falle i smak
1925: Krigen er over og Selina Lennox vil bare ha det gøy og nyte livet. Hun går gå fest, drikker og sørger for akkurat å holde seg på den rette siden av skandalene. Lawrence Weston er kunstner og desperat etter å komme seg ut av fattigdommen han er oppvokst med, og bli til noe. Når deres to verdener møtes en sommerkveld, kan ingen av dem motstå spenningen ved det forbudte, fristelsen ved en kjærlighetsaffære de vet at ikke kan vare. Det er en høy pris å betale for å bryte reglene, og før sommeren er over er ingenting som før. Et tiår senere møter vi Alice, som bor på Blackwood Hall sammen med sine distanserte besteforeldre. Herforsøker hun å pusle sammen spor fra morens brev for å avsløre fortidens hemmeligheter, finne sannheten om nåtiden og nære et håp for framtiden.
Det er mange litt ukjente skatter i mammutkatalogen i år, men også mange som har solgt godt.
Jeg må ta med de jeg likte og slik det er med bøker, liker vi ulike ting.
Men her kommer mine anbefalinger.
Jeg gjør oppmerksom på at innlegget inneholder leseeksemplarer. Der det ikke står noe, har jeg kjøpt boken selv.
Teksten under bildene er hentet fra omslaget.
For fyldigere omtale, åpne linken.
Kjersti Anfinnsen, De siste kjærtegn
Reklame: Leseeksemplar fra Gyldendal
En fin liten bok, 143 sider om det å være aktiv i jobb, hovedpersonen er hjertekirurg, vant til å hevde sin plass i et mannsdominert miljø, til det å bli gammel og ensom.
Jeg liker at boken er humoristisk skrevet, samtidig som alvoret og ensomheten skinner igjennom.
Boken er lettlest, med et kapittel nesten på hver side.
Birgitte har blitt så gammel at alle vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor er hun fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Birgitte er en vittig og skarp karakter, som forsøker å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.
En av de bøkene jeg hadde på topp 5 i 2019
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Det ble natt i Caracas, er en av de bøkene du bare bør lese. Den er fra et land jeg har lest lite fra, nemlig Venezuela.
Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.
Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.
Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.
Med gripende intensitet, skildrer Det ble natt i Caracas en kvinnes desperate kamp for å overleve i dagens Venezuela.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
Chanel Cleeton, Neste år i Havanna
Første bok i en planlagt serie. Handlingen lagt til Cuba, både før og etter Castro og i nåtid. Veldig bra skrevet for vi får et innblikk i forholdene, både for de fattige og de rike, de som kjempet for Castro i håp om å få mer demokrati og de som kjempet imot.
Jeg likte svært godt denne boken og er helt sikker på at mange andre også vil gjøre det. Anbefales på det varmeste.
Jeg skal nå i februar lese neste bok i serien, Da vi forlot Cuba
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm og boken er et leseeksemplar
Havanna 1959: Nitten år gamle Elisa Perez tilhører sosieteten på Cuba. Det innebærer at hun i stor grad er skjermet for landets voksende politiske opprør. Helt til hun innleder et hemmelig forhold til en lidenskapelig revolusjonær.
Miami 2017: Marisol Ferrera vokste opp med de romantiske fortellingene om Cuba fra bestemoren, og Elisas siste ønske var at barnebarnet skulle strø asken hennes i det landet hun elsket så høyt.
Når Marisol kommer til Havanna, opplever hun store kontraster i det vakre, men politisk ustabile landet. Og etter hvert som familiens historie kommer for en dag, forstår hun hva mot og tapperhet betyr.
Jenny Colgan, Velkommen til Floras kafé
Leseeksemplar fra Gyldendal
Dere som leser mine omtaler vet at jeg er veldig glad i underholdningsbøker, men også veldig kritisk.
Når det gjelder Floras kafé,gir den meg rett og slett en følelse av varme. Det er litt romantikk men også alvor og de er jordnære.
Jeg har lest de to neste bøkene om Flora og jeg blir mer og mer glad i disse bøkene.
Det er også planlagt en fjerde bok og jeg gleder meg. Jeg er nesten misunnelig på de som har disse bøkene til gode å lese.
Flora MacKenzie har aldri sett seg tilbake etter at hun forlot den lille, stille byen hun vokste opp i. Der vet alle hvem hun er, og ingen ser ut til å ville la fortiden være fortid. I det pulserende bylivet i London kan hun derimot være helt anonym – og gi etter for den håpløse forelskelsen i den kjekke, men arrogante sjefen Joel. Da en viktig arbeidsoppgave likevel tvinger Flora tilbake til øya, innser hun at hun må ta et oppgjør med fortidens feil før hun kan finne ut hvor fremtiden finnes.
Maria Dueñas, De spanske søstrene
Boken har jeg fått av Gyldendal som et leseeksemplar men er ikke pålagt eller betalt for å skrive om den.
