Dag 15, Gran Canaria, Riu Vistamar, Hjemreise


Kofferter omsider pakket.

Skinkepakker og sandaler og all verden, har byttet plass hit og dit.

Bøkene havnet i håndbagasjen.

Ja selvfølgelig hadde jeg med for mange.

Før leste jeg jo hele tiden mens nå leser gubben mer enn meg.

Jeg bruker mye tid på bloggen og spiller litt Candy Crush.

Men noen bøker ble det lest i november.

Bøker lest november 2021, 11 bøker

3 skulle jeg lese i desember før jeg dro hjem , men kun en av de ble lest.

 

Omtale kommer i morgen.

Første blogg fra Vigra. Gubben og Hyacinth

https://lillasjel.blogg.no/ja-da-er-vi-pa-tur.html

https://lillasjel.blogg.no/ikke-noe-kommer-gratis.html

 

Dag 2:

Jeg lærer bakkene å kjenne

https://lillasjel.blogg.no/du-er-sliten-na-ikke-sant.html

https://lillasjel.blogg.no/dag-2-gran-canaria-riu-vistamar.html

 

Dag 3:

Vi går ned til Amadoresstranden

Dag 3, Gran Canaria, Riu Vistamar

Motstand

Herbjørg Wassmo, Mitt menneske

 

 

Dag 4:

Vi går til Puerto Rico

Dag 4, Gran Canaria, Riu Vistamar

Avvisning

 

Dag 5:

Første tur opp til Europasenteret.

Dag 5, Gran Canaria, Riu Vistamar

Sannhet

Patricia Wilson, Flukten til den greske øya.

 

Dag 6:

Vi drar til Arguinguin og møter Cecilie, som jobber frivillig på Sjømannskirken.

Det må jeg si at å se båtene flyktningene kommer i, gjorde et sterkt inntrykk på meg. Å høre om det i nyhetene, ja da flyr det forbi. Å se de ligge der og se at det patruljeres for å plukke de opp, ja det var noe annet.
Og då var det koselig å møte Cecilie. Vi har vært Facebook-venner i mange år.

 

Tenk å bli sendt til havs i disse båtene, stappet full av mennesker. De betaler dyrt for reisen og mange omkommer underveis, på vei for å finne lykken.

 

Dag 6, Gran Canaria, Riu Vistamar

Himmel

Florence McNicoll, Et hjerte av gull 

 

 

Dag 7:

Den farefulle ekstremturen rundt fjellknausen mot Del Cura, som for oss fortonte seg kun som en rundkjøring.

Dag 7, Gran Canaria, Riu Vistamar

Egenverd

 

Dag 8:

Vi drar til Mogan og møter Anita. Facebook-venn og bokblogger.

Der fikk vi med oss en panfløytekonsert som gjorde dagen magisk, i tillegg til at det var koselig å møte Anita.

Anita har tatt bildet av meg og gubben i Mogan, som er forsidebildet i dag.

Dag 8, Gran Canaria, Riu Vistamar

Sorg

Roar Ræstad, Elven

 

Dag 9:

Denne dagen gikk vi så langt og så mange bakker at til og med treneren var imponert. Det skal mye til for at han blir imponert, det må sies. Han trodde ikke helt på de ville planene mine, i det vi dro avsted.

Dag 9, Gran Canaria, Riu Vistamar

Ord

 

 

Dag 10:
En rolig dag med utprøving av nye stresslesstyper men også en tur opp på Europasenteret.

 

Dag 10, Gran Canaria, Riu Vistamar

Christina Baker Kline, De forviste

Nestekjærlighet

 

Dag 11:

Vi går til Puerto Rico, helt opp til kjøpesenteret, uten å være innom en eneste butikk.

Dag 11, Gran Canaria, Riu Vistamar

Egoisme

Lesestabel desember 2021, Tema: Forsiktig, så fersk at det fremdeles ryker av dem

(skrevet hjemme)

 

Dag 12:

Kroppen begynner å si fra at nå må jeg trå varsomt, men vi går en litt annen vei opp til Europasenteret og jeg får plantet noe kaktus.

 

Dag 12, Gran Canaria, Riu Vistamar

Annerledes

Bøker lest november 2021, 11 bøker (det meste skrevet hjemme)

 

Dag 13:

Kroppen har gitt tydelig beskjed om at nå er det nok, så vi tar bussen ned til Amadoresstranden og bussen opp igjen.

Dag 13, Gran Canaria, Riu Vistamar

Stillhet

 

Dag 14.

I og med at jeg ikke hører helt etter, begynner knærne også å protestere, men en siste tur opp på Europasenteret, hvor vi handler litt serrano og spiser lunsj sammen med Anita.

 

Dag 14, Gran Canaria, Riu Vistamar

Medmenneskelig varme

 

Hjemreise

Vi har sjekket ut og venter på å bli hentet. Vi har bestilt taxi denne gangen så det blir strake veien til flyplassen.

Ikke har jeg hatt på bikini, ikke har vi badet eller ligget på solseng.

Heldigvis er det enighet akkurat når det gjelder det. Ingen krangel og ufred når vi er på tur.

Jeg tenkte før jeg dro at jeg får se om jeg skriver hver dag, for det er vel ikke mye å skrive om, men du verden det har vært kjekt med alle som ” har vært med oss” på tur. Så mange koselige kommentarer. Det varmer i hjertet.
Tusen takk for nå. Vi krysser fingrene for 2022. Vi har bestilt 14 dager i Middelhavet i juli og 14 dager i Karbien i november, så får vi se om mr.covid er enig om det.

