Men det ser ikke ut til at jeg var helt våken ved frokosten.
Finn en feil.
Gubben fikk svake tegn på abstinenser. Byggeplass og kran. Det luktet jobb, men jeg dro han varsomt videre.
Neste gang vi kommer til Larvik, skal vi til Danmark.
Målet for dagen var å gå opp ruten for kvelden.
Vi skal på Myriam Bjerkli boklansering og 60 års feiring.
Det skal foregå på Vadskjæret.
Google er underrettet og treneren har staket ut kursen.
Herregården. Lurer på om det er her vi har rom neste gang.
Litt usikker da jeg har reiseleder som har booket både rom og båt.
Det var ikke all verden til bildemotiv.
Det virker på meg som Larvik har utviklet seg i etapper. Først med vanlig trehusbebyggelse langt bak i tid. Så kom en byggeboom på 50-70 tallet før det igjen har stått stille til nå de senere år, når det renoveres og bygges for fullt. Litt usikker på sannhetsgestalten i det, men det var følelsen jeg fikk.
Noen hus var herskapelig flotte.
Mest begeistret var jeg over de majestetiske trærne mot den knall blå himmelen.
Det var kunstverk for meg.
Tydelig at Larvik er en båtby. Bryggene var tomme men båtene lå tett i tett og ventet på å bli pakket ut av vinterdvale.
Helt ytterst der borte er Vadskjæret restaurant. Ca 900 m fra hotellet.
Snapperen blir innimellom stående litt i sin egen verden i det han skal sende sine bildebevis. Fruen holder seg unna slike nymotens affærer. Hun trives best med medier der ingenting blir borte for henne etter noen timer.
Vi oppdager en sti opp mot kirken.
Det er sikkert raskere sier fruen. Nei, sikkert like langt sier gubben, i det han et øyeblikk trer inn i trenerrollen og ser sitt snitt i å ville legge inn noen ekstra skritt. Dere kjenner til et gjenstridig esel, når den nekter å flytte beina. Slik blir fruen, når hun er sikker på at hun kan spare inn noen skritt og hun vant og hun hadde rett. Han liker å ha rett, men denne gangen var det meg. At rollene ble byttet om noen meter etter kirken, ja det trenger vi ikke snakke så høyt om.
Vi går derfor her i kveld.
Kan noen fortelle meg hvorfor det er bilder av epler på en båt?
Etter turen, som var veldig lang, synes fruen, sikkert 20 km, ja -18 , møtte vi venner til lunsj.
Sissel og Bjørn møtte vi på cruise i Karibien i desember 2018. Der delte vi bord hver eneste middag i 12 dager og vi har så mye felles å snakke om at jeg tror vi aldri går tom for samtaleemner.
Sissel hadde reservert bord til oss på Ellings kafé. Kafeen er inspirert av forfatterskapet til Ingvar Ambjørnsen, som vokste opp her i nabolaget.
Vi koste oss her.
Gubben spiste dagens husmannskost, flesk og duppe.
Jeg holdt meg til Cæsarsalat. Maten var utrolig god her og selskapet var fabelaktig.
Koselig å møtes igjen og en fin start på dagen.
Nå skal jeg straks i gang med et lite klesskift her, gjøre meg klar for neste begivenhet.
I dag har vi vært ute på eventyr igjen, gubben og jeg.
Vi har årskort på Romsdalsgondolen.
Vi var invitert til omvisning og avduking av moskus på Eggen restaurant.
Først var vi i kontrollrommet.
Derfra styres og monitores gondolen, og alt er digitalisert, så de kan følge med på det meste, også via telefonen.
Nå må jeg ta forbehold om at det kan forekomme feil, for jeg skrev stikkord i rasende fart og kan huske feil.
Her måles vær og vind. De har også lynvarsling, hvis det skjer i nærheten.
Det skal ikke være mer enn 17 m pr sekund. Blir det mer, må de stoppe.
Men de kan tvangskjøre den manuelt, så de får den ned uansett.
En utfordring er at det kan være varmt nede og så blir det plutselig kaldt høyere oppe.
Nå har de derfor fått montert varme i ladepinner, oppe på toppen, som de kan bruke, hvis det iser.
De fører logg over absolutt alt som skjer.