En herlig leseopplevelse. Jeg koste meg gjennom 556 sider, ville ikke unnvært et eneste ord.
Snakk om fantastisk leseunderholdning. Tre søstre må motvillig forlate Spania og dra til New York fordi faren befaler de å komme dit, siden han er der. Ikke kan de språket og ikke vet de noe om livet rundt seg og hvordan de skal forholde seg til omgivelsene. Faren starter restaurant, Kapteinen men der er det ikke mange kunder. Under et besøk på havnen skjer en ulykke og faren dør og dermed blir resten av familien invadert av advokater og talentspeidere og nonner og naboer og gud bedre litt av hvert annet. De må lære seg å stå på egne bein og utsettes for litt av hvert av utfordringer.
Og jeg liker så godt måten boken er skrevet på. Ikke mye hjerte, smerte, bare bittelitt. Også litt humoristisk.
Som når ene søsteren sammenligner huset der hun har fått jobb som servitør, med leiligheten de bor i, som å sammenligne en hval med en ansjos.
Dette er en forrykende fortelling som veldig mange vil like veldig godt, det er jeg overbevist om. Jeg har lest de forrige bøkene til forfatteren, Syersken fra Madrid og Lengslenes Labryrint, men denne var enda bedre. Anbefales de som vil ha en avslappende underholdende bok som ikke er full av kliss klass romantikk.
Vi er i 1930-tallets New York: Swing og jazz lyder fra byens nattklubber, men i de spanske bydelene på vestsiden av Manhattan er det flamenco, pasodoble og zarzuela som gjelder. Familien Arenas kjemper for å klare seg etter faren Emilios plutselige død. Mens moren Remedios helst vil vende hjem til Spania med det samme, vil døtrene Victoria, Mona og Luz drive familierestauranten Il Capitan videre og leve ut den amerikanske drømmen.
María Dueñas har skrevet en hyllest til sterke kvinner som forserer alle hindre, og til de modige menneskene som kaster seg ut i emigrasjonens storslagne og farefylte eventyr.
Bursdagsgaven av Sue Monk Kid.
Jeg elsket den første boken hennes, Bienes hemmelige liv, og filmen var også nydelig. Den andre boken, Havfruestolen falt jeg ikke så veldig for, og den tredje, Granateplene har jeg ikke lest enda, men Bursdagsgaven likte jeg svært, svært godt.
Det er lenge siden jeg leste den, så har ikke noen bedre omtale av den, annet enn at dette er en bok veldig mange vil like.
Teksten er hentet fra Bokkilden
Elleve år gammel eide jeg en slave jeg ikke kunne sette fri.»
Charleston, 1803: I den rike, hvite Grimké-familien er alle samlet for å feire datteren Sarahs elleveårsdag. Men da foreldrene presenterer den jevnaldrende slavejenta Hetty Handful som Sarahs bursdagsgave, sier hun bestemt nei. Som straff for upassende oppførsel må Sarah skrive til alle gjestene og be pent om unnskyldning. For jenter i South Carolina skal ikke drømme om å avskaffe slaveriet eller studere jus – de må konsentrere seg om broderi, håndskrift og bibel. Hetty Handful prøver på sin side å finne seg til rette i Grimké-huset, mens hun fabulerer om verden utenfor murene som omslutter slavegården. I Sue Monk Kidds (Bienes hemmelige liv) mektige nye bok følger vi Sarah og Hetty og deres kamp for et verdig liv gjennom 35 år. Bursdagsgaven er en flammende sørstatsroman om håp, mot, frihetstrang og behovet for å ha en stemme i verden.
Sofia Lundberg, Et spørsmålstegn er et halvt hjerte
Reklame, leseeksemplar fra Cappelen Damm
Dette er den andre boken jeg leser av Lundberg. Den første er Den røde adresseboken.
Det er ikke bestandig man kan sette fingeren på hva det er som griper en med en bok, men denne forsvant jeg inn i. Alt rundt meg sluttet å eksistere, det ble helt borte, det var bare meg og historien Sofia Lundberg forteller. Selv om kanskje selve historien i Den røde adresseboken er mer interessant på et vis, så er det mer følelser i denne, for meg. Hvis du enda ikke har oppdaget Sofia Lundberg, så er tiden inne. Hun skriver bra. Dette er ikke noe lettvint feelgoodbøker, det er nydelig skrevne romaner.
Eiketreet er hennes nyeste og den skal jeg lese denne måneden.
Vil du lese omtalen av Den røde adresseboken, finner du den her:
Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.
Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å flykte og aldri mer vende tilbake.
Henning Mankell, Svenske gummistøvler
Jeg synes det er trist at Henning Mankell ikke er med oss lenger.
Han er en stor forfatter for meg. Jeg var så heldig å få møte han en gang der han fortalte om sitt forfatterskap.
Hvordan han blant annet var opptatt av at Wallander måtte være en folkelig skikkelse og hvordan leserantallet gikk opp etter at Wallander fikk diabetes. Jeg berømmet han også for hvordan han er så flink til å se inn i hodet til folk, og han sa at det var jo det en forfatter gjør, men ikke alle er like gode til nettopp det.