Glade er vi for at vi har fått tre turer dette året. Rhodos, Vestlandet og nå Gran Canaria.

På vei hjem, enda litt rikere

REISEBREV. FØRSTE TUIFLY TIL RHODOS, Minner

 

Takk for nå 🙂

https://lillasjel.blogg.no/frykt.html

 

 

Dag 14, Gran Canaria, Riu Vistamar

Da er siste dagen her.

En til frokost med denne utsikten  i morgen.

Kroppen er sliten men vi hadde et siste oppdrag.

Vi skulle til Europasenteret og kjøpe serrano.

Og vi avtalte også å møte Anita der.

 

 

Vi møtte Anita når vi var i Mogan.

Det er litt travelt for gubben som er både trener og tjener og fotograf, så nå har jeg fikset hjelp til han.

Anita stiller opp som medfotograf.

 

Hun ble ansatt etter at hun tok dette bildet av oss i Mogan.

Det er faktisk rift om denne fotografjobben.

Når vi var på langtur her forleden, jada var det noen som stoppet og tilbydde seg å ta bilde.

Vedkommende fikk da beskjed om at gubben ikke skulle fotograferes.

Her var det bare fruen som skulle stråle helt alene.

Det kom en kommentar om at vi matchet i klær og det var jo nøye planlagt på forhånd.

Vi er opptatt av det treneren og jeg. (Haha). Det er lov å le.

 

Her er det fruen vil ha hele fotomodelljobben selv uten innblanding.

Så Anita bør være stolt over å få dette eksklusive oppdraget.

Men nå er hun også blogger, så hun er vant til å dokumentere det hun opplever.

Egentlig funderer jeg på om hun er en sånn stalker som kjendiser ofte har.

Hun kom nemlig til Rhodos og besøkte Red restaurant og søteste Sissel, like etter vi var der.

Og nå dukket hun opp her. Hmmmm. Kjekt er det ihvertfall at vi møttes.

 

Er du i Rhodos by, stikk innom Sissel på Red restaurant  og hilse fra både meg og gubben og Anita. God mat og drikke har de også.

Her er Anitas blogg:

https://artemisiasverden.blogspot.com/

 

Mens vi ventet på Anita så vi sprintstafett.
Det hang norske flagg oppe og norsk tale på tv.

Norsk gull herrer, bronse damer. Heia Norge sa jeg til noen dansker ved et bord.

Vi spiste lunsj men ikke noe bilde for det var ikke så mye å skryte av.

 

Og i det vi var på vei hjem, slo også kneet seg vrang igjen. Nå har knærne oppført seg eksemplarisk på all trening. De har bare protestert på nattestid men nå i dag syntes de tydeligvis det var nok. Æda bæda, i morgen skal jeg hjem sa jeg til de.

Men bildet taler vel for seg. Det er mine tær til høyre, mens gubben pakker ferdig. (Jeg må få skyte inn at jeg har hjulpet han)

Handlet har vi også. Ny handleveske til Remahandel hver fredag. Anbefales. De er supre disse veskene til den nette sum av 1.39 euro.

 

Den nyansatte fotograf Anita Næss, ansatt med samme betingelser som gubben, kun heder og ære, sendte oss dette flotte bildet. Hun fant nemlig trappen ned til Puerto Rico men det var tøffe tak for knærne så best jeg holder meg unna.

 

Hun fortalte også at nå har de kommet til enighet og solsengene er på plass igjen på stranden i Puerto Rico.

Fine bilder. Jeg er fornøyd med den nyansatte.

 

Klokka er over 19.00, snart leggetid for slitne fruer.

Innreise til Norge er sikret, qrkode mottatt, så vi får nok komme hjem.

På Vigra vil vi bli sluset gjennom testing, så vi har kontroll.

Tror vi.

Det er vel ikke så mange fly som lander på Vigra 23.10 på en lørdagskveld, så det går nok bra det også.

Tusen takk til alle som har fulgt oss og kommet med hyggelige kommentarer.

Det setter gubben og jeg pris på.

Kanskje kommer det en sluttrapport i morgen, kanskje ikke.

Det kanskje ikke alle har fått med seg, er at jeg også har hatt en annen liten skriveøvelse i ferien.

Hver formiddag har jeg intuitivt skrevet noen ord som har dalt ned.

Hvis du ønsker det, finner du alle dagene her:

Medmenneskelig varme

God natt og Takk 🙂

 

Dag 13, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 


Ojoj, i dag var jeg oppe før 7.30.

 

Det var så tidlig at tjeneren ikke helt forstod at jeg var våken.

Jeg måtte derfor banke to ganger i bordet før kaffen kom.

Jeg sovnet før ni i går kveld. Var ganske så sliten ja.

En av gangene jeg våknet i natt, ga kroppen min beskjed om at nå var det slutt på harde treninger.

Jeg ga derfor treneren beskjed om at nå skal jeg ikke presse mer.

Alle de som kjenner oss vet at den treneren er mer tjener enn trener.

Det må jeg presisere for alle som ikke kjenner oss.

Han er hele tiden der og hjelper meg og han presser meg ikke til noe som helst.

Det er jeg selv som legger opp løpet.