De små orange på wiren, vel ikke så små som de ser ut. Det er mellomoppheng for at kabelen ikke skal henge, De er 110 kg.
De flyttes en meter en gang i året, for at det ikke skal være belastning på wire.
Vaier lever lenge. Etter 10/12 år, spennes den ned, så mater de ned 3-4 m fra fjellet, før den strammes opp igjen
Dette kan gjøres 3-4 ganger, før den må skiftes
De har ikke hatt noen skader på anlegget så langt.
Fruen i aksjon, ble snikfotografert.
De har pakkede sekker og klær ferdig til bruk, hvis de må ut for å fikse noe.
Kanskje så dere episoden av Kompani Lauritsen når de klatret på toppen av masta og da stoppet de gondolen fra kontrollrommet.
Vidar Moen, Driftsleder, forteller at de har reservedeler for ca 1 mill , av de 500 000 elektroniske, på lager hele tiden.
Bruker de noe, blir det bestilt nytt.
Hvis strømmen går, har de batteri til å kjøre 3-4 timer.
De har også 2 motorer ekstra. En i hver av de burene dere ser her.
Det som kan være kritisk for anlegget, er at det kan komme vann fra sjøen, for kjelleren ligger to meter under vannflaten.
Men det er ikke noe farlig for oss som reiser, for er værforhold for vanskelige, går ikke gondolen.
Og nå har vi jo lært at de kan kjøre gondolene ned manuelt, så ned kommer vi.
De har diesel aggregat som driver Pumpe for vann.
De trener en gang i måneden på alle viktige prosedyrer.
Når de etter 10-12 år, drar 3-4 meter wire fra fjellet, må det strekkes opp igjen her.
Wiren glir over slike hjul. De har brukt 18 så langt
Kabinene flyttes etter 3 mnd eller ca 500 antall turer,
En kabin kan være 9 tonn, når den er full.
4-6 minutt bruker gondolen opp på fjellet.
6 m i sekundet vanligvis.
Venner møtte vi også. Bestandig kjekt.
Da er vi på tur. Drittvær, men det tar vi ikke så tungt.
I restauranten ble vi presentert for en once in a lifetime, opptreden.
Fra venstre Restaurantsjef Per Espen Thorgersen, adm direktør i Romsdalsgondolen as, Pål Ragnar Amundsen og Hovmester Kim Erik Langnes.
De fleipet med at de var Romsdalens svar på the Chippendales. De fortalte at kortreist var viktig for både byggingen av anlegget og driften av restauranten, så da ble det også kortreist underholdning. Til stor jubel fremførte de Hymne til stabukk. Stabukken er selvfølgelig moskusen, som absolutt ville ned i bygda.
Det er 28 personer ansatt nå om vinteren, opp til 75 om sommeren.
Det er ikke vei bygd opp til restauranten, dermed minst mulig inngrep i naturen.
Det er boret 1370 m ned gjennom fjellet og gjennom der går fiber, strøm og vann.
Kloakken blir renset, før den også går ned i rør.
De har mange henvendelser av andre som driver slike anlegg, rundt om i verden, for de vil gjerne vite hvordan de har fått dette til.
1. juli 2019, tok de over bygget. 3. juli kunne de åpne. 4. juli var hele bygget i gang.
De har vanntanker på 3000 liter, pluss at de har branntanker med pumper, og slanger til å nå rundt hele bygget.
De har dieselaggregat til 3 døgns drift.
De var svært stolt av at det er det mest moderne anlegget i Nord-Europa.
Her er det en som gjemmer seg.
Dette er moskusen som kom vandrende her i bygda i fjor høst.
2.september ringte den tsjekkiske kokken og fortalte om et rart dyr utenfor døra. Han fikk beskjed om å gå inn.
Det var en moskus.
Moskusen er et Urtidsdyr, 30000 år siden kom fra Grønland til Dovre
Det er ca 280-300 dyr på Dovre, forteller John Kofoed.
De eldre hannene blir utstøtt fra flokken og starter å vandre.
Det er derfor ikke mulig å få de inn i flokken igjen.
Det har vært prøvd med de yngre hannene, men de dør ofte av bedøvelsen, fortalte Kofoed oss.
