Alle elsket moren din av Toril Brekke er hva jeg kaller en ordentlig gammeldags roman og med det mener jeg på en god måte. En oppvekstshistorie om Agathe som vokser opp med en mor som er mest opptatt av seg selv og sin karriere og ikke tid eller interesse, for sine barn. Agathe passer på seg selv og etterhvert også broren sin. Det var jo mer vanlig før i tiden at ungene gjorde som de ville og i dagens samfunn ville vi jo tilkalt barnevernet. Jeg liker svært godt at vi får følge Agathes historie uten alle disse hoppene i tid som er så moderne nå. Brekke skriver Agathes historie rett frem uten de store følelsene for jenta forteller det jo slik hun ser det, selv om det kommer frem at det er sårt for henne at moren ser andre, men ikke henne og at hun så gjerne ville visst hvem hennes far er.  Heldigvis har hun en stefar som lager mat og er mer tilstede enn moren og også sin mormor og morfar. Toril Brekke er en flott historieforteller, boken anbefales.

Sitat:

Mamma var musikken. Den hang sammen med rommet med de lange, fratrukne gardinene, påtrykket vinranker og blå drueklaser og lyset som vellet inn, selv på dager med blek sol. Jeg hadde det for meg at dette særegne, sterke lyset stammet fra bjerken og almene der de stod høye og majestetiske i hellingen ned mot fjorden, som om de grønne kronene strålte av seg selv, som om vinden gjorde bladene til blafrende små hender som kastet gullglitter mot vinduene, gjennom rutene, slik ellers bare Jesus kunne gå rett gjennom en vegg, av tre , av glass. Jesus og solskinnet, sa mormor

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sitat:

Jeg tenker på melodier uten tekst. Jeg tenker at ord fanger tanken, at toner alene får tankene til å flyte, fordampe, jeg tror at harmoni betyr skjønnhet og ro, og godhet; alt dette greier jeg å tenke, tivnger meg til å tenke, for ikke å bry meg om at jeg er lei meg på grunn av mamma.

Bilde og tekst er hentet fra Aschehoug, som også har sponset boken

https://www.aschehoug.no/

Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn.

“Hvem er faren min?” Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil.

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.