 

 

I dag tok vi bussen ned på stranda en en tur.

En siste strandrunde og en siste strawberry mojito for denne gang.

Så gikk vi til den andre enden av stranda, til Rorbua og der ble det en cappuchino på meg. Det var en helt annen energi der, veldig rolig og behagelig, syntes vi begge to.

Så fant vi ut at vi skulle ta 12.45 bussen istedetfor 13. 15 og da ble det en liten trimtur likevel. Bussen hadde startet men stoppet og tok oss på når vi viftet med armbåndene våre.

 

 

Dette bildet ble tatt på Amadoresstranden for fire år siden. I år er det ikke lys der. Koster nok ganske så mye og for meg er det helt unødvendig også.

Det er mulig å gå på utsiden av hotellet, rundt resepsjonen, så vi gjorde det som litt ekstra trim i ettermiddag.

Veien ned forbi Gloria skulle vi gå når kroppen sa nei.

 

Her har vi inntatt de fleste måltider. Deilig å sitte ute og spise. Det gir en ekstra ferie-følelse

 

 

Og fint å sitte her etter mat. Deilig å få være ute.

 

 

 

Fruen har sovet middag og er klar for asiatisk mat i kveld.

Jeg har brukt nesten alle de 18 topper og kjoler jeg hadde med. Gubben har hatt 4 skjorter, 3 t-skjorter og 2 shortser og jeg dro nå litt på det at han kanskje kunne ta i bruk shorts nummer tre. Nei den skulle han spare til neste tur, men godtok at en ny t-skjorte var på sin plass nå selv om skiten blåser bort når han går.

(Trekk fra og legg til, som det passer. )

 

Han hadde lest i vg at det var noen som vasket trusene sine i vannkokerne på hotellene, så det var bra vi kjøpte en som var for liten til en bjørn borg boxer, haha.

Uff noe så motbydelig. Tror vi heretter vil ha med vår egen.

 

 

Samme meny hver dag. Åpent torsdag, fredag og lørdag. Bord må bestilles fra 08.30 dagen før og det blir raskt fullt. Jeg oppdaget at det går fint å bestille 08.20

 


For det meste sushi på meg i kveld.

Drink? Et stk glass vann

God natt. Takk for i dag

 

Dag 12, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 

I dag var jeg tidligere våken, fikk ikke sove.

Kroppen ropte høyt: Jeg vil ikke gå langt i dag.

Ja men vi skal jo opp på Europasenteret og gå runden ned om Gloria,

Nei. Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke.

Ok, jeg hører du roper.

Da tar vi det med ro på formiddag og går en liten tur etter lunsj.

Ja, den må være liten, for jeg har ikke lyst til å gå i dag.

Ok, rolig før lunsj.

Jul i Sandøsund virker koselig, men har ikke kommet så langt.

Var noen brett i Candy Crush som hastet så jeg kunne innkassere 15 gullbarrer.

Viktige gjøremål

 

 

Etter lunsj truet jeg kroppen opp bakkene.

Det var tydelig at den mente alvor, for det gikk tregt.

 

Vi går oppover der det står innkjøring forbudt.

Den veien har vi ikke gått enda.

 

Det er de husene man kan se oppe på toppen der.

I dag skulle de inspiseres.

WOW

 

WOW

 

WOW

 

WOW

Ja, hva annet kan man si?

De der er ikke billig

 

 

Er nok selveierleiligheter dette.


Sikkert fint.

Kan ikke klage på utsikten heller. Tenk dere oppe til høyre, gikk vi forleden dag.

Det kunne vi ikke gjort i dag.

 

Det var langt oppover der vi gikk.

 

I dag tok jeg meg tid til litt nyplanting. Kaktus og sukkulenter er det eneste som overlever hos meg.

Men hvordan i all verden skal jeg få vannet? Her må jeg ha hjelp.

 

Heldigvis fant jeg en gartner. Han lovte å se etter til jeg kom igjen.

Er ikke trangt her nei?

Morsomt hvor annerledes utsikten blir fra en annen kant.  Disse husene har vi kun sett takene av når vi har gått oppover bakkene.

 

Det er mange selveierboliger på toppen her. Mange engelskmenn tror jeg.

Det er nemlig her vi bruker å sitte. Der det står coctail lounge. Det er samme eiere både på høyre og venstre side og de ansatte er engelsk. Her samles det masse engelskmenn. I dag var det bingo eller quiz eller noe sånt. Det sendes også sport. Søndag ettermiddag er det tjoka fullt her av engelskmenn.

Vi fikk det vi kom for i dag også.

På vei ned igjen ble jo gubben blank i øynene og skjelvende i røste  igjen.

Han skulle visst helst vært der nede og sjekket om betongen ble bra. Hadde visst ikke hatt noe imot å jobbet med bygg her nede fremfor i snøstorm og kulde hjemme.

 

 

Kelnerne gjør seg klar for servering i spesialrestauranten. Vi liker den bedre for det er mindre forhold og roligere enn i hovedrestauranten. Denne uken er det åpent kun onsdag.

Menyen er den samme som forrige uke.

 

Urinprøve? Nei honningrom. Servitøren tok øverst på glassene når hun serverte. De gjør en del lite coronavennlig her. Hvorfor kan vi ikke få ta et glass selv? Det er så mange slike enkle grep som kunne bli gjort for å minske sjansen for smitte. På Rhodos i sommer måtte alle bruke engangshansker. Her bruker ingen hansker, ikke de som jobber heller. Burde vært en gjennomgang Tui, når dere skryter av at det er så trygt å reise med Tui.