De er aggressive og angriper hvis en kommer for nære, så det sier seg selv at de ikke kan vandre fritt, der det bor mennesker.
En moskus er vanligvis 300-350 kg, kan bli opp til 600 kg
Sosialisering vanskelig, for de angriper. Det er blitt prøvd å holde de som husdyr, men det er derfor ikke mulig.
Man må holde avstand, ikke nærmere enn 50 m. 100/150 m anbefales
15-25 dør hvert år, av meldrøye eller av tog og bil, 15 blir skutt for de kommer ned i bebyggelsen.
Ja, bra den ikke angriper fruen, for nå vil hun ha kaffe og kanelsnurr.
Tusen takk for omvisning. Dette var gøy.
Det var litt for tidlig for Moskus-akevitt, så det får vi ha til gode. De måtte ha det tilgode de tre tenorene også, det var for tidlig på dagen, men de så rimelig preget ut av alvoret ved opptredenen så de hadde nok hatt behov for en liten en. 🤪
Ingen cruise er så langt planlagt, for prisene er altfor høye.
Australiaturen vi booket for januar 24, er omtrent 40% dyrere nå.
Enda godt vi bestilte når vi gjorde.
Men det blir masse annet rart i år.
Vi starter lørdag 18. februar.
21.februar blir det Moldetur, gubben til øyelegen, jeg som selskapsdame. Det tror jeg høres ut som en av de mer spennende titler jeg har, gjør det ikke?
22.februar kjører vi andre veien, mot Ålesund. Da skal vi på ultralyd.
Jeg lo når jeg snakket med noen her forleden som syntes to timer var langt å kjøre. Vi synes jo det er en liten svipptur.
Da skal vi reise sammen med venner og ut for å spise middag.
Vi tar en slik ultralydhelsjekk ca annenhvert år.
Da sjekkes de fleste organer i kroppen, men ikke alle.
3. mars har jeg invitert til selskap med enkel bevertning, samle litt familie
12.mars er det barnedåp. Da skal lille Ella få navn.
Ja, i familieselskaper blir ikke dere invitert 🤣🤣
Men…..
Så dukket denne opp:
Jeg sendte den til gubben og sa at du så den vel, men vi skal vel ikke dit, det er langt til Larvik. Hvis du har lyst, så kan vi vel det, svarer han. Hmmmmm. Men er du ikke kvisam å kjøre så langt, spør jeg. Det er jo 65 mil eller noe sånt. Nei, er du det du da, får jeg til svar. Det er da sikkert gøy, sier jeg. Bestilte hotell 15.-17. mars. Og vi hadde så mye poeng at vi fikk begge nettene gratis.
Hei Mariann!
Onsdag 15. mars er det lanseringsfest for Myriam i Larvik.
Jeg hører du og din mann kommer, så bra!
Har dere lyst til å komme hit til Lofterød – til mitt bokhus – dagen etter på en kaffe?
Så kom denne invitasjonen fra bokinspirator Liv Gade. Det blir gøy.
Ikke nok med det, men god venninne kommer fra Porsgrunn og besøker oss.
Dette blir nok jubeldager.
Så er det hjem, sendte gubben ei uke på jobb og så på tur igjen. Geiranger 24-26. mars. Dit skal dere få være med. Årsfest Veidekke. Ja, ihvertfall i ord og bilder. Jeg tror ikke Veidekke betaler for andre enn de ansatte. Fra fredag til lørdag, betaler vi selv. Da blir det femretters italiensk meny.
I dag bestilte jeg hotell i London, for en av årets store opplevelser. 15~22. april, Svensk uke, Arthur Findlay spiritual college.
Har du lyst til å bli med, så send en melding.
Vi øver på ulike ting, litt av hvert, healing og mediumskap.
Mia Ottosson, kursorganisator og det er svenske tolker, så er du ikke komfortabel med å jobbe på engelsk, kan dette være noe.
Äntligen är vi samlade igen, mitt eget “dreamteam”
Will du ha en upplevelse för livet? Vill du lära dig mer om din egen förmåga, intuition, healing, trans eller medialitet i goda vänners lag med ett fantastisk lärarteam. Då är detta veckan för dig.
