Historie fra Bratislava som starter på 1900- tallet, ja det høres interessant ut. Hvis jeg liker denne, vil jeg kjøpe Udødelighetens elexir, utgitt i 2012, debutboken til Gleichmann. Og det gjorde jeg, så skal kjøpe den, når jeg kommer over den. Jeg vet jeg har sett den på pocketsalg, så jeg får snuse litt rundt når det blir salg på pocket.
Sitat:
Denne beretningen, med sitt kalde bilde av livet, som jeg nå etterlater meg i håp om at min sønn Pavel tar seg bryet med å lese den, gir ham kanskje ikke så stor mulighet for virkelig å kunne trenge inn i livet mitt og finne noe unikt hos meg, for det han finner her, er allmenne ting, ting som ethvert menneske vil erfare: redsel, hat, samvittighetskvaler, likegyldighet, glede, lengsel og sørgelige minner.
I tillegg er den full av store mangler og preget av hastverk. Hastverk i møte med døden, som lenge og stadig mer utålmodig har ventet på meg.
Sitat:
Jeg bærer på en sorg over at jeg aldri fikk lære Aurelia å kjenne.
Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noensinne ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt falle i total glemsel.
Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte.
Disse to sitatene, de øverste av Aurelia, det nederste av forfatteren, oppsummerer egentlig hele historien.
Historien om Aurelia er inspirert av Gabi Gleichmanns farmor.
Aurelia forteller sin historie til en sønn hun ga fra seg straks han var født. Hun forteller ganske enkelt om livet sitt, oppturer og nedturer, rett frem, akkurat som det er.
En fin roman som viser nettopp det disse to sitatene forteller. Skulle kanskje ønsket meg litt mer utfyllende historie men samtidig er det jo slik hun så på livet sitt og som hun skriver, i all hastverk før døden henter henne.
Den er på mammutsalget nå så jeg. Fin historie. Glad jeg ikke var kvinne på 1900~tallet.
En historie om en usynlig kvinne i et brutalt århundre. Etter farens død, finner Aron Kohn en koffert i leiligheten hans. Den inneholder et bokmanus, skrevet av en kvinne ved navn Aurelia. Manuset er Aurelias egen livshistorie, en historie som avslører store familiehemmeligheter. Fortellingen begynner i Bratislava tidlig på 1900-tallet og beveger seg gjennom et herjet Europa og over til krigens og etterkrigstidens USA.
“Aurelia” er en sterk fortelling om ikke å kunne velge sitt liv, om å leve uten noensinne å høre til. En storslagen og fengslende historie om en europeisk kvinne i et brutalt århundre, i skyggen av holocaust og atombomben.
Kristin Hannah, Søstre for alltid
Leseeksemplar fra Feelgoodbøker, Cappelen Damm
De som følger meg vet at jeg leser mye Feelgoodbøker, men er allergisk mot fir mye hjerte og smerte. Kristin Hannah er en forfatter jeg har lest to bøker av og ønsker å lese alle, hvis de fortsetter å gi meg gode leseopplevelser.
Ingen kjenner deg bedre enn din egen søster, selv om tid og avstand skiller dere. Meghann, en vellykket, men ensom skilsmisseadvokat, har mistet de fleste illusjoner i livet. Den kjølige fasaden skjuler arrene etter en vond barndom og et skjebnesvangert valg hun tok i oppveksten. Et valg som kostet henne alt, også forholdet til lillesøsteren Claire. Claire skal nå gifte seg og rett før bryllupet kontakter hun storesøsteren og venter seg kritikk. Da Meghann i stedet kommer for å hjelpe Claire med forberedelsene, er det første gang søstrene er sammen på mange år. For å finne tilbake til hverandre, må de ta et endelig oppgjør med fortiden som har gitt begge dype sår.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
Jeg tror at jo eldre man blir, jo viktigere er lyset.
Jeg gleder meg nesten mer til solen snur i desember enn til julaften.
Her er solen borte bak fjellene fra tidlig i november til ca 11. februar.
I år så jeg den ikke før den 13.
Heldigvis er det nydelig vær.
Jeg lengter etter vår og sommer.
Jeg er ikke noe vintermenneske.
Ja jeg ser jo at det er vakkert med det hvite som glitrer, men jeg elsker alle fargene.
Farger er for meg healing.
Å kunne sitte på balkongen og ta inn alle fargene, er bare nydelig.