Nydelige forretter. Blåskjell, ostekuler, brushetta, skinke, fylt artisjokk, salat

Ble mett.

 

 

 

Endelig fikk jeg tid til å tenne lysene også.

Spørs om jeg skal henge lys på bonsaiene mine hjemme. Æh nei.

 

 

 

Dessert. God natt.

 

Dag 11, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 

I dag er begynner jeg med belønningen etter å ha klart meg gjennom trenerens kommandoer enda en dag.

 

Første jeg måtte gjøre i dag, var å gjøre ferdig julepyntingen.

Nå har jeg bare igjen å tenne julelysene i palmene. Strømmen er jo blitt så dyr at jeg vet ikke om jeg har råd. Nå har Norge åpnet strømkabelen under sjøen til England også, tilsvarende en million kunder, så ikke rart vi må betale dyrt for den. Hvis vi klarer å få bort alt av diesel og bensin også nå, så vi blir enda mer avhengig av strøm, da blir det fint,

 

 

Dette er den andre elektriske bilen vi ser her nede. Den står i ro, slik den andre gjør. Er nok noe hotellene har til utlån.

 

Disse derimot er ikke elektriske. Disse Sketcherskoene kjøpte jeg på Gibraltar for mange år siden. De er med på alle turer. For fire år siden, når jeg var her på Amadores på treningsleir, ble det hull på tærne.

Jeg er på treningsleir

Det var den gang treneren(tjeneren) fikk tittelen sin.

Men skoene er med på hver ferie for det er de skoene som belaster knærne mine minst. Jeg har vært på Gibraltar etterpå og lett etter skobutikken uten å finne den. Jeg har også kjøpt nye sketchers i Norge. De er gode, men ikke så gode som disse og litt lufting på tærne tåler jeg faktisk. Jeg kaster de i vaskemaskinen når jeg kommer hjem og de er klar for neste tur.

Vakkert på Amadoresstranden i dag.

Noen liker å ligge som i mølje. Det gjør ikke vi. Der er treneren og frue veldig enig.

Noen liker å ligge rett ut på sanden.  Det gjør ikke vi. Der er treneren og frue veldig enig.

 

 

Nei, vi må ut og gå. Der er treneren og frue veldig enig. I dag var folkevandringen enorm. Tror det gikk 100 forbi de få minuttene jeg satt på en benk og hvilte litt.

Jeg var jo full av beundring over alt arbeidet med å legge ned alle de små steinene på hele stien mellom Amadores og Puerto Rico. Gubben tok vekk noe av glamouren når han sa at de har maler med mønster som de trykker ned i betongen. Da så jeg jo at det er samme mønsteret som gjentas, en stor stjerne. Jaja, fint er det jo likevel.

 

I dag hadde jeg bare tre pauser fra vi begynte og gå,  til første vannhull.

I morges var samtalen som følger:

Skal vi gå ned til frokost?

Nei.

Skal vi gå opp til frokost?

Ja

Skulle du ikke hatt på deg ei ren t-skjorte.

Nei, jeg er ren.

Ja men du har jo gått i den samme flere dager. Du blir da skitten.

Nei, skiten bles av når i går.

….….…..……

Har du skiftet likevel.

Ja for å slippe titing( Isfjordsk for å tyte, mase)

Så her står han treneren og venter på fruen.

I dag var hun vettskremt for hun ble truet med bare vann, hvis hun ble sittende for lenge.

Huttetu

Det ble premie.

Slik ser stranden i Puerto Rico ut for tiden. Ingen solsenger. Krig med myndighetene.

Kattskitlukten er den samme.

Er de ikke vakre disse trærne?

Litt av noen kunstverk.

Vi gikk helt opp til senteret i dag. Fikk lesket oss litt dermed det var ikke noe som var så bra at det fortjente bilde.

Jeg hadde tenkt å gå hjem. Men ble litt usikker. Det er ikke noe hensikt å overdrive denne treningen. Vi så tre taxier, men ingen sjåfører, så jeg gikk ut fra at treneren hadde jagd sjåførene,  så jeg ikke skulle bli fristet. Men etter noen meter til, inngikk vi forlik og bestemte oss for at vi hadde gått langt nok. Vi ville måtte ta taxi fra Amsdores opp bakkene uansett, for vi gadd ikke vente to timer på buss.

Jeg har lest altfor lite denne ferien. Er jo ikke rart slik jeg blir pisket rundt.

 

Jeg liker jo å vise at jeg er aktiv, men like mange timer må jeg hvile.

 

 

 

 

Jeg har fått tak i mange ekstra puter som jeg stabler opp bak ryggen, siden jeg fortsatt mangler en god hvilestol. I det jeg skulle prøve å legge meg ned og fjerne noen puter, satt de dørgende fast bak hodet og jeg stønnet og bar meg sånn at gubben ropte inn fra balkongen og lurte på om jeg holdt på å stryke med. Putene angriper meg, svarte jeg, de kveler meg, fikk jeg ropt. Men jeg vant kampen og er fremdeles i live. Både jeg og Jørgen Jæger, som var med i kampen.

 

 

 

Takk til  lensmann Ole Vik for at han trådde støttende til, selv om han har det aldri så travelt.