Här har du som är helt nybörjare eller kommit en bit på vägen eller faktiskt redan jobbar som medium i någon form chans att lära dig mera eller stretcha dig och din förmåga vidare.
Begränsningarna sätter du själv.
För er som aldrig varit på AFC förut, ni kommer förmodligen gå vilse i korridorerna och njuta av atmosfären och undervisningen och för er som varit här förut vet att det alltid är som att komma hem.
Detta fantastiska ställe med fantastiska lärare brukar göra denna vecka till något som bara kan upplevas på plats. Där likasinnade möter varandra och man brukar finna vänner för livet.
Denna vecka kommer varvas med föredrag, lektioner, praktisk arbete, meditation och naturligtvis andlig afton i AFC´s fantastiska sanctuary.
AFC erbjuder vad inget annat ställe gör. Lärarna på AFC har många års erfarenhet som de delar med sig av.
Här finns gedigen kunskap om de olika områdena och människor från hela världen åker hit för att lära och utvecklas. Här brukar man finna kvalitet som sällan skådas någon annanstans när det kommer till Spiritualismen och vad den erbjuder.
Blir du anpusten eller? Her går det i ett.
6. mai samles familien til nytt. Da er det Ellas storebror Lucas, som skal konfirmere seg.
20 mai, Rhodos
Tilbake til Rhodos. Til Sissel og Stavros på Red restaurant. Og kanskje treffer vi Laura igjen på vår andre stampub, Veto bar.
Der ser ut som det holder på å bli en tradisjon dette, en tur til Rhodos by, hvert år.
Så kommer vi til juni. Tror det var den 18.
Litt usikker. Det var egentlig stengt den dagen, men de er fullbooket og trodde derfor de kom til å ha åpent.
Vi fikk nemlig et gavekort fra våre barn til Brimiland til jul i 21.
I fjor fartet vi så mye, så da ble vi ikke ferdig til å bestille, men nå skal det bli.
Det blir nok en spesiell opplevelse.
1. juli drar vi hit sammen med de besteste i hele verden.
Barnedåp, konfirmasjon og ferie, sammen, det blir fantastisk.
Ei uke i Ebeltoft og vi bestiller fint vær.
Resten av juli og hele august står åpen.
Men vi venter og ser.
Godt mulig vi planlegger noe etterhvert, kanskje hopper på en sydentur eller noe.
Men så blir de høst og en ny tradisjon.
Krimhelg på Osterøy 29. september.
Det kan du være med på, hvis du liker å lese krim.
Da samler Bent Raknes, politi som forteller fra virkelig etterforsking og forfattere som forteller om sine bøker.
Kjempegøy er det. Vi storkoser oss både gubben og jeg.
Programmet er ikke frigitt enda.
Gunnar Staalesen sa når jeg møtte han i fjor høst at han hadde tenkt seg dit i år.
Jeg satser på at det blir flere bokmøter. Jeg har tro på en tur til Trondheim igjen, slik jeg var i fjor.
Nå har vi kommet til oktober.
Da stikker jeg av til England igjen. Transekurs. Dette kurset har ikke tolk. Men det kommer folk fra hele verden og det er mange som ikke er stø i engelsk, men det går fint. Ta kontakt hvis du vil være med. Jeg er ikke sponset men hjelper gjerne til.
Trance, a Deeper Meaning
Join Eileen and her team of inspiring tutors, together bringing you an offering of dedicated support. To enable, encourage, and nurture the natural progression of your innate potential within the trance states.
The trance states can be described as a graceful surrendering to the spirit. Rarely, if ever, does this most sensitive of states develop in an instant, but rather is a moving of the mind towards a deeper blending and oneness. A blending with the power of great souls, whose presence is pure love, where we are able to glimpse the eternal.
Throughout the history of Spiritualism, the voice of the spirit has been the source of insight, healing, prophecy and knowledge. Within the trance states our mediums have performed miraculous healing, defied the logic of more rational minds, conveyed proof of life eternal, and have used every form of creative expression. To reveal the lengths of what can be achieved when surrendering to a limitless power.
The ethos of the week will be on creating a supportive environment to foster greater growth, and trust in ourselves and the spirit. Free from the need to compete, we are able to just be! Then, it becomes possible to simply allow, enabling the intelligence of the spirit to be expressed.