Stoffskiftet reagerer på lyset.
Kanskje er det noe av grunnen til at man trenger mer lys, jo eldre man blir.
Det er som om man går i dvale.
I år brukte jeg litt lyslampen min den mørkeste tiden.
Jeg føler det hjelper.
Om jeg bare innbiller meg det, vet jeg ikke.
Vi gjør så mye rart med hjernen vår.
Med tankene våre.
Det er jo tankene man bruker når man bestemmer seg for hva man vil ha fokus på også.
Jo mer jeg fokuserer på lyset, jo mer opphengt blir jeg i det.
Jeg prøver så godt jeg kan om høsten, å ikke fokusere på mørket.
Ikke tenke tunge tanker om at nå blir det mørkt igjen.
Heller fokusere på at tiden går raskt og vips er den tilbake.
Og det er jo fint å kunne glede seg til noe.
Gleder meg sykt til jeg og pus igjen skal innta balkongen.
Pus er jo også preget av vinteren.
Hun mjauer hvis det ikke er fyrt i ovnen.
Hun er ikke ute, bare ligger der, sover, gjesper, vasker seg litt og rusler for å spise.
Slik sett er vi ganske like, jeg og pus.
Jeg sitter her og leser, spiser og sover.
Og gleder meg til enda mer sol og lys og varme.
I dag
Nå kommer den så vidt igjen her også. Bak der starter man når man skal gå Romsdalseggen. Slalombakken har ikke vært åpen så langt, men håper de åpner. Skøytearenaen derimot har blitt flittig brukt. Det er bra.
Aschehoug har startet ny leseutfordring i gruppen, Det må du lese, og i og med at det denne gang ikke er norske bøker,( i januar leste jeg kun norske forfattere), henger jeg litt etter, men leste den første nå i starten av februar.
Jeg leste den i to jafser. Den er lettlest, store bokstaver og mye luft.
Og den luften trengte jeg, for jeg holdt nesten pusten hele boken. Jeg var dritnervøs. Igjen tror jeg jo at det er virkelige mennesker det handler om. Jeg blir jo så redd for dem, håper så inderlig det skal gå bra.
Det er ganske typisk at de som har vært gjennom tøffe tak fra før, de fortsetter å møte motstand og mistenkeliggjøring.
Rykter og skittkasting er ille, men samtidig er det viktig å følge dem opp.
Det er ikke en bok full av følelser. Arto går litt mekanisk på autopilot for å mestre hverdagen, men samtidig forstår vi hvor mye den lille datteren betyr for han og hvor glad han var i kona si.
En veldig bra debutbok det der. Anbefales varmt.
Fra omslaget: Når Sofia dør av en overdose, må Arto bli nykter. Han prøver hardt å skape et normalt liv for seg selv og den fem år gamle datteren Bodil. Så blir han beskyldt for å ha solgt narkotika til ungdommer og får sparken fra jobben på skolekjøkkenet. Arto prøver å redde Bodil og seg selv, men presses til å skaffe penger slik han gjorde før, slik han kan best, og tvinges stadig lengre inn i en verden av løgn, kriminalitet og vold.Fortellingen om Arto og Bodil er rå og øm. Artos kamp for å overleve som tidligere rusmisbruker og alenepappa viser et fordømmende og umenneskelig samfunn fra en skyggeside vi sjelden får lese om.
Nå leser jeg:
Gabi Gleichmann, Aurelia
Leseeksemplar fra Kagge forlag
Historie fra Bratislava som starter på 1900- tallet, ja det høres interessant ut. Hvis jeg liker denne, vil jeg kjøpe Udødelighetens elexir, utgitt i 2012.
En historie om en usynlig kvinne i et brutalt århundre. Etter farens død, finner Aron Kohn en koffert i leiligheten hans. Den inneholder et bokmanus, skrevet av en kvinne ved navn Aurelia. Manuset er Aurelias egen livshistorie, en historie som avslører store familiehemmeligheter. Fortellingen begynner i Bratislava tidlig på 1900-tallet og beveger seg gjennom et herjet Europa og over til krigens og etterkrigstidens USA.
“Aurelia” er en sterk fortelling om ikke å kunne velge sitt liv, om å leve uten noensinne å høre til. En storslagen og fengslende historie om en europeisk kvinne i et brutalt århundre, i skyggen av holocaust og atombomben.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
Dette er en veldig fin bok. Ikke for dramatisk. Ikke for trist. Ikke for romantisk. Rett og slett en fin, koselig bok å lese.