 

 

Bordpynten i resepsjonen kunne det faktisk vært jeg som stod bak. Gjør det enkelt, sier jeg.

 

Godt å sitte ute og spise.

God natt

 

Dag 10, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

Ja her går livet sin vante gang.

Tøffe tak hver dag.

Treneren står opp hver morgen i 6/6.30 tiden.

Han fortalte det her forleden at han måtte opp så tidlig for å planlegge dagen.

Alle som kjenner oss vet at det er noe han er svært opptatt av.

Han har en timeplan for hele dagen.

Når jeg spurte han i går hva planen for dagen var, da sa han: Jau, me må væl gå èin liten tur i dag au.

Der er klart at slike villøftige planer, krever planlegging.

Ca 8 står da fruen opp og ser noenlunde sånn ut.

Morgenfrisk og opplagt.

Hun tusler ut på balkongen, deiser ned i stolen og grynter, sitter du her ja.

Så venter  hun noen minutter.

Hvis det ikke er tegn til reaksjon, banker hun i bordet, på sin side.

Det betyr, når kommer kaffen?

 

Når den blir servert, da er det stille igjen en stund mens Facebook sjekkes for nyheter, meldinger besvares osv. Å være på bloggtoppen er hardt arbeid. Det har til og med tjeneren forstått.

 

Når flasken til fruen står på benken, da betyr det: Denne må fylles.

Klokken 12.00 lokal tid, var det time hos stoffskiftelege Omdal.

Telefontimer er fint. Tilstand stabil. Lege og pasient fornøyd.

 

 

Her forleden var jeg oppe til eksamen.

Jeg virrer nemlig rundt som en hodeløs høne uten vinger.

Jeg vet aldri hvilken vei jeg skal gå.

Jeg er sjelden i baren til venstre, for tjeneren tar seg jo av alle slike oppgaver.

Likevel har jeg en tendens til å gå til venstre, istedetfor til høyre mot resepsjonen, når jeg kommer opp fra restauranten.

Er jeg på rommet, vil jeg ned på restauranten og er jeg på restauranten, skal jeg opp på rommet.

Utfordringen er bare at rommet er i 3., restauranten i 7. I tillegg må man opp i 8. for så å gå ned i 7. Er det rart jeg surrer?

 

 

Ut fra resepsjonen, må jeg til høyre for å finne heisa ned til rommet. Skal jeg opp i 9. må jeg til venstre.
Ofte går jeg ut der de menneskene står, mens jeg skulle ut og så inn til venstre.
Og for ikke å snakke om heisene. Det er ingen vits i å klikke opp hvis du skal ha heis. Da blir du der stående. Kun ned og uansett om du skal opp eller ned, sier damen i heisen…. Going up.

Stadig like forvirret?

 

 

Så eksamensoppgaven var å finne tilbake til rommet fra restauranten. Alene uten følge.

Først opp fra 7. til 8. Ut til høyre, gjennom resepsjon, så til høyre igjen.

Heisa ned til 3, deretter bortover gangen til venstre, til 320.

Akkurat den siste biten er jeg god på.

Jeg bestod eksamen med glans. Jeg fikk plusspoeng for at det var jeg som fant ut at man måtte trykke  på nedknappen, for at heisa i det hele tatt skulle dukke opp.

Ja nå har jeg ikke nevnt at selv om du klikker ned fra 3. går den ned til 1. og 2. først, før den kommer opp i 3. full( 4 mennesker er fullt)

Men eksamen bestått takk og lov.

 

 

 

 

Hjemme har jeg robotstøvsuger. Her en den spanske versjonen. Finnes i ulike farger fra hvitspraglet til svart. Her er en av den mørke typen.

Frokostutsikten er fortsatt fabelaktig.

I dag måtte jeg ha en rolig dag.

 

Treneren derimot, han pisket på. Kun en stopp fikk jeg på vei opp på Europasenteret i dag. Da var han fornøyd.

 

Vel nede igjen, hadde jeg en hel jobb med å pynte juletre.

Etterpå var det testing av nye stresslessmodeller. Denne er faktisk den beste til nå.

Med andre ord en rolig dag.

Vi får håpe det blir likar i morgen.

Dag 9, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

I dag var målet så utfordrende at selv treneren var i tvil.

Vi var jo på Amadores for fire år siden og da gikk vi opp på toppen av bakkene, helt til venstre i bildet.

Da må vi ned de bratte bakkene fra hotellet og så opp igjen til venstre,

Ikke nok med det, men etter det skulle vi på Europasenteret for der ventet belønningen.

Nedover bakkene der gikk vi.

Der nede er Amadores. Helt oppe på kanten av klippen, ligger hotellet vårt.

 

Opp kom jeg. Her ser vi ned i Taurodalen. Det ble etterlyst bilder av fruen, ikke bare av treneren, så her er bildebevis.

 

 

Her ser vi ned til stranden i Tauro og Playa del Cura, der vi hadde ekstremturen tidligere i uken.

 

 

Ja her ser dere den farefulle ferden treneren dro meg ut på. Ikke rart jeg syntes jeg hørte ambulansehelikopter og sirener.

Ja det kan du lese om her:

Dag 7, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 

Det var noen rop og skrik her når gubben nærmet seg kantene. Mer enn 5 meter så var det panikk. Et par satt og dinglet med beina utenfor. Det var like før jeg ba de pelle seg opp. Jeg er hysterisk redd for slike bratte kanter.