Course contents:
Find out what meets the criteria of trance?
Understanding your sensitivity and responses to spirit influence.
Creative expression and the altered states.
Explore the many roles of trance mediumship.
Experience trance demonstrations
Find out how to move beyond the distractions created by the mind.
Trance healing
If you feel a deeper calling to explore and experiment within the trance states, maybe it is time to listen to the still small voice of the spirit and unlock the door of your potential.
Det tror jeg blir ihvertfall siste utenlandstur, for i januar 24, venter New Zealand og Australia.
Men jeg blir jo svett bare av å planlegge jeg.
Her er det hardt program, stort sett hele året.
Jeg vil nok ikke mangle noe å skrive om.
Det er jeg sikker på.
Stor glede og forventning.
Og tror du vel ikke, at jeg har lurt gubben til å gjøre noe, han slett ikke hadde planlagt, hadde det ikke vært for meg?
Første reise nå i 2023, blir igjen en uke i mai, i Rhodos by.
Kanskje blir det en liten tradisjon, ei uke i Rhodos hvert år, hvem vet.
Vi hadde ihvertfall en nydelig uke og jeg frydet meg over en kropp som var mye bedre enn på flere år.
I juli dro vi på cruise i Middelhavet.
Jeg tror det må være den mest fantastiske av alle cruise vi har hatt.
Vi hadde egentlig booket på et lite, litt eldre skip, men siden det ikke kom, fikk vi et nytt og stort til samme pris.
Vi fikk oppgradert lugar, gratis fly og penger til å bruke på neste cruise, så vi var superfornøyd.
Vi hadde også noen fantastisk fine utflukter på den turen.
Igjen var vi heldig i uhellet.
Det var sasstreik og flyet vårt ble kansellert, men takket være rccl som booket oss om og bestilte hotell til oss i Barcelona og at vi kunne kaste oss i bilen og kjøre til Gardermoen om natta, så kom vi frem tidsnok.
Og når man er hjemme igjen, er det som om man ikke har vært borte.
Det er så merkelig.
Men hjemme er vi.
Gubben fyrer i ovnen, men like kaldt er det.
Jeg stod opp klokka 9, men går ut fra at jeg blir raskt trøtt igjen, for Miamitid er da 3 på natta.
Vi kom til Miami, der de bygde veier i luften. Lang kø i immigration som vanlig. Men når vi først kom til luken, tok han bilde og spurte om vi skulle på ferie og det var det hele. Nå har de også begynt med bildegjenkjenning, når du skal ombord på flyet. De sa det var helt nytt. Ved den kontrollposten vi gikk gjennom, var det pass. Men nå legger vi bare passet til lesing, uten at noen kontrollerer.
Flyplasser er stressende. Lange korridorer, masse mennesker og man må følge med på skilting og ikke alt er like lett for oss godt voksne. Men sikkert bra for hjernen å bli holdt litt på tåhev.
Dagen etter tok vi taxi til cruisehavna, der Celebrity Silhouette ventet. Utsikten fra balkongen, var denne. Vi sa at vi må reise dagen før, hver gang, for det er så deilig å kunne stå opp, ha god tid og så dra tidlig ombord.
Vi pakket ut og var klar for tur. Neste gang må jeg begrense antall bøker. Etter at vi fikk internett å bruke ombord og jeg bruker mye tid på insta og blogg, blir det mye mindre lest. Pluss at nå ligger vi ikke på solseng lenger. Vi sitter i stol og da er det altfor lett å finne iPaden og surre bort tiden der. Jeg gadd ikke en gang å skrive omtaler, så det må jeg i gang med nå.
Vi forlater South beach i Miami.
Solen går ned og vi skal ha en dag i sjøen, på vei til Puerto Plata.Sjødager er deilige. Ved svømmebassenget de dagene er det full rulle, men der er ikke vi. De fleste liker jo å solbade, vi sitter i skyggen.
Dag 2, sjødag
Vi fant oss raskt en favorittplass. Dit flyttet vi stoler og bord og unngikk både sol og regnbyger. Regnbyger var det nemlig ofte. Da ble alle putene på stolene på dekk klissvåte så der kunne man jo ikke sitte. De tørket rimelig fort igjen, men vi hadde vårt eget lille hjørne.
