Kjersti Anfinnsen, De siste kjærtegn
Reklame: Leseeksemplar fra Gyldendal
En fin liten bok, 143 sider om det å være aktiv i jobb, hodedpersonen er hjertekirurg, vant til å hevde sin plass i et mannsdominert miljø, til det å bli gammel og ensom.
Jeg liker at boken er humoristisk skrevet, samtidig som alvoret og ensomheten skinner igjennom.
Boken er lettlest, med et kapittel nesten på hver side.
Sitat:
Et tarvelig sirkus
Det viser seg at menneskeheten får høyere og høyere IQ. Man skal ikke tro det når man omringes av tåpeligheter.
“Det er ikke sånn at du skal få alt du vil i dette liivet, pleier jeg å si ganske høyt til tv-skjermen når kunnskapsløse mennesker slipper til med sin uvitenhet. Disse selvopptatte menneskene burde ties i hjel, slik som i gamle dager, men media lar dem til stadighet få slippe til med komplett vås. Det er fullstendig uansvarlig.
Nei, verden blir dummere og dummere, ja kan ikke forstå det på noen annen måte, så jeg har sett meg nødt til å beskytte meg selv. Jeg passer på å få med meg dagens nyhetsresymè, og helst ikke noe mer, men man kan ikke være noe sted uten å treffe på en plakat, en skjerm, et lerret, blottlagt for realistisk eller felleskapsdannende innhold. “dere gjør ikke verden til et bedre sted”, sier jeg høyt,”Finn på noe nyttig”.
Samtidig ramler folk i døden mens de fotograferer seg selv.
Kanskje er menneskeheten selvutslettende.
Sitat
Små hender
Før kunne hendene mine redde liv. De kunne redde et lite barn. Det var en sann glede å møte foreldrene etter slike vellykkede operasjoner og si: “Vi har lukket igjen hullet i hjertet. Alt ser ut til å gå fint.”
Nå kan jeg ikke engang skjenke i en kopp kaffe uten å søle. Frisøren min forteller meg at leiligheten er full av flekker og smuler. Han har sannsynligvis rett i at jeg trenger enda mer hjelp. Helst vil jeg klare alt selv. “Du er som et trassig barn, Birgitte”, sier frisøren min til meg. Folk sier at livet er en syklus, men sammenligningen føles feil.,det er noe som mangler.
Hver gang jeg ser meg i speilet, er det noe som mangler.
Hver gang jeg ser på hendene mine, er det noe som mangler.
Jeg vet godt at det er fremtiden som mangler
Birgitte har blitt så gammel at alle vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor er hun fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Birgitte er en vittig og skarp karakter, som forsøker å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.
