Igjen har jeg dratt ut på tur.

Igjen sloss jeg med reisenerver.

Hva er det som driver meg?

Det dukker opp en stemme som sier, dit drar du.

Og så betaler jeg flere tusen kroner for å utsette meg for en slitsom reise.

Hvorfor?

Hvorfor kan jeg ikke ta livet med ro og være hjemme?

 

 

 

Ja, jeg har ikke svaret.

Jeg tror det kan være trening i nettopp det, få meg bort fra hjemme.

Jeg har jo en kropp som er bevegelig.

Og den har blitt bedre siste året så jeg greier mer.

Likevel er det rart.

At noen virkelig gidder å bruke to reisedager for å få med seg et bokmøte.

 

Jeg har en mistanke om at det også er andre årsaker bak.

Menneskemøtene.

Utveksling av energier, kanskje.

Dette vet jeg jo ikke.

Det jeg vet er at det var en ung mann, som rørte meg sterkt i går.

Jeg leser jo mennesker, jeg føler lett at noen er åpen.

Og denne mannen har åpnet et hav av følelser de siste årene.

Jeg ser det jo i øynene, jeg føler det på kroppen med tårer og gåsehud.

 

 

Nå sitter jeg igjen på toget.

Jeg snur nesen hjem igjen.

Alene har jeg dratt, alene har jeg bodd på hotell, spist frokost.

Og egentlig forstår jeg enda ikke helt hva som dytter meg avsted.

Men jeg er glad jeg gjør det.

Jeg er virkelig det.

Merkelig nok føles det veldig viktig.

I tillegg føler jeg meg mer levende, mer meg selv.

Det er også en god medisin.

I dag

 

ps rapport fra møtet kommer