Mange blir overfladiske og lever seg ikke inn i historien de skriver og da faller de gjennom hos meg.
Han fortalte også at han brukte å sitte og smuglytte til andres samtaler og lærte veldig mye av det.
En av mine favorittbøker av Mankell er Italienske sko. Jeg gledet meg derfor, men også følte også vedmod ved å lese Svenske gummistøvler som er en frittstående fortsettelse av Italienske sko.
Jeg ble ikke skuffet, Henning Mankell er en stor historieforteller og jeg savner han.
Svenske gummistøvler bør leses av alle som liker å lese og er interessert i det vanlige mennesket. Det er og sårt å vite mens du leser boken og han skriver om døden, at han selv venter på den skal komme.
Tekster under bilder er hentet fra Bokklubben
Det er høst i den svenske skjærgården. Fredrik Welin tar som vanlig en sovetablett før han legger seg. Da han våkner, er det i siste liten, huset er overtent, og han får så vidt reddet seg selv og to venstre gummistøvler ut av flammene. Huset var hans verden, hans arv, hans stadig pågående prosjekt og hans tilfluktsted etter en stygg legetabbe han var ansvarlig for en del år før. Nå er absolutt alt han hadde borte. Det viser seg at brannen var påtent. Hvem kan ha villet ødelegge det vakre skjærgårdshuset? Eller drepe Fredrik? Det eneste han er (nesten) sikker på er at det ikke var ham selv, slik politiet og forsikringsselskapet tror.
Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz
Dette er en av de bøkene man bare må lese.. En av de historiene som følger en, som en aldri glemmer. Jeg greide ikke legge den fra meg, så det gikk noen timer av natten.
Det er basert på en sann historie, der hovedpersonen selv har fortalt til forfatteren. Boken skulle egentlig være film og har derfor ligget der som filmmanus, 12 år, før Morris skrev en roman istedetfor. Den er solgt til 46 land. Nå håper jeg at den også blir filmet. Det har kommet kritikk mot boken, at den ikke er helt autentisk, men for meg spiller det ingen rolle, for meg føles det virkelig nok. Og om forfatteren har tatt seg visse litterære friheter, så er det for meg ok.
Lale og Gita møttes i konsentrasjonsleiren når Lale, som er tatovør, risser nummeret inn i armen til Gita. Blikkene deres møtes, og de utvikler et kjærlighetsforhold.
De overlever, (å vite det, gjør det lettere å lese boken), gifter seg og får barn. Nettopp den sterke viljen til å overleve, er drivkraften til Lale. Han ordner seg kontakter og smugler mat inn i leiren, som han så deler med sine medfanger.
Det er rørende å se bilder av de, bakerst i boken.
Det er vondt å tenke på ondskapen som bor i mennesker når den får utfolde seg. Dr Mengele er også nevnt i boken og han er vel selve symbolet på den komplette ondskap.
Det minner meg på den sterkeste boken jeg noensinne har lest, nemlig Mischling, som også er basert på vitneforklaringer fra de som faktisk har opplevd dette, tvillingsøstrene Eva og Miriam Mozes
Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemplar.
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser. Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem. Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.
Lars Mytting, Søsterklokkene
Dette er en virkelig bra bok, en stor roman. For det første er det en historie av de sjeldne, ikke en det går flere på dusinet av. Det er en ordentlig gammeldags roman, som jeg bruker å kalle det. En slik historie som ofte ble skrevet i bøker i gamle dager.
Språket er svært vakkert. Mytting bruker nydelige bilder, når han skriver. Det er som om ordene danser frem fortellingen. Handlingen er lagt til en bortgjemt bygd i Gudbrandsdalen. Fortellingen er inspirert av gamle lokale sagn.
Nå har også bok nummer to kommet i handelen, Hekneveven og jeg syntes den var nesten enda bedre
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og de har også sponset boken.
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden. I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer. Søsterklokkene er en rik fortelling om gammel tid som brytes mot nye ideer, om mørkt slit og solvarme steiner, om to kirkeklokker med overjordisk klang og evigheten som horisont.
Mikael Niemi, Koke bjørn
For en bok, at det går an å skrive noe slikt. Jeg så i en av omtalene sammenligningen med Sherlock Holmes og kanskje var det ideen til Niemi, en Sherlock Holmes som pastor oppe i nord. En blanding av Holmes og Læstadius.
Samme tid som det er en krim, er det en roman og et historisk dokument på sitt vis og så mesterlig skrevet, noen ganger hardt og brutalt mens andre ganger som ren poesi, at man kan bli helt matt. Tenk at det går an å skrive en så fantastisk historie og all honnør også til oversetteren, Erik Krogstad.
Jeg trodde jeg måtte bruke litt tid på denne, 450 sider, men jeg greide ikke å legge den fra meg. Dette blir en bok jeg vil huske og anbefale.