Treneren har nå tredd inn i fotografrollen og “Hyacinth” var rimelig høy i stemmen når han nærmet seg kanten, selv når han påpekte at der han stod var det en meter ned.

 

Og går man opp, må man ned igjen. Nå skal vi helt opp på den andre siden av dalen. Enda er nok treneren noe skeptisk men samtidig har han begynt å gå troen på at dette skal gå bra.

 

Vi skal helt opp bakken og så til høyre.

 

Huttetu hvor langt vi har gått fra vi startet fra ytterst oppe på klippen høyt der oppe.

Fine kaktus.

Smilet er på plass fortsatt. Dette var nok pause nummer 46.

Nå har vi kommet på toppen og ser ned i Puerto Rico.

Hele tiden lurte han meg. Der oppe er det flagg. Da er vi fremme sier han. Å nei, var visst bare et hotell ja.

Endelig. Men nå kom vi inn fra baksiden og hadde to etasjer med trapper. Sukk, knærne hadde ikke lyst til å bøye seg.

 

Endelig belønning. Jeg ventet så lenge at gubben nådde ei diger øl og begynte på neste, før jeg fikk min Raspberry mojito. Jeg tror sannelig han ble litt susete også for han prøvde plutselig å være så innmari morsom.

 

Jeg tror at i morgen blir det hviledag. Da er en tur hit opp på senteret passe distanse.

 

Siste bakken ned. Har dere sett en slik trekk opp pingvin? Det var slik jeg vagget ned, cm for cm, den siste bratte bakken.

 

I dag ble det lunsj på uterestauranten. Vi orket ikke ned i hovedrestauranten.

Treneren var faktisk imponert i dag. Han hadde egentlig ikke noe tro på at jeg greide å gå så langt nemlig.

Det er ikke viljen det står på nemlig. Så lenge kroppen spiller på lag, greier jeg mye. Men plutselig kan den finne på å legge inn årene og beordre hviletid og det vet jeg aldri når den finner på. Da tar den bare frem et stort skilt der det står streik og da er det ikke rom for streikebryteri. Men i dag, oppførte den seg eksemplarisk så da er det bare å takke og bukke.

Takk for i dag.

 

 

Dag 8, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

I dag var målet Mogan.

Der skulle vi møte bokbloggeren Anita.

https://artemisiasverden.blogspot.com/

Istedetfor å ta buss, tok vi taxi til Puerto Rico og den blå båten til Mogan.

Det var nydelig på sjøen i dag

 

Vi seiler forbi rommet vårt på Vistamar.

Jeg er litt fascinert av de som bor langt innpå fjellet. De kan ikke være plaget av å føle seg ensom.

Og zoomer man inn i bildet her, ser man to fiskere. Hvordan de har kommet seg dit, ja det forstår jeg ikke.

 

Suite Princess Taurito, til høyre i bildet. Der har vi bodd 3 ganger.

 

Mogan.

 

Stranden i Mogan

Jeg måtte jo tviholde i gubben her for han ville kjøpe båt. Gubber vil gjerne det.

Jeg fikk dratt han med meg videre.

 

Nei, nei. Ikke denne heller.

 

Det er jo utrolig vakkert iMogan, selv med vasketraller i gatene. Det var mange leiligheter ledige her, plakater om til leie overalt.

Se på denne da. Den satt og passet på vannskåla si. Duene trippet rundt, tørst etter vann, men turde ikke bort til skåla.

Fint ja.

 

Rene idyllen

Og så skjedde det magiske. Etter at vi hadde satt oss ned på en uterestaurant for å vente på Anita, begynte disse karene å spille panfløyte. Wow, tårene rant jo i strie strømmer hos meg. Det er noe med den lyden og de sangene de spiller, som gjør noe med meg. Tenk at vi satte oss akkurat der og da. Og de spilte helt til vi reiste oss og gikk. Da pakket de også sammen og gikk.

Når Anita kom, var det jo to bokbloggere som møtes og gjett hva temaet er da.

Ja også gubben da. Han fortalte at han stod opp i halvsyvtiden hver morgen for å planlegge dagens trening.

Haha. Hva sier dere som kjenner oss?

Vi så og luktet at nordmennene på nabobordet spiste hvitløksreker og hørte de sa at det smakte bedre enn de lagde hjemme så da ble det lunsj. Og godt var det.

Etter lunsj ruslet vi bort til stranden.

 


Sikkert fint oppe på den takterrassen der.

 

 

Gubben lurte på om jeg ikke ville ha ei ny gullbukse til neste trening, men jeg ser ikke for meg hvor lekkert det blir når all kg-ene skal inn i de der. Jeg gikk ikke inn og spurte om de hadde 3 xl.

 


Hjem igjen stoppet vi for å fore fisk. Det er jo glassbotn i disse båtene så man kan se fiskene som kommer for å få mat.

Skitt au. Vi kom for sent til å bli med partybåten ut på tur.

Takk for i dag.

 

Dag 7, Gran Canaria, Riu Vistamar

 

 

Morsomme de trærne der.

Ja alt var morsomt i dag, helt til jeg forstod at jeg skulle ut på ekstremtur med en guide på førstereistur.

Det var med nød og neppe vi unngikk å kalle inn hele hjelpeapparatet. Særlig en slik hund med en sånn tønne av godsaker under haka for de som tørster.