Det er kanskje ikke en av de bøkene du husker for evig tid. Å leve opp til Den røde adresseboken, er nok vanskelig, men Sofia Lundberg er en forfatter jeg liker godt. Har du ikke lest noe av henne enda og liker underholdningsbøker, ja da kan du kose deg med hennes tre bøker.
Sitat:
Vi kommer nær hverandre.
Vi gir og vi tar.
Spinner tråder i livets spindelvev.
Gylne tråder. Skjøre tråder.
Det gjør så vondt når de brytes.
Når vi sårer, svikter.
Når drømmen knuses.
Vi holder oss fast.
Dingler hjelpesløst i det som var.
Holder ut.
Eller slipper taket og fanges i svimlende
tanker om det som kunne vært.
Lar skylden spise oss opp.
Det går ikke an å flykte fra fortiden,
men det går an å velge hvor man skal bygge sitt bo.
La det være nå. Slipp taket.
Du er sterk.
Eiketreet av suksessforfatter Sofia Lundberg er en gripende roman om savn, skyldfølelse og sterke vennskap – men også om å finne tilbake til seg selv etter et destruktivt forhold.
Esther har mistet fotfestet etter en tøff skilsmisse, og helgene uten sønnen Adrian er fryktelig ensomme. Annenhver lørdag går hun tur til et gammelt eiketre som står på en eng ved vannet. En dag møter hun Rut der, en eldre kvinne med en fantastisk evne til å fokusere på det vakre i livet. Rut minnes sin egen ungdomstid, og Esther lar seg fascinere av fortellingene hennes.
Det utvikler seg et sterkt og uventet vennskap mellom de to kvinnene. Men det er noe som skurrer. Hvilke hemmeligheter er det Rut skjuler? Jakten på svar fører Esther til Como-sjøen i Italia, og hun forstår fort at Ruts livsskjebne er betydelig mer komplisert enn hun først ga inntrykk av.
Aschehoug har startet ny leseutfordring i gruppen, Det må du lese, og i og med at det denne gang ikke er norske bøker,( i januar leste jeg kun norske forfattere), henger jeg litt etter, men leste den første nå i starten av februar.
Når Sofia dør av en overdose, må Arto bli nykter. Han prøver hardt å skape et normalt liv for seg selv og den fem år gamle datteren Bodil. Så blir han beskyldt for å ha solgt narkotika til ungdommer og får sparken fra jobben på skolekjøkkenet. Arto prøver å redde Bodil og seg selv, men presses til å skaffe penger slik han gjorde før, slik han kan best, og tvinges stadig lengre inn i en verden av løgn, kriminalitet og vold.Fortellingen om Arto og Bodil er rå og øm. Artos kamp for å overleve som tidligere rusmisbruker og alenepappa viser et fordømmende og umenneskelig samfunn fra en skyggeside vi sjelden får lese om.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
Nå begynner de å bli slitt, fulle av striper og glasuren blir borte.
Det er ikke mulig å få tak i nye.
Jeg er ikke så glad i å kaste noe, bare fordi det ikke er helt nytt.
Men her en kveld sendte jeg et bilde til er venn der en tallerken var med.
Hun lurte på om jeg hadde tatt hennes.
Hun hadde likedan og syntes det var dumt at hun ikke fikk tak i flere.
Du kan få mine sa jeg.
De fleste er nok slitt, men de er uten skår.
Da kan jeg kjøpe meg nye med god samvittighet.
Jeg kjøpte meg nytt i dag.
Fullt service til 12 personer.
Tenk at jeg har muligheten til å gjøre det.
Jeg vet nemlig hva det er å ikke ha råd til å kjøpe noe man ønsker seg.
Når pengene så vidt eller ofte ikke det en gang, dekker det nødvendigste.
Når man må snu på hver en krone og tar til tårene når det kommer på noe ekstra.
Mange slike år sliter mentalt på kroppen.
Når vi flyttet inn i nytt hus var boligrenten helt opp i 16 %.
Jeg ser nå i dag når folk kjøper hus og hytter og drar på ferier og lurer på hvordan har de råd til alt.
Derfor er jeg svært takknemlig for å kunne gå på butikken og kjøpe meg nytt service.
Jeg vet at det slett ikke er noen selvfølge.