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.
Jeg fikk boken av Panta Forlag som et leseeksemplar, men er ikke pålagt å skrive om den.
Der krepsene synger var umulig å legge fra seg. Dette er boken som kom på topp hos meg i 2019 og som jeg aldri slutter å anbefale.
Når man leser en bok og er så fenglet av og glad i hovedpersonen, at man tror det er virkelighet, ja da er det skrevet med stor innlevelse.
For en historie og så vakkert skrevet, og til og med grusomt spennende etterhvert. Jeg var rettelig livredd jeg, for jeg ble jo så glad i hovedpersonen Kya, som fra hun er bitteliten jente, må greie seg alene.Man vil bare ta henne inntil seg og passe på henne, men hun er så sky at man ville ikke fått lov til å klemme henne.
Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. Der har hun funnet vennskap hos måkene og lært om livet av sandens bevegelser. Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av hennes ville skjønnhet, åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer. Der krepsene synger er en ode til det naturlige liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Owens minner oss om at vi alltid vil være formet av det barnet vi engang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.
Therese Lund Stathatos, Det vi ikke sier
Reklame: Et leseeksemplar fra Panta forlag
Jeg likte godt den første boken til Stathatos, Min ulydige mor. Jeg likte enda bedre Det vi ikke sier.
Egentlig er det ikke bare det vi ikke sier, men den godeste Helen, hovedpersonen kunne nok også holdt inne en del ord,og ikke sagt de, for av og til er hun ganske så frekk. Jeg kjenner meg litt igjen i henne, for jeg vet heller ikke bestandig hva jeg sier, før etter jeg har sagt det.
Godt fortalt av Stathatos og en flott etterfølger av MIn ulydige mor. Anbefaler varmt.
Vi følger Helen gjennom et liv fullt av kontraster. Hun er tilbake på den greske øya Kefalonia. Hun kjemper for å gå inn i rollen som mor til lille Christina. Christina er datteren til ektemannen, Georg, og Helens avdøde venninne Greta. Et produkt av utroskap. Helen ønsker å elske Christina, men vet ikke hvordan. Christina er et vanskelig barn. Helen er en vanskelig mor. Georg er usikker på hvordan han skal takle situasjonen. Angelika, den kloke nabokvinnen med en smertefull fortid, blir til tider skytsengelen til en familie som sliter, men reiser seg igjen, gang på gang. De blir også kjent med den sprudlende malerinnen, Katharina, og den melankolske gitaristen, Carlo. Familien blir hardt rammet av den greske gjeldskrisen. Det fører dem til Norge og Helens foreldre. Her kan de gi Christina et trygt hjem, men klarer de å finne sammen som familie? Helen forsøker å navigere mellom de viktigste personene i livet sitt, mellom stolthet og ydmykelse, hun forsøker å tie i hjel alt som er ubehagelig. Direkte og engasjerende, med et imponerende persongalleri. Det er umulig å ikke la seg berøre.
Simon Stranger, Leksikon i lys og mørke.
Inspirerte meg til den nok mest spesielle omtalen jeg har skrevet
A for Anbefaler på det varmeste romanen Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger
B for Bokhandelprisen som er vel fortjent
C for Celebration av et mesterverk av en roman
D for Debut som er synonymt for gjennombrudd som romanen er for Stranger
E for hvor Elegan, Stranger sjonglerer med personer og tidsperspektiv
F for FANTASTISK
G for Grusomt å lese, men likevel vakkert beskrevet, som poesi
H for Hitler, som har påført så mange smerte men også gitt meg liv, siden min mor kom til Romsdalen fra Finnmark etter krigen og møtte min far
I for Intensiteten det blir i ordene, når de favner det gode og det vonde med samme bokstav
J for Judas, se forræder
K for Krig, som er så destruktivt og likevel aldri tar slutt men også K for kjærlighet.
L for Likegyldighet som er en felle vi aldri må falle i
M for Menneskeverd
N for Nyskapende, innovativ måte å skrive en roman, ved å gjøre det til et leksikon i lys og mørke
O for Obligatorisk som roman bør bli i litteraturundervisningen
P for Puste, for det glemmer man nesten å gjøre i de mest intense, vonde partiene i boken
Q for Quilt, for et lappeteppe i flere lag, tråklet sammen. like vakkert, som Stranger har tråklet sammen ordene i boken.
R for respekt for våre medmennesker
S for Simon Stranger
T for tapperhet, T for trist, T for tragisk og T for takk til alle som gjorde en innsats under krigen og takk til forfatteren av denne historien, som er så trist, men også så inderlig vakkert skrevet
U for ufred, som det enda er altfor mye av i verden i dag
V for Viktigheten av å lære de unge om fred, nestekjærlighet og omsorg.
W for Wasabi, som er sterke saker, som man må være forsiktig med så man ikke får for mye i gangen, slik det kan være lurt å lese romanen sakte, i små porsjoner, så det ikke blir for vondt
X for X-faktoren vi alle kan være i møte med våre medmennesker, et smil, en klapp på skulderen, noen gode ord, som kan være akkurat det noen trenger på sin vei
Y for Ydmykheten vi bør vise, når vi møter de som har gått eller går gjennom, tøffe tak
Z for Zero, for0 toleranse for fysisk og psykisk skade på andre mennesker
Æ for Ære, all ære til Stranger for et mesterverk av en roman, det finnes ikke makan i hele verden
Ø for Ønske om fred i verden
Å for Året 2018 når Simon Stranger gir ut Leksikon om lys og mørke.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Aschehoug og boken er et leseeksemplar
Vinner av Bokhandlerprisen 2018!
Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?
Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.
I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.
Toril Brekke, Kobrahjerte
Leseeksemplar fra Aschehoug.
Jeg likte godt den første boken om Agathe, Alle elsket moren din og jeg likte bok nummer to, Kobrahjerte og nummer tre, Klangen av frihet. De kan leses frittstående, men jeg anbefaler å lese den første først, for da lærer man Agathe bedre å kjenne.
Hun har ingen enkel oppvekst, med en mor som ikke er tilstede og som til slutt regelrett flytter fra barna sine. Hun oppdrar seg selv for det meste, utenom besteforeldrene som er en stor støtte for henne.
Nå er hun i tenårene og jeg føler at Brekke skriver en realistisk bok om hvordan disse årene er for Agathe. Vi får også høre om den politiske situasjonen denne tiden, med blant annet Vietnamkrigen og demonstrasjoner for fred og mot atomvåpen. Vi følger også Agathe i hennes møte med menn, noe som er en ganske så forvirrende møte med voksenverdenen, når man har ingen å samtale med som kan gi råd.
Jeg gleder meg til å følge Agathe i en bok til, som visstnok kommer til våren.
Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.
Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?
Ellen Vahr, Gaven
Gaven er Ellen Vahrs første roman. Historien er basert på livet til hennes tipp tipp oldemor, Anne fra Vardal.
Anne forstod ganske tidlig at hun skulle hjelpe andre mennesker, men så kom livet i veien for henne, så det tok sin tid før hun tok fatt på livsoppgave.
Etterhvert kom det folk fra hele landet for å få hjelp av henne.
En fin historie om Anne, men også om hvordan livet var på attenhundretallet, både på landsbygda og i Kristiania.
Det var hårda bud og særlig hvis du i tillegg blir gravid, som Anne blir.
En fin historie er dette og en roman veldig mange vil like å lese.
Et leseeksemplar fra Aschehoug, som jeg leste som e-bok
Gaven er en roman basert på livet til Anne Brannfjell, husmannsdatteren som ble Norges mest kjente kloke kone. Den er en fortelling om frykt og fortielse, men også om kjærligheten og tillitens plass i våre liv, og om mulighetene som åpner seg når vi våger å stå ved oss selv.
Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.
Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.
Gaven handler om Annes kamp for å finne sin egen vei – og å våge å gå den. Det er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men det er også en kjærlighetshistorie om mot, håp og om å finne veien hjem.
Ellen Vahr er Anne Brannfjells tipp-tipp-oldebarn, og Gaven er hennes første roman.
Ellen Vahr har enda en bok på mammutsalget og ha øynene opp for henne, for hun skriver gode underholdningsromaner.
Ellen Vahr, Miss Marie
Reklame: Leseeksemplar fra Aschehoug.
Miss Marie er første bok i en planlagt triologi om Thea som drar til Amerika for å være tjenestepike hos den rikeste familien der borte. Hun har litt utfordring den godeste Thea med å holde seg til reglene som er for tjenerne. Hun deltar på suffragettemøter og tar de andre tjenestepikene i forsvar, noe som slett ikke er populært. Bok nummer to er planlagt å komme ut i juni. 2021
Jeg er sikker på at veldig mange vil glede seg over bøkene til Vahr.
Første verdenskrig raser i Europa og bakerfamilien Thoresen i Kristiania mangler mel. En dag kommer en invitasjon fra de to tantene i Amerika til eldstedatteren Thea. Hun kan hjelpe familien økonomisk om hun drar i tjeneste for den velstående Vanderbilt-familien i Amerika. Takker hun ja, må hun si farvel til kjæresten Hans, som snakker om forlovelse. Thea reiser over Atlanterhavet til et liv hun ikke har kunnet forestille seg. Som tjenestepike ved landstedet Idle Hour på Long Island blir de forskjellene hun har sett hjemme små. Her i dette landet hvor det skulle være frihet for alle, er det forskjell på alt. Og Thea er en av de usynlige. Hun støtter seg til tantene, men de har en hemmelighet som Thea etter hvert må bære sammen med dem, om ikke alt skal rase. Og når urettferdighetene i Vanderbilt-systemet begynner å få konsekvenser også blant tjenerne, må Thea stille spørsmål ikke bare om hva hun mener er rett, men også om hvem hun selv er og hva hun står for.