 

 

Kursen ble staket ut på grunnlag av folkevandringen. Hvor gikk det folk liksom?

 

 

Målet var Playa del Cura. Stedet skulle inspiseres for eventuelle senere besøk.

 

Heldigvis fant vi et vannhull. Da hadde guiden allerede rotet oss bort en gang. Han lokket med fine, lette veier å gå, men etter at jeg hadde forsert ei mil(les 100 m), var det slutt på veien. Noen andre vandrere gikk foran og vi bivånet hvordan de rotet seg bort i kratt og stein, så til og med guiden fant det best i å snu.
Så veien bort til de grønne buskene der, ble helt feil. Vi måtte gå over stranden.

Fruen sukket og stønnet over sand i skoene og tungt å gå men fikk ikke noe trøst og oppmuntring. God trim hørte jeg i det fjerne.

 

 

Vannhullet hadde ingen fancy barmeny men de pekte raust på flaskene som var linet opp på ei hylla. Vel, det ble en øl til treneren/guiden og ei cola til meg.

Jeg måtte jo tisse igjen, ca hvert kvarter og var rimelig skeptisk når det var tegnet mann og dame utenom doen, men ble gledelig overasket at det var ikke så ille som jeg hadde trodd. Men jeg måtte le når jeg skulle vaske hender og vannet rant ut øverst på armaturet. Hadde nok trengt en ny pakning. Jeg vurderte her å legge ved bildebevis, men skrinla det.

 

En av de fastboende vasket seg i rævva og syntes alt var bare topp, helt til en svart, liten sak som sa voff voff dukket opp. Da skal jeg si det ble fart på den.

 

Rene idyllen jo. Men det var før turen tok av og ble helt ekstrem og en risiko for både liv og helse. Det er et under at jeg er i stand til å skrive dagens rapport.

 

Vi tråklet oss frem på leting etter en bosetting og vi så tegn til liv. Hyggelige mennesker.

Først trodde jeg det var pingviner for man møter ofte slike sjeldne dyr på slike ekspedisjoner til fremmede farvann, men det var visst stein. Stein er noe vi er vant til i Norge så det var noe trygt og godt ved det, så nervene roet seg.

 

 

Det var også litt betrygge å ikke å ha mistet synet over hvor vi kom i fra. Men du verden hvor langt unna det var.

Guiden var her veldig oppesen for her kunne han vise til en VEI.

 

 

Heldigvis har vi ikke bil, så vi trengte ikke å bli redd for borttauing.

 

 

Vei ja. Men skulle vi velge den, ja da ble det langt å gå da. Da måtte vi runde høye fjellkjeder og der strakk ikke trenerens overtalelseskunster til. Han gadd ikke å prøve heller.

 

 

Igjen studerte han folkevandringen og forklarte at her går det en sti.

Hæ? Sti?

 

Han skulle ha meg, kjerringa opp på de steinene der og kalte det sti. Har jeg nevnt at jeg ofte blir kalt Hyacinth? Hun i Høy på pæra. Hyacinth og Richard Bucket. Kjenner du dem ikke, kan du Google dem. Det er som å se treneren og kjerringa.

 

Her ser dere selv hvor farefylt ferden var.

 

Målet er i syne. Å himmel for en ferd.

 

Tenk at jeg klarte å komme meg gjennom uten en skramme. Jeg forventet å se redningsmannskaper stod klar, men her var det ingen velkomstkomite.

 

Se laaaaaangt der borte. Der er hjemme.

 

Ja da er vi klar for å utforske Del Cura.

Ja det gikk raskt. Noen hoteller på stranda og et veikryss. Hjelp. Jeg vil hjem. Et taxi skilt men ingen taxier. Heldigvis kom det en kjørende før jeg gikk helt over til hysterisk. Jeg viftet med hendene og ropte hjelp, akkurat slik Hyacinth ville gjort.

Hallo gjengen vår hjemme. Hit skal vi ikke. Da er Suite Princess, Taurito bedre.

 

Og godt å komme hjem for da kom regnet. Etter den horrible anstrengelsen, måtte jeg sove. Klarte meg heldigvis uten krisepsykiatri. (Kan hende gubben burde hatt det kanskje for å klare å holde ut. For han blir det kanskje tøffest psykisk, å dra på droget av ei kjerring.)

 

Endelig ble det asiatisk. Jeg skulle bestille for i morgen, men glemte tiden og 10.30 var det for sent. Fullt. Håpløst.

Men vi fikk en dag denne uken og husker jeg det neste uke, kan vi få to kvelder til.

Men maten var god. Jeg har fått sansen for sushi omsider. Det var nesten det beste i kveld.

 

 

Håper jeg klarer å sitte oppe til 21 i dag. I går var det nesten. Men det er så deilig å komme opp på rommet og finne senga og boka 🙂

Dag 6, Gran Canaria, Riu Vistamar

8.30 startet arbeidsdagen til reiselederen. Inn på app og bestille bord til i morgen. Nei, fikk ikke til og ble dritsur. Helt til jeg oppdaget at jeg så på feil dag. Vel vel, selv de mest perfekte reiseledere bommer litt og husk bestandig at jeg nok har en tendens til å overdrive bittelitt.
Men siden fruen hadde stått opp tok vi 9.30 bussen.

 

Målet i dag var Arguineguin. Jeg hadde avtalt å møte Cecilie. Vi har vært fb-venner i årevis men aldri møttes. Nå passet det fint.

