Reklame, leseeksemplar fra ulike forlag. Har ikke betaling for å skrive om dem.
Da har jeg klødd meg i hodet, lagt til og trukket fra og hatt et vanskelig valg.
Å plukke ut de fem bøkene som har gjort mest inntrykk på meg dette året, er vanskelig.
Det er mange jeg gjerne ville hatt med, men de er på topp 20 listen
https://lillasjel.blogg.no/20-favorittboker-av-141-leste-i-2019.html
Blant de som vaker helt i grenseland er Sara Stridsberg, Kjærlighetens antarktis og Maria Sand, Malurtveien 10.
NUMMER 1
Delia Owens, Der krepsene synger
Der krepsene synger, er den boken som har grepet meg aller aller mest i år.
Om barnet som blir overlatt til seg selv det meste av dagen og må finne måter å livnære seg på, da en alkoholisert far ikke er til å stole på. Denne romanen setter spor, det er helt sikkert.
Historien i seg selv, rører deg i hjertet. I tillegg er det vakkert skrevet og nydelige beskrivelser og lærdom om fauna og dyreliv. Det kan ikke gjøres bedre enn dette for meg.
Jeg har ikke sett en eneste negativ omtale om denne romanen. Alle som har lagt ut omtale, har likt den svært godt.
Søker du på youtube, finner du mange klipp med intervju med Owens.
Hvis du vil, kan du lese mer her:
Delia Owens, Der krepsene synger
Delia Owens, Der krepsene synger
Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. Der har hun funnet vennskap hos måkene og lært om livet av sandens bevegelser. Men det kommer en tid da Kya lengter etter å elske og bli elsket. Da to gutter fra byen blir fengslet av hennes ville skjønnhet, åpner Kya seg for et nytt kapittel i livet, helt til det utenkelige skjer. Der krepsene synger er en ode til det naturlige liv, en hjerteskjærende oppvekstroman og en overraskende fortelling om et mulig drap. Owens minner oss om at vi alltid vil være formet av det barnet vi engang var, og at vi alle er offer for de vakre og voldsomme hemmelighetene naturen skjuler.
NUMMER 2:
Hakk i hæl kommer en annen oppvekstroman.
Tara Westover, Noe tapt og noe vunnet
Dette er også en oppvekstroman av de sjeldne og jeg ser at mange har likt denne i løpet av året. Boken er basert på forfatterens egne opplevelser, noe som gjør det ekstra sterkt å lese.
Forfatteren fikk ikke gå på skole på grunn av tvangsforestillinger av faren og at all skole var farlig. Likevel greide hun etterhvert å løsrive seg og fikk stipend på noen av de beste skolene. Det er vanskelig for henne å begynne på skole, uten å ha noe begrep om hva som har skjedd i verden, hverken i fortid eller nåtid. Sterk historie om hvordan det kan være å vokse opp med psykisk syke foreldre.
Vil du vite mer om den, kan du åpne linken til omtalen.
Tara Westover, Noe tapt og noe vunnet
For de som liker denne type bøker vil jeg også sterkt anbefale Jeanette Walsh, Krystallslottet. den er også filmet og filmen likte jeg også godt. Jeg håper de to bøkene jeg her har omtalt, også blir filmet.
https://lillasjel.blogg.no/1480942389_05122016.html
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal og boken er et leseeksemplar
Tara er sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. Hun vokser opp i fjellene i Idaho med foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Som ungdom begynner Tara utdanne seg selv og klarer opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne til Harvard og Cambridge. Først da begynner hun å spørre seg selv om hun har reist for langt. Om det fortsatt finnes en vei hjem.
Noe tapt og noe vunnet fikk fantastiske kritikker og gikk rett inn på New York Times’ bestselgerliste da den kom ut. Den gripende oppvekstfortellingen fra virkeligheten har vakt enorm internasjonal interesse og var på en rekke lister over de beste bøkene fra 2018, i alt fra Time Magazine til Vogue og The Economist. Amazon utropte den til årets beste bok i 2018
NUMMER 3:
Mikael Niemi, Koke bjørn
Dette er en meget spesiell krimbok, ja det er nesten en roman, en krimbok og en historiebok i ett. Noe av det beste jeg har lest av spenningsbøker. En blanding av Sherlock Holmes og Læstadius og mesterlig skrevet.