Kristin Valla, Ut av det blå
Boken er gitt meg som et leseeksemplar av Kagge forlag.
Det er noe som forundrer meg. Jeg kan ha to ganske så like bøker innholdsmessig, men så skjer det at jeg er ganske likegyldig til den ene, men så elsker jeg den andre. Det er så merkelig.
Jeg likte denne romanen svært, svært godt. Den er rolig fortalt, ikke mange følelser, som jeg egentlig liker, men likevel føler jeg. Jeg føler hovedpersonen, selv om hun ikke forteller om alle sine følelser. Det er som om jeg forstår henne, er i livet hennes og er glad i henne. En merkelig og deilig leseopplevelse og det må sies også, en flott historie, men en fin tvist på slutten. Man aner konturene i det man leser, men likevel får man en overaskelse til slutt.
Kristin Valla har skrevet to romaner før, Muskat og Turister, og jeg skal lese de begge når de kommer meg i hende.
Jeg anbefaler denne romanen til alle leseglade og håper dere føler det samme som meg.
En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet i en liten bygd i Nordland. Sønnene flyter døde i land, men faren blir aldri funnet.
Tilbake sitter ti år gamle Elin og moren hennes. Som voksen kommer Elin tilbake til hjembygda for å selge barndomshjemmet og rydde opp i alt familien eide. Snart går det opp for henne at sider ved foreldrenes liv har vært skjult for henne.
Ut av det blå handler om hvilke fortellinger vi lager om oss selv – det vi dekker til, og det vi velger å vise frem. Og hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.
Anne Østby, Havsang
Jeg likte veldig godt første boken Biter av lykke.
Men bok nummer to der vi følger personene videre, er bare helt vidunderlig skrevet.
Den favner historier fra to kulturer, minner, barndom, fødsler, bryllup og død, hverdag og fest og et vidunderlig språk som binder det hele sammen i vakre bilder. Dette tror jeg må seile opp som en av de aller beste bøkene jeg har lest i år.
Og tenk om bøkene kunne blitt filmet, det ville bare vært helt fantastisk.
Jeg anbefaler Østbys bøker på det aller varmeste, tro bare ikke at dette er lettvint feelgood, nei dette er skikkelig kvalitetslitteratur. Så er du glad i å lese og ikke har funnet bøkene til Anne Østby fra Fiji, ja da misunner jeg deg nesten.
Kan leses frittstående men jeg anbefaler å lese dem etterhverandre da vi får følge de samme personene og de blir man jo så innmari glad i.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Maraia er snart atten år. Navnet hennes betyr «Havets stjerne». I Maraias eget hav er stjernen blå, med fem armer: for dypet, stillheten, sangen, frykten og motet. En frittstående oppfølger til den internasjonale suksessromanen Biter av lykke.
I godt voksen alder forlot Ingrid, Sina, Lisbeth og Maya Norge til fordel for venninnen Kats kakaoplantasje på Fiji. Med varm sand mellom tærne og blomster bak øret kjempet, elsket og slet de seg fram til biter av lykke.
Det er Maraia som skal arve plantasjen og sjokoladefabrikken. Alt er for henne. Men Maraia må følge sin egen vind. Hun hører havsangen – den som både kan lokke mildt i måneskinnet og brøle i grusom og grådig storm. På Fiji er havet både venn og fiende.
Da en uventet invitasjon bringer de norske kvinnene og deres fijianske venner til Norge, er det duket for både friske kulturkollisjoner og følelsesladede møter med fortiden. Og for Maraias del gir turen ny innsikt om hva som skal komme til å forme fremtiden hennes.
En bok om å ta grep om eget liv, om ansvaret for dem som kommer etter, og om at man ikke kan være noe for andre før man er noe for seg selv.
Tiril Broch Aakre, Mødre og døtre
Leseeksemplar fra Flamme forlag
Mødre og døtre er en av bøkene som er med i avstemmingen i Ulestkonkurransen, til Bookis.com.
Boken handler om forfatterens forhold til moren, som var psykisk syk og endte opp med å ta sitt eget liv.
Sterkt beskrevet hvor hjelpesløs man er når ens egen mor er psykisk syk og man ikke får til å hjelpe. Har også forståelse for at man må holde avstand for ikke selv å bli dratt ned.
En sterk bok som anbefales varmt.
Sitat:
Da jeg var liten, var moren min en som kunne rydde opp i undertråden i symaskinen når den vaset seg, hente opp masker jeg mistet når jeg strikket, jeg visste at det bare var å gi håndarbeidet til henne, så ordnet hun det. Hun trøstet meg, satte mot i meg, var evig interessert i alt jeg holdt på med, og stolt av meg. Men så ble hun også den vasete undertråden i livet mitt, hun ble masken som falt av og be et hull alt jeg strikket kunne rakne rundt.
Dette er en historie om sorg.
Og om kronglete kjærlighet.