Her koste vi oss. Vi likte denne byen og moret oss med å lage oss en liten Hawai 5.0 episode med vitnebeskyttelse og rettssak, siden vi gikk forbi høyesterett og det var fullt opp med politi og dresskledde menn. Koselig i gamlebyen. Hit kommer vi gjerne tilbake. Det er ikke så mye vi får sett, for vi orker ikke å gå rundt hele dagen. Det blir en rusletur, en eller to pitstop, før vi vender nesen “hjem” igjen.
Gubben som er allergisk mot blomster og hage etter traumatiske barndomstvangslukingsopplevelser, så ut til å trives der han først fikk plantet kaffeplanter på Puerto Plata og nå studert trær og blomster på St. Croix.
En åpen togtur rundt øya. Den kan jeg godt ta en gang til.
Nå gikk vi bare rundt og kikket litt og hadde pitstop med lokalt øl, Carib.
Her er det også en slik turistby, litt større enn St. John. Man må ofte på utflukt i disse havnene, hvis man vil se hvordan de har det. I havnene er det ofte lite annet enn noen turistbutikker og kafeer.
Her skulle vi egentlig tatt oss en tur inn til byen dere ser der borte, men denne dagen var veldig spesiell for oss. Vi gikk nemlig og trippet og ventet på beskjed hjemmefra og vi var for rastløs til å dra noe sted. Vi hadde ikke internett i land heller.
14. november, kom nemlig denne lille prinsessen til verden, vårt fjerde barnebarn. Å være langt borte og gå å vente, ja, det er nervepirrende. Det første bildet av lille Ella, kom i det jeg gikk landgangen ombord på Silhouette igjen. Endelig var ventetiden over. Velkommen til verden, lille venn.
Ja, det kan jo gå litt i surr for en bestemor, så dag 7 kom to ganger og dag 9, er borte. Det var et par dager jeg ikke orket å blogge.
Vi slappet av, koste oss med god mat og drikke, teater, godt selskap og opplevelser.
Første cruise, 10 dager er over og vi er tilbake i Miami, klar for 4 dager til.
Vi måtte vente til alle var gått i land. Da ble alle som skulle tilbake ombord, ført i samlet flokk i land, gjennom immigrasjon, der vi kun måtte ha bildegjenkjenning, før vi fikk gå ombord igjen. Litt venting, men ellers greit. Vi ble bedt om å ha med alle papirer og pass, men vi trengte ingenting.
Vi forlater Miami på nytt.
Første dagen er vi igjen i sjøen. Vi spiser sushi, går på offisersparty og nyter livet.
Key West var gøy. Hit kommer jeg gjerne igjen. Vi gikk lang tur.
Dag 14. Nassau, Bahamas
Bahamas så nydelig ut, men i havnen var det kaos. De bygger velkomstsenter der, sikkert noe lignende som i andre havner. Det var 4 skip til Kai, dvs ca 10000 besøkende, pluss alle andre turister. Det krydde av selgere som tilbydde sine varer overalt, noe som er forståelig for de trenger inntekt, men slitsomt for oss trege nordboere. Jeg sa derfor at her blir jeg ikke værende, men gubben insisterte på at ei lokal øl, måtte han ha. Jeg sa at da må det være en uterestaurant. Jeg går ikke inn på en bar med et helvetes bråk på alle kanter og til slutt fant vi en stor bar med bord ute. Gubben fikk øl og så dro jeg han med meg hjem eller kanskje var det omvendt, han som dro meg. Jeg ble ihvertfall helt utslitt, så den kvelden knekte jeg nesten sammen når de startet Abba song along, med et grusomt lydnivå ved favorittplassen min i femte, Al Bacio, kaffebaren. Jeg likte godt å sitte der, ved kanten, for da ser man tre etasjer ned, masse folk som passerer og som regel fin musikk. Jeg sovnet med klærne på, i nitiden, var så sliten. Neste gang jeg kommer til Bahamas, blir det utflukt.
Så var reisen over og den lange hjemreisen startet.