Selv om jeg leser mye krim og finner mye av det utrolig spennende, får jeg dem sjelden inn helt på topp, for det mangler en menneskehistorie oppi det hele for meg. En krimbok kan være spennende så jeg nesten ikke greier å legge den fra meg, men likevel griper den ikke følelsene mine på samme måte som en god roman kan gjøre.
Koke bjørn er en så spesiell bok at den må likevel være med. Om du skal velge kun en spenningsbok i år, så gå for Koke bjørn.
Vil du lese mer finner du omtalen her:
Mikael Niemi, Koke bjørn
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest
NUMMER 4:
Alice Zeniter, Kunsten å miste
Denne romanen har jeg ikke sett mange omtalt og det er trist, hvis det betyr at den ikke blir lest, for dette er et mesterverk som går rett inn på topp 5 lista mi i år. Jeg har nesten ikke ord til å beskrive hvor bra den er.
Vi får historien til tre generasjoner, fra bestefar Alis historie fra da han bodde i Algerie, men ble tvunget ut av landet fordi han holdt seg inne med franskmennene som hadde kolonisert Algerie. Han gjorde det han måtte for å berge livet til familen sin
Vi får historien til sønnen, Hamid, som blir med på flyttelasset til Frankrike og velger å la sin historie forbigå i taushet, det var for tøffe tak til at han klarte å sette ord på det. Det er datteren Naïma som drar tilbake til Algerie og finner igjen historien til familien.
Zeniter mestrer så fint å se historien fra ulike vinkler og den minner meg derved litt om romanen, De som dro og de som ble igjen.
Det er ingen dans på roser for de som er nødt til å flykte til Frankrike og bo i flyktningeleire og triste blokkleiligheter, der de blir stuet bort og tøff er situasjonen for de som blir igjen i Algerie. Dette er definitivt ikke noe feelgood, bare så det er sagt.
Det er en lærerik bok som setter spor etter seg.
Igjen tenker jeg på alle disse krigene som har vært, ikke så langt tilbake i tid, som vi liker å tro.
I tillegg til at Zeniter fengsler meg med historien til tre generasjoner og viser meg hvor stor forskjell det er på oppveksten, levevilkår og hvilken tidsalder de lever i , så er den fantastisk skrevet. Vakre maleriske beskrivelser om både gode og vonde situasjoner.
Ikke noe sluke bok, enda den er ganske så altoppslukende, men her må man holde tunga beint i munnen for setningene er ofte ganske lange. Jeg som er en slukeleser, måtte ofte ta meg på tak og lese avsnitt om igjen,for å få med meg alt.
Sitat:
Nettene i leiren blir skueplass for skygger og skrik. Det er som om usynlige troll streifer rundt i leirgatene, kommer inn i teltene og klemmer sine tykke never, svarte av blod og krutt, rundt halsen på folk, presser de digre håndflatene sine mot brystet på dem, trykker det inn, eller kysser med store munner – med råtne tenner og en pust av død – de bitte små barnefjesene. Det er lenge siden det bare fantes ett felles troll som het Sètif. Nå bærer alle med seg sitt private lommetroll, som også har tatt båten, og som kommer ut om nettene. Da lyder skrikene fra telt til telt, og deretter mammastemmer som synger vuggeviser, klager fra naboer som vil ha stillhet, mumling depet av teltduken.
Natt-trollene fødes av minner, men styrkes av frykten for nåtiden og fremtiden. Når de som i mangel av noe bedre blir kalt harkier spør hvorfor de har blitt stuet inn der, og hvor Frankrike er, resten av landet, får de som svar at det er til deres eget besta, at FLN fremdeles er på jakt etter dem, og at de trenger beskyttelse. Siden er de hver eneste natt livredde for at noen skal skjære over strupen på dem uten en lyd, en etter en , for å fullføre jobben. Om morgenen tar de seg automatisk til halsen.