Og om psykisk helse.
Og om det mørkeste mørke, og det lyseste lys.
Og om å være pårørende.
Og om et av de 593 selvmordene i Norge i 2017.
Og om å være mødre og døtre.
Men det er også en historie om latter.
Under mennesker i fokus, fant jeg en av de som var på topp hos meg i 2019, sammen med En natt i Caracas, Koke Bjørn og Der krepsene synger
Dette var en sterk leseopplevelse. Denne boken vil sitte i en stund, det er helt sikkert. Det er en oppvekstroman, basert på Westovers egen oppvekst. Den minner om Krystallslottet(Glasslottet) av Jeanette Wells. En bok jeg ofte anbefaler.
Tara vokser opp uten skolegang, men begynner å studere og blir en mønsterelev med toppkarakterer og får stipender på de beste universitetene.
Denne boken forteller oss hvordan vi er når vi blir hjernevasket og når vi ikke kjenner virkeligheten. Hvordan kan en tro på virkeligheten når man aldri har fått møte den. Når jeg leser denne boken tenker jeg på alle de land der de lever med sensur og får ikke vite hva som skjer rundt om i verden. Det eneste Tara fikk vite var det faren forteller henne og det er en far med et helt forvrengt syn på virkeligheten.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg selv om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.
Noe tapt og noe vunnet fikk fantastiske kritikker og gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste da den kom ut. Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok i 2018.
Under ekte hendelser, finner vi denne som jeg likte godt
Hege Kofstad, Grenselosene
Leseeksemplar fra Pax forlag
Grenselosene, er en svært spennende bok, om grenselosene som egentlig har fått altfor liten plass i litteraturen.
Jeg har lest mange bøker fra siste verdenskrig i Norge i det siste og har enda flere igjen som står på vent. Når jeg har lest de alle, skal jeg samle de i en blogg, tenker jeg. Det var en lur ide.
Grenselosene var velskrevet og nesten mer spennende enn krim. Det er helt ufattelig hva de gjorde for å hjelpe sine medmennesker.
Jeg tenker på det når jeg ser hvordan vi klager og syter over hverandre nå under pandemien. Tenk hadde vi hatt krig …..i fem år.
Og vi kunne risikere livet uansett hvor forsiktige vi var, i tillegg til at det var lite mat. Ville vi taklet det?
Jeg likte godt måten boken er skrevet på. Her beskrives det rett frem, klart og tydelig, uten utenomsnakk.
Mangler du gave til en voksen person, må dette være midt i blinken.
Anbefaler glødende varmt å lese Grenselosene og gi en applaus og stor hyllest til jobben de utførte, med det eneste som takk at hvis de overlevde, levde de fleste resten av livet med posttraumatisk stress og dårlig psykisk helse, av år på vakt for å hjelpe sine medmennesket.
Langs hele svenskegrensa bodde det nordmenn som under krigen loset flyktninger gjennom skog, over sjø og fjell, til tryggheten i Sverige. De var menn og kvinner, barn og ungdommer, omtrent tusen i alt. De meldte seg ikke til heltedåd. De var vanlige mennesker som bodde på strategiske steder og forstod at andres liv avhang av dem. Flyktningene var motstandsfolk, tyske desertører, jøder, russere, jugoslaver, polakker, syke, friske, unge, gamle eller gravide. Som grenselos kunne man aldri vite hva som ventet i løpet av turen, som ofte tok flere dager. Alltid med frykten for å bli oppdaget av grensepolitiet, av tyske soldater eller å bli infiltrert av falsk hjemmefront. Det var dødsstraff for å hjelpe flyktninger over grensa. Nervepresset var enormt. Men der andre motstandsfolk ble helter etter krigen, ble losenes innsats hverken anerkjent eller husket.
I 2020 toppet jo en bok om flukt fra Irak favorittlista mi, Å samle solstråler fra Modul til Drammen, så vi får se hvor høyt opp denne kommer på årets liste.
Ja at den kommer til å havne på favorittlista, det er jeg ganske så sikker på. En fantastisk bok og den som ikke feller en eneste tåre her, må være hard som stein. Jeg klarte meg helt til slutten men da var det gjort.
Det hoppes i tid. For min del var det godt at historien begynner når de er trygge. Det gjør at jeg vet at de kommer seg frem. Det er ikke noe krimbok dette, så poenget er å høre historien fortalt, ikke ha høyoktan spenning om de overlever.
Så får vi servert historien i passe porsjoner.
Det er sterkt. Det er sårt, men det er også utrolig vakkert skrevet.
Ja dette er en av de bøkene du bør lese i år. Høyaktuelt tema, flyktningestrømmen fra Syria.