Heldigvis gikk alt superfint. Flyet gikk 6 pm, etter litt forsinkelse pga et grusomt regnvær i Miami. Likevel landet vi til riktig tid i Frankfurt. Flytid 8. timer 40 min. Sov mye, gikk fint. Ventet 3 timer i Frankfurt, så Oslo og så kjøre hjem, på stort sett fine veier, bare litt glatt noen få steder.
Nå går vi her og hutrer og fryser. Godt å være hjemme og det føles allerede som det er leeeeeeeenge siden vi var på lugar 7310.
Vi stoppet på Lillehammer og kjøpte burger og der så jeg denne lille, som jeg ikke klarte å motstå. Når vi kom hjem, sov den lille piken søtt så nå går vi her, fyrer i ovnen og venter på telefon om at hun er våken. Da fyker vi avsted på besøk.
Før middag i går, var det offisersparty igjen, med kanapeer.
Jeg så litt på sushikokken og plukket opp et par knep. Hemmeligheten er nok å få risen perfekt, noe jeg ikke har fått til. Risen her er et tynt lag, god og myk. Vi har igjen 30 dollar av lommepengene våre og de må jo brukes. Derfor blir det lunsj her i dag. Før vi går i land.
I går kom det blomster igjen. Jeg setter de på badet, vil ikke ha blomster der jeg sover. De vi fikk på forrige cruise, er fine enda. Bare tull å bruke penger på slikt. Gi meg heller en flaske vin.
Vi venter på å komme frem til Bahamas.
Mens vi venter, pakker vi en koffert. Der kom losbåten.
Inn dit skal vi. Vi snur rundt og rygger inn.
Jeg sa gubben kunne kjøpe ett av de husene til meg.
Har det ikke så verst her. Har du sett videoene på #marianntokle på insta?
Sushi til lunsj i dag. Ble 42 dollar. Da blir regningen ombord på 10 dollar på det siste cruiset.
I dag ville jeg prøve å spise med pinner. Første forsøk gikk heller dårlig.
Konsentrert om oppgaven.
Se der ja, holder pusten.
Greide det ja. Litt startvansker men gikk ganske bra.
Servitøren vår innrømte litt flaut at hun brukte kniv og gaffel. Hun er så koselig. Fra Bali.
Vi skulle i land. Noen av mannskapet hadde øvelse. Her er den nye lugarrenholderen vår. Det ble byttet etter første cruiset. Den første holdt sikkert ikke ut lenger.
De stod vakt i alle ganger. Det var gruppe rød og grønn som øvde i dag.
Hilde out er en fin rolig plass hvis man vil lese og slappe av.
En litt stor blomsterpotte. Her hadde de opprydding en dag. Dette er et tre som står mellom heisene. Det er digert.
Her rydder de opp igjen etter å ha renset blomsterpotta.
Vi går i land.
Her er Infinty, som vi egentlig skulle reist med i sommer. Et mye mindre og eldre skip. Fordelen er at den går inn i mindre havner. Da kan man komme til havner vi ikke har vært. Det er ikke alle havner som kan ta imot de større skipene. De eldre skipene er også mye rimeligere, kan være halv pris. Og de er jo mer enn fine nok.
Under her er det bygd en spoiler. Dette er for at den skal gli lettere, blir løftet opp og bruke mindre drivstoff. Gubben prøver å forklare men jeg har vansker med å forstå.
Her er der hestekrefter. Denne slepebåten er nok en kraftmaskin.
Det var så mye folk og så hektisk her i havna at jeg fikk nesten hetta. Selgere som tilbyr varer og tusenvis av besøkende.
Omsider fant vi en uterestaurant så gubben fikk en øl. Dagen er visst ikke perfekt uten. Jeg kunne nok tenkt meg å snu på kaia.
Stappfullt av folk og høy musikk, ikke noe jeg trives med.
Jeg nektet iherdig å gå noe mer rundt her. Heldigvis var det litt roligere på vei tilbake. Jeg blir så stresset at jeg får ikke til å stoppe og se på noe å kjøpe.
Helt sikkert mye billig å få kjøpt her.
Skal tro hvor alt folket ble av. Nå kunne jeg puste lettere, men ville hjem.
For å komme inn i havneområdet måtte vi ha seapass og bildeidentifikasjon. Heldigvis hadde jeg pass i veska. Vi hørte ikke de sa noe om det på skipet i dag.