Vi tenkte å ta båten dit. Hotellet var svært ivrig på å selge oss billetter med den blå båten. Det er en blå og en grønn og de går fra ulike steder i Puerto Rico. Vi tok skyttelbussen ned og en taxi gil båten, bare for å oppdage at disse båtene ikke går nå under coronaen. De går kun til Mogan så vi kunne bruke billetten dit en annen dag.

Da tok vi samme taxi som vi hadde videre. Koster bare 7 euro med taxi fra Amadores til Arguineguin. Da tar vi ikke buss nå i disse coronatider.

 

Koselig var det å møte Cecilie. Hun jobber som frivillig i Sjømannskirken to dager i uken og hun sa det var den beste jobben hun noengang hadde hatt. Hun har bodd her på Gran Canaria i 11 år.

 

 

Hun fortalte oss også at det var ikke kun fiskebåter som lå i havnen. Hele tiden kom det skrøpelige båter med flyktninger. Det er de dere ser som ligger til land.

De blir tauet bort for destruering

Flere skip fra kystvakta patruljerer døgnet rundt. Mange dør under overfarten. De som kommer seg til land blir fraktet til Las Palmas, til flyktningeleirer. Hun forteller at det var kun i starten av coronaen at de kunne møte noen av dem i gatene. Spesielt husker hun en av båtene der flere var druknet og det var også døde ombord, blant annet en ung mor.
Tragisk er det at noen tjener store penger på å love de gull og grønne skoger og sender de ut på åpne havet i disse dårlige farkostene.

Utsikten fra Sjømannskirken.

Denne var smart. Til å samle tomflasker og topper.

Mot Patavalaca

 

Jeg har ikke sett så mye av Arguinguin, men det jeg har sett synes jeg ikke er all verden. Kanskje har jeg ikke vært på de fineste plassene men der vi har gått, nå i dag og likedan sist vi var her, for fire år siden, er det mye forfall. Nå etter corona og nedstenging er det nok ikke blitt bedre.

Cecilie fortalte at i starten av coronaen fikk de lov ut av huset en time hver dag og kun en person fikk gå på butikken og da måtte de vise til at de hadde skikkelig handleliste, ikke bare et par ting. Hun bor ikke her men i Puerto Rico.

 

 

Det ble litt langt å gå og treneren har jo slett ikke lyst til å spørre etter veien. Han skal bare gå og gå. Kjerringa derimot, hun kan det språket de snakker her, bare med en litt annen dialekt. Jeg spurte derfor: Veit du vein te nærmeste taxi? Svar Jau, da går du berre opp bakken der, te Spar, ved bussholdeplassen, sjø.

 


I går ymtet jeg frempå til gubben at neste gang ville jeg har med stressless etter å ha gitt opp balkongstolen. Når man er på treningsleir slik jeg er, har man nemlig en ganske mørbanket kropp. Han dro på det at det kunne bli litt problemer med bagasjen, noe jeg ikke tror helt på. Det er vel en del av treningen, tenker jeg.

 

Jeg holdt derfor øynene oppe for gode alternativer. Njæii, ikke disse

 

 

Nå nærmer vi oss, men er ikke helt der enda.

Taxi hjem.

Vareleveranser på Amadores, det kan vi mye om, gubben og jeg. Kanskje er det derfor vi forstår hvor viktig turismen er her. Vi bodde nemlig på hotellet over Sparbutikken for noen år siden og fikk all eksos og støy fra busser og lastebiler, opp på balkongen

 

I dag er det overskyet. Tom strand. Tenk hvor avhengig de er av solen. Da er det stinn brakke her nå etter gjenåpning.

Vi var så tidlig ute i dag når vi dro på tur at vi var tilbake 11.30. Vi ventet derfor på skyttelbussen opp til hotellet. Det blir den eneste bussen vi tar denne gangen.

Drinken min var mest bare is. Den ser nok bedre ut enn den smakte.

 

Er ikke mye inntjening i dag.

 

 

Vi gikk en liten runde mens vi ventet på bussen. Da så vi enda ett av skipene som patruljerer for å se etter flyktningebåter.

 

Her ser vi til  La Cura. Dit skal vi rusle oss en tur i morgen

 

Siden vi kom så tidlig tilbake, fikk jeg innvilget lunsj og en times avslapping med boka mi, før det var ut igjen. Hårda bud med den treneren. Han lurte meg til og med ned noen trapper.

Her ser vi helt til Arguinguin og havna og tankene der vi spaserte tidligere på dagen.

 

 

Europasenteret skuffer ikke. Sjekk. Jeg har fått stressless.

 

Og når gubben ser de kranene får jeg lang utredning om oppsetting og nedtaking og utrigger  og Gud bedre og jeg sier hmmmmmm, ok, å ja. Jeg tror han har lyst på jobb igjen.

Det ble restauranten i dag og inne, for det regnet litt og var litt snekje, som vi sier på romsdalsk.

 

10 kalvesteker gikk det sa kokken. Jeg ville nå beregnet minst 20.

 

Jeg spiste dessert kun første dagen og i kveld er jeg ikke helt oppbrukt…. Foreløpig, så en liten kveldsdrink. Skal tro om jeg klarer å være oppe til 21. En strawberrymojito til meg. En krem med whiskey og kaffe til gubben.
God natt