Det er nydelig vær, fortsatt litt vind, men mindre, og enda mindre ser det ut til at det skal bli utover i uka.

 

I dag ble det solsenga før lunsj.

 

Støtteapparatet benyttet sjansen til litt egentrening, før arbeidsdagen begynte.

Og for en treningsøkt det ble igjen i dag.

En uten retningssans.

To med hver sin googlemaps, stort sett uten signal.

Og ei med et indre kompass, der kompassnåla tydeligvis ikke fungerer, siden hun alltid vil gå feil feil.

I går kom hun på rett vei når hun så Tyrkia, men i dag ble Tyrkia borte bak murene.

Men jaggu det klarte hun å finne både butikken der hun kjøpte keramikk i fjor og Oasis, den nydelige lille oasen, som er så fredelig midt i gamlebyen.

 

Men først ble det pitstop hos Laura igjen på Vetobar

 

Det er ikke bestandig så enkelt å manøvrere i gatene her.
Fortauene, der det er fortau, er smale og ofte er det parkert biler der, som man må tråkle seg rundt.

 

Noen ganger taler bildet for seg selv.

Ingen nærmere forklaring trengs.

 

 

Stemningsbilder fra gamlebyen.

Man går ikke tom for fotomotiv her.

 

Muslimsk bibliotek.

 

 

Jeg fant kunstneren min.

Jeg kjøpte meg en ny figur, en liten hverdagsengel som sitter og hviler seg.

Han pakket den så godt inn, så den får dere ikke se før jeg er hjemme igjen.

 

 

Det var nå fruen imponerte litt for hun fant veien til oasen sin.

 

Her er hele familien i arbeid, fra besteforeldre til barnebarn.

Gamlekaren husket at vi var der i fjor.

 

Men så skulle vi jo hjem igjen.

Og da vet dere, da skulle en hit og en dit og to stod og viftet med telefoner opp i luften og fant ikke signal.

20 min sa gubben.

Tja det gikk vel 20 min bare å stake ut retningen.

Men hjem kom vi

Sliten ja.

Hele kroppen roper ganske så høyt.

Og her er det ikke ferie serru, for en time fikk jeg til å slappe, før det ble aperitiff og middag.

 

 

Jeg slo til med å raide dessertene.

God natt