FLN: den nasjonale frigjøringsfronten i Algeri. Ledet i 1954 opprøret som ble starten på frigjøringskrigen. Ble regjeringsparti i Algerie etter våpenhvilen i 1962
harki: Innfødt algerisk hjelpesoldat i den franske hæren under Algeries frigjøringskrig. Ordet brukes i utvidet betydning også om alle muslimske algeriere som støtte franskmennene under denne krigen.
Er det noe jeg savner i boken, er det flere ordforklaringer. Kun noen ord er forklart bak i boken, men mange ord blir brukt som kan være vanskelig å tyde ut fra teksten
Alice Zeniter, Kunsten å miste
Bilde og tekst under bildet har jeg hentet hos Aschehoug og boken er et leseeksemplar.
Naïma arbeider på et fint galleri i Paris og lever stort sett et spennende liv. En dag ber sjefen hennes henne om å reise til Algérie. Plutselig går det opp for henne hvor lite hun vet om familiens historie og landet de en gang forlot. Det har aldri vært noe annet enn et bakgrunnsteppe uten betydning.
Bestfar Ali var fjellbonde i Algerie, og ble tvunget ut av landet da franskmennene tapte krigen. Slik var det for mange algeriere, som hadde samarbeidet med okkupantene. De ble kalt harkier.
I Frankrike ble de satt i leire, før de befolket de nybygde drabantbyene og måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Tre generasjoner senere er alt endret, men hvordan skal man kunne forstå sin egen historie når ingenting er blitt fortalt.
Alice Zeniter har skrevet en kraftfull og modig fortelling som er mer aktuell enn noen gang. Den handler om å være fengslet av sin fortid. Men også om friheten til å være seg selv, utover både sosiale og private stengsler.
NUMMER 5:
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas og Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz
Femteplassen måtte bare deles for jeg greide ikke å ta frem en og legge den andre bort, da begge var veldig veldig sterke bøker, som satte dype spor i meg.
Alle disse seks bøkene er slike bøker som gjør meg svært takknemlig. Jeg føler meg svært priviligert som har mulighet til å lese og ta til meg lærdom. At jeg kan visualisere det jeg leser og føle handlingen inni meg. Det gir en ekstra dimensjon til livet mitt, en stor verdi. I og med at jeg nå er ufrivillig hjemmeværende, blir bøkene ekstra viktig for meg. Og selv om jeg ikke tjener penger på å skrive om dem, er det likevel verdifullt for meg å kunne skrive om dem og inspirere andre til å lese.
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas
Det ble natt i Caracas er enda en av de bøkene som satte sterke spor hos meg, men som jeg har sett få omtaler av. En svært gripende bok om situasjonen i Venezuela, også en lærerik bok om et land vi ikke hører mye om.
Det er en roman, men forfatteren skriver så intenst at den føles som ekte. En del av situasjonene er også hentet fra virkelige historier.
Det er rått, en brutal virkelighet, en ondskap, som vi som bor på denne fredelige plett på jord, ikke kan forstå.
Vi skylder dem ihvertfall å sette oss litt inn i hva de går igjennom og vi forstår de som prøver å rømme der fra.
Karina Sainz Borgo, Det ble natt i Caracas
Bilde og tekst under bildet, er fra Kagge forlag og boken er et leseeksemplar. Jeg er ikke pålagt eller betalt for å lese den.
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Karina Sainz Borgos kraftfulle debutroman er både skremmende, frodig og mørk. Historien minner oss om hvor raskt den verden vi kjenner kan forvitre – og om hvor sterk menneskets overlevelsesdrift kan være.
Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz
Dette er en roman basert på en virkelig historie, fortalt av den som opplevde det til Heather Morris. Egentlig tenkt som film, men som omsider ble til en roman og takk for det. Dette er en roman som mange allerede har lest og alle har skrevet bra om. En sterk historie fra Auschwitz om hva de valg de måtte ta, skulle de klare å overleve.
Vil du lese mer om den, kan du åpne omtalen under:
Heather Morris, Tatovøren i Auschwitz
Bilde og tekst under bildet er hentet fra aschehoug og boken har jeg fått som et leseeksemlar.
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig – også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.
