Therese Lund Stathatos, Det vi ikke sier
Reklame: Et leseeksemplar fra Panta forlag
Jeg likte godt den første boken til Stathatos, Min ulydige mor. Jeg likte enda bedre Det vi ikke sier.
Egentlig er det ikke bare det vi ikke sier, men den godeste Helen, hovedpersonen kunne nok også holdt inne en del ord,og ikke sagt de, for av og til er hun ganske så frekk. Jeg kjenner meg litt igjen i henne, for jeg vet heller ikke bestandig hva jeg sier, før etter jeg har sagt det.
Jeg koste meg med romanen, tørket en tåre på slutten. Jeg frydet meg når det gikk bra, jeg var irritert når hun oppførte seg tåpelig, jeg synes synd i dem, når de hadde utfordringer, ja jeg fulgte livet deres på godt og vondt.
Jeg likte godt at det også er mange historier i en historie, for romanen er delt inn i kapittel, men hvert kapittel forteller på et vis sin historie og er igjen delt inn i flere deler.
Vi får høre om finanskrisen som rammet Hellas og også andre situasjoner som oppstår i verden, som terrorangrep og jordskjelv.
Det er aldri rom for å kjede seg i denne romanen, for det er så mye som skjer hele tiden og vi blir kjent med mange menneskeskjebner.
Godt fortalt av Stathatos og en flott etterfølger av MIn ulydige mor. Anbefaler varmt.
Therese Lund Stathatos, Min ulydige mor
https://bok365.no/artikkel/en-nydelig-bok-under-radaren/
Vi følger Helen gjennom et liv fullt av kontraster. Hun er tilbake på den greske øya Kefalonia. Hun kjemper for å gå inn i rollen som mor til lille Christina. Christina er datteren til ektemannen, Georg, og Helens avdøde venninne Greta. Et produkt av utroskap. Helen ønsker å elske Christina, men vet ikke hvordan. Christina er et vanskelig barn. Helen er en vanskelig mor. Georg er usikker på hvordan han skal takle situasjonen. Angelika, den kloke nabokvinnen med en smertefull fortid, blir til tider skytsengelen til en familie som sliter, men reiser seg igjen, gang på gang. De blir også kjent med den sprudlende malerinnen, Katharina, og den melankolske gitaristen, Carlo. Familien blir hardt rammet av den greske gjeldskrisen. Det fører dem til Norge og Helens foreldre. Her kan de gi Christina et trygt hjem, men klarer de å finne sammen som familie? Helen forsøker å navigere mellom de viktigste personene i livet sitt, mellom stolthet og ydmykelse, hun forsøker å tie i hjel alt som er ubehagelig. Direkte og engasjerende, med et imponerende persongalleri. Det er umulig å ikke la seg berøre.