Sitat:
“Afra”, sier han. “Du kommer til å like deg der. Dahab og Aya venter på deg, og det er så mange blomster, enger med lavendel og lyng, og biene sanker også nektar fra private hager og kolonihager og langs jernbanelinjene. Du vil kunne se fargene – jeg skal ta deg med ut; vi kan gå tur når det er varmt, og jeg skal ta deg med til stedene biene flyr til. Og vi har funnet en butikk som selger halva og baklava!” Han snakker med entusiasmen til et barn igjen, men jeg legger merke til en undertone av fortvilelse – jeg kjenner ham, og det han egentlig sier, er dette: Det er slik historien må ende; hjertene våre tåler ikke å miste mer.
Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.
Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?
Nå leser jeg
Jesmyn Ward, Menn vi høstet
Leseeksemplar fra Aschehoug
Jesmyn Ward er en forfatter å se opp for. Jeg har lest to av henne.
I løpet av fem år mistet Jesmyn Ward fem unge menn i sin aller nærmeste krets – inkludert sin egen bror. Ward begynte å skrive Menn vi høstet som et sorgarbeid. Hvorfor måtte de unge mennene dø? Svaret hun kommer frem til slår henne i bakken: Broren og de fire andre unge mennene døde på grunn av hvem de var og hvor de kom fra. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet, oppløste relasjoner og familier rev dem fra henne. «Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til de jeg har mistet, og min egen historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.»
Jesmyn Ward er den første i sin familie som har tatt høyere utdannelse. Oppveksten i Mississippi, som eldst i en søskenflokk på fire, med en hardtarbeidende mor og en fraværende far, var ikke lett. Pengene strakk ikke til. «Menn vi høstet» gir et tydelig bilde av alle de systemiske problemene fattigdom og rasisme forårsaker i amerikaneres liv. Skyggesiden av den amerikanske drømmen slår brutalt imot oss: Vi så det lynte og det var våpnene, så hørte vi torden og det var de tunge våpnene, så hørte vi regnet falle og det var blodet som falt, og da vi kom for å berge inn avlingen, var det døde menn vi høstet. (Harriet Tubman)
Aschehoug har startet ny leseutfordring i gruppen, Det må du lese, og i og med at det denne gang ikke er norske bøker, henger jeg litt etter, for i januar leste jeg bare norske forfattere.
De ser veldig spennende og varierte ut, bøkene første halvår og jeg gledet meg.
Denne omtalen ble egentlig skrevet i søvne. Jeg visste nemlig ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg etter å ha lest ferdig boken i går kveld. Det førte til at jeg våknet flere ganger i løpet av natten med ordene surrende rundt. Slitsomt, men samtidig fikk jeg jobben gjort og slapp å undres mer. Fint når underbevisstheten din gjør jobben, er det vel ikke?
Ja for dette er ikke en bok det er lett å skrive omtale om.
I starten syntes jeg den var dårlig skrevet. Lange, kronglete setninger, som jeg måtte lese om igjen flere ganger for å forstå meningen. Det var lite handling som har interesse for meg og jeg kjedet meg.
Det kan hende at språket i Litt av en tid, mer speiler den yngre leseren, jeg er jo av den godt voksne typen og jeg bor på landet. Språket passer nok bedre den som er yngre og mer urban, for jeg står jo fast når det er slanguttrykk de yngre bruker helt naturlig.
For meg virker det som om forfatteren hadde ideen til boka klar, men måtte knote litt for å komme i gang. Hun skriver selv bak i boken at de første kapitlene ble snekret sammen på en kaffebar og det er nettopp slik det føles også. Litt travel og kaotisk og mange mennesker å forholde seg til. Det er sånn at jeg undres på hva er det som gjør at denne romanen er blitt så populær.
Men så skjer det noe når man kommer midt uti boken. Plutselig flyter språket bedre. Man begynner å forstå mer hva forfatteren er ute etter, nemlig å pirke borti fordommene våre. Hvorfor gjør vi ting? Har vi en baktanke med våre handlinger? Er vi mer egoistiske enn vi trodde? Hvor langt går vi for å mele vår egen kake? Er vi så fordomsfri som vi liker å tro at vi er?
Så når jeg kom til slutten av boka, smilte jeg, fornøyd over å ha lest den.
Disse bøkene tar også for seg hverdagsrasismen og er mesterlig skrevet.
En kveld den 25 år barnevakten Emira tar Briar på tre år med seg til et kjøpesenter, blir hun stanset av en vekter. Han mistenker den svarte kvinnen for å ha kidnappet den hvite jenta. Opptrinnet blir filmet av en forbipasserende, og Emira er rasende og ydmyket. Alix, moren til Briar, vil gjøre alt godt igjen. Hun er vant til å få det som hun vil, men nå går likevel ikke alt etter planen. Og etter hvert skjønner Emira mer og mer om hva det er hun vil.
Christy Lefteri, Birøkteren fra Aleppo
Leseeksemplar fra Gyldendal
Jeg har lest en bok av Lefteri før og den likte jeg godt.
I 2020 toppet jo en bok om flukt fra Irak favorittlista mi,Å samle solstråler fra Modul til Drammen, så vi får se hvor høyt opp denne kommer på årets liste.
Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.
Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?