Første kofferten er allerede pakket. I kveld klokka 22 skal koffertene stå ute på gangen. Da starter jobben til mannskapet med å frakte all bagasje ned i etasjene så de er klar til å blir trillet i land i morgen. En hel dag venter på flyplassen før vi starter på hjemreisen.
Og gjett om vi gleder oss til å treffe det nye familiemedlemmet vårt, Ella. Vi har nesten abstinenser og forlanger stadig nye bilder. ❤️Hun er 6 dager i dag. Da var bi i St.Maarten. Vi ventet og ventet og var så rastløse at vi orket ikke dra inn til byen, men gikk raskt ombord igjen. På vei opp landgangen, kom det første bildet om at nå var hun født. Da kunne vi slappe av. Stor, fin jente.❤️
I går var vi på offisersparty igjen. Og vi er invitert igjen i kveld. Egentlig er det ingenting, men likevel litt moro, for det er jo litt annerledes enn hverdagen hjemme.
En del av jobben deres, er jo å snakke med kundene. Nå er vi litt rar sånn, for vi prøver å lure oss inn, uten å snakke med noen. Det er jo sånne høflighetsfraser. Hvor er du fra? Liker du deg ombord så langt, osv.
Men litt gøy. I går var det masse folk og mange kelnere som serverte drinker og kanapeer. Gratis drinker er viktig. Vi har egentlig gratis drinker i alle barer fra 17-19, men nå har jo vi drikkepakke, så vi betaler uansett ikke noe ekstra.
En av de søte, blide kelnerne vi møter ofte ute på sunset bar. Hun er fra Ukraina. Mannen bor i Danmark. Hun er 6 mnd ombord, så 2 mnd fri og deretter tilbake 4 mnd. Hun jobber rundt om i de ulike barene, når de har behov for ekstra, slik som i denne timen her oppe i skybar.
Fruen koser seg
Live musikk.
Før presenterte de offiserene. Nå er det nesten kun fremvisning. Dette er senioroffiserers party
Vi klager ikke på utsikten.
Etterpå gikk vi på sushibar og det smakte himmelsk. Vi hadde 3000 i lommepenger inkludert på disse fire dagene. De har vi brukt på Tuscany, sushi, oppgradering av drikkepakke og wifi. Enda har vi 30 dollar igjen. Disse pakkene er litt merkelige, for man får det samme hvert cruise. Det vil si vi fikk 3000 på det første 10 dagers og 3000 til på 4 dagers.
Siden vi er i lojalitetsklubben, har vi også 2 sekker a 30 plagg hver, gratis til vask, hvert cruise. Det er usedvanlig deilig.
Utsikten fra balkongen kvart på 7 i dag tidlig. Vi har “parkert” i Key West.
Gubben kommer med kaffe til meg som jeg kan kose meg med, sammen med soloppgangen.
Spist frokost, rusler i land.
Når vi går av, må vi plinge ut seapass-kortet vårt. I dag måtte vi ha med bildeidentifikasjon når vi skulle passere checkpoint tilbake til skipet. Jeg har hatt med pass hver dag, men ikke i dag, for det lå sammen med papirene fra da vi gikk i land i Miami. Gubben måtte derfor ombord igjen og hente de.
Her oppe bor vi.
En butikk med kun hatter. Det er tidlig lørdag morgen, ikke alt er åpent.
Key West har pyntet til jul.
Hanene hører til her. Vi både hørte de og så de, flere steder.
Store biler og fine biler, er typisk Key West.
Og fine båter selvfølgelig. Fint å vandre her langs havna, særlig nå når det var lite folk.
Juletre og julepynt av ymse slag.
Det er ikke et bilde av en sykkel på veggen, det er en ekte sykkel.
Noen må arbeide.
Vi ser “hjem”.
Sloppy Joe
Key West er jo kjent for Key lime pie, men vi var mett.
Han har evnen til å slappe av han der.
Ombord er de hele tiden i gang med vedlikehold.
Er det noen som kan kjøpe meg et hus her?
Det fine med cruiseskip er at man har fin utsikt.
Se der er et kjent fjes. Vi drar stoler og bord i skyggen og i le for vinden.
