Mikael Niemi, Koke bjørn
Ja, jeg var spent på denne boken som så mange har skrytt opp i skyene, og etter 50 sider var jeg fengslet og det er jo nå også, etter at jeg er ferdig med den. For en bok, at det går an å skrive noe slikt. Jeg så i en av omtalene sammenligningen med Sherlock Holmes og kanskje var det ideen til Niemi, en Sherlock Holmes som pastor oppe i nord. En blanding av Holmes og Læstadius.
Samme tid som det er en krim, er det en roman og et historisk dokument på sitt vis og så mesterlig skrevet, noen ganger hardt og brutalt mens andre ganger som ren poesi, at man kan bli helt matt. Tenk at det går an å skrive en så fantastisk historie og all honnør også til oversetteren, Erik Krogstad.
Jeg trodde jeg måtte bruke litt tid på denne, 450 sider, men jeg greide ikke å legge den fra meg. Dette blir en bok jeg vil huske og anbefale.
Slik står det forklart bak på boken og det stemmer på en prikk:
Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest
Sitat:
Når det blir for stille, går jeg ned til elven. Gjerne om kvelden når dagens sysler er unnagjort, når både mennesker og dyr kommer til ro. Jeg står på de steinene som er blitt synlige etter hvert som vannstanden har sunket etter vårflommen. Rett foran meg flyter elven. Den er som glass, bruker jeg å tenke, som vindusrutene på prestegården. Et evig glassgulv som glir av sted og rives opp til skår og skum i strykene. Vannets følsomme hud flerres og åpner seg så det indre kan velle opp av dypet. Lyden av et fossestryk er urovekkende, det varsler om fare. Svarte steinskaller ses i virvlene, båtkjøler stryker forbi med en hårsbredds klaring. Men så planer alt ut igjen, elven brer favnen ut til et vidstrakt speil. Den opphissede røsten stilner, den frådene overflaten heels og sletter seg ut. Samtidig finnes alt sammen der fortsatt under overflaten.
Elven skyller bort alt stygt. Jeg balanserer på steinene ved bredden og lar uroen renne fra meg. Jeg overgir meg, lar de innerste tankene mine fraktes bort og forsvinne. Kanskje er elven det fineste bildet på livet. Sjelen som aldri fødes eller opphører, som bare er. Elven tenker for meg. Den hjelper meg å holde ut. Jeg kan føle meg naglet fast, men den svarer at alt er i beveglese, ingenting består. Betrakter jeg elven lenge nok, forvandles jeg til vann. Det er en mektig opplevesle. som elv er det jeg som ligger stille mens breddene begynner å røre på seg. Jeg ligger utstrakt i min fulle lengde mens landskapet seier forbi på hver side med sine urskoger og myrdrag. Jeg lar alt være og favner min sommerhimmel.
Sitat:
Umerkelig glad jeg bort. Det var en så uvant måte for meg å sovne på, uten å frykte eller høre magen skrike, uten å måtte dekke ansiktet mot bitende insekter. Ikke engang kjeppen lå klar, den jeg pleide å bruke hvis en eller annen løshund skulle nærme seg. Det var som å ligge i en båt på en stor, stilleflytende elv. Hendene mine var foldet under nakken, blikket vendt mot himmelen. Skyene der oppe var på reise som jeg, de stevnet som skip mot horisonten. Noen rodde båten min med rolige åretak, det må ha vært en engel. Jeg torde sove på ryggen, selv om det var det farligste. I den stillingen blottla man magen, det mykeste på et menneske, buken som var så lett å gjennombore med kniver eller tenner. Mer her var alt trygt. Jeg befant meg lang fra de farlige breddene med sine rovdyr. Her ute kunne ingenting ondt nå meg. Og rorskaren, lysskikkelsen, ville lose meg trygt gjennom alle skummende stryk.
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur. Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.
Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.
Her kan du bla i boka Koke bjørn