De som sier at penger ikke skaper lykke, har så vidt rett i det.
Men samtidig er det jaggu det ikke lett å bevare lykken når man konstant sliter økonomisk.
Jeg sender derfor gode tanker til alle som sliter.
For ikke å snakke om til alle de rundt om i verden som ikke er opptatt av hvilke tallerkener de spiser på, men om de i det hele tatt har noe å putte i magen.
Ja ikke det at det hjelper for tankene mine metter dem ikke.
Men jeg kan ihvertfall sette pris på alt jeg selv nå har mulighet til å gjøre.
Jeg noterte meg i en av bokgruppene at det var kommet en oppfølger til Syrinpikene, en bok jeg har sett mange gode omtaler av og som jeg var sikker på at jeg hadde kjøpt. Men den stod ikke i hyllene her. Glad var jeg når den dukket opp i postkassen.
Nå skal den leses, før jeg leser Villrosene, som kom nå i høst. Det står det skal være en frittstående oppfølger men forstår det ikke helt, for Villrosene har handling fra 1914, mens Syrinpikene er fra andre verdenskrig.
Syrinpikene var en sterk fortelling fra andre verdenskrig. Vi følger tre fortellerstemmer. Amerikanske Caroline, som bruker alle sine penger på veldedig arbeid, blant annet mat og klær til foreldreløse barn som er på barnehjem. Den tyske legen Herta som jobber som lege i tysk fangeleir, tilsynelatende uten store skrupler, opererer hun friske, unge kvinner for å se hva de tåler. Så har vi polske Kasia, som kommer til leiren sammen med søsteren og moren og blir en av de Herta opererer.
Kelly har skrevet en roman, men historien er basert på livet til virkelige mennesker, blant annet Caroline og Herta.
Bildet av Caroline har jeg hentet fra denne artikkelen
Sosietetskvinnen Caroline Ferriday jobber på det franske konsulatet i New York, og hennes verden blir snudd på hodet når Hitlers hær invaderer Polen i september 1939 – og siden retter blikket mot Frankrike.
I Polen møter vi Kasia Kuzmerick, en tenåringsjente som etter hvert trekkes stadig dypere inn i rollen som kurer for undergrunnsbevegelsen. I denne spente atmosfæren kan én feilvurdering få fryktelige konsekvenser.
For den unge og ambisiøse tyske legen Herta Oberheuser blir en stilling i regjeringen muligheten for å komme bort fra et ensomt liv. Men når hun får jobben, blir hun fanget inn i en mannsdominert verden bestående av hemmeligheter og maktkamp.
Disse tre kvinnenes liv blir koblet sammen når Kasia blir sendt til Ravensbrück, den beryktede konsentrasjonsleiren for kvinner.
Det er mye fra Ravensbrück på YouTube og hvis du makter det, så se disse klippene. Her vi nå lever med og klager over virus og hva vi må forsake, kan vi godt avse noen minutter og se hvilket helvete alle disse menneskene måtte gjennom. Tenk at kun en mann skal til for å starte opp så mye ondskap. Tenk at han klarte å få med seg så mange mennesker til å utføre disse umenneskelige handlingene. Det er helt ufattelig.
Nå leser jeg og koser meg med Eiketreet. Godt å lande med noe lettere
Sofia Lundberg, Eiketreet
Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Jeg har lest to bøker av Lundberg og likt de begge, så jeg har store forventninger.
Eiketreet av suksessforfatter Sofia Lundberg er en gripende roman om savn, skyldfølelse og sterke vennskap – men også om å finne tilbake til seg selv etter et destruktivt forhold.
Esther har mistet fotfestet etter en tøff skilsmisse, og helgene uten sønnen Adrian er fryktelig ensomme. Annenhver lørdag går hun tur til et gammelt eiketre som står på en eng ved vannet. En dag møter hun Rut der, en eldre kvinne med en fantastisk evne til å fokusere på det vakre i livet. Rut minnes sin egen ungdomstid, og Esther lar seg fascinere av fortellingene hennes.
Det utvikler seg et sterkt og uventet vennskap mellom de to kvinnene. Men det er noe som skurrer. Hvilke hemmeligheter er det Rut skjuler? Jakten på svar fører Esther til Como-sjøen i Italia, og hun forstår fort at Ruts livsskjebne er betydelig mer komplisert enn hun først ga inntrykk av.
Jeg ønsker alle hjertelig velkommen til siden min:
